Vinnerliste

Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet. Det har etter hvert blitt en våt høst. YR stiller med vind og nedbør nesen hver dag. Dørstokk-mila er tung og vanskelig. Det er lett å holde seg hjemme når det blåser kuling og regner horisontalt. Bestyrerinnen var med på en søndagstur, Det ble en vanlig vintertur rundt Gruda. Turen er på godt over 8 kilometer, og med litt bakke, men omtrent alt på god vei. Det er liksom ikke en «utfordring». Mandag ville muligens gi anledning til en litt lengre tur. Bortsett fra at menyen fra YR fortsatt besto av vind og regn, men med mulighet for litt bedre vær senere på dagen. Jeg håpet at broderen var interessert i en litt lengre tur og inviterte til Sælandsskogen, Blåfjell og en tur oppom Ristølnuten. Han satt hjemme med foten på en stol, og så ikke for seg tur i det hele tatt. Det ville bli en tur uten følge denne dagen også. Med mye vind er det greit å holde seg i skog og helst ikke oppe på toppene. YR hadde nevnt opp mot 20 m/sek og da var toppturer ikke det beste valget. Jeg kunne gå rundt Lifjellet. Det har jeg ikke gjort på lenge, eller jeg kunne holde meg til planen og ta til Sælandsskogen. Rundturen er ikke på mer enn 7 kilometer, ved å stikke opp både til toppen av Blåfjell og ta opp om garden på Bjødnali, blir turen omtrent 8 kilometer. Det blir ingen langtur av slikt, men i dårlig vær blir en kort tur bedre enn ingen tur. Jeg kunne jo gjenta suksessen fra forrige uke å ta rundt Engjavatnet. Det gir en tur på nesten 12 kilometer, og må få godkjent karakter som langtur. Selv om mye av turen går god vei. På parkeringsplassen i Sælandsskogen regnet det. Jeg hadde på jakke, mellomlag og ullbluse. Den «lange under» ble igjen hjemme, og et lite øyeblikk savnet jeg faktisk nettopp den. Det var kaldt med regn og bare Gore-Tex. Bare et lite stykke opp i bakken mot Blåfjell var det opphold, og jeg stoppet for å hive av klær på overkroppen. Det var 10 grader, og i bakken ble det varmt. Selv opp på toppen av Blåfjell var det helt geit med bare jakke og ullbluse. Denne gangen hadde YR bommet litt. Det blåste langt fra opp mot 20 m/sek. Nedover mot Bjødnali var det nærmest vassing. Heldigvis holder mine ALFA Impact fortsatt tett, selv etter nesten to år. Det fikk jeg testet skikkelig i noen myrhull. Det var mye vann denne dagen. Regnet hadde heldigvis omtrent holdt seg borte. På vei mot Sjelset, kunne jeg ta «omveien» rundt Engjavatnet. Det regnet skikkelig da jeg kom til porten mot «Skogen», men likevel valgte jeg å utvide dagens runde met et par-tre kilometer. Det ble en kjekk og fin ekstratur. Høstfargene var skikkelig framme, og selv om det regnet i starten av ekstrarunden, så ble det sol og opphold på resten av turen. Jeg lurte på hvor det var blitt av vinden. Blåst bort antakelig. To og en halv time på elleve-tolv kilometer, og selv om det hadde vært en del «vassing» og regn, så ble det en skikkelig flott tur. Som alltid.

Er det lov å drømme om at reindriftssamene og Fosen Vind slår seg sammen om et søksmål mot den store, stygge ulven som gav konsesjon?

Hei! Dette er mitt første innlegg her på forumet. Jeg eier og har prøvd mange telt, i hovedsak Hilleberg, Helsport og Exped. Holmeslet er en tidligere norsk teltprodusent, som særlig lagde igloformede telt med stor takhøyde. I forbindelse med familieøkning ble jeg interessert i disse teltene etter å ha sett ett Holmeslet Explorer til salgs. Dessverre er det lite informasjon å finne på internett, kanskje fordi det er noen år siden de sluttet produksjonen og ble kjøpt opp av Frisport. Derfor bestemte jeg meg for å prøve selv! I dag hentet jeg ett Holmeslet Explorer (4 personer) og ett Holmeslet Riverside (3 personer) hos posten, etter en runde på Finn.no på jakt etter lite brukte telt i god stand. Jeg starta i ettermiddag med å sjekke ut Riverside (3p). Teltet veier ca 5,5 kg totalt med alle stenger, vesker og plugger. Relativt greit å sette opp ved å tre alle tre stengene hele veien gjennom stangkanalene før du strammer opp stengene og fester disse ved inngangen til stangkanalen. Innertelt festes med klips og deretter strammes barduner. Inngang fra forteltet som er en tunnel med en stang. Det tok meg ca 25 minutter på første forsøk, neste gang vil det nok gå på rundt et kvarter. Teltet er ca 180cm høyt i innerteltet, ca 190 cm med bare ytterduk. Gode barduneringsfester og stormmatter gjør at jeg antar teltet vil tåle endel vind. Når jeg får tid vil jeg legge ut flere erfaringer og bilder fra bruk av både Riverside og Explorer. Jeg håper at også andre vil bidra i tråden med erfaring og gjerne bilder knyttet til praktisk bruk av alle Holmeslet telt. Det er fint å se noe annet enn Helsport og Hilleberg i lengden!

Det skal bli spennende å se hvordan denne saken ender. Det er ulovlig bygd så de kan få rivingsvedtak. Men tror det ikke får jeg får se det! Men hadde det vært et annet ulovlig oppsatt bygg så hadde den dommen medført riving innen en viss tid. Øyfjellet vindkraftverk er vel enda mer utsatt nå, siden de der hadde eksplisitt at de måtte ha avtale med reindrifta før de satte i gang utbygging, men det hadde de ikke. Nok en gang er jeg imponert over utholdenheten til de som kjemper i mot i disse sakene. Det er jo mye godt de samme folkene som har kjempet i mot skytefeltet på samme sted der ute på Fosen først - en sak de vant, bare for å få denne vindkraftutbyggingen i fanget, noe som var mye mer ødeleggende enn et skytefelt. Siste ord er ikke sagt.

Eg vil berre slå eit slag for den gamle og trauste vadmelen, dele litt erfaringer og gjerne få litt erfaringer frå andre som bruker vadmel. Eg er født varmblodig, sjølv om eg er trent og i relativt god form - blir eg svett berre eg tenker på ein motbakke. Når ein i tillegg er aktiv jeger og friluftslivsmann busett på vestlandet, blir det mykje svetting! Derfor har bekledning vore ein utfordring for meg, det å sette seg ned og ta ein pause under fjellturen, eller sette seg på post det har som regel medført frysing - hvis eg ikkje har hatt med meg eit klesskift. Men etter eg oppdaga vadmelsklede, har eg hatt det bedre som friluftsmenneske! Pusteevne som er fenomenal og eg opplever at eg jevnt over holder ein veldig behagelig temperatur når eg bruker vadmel. Det er støysvakt og eg opplever det som relativt slitesterkt. Om det blir vått, so blir det tungt - men eg blir ikkje kald. Etter eg oppdaga vadmel kan eg ha turer på fjellet uten å nødvendigvis måtte skifte ulltrøya på overkroppen - og det er nytt for meg. Enkelte vadmelsplagg er relativt dyre, og ein skal være obs på kva ein kjøper, eg kjøpte f.ex ei jakke frå Harkila som viste seg å være "utblanda" vadmel og det merka eg godt på pusteevnen. Men eg kjøpte meg ein anorakk i vadmel frå ei dame som heiter Anna Norén i Sverige og det er ein handel eg er svært godt fornøyd med! Eg fekk den sydd på mål og med eigne spesifikasjoner som pelskrage på hetta og ekstra forsterkninger i skinn på albuane - og det havna på 3000 svenske kroner pluss ca 300 kr i gebyrer. Eg er so til de grader fornøgd med det plagget at eg kan ikkje få sagt det nok! Eg vedlikeholder ikkje mine plagg i vadmel, for slik eg har forstått det, so er det fint lite ein kan og skal gjere? Men kva om f.ex ei bukse i vadmel blir svært skitten, korleis vaske vadmel? Og er her andre som trivast i vadmel? Og i sofall kva plagg har dykk? Eg har bestilt meg ein Vadmalsbussarong, som er ein genser frå Edvardson i Sverige, som eg ser veldig fram til å motta 😁

Legger meg flat. Må følge bedre med på hva som er skrevet før ja.🧐

Men er dette helt utelukket da?F.eks. at det ikke er "Barneorm", som beskrevet slik i felleskatalogen: "Barneorm (Enterobius vermicularis) er den mest alminnelige årsaken til ormeinfeksjon i Norge. Barneorm er en ca. 1 cm lang, hvit orm, som er tynn som en tråd og lever i tykktarmen." Og kan det ev. være noe sammenheng med denne observasjonen: "Rypemagen stapp full av mark": www.nrk.no/tromsogfinnmark/rypa-var-full-av-parasitter-_-jeger-frykter-at-bestanden-krasjer-1.15686547 Eller om ikke ingen direkte sammenheng med dette, så antydes det i det minste i artikkel om rypemage at det kan ha vært svært gode "vekstvilkår" for ulike kryp i år.

Om jeg med sikkerhet hadde visst at det _ikke_ var det hadde jeg nok ikke valgt å sette meg ned der uansett for så å få buksa full av de-- Nå er ikke jeg spesielt glad i kryp heller...

https://www.sporenbiolog.no/Topic/Posts/142315?pagenum=-1#348788 Det ble ikke spesielt konklusivt så langt desverre : )

Høres mer ut som plantar fasciitt, men du har vært hos spesialist, så jeg mistenker hen har rimelig peiling. Jeg tror du har vært særlig uheldig. Det er enorme mengder folk der ute som løper til fjells med vibram -type rare tåsko, altra flatsko helt til andre enden av skalaen med brutusstøvler. Det er litt ulikt hva som passer hvert individ; det er en avveiing mellom vekt og støtte som man selv må føle på.

Kjøpte en tube på europris, totalt 6 gram. Men angrer nå, jeg kunne sikkert spart minst 3 gram på den der tuben 🤯

Alfa kommer visstnok med noen superlette fjellstøvler neste år. Hørte Sindre Kolbjørnsgard nevne de på Fjellsportpodden

Lundhags Jaure II light. Fantastisk støvel med ganske lav egenvekt. Har brukt mine på fire-fem langturer nå og det er bare en fantastisk støvel.

Fortsetter utforske «bakgården» her jeg bor, og siden vi nylig hadde trasket gjennom Piggtindskaret, måtte vi også utforske skaret på andre siden av Piggtinden. Sistnevnte er nok velkjent for de som driver med fjellklatring, og ikke minst fra Peter Wessel Zapffes Barske Glæder. Skaret på andre siden heter Storelvskaret, og innerst ligger et lite vann - omkranset av Middagstinden, Durmålstinden, (en av de) Tverrfjellet og Piggtinden. Jeg fant en rapport av friluftsrådet, og turtellinga fra noen år siden viste at dette området er minst besøkt. (Av innfallsporter/stier i Lyngsalpan landskapsvernområde) Området er også reinbeitedistrikt, og i starten av dalen er det oppsamlingsplass for reinflokkene som drives fra Storfjord bla - og over om høsten. Balsfjords eget «blåvann» - og et «månelandskap» der inne mellom fjellene. Lyngsalpan landskapsvernområde er foreslått å få status som nasjonalpark. Dette er det uenighet om, så får se hvor det ender. Jeg er uansett glad for å kunne ha dette så nært og lett tilgjengelig.

Dette blir en ren kopi av hva jeg har lagt inn som turrapport på Peakbook, lenke til artikkelen er her. Vulkaner har fascinert meg siden jeg var liten men det var ikke før utbruddet på Eyjafjallajökull i 2010 at jeg så på mulighetene og begynte å reflektere rundt fornuftigheten med å dra å se på et pågående vulkanutbrudd. Fram til nå har jeg vurdert Island som en oversannsynlig destinasjon i forhold til å få sett et utbrudd. Island er nært og mange av utbruddene varer lenge som er en forutsetning for at jeg skal finne tid og ha mulighet til å reise dit. Så må vulkanen være av en liten størrelse, et askeutbrudd vil stenge luftrommet for flytransporten samt at utbruddene vanligvis er korte og intense. At det nå ble en tur til charterdestinasjonen Kanariøyene kom nok som en overraskelse på meg selv også og det er det flere grunner til. Vulkanene på Kanariøyene byr vanligvis på nokså stabile små utbrudd, men det skjer såpass sjeldent at jeg hadde ikke listet de opp som en sannsynlig vulkanreise. På La Palma for eksempel skjer et vulkanutbrudd ca hvert 50-90 år og utbruddene har en varighet på mellom ca 20 og 90 dager hvis man ser på de forrige seks historiske utbruddene. Teide/Tenerife ser 4-6 utbrudd i løpet av tusen år, altså mye sjeldnere. Lanzarote ser store utbrudd i serier som varer lenge, men kanskje så sjeldent som 2-4 ganger pr tusen år. Tidligere i år startet en slik "turistvulkan" på Island. Fagradalsfjall Volcano er kanskje den perfekte turistvulkanen og med Islands politikk rundt dette ble det satt i gang ganske omfattende tiltak for å sikre områdene i rundt slik at 50 000 turister kunne se den hver uke på nært hold. Dessverre måtte det skje midt under pandemien så jeg har ikke fått reist dit og nå som det åpner seg igjen har vulkanen på Island gått litt i hvilemodus. Så kom vulkanen Cumbre Vieja på La Palma på banen, rett før gjenåpningsfesten på tampen av september. Jeg fant fantastisk billige flybiletter, så jeg droppet alt av planer og noen plikter jeg hadde sagt ja til å hoppet på flyet til katastrofeområdet på Kanariøyene. For å være sikker på at jeg kom meg ut til øya bestilte jeg fly til Tenerife i første omgang. Jeg la klar en plan i hodet om reisen videre men bestilte ikke ingenting før jeg landet på Tenerife. Grunnen til det var at såpass mye som var uforutsigbart, både i forhold til å reise til La Palma under et vulkanutbrudd, men også alt det ekstra med pandemien på flyplassene. Jeg hadde mellomlanding i Napoli, altså i gult land (Italia). Kanariøyene var også gul mens Spania var rød. Fase 1 i gjenåpningen godkjente kun grønne og gule land som var fritatt fra karantene ved retur til Norge. Da flyet etter pandemiforsinkelser gjennom kaostilstander i Napoli landet på Tenerife hadde jeg 40min på å ta taxi fra flyplassen ned til havna og komme meg på båt til La Palma. Båten var dynket i aske fra vulkanutbruddet på La Palma, et tydelig steg nærmere destinasjonen! Mens jeg satt på ferga bestilte jeg meg en overnattingskapsel i en gammel bygning i hovedstaden Santa Cruz de la Palma for å sove i til 200kr natta, noe jeg ikke hadde prøvd før og var et genialt opplegg egentlig! Vulkanen Cumbre Viena på La Palma er en strombolisk vulkan. Slike utbrudd er i den vulkanske verdenen små og stabile utbrudd i størrelsesordenen 1-2 (i en skala fra 0 til 8). Utbruddet vi har nå er i størrelsesordenen 2 med typiske lavasøyler som står høyt til værs og innimellom litt aske. Det er sjeldent slike vulkaner produserer så mye aske at det gir større problemer lengre unna, men de kan produsere en del svoveldioksid (SO2) og andre vulkanske gasser av høy verdi. På La Palma leide jeg meg en bil og overnattet i øyas største by Santa Cruz de La Palma. Byen ligger på østsiden av øya, skjermet fra utbruddet som ligger på vestsiden av øya. Fra der jeg lå var det rundt 30min kjøretur til vulkanutbruddet. Et definert området rundt vulkanen ble stengt ned, det kartet kan sees under Risikovurderinga nederst i denne rapporten. Den første turen inn i området var fascinerende nok! Jeg kjørte leiebilen langs noen smale og lokale veier øst for El Paso. Veiene var dekket av 2-3cm aske, deilig å kjøre på! Fra der jeg parkerte bilen tok jeg meg inn gjennom skogen til en rygg med sikt mot utbruddet. I forhold til risikovurdering her kan du gå nederst i rapporten, der har jeg skrevet litt om hvilke vurderinger jeg tok da jeg gikk inn her. Massiv lyd fra utbruddet, og helheten gjorde at dette ble en særdeles spennende tur. Jeg fikk også følt to små jordskjelv som gjorde opplevelsen mer mektig. Ettersom dette var første tur og litt i all hast uten å ha fordypet meg for mye i absolutt siste fra geologene i området snudde jeg en del tidligere enn det jeg kunne ha gått. På dette tidspunktet hadde vulkanen bygd opp en ca 70m høy vulkankjegle. Fra selve kjeglen sto en askerik sky opp mens i nordvestsiden av kjeglen sprutet det lava ut fra en sideventil. Lavaen som flommet ut der så nesten Hawaiiansk ut, ikke strombolisk. Ferske pimpsteiner For å få bedre oversikt over området og vulkanen tok jeg turen til Pico Bejenado, en topp på 1852m snaut 8km nord for utbruddet. Fram til nå hadde vulkanen vært todelt. Fra hovedkrateret veltet det tykk og mørk aske fra som gikk 6100m opp i atmosfæren denne dagen. Men i vestsiden av krateret sprutet det ut lava som du ser i bildene ovenfor. Lavaen fra denne rant rett ned i byene nedenunder og var på tur mot havet. Da jeg gikk oppover skjedde det en endring i vulkanen. Jeg kjente to nye jordskjelv, begge var korte, rundt 2-3 sekunder og målte 2.9 og 3.1. Jeg har jo aldri opplevd jordskjelv før i dag så må si jeg syntes det var like spennende hver gang. Ikke lenge etter endrer utbruddet mønster. Som du ser i bildene under går hovedkrateret fra å være i stabilt askeutbrudd til å gå over til rene lavasøyler i mer eksplosiv form enn sideventilen. Dette er et typisk strombolisk utbruddsmønster. Det som også skjer under denne turen er at lavaen når Atlanterhavet og en giftig sky la seg som et lokk over hele området som du ser i det ene bildet lengre ned. Denne tåka forsvant seinere på kvelden da det blåste opp. Lavaelva renner mot Atlanterhavet Vulkansk sur tåke la seg over deler av øya umiddelbart etter at lavaen nådde havet Etter turen opp Pico Bejendado var det seint på kveld, men fikk lyst til å kjøre til sperringene for å se spetakkelet på nærmere hånd. Jeg som mange andre sto ved sperringene ca 1900m fra utbruddet å så på lavasøylene som sto 800m til værs. Å se noe slikt fra gatene i byen mens den er i ferd med å bli ødelagt er nok noe jeg aldri vil glemme. Jeg må også nevne at det mangler noe vesentlig i denne rapporten og det er lyden av vulkanen. Den lager en massiv og brølende lyd som gjør at det omtrent er umulig å snakke med de andre i nærheten av deg. Kan sammenlignes med en jagerfly som tar av, bare at den tar av konstant! Jeg sov ikke mer enn 3 timer gjennom natta, ikke tid til å sove nå! Dro ut igjen og observerte vulkanen fra et område i nordvest ved tettstedet La Punta. Den store utfordringen med dagen var at det blåste svært kraftig fra nordøst. Alt askenedfallet blåste rundt på øya og gjorde det lite trivelig rundt omkring. Rundt 70% av øya har blitt dekt av ulike mengder aske de siste dagene. Å puste inn aske var ikke så mye verre enn at det var litt irriterende, askepartiklene fra denne vulkanen er såpass store at de ikke går ned i lungene (viktig med masse nesehår!) men de irriterer øynene ganske mye og vanlige briller gjorde det vondt verre da det ble turbulens mellom brillene som skøyt askepartiklene langt inn i øyet. På forhånd kjøpte jeg øyerens i forhold til slike partikler. Det var dermed duket for en dag med litt avstand fra områdene nærmest utbruddet, i allefall de første timene mens vinden herjet. Fra utsiktspunktet over La Punta kunne jeg også se lavaen renne ut i havet og den kjemiske prosessen som oppstår når lava møter vann og blir til etsende luft og skyer. En time etter at jeg satt meg ned på observasjonsposten endret vulkanen utbruddsmønster igjen til et mer askerikt utbrudd fra hovedkrateret. Vulkanutbruddet sett fra La Palma's høyeste fjell Så kom mørket og jeg ville ta en siste nattetur og se på utbruddet før reisen min gikk videre neste dag. Vinden herjet fortsatt fra øst/nordøst, like kraftig som før med 15-20m/s. Men nå hadde den pågått så lenge at mye av asken som kunne forflyttes hadde blitt forflyttet. Med vindretningen som var og stabiliteten ved utbruddet var det svært ideelt å komme inn fra øst, med vinden i ryggen mens man så på utbruddet. Jeg sonderte meg fram i terrenget og for hver rygg framover ble det en kort stopp for å revurdere rammene og risikoen. Jeg fikk peilet meg ut et område i overkant av 700m nordøst for vulkankjeglen. Kjeglen hadde endret litt karakter i det siste, jeg mente jeg så at det måtte ha begynt å sige i vestkant slik at lavasøylene også gikk mer utover til fordel for meg som var på østsiden. Da hadde jeg god margin i forhold til fallende materialer fra vulkanen. I mørket her møtte jeg også to tyske "vulkanturister", de var veldig hemmelighetsfulle men ville komme seg veldig nær som de sa. Jeg så de aldri mer, så mulig jeg var nærmere enn de! Det sterkeste jordskjelvet jeg kjente var da jeg skulle parkere leiebilen i parkeringskjelleren på flyplassen. Det jordskjelvet målte bare 3.1, men kjentes heftigere ut en de forrige i den kategorien. Skjelvet varte rundt 3 sekunder, men alle bilene og søylene som holdt flyplassen oppe vibrerte godt. Risikovurdering Her skal jeg gjøre et forsøk på å overbevise deg som leser at jeg gjorde noen, i mitt hode sånn passelige fornuftige vurderinger i forhold til de tre turene jeg hadde nært utbruddet. Kan starte med å presentere kartet til høyre. Tur nr 1. Distanse fra fotosted til utbruddet: 1900m Tur nr 2. Distanse fra fotosted til utbruddet: 1500m Tur nr 3. Distanse fra fotosted til utbruddet: 740m Dette er min første tur nært et pågående vulkanutbrudd så vurderingene er gjort deretter. For mange vil det nok virke hodeløst å gå så nært som jeg har gjort, men jeg har skrevet ned vurderingene jeg har gjort nedenunder. Man får et noe misvisende og skremmende bilde av vulkanen på en del medier. Jeg var mer skeptisk selv da jeg dro inn i området før jeg fikk sett utbruddet, terrenget i rundt, været og vinden og all informasjonen fra de offisielle kildene Involcan og Copernicus. Involcan hadde en svært god infomasjonskanal på Twitter med infomasjon og forklaringer. Copernicus la til gode kart og satellittbilder til god hjelp. Vind og værmeldinger samt satellittbilder og radarbilder liker jeg å bruke Windy hvor man kan finne webkameraer og lignende. Live-video lå også ut på Youtube som kunne sjekkes når jeg selv ikke så utbruddet på grunn av terrenghindringer mens jeg bevegde meg rundt. Yr funker også ganske bra i utenlandet og gir nøyaktigere værmeldinger enn noen annen tjeneste. Tur 1: Denne turen gikk bare noen timer etter at lavaen nådde havet og man målte høye verdier av svoveldioksid og hydrogensulfid i området ved havet og opp til det området jeg gikk inn i. Jeg skulle egentlig kjøre tilbake til hotellet etter turen opp til Pico Bejenado, men ganske så plutselig økte vinden på betraktelig fra øst/nordøst. Det stemte godt overens med vindmelding og satellittbildene på Windy og jeg kunne se at all den disen og tåka som la seg som et lokk over byene vest for utbruddet blåste bort. Jeg kjørte ned mot El Paso. Der driftet noe lav dis mellom bygningene i full fart ut mot havet. Kjørte gjennom den ene tåka og det luktet råttne egg til tusen. Lufta ble klarere og jeg kjørte fram til veisperringen i den aktuelle gaten. Veisperringen er ca 3km unna utbruddet, men derfra kan man gå inn til ny sperring som er bemannet nærmere utbruddet (1900m fra utbruddet). Største utfordringen med turen var at det begynte å blåse opp såpass at den vulkanske aska begynte å turbulere rundt i gatene. Mange andre folk dukket opp ved sperringene for å fotografere. Avstanden til utbruddet på nært 2km synes jeg er god og det er nok derfor de har satt sperringene her. Alt as aske og gass fra selve utbruddet og lavastrømmene blåste i sikker retning til havs. Lavasøylene var opp i mot 600-800m i høyde og kastet lavaen 200-300m ut til sidene. En mulig risiko bortsett fra lava, akse og gass er at vulkankjeglen blir ustabil etter hvert som den vokser og vil sige i vestkant/nedoverbakken ettersom den er konstruert i en bratt helning. Det kan utløse ras av glodvarm pimpstein, aske og lava som kan nå noen hundre meter utover terrenget i vestkant av utbruddet. Trykket fra vulkanen kan blåse massen videre utover mot vest, nordvest og sørvest alt ettersom hvordan riften er konstruert. Vulkanen var ganske hissig når jeg var her, med lavasøyler som sto 600-800m til værs. Tur 2: Turen gikk inn mot utbruddet på dagtid. Vindretningen gikk fra vest til øst, så jeg gikk inn fra nord. Ikke veldig mye vind så jeg var interessert i å holde rygger og høydedrag i forhold til luftkvalitet. På dette tidspunktet viste jeg ikke helt nøyaktig hvor mye gass som kom ut slik at jeg kunne ikke vurdere den godt, derfor la jeg til en del margin og holdt avstand samt at jeg brukte terrenget og ryggene der det var en del vind. Området har fått seg en god dusj av aske fra dagen før, så god og varm aske lå på bakken, opp mot 15-20cm der jeg stoppet (1500m fra utbruddet). Observerte mange ulike fugler både høyt over ryggene og nede i søkkene bortover (positivt i forhold til luftkvalitet). Denne fjellsida har ca 10-15 graders helning mot havet i vest så det skal mye til for at høye verdier av gasser kan bli værende i dette området. Jeg stanset og observerte utbruddet fra 1500m. Det var fristende å gå 300m til neste rygg som er den siste høye markante ryggen før utbruddet, men melding om endring i vind innen dagen var omme gjorde at jeg ville beholde marginene mens jeg enda ikke følte at jeg hadde hundre prosent kontroll på alle risikofaktorene. På dette tidspunktet gikk askeskyen fra vulkanen 6100m opp i atmosfæren. Lavabomber og slikt materialer ble kastet opp mot 600-800m fra krateret og opp i mot 300m ut fra krateret. Etter turen fikk jeg lest siste rapport om gassmålingene de siste dagene som ga meg mer spillerom på tur 3. Litt mer om gass: Vanligvis er det SO2 (Svoveldioksid) som er den største utfordringen ved et vulkanutbrudd. Gassen er fargeløs, men en liten mengde av det vil lukte ordentlig, type råttent egg så den er lett å detektere. Gassen kan derimot blande seg med fuktighet og komme ned som surt regn (svovelsyre), da vil den kunne gi skader på hud og øyne i hovedsak tilsåframst den ikke blir inhalert på en måte. InVolcan målte 7000-11 000 tonn SO2 pr dag i dagene fram til lavaen nådde havet, en beskjeden verdi. Til sammenligning slapp Pinatubo ut 20 millioner tonn SO2 over få dager i 1991. En vulkan på Island slapp ut 120 millioner tonn SO2 som tok livet av titusener i Nord-Europa på 1700-tallet. Kīlauea på Hawaii gikk også i utbrudd dagen etter jeg gikk denne turen, den spydde ut 80 000 tonn SO2 pr dag de første to dagene noe som kan gi helsemessige utfordringer hvis man har astma eller andre luftveisutfordringer. CO2 (Karbondioksid) kan også komme i store mengder fra vulkaner, den er både fargeløs og luktløs og vanskelig å detektere uten måleinstrumenter. Heldigvis blir CO2 lett transportert bort av vind og trykket fra vulkanen så den går som oftest rett til de høyere lag i atmosfæren. H2S (Hydrogensulfid) forekommer også og er kanskje en av de farligere gassene fra en vulkan sånn som jeg har forstått det. Den dannes når svovel fra magmaen reagerer med vann og er ofte en utfordring ved vulkaner som ligger nært innsjøer, har en stor innsjø i krateret eller har forbindelse med store mengder grunnvann. Vann er noe La Palma har mangelvare på, både grunnvann, innsjøer og elever er fraværende fra øya. InVolcan nevnte ikke noe hydrogensulfid i rapporten sin om målingene som ble gjort. Ellers er det ulike gasser som blir dannet når lavaen brenner seg gjennom ulike organiske vekster, hus, bygninger og materialer. Gassene blir lett tatt med av vind. Tur 3: Vinden som kom inn dagen før hadde herjet godt gjennom hele dagen. Kraftig vind, 15-20m/s fra nordøst til sørvest blåste aske og gifter til havs. Den største utfordringen var all aska som blåste rundt og innbyggerne nede i El Paso måtte gå rundt med svømmebriller. I media var det stor oppmerksomhet rundt de farlige gassene som oppstår og skremte nok opp de som leste det. Fra InVolcan som gir ut den offisielle informasjonen måler man svært lite farlige gasser og beroliger de som bor på La Palma. Det var snakk om danning av større mengder hydrogensulfid nede ved kysten der hvor lavaen rant ut i havet og dette dannet endel tåke som var etsende, men ikke til fare for de som bodde på land selv om man ble på et tidspunkt oppfordret om å holde seg inne i den ene landsbyen ved havna. Involcan hadde en båt stående like ved til en hver tid og målte aldri høye verdier av H2S mens jeg var på øya. Dette var uansett ikke noen reel trussel i den høyden jeg var på (600-1300moh) Det har også vært økende jordskjelvaktivitet gjennom dagen og noen hobbygeologer og fans presenterte ideen om at en ny og større sprekk snart kunne åpne seg endel kilometer sør for utbruddet. Media kjøpte dette og litt drama utspilte seg på nett. Dette ble avskrevet som en sannsynlighet fra offisielt hold med gode og logiske motargumenter noen timer seinere. Da jeg startet turen hadde jeg ikke noe mål om hvor jeg kunne komme meg, jeg lette etter et trygt område med god oversikt, helst med overhøyde nord eller øst for utbruddet. Det er nokså bratte fjellsider ovenfor utbruddet, så om man vil komme seg tryggest nærmest utbruddet så er det fra denne vinkelen ved god vindretning. Utbruddet er en tanke svakere enn i går med lavasyøler 300-400m høy med enkelte fontener og lavasteiner opp mot 500m. Mens jeg går nærmere ser jeg at lavasøylene vinkler litt ut mot vest enn rett opp som i går, en fordel da ingen lavabomber eller materialer blir skutt noe mer enn rundt 50-100m østover. Dette mente jeg kanskje viser en svakhet i vulkankjeglen, at den siger på vestsiden noe som vil være logisk når den er anlagt i ganske bratt helning med nedoverbakke mot vest. Dette bekreftes to dager etterpå at man forventer at det vil gå ras ut mot vest som eventuelt endrer vulkanens oppførsel endel. Jeg kommer meg inn på et område rett øst for vulkanen, litt i overhøyde og med mye vind i ryggen, såpass mye at jeg må sondere litt i rundt for å finne ly. Her er jeg heller ikke helt alene og noen geologer tar bilder (de hadde kjørt opp med terrengbil). Det var også spor fra 5-10 andre som mest sannsynlig har vært her gjennom dagen etter at vinden snudde. Herfra hadde jeg god oversikt med 700m ut til utbruddet, og minst 600m klaring på eventuelle fallende materiale. Her var aska på sitt dypeste av hva jeg gikk på, mellom 30 og 50cm. Jeg gravde meg ned litt et par plasser og fant ut at den er nokså varm (50-70c) selv to dager etter den hadde falt her. Så da har jeg herved blitt en vulkanturist. Heldigvis er det en sunnere turist en charterturisten!

Om man ser bort i fra behovet for mat og formering så har hunder 2 grunnleggende drifter som styrer livet dems. Jakt/bytte og aggresjon (avstands regulerende) Så har dem noen mentale trekk som avgjør hvordan disse driftene brukes, Nerve konstitusjon, mentale brister, skarphet og flokkfunksjon for å nevne noen. Så har du menneske som har tukla med alle disse tinga for å få fram hunder som kan gjøre spesifikke oppgaver utifra hvor i verden dem er og hva dem skal brukes til. En Schæfer har en masse jakt/bytte drift. Gjeting som funksjon ligger i jakt/bytte driften, Schæferen har en flokkfunksjon som er anderledes enn de fleste trekkhunder for den har blitt avlet til et bredere tjeneste utnyttelse potensiale. Men det kommer med en pris. Dem er dyrere i drift (ikke like bra nærings opptak), dem har ikke toppfarten til en sprinter og dem har heller ikke utholdenheten til en grønnlender. Dem er tyngre osv. Greyhound er egentlig kun et missil. Dem er avlet for å låse seg ved synet på et bytte og være raske nok til å legge ned bytte selv. Så har dette blitt avlet til det ekstreme i nyere tid for at dem skal løpe etter en falsk kanin. Skjønner ikke hvorfor du skal trekke inn tvang? Alle hunder er skapt for å løpe, men hva som motiverer dem til å løpe er ikke nødvendigvis det samme. En trekkhund (også nyere blandinger og avl av diverse jakthunder til å bli trekk hunder) blir selvbelønnet av å løpe/trekke Det er en mental ting. Det er den svakheten/styrken man har valgt å forsterke med den konsekvensen at dette er hunder man i Norge ikke kan ha løse da det er svært få mennesker som klarer å gå inn og overstyre dette med lydighet. Hos en Schæfer og andre bruks/gjeter hunder som også kan trekke og gjøre andre oppgaver så ligger deres belønning i ros/sosial aksept av eier/fører/flokken. Dette er satt på spissen for å understreke poenget. Skal du lykkes med trekkhunder så må du fremdeles rose og gi sosial aksept for å få dem til å jobbe for deg (noe dem ikke gjør når dem er løse og løper etter katta til naboen) Så skal jeg beklage til resten for avsporingen.

Til lette turer har jeg kjøpt Hoka TOA GTX. Knallgod demping, og har enda ikke greid å få dem gjennomvåte. Til alt annet er det Alfa sine jegerstøvler jeg fikk utlevert i Forsvaret som gjelder.

3 dager på kyststi sammen med kona, fra Fredrikstad til Engelsviken. Mange fine partier, men den når ikke helt opp til kyststiene på Hvaler og Stavern.

Eg er også glad i lette fjellsko, og samtidig synes eg vedlikehold er fryyyyktelig kjedelig. Eg enda derfor opp med alfa walk king air, som er ein syntetisk og lett sko frå alfa. Det er ein av dei dyraste skoa til Alfa, men gode sko er verdt kvar krone. Dei har ein damemodell som heiter walk queen air, sjå på den.

Har du noen oppdatering å komme med i forhold til jakten på lette, vanntette støvler? Leter etter det samme selv.

Bergans Helium 55 liter veier 1020 gram. Du finner en del av forrige modell på finn, jeg kjøpte en ubrukt til bare 600kr. Til mitt bruk egner den forrige modellen seg bedre enn den nye, faktisk.

Plagg i vevd ull bør tørkes flatt. Strekk til slik plagget skal være når det er vått. Henges det opp vil det strekke seg under tørking. Dette gjelder også håndstrikkede plagg. Jeg bruker toppen av et tørkestativ.