Vinnerliste

To dager i heia i slutten av oktober. Forrige uke var det is og snø i høyden innover mot Blåfjellenden. Denne uka lovet YR i det minste over null og lite regn torsdag. Det var til og med snakk om opphold og litt sol på fredag. Nå er det ikke alltid YR treffer helt, men de andre dagene så ikke bedre ut, så skulle det bli den ukentlige turen måtte det bli torsdag/fredag. Det kan ikke være snakk om mange slike turer innover heia, før vinteren overtar. Min erfaring er at månedsskiftet oktober/november ofte eer da vinteren melder sin ankomst og snø og is dekker landskapet. Global oppvarming har gjort sesongen noe lenger – heldigvis, men det blir likevel ikke mange novemberturer. Til å være i slutten av oktober var været egentlig bra. Innover heia på torsdag var det yr og litt vind fra sør. Når går turen omtrent rett nord, så det var mulig å vandre innover med jakken åpen og hetta for det meste nede. Det er bra vær det. Likevel var det hindringer denne dagen. Det hadde regnet mye de siste dagene, og det var skikkelig bløtt. Elvene og bekkene jeg passerte på vei mot parkeringsplassen gikk flomstore. Jeg lurte på hvordan det ville være å komme over Fossebekken. Vanligvis går det greit å komme over denne bekken, muligens med et langt steg over det dypeste, og litt vann opp på fjellskoene – om det er mye vann. I vårflommen har det hendt at jeg har valgt å snu nettopp ved Fossebekken. Denne gangen måtte jeg ned i bekken til kneet – bak en stein for ikke å miste fotfeste i strømmen. Siden jeg hadde strammet buksa godt rundt skoene, og tatt på gamasjer, ble jeg ikke vår i det hele tatt. Det var omtrent 7-8 grader, og jeg ble litt overrasket da det dukket opp noen hvite flekker på bakken. Snø. Litt uventet. Ikke årets første, den kom for 14. dager siden, men jeg hadde trodd alt var smeltet. Det ble en kjekk tur innover. Jeg hadde startet tidlig, og det var ingen grunn til å gå fort. Det passet godt å gå rolig og faktisk stoppe for å se meg rundt. Det var ikke mye å se. Nesten alt er brunt og grått. Vinteren er ikke langt vekk, men turen inn var nærmest en flott høst-tur. Det var ingen andre på vei fra eller til hytta. Det var heller ingen som hadde bestilt seng denne natta. Jeg regnet med å bli alene. Med få folk i heia og snø og is på bakken velger jeg å holde meg i lavlandet. Alene på vintertur, med dårlig underlag er ikke det jeg anbefale andre, og jeg holder meg heller hjemme. Det var andre på hytta. Et par fra Sveits. Som ble skikkelig overrasket da jeg opplyste at sesongen er på hell og at det antakelig kan bli vinter når som helst. De hadde gått fra Prekestolen, vært innom Kjerrag, og overnattet på selvbetjente hytter. Jeg var den eneste de hadde møtt, utenom nede i Lysebotn. Det var litt sol på morgenen. Regnet hadde holdt seg vekk den natten. Stein og berg var tørt. Stein var «nesten» tør, men vadet og Fossebekken var tilbake til vanlig høstnivå. Det blåste en del mer enn dagen før og fortsatt kom vinden fra sør. Midt i ansiktet. Hjemturen gikk med jakken kneppet, men uten mellomlag. Det var fortsatt nesten ti grader og så avgjort ikke vinter. Vinden kunne kjennes over de høyeste plassen, men mye av turen går i le oppover bakker og rundt noen knauser. Det ble en helt grei tur tilbake også. To dager i heia, helt i slutten av oktober med mer en greit turvær, er en gave, som jeg denne gangen tok godt vare på. Det burde egentlig være mange flere på tur disse dagene, været var bra nok til det, men for egen del er det greit å gå alene.

Har opp igjennom årene kjørt mye i fjellet i Gausdal (Innlandet). Langsua har ligget der og fristet, men jeg har ikke fått snørt på meg skoa før nå. Sankthans kastet jeg meg i vegen og kjørte inn til Liomseter, en ca to mils avstikker fra vegen mellom Synnfjell og Værskei/Forset. Solen skinte og sekken passe tung. Målet for dagen var Nonstjønnan som ligger nordvest. Ettersom jeg startet ganske høyt kom jeg fort opp fra skogen opp på snaufjellet. Terrenget er svært lettgått med fine stier. Lunsjen kunne inntas i lyngen med nydelig utsikt. Det som slo meg var hvor grønt det var. 50 shades of green? Vel fremme slo jeg leir ved en stor stein på et litt nedbeitet område ved vannet. Da hadde jeg sola rett inn på meg og kort veg til vannet. Med nyinnkjøpt flue fra bomvokteren ble fiskestanga prøvd _før_ jeg tok en obligatorisk kald dukkert for å vaske av litt svette. Plassen var gull og jeg så heller ikke et menneske omtrent hele dagen. Apropos bomvoktern. Det er alltid litt moro å snakke med lokale der en er. De har, pussig nok hehe, mye kunnskap om området, klekking av fluer og mange gode historier. Jeg ble selvfølgelig stående og slarve litt mens jeg kjøpte fiskekort og fiskeredskap. Anbefaler å svinge innom han i Liomsetervegen! Kvelden kom sigende mens lyset var vanskelig å slukke. Med klarvær ble det helt nydelige omgivelser. Campen synes ikke, men ligger akkurat til venstre for bildekanten. Sankthans var det jo, så et lite bål var på sin plass. Og litt etter, ved 23-tiden kom det marsjerende et turfølge på fire forbi. Ikke hele året det er så trivelig å gå sent på kvelden som lyse sommernetter! Lite som plaget meg denne kvelden, men fluene hadde virkelig klekket og summet grådig ivrig og helst inni ørene mine. Ett sett ørepropper hjalp bra. Fisket utover kvelden med mark, flue og sluk, men det var ikke tegn til liv. Så om det var fiskeren eller fiskebettet som var problemet kan diskuteres. (Problemet er vedvarende, så jeg tror jeg vet svaret…) En god natt søvn senere våknet jeg til en litt mer overskyet dag, men behagelig varmt. Prøvde fiskestanga litt etter frokost før jeg pakket sammen og satte i marsj ned mot Øvre Revsjøen. Ved Øvre Revsjøen er det mer tilrettelagt med campingplass, benker og hytter. En veldig fin plass du kan kjøre opp til fra Espedalen. Så snarveien inn i Langsua er å ta Revsjøvegen opp hit og du er umiddelbart inne. Herfra kan du selvfølgelig velge mange retninger å gå, og jeg tror du får en fin tur nesten uansett retning. Lunsjen ble inntatt mens jeg kjempet med myggen. Hadde håpet å ta noen kast i vannet, men det fristet mer å komme seg avgårde. Terrenget tilbake til Liomseter er relativt flatt og lunt. Det innebærer litt mer skog, men absolutt en fin tur. På 36 timer fra hjemmet med reise og gange synes jeg at jeg fikk mye fin tur ut av få timer. *Bildet under får jeg ikke slettet - uvisst hvorfor?* (Tok det bort - admin KI)

Gikk en 5-dagers tur i sommer med 55 L sekk pluss ytterlommer (Bergans Helium). Den veide 19 kg første dag og var rimelig sprengt med mat for hele turen. Vi var to personer med henholdsvis 11 kg og 19 kg sekker. Man bør regne i underkant av én kg mat pr pers pr døgn. Med en 70 L sekk trenger man ikke komprimere klær og sovepose så voldsomt. HMG-sekkene har dessuten rulleåpning slik at du ruller ned til ønsket volum.

Ovnen må nok stå i fortelt, evt. innertelt uten gulv, eller man klipper en åpning i gulvet på innerteltet der den skal stå. Peter Persson på youtube bruker en del vedovn i telt.

De minste titanovnene fungerer med det, men jeg synes det blir for lite sikkwrhetsmarginer og avstander i telt til ovn. Vi prioriterer varmere poser og klær og lar ofte være å fyre med primus også i telt om vinteren. Du pådrar deg et smelteproblem også om du fyrer for mye i små konstruksjoner....

Kan kun snakke for den største av dem, big bad stove. Der passer ikke lufte hulla ut med en trangia brenner slik @zimwalker foreslår. Jeg har modifisert min ved å borre 2 hull i 2 av veggene. Feil regna litt men det funker. Insta link

Kom over en ny youtube-filmatisør, en som går Te Aroa, New Zealand på langs. Flott første episode: https://youtu.be/ij5WAm05OEE

Takk for en ærlig og fin rapport Ser ut til at du fant den "riktige" stemninga i Femundsmarka.

På grunn av logistikkutfordringen med å starte og avslutte turen på to forskjellige plasser som ligger langt fra hverandre er det nok mest vanlig å starte og slutte på samme sted. Har inntrykk av at det er mest vanlig å ha Kjäringsjøen som utgangspunkt for å slippe å bære opp til Roasten. Med packraft går det fint uansett. Personlig foretrekker jeg Kjäringsjøen som utgangspunkt.

*Fortsetter her* Vel nede fra mobiltoppen tuslet jeg videre mot Storfisktjønna. Landskapet der er fint med mange vridde gamle furuer, morenerygger og generelt trivelig landskap. Ble ørlitt usikker på hvor dette bildet er fra, men lurer på om det er på tur opp mot Storfisktjønna. Svipper innom grava til han … Lars - som jeg ikke husker navnet på - men en her inne skrev en fin historie om - og tenkte noen gode tanker på livet han levde her ute. Var vel også her ei monsterfuru ligger veltet og som er et lite landemerke. Oppe ved DNT-stien kastet jeg av meg sekken og tok en liten svipptur oppom enden av Storfisktjønna før jeg fortsatte mot Kløftåtjønna. Jeg leste tidligere om en som hadde tatt turen innom vannet Kløfthåen, og tenkte det var en fin lunsjplass ettersom det på kartet ser ut til å ligge inntil stien. Noe det gjør i luftlinje… Tosk. Igjen, litt grovt kart og arrogant tolkning ga meg en halvtimes klatring i stor og bratt steinur. Men jeg kom da fram med alle bein intakte, dog mange kalorier fattigere. Nede ved vannet var det fint, og enda bedre var det med sola som skinte godt slik at jeg fikk tørket svett kropp og føtter. Nede i «gropa» ved vannet var det ekstremt stille, så lunsjen ble en god time. Vannet der var for grunt til at jeg gadd å fiske. Og igjen, glup som jeg var, fant jeg en tilsynelatende flatere veg ut, som tok meg et kvarter å komme tilbake til omtrent samme vegen jeg tok opp… Glemt var dumme veivalg når jeg kom meg ned igjen på stien og tøffet videre mot planlagt neste leir ved Krokhåtåen. Mulig jeg nå begynte å bli godt sliten, for det syntes langt. Det er noen morenerygger en skal passere, på tvers. Og lengre ble det jo når jeg enda en gang gikk feil og fikk en strafferunde ut på feil side av Krokhåtåen. Det er vel en liten sti som går på nordsiden av Grøtåa mot Grøtådalen(?) Men igjen, været var fint, kroppen fungerte og jeg var jo på tur! Utløpet fra Krokhåtåen er delt i noen løp, og der er det heldigvis broer og bra merket. Igjen et artig landskap og oppleve. Etter noen broer og forsering av skog kom jeg frem til leirplassene ved Krokhåtåen. Der er det vesentlig mer brukt, og plass til mange. Det var egentlig på høy tid å slå leir, men jeg vet ikke, jeg «følte» ingen god ro i plassen og dro frem kartet for å vurdere alternativene. I ett av vannene så jeg til og med at det vaket ivrig, men ikke en gang det utløste leirlyst. Etter litt sjokolade og drikke bestemte jeg meg for å gå videre og se om jeg fant et bedre sted. Rart med det når en er alene om disse funderingene… Bildet er fra kloppene over myra ved Krokhåtåen. Var første stedet jeg virkelig fikk dyppa beina i vannet (les: myra!) Gjennom vinteren konsumerte jeg som tidligere nevnt en del filmer og bilder fra området. Og ett sted hadde jeg lyst til å sjekke ut, det ganske kjente Oasen. Motivasjonen ble dermed satt på å komme meg opp dit, noen som var en drøy times marsj videre og gjerne motbakke. Rundt 20-tiden var jeg fremme, vel sliten og drøye syv timer siden forrige måltid. Teltet ble satt opp i en fei, våte filler vrengt av og maten kastet innpå. En snau timere var både formen og humøret på topp når jeg endelig kunne nyte synet av plassen jeg var på! Og for en plass! Ikke tegn til liv, hverken insekt eller folk. Og her ser en kilometervis. Halvparten av bildene jeg tok på turen er vel herfra. Så kvelden ble sen og sola lav før jeg krabbet inn i teltet. Beklager bildeorgien, det kommer flere hehe. Jeg sov godt den natta, selvfølgelig, og våknet til nok en fantastisk dag. Morgenen gikk naturligvis rolig for seg. Jeg hadde god tid til en eventuell henting på Haugen gård, men likevel pakket jeg etterhvert sammen. I utgangspunktet hadde jeg satt en dag til i reserve i tilfelle vær, veivalg eller eventualiteter gjorde det nødvendig. Mat hadde jeg også igjen, tross ingen fisk. Jeg kjente godt etter i det jeg ruslet stien forbi Falkfangerhøgda, og jeg var egentlig fornøyd. Føttene var kjeie etter ca tredve timers marsj på fire dager, og skulle jeg hatt en overnatting til måtte ha hvilt mer. Så kursen ble fast mot Haugen. Bildet er fra stien mot Haugen med Røvolltjønna litt forbi vannet på bildet. Glad, sliten og fornøyd innså jeg at turen gikk mot slutten - men dette var starten. Hit skal jeg tilbake. Stien ut fra Oasen mot Haugen er grei, steinete men flat. Gikk forbi sandbanken ved nasjonalparkgrensa og nedover i skogen. Fin sti, men en merket jo at det er litt mer trafikk her på hvor slitt den var. Nå har ikke jeg gått opp fra Haugen før, men det må da være en del lengre opp til snaufjellet enn fra Nordvika? Husmannsplassen ved Haugen. Skikkelig trivelig tun! Vel nede på brygga ved Haugen var det godt å få av seg sekken og dyppe tærne i det kalde vannet. Rakk å kaste noen kast i Femunden også før båtskyssen fra Jonasvollen tok meg med over igjen. Avslutter selve turrapporten her og lager en liten «etterpåord» i neste omgang.

Ille og uforståelig. Og så hører du stemmene til de som sier at natur har vi i bøtter og spann. Og ser på naturen mest som en "tomte-mulighet" hvor det er bare å forsyne seg over alt. Heldigvis er inngrepene mindre enn om kommunen bestemte seg for å sprenge seg fram med milevis av at vei til vindkraft-installasjoner slik det er gjort på Fosen og i svabergene på Frøya blant annet.

Re: Vindmøllene på Fosen - Too little too late... Reineiere vant i Høyesterett

Da har jeg havna i den posisjonen at jeg faktisk kan uttale meg basert på egne erfaringer i denne tråden 😁 ble den heldige eier av et brukt Zpacks Duplex i blått for kort tid siden, og det har fått sin debut på Lifjell - 2 netter i forrige uke. Jeg er veldig imponert! Teltet i pakkposen kjennes ut som en vits, duken kjennes ut som en litt knitrende søppelpose - men du verden, det er likevel solide saker - og overraskende stabilt oppsett. Med vinden mot en kortside (den med Zpacks-logoer på) var 5-6 sekundmeter og kast på opp mot 10 ikke noe problem. Jeg hadde stavene på rundt 120 cm, men underlaget var litt ujevnt - og vinden pressa duken ned, så opplevde ikke noe trekk inn i teltet (dvs myggnettet mellom bathtub floor og selve teltduken ble liggende i «bretten» av vinden». Merka ikke noe til kondens, selv om andrenatta hadde gode vekstvilkår for dette. Jeg er usikker på hvordan det hadde vært hvis vinden dreia og kom inn på en av døråpningssidene, ser for meg at det kunne blitt vel luftig da - det er ei stor glipe mellom bakken og ytterteltet her. Ville i så fall ha lagt sekken ned som ekstra vegg mot vinden. Jeg tok den varmere tresesongsposen min (WM Apache) og er glad for det - teltet gir på ingen måte samme lune varme som f.eks Soulo gjør. En fin ting med den relativt gjennomskinnelige ytterduken er at man kan følge med på skiftningene i været innenfra. Jeg følte at jeg på et vis fikk med meg solnedgangen - og før den tid var det lett å legge merke til overgangene i ulikt skydekke. Sammenligna med MSR Hubba Hubba som jeg har brukt mye som «godværstelt» / sommertelt siste 14 år, står ikke dette noe tilbake mtp vindstabilitet. Det overbeviste såpass at jeg vurderer å kvitte meg med Helsport Reinsfjell 2SL, da bruksområdene for disse er såpass like, og jeg sparer mye vekt på å velge Duplex. Hvis det er meldt ruskevær høst / vår vil jeg uansett ha noe litt mer lunt og robust enn begge disse to (vurderer et Nallo 3, fint for to voksne, nok plass for meg og to kids - lett nok til at jeg kan bruke det alene også…) Her kommer vinden inn fra venstre side i bildet, ytterduken blir pressa ned og det er ingen trekk inn i teltet. Teltet kan skimtes på åsryggen ca midt i bildet, valgte ikke en veldig beskytta leirplass. Gjennomsiktlighet i duken - solnedgangen kunne til en viss grad nytes innenfra. Hadde en solid regnskur denne kvelden. Frokost-kos Leirplassen andrenatta

Uten å gå inn på materialvalg så har du i utgangspunktet 2 varianter, kvadratisk og rektangulær, hvor noen av måtene å sette dem opp på er mer egnet for en kvadratisk. Personlig synes jeg kvadratisk er mer fleksibel enn rektangulær, men det er en smakssak, jeg har begge typer. Sort sett alle tarper er kjapp å sette opp når man har rigget dem på forhånd med barduner, men noen av de mer komplekse måtene å sette dem opp på tar jo naturlig nok lengre tid enn de enkleste. Hvis du ikke vil bruke for mye penger og heller ikke er veldig opptatt av gramjaget så har Magasinet.no noe ganske solide tarper med mange festepunkter til en rimelig pris. Du kan få en 3x3 til under 400,-. Fyrer du bål og er uerfaren så kan det lønne seg å starte med noe rimelig til du har fått litt erfaring med bålets avstand til tarpen osv, det er litt kjipt å bruke 2000 på en god tarp for så å brenne hull i den Så vil jeg anbefale å se videoer på Youtube om oppsett av tarp, gjerne fra flere personer, så finner du metoder og knuter som passer for deg for det er nærmest et uendelig antall kombinasjoner tilgjengelig. Selv er jeg tilhenger av mønesnor (ridgeline) i kombinasjon med prusic knuter da dette gir gode muligheter for justering. Du finner raskt ut av disse tingene på youtube, å forklare det med tekst er bare tungvint. Du kan spare deg en del frustrasjon med å sette deg inn i disse tingene, du lærer deg knuter som er raske og holder og du finner knuter som er enkle og rakse å få opp igjen så du ikke står der i en myggsverm med en kjerringknute av dimmensjoner som du til slutt bruker kniven på Jeg vil anbefale 4 faste barduner, 1 i hvert hjørne, gjerne 2m+ i lengde, med bardunstrammer om du ikke kan knuter som fungerer til det formålet, og 2-4 løse barduner som du kan feste på ved behov, og minst 4 solide teltplugger i litt størrelse. Bardunstramme-knuter heter adjustable guyline knot på engelsk om du vil søke den opp på youtube, den er grei å ha i bakhånd.

Kunne brukt billigere fiskeboller, men kommer de fra Vesterålen er vel brenneren nesten dømt til å virke i norsk vintervær.

Vinterplugger kan du fint lage ved f.eks splitte brøytestikker på midten eller dele de opp i passe lange biter og benytte de som de er. Har du en trelast i nærheten så kan trelekter bli greie vinterplugger til en overkommelig pris. Spikke noen greiner om det er tillatt der du skal campe fungerer også. Det finnes også litt mer avanserte alternativer for de kreative:

Jeg har Northrim 4400 og handlet den gjennom backpackinglight.se. Ble mye rimeligere enn å handle direkte fra HMG. 506 USD inkl frakt fra HMG og 3800 SEK (fordi de trekker fra momsen) fra backpackinglight. Etter norsk MVA ble det da ca 1500,- NOK billigere fra Sverige.

Ikke akkurat valutavennlig å handle nå. Hmg pleier å ha rimelig gode tilbud på Black Friday så om du kan vente er det verdt å vente på.

Enda godt det er bålforbud så en ikke risikerer å tenne bål oppe på naboens hytte....

Hva hjelper det å bygge ut vindkraft når Europa har nok vindkraft, ja så mye at mange vindkraftanlegg står stille. Tyskland bygger ut kullkraft mens vi her nord tror at vi må bygge ut vindkraft for å forsyne tyskland og andre europeiske land slik at de kan redusere kull- og atomkraft. Tysklands billigste kraftresurs er kull og den bygger de ut i høyt tempo. Kull gir også landet arbeidsplasser og de har kullreserver for flere hundre år. Den eneste grunnen til at tyske og sveitsiske kraftselskaper investerer i norsk vindkraft er statlige subsidier som gjør at norske anlegg kan gi økonomisk avkastning. Sveits har i dag negativ rente og eneste måten en kraftinvestor kan få avkastning på investeringene sine er å sette dem i norsk vindkraft. Miljøgevinsten i denne utbyggingen er sterkt overdrevet siden den er så liten at den ikke vil vise igjen globalt. Vi kan redusere vårt utslipp så mye vi ønsker, men når stort sett alle land utenfor Europa bare øker sine utslipp så blir vårt bidrag som et musepiss i havet.

Vanskelig å se hva du argumenterer for. En FN-rapport konkluderte nettopp med at ødeleggelsen av de naturlige habitatene til planter og dyr på jorda er en større "krise" enn klimakrisa. I løpet av de siste 40 årene så har 60% av antall ville dyr på jorda forsvunnet (individer ikke arter) Livsområder for dyr og planter forsvinner i en skala man knapt har sett før i jordas historie. For hver vindturbin i Norge så bygges det i gjennomsnitt 800 meter vei. I trøndelag hvor mange vindturbinparker planlegges så vil myrområder måtte tørrlegges for å bygge veien med store CO2 utslipp som følge. (Myrområder er store karbonreservoarer) Vindparken ved Smøla dreper mye havørn: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/nyheter/?id=43

En egen rengjøringindustri for vindmøller har vokst fram. Ansamlinger av døde insekter kan redusere energiproduksjonen med opptil 50 %, dette i henhold til en forskningstudie fra 2001. Rengjøring foretas med kraner eller helikopter. Hva slags stoff som sprayes på for å rengjøre turbin bladene har jeg ikke sett at har vært framme i debatten. Heller ikke om dette påvirker insekts bestanden.

Litt bittert å tenke på at 16 av 18 vindkraftanlegg som nå bygges i dette landet er helt eller delvis eid av utenlandske investorer fra Tyskland eller Sveits. I Sveits er det for tiden negativ rente så hvis en investor kan klare å ta ut en til to prosent på sin investering i Norge så har de gjort det bra i forhold til å investere i eget land. Sist gang Tyskerne kom hit så kom de med våpen i hånd og da gjorde folk hva de kunne for å stoppe dem. Vi vet hvordan det gikk. Men nå er de tilbake, ikke med våpen, men med penger som de legger på bordet til ordførere og kommunestyrer langs vår langstrakte kyst. Da får kommunene penger til ras sikring av veier, ny skole eller svømmehall og da blir alle veldig glade, skulle vi tro. Men sånn er det ikke. Selv om ordførere og kommunestyrer blir bestukket med penger så reiser folket seg i protest, akkurat som sist de var her. Ingen ønsker dette svineriet i sin bakgård, men akkurat som da tyskerne var her første gang så er det noen som ser sitt snitt til å tjene lette penger og "fienden" trenger arbeidskraft. Dette liker lokalbefolkningen dårlig, og sist gang ble disse folkene kaldt for "rotter", i dag kalles de entreprenører som bare utfører en lovlig virksomhet. Men selv om arbeidet beskrives i fine termer så er det ikke så stor forskjell. Dette svineriet må stoppes før den siste rest av norsk uberørt natur er borte.

Det er ikke teltet, men totalen som teller.... Jeg har ikke problemer med å bære et 5kg telt alene på tur. Ikke 8 kg heller for den saks skyld, men da er det gjerne noe annet som må vike... Det er på soloturer vekt på utstyret er viktigst - da bærer du ALT fellesutstyr selv. Med bare 1 ekstra med så deler dere fellesutstyret på 2. Jeg har derfor valgt å ha flere telt. Et lett til soloturer. Til turer der det gjerne er flere med har jeg et litt større og tyngre. Jeg har vært på solotur med det før også, men jeg er lei av å bære 35 kg sekk på fjelltur så jeg har utvidet utvalget jeg har av turutstyr til å ha mye lette alternativer til alt slik at jeg kan plukke det best egnet for hver enkelt tur. (For ordens skyld: Teltet jeg bruker på soloturer veier 1,9 kg. Alt inkludert)