Vinnerliste

I blant kan det være fint med turer i nærområdet og Nordmarka på langs har jeg hatt i bakhodet en god stund. Mandag 9/8 gjør jeg i stand sekken som jeg pakker så lett som mulig. I alle fall innenfor mine grenser for komfort og det utstyret jeg har tilgjengelig. Sekken blir til slutt 9,8 kg. Da har jeg med mat for 3 dager. Den planlagte ruten er omtrent 50 km og følger blåstier gjennom hele Nordmarka, fra Grua og ned til Sognsvann. Siden sekken ble så lett, burde jo skoene stå i samme stil. Jeg går derfor bort i fra den opprinnelige planen om fjellstøvler med goretex og velger Scarpa Mojito som er noen lave enkle lærsko uten membran. Etter en times togtur nordover fra Oslo hopper jeg av på Grua og starter turen. Klokka er 15:00 og første etappe går langs stier opp til Mylladammen. En ganske begivenhetsløs etappe bortsett fra et møte med noen skogskuer. Det blir en pause ved Mylla der jeg hiver i meg snacks fra en stor pose med peanøtter og gullfisker. Min nye favorittblanding. Planen er å slå leir på toppen Kollern på 688 meter. I tillegg til drikkeflaske på 0,7 liter har jeg med en sammenbrettbar Platypus flaske som rommer 1 liter. Da kan jeg bare fylle opp i en bekk på vei opp og ikke være avhengig av å campe ved et vann. Stien fra Mylla og oppover blir etterhvert veldig blaut. En salig blanding av myr og hogstfelt. Jeg hopper og spretter fra stein til røtter for å holde skoene noenlunde tørre. Men fra Ålsjøen er det bare å gi opp: det våte terrenget blir enda våtere og fuktig blåbærlyng stryker seg kjærlig mot beina mine. Dette er nok ikke den mest trafikkerte blåstien i marka. De 2 siste kilometerne blir sure og seige gjennom fuktig og ugjennomtrengelig urskog. Jeg må innrømme at det ikke var dette jeg forestilte meg da jeg planla turen. Og endelig kommer jeg opp på Kollern. Jeg er søkkvåt fra knærne og ned, og lar alt det våte få slikke de siste solstrålene. Heldigvis er det åpent og fint på toppen med svaberg og fine små hyller til å sette opp teltet. Jeg sender en takknemlig tanke til telttur-helgenen som fikk overtalt meg til å ta med tørre sokker og crocs. Det blir suppe og knekkebrød med tubeost til kvelds. Ute blåser en kjølig vind og en hes sau breker i det fjerne. Neste dag blir nok bedre tenker jeg i det jeg sovner. Det blir den ikke. Selv om jeg har en liten gnist av håp om å gå skoene tørre denne dagen, så kveles denne gnisten i løpet av den første timen på stien. Jeg sikter meg inn på lunsj ved Katnosa og legger i vei. En forsterket reprise av søle og hogstfelt. Myr og tung skau. I det jeg passerer Roensetra er jeg like våt på føttene som dagen før. Nede ved Katnosa blir det varm lunsj. Med en perfekt timet godværsbyge. Da blir i det minste søla vasket av skoene som jeg har lagt ut til tørk. En times lunsjpause gjør godt for kropp og sjel. Det blir som å starte dagen på nytt. Jeg tenker å gjenta suksessen med å slå leir på en topp og har blinket meg ut Kikut som endestasjon denne dagen. Men først er det haugevis med myrer og våt skog som må forseres. Sandungen passeres. Og fra Sandungen og oppover setter Nordmarka inn alt det den har av våt skau. Det er nå jeg innser at disse skoene aldri kommer til å bli tørre. Tærne mine holder på å råtne bort. Men plutselig, mellom middagskollen og Askehøgda, vandrer jeg i et åpent, luftig og nydelig landskap. Åpne sva, gress og utsikt. Det var jo slik jeg drømte turen skulle være.... Jeg finner et fint sted nordøst på Kikut, et stykke unna stien der jeg slår opp teltet. Det blir frokost med nydelig utsikt, der jeg kan sitte og se ned på et lavt skydekke som siger oppover skogen og løser seg opp. Stien ned fra Kikut er god og tørr. Og videre sørover langs Østre Fyllingen blir det bare bedre og bedre. Stien følger svaberg, solen skinner og jeg kjenner for første gang på turen at jeg koser meg ordentlig. Når dette skiltet dukker opp er det ikke tvil om hvilken vei jeg velger: Det blir slaraffenlunsj ved Kobberhaugtjernet. Feite og glinsende øyenstikkere har flyveoppvisning foran meg og jeg klinker til med kakao attpå. Nå trenger jeg ikke spare på gassen lengre. Jeg tok med en boks der det var 66 gram igjen. Det gir et budsjett på 22 gram pr dag. Og det holder. Akkurat. Det er et herlig vær, og til og med skoene har begynt å tørke. Sokkene er helt tørre og kan nå faktisk stå av seg selv. Siste etappe gjenstår. Jeg tenker å gå mot Dølerudhøgda og så sørover mot Ullevålseter og ned til Sognsvann. Det er tydelig at jeg befinner meg i den siviliserte delen av marka, for her kloppes det over en lav sko. Det er variert og spennende skog, og plutselig kommer jeg inn i små eventyrlandskap. Blåstien fra Ullevålseter og ned til Sognsvann blir større og større jo lenger ned jeg kommer. Dette må være skogens E6. Klokka 15:36, tre dager etter start, kommer jeg inn på perrongen til Sognsvann T-banestasjon. En fantastisk avslutning på turen. Og skoene? Jo, de nesten helt tørre.

Vi gikk til Jervfjellet i dag, øsende regn og kald vind. Lite utsikt, men fikk et glimt av Jonsvatnet mellom bygene såvidt.

Har opp igjennom årene kjørt mye i fjellet i Gausdal (Innlandet). Langsua har ligget der og fristet, men jeg har ikke fått snørt på meg skoa før nå. Sankthans kastet jeg meg i vegen og kjørte inn til Liomseter, en ca to mils avstikker fra vegen mellom Synnfjell og Værskei/Forset. Solen skinte og sekken passe tung. Målet for dagen var Nonstjønnan som ligger nordvest. Ettersom jeg startet ganske høyt kom jeg fort opp fra skogen opp på snaufjellet. Terrenget er svært lettgått med fine stier. Lunsjen kunne inntas i lyngen med nydelig utsikt. Det som slo meg var hvor grønt det var. 50 shades of green? Vel fremme slo jeg leir ved en stor stein på et litt nedbeitet område ved vannet. Da hadde jeg sola rett inn på meg og kort veg til vannet. Med nyinnkjøpt flue fra bomvokteren ble fiskestanga prøvd _før_ jeg tok en obligatorisk kald dukkert for å vaske av litt svette. Plassen var gull og jeg så heller ikke et menneske omtrent hele dagen. Apropos bomvoktern. Det er alltid litt moro å snakke med lokale der en er. De har, pussig nok hehe, mye kunnskap om området, klekking av fluer og mange gode historier. Jeg ble selvfølgelig stående og slarve litt mens jeg kjøpte fiskekort og fiskeredskap. Anbefaler å svinge innom han i Liomsetervegen! Kvelden kom sigende mens lyset var vanskelig å slukke. Med klarvær ble det helt nydelige omgivelser. Campen synes ikke, men ligger akkurat til venstre for bildekanten. Sankthans var det jo, så et lite bål var på sin plass. Og litt etter, ved 23-tiden kom det marsjerende et turfølge på fire forbi. Ikke hele året det er så trivelig å gå sent på kvelden som lyse sommernetter! Lite som plaget meg denne kvelden, men fluene hadde virkelig klekket og summet grådig ivrig og helst inni ørene mine. Ett sett ørepropper hjalp bra. Fisket utover kvelden med mark, flue og sluk, men det var ikke tegn til liv. Så om det var fiskeren eller fiskebettet som var problemet kan diskuteres. (Problemet er vedvarende, så jeg tror jeg vet svaret…) En god natt søvn senere våknet jeg til en litt mer overskyet dag, men behagelig varmt. Prøvde fiskestanga litt etter frokost før jeg pakket sammen og satte i marsj ned mot Øvre Revsjøen. Ved Øvre Revsjøen er det mer tilrettelagt med campingplass, benker og hytter. En veldig fin plass du kan kjøre opp til fra Espedalen. Så snarveien inn i Langsua er å ta Revsjøvegen opp hit og du er umiddelbart inne. Herfra kan du selvfølgelig velge mange retninger å gå, og jeg tror du får en fin tur nesten uansett retning. Lunsjen ble inntatt mens jeg kjempet med myggen. Hadde håpet å ta noen kast i vannet, men det fristet mer å komme seg avgårde. Terrenget tilbake til Liomseter er relativt flatt og lunt. Det innebærer litt mer skog, men absolutt en fin tur. På 36 timer fra hjemmet med reise og gange synes jeg at jeg fikk mye fin tur ut av få timer. *Bildet under får jeg ikke slettet - uvisst hvorfor?* (Tok det bort - admin KI)

Jeg tror folk kanskje blander litt sammen ulike poser her? Den m85 posen jeg har lagt ut bilde av ser ut som en helt vanlig sovepose. Er bare litt mer solid bygget. Vekten er heller ikke noe å si på. Den veier 3 kilo. Det er like mye som en vanlig vinter fiberpose.

Jag hade urladdad mobil efter ca 1v och lite solsken för solcellsladdning och då ej GPS,fel ang mobiltäckning så klart då GPS ej är beroende av Mobiltäckning. Kollade skala på kartan det var 1-100.000 i svenska fjällen på modernaste kartan ej problem för den som anv den ofta,i övriga delen av SV är det 1-50.000 på kartblad. Vad som finns att köpa för skala till GPS enhet vet jag ej och min Handenhet har ej kommit fram men version Garmin 64 st har ej kart abonemang med högupplösta kartor förinstallerade. Att veta exact var man är på metern är ju ej så viktigt i fjällen utan endast vid tex jobb i byggbranschen och själva rutten går ju att lägga in med koordinat data och med enhetens kompass kan man ju tex hitta en led. Jag kommer nu att ta med GPS på motionsvandringar för att öva upp mig innan jag ska ta med den ut på tur i nya områden. Det som avgjorde inköpet var ju att jag ej viste var på en led jag var då jag ej läste in mig på kartan lika ofta som den delen av turen då jag gick utanför leden. Jag ansåg att leden ej gick på der mest optimala stället i terrängen bl med hänsyn till att spara höjdmeter och att gå i torr mark leden var enl kartan lämplig färdväg men ej tätmarkerad och det var i bland hundratals meter mellan små höjder med stenrösen och kombinerad sommar/vinterled men gick ej över sjöar.

Jeg skjønner om det ser litt skeptisk ut. Det som er tilfelle er at jeg går et introduksjons kurs til entrepreneur fag på NTNU hvor jeg skal gå gjennom stegene grundere går igjennom. Vi har en ide innenfor tur app og dermed er kravet i faget en markedsanalyse. Det jeg mener med at dataen ikke blir brukt videre, er at det ikke skal grundes en app eller jobbes videre med.

Om man hyr ut av ekonomiska eller av miljöhänsyn är mitt första råd att ej ´öppna sportbutik ´ utan att ej köpa dyrare utr än nödvändigt och sälja av utr när man ej anv den lika mycket som tänkt och att handla på butiker med 365d retur och köpa vid rea och sända åter om det ej kom till anv. Sedan är det ju olika om man bor i stad el på landet och kanske bra hyra/låna ut till bekanta eller skapa en förening/sammanslutning för delning av friluftarticklar. Om man anv förmedlare/företag tar de ju ca 20% och om man har mkt ink får man betala skatt och då är ca 50% av inkomsten borta före avdag för slitage. Alt är ju att köpa beg utr.för att hålla nere ´kapitalbindningen´. En nackel med uthyrning är ju att du och anv ofta vill/behöver utr samtidigt pga semester el helg ledigheter och att utr kan vara sönder när du får den åter och du själv står utan när du ska anv den.

Jeg bruker bensin når jeg kan, pga. lettere forvarming og mindre gris ved søl/dråper. I 111 brennere er det gummipakninger som over tid holder seg bedre ved bruk av parafin/tennvæske, så der bruker jeg det. Begge deler fungerer fint. Hva angår etterfylling ser jeg ikke problemet. Om man ikke har nok drivstofflasker til å bytte flaske, men må etterfylle, så kan man gjøre dette før man starter brenneren i stedet for å etterfylle en varm brenner. Er det brenner med slange må man uansett koble brenneren fra flasken for å etterfylle, så det er ikke noe problem. Godt vedlikeholdt utstyr er viktig uansett drivstoff. MSR pumper er veldig pålitelige etter min erfaring, men de har en svakhet, og det er de malte o-ringene. Disse vil lekke etterhvert som malingen løsniner. De bør demonteres og gnikkes av malingen på og smøres på nytt. Etter jeg har gjort det fungerer pumpene år etter år etter år uten annet enn litt olje en gang i året.

Kunnskap om hvordan man benytter sitt ustryr, og ikke minst vedlikeholder det er nøkkelen til hva man velger, ofte overvurderer man egen kunnskap... Det kan man lære av, men det kan også gå veldig galt. Jeg foretrekker bensin, men utenfor teltet. Beregner jeg å koke i teltet blir det parafin, og selv da forvarming og opptenning/slukking utendørs. Så har det hendt at jeg har bensin, men været blir slik at man "må" fyre i forteltet. Da er det godt å ha utstyr man kan stole på, og kan anvende, men jeg er spesielt aktsom i slike tilfeller. Andre vurderer annerledes. Jeg har også venner som kun anvender Trangia og sprit. Fyller ikke flasker på tur, reservebrensel i annen alu-flaske. brenselet kan stå i samme flaske kontinuerlig, jeg har ikke med brannteppe, skjelden med plate til å sette brenneren på. Det blir alltid tungt nok i ryggsekken

Heat Pal kan kanskje være ett alternativ https://www.maritim.no/origo-heat-pal Utgått produkt, men dukker opp innimellom på Finn.no Jeg fikk kjøpt ett nytt eksemplar der til en særdeles billig penge siden den var "ødelagt", noe som viste seg i ettertid å referere til en liten bulk som originalt skal være i toppen av cannisteren for å se når man har fylt nok rødsprit.. Har prøvd den i mindre lavolignende telt, og den gav lun og gjevn varme. Fant ikke linker i farten, men det finnes noen YouTube videoer som viser Heat Pal'en brukt i fjelltelt, der den står i forteltet. Pakker ikke så voldsomt mye, men litt er det selvfølgelig. Jeg har kun hatt den med i pulk.

*Denne rapporten skrives over litt tid, så denne vil oppdateres jevnlig* Førstereisgutt i Femundsmarka. Jeg hadde et par tre år drømt stadig mer om en tur i dette området, og gjerne alene. Vinteren 20/21 ble litt rar med avslutning i en jobb jeg hadde hatt i 10 år, med siste dag satt til 30. april, begynte planleggingen ganske fort etter jul. Med fri fra mai ble snødybderapporter, turrapporter og YouTube-videoer gransket daglig. (En stor takk til alle som deler turene sine med beskrivelser og videoer. Dere er til stor inspirasjon!) Ettersom kalenderen var åpen, kunne jeg være stand-by og følge med på værvarselet for avreise. Og plutselig, var det meldt stødig oppholdsvær, snøen var borte og avreisedato bråbestemt til 27. juni. Ruta var godt planlagt, men det viste seg at isen på Femunden ikke helt hadde slipt taket, så kvelden før avreise ble startpunkt endret og jeg reiste til Jonasvollen der de sjøsatte båten når jeg kom. Isen gikk i vika den morgenen jeg kom! En humpete snau halvtime senere ble jeg slipt av i Nordvika, og plutselig stod jeg der mutters alene. Og apropos alene. Jeg har vært mye alene, på kortere turer. Aldri alene på overnatting på skogs. Så jeg må innrømme jeg var ganske spent på hvordan jeg ville takle det. Og hvertfall helt alene uten umiddelbar exit. Og nå stod jeg der, alene med tre netter og noen mil villmark foran meg. Følelsen da var… deilig! Endelig! Men virkeligheten innhentet meg kjapt. Arrogant som jeg hadde vært med pakkingen, hadde jeg ikke testet sekken, eller veid den, med alt i. Pokkern og tung den var! For sikkerhets skyld fylte jeg opp to liter(!) med vann, før jeg begynte stigningen mot Røvoltjønnan og nasjonalparkgrensen. (Jada, jeg har lært… litt) Jeg veide når jeg kom hjem, og trolig hadde jeg mer enn 35 kilo tung sekk, for fire dager i passe fint vær. Lykkefølelsen steg like kjapt som høydemeterne og synkende mobildekning. Til tross for svette og bannskap over idiotpakking. Etter kort tid var jeg ved røvolltjønnan. Det ble ingen fisking der da jeg var litt for ivrig på å komme meg videre innover. I stien kunne jeg konstantere kun ett sett fotspor, trolig noen dager gamle. Jeg gikk rundt tjønna på nordsiden og fortsatte mot Skogtjønna før jeg tok inntok middagen. I det jeg begynte siste etappen ned mot Øvre Roasten begynte jeg å bli klar for teltet og fant et tjern som kunne bli en fin teltplass. Ikke akkurat lett på tå, men til sinns stabber jeg meg ned på tjernet, og selvfølgelig, der var det et telt! Etter å ikke ha sett tegn til liv hele dagen, skulle jeg hvertfall ikke legge meg oppå en annen. Det skulle også vise seg at det var eneste tegn til liv jeg skulle se disse dagene. Så dermed stabber jeg videre til Øvre Roasten, noe som var millimeter på kartet, men laangt for en sliten kropp. Vel nede ved vannet var det ikke vanskelig å finne seg en idyllisk plass. Teltet ble slått opp i en fei og litt kveldsmat ble inntatt før fiskestanga måtte prøves, dog uten ønsket resultat. Våknet lørdag morgen til et nydelig vær. Frokosten gikk ned på høykant og sekken pakket etter at fiskestanga nok en gang fikk prøvd seg. Derfra gikk jeg inn i enden av vannet der elva kommer ned. Der var det fanstastisk plass for fiske, så jeg tilbrakte naturlig nok litt tid der i en resultatløs kasteorgi. - langs Øvre Roasten - Der Røa går ned i Øvre Roasten. Det er nok flere enn meg som har kastet mang en sluk her! Jeg ønsket å fortsette langs Røa og ikke gå litt lenger inn i «hovedstien». Med altfor grovt kart ble det litt spennende navigering, men rett over åsen fra har, gikk jeg inn i …? For et område! Jeg ble stående å måpe ei stund for å ta inn skuet. Det lar seg jo vanskelig fange på et bilde. De som har vært der vet. Dette området skulle jeg gjerne tilbrakt mer tid i. Videre tuslet jeg inn på «halvøya» i Røa og rundt oppsynshytta. Tok meg en lunsj og fisket litt. Lunsjpause. Røa som kommer ned. Full av real turmat, sjokkis og kaffe tøffet jeg videre oppover Røa. Det var ganske strabasiøst, men vel verdt slitet. Stoppet og fisket litt her og der, men hverken så eller kjente noe. Tilbake til grovt kart - for her kom første bommen. Jeg ble forrvirret av forsvinnende stier, for mange venstresvinger og manglende referanser i terreng. Så i stedet for å stole på kart og kompass fikk jeg en times strafferunde bort til den andre stien og tilbake før jeg innså at kanskje beste terreng referansen jeg hadde var … elva! Jaja, heldigvis ingen andre å skylde på eller krangle om veivalgene med… Likevel var det grådig fint der jeg gikk meg bort og da, hehe. Målet for dagen var Storbuddhåen. Der hadde jeg sett noen youtubere campet på en odde, et sted jeg var gira på å finne. Røa går jo igjennom Stobuddhåen, så her var det bare å følge på rundt langs vannet. En liten kikk oppom frysihjeltjønna og utpå odden i Storbuddhåen. Her fant jeg Plassen. Aah. Gleden var stor da jeg fikk satt opp telt og kastet ut markstanga i god tid før middag. Så satt jeg i sola, fisket, spiste og koste meg fra kl 16 til 23. Bak odden mot Frysihjltjønna ligger en liten morenetopp. Øverst der fikk jeg sporadisk telesignal og fikk sendt livstegn hjem etter et døgn med radiostillhet. Og nevnte jeg på at jeg koste meg? Stille, helt stille! Ikke et fly, mygg eller en lyd. På tur langs Storbuddhåen. (Mener jeg bildet er fra) Teltplass på odden Og her ble jeg sittende. Helt greit å våkne til dette. For været var like bra dag tre. Kaffen måtte kokes på bål. Skikkelig gris med furu-nedfall, men alltids fint med bål. Steinfyllinga var der fra før av, bare så det er sagt. Morentoppen mot Frysihjeltjønna. Der var det så vidt telesignal. Teltplassen på odden - med vann på begge sider. Utsikt fra moreneryggen. Teltet ligger ute på toppen midt i bildet. Morgenen etter fisket jeg litt rundt på odden, men måtte konstatere at selv med ei markstang ute i timesvis, og over natta… og de fleste slukene og spinnerne prøvd, ble det real turmat nok en dag. Jeg pakket sammen litt etter frokost og satte kursen mot Storfisktjønna/DNT-stien. På veg gjennom skogen kom jeg forbi en høy morenerygg, kastet sekken og klatret opp. Der var det fantastisk utsikt, og såvidt 4G dekning. Jeg kostet på meg noen villmarksskrytemeldinger og obligatoriske livstegn før jeg krabbet ned igjen. Lurer på om denne toppen heter mobiltoppen? Jeg var ikke førstemann til topps der… Fortsetter*

De minste titanovnene fungerer med det, men jeg synes det blir for lite sikkwrhetsmarginer og avstander i telt til ovn. Vi prioriterer varmere poser og klær og lar ofte være å fyre med primus også i telt om vinteren. Du pådrar deg et smelteproblem også om du fyrer for mye i små konstruksjoner....

Har nytta løysing brett og sekk ved fleire høver, brillefint.

To dager i heia i slutten av oktober. Forrige uke var det is og snø i høyden innover mot Blåfjellenden. Denne uka lovet YR i det minste over null og lite regn torsdag. Det var til og med snakk om opphold og litt sol på fredag. Nå er det ikke alltid YR treffer helt, men de andre dagene så ikke bedre ut, så skulle det bli den ukentlige turen måtte det bli torsdag/fredag. Det kan ikke være snakk om mange slike turer innover heia, før vinteren overtar. Min erfaring er at månedsskiftet oktober/november ofte eer da vinteren melder sin ankomst og snø og is dekker landskapet. Global oppvarming har gjort sesongen noe lenger – heldigvis, men det blir likevel ikke mange novemberturer. Til å være i slutten av oktober var været egentlig bra. Innover heia på torsdag var det yr og litt vind fra sør. Når går turen omtrent rett nord, så det var mulig å vandre innover med jakken åpen og hetta for det meste nede. Det er bra vær det. Likevel var det hindringer denne dagen. Det hadde regnet mye de siste dagene, og det var skikkelig bløtt. Elvene og bekkene jeg passerte på vei mot parkeringsplassen gikk flomstore. Jeg lurte på hvordan det ville være å komme over Fossebekken. Vanligvis går det greit å komme over denne bekken, muligens med et langt steg over det dypeste, og litt vann opp på fjellskoene – om det er mye vann. I vårflommen har det hendt at jeg har valgt å snu nettopp ved Fossebekken. Denne gangen måtte jeg ned i bekken til kneet – bak en stein for ikke å miste fotfeste i strømmen. Siden jeg hadde strammet buksa godt rundt skoene, og tatt på gamasjer, ble jeg ikke vår i det hele tatt. Det var omtrent 7-8 grader, og jeg ble litt overrasket da det dukket opp noen hvite flekker på bakken. Snø. Litt uventet. Ikke årets første, den kom for 14. dager siden, men jeg hadde trodd alt var smeltet. Det ble en kjekk tur innover. Jeg hadde startet tidlig, og det var ingen grunn til å gå fort. Det passet godt å gå rolig og faktisk stoppe for å se meg rundt. Det var ikke mye å se. Nesten alt er brunt og grått. Vinteren er ikke langt vekk, men turen inn var nærmest en flott høst-tur. Det var ingen andre på vei fra eller til hytta. Det var heller ingen som hadde bestilt seng denne natta. Jeg regnet med å bli alene. Med få folk i heia og snø og is på bakken velger jeg å holde meg i lavlandet. Alene på vintertur, med dårlig underlag er ikke det jeg anbefale andre, og jeg holder meg heller hjemme. Det var andre på hytta. Et par fra Sveits. Som ble skikkelig overrasket da jeg opplyste at sesongen er på hell og at det antakelig kan bli vinter når som helst. De hadde gått fra Prekestolen, vært innom Kjerrag, og overnattet på selvbetjente hytter. Jeg var den eneste de hadde møtt, utenom nede i Lysebotn. Det var litt sol på morgenen. Regnet hadde holdt seg vekk den natten. Stein og berg var tørt. Stein var «nesten» tør, men vadet og Fossebekken var tilbake til vanlig høstnivå. Det blåste en del mer enn dagen før og fortsatt kom vinden fra sør. Midt i ansiktet. Hjemturen gikk med jakken kneppet, men uten mellomlag. Det var fortsatt nesten ti grader og så avgjort ikke vinter. Vinden kunne kjennes over de høyeste plassen, men mye av turen går i le oppover bakker og rundt noen knauser. Det ble en helt grei tur tilbake også. To dager i heia, helt i slutten av oktober med mer en greit turvær, er en gave, som jeg denne gangen tok godt vare på. Det burde egentlig være mange flere på tur disse dagene, været var bra nok til det, men for egen del er det greit å gå alene.

Det dukket opp reklame for en norsk produsent av helmelkspulver på et eller annet sosialt media, MAYAH Produkter AS. Nystartet og de satser på eget utsalg og netthandel i første omgang.

Dette er kanskje ett utradisjonelt alternativ, men fruen i huset fikk større interesse for friluftsliv av å se på «Der ingen sku tru at nokon kunne bu» og «Monsen på villspor med kjendiser». Deretter begynte vi med småturer i nærmiljøet, kjøpte kart og utforsket dette. Vi har enda ikke kommet oss ut på overnatting, men gnisten og ønsket er der. Det skal sies at jeg har vært på en del overnattingsturer, men ikke med fruen enda. Det blir på hennes premisser den første turen, og det er helt greit.

Hei. på generelt grunnlag så er det viktigste med bruk av gps å kunne bruke den, og dette lærer en ikke om en sitter hjemme i godstolen å trykker på enheten. Om en bare tar seg en tur rundt huset eller i parken med gps så er det en god begynnelse. For flere av oss så er gps med som en hjelper om været slår seg vrang eller annet uforutsett skjer, og ligger kanskje i sekken frem til en trenger den hjelpen. Ett tips er å legge inn " veipunkter" før en drar på tur, typisk hytter i området en passerer, plassen du har tenkt å campe, krysningspunkt på bekken, fiskevannet, nærmeste vei eller bygd en passerer osv. Om jeg har bilen til utgangspunktet så legger jeg inn posisjonen på parkeringsplassen så jeg kan gå rett på den om det trengs. Om så tåka kommer eller en trenger å komme seg kjapt til folk kan en enkelt finne nærmeste veipunk og gps " leder" deg dit. Om en gjør dette trenger en heller ikke de råeste kartene på gps,eller du går ut av kartet for turen er i to kartområder, den gir deg posisjonen hvor du er som en igjen finner på kartet, og den angir avstand/ retning til de punktene en allerede har lagt inn. latitude

Inlägg från en som bara anv Parispulk på 1 tur som blev avbruten pga kramp i vad inga problem alls vid start ock glömd valla samt endast långa stighudar.(var då ca 3 anl att vända trotts perfekt väder och ca 120 mil tor i bil i onödan med endast några skidmil i benen) Har ej helt aktuella vikt uppgifter men tror det var ca 42 kg inkl pulka och tungt kök+ reserv, mat för ca 5 d.4 kg tält inkl footprint,flera liggunderlag vintersäck osv lite extra bränsle och 2 spadar i olika storlek extra stavar.(går nog minska något kg,med tex HB Unna och 1 spade osv.) --FRÅGA 1 TS nämde att kunna ha en stor säck på ryggen ev 30 kg+,men var går gränsen för när spann ligger i snön hela tiden och det blir vingligt har Åsnes Sondre med lite spann ca 55-60 breda med stövelbindning och långa Lundhags skalkängor. Jag hade en lätt stor ryggsäck på tomvikt ca 1700gr med lätt men kraftig stålram som jag fäste pulka drag i. Jag hade packat i mindre sportväskor typ enklare alpinpjäx bägar och shopping väskor i plast.och tog in det mesta i innertält och absiden endast bränsle o vindsäck och spadar osv kavar i pulka som var vänd och fast i skidorna som var ned i snön. Mitt största problem var ju när jag skulle åka nedför en brant backe i skoterspår när det börjat mörkna och pulkan ej var kvar bakom mig utan började glida på sidan av mig och du får vridning på hela ryggsäcken och får åka in i lös snö för att få ned farten och kunna räta upp pulkan. Ska göra sryrskenor under pulkan som går att ta bort när de ej anv. ---FRÅGA 2 Paris pulka på ca 40 kg och korta stighudar i blandmaterial är det ok på raksträcka och lätt kuperad teräng och långa´fällar´endast i branta backar eller ev med tjockt lager ca 10 av kallvalla,jag hade värmt in grundvax och 2-3 lager fästvalla under hela spannet men detta hjälpte ej något alls. ---FRÅGA 3 om man får ner packning till ca 20+stugtur på vårvintern är då pulka bara ivägen eller då ändå bra för tex raster och mindre problem med att pulkan glider på sidan,eller om man köper en ˋriktig´pulka fjällpulkan eller en finsk variant( på Varuste webstore)kommer problemen av totalvikten och endast i begränsad del från pulka konstruktionen även sett de som har 2 Parispulkor kopplade och då kan ju stor exp packning på 60 kg vid tur på 1 md eller längre som ett fåtal gör och då kan man ju få gå 2 ggr i branta backar.

Jeg ser du spør om kvaliteten på Marmot. Jeg har en Marmot Plasma 850\900 og er super fornøyd. Bestilte den 15 cm lengre enn min kroppslengde. Har hatt denne siden 2017, og har brukt den svært mye. Alle sømmer, allt henger sammen, ingen dun som flagrer rundt. Stiv pris dengang, men verdt det.

Ikke akkurat i dag, men mandag og tirsdag på Follsjå (fiske)

Femundsmarka, ikke langt fra Synnervika, sist lørdag.

Rypejakt på Hardangervidda fra lørdag til søndag, hadde camp et par km fra Halne. Flott vinterstemning lørdagskveld før det slo om til pluss grader på søndagen.

I helgen gikk turen til Lasarettmoen i Skoganvarre for å inspisere restene av alle sykesengene, bygningsrestene og lastebilene Adolf svidde av før de forlot Finnmark. Ikke rart det ikke er mye gammelskog igjen I området, det må ha gått med litt brensel for å holde de bygningene varme gjennom vinteren. Heldigvis var det noe ungskog det fikk an å feste hengekøyer i. Vi noterte -14 på det kaldeste, men holdt oss gode og varme... https://no.m.wikipedia.org/wiki/Lasarettmoen

Dette blir en ren kopi av hva jeg har lagt inn som turrapport på Peakbook, lenke til artikkelen er her. Vulkaner har fascinert meg siden jeg var liten men det var ikke før utbruddet på Eyjafjallajökull i 2010 at jeg så på mulighetene og begynte å reflektere rundt fornuftigheten med å dra å se på et pågående vulkanutbrudd. Fram til nå har jeg vurdert Island som en oversannsynlig destinasjon i forhold til å få sett et utbrudd. Island er nært og mange av utbruddene varer lenge som er en forutsetning for at jeg skal finne tid og ha mulighet til å reise dit. Så må vulkanen være av en liten størrelse, et askeutbrudd vil stenge luftrommet for flytransporten samt at utbruddene vanligvis er korte og intense. At det nå ble en tur til charterdestinasjonen Kanariøyene kom nok som en overraskelse på meg selv også og det er det flere grunner til. Vulkanene på Kanariøyene byr vanligvis på nokså stabile små utbrudd, men det skjer såpass sjeldent at jeg hadde ikke listet de opp som en sannsynlig vulkanreise. På La Palma for eksempel skjer et vulkanutbrudd ca hvert 50-90 år og utbruddene har en varighet på mellom ca 20 og 90 dager hvis man ser på de forrige seks historiske utbruddene. Teide/Tenerife ser 4-6 utbrudd i løpet av tusen år, altså mye sjeldnere. Lanzarote ser store utbrudd i serier som varer lenge, men kanskje så sjeldent som 2-4 ganger pr tusen år. Tidligere i år startet en slik "turistvulkan" på Island. Fagradalsfjall Volcano er kanskje den perfekte turistvulkanen og med Islands politikk rundt dette ble det satt i gang ganske omfattende tiltak for å sikre områdene i rundt slik at 50 000 turister kunne se den hver uke på nært hold. Dessverre måtte det skje midt under pandemien så jeg har ikke fått reist dit og nå som det åpner seg igjen har vulkanen på Island gått litt i hvilemodus. Så kom vulkanen Cumbre Vieja på La Palma på banen, rett før gjenåpningsfesten på tampen av september. Jeg fant fantastisk billige flybiletter, så jeg droppet alt av planer og noen plikter jeg hadde sagt ja til å hoppet på flyet til katastrofeområdet på Kanariøyene. For å være sikker på at jeg kom meg ut til øya bestilte jeg fly til Tenerife i første omgang. Jeg la klar en plan i hodet om reisen videre men bestilte ikke ingenting før jeg landet på Tenerife. Grunnen til det var at såpass mye som var uforutsigbart, både i forhold til å reise til La Palma under et vulkanutbrudd, men også alt det ekstra med pandemien på flyplassene. Jeg hadde mellomlanding i Napoli, altså i gult land (Italia). Kanariøyene var også gul mens Spania var rød. Fase 1 i gjenåpningen godkjente kun grønne og gule land som var fritatt fra karantene ved retur til Norge. Da flyet etter pandemiforsinkelser gjennom kaostilstander i Napoli landet på Tenerife hadde jeg 40min på å ta taxi fra flyplassen ned til havna og komme meg på båt til La Palma. Båten var dynket i aske fra vulkanutbruddet på La Palma, et tydelig steg nærmere destinasjonen! Mens jeg satt på ferga bestilte jeg meg en overnattingskapsel i en gammel bygning i hovedstaden Santa Cruz de la Palma for å sove i til 200kr natta, noe jeg ikke hadde prøvd før og var et genialt opplegg egentlig! Vulkanen Cumbre Viena på La Palma er en strombolisk vulkan. Slike utbrudd er i den vulkanske verdenen små og stabile utbrudd i størrelsesordenen 1-2 (i en skala fra 0 til 8). Utbruddet vi har nå er i størrelsesordenen 2 med typiske lavasøyler som står høyt til værs og innimellom litt aske. Det er sjeldent slike vulkaner produserer så mye aske at det gir større problemer lengre unna, men de kan produsere en del svoveldioksid (SO2) og andre vulkanske gasser av høy verdi. På La Palma leide jeg meg en bil og overnattet i øyas største by Santa Cruz de La Palma. Byen ligger på østsiden av øya, skjermet fra utbruddet som ligger på vestsiden av øya. Fra der jeg lå var det rundt 30min kjøretur til vulkanutbruddet. Et definert området rundt vulkanen ble stengt ned, det kartet kan sees under Risikovurderinga nederst i denne rapporten. Den første turen inn i området var fascinerende nok! Jeg kjørte leiebilen langs noen smale og lokale veier øst for El Paso. Veiene var dekket av 2-3cm aske, deilig å kjøre på! Fra der jeg parkerte bilen tok jeg meg inn gjennom skogen til en rygg med sikt mot utbruddet. I forhold til risikovurdering her kan du gå nederst i rapporten, der har jeg skrevet litt om hvilke vurderinger jeg tok da jeg gikk inn her. Massiv lyd fra utbruddet, og helheten gjorde at dette ble en særdeles spennende tur. Jeg fikk også følt to små jordskjelv som gjorde opplevelsen mer mektig. Ettersom dette var første tur og litt i all hast uten å ha fordypet meg for mye i absolutt siste fra geologene i området snudde jeg en del tidligere enn det jeg kunne ha gått. På dette tidspunktet hadde vulkanen bygd opp en ca 70m høy vulkankjegle. Fra selve kjeglen sto en askerik sky opp mens i nordvestsiden av kjeglen sprutet det lava ut fra en sideventil. Lavaen som flommet ut der så nesten Hawaiiansk ut, ikke strombolisk. Ferske pimpsteiner For å få bedre oversikt over området og vulkanen tok jeg turen til Pico Bejenado, en topp på 1852m snaut 8km nord for utbruddet. Fram til nå hadde vulkanen vært todelt. Fra hovedkrateret veltet det tykk og mørk aske fra som gikk 6100m opp i atmosfæren denne dagen. Men i vestsiden av krateret sprutet det ut lava som du ser i bildene ovenfor. Lavaen fra denne rant rett ned i byene nedenunder og var på tur mot havet. Da jeg gikk oppover skjedde det en endring i vulkanen. Jeg kjente to nye jordskjelv, begge var korte, rundt 2-3 sekunder og målte 2.9 og 3.1. Jeg har jo aldri opplevd jordskjelv før i dag så må si jeg syntes det var like spennende hver gang. Ikke lenge etter endrer utbruddet mønster. Som du ser i bildene under går hovedkrateret fra å være i stabilt askeutbrudd til å gå over til rene lavasøyler i mer eksplosiv form enn sideventilen. Dette er et typisk strombolisk utbruddsmønster. Det som også skjer under denne turen er at lavaen når Atlanterhavet og en giftig sky la seg som et lokk over hele området som du ser i det ene bildet lengre ned. Denne tåka forsvant seinere på kvelden da det blåste opp. Lavaelva renner mot Atlanterhavet Vulkansk sur tåke la seg over deler av øya umiddelbart etter at lavaen nådde havet Etter turen opp Pico Bejendado var det seint på kveld, men fikk lyst til å kjøre til sperringene for å se spetakkelet på nærmere hånd. Jeg som mange andre sto ved sperringene ca 1900m fra utbruddet å så på lavasøylene som sto 800m til værs. Å se noe slikt fra gatene i byen mens den er i ferd med å bli ødelagt er nok noe jeg aldri vil glemme. Jeg må også nevne at det mangler noe vesentlig i denne rapporten og det er lyden av vulkanen. Den lager en massiv og brølende lyd som gjør at det omtrent er umulig å snakke med de andre i nærheten av deg. Kan sammenlignes med en jagerfly som tar av, bare at den tar av konstant! Jeg sov ikke mer enn 3 timer gjennom natta, ikke tid til å sove nå! Dro ut igjen og observerte vulkanen fra et område i nordvest ved tettstedet La Punta. Den store utfordringen med dagen var at det blåste svært kraftig fra nordøst. Alt askenedfallet blåste rundt på øya og gjorde det lite trivelig rundt omkring. Rundt 70% av øya har blitt dekt av ulike mengder aske de siste dagene. Å puste inn aske var ikke så mye verre enn at det var litt irriterende, askepartiklene fra denne vulkanen er såpass store at de ikke går ned i lungene (viktig med masse nesehår!) men de irriterer øynene ganske mye og vanlige briller gjorde det vondt verre da det ble turbulens mellom brillene som skøyt askepartiklene langt inn i øyet. På forhånd kjøpte jeg øyerens i forhold til slike partikler. Det var dermed duket for en dag med litt avstand fra områdene nærmest utbruddet, i allefall de første timene mens vinden herjet. Fra utsiktspunktet over La Punta kunne jeg også se lavaen renne ut i havet og den kjemiske prosessen som oppstår når lava møter vann og blir til etsende luft og skyer. En time etter at jeg satt meg ned på observasjonsposten endret vulkanen utbruddsmønster igjen til et mer askerikt utbrudd fra hovedkrateret. Vulkanutbruddet sett fra La Palma's høyeste fjell Så kom mørket og jeg ville ta en siste nattetur og se på utbruddet før reisen min gikk videre neste dag. Vinden herjet fortsatt fra øst/nordøst, like kraftig som før med 15-20m/s. Men nå hadde den pågått så lenge at mye av asken som kunne forflyttes hadde blitt forflyttet. Med vindretningen som var og stabiliteten ved utbruddet var det svært ideelt å komme inn fra øst, med vinden i ryggen mens man så på utbruddet. Jeg sonderte meg fram i terrenget og for hver rygg framover ble det en kort stopp for å revurdere rammene og risikoen. Jeg fikk peilet meg ut et område i overkant av 700m nordøst for vulkankjeglen. Kjeglen hadde endret litt karakter i det siste, jeg mente jeg så at det måtte ha begynt å sige i vestkant slik at lavasøylene også gikk mer utover til fordel for meg som var på østsiden. Da hadde jeg god margin i forhold til fallende materialer fra vulkanen. I mørket her møtte jeg også to tyske "vulkanturister", de var veldig hemmelighetsfulle men ville komme seg veldig nær som de sa. Jeg så de aldri mer, så mulig jeg var nærmere enn de! Det sterkeste jordskjelvet jeg kjente var da jeg skulle parkere leiebilen i parkeringskjelleren på flyplassen. Det jordskjelvet målte bare 3.1, men kjentes heftigere ut en de forrige i den kategorien. Skjelvet varte rundt 3 sekunder, men alle bilene og søylene som holdt flyplassen oppe vibrerte godt. Risikovurdering Her skal jeg gjøre et forsøk på å overbevise deg som leser at jeg gjorde noen, i mitt hode sånn passelige fornuftige vurderinger i forhold til de tre turene jeg hadde nært utbruddet. Kan starte med å presentere kartet til høyre. Tur nr 1. Distanse fra fotosted til utbruddet: 1900m Tur nr 2. Distanse fra fotosted til utbruddet: 1500m Tur nr 3. Distanse fra fotosted til utbruddet: 740m Dette er min første tur nært et pågående vulkanutbrudd så vurderingene er gjort deretter. For mange vil det nok virke hodeløst å gå så nært som jeg har gjort, men jeg har skrevet ned vurderingene jeg har gjort nedenunder. Man får et noe misvisende og skremmende bilde av vulkanen på en del medier. Jeg var mer skeptisk selv da jeg dro inn i området før jeg fikk sett utbruddet, terrenget i rundt, været og vinden og all informasjonen fra de offisielle kildene Involcan og Copernicus. Involcan hadde en svært god infomasjonskanal på Twitter med infomasjon og forklaringer. Copernicus la til gode kart og satellittbilder til god hjelp. Vind og værmeldinger samt satellittbilder og radarbilder liker jeg å bruke Windy hvor man kan finne webkameraer og lignende. Live-video lå også ut på Youtube som kunne sjekkes når jeg selv ikke så utbruddet på grunn av terrenghindringer mens jeg bevegde meg rundt. Yr funker også ganske bra i utenlandet og gir nøyaktigere værmeldinger enn noen annen tjeneste. Tur 1: Denne turen gikk bare noen timer etter at lavaen nådde havet og man målte høye verdier av svoveldioksid og hydrogensulfid i området ved havet og opp til det området jeg gikk inn i. Jeg skulle egentlig kjøre tilbake til hotellet etter turen opp til Pico Bejenado, men ganske så plutselig økte vinden på betraktelig fra øst/nordøst. Det stemte godt overens med vindmelding og satellittbildene på Windy og jeg kunne se at all den disen og tåka som la seg som et lokk over byene vest for utbruddet blåste bort. Jeg kjørte ned mot El Paso. Der driftet noe lav dis mellom bygningene i full fart ut mot havet. Kjørte gjennom den ene tåka og det luktet råttne egg til tusen. Lufta ble klarere og jeg kjørte fram til veisperringen i den aktuelle gaten. Veisperringen er ca 3km unna utbruddet, men derfra kan man gå inn til ny sperring som er bemannet nærmere utbruddet (1900m fra utbruddet). Største utfordringen med turen var at det begynte å blåse opp såpass at den vulkanske aska begynte å turbulere rundt i gatene. Mange andre folk dukket opp ved sperringene for å fotografere. Avstanden til utbruddet på nært 2km synes jeg er god og det er nok derfor de har satt sperringene her. Alt as aske og gass fra selve utbruddet og lavastrømmene blåste i sikker retning til havs. Lavasøylene var opp i mot 600-800m i høyde og kastet lavaen 200-300m ut til sidene. En mulig risiko bortsett fra lava, akse og gass er at vulkankjeglen blir ustabil etter hvert som den vokser og vil sige i vestkant/nedoverbakken ettersom den er konstruert i en bratt helning. Det kan utløse ras av glodvarm pimpstein, aske og lava som kan nå noen hundre meter utover terrenget i vestkant av utbruddet. Trykket fra vulkanen kan blåse massen videre utover mot vest, nordvest og sørvest alt ettersom hvordan riften er konstruert. Vulkanen var ganske hissig når jeg var her, med lavasøyler som sto 600-800m til værs. Tur 2: Turen gikk inn mot utbruddet på dagtid. Vindretningen gikk fra vest til øst, så jeg gikk inn fra nord. Ikke veldig mye vind så jeg var interessert i å holde rygger og høydedrag i forhold til luftkvalitet. På dette tidspunktet viste jeg ikke helt nøyaktig hvor mye gass som kom ut slik at jeg kunne ikke vurdere den godt, derfor la jeg til en del margin og holdt avstand samt at jeg brukte terrenget og ryggene der det var en del vind. Området har fått seg en god dusj av aske fra dagen før, så god og varm aske lå på bakken, opp mot 15-20cm der jeg stoppet (1500m fra utbruddet). Observerte mange ulike fugler både høyt over ryggene og nede i søkkene bortover (positivt i forhold til luftkvalitet). Denne fjellsida har ca 10-15 graders helning mot havet i vest så det skal mye til for at høye verdier av gasser kan bli værende i dette området. Jeg stanset og observerte utbruddet fra 1500m. Det var fristende å gå 300m til neste rygg som er den siste høye markante ryggen før utbruddet, men melding om endring i vind innen dagen var omme gjorde at jeg ville beholde marginene mens jeg enda ikke følte at jeg hadde hundre prosent kontroll på alle risikofaktorene. På dette tidspunktet gikk askeskyen fra vulkanen 6100m opp i atmosfæren. Lavabomber og slikt materialer ble kastet opp mot 600-800m fra krateret og opp i mot 300m ut fra krateret. Etter turen fikk jeg lest siste rapport om gassmålingene de siste dagene som ga meg mer spillerom på tur 3. Litt mer om gass: Vanligvis er det SO2 (Svoveldioksid) som er den største utfordringen ved et vulkanutbrudd. Gassen er fargeløs, men en liten mengde av det vil lukte ordentlig, type råttent egg så den er lett å detektere. Gassen kan derimot blande seg med fuktighet og komme ned som surt regn (svovelsyre), da vil den kunne gi skader på hud og øyne i hovedsak tilsåframst den ikke blir inhalert på en måte. InVolcan målte 7000-11 000 tonn SO2 pr dag i dagene fram til lavaen nådde havet, en beskjeden verdi. Til sammenligning slapp Pinatubo ut 20 millioner tonn SO2 over få dager i 1991. En vulkan på Island slapp ut 120 millioner tonn SO2 som tok livet av titusener i Nord-Europa på 1700-tallet. Kīlauea på Hawaii gikk også i utbrudd dagen etter jeg gikk denne turen, den spydde ut 80 000 tonn SO2 pr dag de første to dagene noe som kan gi helsemessige utfordringer hvis man har astma eller andre luftveisutfordringer. CO2 (Karbondioksid) kan også komme i store mengder fra vulkaner, den er både fargeløs og luktløs og vanskelig å detektere uten måleinstrumenter. Heldigvis blir CO2 lett transportert bort av vind og trykket fra vulkanen så den går som oftest rett til de høyere lag i atmosfæren. H2S (Hydrogensulfid) forekommer også og er kanskje en av de farligere gassene fra en vulkan sånn som jeg har forstått det. Den dannes når svovel fra magmaen reagerer med vann og er ofte en utfordring ved vulkaner som ligger nært innsjøer, har en stor innsjø i krateret eller har forbindelse med store mengder grunnvann. Vann er noe La Palma har mangelvare på, både grunnvann, innsjøer og elever er fraværende fra øya. InVolcan nevnte ikke noe hydrogensulfid i rapporten sin om målingene som ble gjort. Ellers er det ulike gasser som blir dannet når lavaen brenner seg gjennom ulike organiske vekster, hus, bygninger og materialer. Gassene blir lett tatt med av vind. Tur 3: Vinden som kom inn dagen før hadde herjet godt gjennom hele dagen. Kraftig vind, 15-20m/s fra nordøst til sørvest blåste aske og gifter til havs. Den største utfordringen var all aska som blåste rundt og innbyggerne nede i El Paso måtte gå rundt med svømmebriller. I media var det stor oppmerksomhet rundt de farlige gassene som oppstår og skremte nok opp de som leste det. Fra InVolcan som gir ut den offisielle informasjonen måler man svært lite farlige gasser og beroliger de som bor på La Palma. Det var snakk om danning av større mengder hydrogensulfid nede ved kysten der hvor lavaen rant ut i havet og dette dannet endel tåke som var etsende, men ikke til fare for de som bodde på land selv om man ble på et tidspunkt oppfordret om å holde seg inne i den ene landsbyen ved havna. Involcan hadde en båt stående like ved til en hver tid og målte aldri høye verdier av H2S mens jeg var på øya. Dette var uansett ikke noen reel trussel i den høyden jeg var på (600-1300moh) Det har også vært økende jordskjelvaktivitet gjennom dagen og noen hobbygeologer og fans presenterte ideen om at en ny og større sprekk snart kunne åpne seg endel kilometer sør for utbruddet. Media kjøpte dette og litt drama utspilte seg på nett. Dette ble avskrevet som en sannsynlighet fra offisielt hold med gode og logiske motargumenter noen timer seinere. Da jeg startet turen hadde jeg ikke noe mål om hvor jeg kunne komme meg, jeg lette etter et trygt område med god oversikt, helst med overhøyde nord eller øst for utbruddet. Det er nokså bratte fjellsider ovenfor utbruddet, så om man vil komme seg tryggest nærmest utbruddet så er det fra denne vinkelen ved god vindretning. Utbruddet er en tanke svakere enn i går med lavasyøler 300-400m høy med enkelte fontener og lavasteiner opp mot 500m. Mens jeg går nærmere ser jeg at lavasøylene vinkler litt ut mot vest enn rett opp som i går, en fordel da ingen lavabomber eller materialer blir skutt noe mer enn rundt 50-100m østover. Dette mente jeg kanskje viser en svakhet i vulkankjeglen, at den siger på vestsiden noe som vil være logisk når den er anlagt i ganske bratt helning med nedoverbakke mot vest. Dette bekreftes to dager etterpå at man forventer at det vil gå ras ut mot vest som eventuelt endrer vulkanens oppførsel endel. Jeg kommer meg inn på et område rett øst for vulkanen, litt i overhøyde og med mye vind i ryggen, såpass mye at jeg må sondere litt i rundt for å finne ly. Her er jeg heller ikke helt alene og noen geologer tar bilder (de hadde kjørt opp med terrengbil). Det var også spor fra 5-10 andre som mest sannsynlig har vært her gjennom dagen etter at vinden snudde. Herfra hadde jeg god oversikt med 700m ut til utbruddet, og minst 600m klaring på eventuelle fallende materiale. Her var aska på sitt dypeste av hva jeg gikk på, mellom 30 og 50cm. Jeg gravde meg ned litt et par plasser og fant ut at den er nokså varm (50-70c) selv to dager etter den hadde falt her. Så da har jeg herved blitt en vulkanturist. Heldigvis er det en sunnere turist en charterturisten!

Jeg går ut i fra at denne har samme materiale som Svalbard Heavy Duty buksen (ikke bib): Veldig behagelig og slitesterk, men stoffet blir noe slappere i formen når det blir fuktig (regn og/eller svette). Det er ikke noe særlig problematisk, men det hadde vært et pluss om den beholdt den gode og "freshe" feelingen den har når man tar den på seg helt tørr og fin - hele tiden. Jeg bruker buksen primært på vår, høst og vinter. Det blir litt for varmt på sommeren. Materialene i disse buksen skal dog ha vært endret flere ganger tror jeg, og jeg er litt usikker på hvilken av utgavene jeg har opp mot hva som selges i dag.

Bestigning av pinaklene Tande og Rebekka ved Hovsnebba, Sunndal kommune på søndag 19.september 2021. Og en snartur bort til toppen av Hovsnebba 1554 moh Turen ned til og opp på pinaklene krever sikring. Mye løse steiner og eksponert terreng. Men når man har med en stødig guide fra Jotunheimen Arrangement AS og kommer til dekket bord er man trygg Tusen takk for turen Christian, Maxim, Kjetil og Einar og en kongedag i Sunndalsfjellet

Ifm både utleie og utlån erfarer jeg at det er en ting å gjøre seg noen betraktninger rundt, og det er følgende: Hva betyr utstyret og bruksmerker for deg? Fordi dette kommer til potensielt å danne de vanskeligste konfliktene. Fordi noe som potensielt er en krise av en ripe for deg som eier utstyret og skal leve med dette resten av brukstiden er bare en bagatell for den som har lånt/leid, Dette gjorde vi oss noen betraktninger rundt allerede på 90-tallet da noen lånte med seg vårt dyre "ekstremfiskeutstyr" for å reise og fiske "ekstremfisk" i tropiske strøk. Dette var dyrt utstyr vi hadde betalt dyre dommer for. En liten rikpe i en strøken, dyr snelle hadde vi satt veldig lite pris på. For den som hadde lånt utstyret var dette potensielt " et lite ubetydelig bruksmerke". Derfor gjorde vi klare avtaler rundt dette på forhånd. Derfor bør du også gjøre deg noen veldig klare tanker og avtaler rundt dette....

Jeg har god erfaring med Hygglo. Jeg har ikke leid ut tur-utstyr, men har leid ut kameraobjektiver og litt verktøy. Dette er også ting som må behandles skikkelig, men jeg har bare gode erfaringer med løsningen og de jeg har leid ut til. Brukere må registrere seg med BankID, så det gir en ekstra trygghet synes jeg. I tillegg er ting forsikret som nevnt over.

På Hygglo er tinga forsikra mens dei ikkje er det på finn. Hygglo tek 20% i provisjon, finn er gratis. Eg har tenkt tanken sjølv på utstyr som ikkje er i bruk/svært sjeldan er i bruk.

Vil si det er enda større tabbe å ta med en toliter pistasj-is.

For ovn og telt så er det mange alternativ. Telt kan ein kome unda med reativ rimelig i starten, t.o.m. berre "modde" noko du alt har, men skal du bere ovn i sekk eit stykke, så er det vel titanium som gjeld. Det er relativt mykje å velge mellom. Populære ting å started med er t.d. Luxe og Pomoly. Canvas løysningar er solide, men både tyngre og dyrere. Lonewolf 902 på youtube viser fram ein god del ulike telt med ovn. som Nortent, OneTigris, Luxe, Pomoly, modifisert Naturehike mm.. Alle prisar og typer m.a.o. Eg har jo mange sekkar og arva mange sekkar, så eg brukar det eg har for å finne ut kva eg er ute etter i "bushcraftsekken." Det er jo stort sett kva du skal bruke til ly og soveutstyr som bestem størrrelsen. Plukkar nok opp den minste Jäkääri sekken etter kvart. Synest det er ein topp hobby eg. Det å gjere ting litt tradisjonellt med enkle solide verktøy og leike med div. "overlevelsestriks" når ein først er ute. Heilt unødvendig å definere ting. Så lenge ein kjem seg ut og ikkje gjer skade på ting, så må ein no få leke seg i skogen akkurat som ein sjølv vil. Mange ting som overlappar når ein har dette som primær hobby. Eg synmest https://bushcraftusa.com/forum/ er ein flott ressurs.

Min våte drøm ang "bushcraft-sekk": Savotta Jääkäri! 4 forskjellige størrelser, med forskjellige specs og bruksområder: https://finn-savotta.fi/en/tuoteperheet/jaakari/

Det er ca 90 - 100 vindmøller som er synlig fra Synesvarden 359 m.o.h, Time kommune, Rogaland. Er det andre steder i Norge som er like heldige? Kanskje det nå er Rogaland sin tur til å vinne trekningen i NIMBY(not in my backyard) lotteriet. Og for å gjøre det hele fullkomment: Synesvarden er et sentralt sted i Synesvarden Landskapsvernområde. Markedsført som "Den siste del av det brune Jæren"