Vinnerliste

Femundsmarka og Nedre Muggsjøen akkurat nå 😃

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

Ja, Bill Bryson er jo en morsom fyr. Takk for anbefaling! Siste bok jeg tok med meg, som jeg ikke leste, men har lest før, var Arne Næss: Livsfilososofi. Naturen er jo stedet hvor man lar de store tankene fylle landskapet, hva er vel bedre enn en god bok med filosofering(!), men neida, det blir Real mat til middag, kokesjokolade og te til dessert, så er det ut å vaske seg i bekken, hente ved, fyre bål, hente ved, hente ved, hente ved, evt og/eller stramme barduner for å få bort blafringa i teltet og der ble det solnedgang, deilig å kjenne den siste solstråla gi meg et hint av varme og brått ble jeg småsulten igjen, får vel lage meg litt havregrøt eller knaske litt nøtter.. og ups, nå er jeg stuptrøtt, jeg baller med å lage pute av klær, gjøre den siste organiseringa i teltet, strammer igjen påsan til det bare er nesa som stikker ut, nei faen, glemte sovemaska; opp igjen med glidelåsen på soveposen, hente sovemaska, ta igjen glidelåsen på posen igjen, å nei, jeg må tisse, da er det opp med posen og frem med tisseflaska, det er jo ikke snakk om å gå ut av teltet nå og puh, der er jeg endelig klar. Jeg slår av hodelykta, drar igjen glidelåsen på soveposen for n'te gang og slukner tvert. Blir jo ikke noe boklesing her.

Fire netter på Hardangervidda, med Dyranut som utgangspunkt.

Da ble det ett nytt telt på meg siden mitt 20 år gamle Helsport Pasvik 3 camp måtte pensjoneres. Valget falt på et Hilleberg Staika 😎 Gleder meg til å teste dette teltet 🎣🏕

Haha, bra skrevet! Jeg får nesten alltid dårlig tid på tur selv. Spise, forflytte seg, slå leir og gå på dass tar omtrent all tiden.

Jeg har tatt meg litt vann over hodet og gått på en del smeller i det siste. Sykdommen har fått utfolde seg fritt. Fra øverst; Spyderco Paramilitary 2, Spyderco Endura 4, Spyderco Tenacious, Benchmade Bugout og Benchmade Bailout.

Jeg kan vel ikke bare være her og lese flotte rapporter fra dere andre. En får vel bidra litt også: Etter rådslagning med junioravdelingen tidligere i år ifht hva de ønsket gjøre i sommer, siden vi ikke kunne planlegge noen utvidet reisevirksomhet, bestemte de at vi kunne ta forskjellige turer så lokalt som mulig. Blant annet ønsket de å gå en tur eller to på Sørøya som i praksis bare er en lokalbåttur utenfor stuedøra. Vi fant ut at det passet bra å begynne med nordre del hvor de er kjent med enkelte av fjordene og turområdene fra før. Planen ble lagt og siste uken har de selv fått gjøre forberedelser som å pakke og veie sekk, planlegge og pakke matrasjoner osv. Det har i hovedsak gått i ferdig turmat ala Real/Gilde til middag, polarbrød/pålegg/banan/reinhjerter til lunch/snacks underveis og varianter av havregrøt med ymse bær/frukt og sukker/kanel til frokoster. Turplanleggingen gikk å i finne ut hvor vi skulle starte og legge en rute som delvis ville pase inn med merkede ruter underveis. Ruta ble spikret, mens campstedene skulle være flytende slik at det var ungene som skulle bestemme lengde på dagsetapper etter form, ønsker osv underveis. (Info for tur-nerder under bildene) Turruta ble dermed som følger med oppstart Langstrand: Kort fortalt gikk ruta gjennom flotte områder og lagt slik at vi kunne plukke med noen lokale Perleturer underveis. Selv om jeg er glad i å skrive så tror jeg jeg er flionkere til å fortelle med bilder, så jeg tror bildene skal få fortelle det meste så slenger jeg et og annet ord innimellom for å forklare hva, eller hvor osv slik at det er enklere å "være med på turen". Vi hadde som vanlig "de 4 årstider" her nord, men vi slapp i hvertfall unna snøvær. En snøbru som faktisk kollapset mens vi stod og så på: Emil fant en hvit åre tvers over fjellet: Ungene konkluderte at det var bedre at far ble veldig våt på beina enn at alle ble litt. (Sannheten er at Crispi Skarven og randonee-buksa med snøskjørt holdt vannet ute) Greit å øve litt navigering med GPSen (fra tidlig steinalder) når tåka kommer sigende: Teltet skal stå i nærheten av vann. Alltid! Det var forhåndspakket strenge rasjoner med frokost og alt løser seg når kanelen endelig kommer til rette: Klar for ny dag: Storsanda. 1 km med sandstrand og bare ett telt. Hadde dette vært Lofoten tipper jeg vi hadde talt 50-60 telt bortover. Vi var tidvis innom det som er merket av Sørøya-på-langs-prosjektet. Merkingen er ikke komplett i hele øyas lengde, men vi håper innsats fra kommunen og medarbeidere snart får dette i orden slik at alle kan ta denne turen selv uten særlig kartkunnskap Det er litt vanskelig å fatte dimensjonene når det ikke er folk i bildet: Et par lokale Perleturer var plottet inn på løypa på dag 2 Sandfjellet. Ganske unikt og forholdsvis vanskelig å ta bilder som forklarer dimensjoenen riktig uten at det er folk nedover hele bakken. Vi ventet noen minutter til det ikke var helt sandstorm før vi jogget ned bakkken: 2021-07-10 15.09.08.mp4 Dag 2 plukket vi med litt kvist underveis så far kunne kjøre noen ekstra kaffekopper uten å risikere å sprenge dagskvota for gassbeholdningen Dag 3 startet med å finne gangbar vei uten for mye omveier opp gjennom buskaset ovenfor teltplasssen Gårsdagens passerte sandfjell i bakgrunnen. Vinden hadde allerede visket ut det meste av spor etter gårsdagens nedfart Kjøttvikvarden i syne - en av turens delmål Vi satt opp telt noen nedenfor varden og la igjen det meste av utstyr, foruten lunch og drikke og ekstra tøy Litt spikking av reinhjerte måtte til som snacks før innsatsen oppover bakken til varden Fra Kjøttvikvarden skimter vi Tarhalsen som var neste turmål Stedvis er det som å gå på teppe. På yttersiden er det ikke noe særlig mer Kamøyene før Bjørnøya er neste Veine ned til fyrvokterboligen er sikret med rekkverk. Ellers hadde det nok vært vesentlig færre signeringer i hytteboka GPSen viste ca 16 km på dagens etappe så da var det greit å få luftet både sokker og føtter Det blir aldri spesielt mørkt i Finnmark i juli så det kan være lurt å sette teltet slik at sola i hvertfall forsvinner noen timer bak et fjell eller 2 Ingen vind, ingen mygg, bare ro og frokost... De har vært med på noen turer disse. Nå klar for ny dag: Vel fremme i Akkarfjord er det lov med en is mens vi venter på båten til Hammerfest Litt tall og erfaringsdata: Plottet rute ga ca 39 km. Erfaringsmessig er gått strekning en del lengre. Vi ønsket ikke bruke batterikapasitet på å logge, men jeg har likevel logget en av dagene for å ha noen tall om fremdrift osv til fremtidige turer. Det ser ut som vi under gange i ujevnt terreng med oppakning har ligget på 3-3,3 km/t. Ungene har ligget på bittelitt over 1/6 av kroppsvekt i sekkevekt. Dette har de ment var meget overkommelig. Far har ligget på ca 1/4 ved start og redusert etter hvert som mat og snacks har forsvunnet. Ungene har hatt Klymit liggeunderlag på 514g samt et halvt "Biltema-skumunderlag" som beskyttelse samt til å sitte på ute. Har fungert knall. De har båret eget tøy, underlag, sovepose, frokoster, middager samt selvvalgte tillegg som bok osv. De er meget godt vant til å gå turer i terreng, men de aller fleste turer er dagsturer uten tyngre oppakning. De er normalt godt trent gjennom idrett og turaktivitet. Vi hadde med 1 stk 230g gassboks og i 100g til backup og bruk med "myggskremmer". På 230g boksen har vi laget ca følgende: 12 * vann til "Real Turmat" 6 * varm havregrøt 3 * vann til kakao/kaffe/buljong/nudler til 3 pers 5 * stekte lapper fra lapperøre Fortsatt gass igjen Telt: Helsport Rondane 4 Camp fra ca 1996 Konklusjoner ang mat: Vi hadde med litt ekstra krydder/salt/pepper og alle 3 konkluderte med at litt av dette var det som skulle til for at Gilde-variantene falt bra i smak. Tørkede bananer er en klar favoritt. Suverent med en 60g vakuumpakke tenergibombe i lomma som tilsvsarer 2 bananer. Fungerer som snacks underveis og som tilsetning til grøtfrokost. https://www.instagram.com/p/BnOOTqDHSgx/ Ruta for de som evt er interessert. OBS - dette er rute streket opp i Mapsource i etterkant av turen. Den skal gå over sikre områder, men for å være på den sikre siden vil jeg ikke anbefale noen å følge den blindt i tåke da det er noen svært bratte avgrunner i området rundt Kjøttvikvarden og Tarhalsen: Nordre Sørøy på langs.gdb (Jeg kan legge inn faktisk gått løype i utsatt område rundt Tarhalsen/Kjøttvikvarden senere når jeg får tid til å tømme GPS osv) Litt tilleggsinfo om områdene: https://turjenter.no/fyrvokterveien/ https://ut.no/hytte/10105/tarhalshytta https://hammerfest.kommune.no/tjenester/kultur-fritid-og-friluftsliv/friluftsliv/tur-og-friluftsomrader/soroya-den-gronne-oya-i-nord.3018.aspx https://kystreise.no/detaljer/4502/Kjoettvikvarden/ https://www.visitnorway.no/listings/gamvik-gjestegård/138846/ https://www.facebook.com/gamvikgjestegard/ https://ut.no/turforslag/1112258/sandfjellet-pa-srya https://www.visithammerfest.net/storsanden https://ut.no/turforslag/118275689/langstrand-naturreservatet-sandfjorden

«men aluminiumen må vel gå i stykker til slutt etter mye " bøy og tøy " ? » Nei. 😉

Husk at puppene må med! Det kan være vel så vanskelig som ungen.

Og har man god tid, så kan man hoppe av på Majavatn og via Tomasvatn gå en tur inn i Børgefjell via Orrekskardet eller Sløkskardet før man suser videre..

'To par av disse: KH Spirit 110/127 og 137/165 mm ISIS for å utvide repertoaret mitt litt. Jeg har bare 127/150 fra før (jeg har en KH-29 som er en MUNI, så det er litt "fjell" i dette også, selv om jeg ikke er helt der selv ennå, det tar år... og jeg har bare holdt på litt over 2) 😁

Hadde ikke heinseter ligget godt til, så hadde de ikke hatt gjester.

Alfa Impact på Hardangervidda. Dette var bare på starten av dag 2 på en 7-dagers tur, så skoene ser fremdeles ganske fine ut i læret. Jeg har notert meg at en liten flaske med Leather care-produktet til Alfa blir med på lengre turer fremover da læret fort blir tørt og sliten etter noen dager med variert terreng og vær.

Jeg var innom der for to år siden og satt igjen med et inntrykk av at de helst ikke ville ha teltere. Skjønner jo at de tjener mye mer på andre gjester, men når man først tilbyr teltplass så hadde vært greit med normal imøtekommenhet.

Samme erfaring her den siste tiden, tror cachingen har noen bugs?

ARGH... løper rundt i stuen å vifter panisk med armene over hodet.

Jeg bruker den mye som rendyrket shorts også, for den ser nest best ut av alle mine shortser. Og på siste helgetur i kajakk var den med, og det var jeg glad for, for da trengte jeg kun èn bukse

..., men når det er sagt så pleier jeg å slå et slag for størst mulig Osprey-sekk. Hovedargumentet er da typisk at vektforskjellen ned til f.eks 65-liter ikke er betydelig. Og sekkene har såpass gode innstrammingsmuligheter at jeg gjerne bruker den på dagsturer på jakt på høsten også. Fordi den er såpass mye brukt at den er veldig godt formet etter rygg og hofter og at jeg slipper ha masse forskjellige sekker til forskjellig bruk.

HAr en annen Osprey 65-liter til jentungen. Dette er fra siste tur den var i bruk: 4-dagerstur der hun bar alt egent tøy, alle egen mat, sovepose, oppblåsbart underlag + halvt normalunderlag. I tillegg en del egne greier. Ville ikke hatt problemer med å få med et telt og enkel kokkeutrustning i tillegg...

Da falt valget på Staika til slutt 😎

Har fått testet det ute en del ganger nå ja. Både i finevær, og Sunnmørsk drittvær. Må si meg meget fornøyd så langt hvertfall! Veldig luftig og svalt telt på varmere dager, og godt beskyttet på dager det har blåst. Har ikke fått prøvd det i kraftig regn enda annet enn litt yr, så kan ikke uttale meg om hvorvidt «takrennene» fungerer som tiltenkt. Både jeg og samboer har hvertfall blitt frelst av klipssystemet til Hilleberg når vi har satt det opp og tatt det ned i sterk vind.

Et litt spesielt sted. Det var vær og forhold for en tur inn i heia. Etter noen dager med tung jobbing var jeg tung i kroppen og ikke klar for en langtur. En dårlig kombinasjon, når vær og kropp ikke samarbeider. Det kunne likevel ikke bli en dag hjemme. Etter hviledag på lørdag og en kort og kjapp tur på søndag, var det på tide å finne på «noe». En litt lengre tur og helst i heia, uansett hvordan formen eller var. Sandvatn ligger jo lagelig til for en litt lengre tur. Stort enklere tur enn opp Lysebrekka og innover mot Blautevatn og videre ned til Mangædne er vanskelig å finne. En forholdsvis lang tur på 14-15 kilometer frem og tilbake. Hva med Mohidler? Det er omtrent en like lang tur som inn til Sandvatn og går nesten på samme sti. Bare det siste stykket fra bekken mellom Mohidlertjørn og 900-vannet (litla Sandvatn) går annerledes. Et stykke på omtrent en kilometer rundt Mohidlertjørn til selve hidleren. Hjemme var det overskyet, litt vind og bare 14 grader. Jeg valgte likevel å ta kortbukse og tynn ullbluse. For sikkerhets skyld heiv jeg på meg vindfleecen. Det viste seg at jeg ikke tok den av før jeg nesten var tilbake ved bilen. Mohidler er en hule inn i fjellet. Den er brukt som overnattingssted i antakelig mange år. Innvendig er det grusbakke med en kant hvor antakelig «sengen» har vært. Det står en gryte med lokk, som inneholder en protokoll. Det er ikke vanskelig å finne fram til Mohidler. Bare å følge stien mot Sandvatn fra Lortabu - en enslig bu nesten helt ved veien, øverst i Hunnedalen. Det krever litt å komme opp Lysebrekka, men til gjengjeld er det greit å bade i kulpene på vei tilbake, når vannet som renner nedover svabergene, er oppvarmet av sola. Oppe i høyden går stien litt opp og ned over stein og svaberg forbi Blautevatn og ned en bakke mot Mangædne og brua over bekken fra Øyarvatn. Det er mulig å gå opp skaret på nordsiden av Øyarvassbekken og rundt mot Mohidlertjørn. Det er lite sti og det er noen svaberg som står i veien. Det er ikke helt enkelt å finne selve hidleren uten å følge nok så nøye med på kartet, men det er en litt kortere vei. Det går nesten like kjapt å følge stien ned til bekken mellom 900-vatnet og Mohidlertjørn. På andre siden av bekken mot vest er det et «tråkk», og dette «tråkket» kan følges rundt Mohidlertjørn, over en liten kant og inn til et mye mindre tjørn. På andre siden av denne lille «pytten» ligger Mohidler godt synlig på grunn av grusen som er gravd ut av hula. For å komme fram til hidleren er det en liten ur som må forseres, og stien går på noen steiner ute i «pytten» rundt en knaus. På tilbakeveien fra mitt besøk på Mohidler, la jeg opp en god del nye «nødlinger» - små steinvarder – langs stien tilbake til 900-vatnet. Det skulle derfor være ganske lett å finne fram. Følg «nødlingene». Tilbaketuren til bilen gikk greit. Vinden kom bakfra og jeg hadde sola i ansiktet. Litt overraskende dukket det opp to ridende ryttere til hest øverst i Lysebrekka. De var på tur og skulle videre innover i heia. Det var sommer, med tørre flotte forhold, og så pass varmt at jeg også denne gangen tok en dukkert i kulpen. En passe kald opplevelse denne dagen. Vinden var ikke for varm etter badet. Jeg var godt fornøyd med turen, og gjensynet med Mohidler.

Bergans Trysil 2 på tilbud til 999,- hos XXL igjen: https://www.xxl.no/bergans-trysil-2-tomannstelt-bla/p/1088460_1_style?gclsrc=aw.ds&gclid=CjwKCAjwr56IBhAvEiwA1fuqGnXbBCEKJTrNzcivFp8GnbeiSz0bbIhJyLdEP5VRxZkAR_b4TXFJHxoCNmIQAvD_BwE Det er nesten ufattelig mye telt for pengene. Største ankepunktet er at det er lavt, dernest at forteltet er litt lite, men ellers er det rett og slett et godt telt som glatt er verdt fullpris også (1999,-)

Hvis du er på vandring med behov for å gjøre unna x antall kilometer pr. dag for å holde tidsskjema og rekke fram til destinasjonen i tide så tenker jeg det er relativt meningsløst å ta med fiskestangen, med mindre du er på en tur ala Monsen på villspor med 3 knekkebrød i sekken hvor du prøver å komme deg gjennom distansen med mest mulig "survival" faktor, men hvem i all verden er det som ferierer slik? Jeg kjøper fiskekort for turen uansett, noen ganger ender jeg opp med å fiske de fleste dagene, andre ganger er jeg på tur i 12-14 dager uten å engang montere stangen, men jeg har lagt fra meg ideen om at jeg må få valuta for fiskekortet hjemme i stuen, ender jeg opp med å ikke fiske så har jeg hvertfall støttet en god sak. Jeg skjønner hva du mener, selv har jeg alltid med spikkekniver hvis jeg skulle få ånden over meg og spikke noe vettugt, noen ganger blir de ikke brukt i det heletatt, i år ble de kun brukt til å spikke en bonde som følget hadde mistet fra sjakk-settet. Har med skrivesaker også, for å føre turdagbok. I fjor skrev jeg hver dag, i år ble ikke det gjort fordi andre ting fikk oppmerksomhet, så da ble det skriving etter hukommelsen når vi kom hjem. Personlig tenker jeg at hvis turen var bra og jeg hadde det fint så ble den det fordi jeg prioriterte, der og da, de tingene jeg ville gjøre, ikke de tingene jeg planla jeg skulle gjøre når jeg satt hjemme i stuen før avreise. Noen ganger passer ikke turen til forventingene/tankene man hadde i forkant fordi man opplever ting som man ikke klarte å se for seg. Som f.eks i år da vi fant en nydelig liten dyp kulp i en liten foss hvor vi badet hver dag fordi det var så varmt, og det var jo nydelig, men det var umulig å se for seg det under planleggingen siden vi aldri hadde vært der vi dro på tur. Legg 5-10 planer for turen som kan gjøres, ikke må, og om du ender opp med å bruke mesteparten av tiden på 2 av dem og du har hatt det fint, ja da var jo det en god tur.

Det er forøvrig en film (komediedrama) med samme navn som er basert på boka (men nokså forskjellig i fokus og innhold). Den kan også anbefales. Trailer:

Tunge tak og lange dager. Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad. Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8... Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding. Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om. Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede. Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle». Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta. Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer. Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene. Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye. Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år... Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu. Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Sutring er det vel ikke ? I mitt første innlegg sa jeg at det ikke er bærekraftig at vi må kjøpe et helt stangsett m 4-8 ledd og de små mellomleddene når vi bare trenger ETT ledd eller ETT mellomledd. Så det jeg sa i første innlegg var at om noen trenger ett ledd kan de gjerne få et ledd av meg

Nå synes jeg det ble mye sutring og klaging her. Helsport setter ikke sammen stengene selv, disse får de ferdig. Synes ikke det er rimelig å forvente at de skal plukke fra hverandre et stangsett og sende et ledd. Jeg kan ikke se at verken Hilleberg eller Fjellreven selger noe annet enn ferdige stenger. La de nå få en tjangs til å komme seg på beina igjen.

Soloppgang en tidlig morgen for noen år siden. Vi lå på en høyde rett over et skogsvann - riktig så fin tur husker jeg det var

Litt ymse værmeldinger for Pinsen, så vi tjuvstartet turen til Fjorda. Vi ble belønnet med flott stemning om kvelden. Solnedgang og "skrukkete", men et aldrende Helsport Isfjell 3, må vel få lov til å få noen rynker 🤔 Nikon Z6, 24-70/4. Tatt i raw, og justert litt høylys. Det blir absolutt brukbare bilder med iPhone 11 Max Pro også.

Vintergass har vært diskuterert i en del tråder her inne. Har selv testes den ut vinterstid en del ganger med forskjellige brennere, også med boksen opp ned, og synes den funger ok ned i en del minusgrader. Men den får merkbart dårligere effekt når det blir enda kaldere og/eller mengden gass i boksen begynner å minke. Bensin har ikke det problemet. Dette kommer jo an på hvor du beveger deg. Jeg drar med gass/gassbrenner innimellom på dagsturer lokalt vinterstid når jeg jeg er rimelig sikker på temperatur og det ikke er like kritisk at man får god varme/effekt på brenneren. På overnattingsturer i vinterfjellet tar jeg fortsatt kun med bensinbrenner(e). Selv i begynnelsen av mai måned har jeg opplevd at temperaturen har droppet til minus 18°C i løpet av natta i Jotunheimen, og jeg vil ikke starte dagen med en halvfull gassboks i den temperaturen. En halvfull flaske med bensin gir fortsatt full effekt på brenneren.

For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær. I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget. Det var særlig området ved Volsjøan som fristet. Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus. I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig. Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda. Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa. Abbor på 650 gram fra Littlsjøen. Ny pers. Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann. Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land. Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag. Jeg tok en snarvei/omvei mellom Grislehåen og Storbuddhåen. En skal ikke langt fra stien før terrenget skifter karakter. To prakteksemplar av ørret fra Storbuddhåen. Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass. Trivelig turmøte ved kløfthåbua Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten. Ørret på trekvart kilo er perfekt porsjonsstørrelse. Bare til å pakke i folie med sitronpepper og meierismør i buken og legge på bålet. Kveld ved Kløfthåen. Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa. Toalettpapirdilemmaet Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir. Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj. Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre. Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen. Harr fra Storrundhåen. Steinura ved Storrundhåen er en av de mest krevende i Femundsmarka. Her gjelder det å være forsiktig på beina om regnet gjør steinenen såpeglatte. Det var mange folk å se langs Røa. I elvestubben ovenfor Storrundhåen stod det tre fluefiskere på motsatt side. Møllerbua er en tømmerkoie som i utgangspunktet ble satt opp for fiskere i Femundsmarka. I dag er den en trivelig og åpen statskogkoie. Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen. Dilemmaet løst Kaffevannet putrer på medbrakt bål. Det blir lite spor av slikt. Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir. Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj. Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen. Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen. På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen. Tjernene mellom Røa og Revsjøen var fulle av abbor. Kveldsfiske ved Revsjøen. Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag. Ørretjubel i Volsjøan Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent. På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten. Fra nord ser jeg tilbake mot Revsjøen. Selv om det går opp og ned på morenerygger, ser en starks en kommer over tregrensa hvor flat Femundsmarka egentlig er. Volsjøan sett fra T-stien mellom Røvollen og Muggsjøen. Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget. Storfisk ved Muggsjøen Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje. Ved Muggsjøen er det lett å finne gode teltplasser. Med varmt og fuktigt vær våknet myggen til liv ved Muggsjøen. Etterhvert ble det såpass med mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. En av de mange sandstrendene langs Mugga. Med temperaturer over 25 grader fristet det å dyppe tærne, helt til jeg kjente vanntemperaturen… Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga. Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på. Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva. Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde. Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva. Gjedde på 2,3 kilo og ny pers. Heldigvis satt kroken helt i munnviken så jeg slapp å stikke fingrene inn blant sylkvasse tenner. Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang. Nedover langs Mugga Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området. Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på. Langmyrbua. Det frister alltid å prøve et par kast når en går forbi en liten vanndamm. Abbor fra et av de små tjernene på sørsiden av Mugga. Lorthålet med Lorthålbua i skogen på andre siden. Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig? Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika. Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke. Skilt satt opp ved et av startstedene til Femundsmarka. Det burde ikke være vanskelig å skjønne hvilke regler som gjelder. Kort oppsumert: Praktiser sporløs ferdsel og vis hensyn til at det er mange andre som er på tur i området. Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks! Teltleir langs Roasten i 2005 Bålplass full av søppel akkurat der teltet stod i 2005. Slike syn legger en demper på humøret for å si det forsiktig! Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer. Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem. Fisket og sluker som fungerte Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur. 2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga. Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk. Spesial kobber/rødt fungerte godt i Femundsmarka, som i de fleste andre deler av landet. Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram. Mer fra Femundsmarka Femundsmarka I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere. 10 år i Femundsmarka – En bildespesial. Åpne koier og buer i Femundsmarka. På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013) Vis hele artikkelen

Det stemmer veldig bra at Helsport sin kundeservice har gått til helvete. Jeg har samme erfaringer som over. Tidligere har jeg fått tilsendt stangdeler og opplevd super service. Nå har jeg en røket stangdel på et telt som er under et år. Kun kald skulder og beskjed om å kjøpe ny stang, som vil koste 600-700 kroner med frakt. Helt håpløst og lite bærekraftig.