Vinnerliste

*Fortsetter her* Vel nede fra mobiltoppen tuslet jeg videre mot Storfisktjønna. Landskapet der er fint med mange vridde gamle furuer, morenerygger og generelt trivelig landskap. Ble ørlitt usikker på hvor dette bildet er fra, men lurer på om det er på tur opp mot Storfisktjønna. Svipper innom grava til han … Lars - som jeg ikke husker navnet på - men en her inne skrev en fin historie om - og tenkte noen gode tanker på livet han levde her ute. Var vel også her ei monsterfuru ligger veltet og som er et lite landemerke. Oppe ved DNT-stien kastet jeg av meg sekken og tok en liten svipptur oppom enden av Storfisktjønna før jeg fortsatte mot Kløftåtjønna. Jeg leste tidligere om en som hadde tatt turen innom vannet Kløfthåen, og tenkte det var en fin lunsjplass ettersom det på kartet ser ut til å ligge inntil stien. Noe det gjør i luftlinje… Tosk. Igjen, litt grovt kart og arrogant tolkning ga meg en halvtimes klatring i stor og bratt steinur. Men jeg kom da fram med alle bein intakte, dog mange kalorier fattigere. Nede ved vannet var det fint, og enda bedre var det med sola som skinte godt slik at jeg fikk tørket svett kropp og føtter. Nede i «gropa» ved vannet var det ekstremt stille, så lunsjen ble en god time. Vannet der var for grunt til at jeg gadd å fiske. Og igjen, glup som jeg var, fant jeg en tilsynelatende flatere veg ut, som tok meg et kvarter å komme tilbake til omtrent samme vegen jeg tok opp… Glemt var dumme veivalg når jeg kom meg ned igjen på stien og tøffet videre mot planlagt neste leir ved Krokhåtåen. Mulig jeg nå begynte å bli godt sliten, for det syntes langt. Det er noen morenerygger en skal passere, på tvers. Og lengre ble det jo når jeg enda en gang gikk feil og fikk en strafferunde ut på feil side av Krokhåtåen. Det er vel en liten sti som går på nordsiden av Grøtåa mot Grøtådalen(?) Men igjen, været var fint, kroppen fungerte og jeg var jo på tur! Utløpet fra Krokhåtåen er delt i noen løp, og der er det heldigvis broer og bra merket. Igjen et artig landskap og oppleve. Etter noen broer og forsering av skog kom jeg frem til leirplassene ved Krokhåtåen. Der er det vesentlig mer brukt, og plass til mange. Det var egentlig på høy tid å slå leir, men jeg vet ikke, jeg «følte» ingen god ro i plassen og dro frem kartet for å vurdere alternativene. I ett av vannene så jeg til og med at det vaket ivrig, men ikke en gang det utløste leirlyst. Etter litt sjokolade og drikke bestemte jeg meg for å gå videre og se om jeg fant et bedre sted. Rart med det når en er alene om disse funderingene… Bildet er fra kloppene over myra ved Krokhåtåen. Var første stedet jeg virkelig fikk dyppa beina i vannet (les: myra!) Gjennom vinteren konsumerte jeg som tidligere nevnt en del filmer og bilder fra området. Og ett sted hadde jeg lyst til å sjekke ut, det ganske kjente Oasen. Motivasjonen ble dermed satt på å komme meg opp dit, noen som var en drøy times marsj videre og gjerne motbakke. Rundt 20-tiden var jeg fremme, vel sliten og drøye syv timer siden forrige måltid. Teltet ble satt opp i en fei, våte filler vrengt av og maten kastet innpå. En snau timere var både formen og humøret på topp når jeg endelig kunne nyte synet av plassen jeg var på! Og for en plass! Ikke tegn til liv, hverken insekt eller folk. Og her ser en kilometervis. Halvparten av bildene jeg tok på turen er vel herfra. Så kvelden ble sen og sola lav før jeg krabbet inn i teltet. Beklager bildeorgien, det kommer flere hehe. Jeg sov godt den natta, selvfølgelig, og våknet til nok en fantastisk dag. Morgenen gikk naturligvis rolig for seg. Jeg hadde god tid til en eventuell henting på Haugen gård, men likevel pakket jeg etterhvert sammen. I utgangspunktet hadde jeg satt en dag til i reserve i tilfelle vær, veivalg eller eventualiteter gjorde det nødvendig. Mat hadde jeg også igjen, tross ingen fisk. Jeg kjente godt etter i det jeg ruslet stien forbi Falkfangerhøgda, og jeg var egentlig fornøyd. Føttene var kjeie etter ca tredve timers marsj på fire dager, og skulle jeg hatt en overnatting til måtte ha hvilt mer. Så kursen ble fast mot Haugen. Bildet er fra stien mot Haugen med Røvolltjønna litt forbi vannet på bildet. Glad, sliten og fornøyd innså jeg at turen gikk mot slutten - men dette var starten. Hit skal jeg tilbake. Stien ut fra Oasen mot Haugen er grei, steinete men flat. Gikk forbi sandbanken ved nasjonalparkgrensa og nedover i skogen. Fin sti, men en merket jo at det er litt mer trafikk her på hvor slitt den var. Nå har ikke jeg gått opp fra Haugen før, men det må da være en del lengre opp til snaufjellet enn fra Nordvika? Husmannsplassen ved Haugen. Skikkelig trivelig tun! Vel nede på brygga ved Haugen var det godt å få av seg sekken og dyppe tærne i det kalde vannet. Rakk å kaste noen kast i Femunden også før båtskyssen fra Jonasvollen tok meg med over igjen. Avslutter selve turrapporten her og lager en liten «etterpåord» i neste omgang.

Beställde en fabriksrenoverad GPS Garmin 64 st för ca 900 skr istf en beg då lämnas 3m garanti och div abonemang på 1 år. Helt ny på Handhållen GPS men efter gått lite vilse i sommar så kanske en backupp till karta på 1-100.000 behövs då bra ref.punkter är sämre i fjällen spec på vintern kanske en arm modell då är bättre men på sommaren mistänker jag den känns mer ivägen vid av och på med ryggsäck och lite enklare klättring.

Eg har terriere og har hatt støver. Eg synes forsikring via agria eller gjensidige er greit fordi eg får dekka alle vetrinærutgifter utover eigenandelen. Eg har f.ex hatt 3 tilfeller av forgiftning på mine hunder og ved eit tilfelle måtte eg til dyrlegen ein søndag kveld og det kosta 5500 kr berre at dei opna klinikken for meg. Tryggheten med forsikring kontra det å sette av penger, er at du slipper å havne i ein situasjon der du privat må ut med betydelige beløp dersom hunden blir sjuk før bufferkontoen er fylt opp. Eg fekk f.ex i dag beskjed av tannlegen at eg må bruke 23 000 kr på tenner før jul - og då er det greit å vite at om hundane blir dausjuke trenger eg ikkje å tenke økonomi ang det 😂

*Denne rapporten skrives over litt tid, så denne vil oppdateres jevnlig* Førstereisgutt i Femundsmarka. Jeg hadde et par tre år drømt stadig mer om en tur i dette området, og gjerne alene. Vinteren 20/21 ble litt rar med avslutning i en jobb jeg hadde hatt i 10 år, med siste dag satt til 30. april, begynte planleggingen ganske fort etter jul. Med fri fra mai ble snødybderapporter, turrapporter og YouTube-videoer gransket daglig. (En stor takk til alle som deler turene sine med beskrivelser og videoer. Dere er til stor inspirasjon!) Ettersom kalenderen var åpen, kunne jeg være stand-by og følge med på værvarselet for avreise. Og plutselig, var det meldt stødig oppholdsvær, snøen var borte og avreisedato bråbestemt til 27. juni. Ruta var godt planlagt, men det viste seg at isen på Femunden ikke helt hadde slipt taket, så kvelden før avreise ble startpunkt endret og jeg reiste til Jonasvollen der de sjøsatte båten når jeg kom. Isen gikk i vika den morgenen jeg kom! En humpete snau halvtime senere ble jeg slipt av i Nordvika, og plutselig stod jeg der mutters alene. Og apropos alene. Jeg har vært mye alene, på kortere turer. Aldri alene på overnatting på skogs. Så jeg må innrømme jeg var ganske spent på hvordan jeg ville takle det. Og hvertfall helt alene uten umiddelbar exit. Og nå stod jeg der, alene med tre netter og noen mil villmark foran meg. Følelsen da var… deilig! Endelig! Men virkeligheten innhentet meg kjapt. Arrogant som jeg hadde vært med pakkingen, hadde jeg ikke testet sekken, eller veid den, med alt i. Pokkern og tung den var! For sikkerhets skyld fylte jeg opp to liter(!) med vann, før jeg begynte stigningen mot Røvoltjønnan og nasjonalparkgrensen. (Jada, jeg har lært… litt) Jeg veide når jeg kom hjem, og trolig hadde jeg mer enn 35 kilo tung sekk, for fire dager i passe fint vær. Lykkefølelsen steg like kjapt som høydemeterne og synkende mobildekning. Til tross for svette og bannskap over idiotpakking. Etter kort tid var jeg ved røvolltjønnan. Det ble ingen fisking der da jeg var litt for ivrig på å komme meg videre innover. I stien kunne jeg konstantere kun ett sett fotspor, trolig noen dager gamle. Jeg gikk rundt tjønna på nordsiden og fortsatte mot Skogtjønna før jeg tok inntok middagen. I det jeg begynte siste etappen ned mot Øvre Roasten begynte jeg å bli klar for teltet og fant et tjern som kunne bli en fin teltplass. Ikke akkurat lett på tå, men til sinns stabber jeg meg ned på tjernet, og selvfølgelig, der var det et telt! Etter å ikke ha sett tegn til liv hele dagen, skulle jeg hvertfall ikke legge meg oppå en annen. Det skulle også vise seg at det var eneste tegn til liv jeg skulle se disse dagene. Så dermed stabber jeg videre til Øvre Roasten, noe som var millimeter på kartet, men laangt for en sliten kropp. Vel nede ved vannet var det ikke vanskelig å finne seg en idyllisk plass. Teltet ble slått opp i en fei og litt kveldsmat ble inntatt før fiskestanga måtte prøves, dog uten ønsket resultat. Våknet lørdag morgen til et nydelig vær. Frokosten gikk ned på høykant og sekken pakket etter at fiskestanga nok en gang fikk prøvd seg. Derfra gikk jeg inn i enden av vannet der elva kommer ned. Der var det fanstastisk plass for fiske, så jeg tilbrakte naturlig nok litt tid der i en resultatløs kasteorgi. - langs Øvre Roasten - Der Røa går ned i Øvre Roasten. Det er nok flere enn meg som har kastet mang en sluk her! Jeg ønsket å fortsette langs Røa og ikke gå litt lenger inn i «hovedstien». Med altfor grovt kart ble det litt spennende navigering, men rett over åsen fra har, gikk jeg inn i …? For et område! Jeg ble stående å måpe ei stund for å ta inn skuet. Det lar seg jo vanskelig fange på et bilde. De som har vært der vet. Dette området skulle jeg gjerne tilbrakt mer tid i. Videre tuslet jeg inn på «halvøya» i Røa og rundt oppsynshytta. Tok meg en lunsj og fisket litt. Lunsjpause. Røa som kommer ned. Full av real turmat, sjokkis og kaffe tøffet jeg videre oppover Røa. Det var ganske strabasiøst, men vel verdt slitet. Stoppet og fisket litt her og der, men hverken så eller kjente noe. Tilbake til grovt kart - for her kom første bommen. Jeg ble forrvirret av forsvinnende stier, for mange venstresvinger og manglende referanser i terreng. Så i stedet for å stole på kart og kompass fikk jeg en times strafferunde bort til den andre stien og tilbake før jeg innså at kanskje beste terreng referansen jeg hadde var … elva! Jaja, heldigvis ingen andre å skylde på eller krangle om veivalgene med… Likevel var det grådig fint der jeg gikk meg bort og da, hehe. Målet for dagen var Storbuddhåen. Der hadde jeg sett noen youtubere campet på en odde, et sted jeg var gira på å finne. Røa går jo igjennom Stobuddhåen, så her var det bare å følge på rundt langs vannet. En liten kikk oppom frysihjeltjønna og utpå odden i Storbuddhåen. Her fant jeg Plassen. Aah. Gleden var stor da jeg fikk satt opp telt og kastet ut markstanga i god tid før middag. Så satt jeg i sola, fisket, spiste og koste meg fra kl 16 til 23. Bak odden mot Frysihjltjønna ligger en liten morenetopp. Øverst der fikk jeg sporadisk telesignal og fikk sendt livstegn hjem etter et døgn med radiostillhet. Og nevnte jeg på at jeg koste meg? Stille, helt stille! Ikke et fly, mygg eller en lyd. På tur langs Storbuddhåen. (Mener jeg bildet er fra) Teltplass på odden Og her ble jeg sittende. Helt greit å våkne til dette. For været var like bra dag tre. Kaffen måtte kokes på bål. Skikkelig gris med furu-nedfall, men alltids fint med bål. Steinfyllinga var der fra før av, bare så det er sagt. Morentoppen mot Frysihjeltjønna. Der var det så vidt telesignal. Teltplassen på odden - med vann på begge sider. Utsikt fra moreneryggen. Teltet ligger ute på toppen midt i bildet. Morgenen etter fisket jeg litt rundt på odden, men måtte konstatere at selv med ei markstang ute i timesvis, og over natta… og de fleste slukene og spinnerne prøvd, ble det real turmat nok en dag. Jeg pakket sammen litt etter frokost og satte kursen mot Storfisktjønna/DNT-stien. På veg gjennom skogen kom jeg forbi en høy morenerygg, kastet sekken og klatret opp. Der var det fantastisk utsikt, og såvidt 4G dekning. Jeg kostet på meg noen villmarksskrytemeldinger og obligatoriske livstegn før jeg krabbet ned igjen. Lurer på om denne toppen heter mobiltoppen? Jeg var ikke førstemann til topps der… Fortsetter*

Jeg har et inntrykk av at devold ull er ganske overlegen når det kommer til slitestyrke. Det har vist seg på mine klær, og voldsomt overlegen på ungene sine klær.

Begynner bli kjølig nordpå. Vi noterte -14 utenfor hengekøye i helgen...

Lavadusj fra vulkanen Cumbre Vieja på La Palma

Kort prøveprosess og litt tenketid… Endte med en Arcteryx Beta AR til en fornuftig pris. Passformen var bra og lysten til å prøve noe nytt ble tungen på vektskålen denne gangen.

Hei. En liten forklaring på hvorfor vi i Nordeca Konsument AS, i fjor sommer, måtte trykke kartene våre på Polyart, i stedet for Tyvek. Leverandøren av Tyvek er i USA og der ble det bestemt at Tyvek skulle brukes til munnbind, og andre ting sykehusene hadde bruk for i pandemien. Dermed klarte ikke leverandøren å levere nok Tyvek til trykkeriene som skulle trykke kartene våre (gjaldt ikke bare oss). Vi hadde da valget mellom å trykke på papir eller Polyart (som er sterkere enn papir) og valgte da Polyart. Dette gjaldt 2 trykkbestillinger i fjor sommer, etter det har vi trykket, som vanlig, på Tyvek. Håper dette var oppklarende! Ønsker dere en god høst.

Mulig denne tråden er vel gammel, men uansett... Besøkte denne hytta til Ornitologi foreningen i fjor vinter. Rett så fin plass. Har også hør navnet Schjølberghytta på den. Anbefales virkelig. Fin tur å ta med kidsa på.