Vinnerliste

Tenk å ha sånn flaks at man har fri akkurat de dagene det er sommervarme på Sørøya. Tok ferge til Hasvik torsdag, og første natt ble ved Hafsfjordvannet. Andre natt ved Steinvatnet, og siste natt ved Nyvatna. Ingen bitevillig fisk. Jeg hadde aldri trodd at det var på Sørøya jeg skulle verdsette muligheten til å ta av ytterteltet, og kunne slumre videre i innerteltet. 20 Grader, litt vind og lite innsekt gjorde dette til en tur jeg aldri glemmer. Mest sannsynlig er det første og siste gang jeg er på Sørøya akkurat de få dagene som kan kalles sommer😉

For oss som er så gamle at vi pleide å bruke lommebøker fylt med pengesedler når vi handlet, så husker vi at det smeller litt mer i ei slunken lommebok når vi slår den sammen igjen etter handelen enn i den stappfulle pengeboka vi hadde når vi gikk inn i butikken. Ja, det var tider det, med tikronesedler og greier. Jeg mener også å huske at 5-krona var seddel når jeg var liten gutt og gikk rett på posthuset og satte den inn i postsparebanken som kvitterte med et lite frimerke og stempel i postsparebankboka. Det ble et lite smell når boka ble stemplet også, og når boka ble klappet igjen. Sånt gjør inntrykk på en liten gutt. Og sedler hadde pengelukt, postsparebankboka også. Plastkortene vi bruker i dag gir ikke samme spareglede, det er helt sikkert.

Da har jeg havna i den posisjonen at jeg faktisk kan uttale meg basert på egne erfaringer i denne tråden 😁 ble den heldige eier av et brukt Zpacks Duplex i blått for kort tid siden, og det har fått sin debut på Lifjell - 2 netter i forrige uke. Jeg er veldig imponert! Teltet i pakkposen kjennes ut som en vits, duken kjennes ut som en litt knitrende søppelpose - men du verden, det er likevel solide saker - og overraskende stabilt oppsett. Med vinden mot en kortside (den med Zpacks-logoer på) var 5-6 sekundmeter og kast på opp mot 10 ikke noe problem. Jeg hadde stavene på rundt 120 cm, men underlaget var litt ujevnt - og vinden pressa duken ned, så opplevde ikke noe trekk inn i teltet (dvs myggnettet mellom bathtub floor og selve teltduken ble liggende i «bretten» av vinden». Merka ikke noe til kondens, selv om andrenatta hadde gode vekstvilkår for dette. Jeg er usikker på hvordan det hadde vært hvis vinden dreia og kom inn på en av døråpningssidene, ser for meg at det kunne blitt vel luftig da - det er ei stor glipe mellom bakken og ytterteltet her. Ville i så fall ha lagt sekken ned som ekstra vegg mot vinden. Jeg tok den varmere tresesongsposen min (WM Apache) og er glad for det - teltet gir på ingen måte samme lune varme som f.eks Soulo gjør. En fin ting med den relativt gjennomskinnelige ytterduken er at man kan følge med på skiftningene i været innenfra. Jeg følte at jeg på et vis fikk med meg solnedgangen - og før den tid var det lett å legge merke til overgangene i ulikt skydekke. Sammenligna med MSR Hubba Hubba som jeg har brukt mye som «godværstelt» / sommertelt siste 14 år, står ikke dette noe tilbake mtp vindstabilitet. Det overbeviste såpass at jeg vurderer å kvitte meg med Helsport Reinsfjell 2SL, da bruksområdene for disse er såpass like, og jeg sparer mye vekt på å velge Duplex. Hvis det er meldt ruskevær høst / vår vil jeg uansett ha noe litt mer lunt og robust enn begge disse to (vurderer et Nallo 3, fint for to voksne, nok plass for meg og to kids - lett nok til at jeg kan bruke det alene også…) Her kommer vinden inn fra venstre side i bildet, ytterduken blir pressa ned og det er ingen trekk inn i teltet. Teltet kan skimtes på åsryggen ca midt i bildet, valgte ikke en veldig beskytta leirplass. Gjennomsiktlighet i duken - solnedgangen kunne til en viss grad nytes innenfra. Hadde en solid regnskur denne kvelden. Frokost-kos Leirplassen andrenatta

Mottok en Bark River Bravo 1 CPM3V i dag. #eierglede

Jeg kan vel ikke bare være her og lese flotte rapporter fra dere andre. En får vel bidra litt også: Etter rådslagning med junioravdelingen tidligere i år ifht hva de ønsket gjøre i sommer, siden vi ikke kunne planlegge noen utvidet reisevirksomhet, bestemte de at vi kunne ta forskjellige turer så lokalt som mulig. Blant annet ønsket de å gå en tur eller to på Sørøya som i praksis bare er en lokalbåttur utenfor stuedøra. Vi fant ut at det passet bra å begynne med nordre del hvor de er kjent med enkelte av fjordene og turområdene fra før. Planen ble lagt og siste uken har de selv fått gjøre forberedelser som å pakke og veie sekk, planlegge og pakke matrasjoner osv. Det har i hovedsak gått i ferdig turmat ala Real/Gilde til middag, polarbrød/pålegg/banan/reinhjerter til lunch/snacks underveis og varianter av havregrøt med ymse bær/frukt og sukker/kanel til frokoster. Turplanleggingen gikk å i finne ut hvor vi skulle starte og legge en rute som delvis ville pase inn med merkede ruter underveis. Ruta ble spikret, mens campstedene skulle være flytende slik at det var ungene som skulle bestemme lengde på dagsetapper etter form, ønsker osv underveis. (Info for tur-nerder under bildene) Turruta ble dermed som følger med oppstart Langstrand: Kort fortalt gikk ruta gjennom flotte områder og lagt slik at vi kunne plukke med noen lokale Perleturer underveis. Selv om jeg er glad i å skrive så tror jeg jeg er flionkere til å fortelle med bilder, så jeg tror bildene skal få fortelle det meste så slenger jeg et og annet ord innimellom for å forklare hva, eller hvor osv slik at det er enklere å "være med på turen". Vi hadde som vanlig "de 4 årstider" her nord, men vi slapp i hvertfall unna snøvær. En snøbru som faktisk kollapset mens vi stod og så på: Emil fant en hvit åre tvers over fjellet: Ungene konkluderte at det var bedre at far ble veldig våt på beina enn at alle ble litt. (Sannheten er at Crispi Skarven og randonee-buksa med snøskjørt holdt vannet ute) Greit å øve litt navigering med GPSen (fra tidlig steinalder) når tåka kommer sigende: Teltet skal stå i nærheten av vann. Alltid! Det var forhåndspakket strenge rasjoner med frokost og alt løser seg når kanelen endelig kommer til rette: Klar for ny dag: Storsanda. 1 km med sandstrand og bare ett telt. Hadde dette vært Lofoten tipper jeg vi hadde talt 50-60 telt bortover. Vi var tidvis innom det som er merket av Sørøya-på-langs-prosjektet. Merkingen er ikke komplett i hele øyas lengde, men vi håper innsats fra kommunen og medarbeidere snart får dette i orden slik at alle kan ta denne turen selv uten særlig kartkunnskap Det er litt vanskelig å fatte dimensjonene når det ikke er folk i bildet: Et par lokale Perleturer var plottet inn på løypa på dag 2 Sandfjellet. Ganske unikt og forholdsvis vanskelig å ta bilder som forklarer dimensjoenen riktig uten at det er folk nedover hele bakken. Vi ventet noen minutter til det ikke var helt sandstorm før vi jogget ned bakkken: 2021-07-10 15.09.08.mp4 Dag 2 plukket vi med litt kvist underveis så far kunne kjøre noen ekstra kaffekopper uten å risikere å sprenge dagskvota for gassbeholdningen Dag 3 startet med å finne gangbar vei uten for mye omveier opp gjennom buskaset ovenfor teltplasssen Gårsdagens passerte sandfjell i bakgrunnen. Vinden hadde allerede visket ut det meste av spor etter gårsdagens nedfart Kjøttvikvarden i syne - en av turens delmål Vi satt opp telt noen nedenfor varden og la igjen det meste av utstyr, foruten lunch og drikke og ekstra tøy Litt spikking av reinhjerte måtte til som snacks før innsatsen oppover bakken til varden Fra Kjøttvikvarden skimter vi Tarhalsen som var neste turmål Stedvis er det som å gå på teppe. På yttersiden er det ikke noe særlig mer Kamøyene før Bjørnøya er neste Veine ned til fyrvokterboligen er sikret med rekkverk. Ellers hadde det nok vært vesentlig færre signeringer i hytteboka GPSen viste ca 16 km på dagens etappe så da var det greit å få luftet både sokker og føtter Det blir aldri spesielt mørkt i Finnmark i juli så det kan være lurt å sette teltet slik at sola i hvertfall forsvinner noen timer bak et fjell eller 2 Ingen vind, ingen mygg, bare ro og frokost... De har vært med på noen turer disse. Nå klar for ny dag: Vel fremme i Akkarfjord er det lov med en is mens vi venter på båten til Hammerfest Litt tall og erfaringsdata: Plottet rute ga ca 39 km. Erfaringsmessig er gått strekning en del lengre. Vi ønsket ikke bruke batterikapasitet på å logge, men jeg har likevel logget en av dagene for å ha noen tall om fremdrift osv til fremtidige turer. Det ser ut som vi under gange i ujevnt terreng med oppakning har ligget på 3-3,3 km/t. Ungene har ligget på bittelitt over 1/6 av kroppsvekt i sekkevekt. Dette har de ment var meget overkommelig. Far har ligget på ca 1/4 ved start og redusert etter hvert som mat og snacks har forsvunnet. Ungene har hatt Klymit liggeunderlag på 514g samt et halvt "Biltema-skumunderlag" som beskyttelse samt til å sitte på ute. Har fungert knall. De har båret eget tøy, underlag, sovepose, frokoster, middager samt selvvalgte tillegg som bok osv. De er meget godt vant til å gå turer i terreng, men de aller fleste turer er dagsturer uten tyngre oppakning. De er normalt godt trent gjennom idrett og turaktivitet. Vi hadde med 1 stk 230g gassboks og i 100g til backup og bruk med "myggskremmer". På 230g boksen har vi laget ca følgende: 12 * vann til "Real Turmat" 6 * varm havregrøt 3 * vann til kakao/kaffe/buljong/nudler til 3 pers 5 * stekte lapper fra lapperøre Fortsatt gass igjen Telt: Helsport Rondane 4 Camp fra ca 1996 Konklusjoner ang mat: Vi hadde med litt ekstra krydder/salt/pepper og alle 3 konkluderte med at litt av dette var det som skulle til for at Gilde-variantene falt bra i smak. Tørkede bananer er en klar favoritt. Suverent med en 60g vakuumpakke tenergibombe i lomma som tilsvsarer 2 bananer. Fungerer som snacks underveis og som tilsetning til grøtfrokost. https://www.instagram.com/p/BnOOTqDHSgx/ Ruta for de som evt er interessert. OBS - dette er rute streket opp i Mapsource i etterkant av turen. Den skal gå over sikre områder, men for å være på den sikre siden vil jeg ikke anbefale noen å følge den blindt i tåke da det er noen svært bratte avgrunner i området rundt Kjøttvikvarden og Tarhalsen: Nordre Sørøy på langs.gdb (Jeg kan legge inn faktisk gått løype i utsatt område rundt Tarhalsen/Kjøttvikvarden senere når jeg får tid til å tømme GPS osv) Litt tilleggsinfo om områdene: https://turjenter.no/fyrvokterveien/ https://ut.no/hytte/10105/tarhalshytta https://hammerfest.kommune.no/tjenester/kultur-fritid-og-friluftsliv/friluftsliv/tur-og-friluftsomrader/soroya-den-gronne-oya-i-nord.3018.aspx https://kystreise.no/detaljer/4502/Kjoettvikvarden/ https://www.visitnorway.no/listings/gamvik-gjestegård/138846/ https://www.facebook.com/gamvikgjestegard/ https://ut.no/turforslag/1112258/sandfjellet-pa-srya https://www.visithammerfest.net/storsanden https://ut.no/turforslag/118275689/langstrand-naturreservatet-sandfjorden

Ser bra ut Jeg bruker skumunderlaget som en kjøkkenbenk. Noen bilder fra sist tur:

Synes det fungerer best med ulike typer videoer til ulike formål. Hvis man lurer på noe/ønsker å lære mer om et bestemt tema, er det nyttigst med kortfattede, ryddige snakke-videoer med så lite ekstra "stæsj" som mulig. Til avslapning og kos derimot, er det fint med lengre videoer med stemningskapende scener og lydbruk. Skal det brukes musikk bør den passe til stemninga generelt i videoen, noe jeg synes mange sliter litt med (evt. er det mange "Youtubere" der ute som er i full partymodus på tur ). Ofte er det fint med bare naturlyder, forutsatt at det er tatt opp med riktig utstyr. Litt snakking og forklaring underveis kan også være interessant, men er ikke et must. Fokuset bør være på turen og naturen. Filmer som viser dagene fra morgen til kveld og følger turen fra start til slutt gir ofte en mer engasjerende struktur på det hele enn hva vilkårlig samlede filmklipp gjør. En kombinasjon av fjerne utsikter og de mindre, nære tingene er også fint. Synes det er mange som glemmer å filme på "macro-nivå", og da mister man de små detaljene man ellers legger merke til når man er ute. Rett og slett, filmer som gir en følelsen av at man er med på turen selv!

Enda en måte å lage større "fortelt" i Unna på, samtidig som man får god lufting: Brukte eksisterende bardun på langsiden gjennom ringen i bunnen og justerte dette så det strammer passe opp slik at man fortsatt får lukket døren på en bra måte, uten at alt har for mye strekk. Brukte bare bardunstrammeren til å låse ringen med her, men kan bare knytte bardunen fastogså. Det er viktig at ringen ikke sklir, for den vil da trekke seg opp mot bardunfestet i teltet, istedenfor å bli dratt ut mot teltpluggen. Blir det for mye bevegelse i teltet (ved litt vind) kan bardunstrammeren vri seg og smette gjennom ringen. For størrelsesammenligning så er tingene på bildet: Salomon Speedcross 5 GTX i str 45 1/3, 450gr gassboks, 1100ml titankjele og Trangia Triangle. God plass til å kokkelere litt, og skoene står fortsatt godt nok under duken..

Det er 2 turer som står høyt oppe på lista mi det liksom hviler en forbannelse over: Dovreturen og Finseturen. Hver gang det er 4 dager ledige på kalenderen så slår været seg vrangt. Dagevis med regn. Styrtregn. Lyn til og med. Yr forteller at nordnorge tar over finværet nå. Jeg kjenner at jeg ikke orker 4 dagers kamp med å holde sovepose og klær tørre og bestiller meg en tur til Tromsø. Der er det derimot grått og regnvær når vi lander på flyplassen. Det skulle lette utover dagen. Eller i løpet av natten sier plutselig yr oppdateringen. Så da er det på med regnklær og regntrekk på sekkene likevel. Det er lavt skydekke og alt av fjell har tatt hatten på der jeg og kona mi labber over broa til Tromsdalen. Planen er å følge den bratte stien sør for tverrelva opp på fjellet og et stykke videre inn til vi finner vann. Her går tregrensa på 400 meter, og på 500 så går vi så vidt jeg skjønner i en steinørken. Store steiner. Små steiner. Jeg føler jeg er i et landskap på 1600 meters høyde. Hvordan landskapet egentlig ser ut er jeg ganske spent på. Skodda ligger som en tjukk grøt over hele fjellet. Bra at de har merket denne ruta hver 5. meter. Ved Krokvatntjernan passer det å slå leir. Det begynner å bli utrivelig å gå med regn, 8 grader og kjølig vind. Neste morgen bryter skydekke heldigvis opp og det er som å komme ut et helt annet sted når jeg åpner teltdøren. Det er flott oppunder Skarsfjellet. Jeg tar kikkerten frem og speider etter reinsdyr. Med 320 gram ekstra kikkertvekt har jeg sannelig fortjent å se noen. Men nei. Ingenting i sikte. Vi er på vei mot DNT hytta Skarvassbu og får en herlig utsikt når vi begynner nedstigningen mot Skarvassvatnan. Vi har selvsagt ikke tenkt å overnatte der, men tar oss en lang lunsjpause et stykke unna hytta. Deilig vær og temperatur og akkurat nok trekk til å holde insekter i sjakk. Etterpå følger vi T-stien nordøstover mot Tønsvikdalen. Ved enden av det store Skarvassvatnet må crocsene på. Dette er andre gang vi må vade denne dagen. På denne turen har vi egentlig ikke noe planlagt rute, og nedi dalen ser jeg på kartet at turiststien stort sett vil lede oss i lavere og lavere terreng. Vi bestemmer oss for å gå av stien. Vann 615 under Langlitinden blir valgt ut som dagens leirplass. Det ser fristende ut å følge det bratte stupet opp mot Langlitinden neste dag. Men før vi kommer så langt må crocsene på og bekker vades 3 ganger til. Et øyeblikk vurderer jeg å gå resten av turen i crocs. Men den siste kneika opp mot vannet er bratt. Og den utkårede leirplassen er aldeles super. Fin utsikt til et vann som ligger 200 meter lavere: Vikvatnan. Vinden stilner nå nesten helt, og da kommer fleksibiliteten til Allaken til sin fulle rett. Paneler kan rulles ned slik at halve teltet da består av myggnetting. Taket, eller hatten om man vil, skrelles bort, og dette gjør at temperaturen i teltet ikke blir for høy. En stor kontrast til forrige natt, der alle luker måtte skalkes for å holde varmen. Neste dag er temperaturen høy, og all vind er stilnet helt. Vi tenker å følge høydene oppover til 844 og så gå, i sikker avstand, langs stupet opp til Langlitinden. Vi svetter oss oppover men blir belønnet med utsikt både til Lyngsalpene, Hamperokken og de andre fjellene nedover Tromsø fastland og Kvaløytoppene i det fjerne. Og når vi nærmer oss den flate toppen på Langlitinden stikker Tromsdalstinden hodet opp. På vei nedover krysser vi en stor snøfonn som ligger i nordhellingen. Med dette været trenger man jevnlig påfyll av vann og salt, så mens vi fortsatt er i høyden blir det steking av pølser, koking av nudler etterfulgt av kaffe og sjokolade. Vi finner et sted med litt skygge og tar lunsjpause i 1 og en halv time. Det gjør susen. Vi får nye krefter til å fortsette nedstigningen. Nede i fra Langlitinden går vi inn på merket sti igjen og fortsetter sørvestover, rett mot Tromsdalstinden. Varmen begynner nå å bli ganske slitsom. En liten armada av fluer henger over oss. Vi blir fristet til å ta en kjapp dukkert i et lite fjellvann. Det blir et lite kuldesjokk, men fantastisk å få kjølt seg ned. Men fluene er fortsatt med oss. Og omkring klokka 16 gidder vi ikke gå lenger. For varmt. For mange fluer. Vi slår leir ved Tromsdalstindens skulder. Toppen av Skarsfjellet vil skjerme for sola om en stund. Og kanskje skygge for soloppgangen klokka 01:30....? Når vi våkner til den siste dagen vår på tur så ser vi at det ligger et lokk av dis over Tromsdalen og videre utover Tromsø. Vi bestemmer oss for å dukke ned i tåkehavet og opp igjen på fjellet på den andre siden av dalen. Vi kan avslutte turen på Fjellstua, med vaffel og kaffe foreslår kona mi. Det er heldigvis litt kjøligere i dag og temperaturen synker enda mer da vi nærmer oss tåka. Nesten litt småtrolsk å dykke ned i skyene. Det blir 400 høydemeter nedover Bjørkeskogen. Og 400 høydemeter oppover Bjørkeskogen på den andre siden. Etterhvert som vi nærmer oss Fjellstua tar matfantasiene overhånd. Vaffel og kaffe har blitt til Reinsdyrstek og øl. Kaker og espresso. Det ene med det andre. Vi kommer akkurat høyt nok til å bryte over tåkelokket og vi får større og større avstand til Tromsdalstinden. Og mindre og mindre avstand til Fjellstua der det blir etegilde. Da vi kommer ut av kafeen er plutselig all dis over Tromsdalen fordampet og vi kan gi en liten avskjedshilsen til Tinden før vi tar fatt på de 1200 trinnene på sherpatrappa ned til byen. En ting er sikker: De har en utrolig natur her oppe i Nord. Når jeg speidet utover til Kvaløya fikk jeg veldig lyst til å gå på tur der. På kartet er det derimot ikke noe særlig med stier å se. Kanskje er fjellene for bratte til annet enn toppturer?

La nettopp inn en liten review på HH sin FB side men tipper den ikke blir værende lenge der. Tenkte å legge den inn her også for moro skyld. Skrev den på engelsk og orker ikke skrive på nytt så bare klipper og limer inn her. Bilder kan sees på HH sine sider https://www.hellyhansen.com/no_no/odin-9-worlds-infinity-shell-p-63047 As there is no way to post a review of products on the website i am taking the liberty of posting one here. Bought the ODIN 9 WORLDS INFINITY SHELL PANTS as i figured i would like to try something other than the Goretex pants that always start leaking after a while and you never get completely waterproof ever again. So the Infinity PRO tech sounded promising and i figured i would have a go at it. Even with the pretty steep pricetag. (buy once, cry once kind a thing) These pants is intended for (according to HH`description) Back country ski/touring, camping and hiking, mountaineering and trekking. My use is mostly camping/hiking/trekking in the mountains. Sooo. This is a strange bird these pants. I dont think any real world tests have been carried out during the engineering of it cause if there was there are things that would be different. Very different. 1. I dont climb mountains much and dont know what a climber looks for in a pant, but the legs/knees are straight cut so if you bend down (or lift your leg as a climber often do) then the leg creeps up on your shin. I cant imagine a climber would appreciate that "feature". 2. It is advertised as suitable for back country skiing. And i cant hold that against you. But it is ONLY suitable for that as the legs can not fit over alpine/randonee boots. I know, its not advertised for it either but people should know. 3. The leg zippers... OH the leg zippers!. They are perfect for ventilation. You can open up the whole side of the pants and ventilate as much or little as you want. If you open it up all the way there are buttoned straps at the top, bottom and the knee to keep it in the shape of a pant and keep it on your body. I love that. What i do NOT like about it and what makes it almost useless for me is exactly that. You can open it up ALL THE WAY. As in, you can split it up completely at the sides. You can actually take on the pants without taking your ski`s of should you want too. I cant really see the need for that though. Ever. I see the point of that feature with base-/midlayers but not with a shell pant. The problem? The legs have two way zippers so you can open them up from the top OR the bottom (or both). When the pants are closed at the top, where is the top slider located you think?. At the VERY top of the hip under the belt. And what would that feel like if you have a big 40-50 pound backpack with a hip belt on your back (like you often do when you go hiking/camping in the mountains). The slider is located DIRECTLY on top of the hip arch where the weight of the backpack rests under the hip belt. What genius came up with this idea? You could zip it down under the hipbelt while carrying a pack but you still got a button on the top that you cant move. This makes the practical use of these pants limited to one day trips with no pack, or cross country ski trips with no pack. Any real world testers should have picked up on this instantly and stopped it in the birth. Oh! And if you DO go on a trip without a pack you better bring a jacket to carry your essentials around in. Cause this pants got the grand total of one pocket on your right thigh... The Verglas Infinity pants have zippers that stops further down and that would suffice on these pants as well. It does not have the Infinity PRO fabric i wanted though. On top of that one of the gaiter hooks was missing. Customer service suggested taking it to a third party repair shop and get it fixed (at my cost i must ad). Found a hook and stitched it on my self for free though. But thats another story. I am not impressed HH...

Jeg har ikke sykkel lenger, men vurderer å skaffe meg elsykkel. Ser for meg at det kan gi en del nye muligheter, hvis jeg kan sykle inn en skogsvei og så starte turen til fots derfra. Har sett ganske mange slike steder på kart, der den transportetappen blir så pass lang til fots at jeg dropper det. Men hvis jeg skal kjøpe en sånn elsykkel så blir den altså ikke brukt sånn til hverdags til og fra jobb og sånn men når det passer for tur. Så å bruke flere titusen er ikke så aktuelt. Men jeg ser ikke noe poeng i å kjøpe noe som er så drit at når den har stått ute en sommer så er den rusta ihjel, heller. Hvor mye må jeg regne med å legge i en elsykkel minst, for å få en som er ok? Og hva er det man bør være obs på, som man kan tabbe seg ut på ved kjøp når man ikke har peiling?

I likhet med Elgen ble jeg oppfostret på treski. Stort sett var det en lang pakke under juletreet med et nytt par Splitkein annet hvert år. Tjære, sølvswix og Fyk-lakk gjorde underverker på gliden - alle veier. Bindingen var kandahar wirebinding. Her er en fin side for nostalgikere: https://woodenskis.com/classic_brands.htm#splitkein

Jeg har denne: https://hammockgear.com/economy-incubator-custom/ på min hennessy (dog den litt mindre varianten). Den er kjøpt i Norge (finn), men tror ikke noen selger den her. Null fiks å henge den opp, to klips som jeg setter i ringen/tarpfestet ved prusiken - bortsett fra at jeg har sydd på sånne små plast-klemmer på seks steder sånn at det er umulig for underquilten å smyge seg vekk fra skuldra mi i løpet av natta (underquilten har seks D-ringer på tilsvarende sted).

Jeg har hatt stor glede av finne under packraften. Padlet side om side med kameraten min tidligere i sommer, og hans packraft logret tydelig mer i rompa enn min packraft. Jeg hadde mer fremdrift(nå er dette sikkert litt vanskelig å kalle en forsknings rapport, men dette er hva vi kom fram til). Jeg har prøvd litt med finne og litt uten finne, og på stille vann( ikke elv) utgjør den en forskjell. Vært spennende om finna faktisk var enda litt lenger og litt dypere, eller montert to finner i packraftens ytterste punkter på hver side bak. Ved montering av finne anbefaler jeg to komponent limet hos Kipara.no.( enkelt, fungerer og sitter vannvittig godt). Ved montering av finna i festet spytter jeg på finnefeste , og vipps, finna er lett å tre på.

Tusen takk for en god beskrivelse! Jeg har ikke hatt sekker tidligere med så mange små enheter, så hvordan jeg best skulle utnytte denne muligheten var det jeg var på utkikk etter. Fikk i alle fall en god pekepinn. Som @Espen Ørud skriver vil jo sekken pakkes litt ulikt fra gang til gang ut fra hva man har med og hva som er formålet med turen. Nå blir dette en sekk jeg mest skal bruke til korte overnattingsturer, og kanskje dagsturer der det er behov for litt ekstra plass. Jeg er bare fasinert av pakklista di, og alt du har i sekken, så da regnet jeg med at du også hadde noen fornuftige måter å utnytte alle disse små rommene på.

Jeg har hatt god erfaring med å ha finne. Hjelper å få mer kraft når man padler vann, altså at mindre kraft mistes i høyre-venstre rotasjon i båten når man padler. Men ja, ta alltid av finna når man padler i elv. Ta den på når man skal på vann. Du vil ikke at finna tar i en stein og drar deg sidelengs og rundt (Noe jeg fikk smertelig erfare). Mistet padleåra og Go-Pro og de ble aldri funnet igjen etter en ufrivillig dukkert mellom to vann.

Må bare dele noen bilder fra dagens sykkeltur. Ble nesten 8 mil i fantastisk sommervær og nydelig landskap idag. Noe av det beste landskapet kommunen har å by på. (Bortsett fra fjellene såklart)

I mitt tilfelle er ofte smellen at jeg har handlet noe jeg kanskje ikke trengte (men bare hadde lyst på), eller ikke brukte lang nok tid på å vurdere eventuelt kjøp

Min første Bark River. Et merke jeg bare måtte ha og da gikk jeg for den som vel er mest solgt av dem siden jeg liker kniver i den størrelsen. Så også noen gamle youtubefilmer hvor legenden Virtuovice omtalte den i varme ordelag og da ble jeg frelst.

Tur ved Sulitelma i 2012 - første fjelltur i skor, North Face Prophecy lll.

God følelse det ja! Har noen fra Bark River fra før, men kunne godt tenkt meg en Bravo i 3v. Er vel en av deres mest solgte modeller.

Akkurat den er litt skummel - sa han noen kamerahus og ca 40 objektiver senere 😁 (Over ganske mange år, da!)

Det kalles alder, Vabø, og det blir bare værre

Ja, får bare håpe det skjer raskt. Jeg ser desverre tendenser på flere områder der holdningsendringer må til i disse dager, for jeg blir ganske oppgitt over folk av det jeg både ser og leser om hvordan folk oppfører seg i disse dager, både i naturen og mot hverandre.

(men ikke for nye produkter) - bare for skikkelig god service! Jeg har et gammelt Helsport Børgefjell T3 telt. Dette brukes av meg når jeg er på telttur med barna mine, og vil ikke bli byttet ut før det er absolutt nødvendig. Etter som tiden har gått har det også blitt en viss stolthet i å bruke et telt som er gammelt - nå har det passert 30 år. I den sammenheng fikk jeg lyst til å finne ut akkurat hvor gammelt det er. Jeg har lett i gamle fotoalbum fra da jeg var yngre, første gang det dukker opp er på en telttur til Katnosa i Nordmarka utenfor Oslo sommeren 1991. Jeg sendte en epost til Helsport AS, lurte på om de hadde oversikt over produksjonsnummer eller tilsvarende som kunne hjelpe meg med å finne ut når teltet var laget. Helsport beklaget - de hadde skiftet produksjonsnummer over tid, dessuten var det så mange versjoner av Børgefjell-teltet, så de kunne ikke si mer enn at teltet ble produsert mellom 1987 og 1995. Den informasjonen var ikke akkurat ny for meg, og hjalp meg ikke mye. Ved en innskytelse sendte jeg en epost til Barents Outdoor - de er så langt jeg har forstått den gamle Helliksenfamiliens nye teltfirma, og mange av syerskene og designerne fra Helsport jobber der idag. Og tror du ikke de kunne hjelpe meg? Nå har jeg både produksjonsmåned og år på teltet - juni 1990. Dette stemmer også veldig bra med at jeg har bursdag på sensommeren og mener å huske at teltet var en bursdagsgave. Så Barents Outdoor altså - snakk om service!

Dessverre et godt poeng, jeg tenkte akkurat det samme. Jeg håper fortsatt på at det kan bli bedre med holdningsendringer. Det er ikke så lenge siden man i hvert fall her bare kjørte søppel på havet for eksempel, det er det heldigvis ikke så mange som gjør lenger. Søppelbål har det også blitt langt mindre av, selv om de mest ihuga holder på fremdeles. Det tar sin tid da, men holdninger kan endres. Hva som skal til, er vel spørsmålet kanskje.

Andre par utslitte anmarssko fra 5.10, men brukes fortsatt da de har sykt godt feste på stein. Ikke så mye stein her da, men. (For øvrig utsikt fra et Hilleberg Kaitum 3. Elsker muligheten til å rulle opp i endene.)

Hva gjør man når man er på tur i Femundsmarka, har pause ved Langmyrbua og kjeder seg litt? Tja...knipser litt bilder av favorittkniven sin da... 🥰

Altra Lone Peak 3.5 på forrige ukes Lifjell-tur

Mye nyttig informasjon i denne tråden! Jeg startet med YouTube selv for noen måneder siden, siste video fra en liten fire dagers tur på Hardangervidda (Synken-Vikbekkfjell). Legger ved link her hvis noen er interessert 👍 Tar gjerne i mot tilbakemeldinger enten her eller på YouTube! Bruker for øvrig også Davinci Resolve til redigering, gratisversjon.

Femundsmarka og Nedre Muggsjøen akkurat nå 😃

Fire netter på Hardangervidda, med Dyranut som utgangspunkt.

Et litt spesielt sted. Det var vær og forhold for en tur inn i heia. Etter noen dager med tung jobbing var jeg tung i kroppen og ikke klar for en langtur. En dårlig kombinasjon, når vær og kropp ikke samarbeider. Det kunne likevel ikke bli en dag hjemme. Etter hviledag på lørdag og en kort og kjapp tur på søndag, var det på tide å finne på «noe». En litt lengre tur og helst i heia, uansett hvordan formen eller var. Sandvatn ligger jo lagelig til for en litt lengre tur. Stort enklere tur enn opp Lysebrekka og innover mot Blautevatn og videre ned til Mangædne er vanskelig å finne. En forholdsvis lang tur på 14-15 kilometer frem og tilbake. Hva med Mohidler? Det er omtrent en like lang tur som inn til Sandvatn og går nesten på samme sti. Bare det siste stykket fra bekken mellom Mohidlertjørn og 900-vannet (litla Sandvatn) går annerledes. Et stykke på omtrent en kilometer rundt Mohidlertjørn til selve hidleren. Hjemme var det overskyet, litt vind og bare 14 grader. Jeg valgte likevel å ta kortbukse og tynn ullbluse. For sikkerhets skyld heiv jeg på meg vindfleecen. Det viste seg at jeg ikke tok den av før jeg nesten var tilbake ved bilen. Mohidler er en hule inn i fjellet. Den er brukt som overnattingssted i antakelig mange år. Innvendig er det grusbakke med en kant hvor antakelig «sengen» har vært. Det står en gryte med lokk, som inneholder en protokoll. Det er ikke vanskelig å finne fram til Mohidler. Bare å følge stien mot Sandvatn fra Lortabu - en enslig bu nesten helt ved veien, øverst i Hunnedalen. Det krever litt å komme opp Lysebrekka, men til gjengjeld er det greit å bade i kulpene på vei tilbake, når vannet som renner nedover svabergene, er oppvarmet av sola. Oppe i høyden går stien litt opp og ned over stein og svaberg forbi Blautevatn og ned en bakke mot Mangædne og brua over bekken fra Øyarvatn. Det er mulig å gå opp skaret på nordsiden av Øyarvassbekken og rundt mot Mohidlertjørn. Det er lite sti og det er noen svaberg som står i veien. Det er ikke helt enkelt å finne selve hidleren uten å følge nok så nøye med på kartet, men det er en litt kortere vei. Det går nesten like kjapt å følge stien ned til bekken mellom 900-vatnet og Mohidlertjørn. På andre siden av bekken mot vest er det et «tråkk», og dette «tråkket» kan følges rundt Mohidlertjørn, over en liten kant og inn til et mye mindre tjørn. På andre siden av denne lille «pytten» ligger Mohidler godt synlig på grunn av grusen som er gravd ut av hula. For å komme fram til hidleren er det en liten ur som må forseres, og stien går på noen steiner ute i «pytten» rundt en knaus. På tilbakeveien fra mitt besøk på Mohidler, la jeg opp en god del nye «nødlinger» - små steinvarder – langs stien tilbake til 900-vatnet. Det skulle derfor være ganske lett å finne fram. Følg «nødlingene». Tilbaketuren til bilen gikk greit. Vinden kom bakfra og jeg hadde sola i ansiktet. Litt overraskende dukket det opp to ridende ryttere til hest øverst i Lysebrekka. De var på tur og skulle videre innover i heia. Det var sommer, med tørre flotte forhold, og så pass varmt at jeg også denne gangen tok en dukkert i kulpen. En passe kald opplevelse denne dagen. Vinden var ikke for varm etter badet. Jeg var godt fornøyd med turen, og gjensynet med Mohidler.

Tunge tak og lange dager. Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad. Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8... Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding. Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om. Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede. Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle». Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta. Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer. Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene. Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye. Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år... Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu. Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Rapport fra min tur til fjellet Kunna (599 moh.) den 27. juli 2021. Dette er et fjell på ei halvøy i Meløy kommune i Nordland fylke. Hvis du kjører fra Bodø er det ca. 111 km og 2 timer sørover langs fv. 17 med bil. Fjellet regnes som skillet mellom Helgeland og Salten. Utenfor er det ei havstrekning som er beryktet som værhard, Nordlands svar på Stadhavet. Toppen er enkel å bestige. Start fra moloen, følg kraftlinja, her finner du stien. Den er klar og tydelig helt til toppen. Det er bratt opp, men ikke utsatt. Turen opp tar ca. 1,5 time og ca. 1 time ned. Bør bestiges i godt vær, for utsikten er veldig flott. Sjelden har jeg brukt så lite krefter for å komme til topps og blitt belønnet med så god utsikt. Over: Nærmest er Kunnvalen som forbinder Kunna med fastlandet. I bakgrunnen skimtes Ørnes som er kommunesenteret i Meløy og Svartisen (nest største isbre i Norge). Over: Mot nordøst: Fugløya og Sandhornet. Over: Fjellet Sandhornet, Høgnakken og Skjeggen. . Over: Retning sør. Mot vest: Nærmest er øyene Støtt (kjent fra værmeldinga: "Strekningen Støtt til..."), Svenningen og i bakgrunnen er øya Bolga. Turen opp, sånn omtrentlig. Høydeprofil. Over: Kunna sett fra sør.

Jeg har vært på tur i vestlandske fjell. Fantastisk fjellområde. Fisket en ørret til middag og en til kvelds hver dag. I området er det mye hjort. En røyskatt familie med små valper var underholdende i timene jeg måtte sitte i ett einer kjerr for å søke skygge mot den ekstremt varme sola. Limet på packraften løsnet i varmen, skjøtene på den vanntette posen fra sea summit limte seg fast i soveposen inni teltet, hvor det var badstu. Sola ble rett og slett for sterk for meg i mangel av skygge plasser og lite vind, og kosen med å være i fjellet ble borte. Avsluttet turen tidligere enn planlagt pga ekstrem varme. Kommer tilbake hit når været blir spådd mer rufsete. .

En flott og kjekk tur i godt vær. Etter noen flotte dager i heia, var jeg egentlig klar for en litt kort tur. Været var imidlertid fortatt strålende, og siden jeg hadde tatt det rolig en dag, lå alt til rette for en «tradisjonell» heiatur. Inn til en av hyttene som ligger til Hunnedalen. Sandvatn, Tomannsbu og Blåfjellenden har alle vært vanlige turmål for lange dagsturer. Alle hyttene ligger 7-8 kilometer fra vei og kan nåes på mellom to og tre timer, men så var det returen da... Blåfjellenden besøker jeg jevnlig, og Sandvatn var jeg innom for bare en kort stund siden. Hva med Tomannsbu? Det er lett å finne ut når jeg sist var på de kanter, Egentlig ikke så lenge siden, men straks noen år siden jeg var innom på dagstur. Jeg lurte på om jeg fortsatt er i form til den turen. Det er en drøy bakke opp fra Parkeringsplassen- Tveidebrekka er både lang og bratt, og det er myr noen steder. Det kan – lett – ta en halvtime bare i første bakken. Med mye nedbør blir stien innover mot Tomannbu sorpet og bløt. Selv om det er lagt ut noen ganglemmer, og deler av stien er på berg, så er det sorpa som huskes – om det er vått. Nå har det vært tørt en god stund, og forholdene burde være gode. Skulle jeg innover, var det «nå» jeg burde ta turen. Her var det bare å pakke sekken. Yr var raus med sol og sommer, men hjemme var det overskyet og omtrent 15 grader. Det var ikke hva jeg hadde ventet, men siden jeg nå hadde planen klar så.... Jeg stolte så pass på YR at jeg hadde på sommerklær – kort bukse og kort-armet tynn ullbluse. Likevel var både «tung» jakke og vindfleece med i bilen. Det var overskyet omtrent til Hunnedalen – øverst i Øvstebødalen. Da jeg parkerte var det fortsatt en skydott over Osmundknuten, men ellers var det blå himmel og sol. Fortsatt var det ikke mer enn 15 grader, men det ville antakelig bli varmere ut over dagen. Jeg brukte tiden opp bakken, men oppe i høyden var det virkelig flott. Høy himmel, og lite mellom meg og vår herre. Nettopp slik jeg liker å ha det i heia. Myrene var tørre, det gikk mer enn greit å gå over områder som pleier å være pissevåte. På vei mot hytta, gikk jeg «snarveien» over tørre myrer. Jeg sparte antakelig et helt minutt på det. Jeg kom inn til Tomannsbu i fin form og det ble, som planlagt en times pause. Turen inn hadde ikke tappet meg helt for krefter, og pausen gjorde at jeg startet på veien tilbake med «overskudd» og holdt farten opp opp og ned bakkene mot Øyevatnet. Jeg hadde hatt trekken bakfra på vei innover, og fikk motvind på vei tilbake. Det gjorde egentlig ikke så mye. Det var varmt i le av trekken og med sola fra blå himmel. Det gikk like lett tilbake som på veien inn. Jeg så ikke fram til bakken ned mot bilen, men sa til meg selv at jeg fikk bare ta det med ro. Det er bedre å komme ned enn å bli liggende med ødelagt fot. Jeg kom ned uten noe problem. Det tok bare tid. Selv buksebaken var ren. Hellet fulgte meg denne dagen. Både vær og tur hadde vært skikkelig bra, og det var kjekt å føle at jeg fortsatt er i stand til en 16 kilometers tur i heia. Hellet gjorde også at lommeboka fikk ligge i fred utenfor bilen, til jeg plukket den opp. En kjekk og flott dagstur til Tomannsbu.

Ble en tur fra Haugastøl og sørover til Mogen, over Ørteren, Krækkja, Halne, Rauhelleren, Lågaros før avslutning og båtreise fra Mogen. Totalt ca 80km. Bra tur for en "gubbe" på snart 60. Det ble sein start; ankom med tog til Haugastøl på ettermiddagen og brukte et par timer og vel så det på å komme meg opp på fjellet. Slo leir ved Ørteren etter omtrent 8km - der oppe blåste det relativt friskt. Var egentlig litt småsurt. tipper frisk bris - rundt 9-10 m/s. Mye nytt utstyr som skulle fungere og testes for første gang: alt fra støvler til sekk, sovepose, kokegreier, underlag og ikke minst telt. Startvekta, med tørrmat for 4 dager+, var på 15kg. Fikk plass i en Bergans Helium55 med bare bittelitte greier på utsida Litt luksusartikler ble med: Et Exped Chairkit, en Kindle Paper White og en batteribank på 20 000mah. Grunnen til siste var at jeg satset på bruk av iPhone GPS med TopoGPS app. Hadde papirkart med i backup, men hadde det aldri framme. Kunne nok ha klart meg med halvparten av batterikapasiteten. Teltet, et Big Agnes Copper Spur HV2 Expedition på 2.4kg lot seg egentlig greit sette opp i vinden - hadde prøve-montert i hagen hjemme før avreise, men der var det vindstille - på Stranda ved Ørteren var det plutselig noe annet. Resten av kvelden var nokså begivenhetsløs. Temperaturen droppet til 5 grader inne iteltet i løpet av natta, men i min nye Cumulus Panyam450 var det null problem. Veldig OK sovepose med veldig lav vekt og pakkvolum! 840gram totalt med trekk. Underlaget var et Exped Synmat HL LW på rundt halvkiloen. Sammen med stoltrekket ble det ca 1.1kg totalt. Helt konge å kunne sitte inne iteltet mens jeg styrte med mat eller bare leste på Kindlen. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før??? Dagen etter var det klart for ettappe 1 til Halne og båten Halnekongen. 13km i lettgått terreng, dog med en god del stein. Merrell-støvlene, nye av året, er lettvekts (Veier halvparten av mine Crispi Skarven) og gir ikke egentlig noe særlig støtte. Har Vibramsåler og godt grep, men er ikke mye mer enn en litt kraftig joggesko. Gikk hele turen uten antyding til gnag eller ubehag - det er slett ikke dårlig av splitter nye sko. Båtturen over Halnefjorden forløp uten dramatikk - nye 13km ventet i sørenden før dagens mål Rauhelleren ble nådd. Underveis ble det litt småjustering av rygglengde og reimer på sekken, og da satt den plutselig bra - denne sekken tåler 15kg vesentlig bedre enn min forrige "lettvekter" - en Altra50 jeg hadde som hytte-til hyttesekk. På Rauhelleren ble det camping inne på vollen og en dusj - og middag. Tidlig kveld - kjente jeg hadde gått langt. Neste morgenvar det tåke og småfuktig luft - riktig surt. Startet dagen med med fingervotter og Goretex, men varmen kom etterhvert og det ble litt mer levlig. Byttet skalljakke med Bergans Microlight, som er favoritten å gå i. Turen til Lågaros ble på over 23km og de siste 5 ble drøye, med endel opp og ned og tilslutt på vollen utafor hytta blåste det på nytt friskt. I nesten 1300 meters høyde var det bare å få opp teltet og skalke lukene. Selv i såpass frisk bris som ved Lågaros stod teltet overraskende stødig - hadde kanskje litt lave forventninger til denne type telt på forhånd, så der fikk fordommene mine seg en liten en. Lite blafring i duk, lite støy og generellt lite opplevelse av været inne i teltet. Med et innertelt som er lys grått og begge forteltene i samme duk-farge, ble inne miljøet i teltet veldig ok. Ikke noen bisarre fargeskift å slite med! Min nyinnkjøpte Jetboil Stash fungerte strålende - kjapp som fy i forhold til det jeg er vant med fra før. Med presskanne-innsats ble det ordentlig kaffe også! Men totalt har jeg altså bare brukt 14gram gass! Kunne fint nøyd meg med en 100 grams boks (som jo får plass inni Jetboil-kjelen) istedet for 230gram'eren jeg hadde med! Stash i seg selv (brenner + kjel + lokk + kaffepresse-kit) veier bare 267gram! Siste dagen kom sola - og myggen. Ble en virkelig fin dag ned forbi Gjuvsjåen og over myrene der, før siste nedstigningen til Mogen ned forbi Bergbekken. Der er det alstå noen skikkelig fine rasteplasser med små kulper å dyppe varme og slitne føtter i... På Mogen var det masse dagsturister som reiser frem og tilbake med båten fra Skinnarbu/Frøystul-sida. Business as usual og lite restriksjoner å øyne med tanke på Covid. Tilbake til Porsgrunn ble det taxi til Rjukan og deretter buss og tog den siste biten. Med det var årets (første) besøk på Hardangervidda unnagjort! Et lite lass med bilder: Ved start på Haugastøl Første camp ved Ørteren Stusset fælt på hva dette var, inntil jeg så skiltet: Flott vær andre dag over Ørteren - Hallingskarvet i bakgrunnen: Litt forbi Krækkja: Halne og Halnefjorden: På vei mot Rauhelleren strekker myrulla seg utover<: Flotatjønne og Langesjoe, rett før siste nedstigninga til Rauhelleren: Surt i vinden på Rauhelleren, men inne i kroken var det visst lunt og fint i sola Når du kommer mot Rauhelleren sørfra er det 5km igjen når du ser hytta... Brua over det som etterhvert blirt Numedalslågen i Geitvassdalen. Litt usikker på hvor langt opp den blir kalt Lågen? Ved Lågaros på omtrent 1300 moh Morgenstemning før nedpakking . Sola skulle snart bryte gjennom og det ble riktig så fin dag! Sørenden av Gjuvsjåen byr på ordentlig sandstrand! Siste nedstigning ned til Mogen. Flott rasteplass med en deilig kulp å dyppe såre tær i : Og så venter vi bare på avgang med Fjellvåken retning Frøystul og Skinnarbu.

Da var det min tur, endelig. Kniven er ferdig å blir sendt til meg i morgen... 🔥 11 cm skaft og 8 cm langt blad

Da har jeg prøvd en Brooks Tuiliq. Sammenlignet med kombinasjon av tørrdrakt (uten dobbelt liv), seperat neoprenhette og Akulisaq, er ikke tuiliq noe plagg å satse på for min del. Hvis man er vant med ett vanlig neoprentrekk, er overgangen til Tuilik ganske behagelig. Men om man har liten cockpit, som gjør at man kan bruke en Akulisaq, har man allerede ett spruttrekk som gir full bevegelsesfrihet, er tett, og ikke strammer mye rundt kroppen. Da er det ikke noen gevinst å gå over til tuiliq, sånn jeg ser det. (*Akulisaq = grønlandsk spruttrekk). - Med tuiliq må man ha hetten på for at det skal bli rulletett. - Med hetten nede, for å lufte hodet, har man en tykk og for varm neoprenkrage rundt halsen, og man får inn vann ved velt. - Selv om man har luftsirkulasjon ned mot cockpit puster ikke stoffet i neorentuiliqen. Jeg ble mer fuktig med tuiliq enn med Ursuiten. - Tuiliqen er tyngre. - Den tørker sakte. - Den beskytter ikke ved wet-exit. + Ser kul ut + Tørr på håret etter rulling + Sannsynligvis bra plagg om man har langt hår, siden man kan holde hodet og håret tørt. Det er nok ett godt plagg til rulletrening når man ikke skal padle, for man får absolutt ikke noe vann inn i kajakken. Men med tørrdrakt og Akulisaqen ruller jeg egentlig like bra, og det blir fortsatt minimalt med vann i kajakken. (Og litt vann i kajakken betyr ikke mye så lenge man er pakket inn i tørrdrakten). Men nå har jeg ihvertfall prøvd

Svein Fiskeseth har kommet med en ny video: https://youtu.be/dshLWCsPpAA. Godt eksempel på hvor lite/enkelt det kan være og likevel bli en bra turhistorie av det.

Siste uka i juni i år dro min gode venn Jens og jeg på den årlige fisketuren. Denne gangen dro vi til indre Telemark mot grensa til Bygland. Min gode turkamerat, Jens og jeg var i dette området i slutten av juni 2017. Vi startet i øvre Birtedalen, padlet, bærte opp Kvipteskaret, padlet over Blakstjønn. Dagen etter bærte vi over til Grøssæ. Der var vi noen dager, fisket, rumlet rundt og seilte litt med Allyn. Hadde medvind til sørenden, og jammen hadde vi ikke medvind tilbake igjen og. Etter dette padlet og bærte nordover til Mjåvatn. Til slutt gikk turen østover igjen til Hobutjørni og til slutt ned Kvipteskaret igjen. Da var den litt korte uka over. Vi var innom rundt 15 fiskevann og noe elv. Alt fra fisketomt til storfisk på 1,6 kg opplevde vi. Mye fisk var fin stekefisk på 3-4 hg. Det ble fiskemåltid 1-2 ganger per dag (stekt, som suppe, grillet og røyka), en viktig del av en slik tur! Naturen bar preg av villmark, bortsett fra rundt Grøssæ. Dyrelivet var rikt og vi så flere elg, tiur, lom, en bever som svømte bort og hilste på, fiskeørn og flere andre fuglearter. Noe knott var det, men ikke noe stort problem. Alt i alt et område som vi nok skal tilbake til.