Vinnerliste

Letar efter en väg upp till passet med flata stenar som ligger fast går så lågt möjligt på de partier utan sten med lite växtlighet.Ett bra tips är att gå renstigarna då de gått ofta och valt den mest framkomliga dock ska man komma i håg att de ofta letar efter kvanne en stor blommig växt men de växer i mer vatten rika områden än här samt att renen har 4 ben men i stort sett väljer de en energibesparande väg speciellt i blockig terräng då detta är av stor betydelse. Stora klipp överhäng som i nödfall kan användas som nödbivack om vädret hastigt blir sämre och platsen ej lämpar sig att slå upp tält på,då kan även en vindsäck som normalt används på vintern vid raster eller vid nödsituationer här duga som ersättning för ett tält. Man kan ju när myggplågan är över använda en tarp dvs en pressänning med fästöglor för linor eller markpinnar ev kombinerat med vandringsstavar. Sten frostsprängd i stora skivor som ännu ej fallit ner än.Ganska ovanligt att det blir så flata stenar som är bra att gå på. Troligen en nästan perfekt frostsprängning nära andra sten formationer som ligger som plattor. En flock tamrenar dyker upp mitt i gattet jag planerar att gå upp i och har lagom motljus och sol på renarna. Tar lite russin och lite vatten då jag befarar att det ej blir bra rastplats på ett tag och ser på kartan efter lämplig väg mellan höjderna och följer efter höjdkurvorna istället för att korsa dessa och när det är 20m mellan så blir det fort ansträngande. Tar sikte på lämplig väg och sätter på rycksäck och drar upp huvan på jackan och knyter åt mössa och vantar ingår alltid i fjällen även på sommaren som standard utrustning men nu räcker ej en mössa i Acryl men ylle kan bli väl varmt inne i tältet(vinter huvan som jag har vid cykling vid kallt väder var tyvärr ej med) En liten fjällsjö plötsligt helt vindstilla och lite värme. Om man varit vinterbadare kunde ett dopp kanske locka men troligen + 3-5gr celsius och några kalla vad då det kyler än mer pga vatten strömarna får räcka mer än nog. Värmer sig lite i solen och lä då jag står nära berget,ser efter lämplig väg runt sjön utan att gå upp bland stora stenar. Går upp i den lilla sänkan till vänster på snöfältet och testar hur fast och hög bärighet snön har med stavarna, det börjar snabbt luta och blir lite brantare,men att gå på snön sparar mycket kraft och är lite mer avslappnande när man slipper hålla koncentrationen på topp för att ej tappa balansen och ramla vilket är lätt gjort med stor packning. Jag har gått ner från passet och turligt nog så var det samma typ av flata stenar även här som gör det mycket lättare men då jag ska ner mot Hogianvagge och går omarkerat dyker många hinder upp med branter som man ej kan gå ner i,jag letar efter vattendrag där det normalt är jämnare och säkrare att gå ner. Jag har stadiga vaderade kort kängor med värmeformande foam lika utförspjäxor som ger bra stöd för vrister och med sula som är utformad för bra grepp på is och snö som då ej blir så hal vid regn eller då man går i vattendag.(några problem med skavsår har jag aldrig haft med dessa Mamut kängor. Nackdelen med dessa kängor med Gor-Tex är att de är så täta att även fotsvett ej avdunstar så de får tas av så fort man tar en lång rast eller när man rest tältet.Och får torka inne i tältet om de ska bli helt torra. När det var dags för att leta tältplats börjar det blåsa och komma lätt hagel, då är det bra att ha ett Tält vid namn Hilleberg Unna som man reser snabbt med endast 2 långa stänger som man för in i utv stångkanaler,när detta är klart så kan man lasta in utrustningen och tältet står av sig själv och man kan sätta upp det färdigt när man vilat upp sig och vädret blivit lite bättre.Ska man använda detta på vintern bör man ha dubbla stänger eller gå upp en dimension på stängerna och ha betydligt kraftigare tältpinnar och längre ev i trä.Väven i yttertältet är tålig och klarar starkvind och snölast men det fladrar en del om ventilationshuvan men är ovärdelig vid matlagning och gör att man kan få bra ventilation och regnskydd.Största nackdelen med tältet är att man ej kommer åt den dolda Absiden från insidan utan att ta ner delar av innertältet men detta går ju att lösa med att ev byta ut hela sidan eller att sy in en dragkedja i skarvarna mellan tältdelarna,men då jag hade mycket blöta kläder en gång på turen fick jag kroka av fästena och delvis ta ner inner tältet om man ej vill gå ut och tex vända på kläderna.Jag har haft stavarna och lite annan utrustning som ej förväntas behövas i innner tältet i denna Absiden samt spännt ut den väl för att öka luftningen och därmed påskynda torkningen.En stor Bergans Trollhetta V5 95L rycksäck får plats i Absiden om man drar ihop höftbältet och sätter den på sidan för att få lite luft till yttertältet och minska kondensen som om man ej spänner ut absiderna väl och ej har öppet dragkedjan under skyddshuvan kan bli påtaglig,Jag har även haft en bit liggunderlag under säcken för att skydda mot kondens och nedsmutsning. Efter 3dl havregryn och med planerat snacks av egentillverkade energikakor som av misstag torkats lite för länge och därmed fick läggas i blöt med grynen och svälla sedan kvällen innan,samt 4-6 skivor hårt wasa frukostknäcke med smör som vissa mornar var som en gul betongklump men sedan lagrades med osten inne i innertältet då det var lite lättare att breda ut 24m lagrad präst ost smakar bra till. Självklart använder jag Trangia 25 ha med primus org brännare då slipper man oroa sig för att köket välter och tältet fattar eld och med allvarliga personskador(en mindre fickkniv bör man ändå ha i fickan om det trots stor försiktighet kan gå fel ska man snabbt kunna ta sig ut genom tältduken),ställer man bara köket med ca 100 mm från närmaste del av tältduken och försiktigt tänder köket utan övre vindskydd monterat. 450 gr sommar gas räckte till 14 dagar med 2 dagliga uppkok av 700ml vatten och 3-4 min kokning på morgonen och ca 4-500 ml vatten och ca 5 min kokning på kvällen samt stekning av 2x 420 gr pannkaks mix som skedde i svag vind övrigt i Absid med stängt tält och endast öppet i taket för att släppa ut kondens och avgaser från köket. Brännare gick på sparlåga med lite mer vid uppkok för att spara gas utom vid stekning då relativ hög värme krävs stekpannan är väl tunn och slår sig något och ska man steka ofta väljer man en bland tillbehören som är lite kraftigare Tar även lite torrmjölk som bör blandas en bra stund innan den ska drickas om den ska smaka någorlunda lika mjölk(i bland glömdes detta och flera dagars ranson av mjölkpulver var med hem. Jag passar på att tvätta kläder igen och ladda upp telefon och batteribackupp för att kunna anv när man ev får mobil täckning. Man ska dock ej tro att solcellsladnngen funger bra om det ej är starkt solsken och du riktar den direkt mot solen samt vid temperaturer på +5-10 gr blir batterierna i telefonen och backuppen svårare att ladda jag hade en modell med 4 paneler på uppgivna 100w hemma fungerar det dock mycket bra och laddar snabbt upp en litet telefonbatteri och även en platta med 5000 mAh ladar så det tydligt märks på laddnings redovisningen i %. Jag skulle tagit med ett större Nytt batteipack samt en ny telefon,det hade även minskat beroendet av solcellsladningen då nya batterier laddar snabbare och laddar ur mindre och nya telefoner drar mindre ström.(förvarar man fukt och stöttålig utr tex bland kläder i vattentät packpåse så kommer det att gå bra men att ha telefon i byggfickan som hemma kan gå fel snabbt då du kan gå imot eller ramla mot en ojämn sten kamera hade jag i en stängd bröstficka på jackan med bubbelplast runt och hängde remmen runt halsen före anv.) Vatten avstötande arbetsvantar hänger även de på tork och var mkt bra att ha i blåst och regn samt en microfiber trasa som kan anv till mkt ,jag hade 2 st med så att 1 alltid var ren och torr. Utsikt mot Abiskojaure och tvätt och diskvatten jag häller ut vatten med kemiska tillsatser i marken och ej i vattendragen. Tältet fungerar som ett gömsle och renarna kommer nära. Men man får se upp för renlort överallt där det är bra växtlighet och städa undan innan man reser tältet och ej lägga matredskap på marken utan plastpåse i mellan,samt att ta driksvatten endast vid vattendrag med kraftigt vattenflöde för att undgå att drabbas av magproblem. Rast på väg ner i Hogianvagge med utsikt söder ut,Dena dalgång är lättgången i nedre delar med fin växtlighet och blir först i övredel mer stenig och kuperad. Hogianjärvi Flera fina vattendrag löser av varandra. Finns en djup ravin med en jock i men då regnade det för mycket för att ta en bild. Nu är jag nästan hemma kanske Ryggsäcken tror då gränsen till Norge går i sjön,Lite längre är det dock för de utmärkta stavarna från Österike C 30 pro från komperdell Här förekommer mkt varierande stenformationer. Med lite fantasi så vakar Hogian gubben över sin dal. Tältplats i Övre Hogianvagge,rekomenderas att ej ta första bästa plats då lite lutning med dagens hala liggunderlag och sovsäckar med blank nylon gör att små lutningar lätt medför att du vaknar och ligger längst ned i tältet som vid regn kan göra att du med sovsäcken pressar ihop ytter och innertält och får fuktgenomslag. Jag brukar om tid finns att ta fram en kastrull eller stekpanna och hälla i lite vatten och då ser man lätt lutningen på marken,även när du ska laga mat inne Absiden på tältet så underlättar det om det är nästan plant så bränner det ej vid så lätt. Stuor-Kärpel med utsikt mot Norge med lockande Glaciärer men pga Cowid spridning i Norra Sverige är det ej möjligt att gå över gränsen mer än vid bevakade gränsstationer vid detta tillfälle. Träffar dock en spänstig herre bosatt i närliggande Narvik som bar en Stor Norröna rycksäck en liten sträcka från tagna bilden då den ´utmärkta´vandringsleden. Söder över i flera km är det mycket svårt att gå på denna led och den har ändå fått ny sträckning. Detta beror på den stora förekomsten av stora klippblock vissa stora som 1 planshus,man får ibland släppa stavarna och använda händerna för att ta sig fram och mellan dessa block går smala spångar med räcken över vattendrag. Under någon km är det mkt lämningar av tidigare gruvbrytning speciellet järn och minde lämpligt att ta dricksvatten.

Ser ut som om det er Sapiens som har vært på ferde, ja. Den arten er kjent for å finne på mye rart.

Artige ting man møter i fjellet. Nært Breidotjønn på Hardangervidda og kilometervis fra nærmeste sti, har noen gjort seg umake med å lage en liten sittegruppe med bord. En god del energi må de ha de brukt på dette. Dessverre var vi på farten, så vi testet dem ikke ut.

De som ikke tåler å se mye hud får bla videre 🙈 Siden Hagløfs buksen er såpass tynn i stoffet kan man slippe nedre del ned på anklene, brette ned sokken, og fortsette å gå. Blir det kaldt igjen trekker man opp sokkene, og zipper på igjen nedre del. Veldig praktisk, selv om det ikke er så instagram-vennlig.

Hei - jeg gikk Finse-Raggsteindalen-Geitrygghytta-Finse forrige helg. Er det lett å finne teltplass? Ja, enkelte steder. Første fem km fra Finse retning Kyrkjedøra/Raggsteindalen, og siste fem km før du er nede ved veien i Raggsteindalen, er det en del å velge mellom. Milen i midten er stort sett ur, du finner en del plasser nær Simlenutene men du er da på 1500m med alt det fører med seg av temperatur og vind. Og helt nede mot Raggsteindalen er det en del hytter, og mye kratt som ikke egner seg så godt for telt. Jeg endte med å telte rett ved elven, på rullesteinene. Var rimelig sikker på at det ikke kom nedbør den kvelden... Etappen mellom Raggsteindalen og Geitrygghytta er litt lavere, der kan jeg ikke huske noe parti hvor det var langt mellom egnede teltplasser (dvs passe utsikt om en ønsker det, tilgang til litt ly for vind, og til vann). Fra Geitrygghytta mot Finse igjen er det fine teltplasser langs Geitryggvannet og frem mot Omnsvannet, og på én liten høyde til, før det begynner å bli mye ur. Jeg campet på amfiet ved Omnsvannet på denne etappen. Høyere opp er du mer eksponert for vind. Rundt Klemsbu er det månelandskap, med hardpakket grus/gneis og lite vegetasjon. Teltet ditt holder sikkert 15m/s, men jeg er usikker på om pluggfestet gjør. Du kan evt. kompensere med steiner. Og du finner vann i området, om du er villig til å gå litt. Så det går sikkert an. Om det er behagelig er nok mest en smakssak. Jeg ville nok ikke kalt snøfonnene for breer, selv om de kanskje ligger hele året. Jeg vil ikke si de egner seg spesielt godt for telting, siden de stort sett ligger i nordhellinger.

I fare for å dra avsporingen i Y-teltplugg-tråden enda lenger, så starter jeg eget emne her, siden det er et litt gøy tema. Hva leser dere på tur? _Får_ dere lest på tur? Jeg tar kun med lesestoff i form av en liten bok eller Kindle Paperwhite om jeg er alene på tur. Om jeg er med andre vet jeg med sikkerhet at det aldri blir tid eller lyst til å lese. Selv alene på tur kan det fort bli vanskelig å finne tid og roen til å lese ordentlig konsentrert, selv med ellers få gjøremål for dagen. På tur i Jotunheimen/Utladalen rundt i sommer hadde jeg hatt to tunge dagsmarsjer dagene før og bestemte meg for å dele opp det siste stykket på returen og dermed ha mer tid i camp. Jeg tror ikke jeg finner en like god lese-ro som jeg fant den ettermiddagen/kvelden litt nedenfor toppen av Friken. Knallvær (men ikke for varmt), tørt og mykt i lyngen, ingen mygg, og en god bok. Der ble jeg sittende å lese i kanskje 5-6 timer før jeg fant veien inn i teltet. Det blir definitivt flere turer fremover hvor det er mindre fokus på å gå langt, men heller gå kort og ha god tid til å lese og slappe av 👌 Det går mye i fiksjon alá Fantasy og Sci-Fi her. For tiden er det mye Brandon Sanderson (Skyward, Starsight, Rythm of War) og Mark Lawrence (Impossible Times serien m.m.) Utsiktsbilder fra nevnte leseplass:

Jeg kjøpte dette teltet i våres og prøvde det ut på noen turer. Leverandør ville at jeg skulle skrive en anmeldelse, jeg skrev i vei og endte på 3800 tegn, men da jeg trykte send så ville de plutselig bare godta maks 1000 tegn. Så legger den fulle her. Til glede og sorg. Mest det siste. Here goes: Hvis en skal være to personer i dette teltet så bør den ene være svært liten, og de to bør være svært glad i hverandre. Med en innerteltbredde på bare 110 cm så kan en ikke engang tenke på å legge inn to brede underlag. Hvis begge skal sitte oppreist samtidig – nei, glem det, det funker bare ikke. Dette er et sovetelt, alt annet gjør du utenfor, inklusiv klesskift. Jeg definerer det som et enmanns lettvektstelt, selv om det ikke er blant de letteste i markedet, og ihvertfall ikke mest voluminøst. Med stang- og pluggpose i sekkens hovedrom gikk selve teltdukene i ei lita sidelomme i sekken. Ringstind 2 sl har det høyeste punktet på feil sted. Hvis du reiser deg opp fra liggende stilling uten samtidig å la underkroppen gli bakover så stanger du hodet i teltduken. Når du så har fått sklidd deg frem til at du sitter i teltets høyeste punkt (her har du maks 5 cm å gå på), så er døråpningene på ytterteltene samtidig såpass lave at du kan glemme å nyte noen utsikt utenom lyngen utenfor. Undertegnede er 183 høy. Jeg anbefaler dette teltet til personer som er lavere enn 170 cm. Teltet er enkelt å sette opp, første gang tok det 5 minutter. Andre gang 3 minutter. En god leveregel er å la innerteltet henge permanent på plassen sin, dette forenkler og forkorter oppsett-tiden betraktelig. Når teltet er satt opp riktig i forhold til vindretning er det skikkelig stødig. Vær OBS på at stengene lett setter seg fast i holkene i enden, dette medførte et par krisestiuasjoner med delt stang inne i stangkanalene, heldigvis var det finvær og null stress ellers. Ytterlteltet er skikkelig tynt, men solid nok til å tåle at du med litt forsiktighet gjør det du skal. Innerteltet har hel duk, veldig lett, og med ventilasjonskanaler av myggnetting. Teltet er ganske luftig og jeg har ikke merket noen kondens av betydning. Bunnduken er veldig glatt. Ved minste lille skråning på underlaget så finner du deg selv helt andre plasser enn der du sovnet. Sklisikkert liggeunderlag kan være greit. Bunnduken er også svært tynn, som er normalt i superlight-telt, og undertegnede fant det helt nødvendig å kjøpe inn en footprint etter første tur. Denne footprinten dekker også deler av de bittesmå forteltene, slik at sekk og sko holdes tørre, og kondens i hele teltet reduseres. Da teltet ble pakket opp og ned første gang i stua så kom en negl borti innsiden av teltposen som fikk ei lita flenge, dette tydet ikke akkurat på god kvalitet, teltposen fremstår som av samme stoff som ytterteltet, så vær forsiktig med materialene. Stengene er helt grei DAC, lett vekt. Pluggene lette y-plugger som er lette å få ned. Bardunene krøller seg lett, men greit nok. Vurderte å bytte ut bardunene med lengre, de oppleves litt korte. Ringstind er et traust telt, her finnes ikke mengder av rom og luksus som du får med konkurrerende telt i samme vektklasse (og i prisklasser som ligger tusenlapper lavere, feks Nemo, Big Agnes, MSR). To ørsmå lommer for å plassere dingser i. Tre små opphengsløkker i taket, og hvis du bruker disse til feks klessnor og -tørk så ødelegger du også det lille hoderommet som finnes i teltet. Null plass til gear-loft. Ytterteltet har også begrenset plass, og hvordan dette skal gå med to personer med bagasje og alt er fortsatt et åpent spørsmål for undertegnede. Det kan jo hende en finner på å drasse på en tarp for ekstraområde med regnbeskyttelse, men det ødelegger jo hele poenget med lettvektstelt i utgangspunktet. Jeg var heldig og skaffet dette på et salg til 6499,-. Helsports veiledende er 8799,-. Jeg ville aldri finne på å betale veiledende for dette. Teltet ble solgt etter fire turer, jeg gikk for mye mer komfort til en mye billigere penge, og sannelig virker det som at konkurrentene til Helsport også har en viss kvalitet over seg. Alt produseres jo på de samme nabofabrikkene i Kina uansett. Pros: Stødig. God ventilasjon. Lettvekt og pakker greit. Cons: Dyrt! Trangt. Lavt under taket. Ukomfortabelt. Feil geometri. Som å ligge i ei kiste.

YouCut_20210828_101711456.mp4 Placeras med den långa sidan mot vinden Liten Absiden för skor/kängor och liten ryggsäck Pinnar endast limmad spets lossnar vid stenkontakt Kläm åt med tången Ett enkelt tält med vissa brister bland annat vind från fotsida samt lite liten Ingång på höjden av inner tält, Bra avstånd till yttertältet,utvändiga stänger som gör att det går att sätta upp i regn om man fäster med pinnar vid ingång samt 2 i bakre hörn sedan montera stängerna. Måmga extra exra stormlinor med kraftiga fästen i yttertältet men Saknas pinnar till all minst 3 st till krävs. Lite klena enkelblixtlås,bra klämor att fästa yttertälet stämgerna. Längd ok till att ligga på rygg utan sovsäck för 193 cm lång jag får med sovsäck ligga på sidan med lite hopdragna ben, ok för 2 smala liggunderlag eller 1 smalt som bild eller detta och ett 100 mm bredare Abside blir lite större när vind ej ligger på eller om man spänner ut med extra linor där. Fast lite vind blir det varmt i ca +15-20 gr troligen ok med bra 3 Säsongs sovsäck ned till +5-8 gr med enkel säck i syntet eller bommulsvadd + 10-15 gr det kommer ej in mkt vind från Absiden men på sidorna och fotändan är det mkt luftigt men vingskärningen gör att det fladdrar mindre i vinden. Footprint saknar nitar med hål för stänger men har långa resårband som kan göras långa eller korta med dubbla slingor. Jag ska använda det på cykeln tur och korta turer i lågland. Bra tält i denna prisklass och ok att sätta upp även i vind samma testplats som MSR h.h.nx2 men bara halva vindtstyrkan troligen ca 5 m/s då lätt ensam blåste så att små påsar och liten bit liggunderlag blåste i väg ,men tältet stod kvar utan markpinnar.med bara liggunderlag som vikt inv. Vikt ca 1550 gr +150 gr footprint Lägre enl tillverkaren med det stämmer ej dessa har jag vägt fram men kan väga igen om önskemål. Wish pris vid tillfälle 900 skr inkl fp och frakt och moms var lika tält på Amazone för 12-1300 normalpris Wish kommer att leverera andra markpinnar eller fler av samma sort efter kontakt YouCut_20210828_101711456.mp4

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Dra aldri på tur og stol på at tenneren funker! Fyrstikker eller lighter (eller begge deler) er obligatorisk backup.

Endte opp med å dra litt høyere opp ved Stoltzen til ett av vannene som ligger i området. Det ble en super tur som ga mersmak. Må bare huske myggspray/myggnetting for det ble en del knott. Takk for tips! Ved neste tur skal Rundemanen undersøkes 😊😊

Jeg bruker kokekaffe på alle turene mine. Og ærlig talt så er jeg ikke så veldig opphengt i at alt skal være perfekt når jeg er på tur. Jeg sover i ett lite telt på ett lite liggeunderlag. Jeg spiser dryteck en del og drikker min singlemalt ut av ei kukse, ikke av ett dråpeformet whiskyglass som kanskje gir beste aroma opplevelsen hjemme. Brødet etter ei uke trenger jeg ikke si mye om. Alle vet hvordan det er. Og så har man myggen. Så om jeg spytter litt kaffegrut fordi jeg er utålmodig med dagens første kaffe, så er det likevel den beste kaffen jeg har den dagen. Og en bedre kaffeopplevelse enn jeg har hjemme til daglig ut av presskannen min. Alt fordi det er opplevelsen der ute som gir den gode smaken. Ikke teknikken...

To ventiler på toppen, disse kan lukkes. Har ikke brukt teltet i veldig sterk vind, kun i "vanlig" survær i fjellet i Trøndelag, funka fint. Gikk greit å komme seg inn i teltet i (ikke altfor kraftig) regn, men man må være litt kjapp og forsiktig. Generelt er jeg svært fornøyd med teltet, er takknemlig for at Thomas postet info og bildene.

Ferien nærmer seg slutten men vi fikk en fin tur opp i høyden i dag oppe ved Kappfjellet. Et område vi blir mer og mer glade i. Stekende sol og vindstille sommerdag i høyfjellet. Fisk fikk vi og. Høyfjellsterreng og Tradisjon med å slenge seg i lyngen ved enhver anledning i vår familie, Vi avsluttet turen ved Jervskardet - Øvre Fiplingvatten - med Børgefjell i bakgrunnen. Simskardet blir til venstre i dette bildet. Det kom noen dråper på slutten av turen.. helt greit..

Leser gjerne på aleine-turer, da oftest på Kindle eller en liten, lett pocket-bok. Leste sist «Å gå» av Erling Kagge på Kindle på togturen til/fra Dovre. Jo Nesbø-krim aleine i telt en forblåst novemberkveld på fjellet anbefales IKKE…

Her er mitt bidrag til denne tråden. På bildet ser dere sekk(Sierra Designs Flex Capacitor ), liggeunderlag(Exped Synmat UL M), telt(Six Moons Design Lunar Solo) og sovepose(Rab Neutrino 400) for 3-sesongsbruk. Totalt 3.3 kg. Med litt annet utstyr og mat for 3 dager ender dette opp på behagelige 8 kg. Kan sende hele pakkelista mi hvis noen er interessert.