Vinnerliste

Det er 2 turer som står høyt oppe på lista mi det liksom hviler en forbannelse over: Dovreturen og Finseturen. Hver gang det er 4 dager ledige på kalenderen så slår været seg vrangt. Dagevis med regn. Styrtregn. Lyn til og med. Yr forteller at nordnorge tar over finværet nå. Jeg kjenner at jeg ikke orker 4 dagers kamp med å holde sovepose og klær tørre og bestiller meg en tur til Tromsø. Der er det derimot grått og regnvær når vi lander på flyplassen. Det skulle lette utover dagen. Eller i løpet av natten sier plutselig yr oppdateringen. Så da er det på med regnklær og regntrekk på sekkene likevel. Det er lavt skydekke og alt av fjell har tatt hatten på der jeg og kona mi labber over broa til Tromsdalen. Planen er å følge den bratte stien sør for tverrelva opp på fjellet og et stykke videre inn til vi finner vann. Her går tregrensa på 400 meter, og på 500 så går vi så vidt jeg skjønner i en steinørken. Store steiner. Små steiner. Jeg føler jeg er i et landskap på 1600 meters høyde. Hvordan landskapet egentlig ser ut er jeg ganske spent på. Skodda ligger som en tjukk grøt over hele fjellet. Bra at de har merket denne ruta hver 5. meter. Ved Krokvatntjernan passer det å slå leir. Det begynner å bli utrivelig å gå med regn, 8 grader og kjølig vind. Neste morgen bryter skydekke heldigvis opp og det er som å komme ut et helt annet sted når jeg åpner teltdøren. Det er flott oppunder Skarsfjellet. Jeg tar kikkerten frem og speider etter reinsdyr. Med 320 gram ekstra kikkertvekt har jeg sannelig fortjent å se noen. Men nei. Ingenting i sikte. Vi er på vei mot DNT hytta Skarvassbu og får en herlig utsikt når vi begynner nedstigningen mot Skarvassvatnan. Vi har selvsagt ikke tenkt å overnatte der, men tar oss en lang lunsjpause et stykke unna hytta. Deilig vær og temperatur og akkurat nok trekk til å holde insekter i sjakk. Etterpå følger vi T-stien nordøstover mot Tønsvikdalen. Ved enden av det store Skarvassvatnet må crocsene på. Dette er andre gang vi må vade denne dagen. På denne turen har vi egentlig ikke noe planlagt rute, og nedi dalen ser jeg på kartet at turiststien stort sett vil lede oss i lavere og lavere terreng. Vi bestemmer oss for å gå av stien. Vann 615 under Langlitinden blir valgt ut som dagens leirplass. Det ser fristende ut å følge det bratte stupet opp mot Langlitinden neste dag. Men før vi kommer så langt må crocsene på og bekker vades 3 ganger til. Et øyeblikk vurderer jeg å gå resten av turen i crocs. Men den siste kneika opp mot vannet er bratt. Og den utkårede leirplassen er aldeles super. Fin utsikt til et vann som ligger 200 meter lavere: Vikvatnan. Vinden stilner nå nesten helt, og da kommer fleksibiliteten til Allaken til sin fulle rett. Paneler kan rulles ned slik at halve teltet da består av myggnetting. Taket, eller hatten om man vil, skrelles bort, og dette gjør at temperaturen i teltet ikke blir for høy. En stor kontrast til forrige natt, der alle luker måtte skalkes for å holde varmen. Neste dag er temperaturen høy, og all vind er stilnet helt. Vi tenker å følge høydene oppover til 844 og så gå, i sikker avstand, langs stupet opp til Langlitinden. Vi svetter oss oppover men blir belønnet med utsikt både til Lyngsalpene, Hamperokken og de andre fjellene nedover Tromsø fastland og Kvaløytoppene i det fjerne. Og når vi nærmer oss den flate toppen på Langlitinden stikker Tromsdalstinden hodet opp. På vei nedover krysser vi en stor snøfonn som ligger i nordhellingen. Med dette været trenger man jevnlig påfyll av vann og salt, så mens vi fortsatt er i høyden blir det steking av pølser, koking av nudler etterfulgt av kaffe og sjokolade. Vi finner et sted med litt skygge og tar lunsjpause i 1 og en halv time. Det gjør susen. Vi får nye krefter til å fortsette nedstigningen. Nede i fra Langlitinden går vi inn på merket sti igjen og fortsetter sørvestover, rett mot Tromsdalstinden. Varmen begynner nå å bli ganske slitsom. En liten armada av fluer henger over oss. Vi blir fristet til å ta en kjapp dukkert i et lite fjellvann. Det blir et lite kuldesjokk, men fantastisk å få kjølt seg ned. Men fluene er fortsatt med oss. Og omkring klokka 16 gidder vi ikke gå lenger. For varmt. For mange fluer. Vi slår leir ved Tromsdalstindens skulder. Toppen av Skarsfjellet vil skjerme for sola om en stund. Og kanskje skygge for soloppgangen klokka 01:30....? Når vi våkner til den siste dagen vår på tur så ser vi at det ligger et lokk av dis over Tromsdalen og videre utover Tromsø. Vi bestemmer oss for å dukke ned i tåkehavet og opp igjen på fjellet på den andre siden av dalen. Vi kan avslutte turen på Fjellstua, med vaffel og kaffe foreslår kona mi. Det er heldigvis litt kjøligere i dag og temperaturen synker enda mer da vi nærmer oss tåka. Nesten litt småtrolsk å dykke ned i skyene. Det blir 400 høydemeter nedover Bjørkeskogen. Og 400 høydemeter oppover Bjørkeskogen på den andre siden. Etterhvert som vi nærmer oss Fjellstua tar matfantasiene overhånd. Vaffel og kaffe har blitt til Reinsdyrstek og øl. Kaker og espresso. Det ene med det andre. Vi kommer akkurat høyt nok til å bryte over tåkelokket og vi får større og større avstand til Tromsdalstinden. Og mindre og mindre avstand til Fjellstua der det blir etegilde. Da vi kommer ut av kafeen er plutselig all dis over Tromsdalen fordampet og vi kan gi en liten avskjedshilsen til Tinden før vi tar fatt på de 1200 trinnene på sherpatrappa ned til byen. En ting er sikker: De har en utrolig natur her oppe i Nord. Når jeg speidet utover til Kvaløya fikk jeg veldig lyst til å gå på tur der. På kartet er det derimot ikke noe særlig med stier å se. Kanskje er fjellene for bratte til annet enn toppturer?

Jeg reagerte også på ordføreren sin uttalelse. Men det viser kanskje litt av "grunnholdningen" som eksisterer i nord. De har uendelige områder å ta av, og de fleste ferdes ikke de samme stedene sommer og vinter. Dermed får de ikke sett hva som skjer når snøen smelter. Alle som har bært med seg en halvliter eller to, vet hvor lett det er å bære de tomme boksene ned igjen. Man skulle tro det var enda enklere når man ferdes med motoriserte kjøretøy... Jeg har vært på turer i mange fylker, men mitt inntrykk er at det er desidert mest forsøpling i Finnmark. Jeg har bodd i Finnmark i 10 år. Har også opplevd å slå leir i mørket på tur med andre, for så om morgenen våkne til en ring av dopapir rundt leiren. Følte meg som en "barnehagetante" som måtte ta praten om hvordan man oppfører seg i naturen, og hvordan man går på do. For meg er dette barnelærdom, men dette hadde de aldri lært. Og dette var til voksne mennesker. Jeg sa "se dere rundt her, det flyter av dopapir. Synes ikke dere det er stygt og utrivelig"? Hvor hun ene svarte "jeg synes det er ok, da ser jeg hvor andre har gått på do".

Tidligere i sommer måtte jeg gå ned av fjellet da det ble for varmt for meg. Fisket ble også magert i varmen. Denne uka ble det spådd skyer, regn og værforandring. Lavere temperatur passer meg best. Jeg dro derfor til fjells igjen, da jeg ønsket å revansjere det dårlige fisket. Og revansje fikk jeg. Ett uforglemmelig fiske, denne gang sammen med en god kamerat. Takk for flott tur!

Tunge tak og lange dager. Jeg hadde ingen planer på mandagen. Det var en hviledag uten tur. Per fra Turistforeningen spurte om jeg kunne tenke meg å være med til Nilsebu på dugnad. Noen var blitt syke, og andre var på ferie. Det hadde plutselig oppstått behov for flere folk. Om jeg kunne tenke meg å stille? Neste morgen før 8... Siden jeg har hatt en uke som hyttevakt på Nilsebu i 12-15 år, var det ikke så urimelig om jeg var med på å fornye og få skikk på den gamle hytta. Det var mye som skulle gjøre, og mye som alt var gjort. Jeg bestemte meg kjapt for å si ja til tilbudet. Hva jeg skulle bidra med var litt uklart, men som vanlig på dugnader ble det vel til at jeg i hvert fall skulle stå for matlaging og renhold/rydding. Vi var tre som møttes på dammen. En tømmermann og to på dugnad. Nå viste det seg at det var en jobb å gjøre med båtfortøyningene, og det var en dugnadsjobb jeg ikke kunne noe om. Tømmermannen kunne ikke være alene på bygget. Langt inne i heia og med både arbeid i høyden og med mange hjelpemidler som kunne gi skade, var det behov for at noen andre var tilstede. Nilsebuvannet er regulert, og det var langt ned til vannet fra der betongen sluttet. Det tok tid å komme i båten. Jeg var litt spent på hvordan det ville se ut på hytta. Ville det være store endringer fra det «gamle». Hoveddelen av hytta var uten gulv, og det var bare plastduk på taket. Ellers var det meste som før. Taket er løftet, og vinduene vil bli større. Hytta vil bli lysere, og hemsen mye mer brukbar. Det var virkelig kjekt å se hvor mye som likevel var i behold av den gamle hytta. Det ble en våt historie. Det regnet. Å jobbe ute i regn er ikke morsomt, men absolutt mulig. I løpet av de dagene jeg var på Nilsebu, ble bekkene til elver og myrene ble igjen – myrer. Nilsebu er en trivelig plass, og jeg har hatt mange kjekke uker som hyttevakt på hytta. Selv med mye jobbing og lange dager, så ble det litt kjedelig. Som hyttevakt er det som regel gjester og andre turfolk å snakke med. Denne gangen kom det bare forbi to teltere og en kar som ville inn til Vassrau for å se etter sauene. Det var meningen at jeg skulle bli omtrent en uke, men alt etter tre dager kom det «avløsing». Det passet på mange måter ganske bra. Tunge tak og mange løft, er liksom ikke helt det samme for oss fra første halvpart av forrige århundre. Rygg og muskler hadde fått kjørt seg, uten at jeg egentlig hadde fått utrettet så mye. Det var likevel kjekt til også å få en tur til Nilsebu i 2021. Det er liksom blitt en tradisjon – etter 12-15 år... Like kjekt var det å se at mye av det «gamle» var i behold. Inngangen var på sin vante plass, kjøkkenet lå som før, og kammersene inn av stua kom til å bli som før – bare med full høyde og større vindu. Som alltid var det med litt vemod jeg sa farvel til hytta og folkene på fredagen. Enda et opphold på Nilsebu var over. Jeg håper å få mulighet til flere uker som hyttevakt fremover.

Jeg har bestandig med hansker på tur, lærhansker. Det beskytter hendene når jeg setter ned teltpluggene.

Med y-pluggen, legger jeg en plugg på tvers på toppen av den som skal dyttes ned, så kan jeg presse ned med begge hendene. Glipper den blir det blod, da ser man tøff ut 👍

En plastkork til en brusflaske funker også til å dytte ned plugger.

Jeg ville sjekket vanntettheten på ytterduk. Jeg hadde en annen modell, den rant vannet tvers i gjennom. Fått erstattet dette med nytt, men tyder på at det har vært feil på noen duker. Mitt var 2017 modell.

Snora er der for lett å kunne dra pluggen opp igjen. Jeg pleier å banke pluggen så langt ned at det stikker bare et par cm opp. Da kan det være vanskelig å få godt nok tak i pluggen for å dra den opp hvis du ikke har ei snor å dra i. Snora gjør det også lettere å finne pluggen som jo knapt er synlig når den er banket så langt ned som nevnt over. En annen kjekk greie med snora er at du kan sette en ekstra plugg gjennom denne også for å forsterke pluggfestet. Dette er greit hvis grunnen er så myk at pluggen kan bli revet løs (og i prinsippet kan man fortsette bortover med så mange plugger man har tilgang til, men jeg bruker sjelden mer enn to plugger på en bardun). Sist jeg gjorde det var det leirgrunn som ble løs fordi det regnet så mye slik at pluggene begynte å løsne. Jeg pleier å banke pluggene nedi med en stein eller lignende hvis det er vanskelig å dytte dem nedi.

Var nettopp en fantastisk tur i Jotunheimen. Utrolig flott natur, og fortsatt et sted hvor en kan komme seg vekk og være alene i naturen. Jeg og en kompis valgte å gå Knutshøe, som er kjent som Besseggen's tøffe lillebror. En glimrende tur med fantastisk natur og utsikt i alle retninger. Lettgått tur med unntak av et par partier hvor en må bruke hendene, men dette er kun 2 steder som en lett passerer. Ellers er hele området rundt Knutsøe helt utrolig, og en trenger absolutt ikke bestige en kjent topp eller noe for å kose seg der. Vi så også en stor flokk med reinsdyr da vi var der. Tamrein da, men fortsatt veldig kjekt. Anbefaler alle å ta en tur til Jotunheimen, da jeg vil påstå at det er noe av det flotteste vi har av norsk natur.

La nettopp inn en liten review på HH sin FB side men tipper den ikke blir værende lenge der. Tenkte å legge den inn her også for moro skyld. Skrev den på engelsk og orker ikke skrive på nytt så bare klipper og limer inn her. Bilder kan sees på HH sine sider https://www.hellyhansen.com/no_no/odin-9-worlds-infinity-shell-p-63047 As there is no way to post a review of products on the website i am taking the liberty of posting one here. Bought the ODIN 9 WORLDS INFINITY SHELL PANTS as i figured i would like to try something other than the Goretex pants that always start leaking after a while and you never get completely waterproof ever again. So the Infinity PRO tech sounded promising and i figured i would have a go at it. Even with the pretty steep pricetag. (buy once, cry once kind a thing) These pants is intended for (according to HH`description) Back country ski/touring, camping and hiking, mountaineering and trekking. My use is mostly camping/hiking/trekking in the mountains. Sooo. This is a strange bird these pants. I dont think any real world tests have been carried out during the engineering of it cause if there was there are things that would be different. Very different. 1. I dont climb mountains much and dont know what a climber looks for in a pant, but the legs/knees are straight cut so if you bend down (or lift your leg as a climber often do) then the leg creeps up on your shin. I cant imagine a climber would appreciate that "feature". 2. It is advertised as suitable for back country skiing. And i cant hold that against you. But it is ONLY suitable for that as the legs can not fit over alpine/randonee boots. I know, its not advertised for it either but people should know. 3. The leg zippers... OH the leg zippers!. They are perfect for ventilation. You can open up the whole side of the pants and ventilate as much or little as you want. If you open it up all the way there are buttoned straps at the top, bottom and the knee to keep it in the shape of a pant and keep it on your body. I love that. What i do NOT like about it and what makes it almost useless for me is exactly that. You can open it up ALL THE WAY. As in, you can split it up completely at the sides. You can actually take on the pants without taking your ski`s of should you want too. I cant really see the need for that though. Ever. I see the point of that feature with base-/midlayers but not with a shell pant. The problem? The legs have two way zippers so you can open them up from the top OR the bottom (or both). When the pants are closed at the top, where is the top slider located you think?. At the VERY top of the hip under the belt. And what would that feel like if you have a big 40-50 pound backpack with a hip belt on your back (like you often do when you go hiking/camping in the mountains). The slider is located DIRECTLY on top of the hip arch where the weight of the backpack rests under the hip belt. What genius came up with this idea? You could zip it down under the hipbelt while carrying a pack but you still got a button on the top that you cant move. This makes the practical use of these pants limited to one day trips with no pack, or cross country ski trips with no pack. Any real world testers should have picked up on this instantly and stopped it in the birth. Oh! And if you DO go on a trip without a pack you better bring a jacket to carry your essentials around in. Cause this pants got the grand total of one pocket on your right thigh... The Verglas Infinity pants have zippers that stops further down and that would suffice on these pants as well. It does not have the Infinity PRO fabric i wanted though. On top of that one of the gaiter hooks was missing. Customer service suggested taking it to a third party repair shop and get it fixed (at my cost i must ad). Found a hook and stitched it on my self for free though. But thats another story. I am not impressed HH...

Jeg var innom Der Ute-butikken i Oslo, og ble stående å se på Samaya-teltene. De var litt fristende (men dyre). Har noe her inne testet Samaya? Jeg er litt skeptisk til at det ser ut som det er én duk (ikke innertelt). Da skal ventilasjonen virkelig fungere...

NRK kjører sak: https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/svinesti-langs-skuterloype-i-troms_-_-bor-stenge-loypa-hvis-folk-ikke-kan-bedre-enn-dette-1.15589063 Dessverre ikke unikt. Har selv gjort samme "oppdagelser" sommerstid langs snøskuterløyper andre steder både i Troms og Finnmark. Det ser tidvis for jævlig ut. Og jeg er helt enig. Dersom ikke skuterfolket evner å ta med seg søpla si tilbake, har de ingenting ute i naturen å gjøre. Da er det bare å stenge ned løypene. Det er ingen menneskerett å ta seg motorisert ut på vidda. I allefall ikke om du ikke evner å te deg en smule i pakt med naturen du er så heldig å få kjøre ut i med dagens regelverk.

... jeg finner bare en liten stein til å presse/hamre pluggen nedi med...

Jeg bytter bunnduk på 2 minutter. Hvor lang tid bruker Barentsoutdoor?

Da har du aldri prøvd Butt-plugg...

Lit større overflate ift bredde/"diameter" og følgelig litt bedre hold? Og kanskje enda litt vanskeligere å bøye. Men noen stor forskjell tviler jeg på at det er. En X-plugg er sikkert enda bedre - og vanskeligere å få ned i bakken. Men du vet, det viktigste er å ha det "beste"

Det er ikke V-plugg. Det er Y-plugg. I sand og vanlig moldjord er det ingen problemer å dytte ned en plugg med fingrene, eller crocs for den saks skyld. Jeg sparker ned en plugg i mye hardere jord med crocs enn jeg klarer å dytte den ned i med fingrene. Når jorda er såpass hard at du må trampe på pluggen for å få den ned nytter det ikke å holde i den med fingerspissene for å få den ned. Når pluggen er nede stikker det opp mellom 1 og 2 cm, så det er ikke mye å holde i. Hvis du ikke stikker den langt nok ned vil du ikke kunne stramme bardunen særlig mye fordi pluggen vil bendes løs. Dette gjelder særlig i leirjord. Den er hard å trykke pluggen ned i, men gir etter for press over tid, særlig hvis leira er tørr når du setter ned pluggen og siden blir våt av regn. Hvis du ikke trenger å stramme bardunene særlig mye er det en helt annen sak. Da trenger ikke pluggen å stikke mange cm ned i bakken.

Hei igjen, bestilte 21 juli. Sjekket nettet over lengre tid og det var ikke på lager frem til den 20. Mulig det kom noen få på lager som gikk ut raskt. Tore

«Place 5 level tablespoons (125g) of Trix in a pitcher. Add cold eater or ice to make one liter.» 900gram i glasset.

Kan sjekke på glasset hva mengde og anbefalt blandingsforhold er når jeg kommer meg hjem.

Jeg satset på å ikke virke for interessert i butikken (har allerede mange telt😂), men tanken på et ultralett kuppeltelt vokste litt etterhvert. Til den prisen må det jo være solid, men jeg bærer gjerne et innertelt for å slippe å gnikke soveposen mot kondens ett kjør.

Naturehike (direkte fra kinaland eller fra pakklett) er jo enkle greie teltkopier av dyrere varianter. Billigst er Roskildetelt fra Biltema 🤷🏻‍♂️

Rådyr .

Om det er et bra telt vet jeg ikke, men jeg har kjøpt Urberg 1P UL til det samme formålet som deg. Det går litt opp og ned i pris, fra ca. 1900-2600 på outnorth i den perioden jeg vurderte før jeg kjøpte til 2000. Det er antagelig ikke et kvalitetstelt sammenlignet med mange andre 1 person telt, men for meg er ikke det så veldig nøye siden det pga familiesituasjonen ikke blir så ofte det blir muligheter for aleneturer. Teltet er oppgitt til 1.6 kg. Har kun slått det opp i stuen uten skikkelig bardunering så kan egentlig ikke si så mye om teltet ut over at jeg kommer til å få plass med mine 197cm i lengden, men det blir nok noe trangt i bredden for Exped LW7 underlaget, så her blir det nok en kombo av trekkspill skumunderlag + uisolert sea to summit mumieformet oppblåsbart. Vanligvis bruker vi WickiUp4 når vi er på tur, og der er det danseplass, og det veier ikke mer enn 2.6 kg så jeg kunne fint bære det på en alenetur, men opp gjennom årene så har jeg sett at det er en del fine plasser jeg ikke får satt opp teltet pga arealet det krever, hvor vi må legge oss lengre unna vannkilden/utsikten/etc. enn vi hadde ønsket, så for min del er det en av hovedgrunnene til å skaffe meg et mindre telt for alenetur.

Ja, tenkte å pausestoppe innimellom og prøver meg på litt fiske:) litt ørret med brødskivene underveis 😄

Hvis du tenkte for fiske så ja, vann og elv i nærheten av slepet.

Du siker ikke noe særlig om tyngden på kuppelteltet. Størrelsen spiller liten rolle synes jeg. Det er mer vekta som spiller inn. Før jeg investerte 1/4 BNP i turutstyr var jeg mye på tur alene i det eneste teltet jeg hadde. Et 4-manns Helsport-telt som har fått mye tur før kroppen syntes den hadde godt av å kutte ned litt av vekten på turene...

Ikke veeeldig langt under 5000, men vil du ha et lett og godt telt er sikkert ikke dette så dumt. Høyfjellstelt er det riktignok ikke, men sekken blir lett. Rimeligere alternativ som har ok kvalitet er Naturehike Cloud 2.

Jeg bruker denne her: 😁

Fin dag på Hardangervidda.

Rapport fra min tur til fjellet Kunna (599 moh.) den 27. juli 2021. Dette er et fjell på ei halvøy i Meløy kommune i Nordland fylke. Hvis du kjører fra Bodø er det ca. 111 km og 2 timer sørover langs fv. 17 med bil. Fjellet regnes som skillet mellom Helgeland og Salten. Utenfor er det ei havstrekning som er beryktet som værhard, Nordlands svar på Stadhavet. Toppen er enkel å bestige. Start fra moloen, følg kraftlinja, her finner du stien. Den er klar og tydelig helt til toppen. Det er bratt opp, men ikke utsatt. Turen opp tar ca. 1,5 time og ca. 1 time ned. Bør bestiges i godt vær, for utsikten er veldig flott. Sjelden har jeg brukt så lite krefter for å komme til topps og blitt belønnet med så god utsikt. Over: Nærmest er Kunnvalen som forbinder Kunna med fastlandet. I bakgrunnen skimtes Ørnes som er kommunesenteret i Meløy og Svartisen (nest største isbre i Norge). Over: Mot nordøst: Fugløya og Sandhornet. Over: Fjellet Sandhornet, Høgnakken og Skjeggen. . Over: Retning sør. Mot vest: Nærmest er øyene Støtt (kjent fra værmeldinga: "Strekningen Støtt til..."), Svenningen og i bakgrunnen er øya Bolga. Turen opp, sånn omtrentlig. Høydeprofil. Over: Kunna sett fra sør.

Min er faring er at Ringstind teltene bør settes opp med fotenden mot vinden. Videre vil bruk av footprint hindre at det bygger seg opp kondens. Etter at jeg monterte på footprint har jeg ikke hatt noen problemer med kondens på dette teltet.

Ikke uventet respons derfra nei. Hun tør vel ikke legge seg ut med skuterfolket, da hun vet at de vel utgjør omtrent 50% av velgermassen i Nordreisa Kommune 😅

Jeg leste saken og synes responsen fra ordføreren var veldig merkelig. En hel utedo og en haug med tomflasker er vel ikke akkurat noe som blåser bort ved et uhell? 🤔

En flott sommertur. Det var en stund siden jeg hadde gått fra Hunnedalen til Blåfjellenden. For meg altså. Nesten 14. dager. Jeg gledet meg til turen. Været var avgjørende for at jeg valgte å gå innover på lørdag, for retur på søndag. Vanligvis er det så pass mye folk at jeg heller går tidligere i uka. Denne gangen ville YR ha det til at været ville bli et helt annet – på søndagskveld. Her gjaldt å utnytte finværet. For været var usedvanlig samarbeidsvillig på veien innover. Ikke en sky å se, og varmt. Heldigvis ikke så varmt at det ble tungt, men skikkelig sommertemperatur. Nå fikk jeg jo sola i nakken sammen med trekken, og det var ingen dum kombinasjon denne dagen. Alt etter et kort stykke gikk jeg forbi en familie som også ville inn til hytta. Jeg ville få selskap denne dagen. Av en eller annen grunn startet jeg tidlig, og var inne ved hytta bare et stykke ut på ettermiddagen. Med varme og sol, var det ingen unnskyldning for ikke å hoppe i bekken. Nå var det ikke mulig å hoppe. Skulle jeg få dyppet hele meg, måtte jeg legge meg langflat i det lille vannet som fantes. I nesten varmvann. Jeg burde egentlig ha begynt å jobbe, men denne gangen var arbeidslysten helt borte. Det ble til at jeg satte meg på terrassen og pratet med de andre gjestene. Helt tilfeldig selvsagt, så var mange av gjestene kjent fra tidligere besøk på Blåfjellenden. Det er alltid kjekt å forny bekjentskaper og om turer som er gjennomført siden forrige gang. I det flotte sommerværet ble det en lang og varm ettermiddag og kveld ute på terrassen. Virkelig flott. Her var det bare å nyte utsikt og varmen. Det hender det er annerledes – sånn inne i mellom. Det var fortsatt nesten blå himmel, og varmt på søndagsmorgen. Det blåste. Yr hadde meldt om vindt på opp mot 7-8 m/sek, og det stemte. Om ikker vinden var sterkere. Det seg også noen tunge skyer innover fra øst i løpet av formiddagen. Jeg kikket ut på været og bestemte meg kjapt for å ta opp bakken mot Hunnedalen. Det kunne se ut som om jeg kunne få en regnskyll i hodet. Regnet goldt seg heldigvis borte, og det ble en «tørr» tur tilbake. Jeg valgte å gå i lettest mulig klær på tilbakeveien. Vinden var så pass varm at jeg uansett ville svette, og derfor ble det bare en tynn treningsbukse og en tynn ullbluse. Det korrekte antrekk i varm vind. Dette har jeg forøkt noen ganger i «syden». Søndag ville det antakelig ikke komme noen som skulle til hytta. Jeg traff likevel en del folk. Tre partier, alle med svære og tunge sekker, og alle med planer om å være ute i noen dager. Yr var raus med regn for de neste dagene, men det avskrekket ikke disse folkene. Regn i bøtter og spann, kombinert med teltliv, er ikke helt min greie. Det hadde vært en usedvanlig sommerlig tur, med varme og sol. Det var virkelig kjekt å gå i heia. Stien og myrene var knusk tørre og det gikk raskt å komme fram. Nå gjelder det bare å finne på noe mens yr sitt regn detter ned over oss.

Mine to titankjeler setter 0 smak på vannet. En fra Lars Monsen og en MSR. Em stor fordel for meg er at de ikke smelter på bålet om man skulle glemme dem der og de tørrkoker. Det skjedde meg med en Trangiakjele i mine unge dager. Bruker man titankjeler slipper man å utvikle demens unødvendig tidlig som følge av aluminiumskjelebruk. Dette er ikke så viktig for meg altså, men sikkert andre som ser det som et pluss. Ikke vet jeg om det stemmer heller...

Tja. Jeg har tatt 2 kjøkkentester med mine titankjeler (av anerkjente merker) kontra mine gamle kjeler og i begge testene har jeg kortest koketid i titankjelene. Sikker på du gjør det riktig og at det faktisk er titan i kjelene du har? Siste uke kokte vi 12x vann til real og 6x grøt +++ i en og samme titankjele. Etter rengjøring ser den knapt brukt ut ifht mange andre av mine kjeler. En av fordelene ved Titanium er vel at det ikke setter bismak på innholdet i det heletatt? Husk: aldri sett tom kjele på varmen..

Camp bilde på turen fra Selje til Kristiansund.

Anbefaler ikke å trampe de ned med crocs hvertfall. Det prøvde jeg en gang. Good lesson learned og blod i skoa.