Vinnerliste

Femundsmarka, ikke langt fra Synnervika, sist lørdag.

Høres ut som du skal ha en sekk med litt klær/mat/div vinterutstyr, samt en lett sovepose+vindsekk+lett liggeunderlag som kan tjene som nøvbivuakk i tilfelle uhell? Hvis du har en sekk som er god å bære ville jeg faktisk droppet hele pulken. Jeg glir ihvertfall fortere uten pulk, og motbakkene blir lettere uten pulk. Sist jeg prøvde meg på Finse - Haukeliseter ble pulken under 40kg (glassfiberpulk). Men jeg kom ikke så langt pga. dårlig vær. Jeg synes også tung pulk er jysla tungt, og for meg teller grammene i pulken omtrent like mye som grammene i sekken.

Har opp igjennom årene kjørt mye i fjellet i Gausdal (Innlandet). Langsua har ligget der og fristet, men jeg har ikke fått snørt på meg skoa før nå. Sankthans kastet jeg meg i vegen og kjørte inn til Liomseter, en ca to mils avstikker fra vegen mellom Synnfjell og Værskei/Forset. Solen skinte og sekken passe tung. Målet for dagen var Nonstjønnan som ligger nordvest. Ettersom jeg startet ganske høyt kom jeg fort opp fra skogen opp på snaufjellet. Terrenget er svært lettgått med fine stier. Lunsjen kunne inntas i lyngen med nydelig utsikt. Det som slo meg var hvor grønt det var. 50 shades of green? Vel fremme slo jeg leir ved en stor stein på et litt nedbeitet område ved vannet. Da hadde jeg sola rett inn på meg og kort veg til vannet. Med nyinnkjøpt flue fra bomvokteren ble fiskestanga prøvd _før_ jeg tok en obligatorisk kald dukkert for å vaske av litt svette. Plassen var gull og jeg så heller ikke et menneske omtrent hele dagen. Apropos bomvoktern. Det er alltid litt moro å snakke med lokale der en er. De har, pussig nok hehe, mye kunnskap om området, klekking av fluer og mange gode historier. Jeg ble selvfølgelig stående og slarve litt mens jeg kjøpte fiskekort og fiskeredskap. Anbefaler å svinge innom han i Liomsetervegen! Kvelden kom sigende mens lyset var vanskelig å slukke. Med klarvær ble det helt nydelige omgivelser. Campen synes ikke, men ligger akkurat til venstre for bildekanten. Sankthans var det jo, så et lite bål var på sin plass. Og litt etter, ved 23-tiden kom det marsjerende et turfølge på fire forbi. Ikke hele året det er så trivelig å gå sent på kvelden som lyse sommernetter! Lite som plaget meg denne kvelden, men fluene hadde virkelig klekket og summet grådig ivrig og helst inni ørene mine. Ett sett ørepropper hjalp bra. Fisket utover kvelden med mark, flue og sluk, men det var ikke tegn til liv. Så om det var fiskeren eller fiskebettet som var problemet kan diskuteres. (Problemet er vedvarende, så jeg tror jeg vet svaret…) En god natt søvn senere våknet jeg til en litt mer overskyet dag, men behagelig varmt. Prøvde fiskestanga litt etter frokost før jeg pakket sammen og satte i marsj ned mot Øvre Revsjøen. Ved Øvre Revsjøen er det mer tilrettelagt med campingplass, benker og hytter. En veldig fin plass du kan kjøre opp til fra Espedalen. Så snarveien inn i Langsua er å ta Revsjøvegen opp hit og du er umiddelbart inne. Herfra kan du selvfølgelig velge mange retninger å gå, og jeg tror du får en fin tur nesten uansett retning. Lunsjen ble inntatt mens jeg kjempet med myggen. Hadde håpet å ta noen kast i vannet, men det fristet mer å komme seg avgårde. Terrenget tilbake til Liomseter er relativt flatt og lunt. Det innebærer litt mer skog, men absolutt en fin tur. På 36 timer fra hjemmet med reise og gange synes jeg at jeg fikk mye fin tur ut av få timer. *Bildet under får jeg ikke slettet - uvisst hvorfor?* (Tok det bort - admin KI)

Ikke akkurat i dag, men mandag og tirsdag på Follsjå (fiske)

Fra helgens søndagstur, denne gangen også med utgangspunkt fra Uvdalsveien i Gjerstad(Agder): Måtte benytte meg av muligheten i helgen mens det enda var fint vær, så tok turen opp igjen der jeg var sist, men istedenfor å gå inn i Åse-Vøllestad-området og på grusveiene der, tok jeg av litt før jeg kom fram til grusveiene og tok heller turen opp til et vann som ligger ganske høyt(500moh) i forhold til de andre vannene i området. Og angrer jaggu ikke på at jeg gikk opp dit...! Bildespam! Foss i starten av turen, ikke mye liv der nå, men tipper det ikke er mulig å stå der om våren eller ved mye nedbør.. Da kan det nok og være vanskeligere å gå oppover fjellet der vannet renner, som er letteste veien opp i området jeg skal til.. Bålplass som ikke har blitt brukt på en stund... Pause og sjekke utsikten.. Tårnet på Solhomfjell kan skimtes i det fjerne, som en prikk på horisonten, litt til venstre for senter av bildet, på fjellet bakerst.. Sist jeg var her, gikk jeg nede på myra her, kom inn nede i venstre hjørne og gikk rundt vannet, over bekken helt bakerst i bildet, langs myra og mot høyre til veien som ligger bak treet i forgrunnen: Endelig framme ved vannet, og for en fantastisk FLOTT plass!! Her skal det overnattes! Det var mange fine muligheter til det her, noen steder med gamle bålplasser også.. Om det er fisk her, er usikkert, men det skal man vel klare seg uten, da kan man gå til andre vann i området! Pause og kikket om det var noe tegn til fisk... Ikke et eneste vak å se... På vei hjem i solnedgangen. Trenger ikke større sekk enn 9l på småturer, plass til det meste man trenger, men byttet ut 750ml titankjele, 100gr gassboks og gassbrenner + Rett i koppen-suppe med en boks Cola og 2 kvikk lunsj denne gang. Temperaturen falt fort når sola forsvant, på vei ned i skyggepartiene var tempen 4,7 grader, nede ved bilen var det 0 grader... Tror desverre dette var siste turen opp hit for i år, men nå skal jeg jaggu benytte meg mer av dette fantastiske området som ikke er mer enn en times kjøretur unna (20-30min på en lang grusvei).. Og neste år får det bli med overnatting og fiskestang og kanskje over flere dager for å gå fra vann til vann. Gleder meg allerede! Hvem trenger vel Femundsmarka, når man har dette så nærme! Oversikt over ruta:

Ja, etter at de er brent inn er de veldig skjøre. Men jeg skal ikke overdrive dette. Det er fult mulig å ta med ei slik lykt på tur. Jeg har gjort det flere ganger, og det er jo nesten like mye kos som et bål (men bare nesten). Man må bare tenke på at den er der slik at man ikke slenger sekken av ryggen og i bakken og lignende. Av og til vil glødenettet ryke, men det er som sagt veldig enkelt å sette på et nytt hvis man ikke er altfor valen på fingrene (men man må ha tatt med ett i reserve, eller to). Det dreier seg om å knyte fast nettet til brennerhodet med ei lita, tynn snor som henger på nettet. Og så er det slik at jo mindre nettet er, jo mer skal til for å riste det i stykker (små nett lyser dog mindre, men antakelig bra i forhold til mye annet "campinglys"). Og nett som bindes fast i hver ende framfor bare ene enden tåler også mer støt. Når jeg sier støt mener jeg støt på lykta. Støt direkte på nettet, selv en liten dytt med fingeren vil få nettet til å oppløse seg uavhengig av størrelse og om det er bundet fast i en eller begge ender (etter at det er brent inn altså).

Å gå for egenforsikring først og så kjøpe forsikring etter at noe har skjedd er vel det dyreste som et mulig å få til. Men to dacs-hvalper for 30.000 tipper jeg ikke er spesielt dyrt (men dette har jeg ikke greie på). Han kan vel selge dem og få igjen pengene? I så fall har han fått hele dyrlegeregningen gratis.

Ja det sklir lettere :-). Det er med Parispulk og taudrag med plastikk veistikker, så sparer nok 3-4 kg på det. Skiutstyr, og liten sekk på ryggen med dagsdrikke inngår ikke i vekta. Pulkpose var noe jeg bare testet for å bære, ellers legger jeg vanligvis alt i mindre pakkposer direkte i pulken. Kan sikkert bruke noe lettere enn Artic Bedding (veier kanskje 1kg), men det er da den jeg har. Ellers kjører jeg med enkel Real Turmat og havregryn med tilsetninger (i matkasse), for bensin primært for mat og vannkoking + 1-2 dl/dag for litt trivselsfyring eller "vask". Kun ett separat klesskift fra innerst til ytterst, som kun brukes i leir og på tørr kropp. Av underholdning blir det turfølge, stjernetitting og noen sider kryssord :-).

Regner du med med mat for hele uken, drikke som du har med under marsj, pulk, drag og sele/pulksekk? Du nevner også Arctic Bedding og pulkpose med håndtak, det og drar opp vekten en del. I så fall er under 30 kilo godt gjort 👍 Da sklir det nok lett

Jeg har testet det, både med pulkpose med håndtak og stor ryggsekk. Det går, men fordelen med pulk er like mye at man kan pakke stort (type pulkpose Artic Bedding), så camping opp og ned blir mye raskere og da fungerer den løsningen dårlig. Du vil ha aller mest å spare på vekta. 60 kg er jo hårete. For ukestur vinter på fjell, har jeg alltid vært under 30 kg og det uten spesielt lettvekt utstyr.

Uteliv, podcasten til Randulf Valle har en episode som kom ut i dag som omhandler noe av dette. Også episoden "En god natts søvn" som han slapp 25.10.19 er relevant. Ellers ser det ut som du har fått med det viktigste på lista. Pass på at 3-sesongsen ikke er så trang at vinterposen komprimeres inni den. Da er det nok bedre med 3-sesongsen inni vinterposen.

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Fantastisk lesing. 2022 blir mitt år!

Jeg tenker å gå minst en topptur på ski med telt og sekk i år hvor alt må bære med, 1-2 overnattinger, og da dukket denne relevante tråden opp Det blir en serie med topper, en slags egen variant av «Høgruta». Turen gjennomføres når væremeldingen er grei, så jeg tar ikke med utstyr for polarstormen. En sånn type tur blir nemlig ikke gøy i dårlig vær, dårlig sikt og heller ikke med tung sekk. Pakkliste: - Sekk: Bergans Helium 55l. (1015 gram) - Camelback pose, 2 liter, med vinterslange. (Legges i soveposen om natten, for å ikke fryse) - Telt: Hilleberg Unna: (2005 gram, uten plugger, lette barduner). - Plugger: trenger ikke. Det holder med ski og staver til de 4 bardunene. Evt. pakkposer fyllt med snø hvis det skulle blåse opp veldig. Da kan stavene deles og brukes som plugger i hjørnene. Mulig jeg tar med 2 snøanker til langsidene, kanskje 🤔 - Liggeunderlag: Exped Synmat 7 3D MW pakket i en UL Schnozzle bag M (960 gram), og ett halvt thermarest z-lite (150 gram) - Soverpose: Cumulus Alaska 1200. (1795 gram med pakkpose.) - Varmejakke/pausejakke: Arcteryx Atom AR (450 gram) - Mellomlag: nordheim fleece (200 gram) - Campklær/nattøy: Boxer, sokker, ulltrøye, stilongs (600 gram). - «Teltsko»: tjukke stikkeluffer (190 gram) - Spade + skredsøker (pieps micro). - Sportsbriller med 2 linser, skibriller. - Hjelm, Grivel Duetto 220g. - GPS, kart og kompass - Hodelykt, petzl Nao. (Skal det kjøres i mørke brukes en Magicshine monteer 5500). - nødpeilesender (116g) - Powerbank, smarttelefon, - Repkit førstehjelp (350g) , nattflaske (85g, sammenleggbar), toalettsaker - MSR XGKII, 6 dl bensin, fyrtøy, MSR trillium base. - 1.8 liter kaffekjele til snøsmelting - En stor og liten brettekopp til kaffe, havregrøt og real. En skje. - Skallvotter - Evt: Er det veldig kaldt blir dunjakken og annabusken med. Ca 1-1,5 kilo ekstra, og da må trolig Den større sekken med. Skarejern/stegjern om terrenget og forholdene krever det. - Snøbørste (en halv oppvaskbørste med borret hull), kjøkkenhåndkle til å tørke kondens. Totalvekt: ca 12 kilo + mat ca 2 kilo for en helg. + drikke under marsj 2 kilo Totalt på ryggen under marsj ca 16 kilo. Sekken er som dere ser på bildet litt stappet, men det går, og hjelmen kommer i tillegg. Skal jeg oppgradere til Lowe Alpine Expedition sekken min kommer jeg opp i 1,5 kilo mer og havner på 17,5 kilo. God sekk det også, da haver alt inni og god plass. Det blir jo allikevel noen kilo til syvende og sist, noen som ser noen åpenbare punkter jeg kan kutte vekt? Det er muligens dette som må til. Skarejern og stegjern kommer utenom, det det trengs. I fjor var en sånn sesong. Jeg kan spare 300 gram på å ta med sommerunderlaget mitt, synmat 7 UL MW. Men litt redd for at det er litt kaldt om vinteren, selv med ett z-lite under overkroppen, kanskje noen har erfaringer der på snøen? 🤔 Skiturstyret er lett, og veldig godt å gå med: Hagan Ultra 77 164cm, ATK SLR release binding, Fischer Traverse Carbon, Hagan Mohair race feller: 2,4 kilo per fot med fellene på. Snøbørsten

Det er jo ikke noe som blir ødelagt om den blir våt, den blir like god når den tørker igjen. Jeg har vasket min i vaskemaskinen hjemme også, blir god som ny 👍

For å slenge ut mine tanker om dette med forsikring og hundehold. Jeg har konkurranse bikkje innen den totalt sett mest krevende hundesporten vi har her til lands. Nå er jeg i en posisjon at jeg for øyeblikket ikke har en buffer konto i tilfelle skade og derfor har forsikring på bikkja. Men når økonomien tilsier det igjen så blir det ikke videre holdt en forsikring på bikkja. Da blir det gjort som @Marius Engelsen her tenker på. Rett og slett en egen skade konto for hunden. Ser folk legger inn etikk og moral i deres avgjørelser på å ha forsikring på hunden. Men er dette egentlig så godt gjennomtenkt som folk vil ha det til?` En større operasjon eller langvarig sykdom som kommer opp i disse summene som her er nevnt. Er det da god dyre velferd å dra dyra igjennom disse rekonvalesens tidene som følger? Vi kan ikke på noen som helst måte forklare en hund årsaken til at den har vondt eller må ta det med ro. Mange setter seg sjøl og sine egne følelser foran det å faktisk ta godt vare på dyret sitt. Å holde noen i live bare for selv å slippe smerten ved å miste noen er ikke god dyre velferd.

Rypejakt på Hardangervidda fra lørdag til søndag, hadde camp et par km fra Halne. Flott vinterstemning lørdagskveld før det slo om til pluss grader på søndagen.

I helgen gikk turen til Lasarettmoen i Skoganvarre for å inspisere restene av alle sykesengene, bygningsrestene og lastebilene Adolf svidde av før de forlot Finnmark. Ikke rart det ikke er mye gammelskog igjen I området, det må ha gått med litt brensel for å holde de bygningene varme gjennom vinteren. Heldigvis var det noe ungskog det fikk an å feste hengekøyer i. Vi noterte -14 på det kaldeste, men holdt oss gode og varme... https://no.m.wikipedia.org/wiki/Lasarettmoen

Nå går det fort mot mørketid og polarnatt, men fortsatt et par solnedganger igjen.

Dette blir en ren kopi av hva jeg har lagt inn som turrapport på Peakbook, lenke til artikkelen er her. Vulkaner har fascinert meg siden jeg var liten men det var ikke før utbruddet på Eyjafjallajökull i 2010 at jeg så på mulighetene og begynte å reflektere rundt fornuftigheten med å dra å se på et pågående vulkanutbrudd. Fram til nå har jeg vurdert Island som en oversannsynlig destinasjon i forhold til å få sett et utbrudd. Island er nært og mange av utbruddene varer lenge som er en forutsetning for at jeg skal finne tid og ha mulighet til å reise dit. Så må vulkanen være av en liten størrelse, et askeutbrudd vil stenge luftrommet for flytransporten samt at utbruddene vanligvis er korte og intense. At det nå ble en tur til charterdestinasjonen Kanariøyene kom nok som en overraskelse på meg selv også og det er det flere grunner til. Vulkanene på Kanariøyene byr vanligvis på nokså stabile små utbrudd, men det skjer såpass sjeldent at jeg hadde ikke listet de opp som en sannsynlig vulkanreise. På La Palma for eksempel skjer et vulkanutbrudd ca hvert 50-90 år og utbruddene har en varighet på mellom ca 20 og 90 dager hvis man ser på de forrige seks historiske utbruddene. Teide/Tenerife ser 4-6 utbrudd i løpet av tusen år, altså mye sjeldnere. Lanzarote ser store utbrudd i serier som varer lenge, men kanskje så sjeldent som 2-4 ganger pr tusen år. Tidligere i år startet en slik "turistvulkan" på Island. Fagradalsfjall Volcano er kanskje den perfekte turistvulkanen og med Islands politikk rundt dette ble det satt i gang ganske omfattende tiltak for å sikre områdene i rundt slik at 50 000 turister kunne se den hver uke på nært hold. Dessverre måtte det skje midt under pandemien så jeg har ikke fått reist dit og nå som det åpner seg igjen har vulkanen på Island gått litt i hvilemodus. Så kom vulkanen Cumbre Vieja på La Palma på banen, rett før gjenåpningsfesten på tampen av september. Jeg fant fantastisk billige flybiletter, så jeg droppet alt av planer og noen plikter jeg hadde sagt ja til å hoppet på flyet til katastrofeområdet på Kanariøyene. For å være sikker på at jeg kom meg ut til øya bestilte jeg fly til Tenerife i første omgang. Jeg la klar en plan i hodet om reisen videre men bestilte ikke ingenting før jeg landet på Tenerife. Grunnen til det var at såpass mye som var uforutsigbart, både i forhold til å reise til La Palma under et vulkanutbrudd, men også alt det ekstra med pandemien på flyplassene. Jeg hadde mellomlanding i Napoli, altså i gult land (Italia). Kanariøyene var også gul mens Spania var rød. Fase 1 i gjenåpningen godkjente kun grønne og gule land som var fritatt fra karantene ved retur til Norge. Da flyet etter pandemiforsinkelser gjennom kaostilstander i Napoli landet på Tenerife hadde jeg 40min på å ta taxi fra flyplassen ned til havna og komme meg på båt til La Palma. Båten var dynket i aske fra vulkanutbruddet på La Palma, et tydelig steg nærmere destinasjonen! Mens jeg satt på ferga bestilte jeg meg en overnattingskapsel i en gammel bygning i hovedstaden Santa Cruz de la Palma for å sove i til 200kr natta, noe jeg ikke hadde prøvd før og var et genialt opplegg egentlig! Vulkanen Cumbre Viena på La Palma er en strombolisk vulkan. Slike utbrudd er i den vulkanske verdenen små og stabile utbrudd i størrelsesordenen 1-2 (i en skala fra 0 til 8). Utbruddet vi har nå er i størrelsesordenen 2 med typiske lavasøyler som står høyt til værs og innimellom litt aske. Det er sjeldent slike vulkaner produserer så mye aske at det gir større problemer lengre unna, men de kan produsere en del svoveldioksid (SO2) og andre vulkanske gasser av høy verdi. På La Palma leide jeg meg en bil og overnattet i øyas største by Santa Cruz de La Palma. Byen ligger på østsiden av øya, skjermet fra utbruddet som ligger på vestsiden av øya. Fra der jeg lå var det rundt 30min kjøretur til vulkanutbruddet. Et definert området rundt vulkanen ble stengt ned, det kartet kan sees under Risikovurderinga nederst i denne rapporten. Den første turen inn i området var fascinerende nok! Jeg kjørte leiebilen langs noen smale og lokale veier øst for El Paso. Veiene var dekket av 2-3cm aske, deilig å kjøre på! Fra der jeg parkerte bilen tok jeg meg inn gjennom skogen til en rygg med sikt mot utbruddet. I forhold til risikovurdering her kan du gå nederst i rapporten, der har jeg skrevet litt om hvilke vurderinger jeg tok da jeg gikk inn her. Massiv lyd fra utbruddet, og helheten gjorde at dette ble en særdeles spennende tur. Jeg fikk også følt to små jordskjelv som gjorde opplevelsen mer mektig. Ettersom dette var første tur og litt i all hast uten å ha fordypet meg for mye i absolutt siste fra geologene i området snudde jeg en del tidligere enn det jeg kunne ha gått. På dette tidspunktet hadde vulkanen bygd opp en ca 70m høy vulkankjegle. Fra selve kjeglen sto en askerik sky opp mens i nordvestsiden av kjeglen sprutet det lava ut fra en sideventil. Lavaen som flommet ut der så nesten Hawaiiansk ut, ikke strombolisk. Ferske pimpsteiner For å få bedre oversikt over området og vulkanen tok jeg turen til Pico Bejenado, en topp på 1852m snaut 8km nord for utbruddet. Fram til nå hadde vulkanen vært todelt. Fra hovedkrateret veltet det tykk og mørk aske fra som gikk 6100m opp i atmosfæren denne dagen. Men i vestsiden av krateret sprutet det ut lava som du ser i bildene ovenfor. Lavaen fra denne rant rett ned i byene nedenunder og var på tur mot havet. Da jeg gikk oppover skjedde det en endring i vulkanen. Jeg kjente to nye jordskjelv, begge var korte, rundt 2-3 sekunder og målte 2.9 og 3.1. Jeg har jo aldri opplevd jordskjelv før i dag så må si jeg syntes det var like spennende hver gang. Ikke lenge etter endrer utbruddet mønster. Som du ser i bildene under går hovedkrateret fra å være i stabilt askeutbrudd til å gå over til rene lavasøyler i mer eksplosiv form enn sideventilen. Dette er et typisk strombolisk utbruddsmønster. Det som også skjer under denne turen er at lavaen når Atlanterhavet og en giftig sky la seg som et lokk over hele området som du ser i det ene bildet lengre ned. Denne tåka forsvant seinere på kvelden da det blåste opp. Lavaelva renner mot Atlanterhavet Vulkansk sur tåke la seg over deler av øya umiddelbart etter at lavaen nådde havet Etter turen opp Pico Bejendado var det seint på kveld, men fikk lyst til å kjøre til sperringene for å se spetakkelet på nærmere hånd. Jeg som mange andre sto ved sperringene ca 1900m fra utbruddet å så på lavasøylene som sto 800m til værs. Å se noe slikt fra gatene i byen mens den er i ferd med å bli ødelagt er nok noe jeg aldri vil glemme. Jeg må også nevne at det mangler noe vesentlig i denne rapporten og det er lyden av vulkanen. Den lager en massiv og brølende lyd som gjør at det omtrent er umulig å snakke med de andre i nærheten av deg. Kan sammenlignes med en jagerfly som tar av, bare at den tar av konstant! Jeg sov ikke mer enn 3 timer gjennom natta, ikke tid til å sove nå! Dro ut igjen og observerte vulkanen fra et område i nordvest ved tettstedet La Punta. Den store utfordringen med dagen var at det blåste svært kraftig fra nordøst. Alt askenedfallet blåste rundt på øya og gjorde det lite trivelig rundt omkring. Rundt 70% av øya har blitt dekt av ulike mengder aske de siste dagene. Å puste inn aske var ikke så mye verre enn at det var litt irriterende, askepartiklene fra denne vulkanen er såpass store at de ikke går ned i lungene (viktig med masse nesehår!) men de irriterer øynene ganske mye og vanlige briller gjorde det vondt verre da det ble turbulens mellom brillene som skøyt askepartiklene langt inn i øyet. På forhånd kjøpte jeg øyerens i forhold til slike partikler. Det var dermed duket for en dag med litt avstand fra områdene nærmest utbruddet, i allefall de første timene mens vinden herjet. Fra utsiktspunktet over La Punta kunne jeg også se lavaen renne ut i havet og den kjemiske prosessen som oppstår når lava møter vann og blir til etsende luft og skyer. En time etter at jeg satt meg ned på observasjonsposten endret vulkanen utbruddsmønster igjen til et mer askerikt utbrudd fra hovedkrateret. Vulkanutbruddet sett fra La Palma's høyeste fjell Så kom mørket og jeg ville ta en siste nattetur og se på utbruddet før reisen min gikk videre neste dag. Vinden herjet fortsatt fra øst/nordøst, like kraftig som før med 15-20m/s. Men nå hadde den pågått så lenge at mye av asken som kunne forflyttes hadde blitt forflyttet. Med vindretningen som var og stabiliteten ved utbruddet var det svært ideelt å komme inn fra øst, med vinden i ryggen mens man så på utbruddet. Jeg sonderte meg fram i terrenget og for hver rygg framover ble det en kort stopp for å revurdere rammene og risikoen. Jeg fikk peilet meg ut et område i overkant av 700m nordøst for vulkankjeglen. Kjeglen hadde endret litt karakter i det siste, jeg mente jeg så at det måtte ha begynt å sige i vestkant slik at lavasøylene også gikk mer utover til fordel for meg som var på østsiden. Da hadde jeg god margin i forhold til fallende materialer fra vulkanen. I mørket her møtte jeg også to tyske "vulkanturister", de var veldig hemmelighetsfulle men ville komme seg veldig nær som de sa. Jeg så de aldri mer, så mulig jeg var nærmere enn de! Det sterkeste jordskjelvet jeg kjente var da jeg skulle parkere leiebilen i parkeringskjelleren på flyplassen. Det jordskjelvet målte bare 3.1, men kjentes heftigere ut en de forrige i den kategorien. Skjelvet varte rundt 3 sekunder, men alle bilene og søylene som holdt flyplassen oppe vibrerte godt. Risikovurdering Her skal jeg gjøre et forsøk på å overbevise deg som leser at jeg gjorde noen, i mitt hode sånn passelige fornuftige vurderinger i forhold til de tre turene jeg hadde nært utbruddet. Kan starte med å presentere kartet til høyre. Tur nr 1. Distanse fra fotosted til utbruddet: 1900m Tur nr 2. Distanse fra fotosted til utbruddet: 1500m Tur nr 3. Distanse fra fotosted til utbruddet: 740m Dette er min første tur nært et pågående vulkanutbrudd så vurderingene er gjort deretter. For mange vil det nok virke hodeløst å gå så nært som jeg har gjort, men jeg har skrevet ned vurderingene jeg har gjort nedenunder. Man får et noe misvisende og skremmende bilde av vulkanen på en del medier. Jeg var mer skeptisk selv da jeg dro inn i området før jeg fikk sett utbruddet, terrenget i rundt, været og vinden og all informasjonen fra de offisielle kildene Involcan og Copernicus. Involcan hadde en svært god infomasjonskanal på Twitter med infomasjon og forklaringer. Copernicus la til gode kart og satellittbilder til god hjelp. Vind og værmeldinger samt satellittbilder og radarbilder liker jeg å bruke Windy hvor man kan finne webkameraer og lignende. Live-video lå også ut på Youtube som kunne sjekkes når jeg selv ikke så utbruddet på grunn av terrenghindringer mens jeg bevegde meg rundt. Yr funker også ganske bra i utenlandet og gir nøyaktigere værmeldinger enn noen annen tjeneste. Tur 1: Denne turen gikk bare noen timer etter at lavaen nådde havet og man målte høye verdier av svoveldioksid og hydrogensulfid i området ved havet og opp til det området jeg gikk inn i. Jeg skulle egentlig kjøre tilbake til hotellet etter turen opp til Pico Bejenado, men ganske så plutselig økte vinden på betraktelig fra øst/nordøst. Det stemte godt overens med vindmelding og satellittbildene på Windy og jeg kunne se at all den disen og tåka som la seg som et lokk over byene vest for utbruddet blåste bort. Jeg kjørte ned mot El Paso. Der driftet noe lav dis mellom bygningene i full fart ut mot havet. Kjørte gjennom den ene tåka og det luktet råttne egg til tusen. Lufta ble klarere og jeg kjørte fram til veisperringen i den aktuelle gaten. Veisperringen er ca 3km unna utbruddet, men derfra kan man gå inn til ny sperring som er bemannet nærmere utbruddet (1900m fra utbruddet). Største utfordringen med turen var at det begynte å blåse opp såpass at den vulkanske aska begynte å turbulere rundt i gatene. Mange andre folk dukket opp ved sperringene for å fotografere. Avstanden til utbruddet på nært 2km synes jeg er god og det er nok derfor de har satt sperringene her. Alt as aske og gass fra selve utbruddet og lavastrømmene blåste i sikker retning til havs. Lavasøylene var opp i mot 600-800m i høyde og kastet lavaen 200-300m ut til sidene. En mulig risiko bortsett fra lava, akse og gass er at vulkankjeglen blir ustabil etter hvert som den vokser og vil sige i vestkant/nedoverbakken ettersom den er konstruert i en bratt helning. Det kan utløse ras av glodvarm pimpstein, aske og lava som kan nå noen hundre meter utover terrenget i vestkant av utbruddet. Trykket fra vulkanen kan blåse massen videre utover mot vest, nordvest og sørvest alt ettersom hvordan riften er konstruert. Vulkanen var ganske hissig når jeg var her, med lavasøyler som sto 600-800m til værs. Tur 2: Turen gikk inn mot utbruddet på dagtid. Vindretningen gikk fra vest til øst, så jeg gikk inn fra nord. Ikke veldig mye vind så jeg var interessert i å holde rygger og høydedrag i forhold til luftkvalitet. På dette tidspunktet viste jeg ikke helt nøyaktig hvor mye gass som kom ut slik at jeg kunne ikke vurdere den godt, derfor la jeg til en del margin og holdt avstand samt at jeg brukte terrenget og ryggene der det var en del vind. Området har fått seg en god dusj av aske fra dagen før, så god og varm aske lå på bakken, opp mot 15-20cm der jeg stoppet (1500m fra utbruddet). Observerte mange ulike fugler både høyt over ryggene og nede i søkkene bortover (positivt i forhold til luftkvalitet). Denne fjellsida har ca 10-15 graders helning mot havet i vest så det skal mye til for at høye verdier av gasser kan bli værende i dette området. Jeg stanset og observerte utbruddet fra 1500m. Det var fristende å gå 300m til neste rygg som er den siste høye markante ryggen før utbruddet, men melding om endring i vind innen dagen var omme gjorde at jeg ville beholde marginene mens jeg enda ikke følte at jeg hadde hundre prosent kontroll på alle risikofaktorene. På dette tidspunktet gikk askeskyen fra vulkanen 6100m opp i atmosfæren. Lavabomber og slikt materialer ble kastet opp mot 600-800m fra krateret og opp i mot 300m ut fra krateret. Etter turen fikk jeg lest siste rapport om gassmålingene de siste dagene som ga meg mer spillerom på tur 3. Litt mer om gass: Vanligvis er det SO2 (Svoveldioksid) som er den største utfordringen ved et vulkanutbrudd. Gassen er fargeløs, men en liten mengde av det vil lukte ordentlig, type råttent egg så den er lett å detektere. Gassen kan derimot blande seg med fuktighet og komme ned som surt regn (svovelsyre), da vil den kunne gi skader på hud og øyne i hovedsak tilsåframst den ikke blir inhalert på en måte. InVolcan målte 7000-11 000 tonn SO2 pr dag i dagene fram til lavaen nådde havet, en beskjeden verdi. Til sammenligning slapp Pinatubo ut 20 millioner tonn SO2 over få dager i 1991. En vulkan på Island slapp ut 120 millioner tonn SO2 som tok livet av titusener i Nord-Europa på 1700-tallet. Kīlauea på Hawaii gikk også i utbrudd dagen etter jeg gikk denne turen, den spydde ut 80 000 tonn SO2 pr dag de første to dagene noe som kan gi helsemessige utfordringer hvis man har astma eller andre luftveisutfordringer. CO2 (Karbondioksid) kan også komme i store mengder fra vulkaner, den er både fargeløs og luktløs og vanskelig å detektere uten måleinstrumenter. Heldigvis blir CO2 lett transportert bort av vind og trykket fra vulkanen så den går som oftest rett til de høyere lag i atmosfæren. H2S (Hydrogensulfid) forekommer også og er kanskje en av de farligere gassene fra en vulkan sånn som jeg har forstått det. Den dannes når svovel fra magmaen reagerer med vann og er ofte en utfordring ved vulkaner som ligger nært innsjøer, har en stor innsjø i krateret eller har forbindelse med store mengder grunnvann. Vann er noe La Palma har mangelvare på, både grunnvann, innsjøer og elever er fraværende fra øya. InVolcan nevnte ikke noe hydrogensulfid i rapporten sin om målingene som ble gjort. Ellers er det ulike gasser som blir dannet når lavaen brenner seg gjennom ulike organiske vekster, hus, bygninger og materialer. Gassene blir lett tatt med av vind. Tur 3: Vinden som kom inn dagen før hadde herjet godt gjennom hele dagen. Kraftig vind, 15-20m/s fra nordøst til sørvest blåste aske og gifter til havs. Den største utfordringen var all aska som blåste rundt og innbyggerne nede i El Paso måtte gå rundt med svømmebriller. I media var det stor oppmerksomhet rundt de farlige gassene som oppstår og skremte nok opp de som leste det. Fra InVolcan som gir ut den offisielle informasjonen måler man svært lite farlige gasser og beroliger de som bor på La Palma. Det var snakk om danning av større mengder hydrogensulfid nede ved kysten der hvor lavaen rant ut i havet og dette dannet endel tåke som var etsende, men ikke til fare for de som bodde på land selv om man ble på et tidspunkt oppfordret om å holde seg inne i den ene landsbyen ved havna. Involcan hadde en båt stående like ved til en hver tid og målte aldri høye verdier av H2S mens jeg var på øya. Dette var uansett ikke noen reel trussel i den høyden jeg var på (600-1300moh) Det har også vært økende jordskjelvaktivitet gjennom dagen og noen hobbygeologer og fans presenterte ideen om at en ny og større sprekk snart kunne åpne seg endel kilometer sør for utbruddet. Media kjøpte dette og litt drama utspilte seg på nett. Dette ble avskrevet som en sannsynlighet fra offisielt hold med gode og logiske motargumenter noen timer seinere. Da jeg startet turen hadde jeg ikke noe mål om hvor jeg kunne komme meg, jeg lette etter et trygt område med god oversikt, helst med overhøyde nord eller øst for utbruddet. Det er nokså bratte fjellsider ovenfor utbruddet, så om man vil komme seg tryggest nærmest utbruddet så er det fra denne vinkelen ved god vindretning. Utbruddet er en tanke svakere enn i går med lavasyøler 300-400m høy med enkelte fontener og lavasteiner opp mot 500m. Mens jeg går nærmere ser jeg at lavasøylene vinkler litt ut mot vest enn rett opp som i går, en fordel da ingen lavabomber eller materialer blir skutt noe mer enn rundt 50-100m østover. Dette mente jeg kanskje viser en svakhet i vulkankjeglen, at den siger på vestsiden noe som vil være logisk når den er anlagt i ganske bratt helning med nedoverbakke mot vest. Dette bekreftes to dager etterpå at man forventer at det vil gå ras ut mot vest som eventuelt endrer vulkanens oppførsel endel. Jeg kommer meg inn på et område rett øst for vulkanen, litt i overhøyde og med mye vind i ryggen, såpass mye at jeg må sondere litt i rundt for å finne ly. Her er jeg heller ikke helt alene og noen geologer tar bilder (de hadde kjørt opp med terrengbil). Det var også spor fra 5-10 andre som mest sannsynlig har vært her gjennom dagen etter at vinden snudde. Herfra hadde jeg god oversikt med 700m ut til utbruddet, og minst 600m klaring på eventuelle fallende materiale. Her var aska på sitt dypeste av hva jeg gikk på, mellom 30 og 50cm. Jeg gravde meg ned litt et par plasser og fant ut at den er nokså varm (50-70c) selv to dager etter den hadde falt her. Så da har jeg herved blitt en vulkanturist. Heldigvis er det en sunnere turist en charterturisten!

Efter 16 d på tur med Unna så är begränsningen att ej kunna komma åt Abside 2 från innertältet genom blixtlås största nackdelen ,fick ta ner nästan halva innertältet för att vända på kläder på torkning en gång då jag ej bytte till regnkläder före jag blivit så blöt att jag väntade att ta av dessa före jag satt upp tältet och hämtat vatten till matlagningen. Bågar är på gränsen för klena till den kraftiga väven och pinnarna lite korta. På sommaren hade tunnare väv kunnat duga men skulle ej vilja ett mindre tält på så relativt lång tur(om man har lite gropar i marken kan man ju flytta runt i det stora innertältet till den jämnaste ytan)bra plats för tex torkning av kläder eller kängor. Jag jfr med många provade tält under senaste året så kan man ju om man är lång 193 cm byta kläder,äta och få plats på längden med stor sovsäck utan att ligga emot innertältet i kortare kupoltält som MSR på 208 cm fick jag ligga på diagonalen i 2p tält fast större radie på bågen skapad av stängerna dvs större rymd. Från Hogianvagge i Abisko fjällen

Eg tenkjer at mange vil foretrekke pulk fordi det både er meir kroppsvennleg og fordi det opnar for meir "luksus". Sjølv vel eg pulk når eg kan, men enkelte terrengtypar og/eller grupper gjer at eg vel sekk. Eg har til dømes gått josten på langs med pulk. Det var sjukt deilig oppe på platået, men det er klart at det kan oppleves tungt i brattene, og er det krevjande tilhøver skal ein ha god skiteknikk og stå godt i beina i dei brattaste partia. Eg har gått an på langs nokre gonger med sekk. Det er sjukt digg i dei verste kneikene, og på godt føre oppe på platået går det unna, men det oppleves nok hakket tyngre for kroppen min. Det meste eg har pakka vintersekk for er 5 dagar. I tillegg kom breutstyr. Same kor disiplinert ein er då, vert det litt vekt på sekken. Det er også litt avgjerdande for meg kva resten av folka eg går med nyttar, då ein ofte (ikkje alltid) har ulik framdrift med pulk og sekk i ulikt terreng. Så altså, for meg er pulk det foretrukne val, med mindre terreng eller gruppe/turkameratar tilsei noko anna. EDIT; Eg har også nytta ein kombinasjonsvariant nokre gonger, der det høver eller må til for gjennomføring av tenkt rute. Pulk på sekk i periodar. Då har eg vore glad for at pulken ehiter Paris og ikkje veg 5-6 kg.

Det er ikke så vanskelig, det er de andre her som gjør det vanskelig. Presenning holder i massevis, som jeg har nevnt i tidligere innlegg. Ikke knyt linene i trærne, de blir vanskelige å få løs om det regner og fryser til feks. Holder med å ta noen runder med lina rundt trestammen og tre enden av lina innunder tauet. Du må tre enden under der lina kommer fra presenningen og litt inn bak på stammen på starten av surringa. Med hjelp av oppstramminga av presenningen, eller duken om du har valgt en slik, så sitter den surringa bra - og du kan bare nappe enden av lina rett ut av surringa og får tatt ned presenningsgapahuken raskt. Har dessverre ikke bilder å vise så håper du forstår, du trenger ikke å bli mester på knuter for å få til dette her. Gjør det enklest mulig. Det har holdt for Monsen og da holder det for de fleste. Lån Villmarksboka av Lars Monsen på biblioteket feks. En anna variant er å spenne ei line mellom to trær og så ene langsida av presenninga bittelitt over den å og stramme linene, det kan gjøre det lettere å spenne opp presenningen. Videre så kan du bruke kjepper om det ikke er trær å spenne opp i, dette kan du lese om i nevnte bok. Som nevnt har jeg noen netter ute og denne metoden har holdt i lange baner. Har i alle år brukt presenning. Du kan starte med denne metoden, og så om du ønsker å forsøke de andre løsningene her når du føler deg trygg på å få til den enkle metoden først.