Vinnerliste

Da falt valget på Staika til slutt 😎

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

Jeg har tatt meg litt vann over hodet og gått på en del smeller i det siste. Sykdommen har fått utfolde seg fritt. Fra øverst; Spyderco Paramilitary 2, Spyderco Endura 4, Spyderco Tenacious, Benchmade Bugout og Benchmade Bailout.

Da ble det ett nytt telt på meg siden mitt 20 år gamle Helsport Pasvik 3 camp måtte pensjoneres. Valget falt på et Hilleberg Staika 😎 Gleder meg til å teste dette teltet 🎣🏕

Et litt spesielt sted. Det var vær og forhold for en tur inn i heia. Etter noen dager med tung jobbing var jeg tung i kroppen og ikke klar for en langtur. En dårlig kombinasjon, når vær og kropp ikke samarbeider. Det kunne likevel ikke bli en dag hjemme. Etter hviledag på lørdag og en kort og kjapp tur på søndag, var det på tide å finne på «noe». En litt lengre tur og helst i heia, uansett hvordan formen eller var. Sandvatn ligger jo lagelig til for en litt lengre tur. Stort enklere tur enn opp Lysebrekka og innover mot Blautevatn og videre ned til Mangædne er vanskelig å finne. En forholdsvis lang tur på 14-15 kilometer frem og tilbake. Hva med Mohidler? Det er omtrent en like lang tur som inn til Sandvatn og går nesten på samme sti. Bare det siste stykket fra bekken mellom Mohidlertjørn og 900-vannet (litla Sandvatn) går annerledes. Et stykke på omtrent en kilometer rundt Mohidlertjørn til selve hidleren. Hjemme var det overskyet, litt vind og bare 14 grader. Jeg valgte likevel å ta kortbukse og tynn ullbluse. For sikkerhets skyld heiv jeg på meg vindfleecen. Det viste seg at jeg ikke tok den av før jeg nesten var tilbake ved bilen. Mohidler er en hule inn i fjellet. Den er brukt som overnattingssted i antakelig mange år. Innvendig er det grusbakke med en kant hvor antakelig «sengen» har vært. Det står en gryte med lokk, som inneholder en protokoll. Det er ikke vanskelig å finne fram til Mohidler. Bare å følge stien mot Sandvatn fra Lortabu - en enslig bu nesten helt ved veien, øverst i Hunnedalen. Det krever litt å komme opp Lysebrekka, men til gjengjeld er det greit å bade i kulpene på vei tilbake, når vannet som renner nedover svabergene, er oppvarmet av sola. Oppe i høyden går stien litt opp og ned over stein og svaberg forbi Blautevatn og ned en bakke mot Mangædne og brua over bekken fra Øyarvatn. Det er mulig å gå opp skaret på nordsiden av Øyarvassbekken og rundt mot Mohidlertjørn. Det er lite sti og det er noen svaberg som står i veien. Det er ikke helt enkelt å finne selve hidleren uten å følge nok så nøye med på kartet, men det er en litt kortere vei. Det går nesten like kjapt å følge stien ned til bekken mellom 900-vatnet og Mohidlertjørn. På andre siden av bekken mot vest er det et «tråkk», og dette «tråkket» kan følges rundt Mohidlertjørn, over en liten kant og inn til et mye mindre tjørn. På andre siden av denne lille «pytten» ligger Mohidler godt synlig på grunn av grusen som er gravd ut av hula. For å komme fram til hidleren er det en liten ur som må forseres, og stien går på noen steiner ute i «pytten» rundt en knaus. På tilbakeveien fra mitt besøk på Mohidler, la jeg opp en god del nye «nødlinger» - små steinvarder – langs stien tilbake til 900-vatnet. Det skulle derfor være ganske lett å finne fram. Følg «nødlingene». Tilbaketuren til bilen gikk greit. Vinden kom bakfra og jeg hadde sola i ansiktet. Litt overraskende dukket det opp to ridende ryttere til hest øverst i Lysebrekka. De var på tur og skulle videre innover i heia. Det var sommer, med tørre flotte forhold, og så pass varmt at jeg også denne gangen tok en dukkert i kulpen. En passe kald opplevelse denne dagen. Vinden var ikke for varm etter badet. Jeg var godt fornøyd med turen, og gjensynet med Mohidler.

Tidligere i sommer måtte jeg gå ned av fjellet da det ble for varmt for meg. Fisket ble også magert i varmen. Denne uka ble det spådd skyer, regn og værforandring. Lavere temperatur passer meg best. Jeg dro derfor til fjells igjen, da jeg ønsket å revansjere det dårlige fisket. Og revansje fikk jeg. Ett uforglemmelig fiske, denne gang sammen med en god kamerat. Takk for flott tur!

På «Asia-mat»-butikker (hvertfall på vår lokale) selger de appelsinsaft-pulver på store glass. Dette smaker overraskende godt og har vært veldig populært i varmen, særlig for familiens yngste medlemmer, på turer i sommer. Jeg har tidligere brukt istepulver hvis jeg har ønska smak på vannet, men kjekt med variasjon! Denne kommer til å gjøre godt for snøsmeltevannet på vinterturer også 😁

Kjøpte en Exped Thunder 70 nylig og hadde god plass på 2 netters inkludert kamerautstyr etter å ha skrellet vekk en del volum på annet utstyr i forkant - spesielt sovepose og stormkjøkken. Tenker at 65 skal gå helt fint i hvert fall i den varmeste delen av halvåret.

HAr en annen Osprey 65-liter til jentungen. Dette er fra siste tur den var i bruk: 4-dagerstur der hun bar alt egent tøy, alle egen mat, sovepose, oppblåsbart underlag + halvt normalunderlag. I tillegg en del egne greier. Ville ikke hatt problemer med å få med et telt og enkel kokkeutrustning i tillegg...

Du kan i prinsippet putte hva du vil inn der, liggeunderlag, teppe, klær... Det bør imidlertid ikke være for stivt tror jeg. Undercoveret er festet i hver ende av køya med korte strikker pluss at bardunene fra køya ut til sidene går gjennom hvert sitt hull i undercoveret, så coveret er altså festet fire steder i høya. Hvis det blir mye tyngde på det man legger oppi og/eller det er for stivt er jeg usikker på hvor godt det blir holdt inntil køya og kroppen. Hvis jeg skulle lagt et oppblåsbart liggeunderlag inn der (noe jeg ikke har prøvd) ville jeg latt det være litt mykt så det lett føyer seg etter køya og ryggen. Den her går sikkert fint inn: https://www.widforss.no/exped-doublemat-evazote?gclid=EAIaIQobChMIv_yv-92X8gIViYjVCh0tIAykEAQYASABEgIAt_D_BwE Det beste isolasjonen er imidlertid underquilt (som du forsåvidt også kan montere mellom undercoveret og køya om du vil, eller utenpå som jeg pleier, men neppe inni den doble bunnen på ei dobbeltbunnet køye fordi de to lagene sitter så tett sammen at jeg tror quilten vil bli presset for mye sammen). Spør igjen hvis dette var for uklart.

Fiskeutstyret trenger ikke veie mer enn under kiloen, medberegnet et par markbokser. Så det er ikke der det svir. Svir litt mer å betale drøyt tusenlappen for fiskekort, som nå over Hardangervidda, for meg og madammen. Men det jeg blir skikkelig frustrert over er all traskinga, slå leir og bryte opp, hobbit-lunch og bading, og å sløve litt i skyggen. Har gått fem på før, og gjør det stadig. Skal liksom få med meg fiske-gleden, men blir knapt tid til slikt. Ender ofte opp med å slenge ut noen mark eller flue på dupp mellom taka i "leiren", som ofte ender opp på et frisert og slett sted hvor sola står en time til, men som ikke akkurat innbyr til bedre fiske med sluk og slikt. Er jeg alene på tur, har jeg noe mer kontroll på tid/ sted ift fiske. Men selv da glipper det til tider. Har endt opp med å måtte dedikere egne fisketurer, som til Femunden, eller nå sensommer/ høst i Kvenna-vassdraget. Men det ender vel opp med at fisken blir sykt dyr, og at jeg like godt kunne hatt med meg en kilo med herlig pølse og spekemat, samt en knert til istedenfor. Har møtt på dedikerte fiskere på mine turer, og blir imponert over innsats og glede de legger i sitt fiske. Tidlig morgen, natterstid. Har utgangspunkt ofte i en base camp. Mulig det har noe med instinkt og holdning å gjøre. Så avslutningsvis må jeg bare nevne at jeg har vært inne på tanken med tjuv-fiske." Inatur" har tjent grovt på ærlige sjeler opp igjennom, som aldri fikk tid til å fiske, som kanskje aldri kom seg på turen de betalte for. Og de refunderer ikke. Jeg har respekt for det arbeidet som blir lagt ned av jeger- og fiskeforeninger/ grunneiere. Men det henger ikke alltid på greip ift det du betaler. Og stresset det lager. Jeg ønsker å gå i fjellet uavhengig av Booking på DNT hytter. Stresset med å nå frem til syv aften og middag. Heller slenge opp et telt der det svinger, eller at kroppen sier stopp. Da blir det litt feil at man betaler fra en dag eller til en uke, går inn i en ny fiskesone, må følge dagene og tiden, som man så gjerne rømmer til fjells for å unnslippe. Hadde vært fint med et fiskekort som gjaldt for farende fanter og streifere.

Jeg har egentlig aldri vært noen ivrig fisker, noe som igjen gjør at fiskeferdighetene ikke helt korrelerer med en person på noen-og-førti som har vært interessert i friluftsliv hele livet. Etter jeg fikk unger har jeg fått ett nytt syn på friluftsliv, som ikke lenger handler om lengst, høyest, raskest osv., men hva man gjør ut av turen underveis. Pga. dette har interessen for fiske fått en skikkelig oppsving. Selv om interessen er der, så begrenser jeg fiskeaktiviteten til mer eller mindre dedikerte fisketurer. Nevnte mangel på ferdighet gjør at jeg ikke kan basere matforsyningen på selvfisket fisk, og da er det lett at både fiskingen og fiskeutstyret blir en distraksjon og en tilleggsbyrde. Siden jeg også har jaktet stort sett siden jeg klarte å løfte opp ei hagle og peke den i sikker retning, er jeg vant til at selvfanget mat er totalt ulønnsomt i ett økonomisk perspektiv, så prisen på fiske(kort) er ikke noe som skremmer meg. Det jeg derimot synes er litt teit er pris-stigene mange opererer med. Dagskort / helgekort kan være latterlig dyre ifht. ukekort/sesongkort. Jeg skjønner konseptet med kvantumsrabatt, men her henger forskjellene ofte ikke på greip. Når du er i ett totalt ukjent område med null kunnskap om hva som er gode fiskevann, hvor fisken står eller ikke vet om du rekker å fiske i det hele tatt, evt. hvor mange dager, så ville det mest logiske være å kjøpe dagskort eller 2-3 dagerskort for å prøve litt ettersom mulighetene byr seg. Dessverre er dagskort ofte så høyt priset noen plasser at om du bare skal fiske 1-2 dager ekstra før det lønner seg med ukeskort, og sesongkort bare noen dager mer enn det. Samtidig er det jo ganske usannsynlig at en tilfeldig forbipasserende med dagskort får særlig mye fisk sammenlignet med noen som løser sesongkort og gjør seg kjent i området. Altså, min kjepphest ifht. pris er ikke at grunneier / kultivator skal tjene mindre (heller tvert i mot), men at flere velger en prismodell som innbyr til mer tilfeldig fiske. Dette ville sannsynligvis ført til at flere prøver lykken og løser kort ifm. korte opphold i området, og muligens også mindre tjuvfiske.

Tja, Ticket To The Moon oppheng med Hennessy køye? Kjenner litt på skepsisen der. Du skal feste drøyt høyt opp for å ikke ta i bakken når jeg prøvde, eller ha veldig kort spenn. Jeg bruker dyneema «whoopie slings» med «soft shackle» på min. Legg stropp rundt tre, tre sjakkelen gjennom løkke i stropp og knepp igjen, gjenta i andre enden av køya, dra i to tau. ..og da er køya klar. Taket er festet som i orginaloppsettet.

Tenkte nøyaktig det samme. (hilsen en som har hatt med fiskestang på Galdhøpiggen..)

Jeg har ikke det, men jeg kjenne til en som har brukt vogn på Finnmarksvidda, usikker på hvilken type, og han har vell hatt både to og tre hunder i draget. Men har på følelsen du skal vite hvor de skal og hvordn terrenget er og hvor mange omveiser det fører til for å komme frem. Jeg ser det er mulig å ta med seg mye når en har vogn. Så det er å veie dette opp mot kløv. Sjekk ut Torgeir Dahl på yotube. Hn har en del videoer med vogn på vidda. Han vil sikkert og svare på spørsmål. https://www.youtube.com/channel/UCWY7Ss2BhW8j22HlQWRpQbw

Jeg kan forstå en viss frustrasjon over dette, men prøv å skille mellom turene dine. Ta en tur med fiskestang og ikke legg planer for turen. Ta turen som den kommer, la leirplassene og fiskestanga bli selve målet med turen, så kan du ta de nevnte marsjturene uten fiskestang og slippe å kjenne på stresset ved å ha med fiskestang uten å ha tid til å fiske. Når det gjelder dine klager på selve prisen på fiskekort i Norge, synes jeg du gjør en stor skivebom. Det er nettopp disse pengene som går til kultivering av de mange fiskevann. Vær glad for at vi har slike fiskemuligheter i Norge, vi friluftsmennesker i Norge har det helt vannvittig fritt og fint, i forhold til enkelte andre land. Jeg mener også vi må sette ting i perspektiv, mange av oss har med friluftsutstyr i sekken og klær, som koster flere titalls tusen kroner, og har mer på lager hjemme.Bilen vi brukte til fjells koster en halv million, og vi sender inn nyheter ukentlig her på forumet ,som heter « hva kjøpte du nå», hvor vi kjøpte den fjerde gore tex jakka i samlinga vår på tilbud til 5000kr og ett nytt telt til 10 000kr, selv om vi har 6 ulike telt fra før. Kjøp av fiskekort utgjør ikke en promille av dette. Det å fiske i Norge er ikke dyrt!

Hvis du er på vandring med behov for å gjøre unna x antall kilometer pr. dag for å holde tidsskjema og rekke fram til destinasjonen i tide så tenker jeg det er relativt meningsløst å ta med fiskestangen, med mindre du er på en tur ala Monsen på villspor med 3 knekkebrød i sekken hvor du prøver å komme deg gjennom distansen med mest mulig "survival" faktor, men hvem i all verden er det som ferierer slik? Jeg kjøper fiskekort for turen uansett, noen ganger ender jeg opp med å fiske de fleste dagene, andre ganger er jeg på tur i 12-14 dager uten å engang montere stangen, men jeg har lagt fra meg ideen om at jeg må få valuta for fiskekortet hjemme i stuen, ender jeg opp med å ikke fiske så har jeg hvertfall støttet en god sak. Jeg skjønner hva du mener, selv har jeg alltid med spikkekniver hvis jeg skulle få ånden over meg og spikke noe vettugt, noen ganger blir de ikke brukt i det heletatt, i år ble de kun brukt til å spikke en bonde som følget hadde mistet fra sjakk-settet. Har med skrivesaker også, for å føre turdagbok. I fjor skrev jeg hver dag, i år ble ikke det gjort fordi andre ting fikk oppmerksomhet, så da ble det skriving etter hukommelsen når vi kom hjem. Personlig tenker jeg at hvis turen var bra og jeg hadde det fint så ble den det fordi jeg prioriterte, der og da, de tingene jeg ville gjøre, ikke de tingene jeg planla jeg skulle gjøre når jeg satt hjemme i stuen før avreise. Noen ganger passer ikke turen til forventingene/tankene man hadde i forkant fordi man opplever ting som man ikke klarte å se for seg. Som f.eks i år da vi fant en nydelig liten dyp kulp i en liten foss hvor vi badet hver dag fordi det var så varmt, og det var jo nydelig, men det var umulig å se for seg det under planleggingen siden vi aldri hadde vært der vi dro på tur. Legg 5-10 planer for turen som kan gjøres, ikke må, og om du ender opp med å bruke mesteparten av tiden på 2 av dem og du har hatt det fint, ja da var jo det en god tur.

Tunge tak og lange dager. Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad. Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8... Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding. Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om. Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede. Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle». Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta. Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer. Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene. Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye. Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år... Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu. Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Det er 2 turer som står høyt oppe på lista mi det liksom hviler en forbannelse over: Dovreturen og Finseturen. Hver gang det er 4 dager ledige på kalenderen så slår været seg vrangt. Dagevis med regn. Styrtregn. Lyn til og med. Yr forteller at nordnorge tar over finværet nå. Jeg kjenner at jeg ikke orker 4 dagers kamp med å holde sovepose og klær tørre og bestiller meg en tur til Tromsø. Der er det derimot grått og regnvær når vi lander på flyplassen. Det skulle lette utover dagen. Eller i løpet av natten sier plutselig yr oppdateringen. Så da er det på med regnklær og regntrekk på sekkene likevel. Det er lavt skydekke og alt av fjell har tatt hatten på der jeg og kona mi labber over broa til Tromsdalen. Planen er å følge den bratte stien sør for tverrelva opp på fjellet og et stykke videre inn til vi finner vann. Her går tregrensa på 400 meter, og på 500 så går vi så vidt jeg skjønner i en steinørken. Store steiner. Små steiner. Jeg føler jeg er i et landskap på 1600 meters høyde. Hvordan landskapet egentlig ser ut er jeg ganske spent på. Skodda ligger som en tjukk grøt over hele fjellet. Bra at de har merket denne ruta hver 5. meter. Ved Krokvatntjernan passer det å slå leir. Det begynner å bli utrivelig å gå med regn, 8 grader og kjølig vind. Neste morgen bryter skydekke heldigvis opp og det er som å komme ut et helt annet sted når jeg åpner teltdøren. Det er flott oppunder Skarsfjellet. Jeg tar kikkerten frem og speider etter reinsdyr. Med 320 gram ekstra kikkertvekt har jeg sannelig fortjent å se noen. Men nei. Ingenting i sikte. Vi er på vei mot DNT hytta Skarvassbu og får en herlig utsikt når vi begynner nedstigningen mot Skarvassvatnan. Vi har selvsagt ikke tenkt å overnatte der, men tar oss en lang lunsjpause et stykke unna hytta. Deilig vær og temperatur og akkurat nok trekk til å holde insekter i sjakk. Etterpå følger vi T-stien nordøstover mot Tønsvikdalen. Ved enden av det store Skarvassvatnet må crocsene på. Dette er andre gang vi må vade denne dagen. På denne turen har vi egentlig ikke noe planlagt rute, og nedi dalen ser jeg på kartet at turiststien stort sett vil lede oss i lavere og lavere terreng. Vi bestemmer oss for å gå av stien. Vann 615 under Langlitinden blir valgt ut som dagens leirplass. Det ser fristende ut å følge det bratte stupet opp mot Langlitinden neste dag. Men før vi kommer så langt må crocsene på og bekker vades 3 ganger til. Et øyeblikk vurderer jeg å gå resten av turen i crocs. Men den siste kneika opp mot vannet er bratt. Og den utkårede leirplassen er aldeles super. Fin utsikt til et vann som ligger 200 meter lavere: Vikvatnan. Vinden stilner nå nesten helt, og da kommer fleksibiliteten til Allaken til sin fulle rett. Paneler kan rulles ned slik at halve teltet da består av myggnetting. Taket, eller hatten om man vil, skrelles bort, og dette gjør at temperaturen i teltet ikke blir for høy. En stor kontrast til forrige natt, der alle luker måtte skalkes for å holde varmen. Neste dag er temperaturen høy, og all vind er stilnet helt. Vi tenker å følge høydene oppover til 844 og så gå, i sikker avstand, langs stupet opp til Langlitinden. Vi svetter oss oppover men blir belønnet med utsikt både til Lyngsalpene, Hamperokken og de andre fjellene nedover Tromsø fastland og Kvaløytoppene i det fjerne. Og når vi nærmer oss den flate toppen på Langlitinden stikker Tromsdalstinden hodet opp. På vei nedover krysser vi en stor snøfonn som ligger i nordhellingen. Med dette været trenger man jevnlig påfyll av vann og salt, så mens vi fortsatt er i høyden blir det steking av pølser, koking av nudler etterfulgt av kaffe og sjokolade. Vi finner et sted med litt skygge og tar lunsjpause i 1 og en halv time. Det gjør susen. Vi får nye krefter til å fortsette nedstigningen. Nede i fra Langlitinden går vi inn på merket sti igjen og fortsetter sørvestover, rett mot Tromsdalstinden. Varmen begynner nå å bli ganske slitsom. En liten armada av fluer henger over oss. Vi blir fristet til å ta en kjapp dukkert i et lite fjellvann. Det blir et lite kuldesjokk, men fantastisk å få kjølt seg ned. Men fluene er fortsatt med oss. Og omkring klokka 16 gidder vi ikke gå lenger. For varmt. For mange fluer. Vi slår leir ved Tromsdalstindens skulder. Toppen av Skarsfjellet vil skjerme for sola om en stund. Og kanskje skygge for soloppgangen klokka 01:30....? Når vi våkner til den siste dagen vår på tur så ser vi at det ligger et lokk av dis over Tromsdalen og videre utover Tromsø. Vi bestemmer oss for å dukke ned i tåkehavet og opp igjen på fjellet på den andre siden av dalen. Vi kan avslutte turen på Fjellstua, med vaffel og kaffe foreslår kona mi. Det er heldigvis litt kjøligere i dag og temperaturen synker enda mer da vi nærmer oss tåka. Nesten litt småtrolsk å dykke ned i skyene. Det blir 400 høydemeter nedover Bjørkeskogen. Og 400 høydemeter oppover Bjørkeskogen på den andre siden. Etterhvert som vi nærmer oss Fjellstua tar matfantasiene overhånd. Vaffel og kaffe har blitt til Reinsdyrstek og øl. Kaker og espresso. Det ene med det andre. Vi kommer akkurat høyt nok til å bryte over tåkelokket og vi får større og større avstand til Tromsdalstinden. Og mindre og mindre avstand til Fjellstua der det blir etegilde. Da vi kommer ut av kafeen er plutselig all dis over Tromsdalen fordampet og vi kan gi en liten avskjedshilsen til Tinden før vi tar fatt på de 1200 trinnene på sherpatrappa ned til byen. En ting er sikker: De har en utrolig natur her oppe i Nord. Når jeg speidet utover til Kvaløya fikk jeg veldig lyst til å gå på tur der. På kartet er det derimot ikke noe særlig med stier å se. Kanskje er fjellene for bratte til annet enn toppturer?

Denne uka ble det en telttur til fjellområdet mellom Skorovas og Sanddøladalen. Her er det liten ferdsel og til dels krevende terreng, og man treffer sjelden på andre mennesker. Men fjellørreten er hjemme, og fisk rundt kiloen er ikke uvanlig.

Jeg bruker denne her: 😁

Ligger i teltet nå, og har ikke orket å se ut engang, etter en nådeløs heftig etappe i går 🥵🥵🥵 https://www.instagram.com/p/CR91bbXsGXe/?utm_medium=copy_link

Har fått besøk av @Tessatroll og @Sig Man (woohoo .. ) og i dag har vi vært på tur til Trollsteinen

En av mine største aha-opplevelser kom da jeg begynte å fiske med flue. Ikke nødvendigvis fordi jeg får mer fisk på flue, men fordi jeg skjønte at jeg ikke trengte å kaste langt. Jeg gikk over til å jevnt over bruke lettere utstyr også på skjeer og spinnere. Kastene blir kortere, noe som igjen gjør at jeg rekker flere kast, og bedre fiske på grunt vann. Jeg kaster alltid i vifteform, dvs. kaster alltid første kast nært og langs land (rask innsveivig, lett å sette seg fast) før jeg kaster lengre og lengre ut. Når jeg har gjort dette, typ 20 kast som til sammen dekker 180°, beveger jeg meg videre slik at førstekastet får litt overlapp med sistekastet. På denne måten dekker jeg over store deler av vannet. Jeg synes sjeldent at været har stor innflytelse på fisket, men fisken står ikke på samme plasser når det er 25 grader vindstille og steksol, som når det er stiv kuling 5 grader og regn. Fralandsvind og pålandsvind har mye å si for hvor fiskens byttedyr vrimles og samles opp. Det er lett å velge å stå i fralandsvind (nødvendigvis medvind, med mindre du er ute i båt), da dette er både mer komfortabelt og enklere rent fisketeknisk, men det vrimles opp og samles mye mer byttedyr i den enden av vannet med pålandsvind. Tørr å kaste i motvind, og akseptere at kastene blir kortere! Slukenes synlighet vil også variere ut fra vær og forhold. For meg fungerer den gamle læren med kobber i regn og blank i sol. Jeg kjører alltid svart Panter Martin om natta, uavhengig av vær. Som mange allerede har sagt så er det viktig å bevege seg. Ørret finner mesteparten av maten sin i litoralsona (det grunne partiet mellom land og marbakken). Fisker man på den måten jeg nevnte over kan man fiske av store vannområder på en dag. Om sommeren når det er varmt kommer han inn i dette området på kvelden/natta, på dagtid er det generelt trått fiske. Da vannet blir for varmt for ørreten, og den spiser generelt lite. Er det mye vakeaktivitet er det bare å kaste nær vakene. Da trenger man ikke å "famle i blinde" som beskrevet over.

I disse tider når de fleste av oss har Norgesferie, frivillig eller ei, synes det som om «alle» skal til Loen, Rampestreken og andre instavennlige steder. Surnadal troner derfor ikke på toppen av destinasjonslista i Norge, men med den lille bygda som utgangspunkt kan man velge og vrake i fine fjellturer. Surnadal er tross alt Trollheimens bakgård. Vi tilbragte 3 døgn der og gikk 3 turer: 1) Ytre Sula (1318 moh). 2)Syltnebba (667 moh). 3) Svartvatnet (t/r) ved foten av Snota; Trollheimens dronning. Fine turer alle sammen i nydelig, varmt sommervær.

Kort dagstur hjemmefra, til et brukbart fiskevann i Junkerdal nasjonalpark. Molta begynner å modnes. Flott fjellrøye! Ferdig sløyd var de akkurat 1 kg til sammen. Før turen søkte jeg litt her på forumet om holdbarheten til Real Turmat. Jeg endte opp med å ta med to poser kylling i urtesaus gått ut mai 2017. Jeg kjente ingen forskjell. Litt grått i fjellene, og området er kjent for å være trekkfullt, men hverken regn eller vind la en demper for turen. Heller motsatt, i og med at alle plagsomme insekter ble holdt borte.

2 overnattinger ved Hallingskarvet. Fra kuling og lavt skydekke til sommer.

Etter-jobb-tur på mandag til Svartvika i Femundsmarka. Middag á la Real ble inntatt på en sandstrand i sørenden av Feragen. Lite insekt i motsetning til hva jeg har lest at andre opplever. Mulig det er mer «flyvedyr» lenger sør i marka? Litt mer ferdsel enn vanlig nå siden det er sommerferie for mange og høysesong for kanoturer, men antall mennesker var ikke direkte påtrengende. Heldigvis.

Endelig ble det helg og den ble innledet med en aldri så liten etter-jobb-tur i lykkelandet i går. Var innom Nersjøen og videre opp til Bønskneppen. Liten topp med nydelig utsikt til Sylan bl.a.

Nytt bekjentskap for meg: Alvdal vestfjell. 3 fine dager med start i fra Dølbekksætran.

Fra Sørøya turen. Sitter på en skjerm som ikke er av den beste, så kan hende fargene er litt rare. Får redigere lyset litt bedre senere. Men var en fin tur med mye forskjellig. Duplexen holdt i vindkast på 24sek/m selv om det ble lite søvn

Packraft er tingen! Har nok fått en venn for livet. Tore

Likte veldig godt episoden "Lettere sekk". Har fått meg til å vurdere ting litt annerledes i ettertid. Valle synes jeg er god, da han ikke følger kjendisoppskriften som det for meg virker som DNT gjør med sin cast. Han følger mer tema, og folk som kan noe. Selvfølgelig er det mange som kan, men ikke føler for å prate om det. Og så har Valle vært reportasjesjef og redaktør i Friluftsliv en årrekke.

Jeg har vært gjest hos Randulf Valle i podcasten Uteliv, den er en time og 28 minutt. Den ligger her blant annet - Link til podcasten. Bakgrunn for dette var Artikkelen om hvorfor jeg startet med lettpakking.

Her er mine tanker og erfaringer rundt ørretfiske. Sikkert mye av det som er feil, menmen. Se an været og vannet du skal fiske i. Min erfaring er at hvis det blåser og er overskyet så er det lite mulighet for å få fisk. Nordavind er håpløst. Spesielt i større vann for da tror jeg fisken forsvinner ut fra land. I mindre vann har jeg hatt hell i vindvær, men da med sol. Min erfaring er at sluk og spinnefiske må foregå på lyse soldager sånn at sluken eller spinneren får skinne og blinker mye. Det har også fungert i vindvær. Jeg fisker da med klassiske sluker sånn som Aura classic, Sølvkroken spesial kobber rød og noen spinnere med sølv/rødt, kobber/rødt, eller ensfargede spinnere i sølv og gull. For min del er det enkle ofte det beste. Jeg tror fisken er litt sånn som oss mennesker. I uvær er den lite aktiv og gjemmer seg. I sol og finvær så kommer den gjerne frem. Så på dager det er dårlig og/eller ugunstig vær så drar jeg ikke på fisketur. Og om jeg drar så forventer jeg ikke å få fisk så da blir det for turens skyld. Når det er sånne veldig varme sommerdager så er det vanskelig midt på dagen. Da må man eventuelt se om det er noe aktivitet på vannet i form av vaking. På sånne dager så er det fisking tidlig om morgenen eller sent på kvelden for da er insektene ute. Gjerne når solgangsbrisen har gitt seg om kvelden. Da kommer også fisken nærmere land for å spise alt som faller ned fra trærne og insekter som blåser ut på vannet og sånt. Når det gjelder ørretfiske så er det viktig å se etter vaking. Hvis det vaker så kast på vakene, med sluk eller små spinnere. Meitemark og dupp fungerer også veldig bra når det er mye aktivitet på vannet. Kast duppen i hodet på fisken så biter den ganske fort. Når det er vaking på vannet så fisker jeg med flue. Jeg bruker kastedupp, såkalt ørretbombe. Det er effektivt og man trenger ikke så mange forskjellige fluer for å få fisk. En sånn svart mygg, en maur med noe bust på og en sånn streaking caddis så er mye gjort. Kanskje også noen klekkere hvis man kommer oppi en klekking. Dette er typisk dager som ikke er for varme, kanskje litt vind og overskyet, tidlig om morgenen eller kvelden. Det beste fisket får man hvis man kan kaste fluene oppi vakene eller dra de over vakene. Har man riktig flue da så er man garantert fisk. Jeg har fått fisk helt inntil der jeg står, kanskje to meter fra land og sånt. Drar inn flua sakte og tenker at nå får jeg ihvertfall ikke fisk og begynner å tenke ut hvor jeg skal kaste neste gang. Så et par meter fra land så sier det plask så sittern. Så er det som nevnt over viktig å finne gode fiskeplasser. Får du ikke fisk et sted så flytt deg rundt vannet. Viker og bukter kan være bra steder å prøve. Er det mye skog ved bredden så tror jeg det er bra for dit kommer fisken for å finne mat. Hender også den går inn på grunner og sånt for å finne mat, men ikke hvis vannet er for varmt. Så er det som noen skriver over også viktig å se an hvor varmt det er. Blir det for varmt i vannet så går ørretet på dypet. Jeg mener også at det er bra fiske ved væromslag. Hvis det har vært et par dager med regn og nordavind også skyer det av og vinden snur til syd en morgen så er oddsen god for godt fiske. Jeg får aldri fisk i regnvær. tl;dr; Se an været før du drar på fisketur og få erfaring med hvilket vær som gir godt fiske i vannene du fisker i. Ha flere ting å spille på, meitemark, sluk, flue, spinner. Finn ut hvor fisken står. Leit etter gode fiskeplasser. Sats på dager og tider der fisken kommer inn til land for å spise. Flytt deg ofte hvis du ikke får fisk.

Ei lita uke i fjellet m vandring og fiske er over. Jeg må si vi er vannvittig heldige som bor i dette land. Man blir så ydmyk av å sitte utenfor teltet og bare være, mens man titter på fjellene rundt.

Snart må det bli sommer. En kort fjelltur i nærområdet. Tore

Fjellene rundt Røros slutter aldri med å gi gode turopplevelser.

Slike stein som står å "vipper" er gøy å komme over.. Jeg kom over denne i fjor, halveis oppe på en fjelltopp:

En 4 dagerstur i Frafjordheiene med telt. Første ordentlige fjelltur for min del. var beintøft med sekk og de høydemeterne. Fisket var elendig, men turen var helt magisk. Satt med en god venn, iskald øl og cognac på nesten 1100m med vindstille vær og blå himmel. Våknet til is på vannet. Fjelltur blir det mer av 👍

Nærtoppen Vassfjellet tidligere i uka.

2-3 dagers tur innom de sørlige delene av Børgefjell sammen med min gutt på 12. Opp fra Thomasvann ved Majavatn... fikk et par tips om rute opp, uten helt å treffe blink, men det er kjørt opp en ATV spor opp der mot Sløkskardet Vannene oppover var islagte - heldigvis var det snøbroer slik at vi slapp krevende vading. Så tidlig på året er uansett ferdsel i Børgefjell krevende.. Men minneverdig på mange måter. Gutten vil tilbake og selv om turen er ganske lang så var det ikke avskrekkende. Også betryggende at han kan ta mer last neste gang.

Og slik ble det! Ble litt fisking i dag og, men fikk kun abbor...

En padle- og fisketur med kanoen i går. Ingen vind og stille på flere steder på vannet, så man kunne se alle vak. Mye insekter på vannflaten, så fisken har mye å spise på om dagene. Mye abbor i dette vannet, men ikke det jeg er på jakt etter, fikk noen av de... Her skal det være mulig å få stor ørret, på rundt kiloen, og kanskje litt mer, men hadde ikke helt den flaksen, men ble en meget fin på litt over 200gr Hadde med meg middag som skulle lages på en holme der det er en liten bålplass og muligheter for å ha leir. Men ble så opptatt av fiske at det ble ikke tid til middag. Sjekket bare ut holmen, fisket litt ut fra den, og padlet til bilen igjen, under sterkt angrep av mygg og knott... Tror jaggu jeg skal stikke en tur dit nå igjen, og ta meg tid til den middagen

I dag ble det padle- og fisketur på Kvikneskogen. Begynte selvsagt å regne da jeg skulle ut på vannet, men det måtte jeg tåle. Ble litt sol etter hvert. Fisket meg opp en kanal ca. 2 km. For første gang, fikk jeg endelig en *stor* ferskvannsfisk. Da jeg fikk den opp i packraften, var jeg nesten litt skjelven. Fikk masse småfisk som jeg slapp ut igjen. På vei tilbake, fikk jeg flere fisk med grei størrelse. Veldig morsomt med så mye aktivitet i vannet. Frister til gjentakelse.

Jeg må nå revurdere mine tanker rundt Podkasten til Valle ... Jeg har nå hørt igjennom ca 10 andre episoder av Uteliv og konkluderer med at jeg tok feil, dere andre hadde rett Det er en samtale (i alle episodene tror jeg) mellom tur-nerden Valle, og andre tur-folk eller tur-nerder. Nerder er bra folk (håper jeg siden jeg er en av rasen), men det jeg feiltolket som at Valle prøvde å overgå gjestene var bare en ivrig nerd som bobler over av entusiasme for temaet. Så da har jeg konvertert til fast lytter av Uteliv

Jeg er stor fan av Uteliv podcasten (jo mer nerdete jo bedre), og oppfatter ikke i det hele tatt Randulf som en besservisser som er opptatt av å vise seg frem. Podcastene er samtaler hvor opplevelser og tanker deles og snakkes _sammen_ om, synes at det formatet er helt supert. I tillegg er Randulf en skikkelig forskertype (med Dr. grad i materialvitenskap) og han har masse praktisk turerfaring. Episoden fra 16. april i år "Langturer til fots – med Gry Folge" syntes jeg var veldig inspirerende.

Skjønner hva du mener, men jeg oppfatter det mer som at de har en samtale i stedet for at Randulf Valle er en slags journalist som intervjuer. Da er det naturlig å dele erfaringer begge veier, akkurat som vel alle her inn ville gjort på tomannshånd. Jeg liker den formen. Det er faktisk utrolig bra å klare å lage så lange podkaster som fenger hele veien fra start til slutt (i hvert fall for meg). ;-)

Eller 3? 😁 (Ikke så monstrøse som dine to da.) To stk 40 L sekker som sidelommer på en 75 L sekk funka fjellfint når de småbærerne gikk ut i kollektiv streik.