Vinnerliste

Vortungen/Rømskog i 13½ fot Ally, ikke i dag, men på søndag. Porten inn i det ukjente. Jeg har aldri padlet her før. Lunsjpause som jeg avslutter med en liten bæring på et par hundre meter for å få til en rundtur i stedet for å padle samme veien tilbake. Se på det været da? Nydelig badevann også!

Sveipet innom Røyslandsbergo ved Atrå. Ikke mye til tur, men litt av en badeplass, om man ikke vil ligge oppå andre.

Hvor mange bruker kokekaffe på lengre turer? Av vekthensyn blir det vel mest brukt på korte turer over noen få dager? Bruk skinnpose til kaffen, og har du noe igjen etter turen, tøm den over i en lufttett beholder til neste tur. Eller ta med omtrent så mye som du regner med å bruke. I går dro jeg på dagstur med en halvfull skinnpose med kokekaffe som har hengt på veggen i flere måneder og spredd godlukt i huset. Tok den med bare for å teste smaken. Kaffen var helt ok den.

Jeg er noe over snittet interessert i å gjøre opp ild med kun en gnist, så jeg tenner alltid bålet og sprit/gassbrenner med tennstål. Jeg har noen på lager... men nå MÅTTE jeg bare ha tennstål fra Casstrøm med samme tresort i håndtaket som jeg har på skaftet på Casstrøm Lars Falt kniven. Jeg er strålende fornøyd!!

På søndag ble det en fin tur i nærskauen, aka Lillomarka. Ikke en veldig lang tur, kanskje 12 km med avstikkere og litt asfaltgåing, og ca 400 høydemetre, men jeg hadde goooood tid og brukte nærmere 5 timer Det er alltid en rar overgang å komme opp mellom blokkene i Årvollia, gjennom en port, og vips så er du i skauen. En mye brukt sti, naturlig nok, men i og med at den ikke er blåmerka er det fullt mulig å gå der helt alene selv på en strålende fin seinsommersøndag. Travle maur som har mye å gjøre før høsten kommer for alvor. Fint å gå her når det er tørt. Tidlig på våren kan det være riktig så gjørmete. Myra nær toppen av Årvollåsen ser mye mindre ut nå enn da jeg testa truger her sist vinter. Får håpe det blir litt mer snø i år så det faktisk blir trugeføre uten å måtte dra altfor langt av lei. Hadde en god stopp for å leke litt med tarpen. Gøy å prøve nye oppsett. Nesten framme ved Alnsjøen. Veldig tørt og ingen grunn til å balansere på morkne klopper. Utsikt over Alnsjøen. Perfekt sted å spise litt og la tankene sveve. Denne boligen kunne trengt besøk av "Ekstrem oppussing"! (Var det ikke det det het, det som gikk på en eller annen reklamekanal?). Fint og lettgått, om enn tidvis bratt, oppover Linderudseterhøgdene. Er vel såpass seint på sesongen at ingen får jukset seg til en post ved å skanne denne...? Til tider ganske rotetet 😛 Noen synes visst det er greit å felle friske trær for å lage "benker". Forståelig nok - det er jo noen andres trær Et lite fjordgløtt fra en av høgdene. Fint sted å ta en liten rast. Det er litt videre utsikt nærmere tuftene etter Linderudseter, men der var det noen - og etter noen timer aleine i skauen er jeg tilstrekkelig folkesky til å gå videre uten å stoppe der Tårnet på den største av bakkene i Linderudkollen. Flott utsikt fra toppen, men dit går jeg ikke uten at det er heeeelt vindstille. Høydeintoleransen min liker ikke tårn som svaier! Ikke så verst utsikt fra toppen av kulen heller, da. Holmenkollen, Tryvannstårnet og Maridalsvannet i det fjerne. Hoppdommere må også tåle et minimum av høyde. Litt trolsk stemning langs blåstien mot Trollvann. ...mens det er full sommer med bading ved selve Trollvann. Ikke fullt så badevennlig i enden nærmest demningen. Herfra går det videre på blåsti. Utsikt fra toppen av siste heng i Grefsenkleiva. Og til slutt ute av skauen ved bussholdeplassen på Lofthus. En flott prøvetur for nye sko på steiner, sti og røtter Har ikke prøvd å laste opp gpx-filer hit før, men legger ved ruta jeg lagde før avreise. Fulgte den ganske tett men med noen ekstra avstikkere underveis. Om_Alnsjøen_og_Linderudseter_crop.gpx

Start Abisko Turiststation mot Kårsavagge relativt brant stigning på smal stig delvis spångad upp igenom björkskogen,går förbi bästa Foto plats för ´Lapporten´Tt Tyvärr ligger min kamera Cannon G12 som anv till nästan alla bilderna i ryggsäcken utan tagen med telefon på 21 mp men mkt sämre än med 10 MP på kameran bästa bilderna tas i September med minimalt soldis som jag har på många av bilderna. Jag är fortfarande inne i Abisko Natioalpark med tältnings restriktioner och går vidare upp mot där björkskogen glesar ut och myggen skingras något vid rasterna som får tas ofta då jag har nära 30 kg i startvikt på ryggsäcken och träningen med ryggsäck på 15 kg hemma ej var nära verkligheten nu. Här i en glänta blir första lägerplatsen lite orutin och några extra myggbett före man är inne i tältet. Går längre in i Kårsavagge och utsikten blir bättre ovan björkskogen och rasterna blir ej samma myggplåga längre jag har med myggmedel men anv det aldrig då jag ej har så väldigt ont av betten om man avhåller sig från att klia och mindre fula sårskorpor som resultat jag hade med damasker som snöskydd men dessa låg i botten på ryggsäcken som skydd så isyxan ej går igenom botten av säcken trots gummi skydd,damaskerna skulle varit på när man tar på sig lägerskorna som skydd för fotleden över anklarna. Sel vid Vuolimus Gorsajervi Kårsavagge är en fin dalgång med blandad natur och fin utsikt. Mycket varmt och utan nyköpta hatten med stora brätten som när myggskydd behövs passar den bra med mygghuvan. Utsikt från tältplats 2 upp mot Kårsavaggestugan. Går över vadet vid stugorna och tar på mina skor märkta med supergripp men de har ej använts så mkt och blivit lite hårda i sulan och mygget alger på stenana och skorna känns som skriskor och med stugvärdens referens från samtalet han hade med våran nyblivna dubbla världmästare på 5000m och 10000m Nils van der Poel i minnet så gäller det att koncentrera sig trotts att jag har gångstavar för att hålla balansen. Tills nästa vad har de blivit bättre men torkar fortfarande sakta då de har bollstrad kant mot fotleden vid ankeln de flesta visar sig ha enklare tofflor med hälrem men de fungerar säme som lägerskor och fler myggbett men som bra komplement,tidigare har jag gått barfota eller i skalkängor utan strumpor och sockar. Vadet vid Kårsavaggestugan. Går upp leden mot Abiskojaure stugorna som är upp 450m på ca 2km. Utsikt från tältplats 3 ned mot Kårsavagge,tar en vilodag då det börjar göra ont lite över allt. Sover ut och passar på att tvätta kläder och äter lite extra och planerar rut nästa dag. Jag hade planerat för start i Kiruna och buss till Nikaloukta och gå upp mot Tarfala och vidare upp mot Högfjällsomådet men pga sämre väder där än runt Abisko som är bland det torraste områdena i Sverige krävs en ny plan för vandringen och endast karta och utan mobiltäckning med turförslag får man lägga lite tid på egen planering.

Ruixin Pro knivslipe-system. Og helt plutselig ble det skarpt, veldig skarpt.

Man er ikke nerd bare fordi man er nøye med smaken på ting. I hvert fall ikke i negativ betydning. Når det gjelder smak er psyken like viktig som smaksløkene. Jeg elsker rakfisk. Men hadde jeg aldri smakt rakfisk før og bare gått inn i en butikk og kjøpt noe rakfisk for å teste det ut, så hadde jeg antakelig kastet den i søpla for aldri å prøve det mer. Kanskje allerede i det jeg åpnet pakken og kjente lukta. Rett og slett fordi jeg ville vært veldig usikker på om det var slik det skulle smake eller om det var blitt bedervet. Og jeg ville nok vært rimelig påståelig med at rakfisk ikke er mat. Det er søppel.Men nå var det slik at jeg smakte rakfisk første gang sammen med andre som satte pris på rakfisk. Og da er man jo plutselig kvitt denne usikkerheten og kan konsentrere seg fult og helt om smaksopplevelsen, høre på de andre uttale seg om den var mild eller sterk, om den var bedre i fjor enn i år, kanskje sammenligne flere smaksvarianter, prøve flere typer tilbehør (rakfisk er egentlig best direkte på vanlig brødskive med en lag meierismør mellom brødskiva og fisken), prøve flere typer drikke til osv. osv. Bare stemningen rundt bordet vil bidra vesentlig til at smaksopplevelsen blir en helt annen enn om man prøvde det helt alene hjemme på kjøkkenet. For ikke å si i forhold til i et lag der ingen noensinne hadde vært borti rakfisk og så møttes for å teste. Dét hadde blitt en annen stemning og smaksopplevelse det. Og selv nordnorsk glosebok hadde nok ikke helt dekket alle adjektivene som hadde kommet til å krysse bordet og rakfisken under diskursene rundt bordet i løpet av måltidet. Antakelig ville det måtte adskillige melkeglass med akevitt til for at all rakfisken skulle bli fortært. Mesteparten av smaksopplevelsene sitter jo egentlig i nesa. Og som et annet eksempel synes jeg og mange med meg at fjøslukt kan være veldig koselig og fin lukt — i fjøset. Men i stua? Nei. Så skinnposen kan faktisk virke positivt for smaksopplevelsen, for den som synes det er koselig og fint å bruke skinnpose til kaffe. Kanskje har man fått den i gave av kjæresten? Eller arvet den av bestefar? Og i årenes løp har det kanskje samlet seg en masse minner oppi skinnposen som krydrer kaffen på en måte som en bruk og kast plastikkpose aldri kan gjøre. Så ja, sånn går nu dagan her. Nei, nu fikk man lyst til å fyre opp bålpanna der bak i hagen og koke seg kaffe på svartkjelen som henger der på kjettingen i bålpanna. Og jammen trur æ at æ tar den kaffen som enda sitter oppi den lille næverkåten jeg fikk av svigerfar som har skrevet "kaffe" på lokket, sirlig brent inn med svipenn. Selv om den kaffen nok er faderlig gammel nu, og nok var godt over best før-datoen allerede i fjor sommer — om den hadde blitt oppbevart i den uåpna plastikkaffeposen den kom i originalt. Æ får kanskje ha i litt ekstra mye. Godt blir det. Garantert!

...mens andre er storfornøyd med gul Coop kokt på slump

Mulig jeg er nørd. Jeg er litt nørd Jeg er ganske nørdete Jeg er veldig nørdete, men god kaffi er en av tingene jeg bryr meg mye om. Det er riktig som du sier at over en uke så vil en pose med kvernet kaffe endre seg, selv med poseklype og i foliepose. Den vil endre seg mer om men unnlater det. Ergo vil jeg si at dersom du vil bruke skinnposen, noe jeg synes du skal om du synes den er fin, så bør du bruke poseklemme inni. Da blir kaffien bedre enn om den bare bodde delvis nedbretta i skinnpåsan. Selv har jeg en liten kvern (Porlexj JP30) , Aeropress og hele bønner med meg på tur. Jeg anerkjenner at det er over snittet nørdete, men god kaffi er en av mine favoritting.

I en annen tråd og på litt ymse meldinger kom det såpass med spørsmål at jeg tenkte det like greit å opprette en tråd på det. Jeg har to Massdrop Pine duntepper. Det ene har jeg gjort om til Topquilt, det andre til underquilt. For å gjøre det om til underquilt har jeg tredd elastikk i de eksisterende sømmene i lengderetningen til teppet samt sydd på feste i hvert av hjørnene. NB! Dette dunteppet har fra før av elastikk i kortsidene, så det slapp jeg å gjøre noe med, men om det ikke var tilfelle hadde jeg måttet gjøre det og. På ene enden har jeg en fast bardun med en karabinkrok, Den tilpasser jeg en gang med en strammeknute. Den andre siden har 3mm elastikk med en strammer. Jeg tilpasser endene slik at de sitter behagelig inntil hengekøya uten å være for stram og bruker langsidestrammerne til å lukke luftgap langs sidene. Dette holder meg ned til ca 4c komfortabelt. Jeg bruker et vindseil på undersiden i tillegg. Her fra en tidligere tur før jeg tredde inn elastikk i sidene og sydde på festene. Skikkelig påknytta MacGyver hack med andre ord

I blant kan det være fint med turer i nærområdet og Nordmarka på langs har jeg hatt i bakhodet en god stund. Mandag 9/8 gjør jeg i stand sekken som jeg pakker så lett som mulig. I alle fall innenfor mine grenser for komfort og det utstyret jeg har tilgjengelig. Sekken blir til slutt 9,8 kg. Da har jeg med mat for 3 dager. Den planlagte ruten er omtrent 50 km og følger blåstier gjennom hele Nordmarka, fra Grua og ned til Sognsvann. Siden sekken ble så lett, burde jo skoene stå i samme stil. Jeg går derfor bort i fra den opprinnelige planen om fjellstøvler med goretex og velger Scarpa Mojito som er noen lave enkle lærsko uten membran. Etter en times togtur nordover fra Oslo hopper jeg av på Grua og starter turen. Klokka er 15:00 og første etappe går langs stier opp til Mylladammen. En ganske begivenhetsløs etappe bortsett fra et møte med noen skogskuer. Det blir en pause ved Mylla der jeg hiver i meg snacks fra en stor pose med peanøtter og gullfisker. Min nye favorittblanding. Planen er å slå leir på toppen Kollern på 688 meter. I tillegg til drikkeflaske på 0,7 liter har jeg med en sammenbrettbar Platypus flaske som rommer 1 liter. Da kan jeg bare fylle opp i en bekk på vei opp og ikke være avhengig av å campe ved et vann. Stien fra Mylla og oppover blir etterhvert veldig blaut. En salig blanding av myr og hogstfelt. Jeg hopper og spretter fra stein til røtter for å holde skoene noenlunde tørre. Men fra Ålsjøen er det bare å gi opp: det våte terrenget blir enda våtere og fuktig blåbærlyng stryker seg kjærlig mot beina mine. Dette er nok ikke den mest trafikkerte blåstien i marka. De 2 siste kilometerne blir sure og seige gjennom fuktig og ugjennomtrengelig urskog. Jeg må innrømme at det ikke var dette jeg forestilte meg da jeg planla turen. Og endelig kommer jeg opp på Kollern. Jeg er søkkvåt fra knærne og ned, og lar alt det våte få slikke de siste solstrålene. Heldigvis er det åpent og fint på toppen med svaberg og fine små hyller til å sette opp teltet. Jeg sender en takknemlig tanke til telttur-helgenen som fikk overtalt meg til å ta med tørre sokker og crocs. Det blir suppe og knekkebrød med tubeost til kvelds. Ute blåser en kjølig vind og en hes sau breker i det fjerne. Neste dag blir nok bedre tenker jeg i det jeg sovner. Det blir den ikke. Selv om jeg har en liten gnist av håp om å gå skoene tørre denne dagen, så kveles denne gnisten i løpet av den første timen på stien. Jeg sikter meg inn på lunsj ved Katnosa og legger i vei. En forsterket reprise av søle og hogstfelt. Myr og tung skau. I det jeg passerer Roensetra er jeg like våt på føttene som dagen før. Nede ved Katnosa blir det varm lunsj. Med en perfekt timet godværsbyge. Da blir i det minste søla vasket av skoene som jeg har lagt ut til tørk. En times lunsjpause gjør godt for kropp og sjel. Det blir som å starte dagen på nytt. Jeg tenker å gjenta suksessen med å slå leir på en topp og har blinket meg ut Kikut som endestasjon denne dagen. Men først er det haugevis med myrer og våt skog som må forseres. Sandungen passeres. Og fra Sandungen og oppover setter Nordmarka inn alt det den har av våt skau. Det er nå jeg innser at disse skoene aldri kommer til å bli tørre. Tærne mine holder på å råtne bort. Men plutselig, mellom middagskollen og Askehøgda, vandrer jeg i et åpent, luftig og nydelig landskap. Åpne sva, gress og utsikt. Det var jo slik jeg drømte turen skulle være.... Jeg finner et fint sted nordøst på Kikut, et stykke unna stien der jeg slår opp teltet. Det blir frokost med nydelig utsikt, der jeg kan sitte og se ned på et lavt skydekke som siger oppover skogen og løser seg opp. Stien ned fra Kikut er god og tørr. Og videre sørover langs Østre Fyllingen blir det bare bedre og bedre. Stien følger svaberg, solen skinner og jeg kjenner for første gang på turen at jeg koser meg ordentlig. Når dette skiltet dukker opp er det ikke tvil om hvilken vei jeg velger: Det blir slaraffenlunsj ved Kobberhaugtjernet. Feite og glinsende øyenstikkere har flyveoppvisning foran meg og jeg klinker til med kakao attpå. Nå trenger jeg ikke spare på gassen lengre. Jeg tok med en boks der det var 66 gram igjen. Det gir et budsjett på 22 gram pr dag. Og det holder. Akkurat. Det er et herlig vær, og til og med skoene har begynt å tørke. Sokkene er helt tørre og kan nå faktisk stå av seg selv. Siste etappe gjenstår. Jeg tenker å gå mot Dølerudhøgda og så sørover mot Ullevålseter og ned til Sognsvann. Det er tydelig at jeg befinner meg i den siviliserte delen av marka, for her kloppes det over en lav sko. Det er variert og spennende skog, og plutselig kommer jeg inn i små eventyrlandskap. Blåstien fra Ullevålseter og ned til Sognsvann blir større og større jo lenger ned jeg kommer. Dette må være skogens E6. Klokka 15:36, tre dager etter start, kommer jeg inn på perrongen til Sognsvann T-banestasjon. En fantastisk avslutning på turen. Og skoene? Jo, de nesten helt tørre.

Første helga i juli er det meldt strålende vær. @TerjeH og jeg finner ut at bilen skal få stå og at vi skal prøve en nærtur fra A til B med buss som befordringsmiddel. En sein vår betyr at det er mye snø i fjellene og et par rutevarianter blir underkjent ut fra av vi verken har lyst å telte på snø eller krysse noe særlig med elver. Vi ender opp med å velge å gå fra Skittenelv til Kroken. Ikke spesielt langt, men ved å ta det med ro skal vi greie å få plass til to overnattinger. Fredag kl 16:30 står vi forventningsfulle på busstoppet og skal busse oss til Skittenelv Camping. Korona har gjort at det er så lenge siden vi tok buss at bare det i seg selv er en opplevelse. Bussbyttet går smertefritt og klokka 18 er vi klare til å gå innover Skittenelvdalen. (Dersom man har med bil er det stor parkeringsplass vis a vis campingplassen.) Skittenelvdalen er (i motsetning til den meir brukte Tønsvikdalen) utrolig vakker. Grusvei går rask over til skogsvei som går over til sti. Slak stigning gjennom åpen bjørkeskog gjør at man spiser høydemeter uten å legge merke til det. Etter ei lita kneik kommer man opp på en åpen mo der utsikten åpner seg mot Ringvassøya i vest. Bålring og strategisk plasserte sittesteiner tyder på at mange tar turen hit. Vi har allverdens med tid, så det passer godt med en pust i bakken. Etter 5,5 km kommer vi til Nordre Snyfjellvatn på ca 300 moh. Det har vært god sti heile veien med unntak over ei blautmyr. Et par steder endte vi nok opp på sauesti, men terrenget er enkelt og oversiktlig. Ved vatnet er det flere mulige leirplasser med bålring og vi velger den som vil gi oss litt skygge for midnattssola i løpet av natta. Vi ser av vegetasjonen at det ikke er veldig lenge siden snøen gikk. Nydelig kveld med lite insekter (som vi legger merke til), men Termacell og bålrøyk hjelper nok på. Fisken vaker i vatnet og vi kan angre på at det ikke blei med noen fiskestenger. Lørdags morgen blir det rolig egg- og bacon-frokost mens vi nyter finværet og skuler oppover bakken vi skal starte med. Dersom vi fortsetter i dalen videre til Nonsbu vil vi måtte krysse mye myr. I stedet skal vi opp nær elva til høyre i bildet og gå sørover (mot venstre) over Snyfjellet. Dette var dagens motbakke, men det blei varmt og godt i solsteiken. Vel oppe er det utsikt mot Nordre Snyfjellvatn foran Rundfjellet og Trollvassnova. Dalen til venstre går forbi Trollvassbu og ender på Snarbyeidet. Over Snyfjellet er det lett terreng. Etterhvert kommer vi inn på god sti siden fjellet var del av 10-på-topp i fjor. Utsikten mot Tromsdalstind viser at det var korrekt beslutning å ikke legge ruta om Skarvassbu. Det ville blitt mye snøkryssing. På veien passerer vi Nordre Holmevatn. Hamperokken stikker opp bakerst. Så kommer vi til Søre Holmevatn. Vi krysser DNT-stien i retning Nonsbu og tar en god lunsjpause i vannkanten. Tromsdalstind i midten. Vi kunne fulgt DNT-stiene til Nonsbu og videre til Blåkollkoia, men veit at vi da må krysse ei flomstor elv i tillegg til at det er en omvei. I stedet går vi i terrengt i retning Søre Snyfjellvatn. Litt kryssing av sommersnø må man da tåle. Ved Søre Snyfjellvatn møter vi to damer som hadde gått fra Snarbyeidet via Nonsbu. De elvene vi hadde sørget for å unngå hadde de vadet til midt på låret! De satt og koste seg ved vatnet og passet på ei fiskestang, selv om ingen av dem noensinne hadde fått noe her. Vi ser nå Rundfjellet fra sørsida. Vi går videre over kanten og følger et bekkefar ned til Tønsvikdalen. Det viser seg at der DNT-løypa lenger øst går gjennom alle tilgjengelige blautmyrer, er vårt stivalg både tørt og lettgått. Ikke langt fra der vi krysser vinterløypa finner vi oss en tørrmo og slår leir. 9,5 km og 330 høydemeter er en passelig koseetappe. Det er tydelig at mange har pause i området om vinteren. Et par hundre meter unna er det reine svinestien. Vi plukker med oss et fullt bærenett med søppel. Det er for tørt til at vi tør å tenne bål. I stedet blir det å rulle i lyngen og la humla suse! (Den puslete bjørkeskogen skyldes fleire år med lauvmakk.) Tur-radio er tingen! Etter nok ei god og varm natt er det på tide å gå heim de siste 9 km. Vi følger DNT-stien innover i dalen og krysser Tønsvikelva ved Blåkollkoia. I dag skal vi følge sti heile veien. Vi får litt stigning i dag også, men stien er lagt slakt oppover lia, så det merkes ikke. Godt merket, så det er vanskelig å gå seg bort. Vel oppe på 400 moh er det et goldt landskap som møter deg. Slik er heile platået bortover. Vi har ikke gått akkurat denne stien før, men den er godt merket og god og gå. Etterhvert møter vi fleire og fleire som er på søndagstur i retning Blåkollen (som er med i årets Ti-på-topp). Endelig dukker Tromsøya opp. Vi ser huset vårt! Kvaløyfjellene i bakgrunnen. Man skjønner hvorfor Store Blåmann også kalles «Karl-Johans nese». Når vi nærmer oss Kroken er den siste delen den mest uhensiktsmessige DNT-stien vi har vært borti. 250 bratte høydemeter rett ned (ev. opp) uten en eineste sving. Vi blir enige om å aldri ta denne ruta opp på fjellet! Mens vi venter på bussen heim er det akkurat tid til en brus og is på kiosken på Krokensenteret. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur! Ruta vi gikk. Kan nok fint gjennomføres som en dryg dagstur. Vi merket ikke mye til insekter underveis. Men de var nok der. Etterhvert kom den søte kløen og jeg oppdaget at jeg hadde minst 30 stikk rundt hver ankel. Og selvbeherskelse på linje med en 4-åring når det gjelder å klø. Gubben hadde det ikke stort bedre. Han hadde gått i Fjellräven-shorts med lufting på lårene og endte opp som kjøttkake fra hofte til kne. - Hvem husker på å spraye myggmiddel inni buksa?

Jeg lukker alltid kaffeposen ved å "sveise" den over primusen eller bålet. Det er fort gjort og da er den lufttett til neste gang jeg skal ha kaffe.

Mange postulater og hypoteser ute å går når det gjelder dette, men i praksis er det sjelden jeg personlig klarer å smake noe særlig forskjell på om kaffen har ligget i det ene eller det andre. Har den ligget der over lang tid (snakker minst ei uke for tørrvarer) så endrer smaken seg uansett. Det slipper luft til i plastposen også — hver eneste gang du åpner den og ruller den sammen igjen etterpå, nesten som ei luftpumpe. Så prøv skinnposen du. Jeg tror ikke du vil angre. Du kan jo kjøre en test ved å ta med deg litt i skinnposen og litt i originalposen og koke av den ene og den andre annenhver gang. Så kan du jo bedømme om du kjenner noen forskjell. Jeg tviler.

2 overnattinger ved Hallingskarvet. Fra kuling og lavt skydekke til sommer.

Jeg kjøpte dette teltet i våres og prøvde det ut på noen turer. Leverandør ville at jeg skulle skrive en anmeldelse, jeg skrev i vei og endte på 3800 tegn, men da jeg trykte send så ville de plutselig bare godta maks 1000 tegn. Så legger den fulle her. Til glede og sorg. Mest det siste. Here goes: Hvis en skal være to personer i dette teltet så bør den ene være svært liten, og de to bør være svært glad i hverandre. Med en innerteltbredde på bare 110 cm så kan en ikke engang tenke på å legge inn to brede underlag. Hvis begge skal sitte oppreist samtidig – nei, glem det, det funker bare ikke. Dette er et sovetelt, alt annet gjør du utenfor, inklusiv klesskift. Jeg definerer det som et enmanns lettvektstelt, selv om det ikke er blant de letteste i markedet, og ihvertfall ikke mest voluminøst. Med stang- og pluggpose i sekkens hovedrom gikk selve teltdukene i ei lita sidelomme i sekken. Ringstind 2 sl har det høyeste punktet på feil sted. Hvis du reiser deg opp fra liggende stilling uten samtidig å la underkroppen gli bakover så stanger du hodet i teltduken. Når du så har fått sklidd deg frem til at du sitter i teltets høyeste punkt (her har du maks 5 cm å gå på), så er døråpningene på ytterteltene samtidig såpass lave at du kan glemme å nyte noen utsikt utenom lyngen utenfor. Undertegnede er 183 høy. Jeg anbefaler dette teltet til personer som er lavere enn 170 cm. Teltet er enkelt å sette opp, første gang tok det 5 minutter. Andre gang 3 minutter. En god leveregel er å la innerteltet henge permanent på plassen sin, dette forenkler og forkorter oppsett-tiden betraktelig. Når teltet er satt opp riktig i forhold til vindretning er det skikkelig stødig. Vær OBS på at stengene lett setter seg fast i holkene i enden, dette medførte et par krisestiuasjoner med delt stang inne i stangkanalene, heldigvis var det finvær og null stress ellers. Ytterlteltet er skikkelig tynt, men solid nok til å tåle at du med litt forsiktighet gjør det du skal. Innerteltet har hel duk, veldig lett, og med ventilasjonskanaler av myggnetting. Teltet er ganske luftig og jeg har ikke merket noen kondens av betydning. Bunnduken er veldig glatt. Ved minste lille skråning på underlaget så finner du deg selv helt andre plasser enn der du sovnet. Sklisikkert liggeunderlag kan være greit. Bunnduken er også svært tynn, som er normalt i superlight-telt, og undertegnede fant det helt nødvendig å kjøpe inn en footprint etter første tur. Denne footprinten dekker også deler av de bittesmå forteltene, slik at sekk og sko holdes tørre, og kondens i hele teltet reduseres. Da teltet ble pakket opp og ned første gang i stua så kom en negl borti innsiden av teltposen som fikk ei lita flenge, dette tydet ikke akkurat på god kvalitet, teltposen fremstår som av samme stoff som ytterteltet, så vær forsiktig med materialene. Stengene er helt grei DAC, lett vekt. Pluggene lette y-plugger som er lette å få ned. Bardunene krøller seg lett, men greit nok. Vurderte å bytte ut bardunene med lengre, de oppleves litt korte. Ringstind er et traust telt, her finnes ikke mengder av rom og luksus som du får med konkurrerende telt i samme vektklasse (og i prisklasser som ligger tusenlapper lavere, feks Nemo, Big Agnes, MSR). To ørsmå lommer for å plassere dingser i. Tre små opphengsløkker i taket, og hvis du bruker disse til feks klessnor og -tørk så ødelegger du også det lille hoderommet som finnes i teltet. Null plass til gear-loft. Ytterteltet har også begrenset plass, og hvordan dette skal gå med to personer med bagasje og alt er fortsatt et åpent spørsmål for undertegnede. Det kan jo hende en finner på å drasse på en tarp for ekstraområde med regnbeskyttelse, men det ødelegger jo hele poenget med lettvektstelt i utgangspunktet. Jeg var heldig og skaffet dette på et salg til 6499,-. Helsports veiledende er 8799,-. Jeg ville aldri finne på å betale veiledende for dette. Teltet ble solgt etter fire turer, jeg gikk for mye mer komfort til en mye billigere penge, og sannelig virker det som at konkurrentene til Helsport også har en viss kvalitet over seg. Alt produseres jo på de samme nabofabrikkene i Kina uansett. Pros: Stødig. God ventilasjon. Lettvekt og pakker greit. Cons: Dyrt! Trangt. Lavt under taket. Ukomfortabelt. Feil geometri. Som å ligge i ei kiste.

Merkelig spørsmål kanskje, men... Jeg falt for idéen om å ha kaffen i skinnpose. Er det noen som har erfaringer med det? Har man kaffen rett i posen? Kan man bruke all slags kaffe, eller ikke frysetørka?

De fleste vil jeg tro. 😄 Hvorfor skal man ikke bruke kokekaffe på lengre turer? Jeg pakker veldig lett, men kaffe må jeg så klart ha hver dag, selv på 2-4 ukers turer. Spiller ingen rolle om det 1 dag eller 4 uker, det utgjør veldig liten vekt i det store og det hele. 🙂

Alene innover, men fullt på terrassen. Yr meldte om flott turvær. Med en skikkelig fin tur tilbake fra Blåfjellenden fristet det med nok en tur i heia. Den vanlige søndagsturen på sommerstid har vært en dagstur til Sandvatn, og det var nettopp den turen jeg tenkte på. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten vindstille. Det eneste som manglet for at det skulle være skikkelig sommer, var temperaturen. Hjemme var det 14 grader og det ville være noen grader kaldere oppe på omtrent 900 moh. Jeg har vært innover fra Lortabu og lysebekken ti ganger i år. Begge gangene på dagstur. En gang til Sandvatn og en gang til Mohidler. Tidligere år ble det ofte mange flere ganger denneturen. Det ville i hvert fall være greit om jeg kom innover en gang til i 2021. Det var ikke mer enn 12-13 grader på en nesten full parkeringsplass ved Lortabu. Jeg tok på en jakke, men bare et lite stykke opp i Lysebrekka måtte jakken av, og jeg fortsatte oppover i bare en tynn bluse og lett treningsbukse. Turen innover heia ble en flott opplevelse. Været var omtrent det samme som dagen før med nesten vindstille sol og skyer, og selv om det ikke var sommertemperatur, var det helt greit å gå. Småvannene lå speilblanke. Det var lite lyd. Stille og uten andre folk. Nå kom det et par følger i mot, men stor sett ble det en rolig virkelig kjekk tur mot Sandvatn. Nå kunne jeg kjenne at det hadde vært mye tur i det siste. Pusten ble fort tung i bakkene oppover, og jeg gikk og talte hvor mange bakker det ville være før jeg var framme ved hytta. Heldigvis var ikke formen så dårlig at jeg ikke kunne glede meg over igjen å være på tur oppe i heia. Det ble en skikkelig flott to timers tur før jeg kunne se hytta. Terrassen var full av folk. Forklaringen på alle bilene som sto på parkeringsplassen. Det viste seg å være kjentfolk på tur. Kjell Arild som turleder for en «Fjellvandring»gjeng. De var egentlig på vei mot Mohidler, men siden en del aldri hadde vært på Sandvatn, la de like så godt turen innom hytta. Denne gangen var terrassen på Sandvatn en riktig flott plass å ha pause. Sola steikte, det var omtrent ikke et vindpust, rene sommeren. Jeg ble sittende en stund etter at gjengen hadde gått videre mot Mohidler. Tilbaketuren gikk merkverdig greit. Jeg kjente ikke noe til alle turene, og beina fungerte bra. Det ble litt mer skyer, men fortsatt var det skikkelig bra turvær. Det var en kjekk tur mot bilen. Jeg hadde egentlig planlagt å stoppe ved badekulpen, men sola var gjemt bak skyer, og da jeg stoppet ved kulpen, overtalte en sverm av insekter meg til ikke å hive av meg klærne. Jeg fortsatte mot bilen og var nede før klokka var 4. Turen hadde gått fort. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Jeg bruker kokekaffe på alle turene mine. Og ærlig talt så er jeg ikke så veldig opphengt i at alt skal være perfekt når jeg er på tur. Jeg sover i ett lite telt på ett lite liggeunderlag. Jeg spiser dryteck en del og drikker min singlemalt ut av ei kukse, ikke av ett dråpeformet whiskyglass som kanskje gir beste aroma opplevelsen hjemme. Brødet etter ei uke trenger jeg ikke si mye om. Alle vet hvordan det er. Og så har man myggen. Så om jeg spytter litt kaffegrut fordi jeg er utålmodig med dagens første kaffe, så er det likevel den beste kaffen jeg har den dagen. Og en bedre kaffeopplevelse enn jeg har hjemme til daglig ut av presskannen min. Alt fordi det er opplevelsen der ute som gir den gode smaken. Ikke teknikken...

Begge funker. Begge kan stilles med tilbehør fra Bernie. Ta den du foretrekker.

Av multifueler fra MSR er det kun Dragonfly som er skikkelig regulerbar. Men den bråker mye uten silencer som feks Dragontamer fra Berniedawg.

Det går saktere, ja. Om du skulle vært purist skulle du hatt en skinnpose med harpiks på innsiden. Slik man typisk bruker til vann. De er vann- og lufttette og holder såleves på smaken mye bedre. Men da havner vi inn i ganske nisjeterritorie av folk som skal ha blodfersk uforringet kaffe på langtur i naturen. ^^, Jeg støtter det helhjertet!

En ting er i alle fall sikkert: Det er langt flere skinnposefolk her inne på forumet enn først antatt..... Forøvrig en tråd med et tema jeg aldri har tenkt på. Kanskje skinnpose skal inn på ønskelista?

Har bestilt dunquilt fra Katabatic (flex 22) og håper jeg nå skal sove bedre både flatt og i hengekøya

Primus omnifuel med trangia kit og omnidawg-topp burde funke.

Skinnposen min har: Tennstål Bomull med vaselin i ziplockpose Oppfyringsbriketter Lighter fyrstikker Teleskopstålrør Det er ildpåsan min. og til det fungerer skinn utmerket!

Ideen kommer selvfølgelig fra det faktum at det selges kaffeposer i skinn, inspirert av de samene en gang brukte. Lenge før noen fant på å lage en kaffepose av plast. Noen ( inkludert meg ) liker pene ting, og har gjerne en pen kaffepose i sekken. Men det lureste er selvfølgelig å ha kaffen i originalposen inni skinnposen. Nå må vi heller ikke glemme at kaffe i plastposer er en forholdsvis ny oppfinnelse. Da jeg begynte å drikke kaffe kom kaffen i papirposer og bare som hele bønner. For oppbevaring var det ikke noe lurt med ferdig oppmalt kaffe. Man kjøpte hele bønner og malte dem hjemme når man skulle lage kaffe. Da ble kaffen god. Ut på sekstitallet kom den moderne verden til Coopen der vi kjøpte kaffen, og det kom en elektrisk kaffekvern i butikken. Når jeg som guttunge handlet kaffe for mor, åpnet jeg posen, tømte bønnene opp i kvernen og festet så den tomme posen under kvernen og trykket på knappen. Samene hadde selvfølgelig hele kaffebønner i posene sine i gamle dager, og hadde en liten håndkvern i lavoen. Hele bønner er mer forgiving når det gjelder lagring.

Hei Folkens. Da var det dags for vår første langtur. Løypa går fra Finse, Dyranut, Sandhaug, Raudhellern, Mårbu, Imingfjell, Lufsjå, Daggrø, Øvre Fjellstul, Sigridsbu, Selsli, Kongsberg, Hokksund og til slutt Drammen. Sekken er pakka, hovedsakelig med havregryn og real og ligger på rundt 17 kilo alt inkludert, per hue. Det blir telt og enkle løsninger, skulle noe gå skeis så har vi alltid muligheten til å stoppe innom hytter. Turen er estimert til 28 mil og planen er å gå gjennomsnittlig 2mil + hver dag, og bruke 13 dager, og en hviledag på en privat hytte på Veggli (depot for resten av turen). Samt sette på turboen litt før Kongsberg og hente inn kilometere på de siste dagene. Kroppene er i form og har blitt testet på en 6 dagers tur med lignende men mye brattere etapper. Aurlansdalen ble gjennomført tidligere i år så vi har litt erfaring fra nord vidda. Når det er sagt så er vi selvfølgelig førstereis på en sånn type tur (lengde). Hva slags uforventede problemer kan vi støte på som vi ikke har tenkt på? Så vidt jeg vet skal de fleste bruer fortsatt være satt ut og denne ruten går for det meste på sti, med lite myr, er det noen som kan bekrefte dette? Hvordan er myggforholdene der nå? Vi reiser Fredag 27.08 og planlegger å være hjemme Torsdag 10.09 på ettermiddagen. Alle tips, forslag og eventuelle erfaringer taes gjerne imot og vil settes stor pris på. Gleder meg til tur Hvis noen har spørsmål eller interesse av mer spesifikke detaljer rundt turen / hva vi har planlagt så er det bare å spørre i vei.

To netter langs østgrensa av Øyerfjellet for å se på to tjern som ikke er besøkt tidligere. Det første var nok fisketomt som antatt pga dybden, men rikt på marflo. I vann nummer to hørte jeg dem vake fra soveposen når det mørknet, men jaggu var det godt å bare bli liggende også ..

Om du liker vond kaffe har du den rett i skinnposen. Kaffi, som mye annet med flyktige oljer som smaker deilig, oksiderer ganske fort. Lys og luft er dens fiende, så du er godt tjent med å holde den i foliert, lufttett emballasje. Skinnposen veier mye, men har en viss sjarm. Det er også det beste jeg kan si om den.

Fototur til Bjellandstrand på Tromøya(Arendal), litt vekk fra der "alle" er, på Hove/Spornes. Perfekt sted å gå om man vil trene opp anklene sine, evt skade de Viktig å ligge lavt for å få bildene man er ute etter, selv om tangen luktet helt jæv..... Og for sikkerhetsskyld, så snudde jeg når jeg møtte disse, selv om ryktene sier at "de er snille: Et par av bildene som ble tatt:

Spontantur sen ettermiddag i dag til et lite tjern for å teste fiskelykken. Når fiskestangen ble pakket bort, dukket beveren opp: Der jeg parkerte bilen møtte jeg en kar som så at jeg hadde med fotokamera og teleobjektiv, han tipset meg at det ofte var et rådyr med to kje i området jeg skulle opp i.. Når jeg kom tilbake sto disse på andre siden av veien for der bilen sto: Teleobjektiv på 400mm f5,6 med 1,4x Teleconverter som da gir 540mm f8, funker særdeles dårlig i skumring, uansett hvor bra kameraet man har som takler høy ISO... Men teleobjektiv er kjekt når månen er i horisonten.

Ferien nærmer seg slutten men vi fikk en fin tur opp i høyden i dag oppe ved Kappfjellet. Et område vi blir mer og mer glade i. Stekende sol og vindstille sommerdag i høyfjellet. Fisk fikk vi og. Høyfjellsterreng og Tradisjon med å slenge seg i lyngen ved enhver anledning i vår familie, Vi avsluttet turen ved Jervskardet - Øvre Fiplingvatten - med Børgefjell i bakgrunnen. Simskardet blir til venstre i dette bildet. Det kom noen dråper på slutten av turen.. helt greit..

Hadde to skikkelig runder med torden vær sist uke i fjellet. Det gikk bra, og jeg mener selv jeg hadde lagt meg til logisk i forhold til naturen rundt. Men enkelte smell var altfor nære til at det var særlig trivelig. Opplevet myye mer tordenvær de siste to årene enn jeg noensinne har gjort tidligere. 😕

Dagens topptur utgikk pga lavt skydekke. Da blei det i stedet en runde til kommunens eineste vannliljevann som nå står i blomst. Wikipedia påstår disse er vanlige nord til Troms, men de er ikke svært vanlige, så det er faktisk første gang jeg ser vannliljer «live».

"I regn og kraftig vind" skulle det stått. Da har jeg fått testes Marmot Tungsten ul 2p også i vind i tregrensen, 1000 moh i Valdres. Rimelig krevende å sette opp i sterk vind. Det fulgte ikke med nok plugger. Medfølgende plugger ga heller ikke god nok forankring. Spikket noen plugger som ga bedre feste. Lå på en sandstrand i Vassfaret et par dager senere også med treplugger og steiner som forankring. Teltet finnes også som en-manns. Temmelig likt MSR Hubba NX. Begge er ganske høye og romslige ift andre lettvektstelt.

Fire netter på Hardangervidda, med Dyranut som utgangspunkt.

Denne uka ble det en telttur til fjellområdet mellom Skorovas og Sanddøladalen. Her er det liten ferdsel og til dels krevende terreng, og man treffer sjelden på andre mennesker. Men fjellørreten er hjemme, og fisk rundt kiloen er ikke uvanlig.

Ligger i teltet nå, og har ikke orket å se ut engang, etter en nådeløs heftig etappe i går 🥵🥵🥵 https://www.instagram.com/p/CR91bbXsGXe/?utm_medium=copy_link

Har fått besøk av @Tessatroll og @Sig Man (woohoo .. ) og i dag har vi vært på tur til Trollsteinen

I disse tider når de fleste av oss har Norgesferie, frivillig eller ei, synes det som om «alle» skal til Loen, Rampestreken og andre instavennlige steder. Surnadal troner derfor ikke på toppen av destinasjonslista i Norge, men med den lille bygda som utgangspunkt kan man velge og vrake i fine fjellturer. Surnadal er tross alt Trollheimens bakgård. Vi tilbragte 3 døgn der og gikk 3 turer: 1) Ytre Sula (1318 moh). 2)Syltnebba (667 moh). 3) Svartvatnet (t/r) ved foten av Snota; Trollheimens dronning. Fine turer alle sammen i nydelig, varmt sommervær.

Kort dagstur hjemmefra, til et brukbart fiskevann i Junkerdal nasjonalpark. Molta begynner å modnes. Flott fjellrøye! Ferdig sløyd var de akkurat 1 kg til sammen. Før turen søkte jeg litt her på forumet om holdbarheten til Real Turmat. Jeg endte opp med å ta med to poser kylling i urtesaus gått ut mai 2017. Jeg kjente ingen forskjell. Litt grått i fjellene, og området er kjent for å være trekkfullt, men hverken regn eller vind la en demper for turen. Heller motsatt, i og med at alle plagsomme insekter ble holdt borte.

@Arnt Inge Nå er det jeg som står bak Topokart, så jeg er vel uansett ikke den rette personen å spørre 😅 men Topo GPS er en flott app, som er relativt billig sammenlignet med andre apper. Topokart har mange flere kartlag, enklere mulighet for å laste ned kart for offline bruk, mulighet for å opprette punkter, sporinger og polygoner. Den har også noen verktøy som jeg ikke tror Topo GPS har, f.eks så viser Topokart høyden over havet for senterpunktet i kartet. Jeg vil også si at Topokart har en bedre strukturering rundt dine data - du kan legge dem i mapper og eksportere mappen til GPX eller geojson f.eks. Men viktigst av alt, Topokart er utviklet i Norge og gir en unik mulighet til å påvirke produktet. Mange her inne på Fjellforum har hatt ønsker som har gjort appen enda bedre over tid. Så oppsummert vil jeg si det kommer veldig an på hva ditt behov er, men en ting kan jeg love; jeg putter mye kjærlighet i Topokart og kommer til å holde den i live så lenge jeg lever ❤️

Da er det en ny versjon ute for oppdatering igjen! Her har jeg gitt ansvar til et stort tredjepartsbibliotek å ta hånd om utm-koordinater for Norge. Jeg har sjekket resultater opp mot Norgeskart.no fra Kartverket og ting stemmer overens 👍👏 vil du ta en titt @tshansen? 😍🙌