Vinnerliste
Populært innhold
Viser innholdet med mest poeng fra 28. mai 2021 i alle områder
-
Nok en turrapport fra Femundsmarka. Trenger vi flere nå? Nei, vil nok mange si. Femundsmarka er allerede et av våre mest (over-)eksponerte områder, og følgelig et av de mest "slitte". Flora og fauna er under press. Flotte bilder av store bål og store fisker vil bare lokke flere turister til Femundsmarka, og ikke alle disse turistene respekterer naturen i sin higen etter opplevelser og flotte bilder. En stor del av meg tenker slik. Jeg burde dra på tur, minimere mitt fotavtrykk, dra hjem og holde kjeft om det. Folk flest gjør det, og det er nok bra. Men så har man argumenter som trekker meg den andre veien. Turrapporter og bilder er inspirasjon for mange til å komme seg ut. Det er bra i et folkehelseperspektiv. I tillegg kan en turrapport være nyttig i opplysningsøyemed, dersom den har riktig fokus. Formidling av hvilket regelverk som faktisk gjelder i nasjonalparken samt generelle og konkrete tips om hvordan man skal oppføre seg i møtet med slik sårbar natur er eksempler på det. Akkurat dette siste argumentet gjør at jeg lander på å skrive turrapport fra Femundsmarka igjen. Det er ikke å komme unna at det å skrive turrapport er litt egoistisk motivert. Rapportskriving gjør at turen varer lengre (gjerne hele høsten og vinteren), og jeg synes det er gøy å vise fram Femundsmarka, som har så mye å by på. Jeg "rettferdiggjør" min eksponering av Femundsmarka gjennom å forsøke å bevisstgjøre folk på at nasjonalparken er under press og på hvordan det er lurt å ta hensyn til det. Jeg er hverken biolog eller oppsynsmann, så jeg er langt fra noen ekspert, men det trenger man heller ikke være. Man kommer langt med sunn fornuft og folkeskikk, samt litt selvdisiplin. Andre som eksponerer Femundsmarka gjennom turrapporter og sosiale medier må ikke føle at jeg rakker ned eller kritiserer. Jeg synes det er helt greit at andre skriver og tar bilder, og jeg koser meg med mye av det jeg leser og ser. Mange mener at all eksponering er uproblematisk, fordi det til syvende og sist er opp til den som drar på tur å oppføre seg. Allerede i DNTs årbok 1987 ble det stilt spørsmål ved vår bruk av Femundsmarka. I artikkelen «Slit vi ut Femundsmarka?». påpeker forfatteren nettopp dette - at det er opp til hver enkelt. Det beste virkemidlet man har for å beskytte marka uten å innføre begrensende lover er i mine øyne å forsøke å påvirke folks holdninger. Jeg velger derfor det standpunktet at den som eksponerer kan gjøre en liten innsats for å bevisstgjøre folk om tingenes tilstand i Femundsmarka. Såpass skylder vi den. Men; alle kan ikke gjøre det i hver turrapport og hvert bilde, og det kommer sikkert ikke jeg til å gjøre i framtiden heller. Jeg har heller ikke tenkt slik i tidligere turrapporter, men denne bevisstheten er noe som har vokst fram etter hvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med nasjonalparken. Her kommer i hvert fall en rapport fra min 4-dagers i Femundsmarka i sommer. Som vanlig er rapporten av det lengre slaget. Veldig mange har det slik med Femundsmarka, at de bare må tilbake, år etter år. "Femundssjuka" kalles det av mange. Jeg har ikke inntrykk av at så mange har det på samme måte med andre områder. I hvert fall ikke helt på same måte. Hvorfor det er slik kan vi bare spekulere i. Professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for geofromhet. Det synes jeg er et fint ord på det jeg føler for dette området. Hun skriver at «geofromhet skaper erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm». Eller blokkmarker. Eller ei krokfuru. Eller Grøtåa. Fyll inn det som passer for deg. Denne turen skulle egentlig være en tidlig vårtur. Jeg skulle vandre opp langs en folketom Røa like etter vårløsningen og nyte de lange, lyse nettene. Etter en intens høst og vinter med lite søvn grunnet en stk. førstefødt som kom til verden i fjor sommer, var behovet for en liten avstikker fra hverdagen overveldende. Alle ledige stunder gjennom vinteren hadde som vanlig gått med til å se på kart Z59 Rogen og til å lese all litteratur i bokhylla om Femundsmarka om igjen. Våren kom, og gikk igjen, det hele i løpet av noen få dager, føltes det som. Den førstefødte sov like fordømt lite. Juni kom, og gikk. Tørken kom, brakte med seg skogbrannfare og bålforbud, og en planlagt avreise ble utsatt på grunn av det. En forkjølelse kom og gikk. Det klaffet aldri. Ikke før ferien (og pappapermen) gikk mot slutten, og samboeren sa at "nå drar du bare, ildforbud eller ikke, jeg skal klare brasene her hjemme, noen dager uten søvn går fint". Heldigvis har jeg en samboer som forstår hvor viktig dette er for meg. Etter å nesten ha skrinlagt hele turen, var det uvirkelig å sette seg i bilen og kjøre mot Femundshytten en dag i slutten av juli. Endelig skulle jeg få vårturen min! I løpet av mine seks turer i Femundmarka har jeg prøvd de fleste inngangsporter, men Røoset og nedre Røa har jeg fremdeles til gode. Det er nesten flaut for en som liker å kalle seg femundsentusiast. Nedre Røa var som nevnt den opprinnelige planen, men det ble ikke aktuelt nå i fellesferien. Jeg har en teori om at nedre Røa nytes best utenfor høysesong. Dessuten klaffet ikke båttidene helt med min stramme tidsplan. Det endte dermed som det ofte har gjort de siste turene - båttaxi fra Femundshytten til Storvika og straka vegen inn i marka. Må nesten si at jeg er litt lei av denne innfallsporten, men når man har det travelt og ønsker seg langt inn, er denne løsningen svært gunstig, og logistikken er kurant. Som vanlig ønsket jeg å nå så langt inn mot grensa som mulig, men jeg hadde ikke noen konkrete mål. Den hektiske vinteren hadde gjort sitt med formen, så jeg var usikker på hva jeg orket. Aldri hadde kiloene vært flere og lungene mindre. Jeg hadde bevisst unnlatt å se på kart over Grøtådalen denne vinteren, for dersom jeg gjør det, vet jeg hvor jeg ender opp når sommeren kommer. Jeg ville spare Grøtådalen en sesong nå. Dermed ble det å komme seg over Røvolfjellet og ned til Øvre Roasten, følge Røa oppover, for deretter å improvisere. Tre netter hadde jeg til rådighet. Skulle gjerne hatt en til. Det er virkelig en forbannelse som hviler over meg i Femundsmarka - jeg har alltid en natt eller to for lite til disposisjon. Skal tro om det er fordi jeg alltid planlegger for å tyne maks ut av dagene, og dermed alltid blir litt for ambisiøs? Det er jo så mange områder og vann jeg skal rekke over! Over Femunden til Storvika med Tommy som kaptein. "Den skummende innsjøen" var rolig i dag. Navnet Femunden kommer trolig av "Feim", som betyr noe sånt som skummende (på engelsk "foam"), og "undr", en endelse knyttet til vann og innsjøer. Etter en drøy halvtime er man oppe på Røvolfjellet, og endelig har man utsikten innover det forjettede land. Jeg ser Kratlvola langt der fremme, og synes den virker veldig fjern. Skal jeg klare å nå helt inn dit i år da, mon tro? Som forventet er det en del folk rundt Røvoltjønnan. Jeg ser i hvert fall 4-5 turfølger. Jeg snakker med noen, og de fleste kan fortelle om dårlig fiske. Det er 22 grader i vannet her, visstnok. Det vil jeg nesten si at er eksepsjonelt. Ikke rart fisken er slapp da, det er jo fort 10 grader over komforttemperaturen til ørreten og røya det. Kratlvola har allerede rykket nærmere. Her har den trukket helt ned mot Skogtjønna. Røa nærmer seg. Her ser man så vidt Nedre Roasten. Allerede før Skogtjønna er beina vonde fra stortå til hofte. Det blir dermed lunsj ved den lille tjønna nedstrøms Skogtjønna. Været er upåklagelig, men truende. Mens jeg sitter der og spiser og observerer duppen ute i vannet, kommer en gruppe med 8-10 unge karer gående langs stien. "Her er vi gutter! Øvre Roasten!" roper den ene til de andre, mens han begynner å speide etter leirplass. Jeg småflirer litt inni meg, men får nesten litt dårlig samvittighet av det, og vurderer å gå bort og hjelpe karene på rett vei. Heldigvis finner en i følget fram kartet og de blir fort enige om at Øvre Roasten er et betydelig større vann enn denne lille tjønna. Jeg tar meg tid til en god pause her. Dypper føttene i det lunkne vannet og lar femundsstemningen presse seg på og finne veien inn i kropp og sinn. Fisk blir det ikke. Jeg kjenner at jeg er litt rastløs. Jeg må lenger inn. Nedover mot Øvre Roasten storkoser jeg meg. Beina er plutselig fine. Tørrfuruene ønsker meg velkommen. Det er første gangen jeg er alene i Femundsmarka. Det er litt rart, men også fint. Når man går alene er man mer oppmerksom på naturen rundt seg. Jeg går i mine egne tanker og ser på alle detaljene i landskapet. En furu har gått over ende og er i ferd med å bli til en læger (veltet tørrfuru). Den velta furua kan kanskje være 500 år gammel. Etter at den går over ende og tørker ut, kan furua ligge i ytterligere 1000 år. En læger kan altså være opp mot 1500 år - tenk det! Teodor Caspari skrev om disse områdene at "her er det intet om har hast". Furua har virkelig tatt dette inn over seg, og nettopp derfor må vi ta vare på disse. Du har faktisk ikke lov til å knekke greinene av furua du ser på bildet - det står i reglene for nasjonalparken. Det er nemlig disse som gjør Femundsmarka til Femundsmarka. Så tenker du kanskje, når du sitter i leiren en fin midtsommerkveld og får lyst på kaffe fra svartkjelen, at det gjør jo ingen verdens ting om du knekker et par greiner av denne lægeren. Og det har du kanskje rett i. Det påvirker svært lite, isolert sett. Men - faktum er at det fyres hundrevis og kanskje tusenvis av bål i nasjonalparken i løpet av en sesong. Dersom alle tenker som deg, og knekker noen greiner, vil det etter hvert begynne å vises og utgjøre en forskjell. Som nevnt trenger furua hundrevis av år for å bli slik, og vi bør derfor tenke oss om to ganger før vi bryter den ned i løpet av noen minutters ubetenksomhet. Det er opp til hver enkelt! Flere steder i marka er realiteten at det ikke finnes en kvist igjen i flere titalls og kanskje hundretalls meters omkrets. Mange steder ser alle trærne ut slik som på bildet over. Dette gjelder særlig langs Røa og deler av Grøtåa, og er i mine øyne med på å redusere kvaliteten på naturen her inne. Så, når du i et svakt øyeblikk vurderer å brenne en læger, og finner gode argumenter i hodet ditt for å gjøre nettopp det, løft tankene og tenk litt større - ikke vær blant dem som er med og bryter ned marka. Ha såpass selvdisiplin at du ikke setter dine egne behov foran reglene, selv om du tenker at du fortjener et stort, sprakende bål på turen din. Husk at mange bekker små - osv. Det er opp til deg og meg å ta vare på dette, og det er de små handlingene som du gjør eller ikke gjør som utgjør forskjellen. Det du faktisk har lov til, er å plukke opp løse kvister fra bakken under lægeren, og de er det ofte en god del av, dersom du gidder å lete litt. Du kan faktisk få bålet ditt, men kanskje skal du senke forventningene litt; nøy deg med et lite bål, og ikke fyr gjennom hele kvelden og natta. Når du ser Monsen fyre gigantiske bål i den Kanadiske ødemarka, husk at forutsetningene er vidt forskjellige. Femundsmarka tåler ikke at alle skal gjøre som Monsen. Jeg leste et intervju med den nå pensjonerte oppsynsmannen Torfinn Sletvold, hvor han sier noe sånt som at "Mange mangler ydmykhet ovenfor naturen. Folk oppfører seg som Monsen og benytter en hel vinterforsyning med ved for å koke en kopp kaffe". Sletvold er en mann det er verdt å lytte til når det gjelder Femundsmarka. Så mitt tips er; sett av en halvtime til å lete etter lovlig ved, begrens størrelsen på bålet, og tenk deg om en ekstra gang før du bryter ned tørrfurua. Dersom du har slitt litt ekstra for det, blir bålet enda litt koseligere, og du kan nyte bålkaffen med god samvittighet denne midtsommerkvelden i Femundsmarka. Opp moreneryggen over mot innoset i Øvre Roasten røyner det på, og jeg bestemmer meg for en fiskepause i det øvre innoset. Mye folk både til lands og til vanns her rundt Roastkoia. Et par kanoer, et par kajakker, og noen packrafter, samt noe folk på stien. Litt i overkant for min del, men dette er jo "sentrum" i Femundsmarka, så jeg var jo forberedt på det. Om man klarer å stenge ut trafikken, den slitte stien, de strippede trærne og det brukte dasspapiret på bakken er dette virkelig en perle. Ikke rart det er mye folk her, for å si det sånn. Innbydende, vakkert, og intimt, på et vis. Små, rolige håer mellom moreneryggene skaper en intimitet som gjør at man trives. Jeg tror noe av bakgrunnen for "femundssjuka" ligger her. Der er noe ved dette terrenget som appellerer til mange av oss. En biolog ved navn Edward O. Wilson har skrevet om noe han kaller biofili. Dette er etter mitt skjønn nært beslektet med geofromhet. Biofili er rett og slett menneskers medfødte kjærlighet til naturen. Det er plausibelt at sterk tilknytning til naturen, eller kanskje en naturtype, kan gi en evolusjonsmessig fordel. Dersom du har sterke følelser for naturen rundt deg, vil du trolig utforske den mer, bli bedre kjent med den, og ta mer vare på den enn om du ikke føler noe særlig for den. Det er nok irrelevant i dagens samfunn, men for våre fjerne forfedre kunne dette trolig bidra til økt sannsynlighet for overlevelse. Dermed videreføres genene som gjør at vi føler kjærlighet til naturen. Så det er godt mulig at femundssjuka rett og slett er noe som er forankret i genene våre. Hvis man tenker seg om, ser man fort at naturtypen her inne kan være fordelaktig med tanke på overlevelse; ubegrenset mengde rent vann, fiskerikt, god tilgang på materialer (tre og stein), lett å finne skjul og beskyttelse mot vær, rovdyr og fiender blant blokker og morener. Kanskje er vi som har falt for Femundsmarka genetiske etterkommere av et folk som bodde i en slik landskapstype, og som overlevde fordi de følte en sterk tilknytning til denne? Eller er det slik at folk som forelsket seg i denne landskapstypen, og bosatte seg i en slik, hadde større sjangle for å overleve, fordi den er så gunstig? Dette blir mye spekulasjoner, men slik går jeg altså og tenker mens jeg tar meg videre oppover Røa. Det som i hvert fall er hevet over en hver tvil, er at jeg skulle ønske jeg var her for 50 år siden, da dette fremdeles - til en viss grad - var urørt villmark. Det napper på mark og dupp i innoset. Fisken drar ned duppen gang på gang, men jeg får den ikke til å sitte. 4-5 marker spiser den opp, uansett hvordan jeg fester den på kroken. Intelligent fisk jeg har med å gjøre her, som trolig har sett krok før. Men, nå har du møtt din overmann tenker jeg, og tar vekk duppen og fester et par søkker på lina i stedet. Dette gir bedre kontakt med kroken, og jeg kan gjøre skikkelig tilslag. Dermed sitter ørreten. Dessverre ikke veldig stor. Idet jeg skal til å gå kommer en kar med en schæfer gående langs stien. Turfølget hans glir ut i håen i en Ally i samme øyeblikk. Vi kommer i snakk, og det viser seg at disse gutta har gjort en skikkelig tur. De startet i Hävlingen og har padlet hit via Vonsjøen, Lille Vonsjøen og Rogen. En spennende rute! Karene er ikke så positive, for turen har vært betydelig tøffere enn de så for seg, særlig bæringene. Fra Vonsjøen til Lille Vonsjøen skal de aldri gå igjen, det sverger de på. Jeg har selv bært kano der, og kan skrive under på at det er ikke spesielt lystbetont. Jeg trasker videre opp langs Røa, uten å vite hvor langt jeg skal. Føttene er overraskende gode, men jeg er sliten. Ovenfor Øvre Roasten blir det betydelig mindre folk. Jeg ser to karer mens jeg tar den obligatoriske fiskestoppen i innoset i Grisslehåen. Deretter ser jeg ikke folk på lenge, lenge. Den obligatoriske fiskestoppen blir obligatorisk resultatløs som alltid. Et av Grøtåas utløp i Grisslehåen. Legendariske Grisslehåen. Jeg vurderer å ta kvelden her ved Grisslehåen, men rastløsheten har ikke gitt seg helt. Jeg må lenger inn. Det er ikke langt opp til Storbuddhåen. Her campet vi på forrige tur. Jeg slår meg ikke til ro ved Storbuddhåen. Jeg bøtter nedpå litt turmix og finner stien opp mot Kløfthåen. Jeg forlater Røa her og tar "bakveien" mellom moreneryggene oppover. Nå bli det gradvis mer og mer villmark og mer og mer blokkmark. Jeg er sliten nå, men koser meg allikevel. Det er nå Femundsmarka begynner for alvor. En enorm morene mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Kløfthåtjønna med Kratlvola i bakgrunnen. Det går ganske fort til jeg når krysset med T-stien like etter den gigantiske lægeren ved Kløfthåen. Jeg skal ned hit igjen i morgen tidlig, bestemmer jeg meg for. Det er nemlig noe jeg vil finne her. En gammel sliter har bukket under for naturkreftene i løpet av vinteren. Heldigvis skal den være med i mange hundre år enda. Nå er jeg fornøyd med dagens innsats, og vil finne en fin leirplass. Jeg fantaserer om åsen mellom Kløfthåen og Storfisktjønna. Sikkert litt utsyn der oppe. Dessverre orker jeg ikke å begynne å lete etter teltplass oppe i steinrøysa. Jeg går litt langs Nedre Storfisktjønn, og slår opp teltet ytterst på det første neset etter den enorme flata sør i Nedre Storfisktjønn. Beliggenheten er fin. Mot nord ser jeg Bustvola. Mot sør er det naturligvis Svuku. Leirplassen er slitt, som slike fine leirplasser ofte er. Det er nok lenge siden det var kvist på trærne her. T-stien går jo bare et steinkast unna. Men folk det ser jeg ikke nå i kveld. Jeg slepper av meg sekken, som velter over ende. Jeg går ned til vannet for å slukke tørsten, og på tur opp igjen sparker jeg borti fiskestanga som er festet på siden av sekken. Stangtuppen knekker, naturligvis. Jeg får flashback til Lemmenjoki. Svarte. Velvel, jeg får spjelke slike jeg gjorde der inne i Finnlands dype ødemarker. Spjelkingen blir ikke 100 %, men det får greie seg. Sjeldent lav vannstand. Legg for øvrig merke til at Svuku har tatt på seg hatt. Alle med litt fartstid i marka vet hva det betyr. Etter et måltid blir det litt fisking oppover langs vannet. Jeg har ingen store forhåpninger siden vannet er så varmt. Jeg får heller ikke kastet så langt, nå som stanga er knekt. Allikevel hogger det til ved en av de mange leirplassene oppover mot det smale sundet. Småfisk tenker jeg. Det var ikke mye krefter her. Jeg blir derfor overrasket da en voksen harr dukker opp i enden av sena. Den er jo riktig stor! Når jeg får den inn etter noen minutter, snur den seg med buken opp, som om den er i ferd med å dø. Trolig er det det varme vannet som gjør at fisken ikke har de kreftene er slik fisk skal ha. Jeg tar ut kroken, tar et rask mål, og setter den ned igjen. Den svømmer heldigvis ut. I ettertid har jeg lært at man ikke skal bedrive catch and release når det er så varmt i vannet. Påkjenningen for fisken er for stor da. Beklager det, harr. Får håpe du berger til det blir litt kjøligere. Fisken var ca. 45 cm. Det burde tilsi en vekt på tett oppunder kiloen. Moro! Ikke ofte man kan gå tørrskodd over innløpet til bekken fra Øvre Storfisktjønn. Nedre Storfisktjønn med Kratlvola og Svuku. Jeg velger å gå langs toppen av moreneryggen langs vannet på tur tilbake. Sola titter fram og lager et fint fargespill med den mørke himmelen som kulisse. Jeg får kjenne litt på den trolske kveldsstemningen. Her er jeg åpenbart helt alene i kveld. Det er fint å kjenne litt på det å være alene i dette flotte landskapet på en slik trolsk og vakker kveld. Oppe på toppen av morenen går jeg meg på det som ser ut som rester etter et byggverk. En del stein er stablet opp, og det ligger en del gammelt treverk rundt. Jeg vet det skal ligge rester etter en koie her, men jeg får det ikke helt til å stemme med plasseringen. Jeg antar allikevel at dette er rester av ei koie som folket på Femundshytten og Haugen satte opp på 30-tallet til bruk under fiske og bærplukking. Det kan ikke være så mye annet, egentlig. Jeg synes det er spennende og interessant å finne slike kulturhistoriske minner rundt omkring i marka. Det gir en merverdi til turen. Så det er slik furua reproduserer seg... Synes han kunne funnet seg en på sin egen alder. En svært lang dag ender her ved Nedre Storfisktjønn. Som sagt er det nesten uvirkelig å være her. Alt gikk så fort. Nå er jeg her, der hvor jeg har drømt om å være i hele vinter. Jeg sovner fort. Været er upåklagelig neste morgen. Jeg har sovet greit, tatt i betraktning at jeg ikke har sovet så mye i telt i det siste. Det er sen morgen, men jeg trenger på ingen måte å stresse. Frokosten blir lang. Enda en grunn til å ikke brenne tørrfurua. Den fungerer nemlig også som boligblokk for fuglene i marka. Før jeg går videre, er det noe jeg vil forsøke å finne nede ved Kløfthåen. Jeg setter fra meg sekken i krysset der hvor stien fra Storbuddhåen møter T-stien, og går løs på en liten leteaksjon. Det er kanskje mest av interesse for Femundsmark-nerder, men dette området mellom vika i Kløfthåen og den fremste Kløfthåtjønna bærer på litt historie. Ofte kalles dette området for Jo Larsa-tomta. Mange har nok hørt eller lest historien om Jo Larsa. Jon Larsen Femundshytten, som var hans egentlige navn, ble som navnet antyder, født på Femundshytten. Han tok etter hvert over Haugen gård på den andre siden av Femunden, men gårdsdrift lå ikke for Jo-Larsa, og han måtte etter hvert forlate Haugen. Hele livet var han svært knyttet til Femundsmarka, særlig områdene sør for Røa, innover Grøtådalen mot Vonsjøen. Det sies at han midt i slåttonna plutselig kunne finne på å stikke av inn hit. Han var nok tungt belastet med Femundssjuka, Jo-Larsa. Han flyttet etter hvert til Røros for å jobbe for kobberverket, men trivdes aldri med det. Det ville seg slik at han også mistet sin kone i sykdom, og da var det nok for Jo-Larsa. Rundt 1910 flyttet han like godt inn i Femundsmarka. I begynnelsen var ofte Grøtådalssetra basen hans, men han hadde etter hvert også flere koier og gammer han benyttet. Blant annet her, ved Kløfthåen. Her bygde han seg sin egen koie som han benyttet som base, mens han streifet rundt i marka på jakt og fiske, og som bærer for sportsfiskere. Venner av Jo forsøkte flere ganger å få ham tilbake til Røros, og ordnet med husvære for ham der. Men trass i forsøkene vendte Jo tilbake til marka. Det var her han trivdes. Jeg har ofte tenkt at historien om Jo-Larsa kunne blitt til et godt historisk drama på film. Historien om Jo Larsa ender i 1916 på tragisk vis her jeg står, innerst i Kløfthåen. Koia til Jo tar fyr. Han løper ut, trolig for å slokke brennende klær, men på ett eller annet vis faller han og slår seg i hjel mot en stein. Dette sier i hvert fall historien. Sønnen hans finner ham død og koia nedbrent noen dager senere. Jeg vet det finnes en markering av stedet hvor han ble funnet, og det er det jeg ønsker å finne. Etter en halv times systematisk leting ser jeg det. To kors er satt opp for å minnes Jo-Larsa. Jeg tar av meg hatten og tenker at det er fint å minnes slike mennesker og historier fra Femundsmarka. Får håpe korsene får stå i fred og at de vedlikeholdes i framtiden. Koietomta finner jeg ikke, men det finnes nok noen som vet hvor den sto før den brant ned til grunnen. Så er det tilbake til virkeligheten. Sekken skal på, og jeg skal ut i stiløst terreng. Jeg vil nemlig over mot Kratlan. Føttene er såpass gode at jeg vil forsøke det. Jeg har bestemt meg for å gå straka vegen, fra Kløfthåen og over mot Kratlan via Midtrøsta. På båtturen over konfererte jeg med Tommy, som har jaktet elg her inne i 30 år. Han kunne fortelle meg ganske nøyaktig hvor jeg burde gå. Dette terrenget er tilnærmet uframkommelig dersom man ikke vet hvor man skal gå. Jeg forlater stien noen titalls meter fra krysset. Følelsen av å være i urørt villmark kommer umiddelbart. Her er det ikke mange som har ferdes, med unntak av Tommy, og elgen, og kanskje Jo-Larsa. Femundsmarka som helhet er ikke urørt villmark, men det finnes fremdeles "lommer" uten spor av menneskelig aktivitet. Et viktig poeng med Femundsmarka er at den i stor grad må kalles et kulturlandskap, eller en blanding av kulturlandskap og villmark. Disse områdene er ikke urørte - opp gjennom historien har Femundsmarka vært mye brukt, selv om det er få virkelig store inngrep. Til gjengjeld er det veldig mange små inngrep; hytter, koier og stier knyttet til blant annet jakt, fiske, setring, fløting og tømmerhugging. Av store inngrep er vel så vidt jeg kan skjønne alle knyttet til gruvedriften på Røros - snauhogst og tilrettelegging for fløting i Røa. Femundsmarka er ikke store, urørte ødemarksområder, og det bør man ha i bakhodet når man ferdes her som turist. Man bør ikke opoføre seg som om man er i Alaskas dype skoger. Femundsmarka er mye mindre og mye mer sårbar. Østre Kløfthåtjønna skimtes. Et hyggelig lite krypinn ved Midtrøsta. Disse områdene kan karakteriseres som de dypeste delene av Femundsmarka. Her får man følelsen av urskog. Her er ingen stier, bare et og annet elgtråkk. Etter en drøy time ser jeg Midtrøsttjønna. Det blir med en kopp med vann her på Midtrøsttjønna. Vannet er ærlig talt så varmt at det smaker vondt, og derfor gidder jeg heller ikke montere opp fiskestanga. Jeg stålsetter meg for den virkelig tunge etappen over mot Kratlan. Her blir det litt stigning, samtidig som steinblokkene blir store som hus. Her gjelder det å ikke tråkke feil. Det er dyrisk varmt, og svetten siler. Terrengtypen her inne er tørr, og med ekstremtørken man har hatt gjennom sommeren, er det nesten så man hører marka rope på fuktighet. Selv uten ildforbud ville det ikke falt meg inn å tenne hverken bål eller brenner her nå. Det går sakte. Jeg stopper ofte og ser meg tilbake. Det er ikke mange høydemeterne, men her får man endelig litt utsyn over "de lange linjers land". Noen har svingt øksa og truffet stein. Jeg finner etter hvert fram til målet mitt. Dette er mitt "hemmelige" sted i Femundsmarka. Ikke hemmelig som i at ingen andre vet om det, men som i at svært få, om noen, tenker på å stanse her, og enda mindre på å campe her. Her vet jeg at jeg får være i fred. Det er litt fint å tenke på. Midtsommers treffer man folk nesten hvor som helst i Femundsmarka, også langt inn mot svenskegrensen. Her er det i beste (eller verste) fall noen som passerer forbi. Det er heller ikke så mange som vet at det faktisk finnes brukbar fisk her. Det vet jeg, selv om jeg aldri har fått noen på land. Når jeg får satt opp teltet og setter meg til for å spise litt, gjør den umiddelbare nærheten til Kratlvola, som var så fjern i går, at jeg virkelig føler på det å være alene langt fra folk. Jeg har ærlig talt ikke kjent så mye på denne følelsen før - jeg har stort sett hatt turfølge. Jeg er ikke redd eller utrygg, men kjenner litt på ensomheten allikevel. Kratlvola blir med ett litt stygg og truende. Uroen har ennå ikke lagt seg - jeg må lenger inn. For noen år tilbake padlet jeg med to kamerater over Lille Vonsjøen, og denne sjøen har siden den gang virket svært forlokkende. Hit skal jeg tilbake, tenkte jeg. Jeg pakker fiskesaker og noen kjappe kalorier i lommene, og trasker i vei. Midtrøsttjønnan nærmest, og Øvre Storfisktjønn til høyre. I bakgrunnen skimtes Roasten. Tilbakeblikk mot Kratlvola (nærmest til høyre). Grøthogna og Sylfjellet ruver over Grøtådalen bakerst til venstre. Også her har jeg fått tips om valg av rute, denne gangen fra Bjarne H. S. Det er overraskende lettgått, selv om det tidvis er litt klyving i ura. Endelig, for første gang på flere år, ser jeg Lille Vonsjøen. Synet av Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen leder tankene tilbake til padleturen vi hadde i 2014. Det var virkelig en fantastisk tur, som jeg skal få gjort igjen. Synet av Rogen og Bredåsjøen bekrefter også at nå er den nær, svenskegrensa. Jeg har faktisk kommet meg hit i år, og det er jeg svært fornøyd med, omstendighetene tatt i betraktning. Målet er nådd. Jeg kommer ned til vannet ved denne koia. Koia er eid av Haugen og leies ut. Det hadde vært noe å ligge her en ukes tid en sommer og fiske røye. Koia er tom, men en reinsbukk holder meg med selskap mens jeg fisker. Bak der, over passet mellom Vonsjøgusten og Søndre Lillevonsjøvola, ligger Store Vonsjøen. Over der kom med kano og tunge sekker for fire år siden. Det var en strabasiøs bæring, men vi fikk godt betalt i form av en helt topp padlerute. Bæringa over mot Lille Vonsjøen må sies å være en slags "Pikes Portage" for padleruta vi tok. Bredåvålerna. Skulle gjerne fått til en tur i områdene mot Bredåsjøen en vakker dag. De truende skyene som har fulgt meg i to dager bestemmer seg endelig for å gjøre alvor av truslene her jeg står alene og uten muligheter for tak over hodet. Mens jeg står der og skuer utover vannet åpner slusene seg, og det høljregner, på grensen til hagl. Det går ikke lenge før jeg gir opp å holde meg tørr. Det blir fort kaldt å stå å fiske, så jeg må bare starte på hjemturen. Når jeg først er blitt våt, bestemmer jeg meg like godt for å legge hjemturen via toppen av Nordre Lillevonsjøvola. Jeg har lyst til å få meg en liten topptur. Gjennom vinteren har jeg fantasert om Rogsvola og utsikten derfra. Fortellingen om Erling Sands siste tur opp dit, ført i pennen av Cato Hultmann, har vært med å romantisere denne toppen for meg. Dessverre tilsier hverken tid, krefter, eller vær at jeg får en romantisk opplevelse på Rogsvola på denne turen. Jeg innser at det blir for langt, men Lille Vonsjøvola er et fint plaster på det såret. Det viser seg fort at det er lettgått hele turen opp på toppen, og ikke er det særlig langt heller. Vola er mer som en haug enn et fjell, og "topplatået" er stort og flatt. Jeg har aldri likt kvasse tinder og stupbratte fjellsider uansett, så det passer meg i grunn perfekt. Når det omkringliggende terrenget er så flatt og vidstrakt som her, får man allikevel en upåklagelig utsikt. Det letner litt innimellom skurene, slik at jeg får godt utsyn. Den nordre bredden av Lille Vonsjøen med Våndåhåen og Rogen i bakgrunnen. Lille Vonsjøen og Bredåsjøen. Det lysner østover. Vestenden av Store Vonsjøen. Vonsjøgusten rager opp til venstre. Vestover mot Røa. I forgrunnen Midtrøsttjønnan og Øvre Storfisktjønn. Bak til venstre Storbuddhåen og Rosasten, og ser du nøye etter, skimter du så vidt Femunden der nede. I det fjerne bak til høyre sees et parti av Styggsjøan, så vidt jeg kan skjønne. Også vestover, men et lite knepp lenger sør. Midt i bildet Røvoltjønnan, og litt til venstre ser man så vidt en del av Krokethåen. Sørover mot Grøtådalen. Kratlvola og østre topp på Svuku til høyre. Grøthogna og Sylfjellet til venstre. Den ser karrig og lite innbydende ut herfra, Grøtådalen. Nesten som et månelandskap, men selv om den ser ut som månen fra Vonsjøvola, er det virkelig en frodig og vakker dal, jeg vil nesten si paradisisk. Neste sommer, da blir det atter en gang Grøtådalen. Panorama østover, med Lille Vonsjøen, Rogen, og Bredåsjøen. Virkelig gøy å komme opp litt i høyden og skue 360 grader utover "Morgen-Norge", som Falkberget kalte det. Fint å få litt perspektiv på disse områdene, som jeg har blitt så glad i. "Alt flyter harmonisk sammen", er det sagt om Femundsmarka. Det synes jeg er vel talt. På vei ned fra vola kommer jeg over denne steinen som ligger an på tre mindre steiner, oppå en gigantisk stein. Steinen på toppen er alt for stor til at en mann alene kan løfte den, kanskje også to. Er det rett og slett isen som ved en tilfeldighet har anlagt den slik for tusenvis av år siden? Jeg ser ingen andre spor etter menneskelig aktivitet i nærheten, så jeg kan ikke annet en anta at det er isens kjempekrefter som har gjort dette. Om ikke, kan det være en gammel grensemarkering eller en utligger fra riksrøysa? I så fall har de løftet tungt, de karene som hadde jobben med å lage denne markeringen. Turen tilbake til teltet er fort unnagjort. Det regner fortsatt, og nå er jeg klar for en liten siesta i teltet. Det finnes ikke noe bedre enn å få av seg det våte tøyet, få på seg varm, tørr ull, for så å krype ned i posen og gafle i seg mat. Det blir en god pause i teltet, med litt kartlesing, litt podcast, og mye mat og drikke. Det trommer fremdeles hardt mot teltduken. Utover kvelden hører jeg at regnet er i ferd med å gi seg. Energien er tilbake i kroppen. Jeg bestemmer meg for å kle på meg den gjennomvåte buksa og ta en tur bort til Kratltjønna og Rundtjønna. Jeg er overrasket over at jeg gidder dette. Hvor kommer all energien fra? Jeg hadde ikke forventet et slikt pågangsmot. Det er jaggu ikke gøy å dra på seg våte klær og labbe ut i duskregnet, men håpet om storrøye i Kratlan trumfer åpenbart alt. Eller er det kontrasten til det krevende småbarnslivet som gir så mye energi? Jeg tenker at forholdene må ligge til rette for fiskebett nå. Det er antydning til tussmørke, og det har vært en skikkelig syndeflod etter en lang tørkeperiode. Skal jeg endelig lure storfisken i Kratlan? Det er en lett marsj bort til Kratltjønna. Jeg fisker relativt fort rundt neset på nordsiden. Det er skikkelig gråvær, og dørgende stille. Ikke et menneske å se eller høre her innerst i Kratlan. Det drypper fra furukraggene, og det renner små bekker etter stien. Begrepet "trolsk stemning" blir for litt platt og forslitt når man skriver om Femundsmarka, men det er veldig beskrivende. Man skal være skrivefør og godt poetisk anlagt dersom man skal klare å fange denne stemningen ved hjelp av ord. Jeg skulle ønske jeg hadde en Falkberget, en Caspari eller en Børli ved min side her jeg står og fisker i dette urtidslandskapet. Ytterst på neset blir jeg med ett var noe bevegelse på stien foran meg. Det er jaggu en minkfamilie som er ute i sensommernatta. De kveser når de ser meg og kryper inni nærmeste steinur. Jeg ser hodet på noen inn under steinene. Noen etternølere kommer løpende etter, og jeg får så vidt fanget en av de på kameraet. Moro med litt dyreliv, selv om minken vel er en uønsket art. Jeg labber bort til Rundtjønna og fisker langs den nordre bredden. Det er like lite aktivitet på land som i vannet. Jeg tror jeg har rekord i antall resultatløse fisketimer i Kratlan. Det er åpenbart bare jeg som aldri får fisk her inne. Det er sjette gangen jeg er her, og sjette gangen jeg ikke får fisk. Jeg mister ganske fort motivasjonen, og starter tilbaketuren mot leiren. Jeg vet at jeg kommer tilbake en annen gang med uforskammet optimisme. Kratlvola oppleves stygg og truende i skodda og tussmørket, selv om jeg ser at bildet ikke nødvendigvis viser det samme. Jeg får et ambivalent forhold til den - den er mørk og lite innbydende, og gir meg en litt klaustrofobisk følelse når jeg er så nær den, ettersom den er så bratt og dominerende fra denne siden. Jeg trives best med lange linjer og åpne landskap. I vinter gikk det med en del reinsdyr i snøskred akkurat her, i den bratte lia jeg går under. Slikt er ikke moro å tenke på. Samtidig representerer Kratlvola alt jeg har fantasert om i vinter - de dype delene av Femundsmarka, villmark og det å være alene langt fra folk. Neste morgen våkner jeg til et helt annet vær, men klærne er like forbasket våte som når jeg la meg. Heldigvis har jeg med en lett shorts som jeg tenker å ta på mens klærne tørker. Det skal vise seg at shortsen blir på hele dagen. Det er stekvarmt, vindstille og ikke en eneste mygg, knott, svartflue eller klegg i lufta. Etter en rolig morgen legger jeg i vei hjemover igjen. Denne snodige portalen ønsker meg på gjensyn og peker meg i riktig retning. Det ble ikke tid til å lure storfisken her inne i år heller. Men - jeg har fremdeles en del å glede meg til. Turen er ikke helt over enda. Jeg velger å gå litt høyere opp i lia mot Kratlvola på turen tilbake mot Kløfthåtjønnan. Det viser seg å være et godt valg. Jeg får fin utsikt, og det er ganske lettgått i og med at man unngår det verste steinrammelet ned mot Midtrøsttjønna. Jeg støkker opp et stort rypekull, det tredje på denne turen. Midtrøsttjønna med Skedbrofjellet og Bustvola i horisonten. Jeg slepper meg etter hvert ned i skogen, men roter litt før jeg omsider finner riktig lei. Kildevann og molte. Ved Kløfthåtjønna blir det lunsj. En abbor blir det også. Ikke mye å skryte av fisket på denne turen, så alle monner drar. Polarbrød med multe plukket i ødemarka mellom Midtrøsta og Kløfthåtjønnan. Disse moltemyrene får man ha for seg selv, for å si det sånn. Etter lunsj finner jeg fort T-stien mellom Kløfthåtjønnene. Jeg følger den sørover en ti minutts tid før jeg tenker at nå får det jaggu holde med sivilisasjon for i dag, og tar av inn i stiløst terreng igjen, like etter den sørligste Kløfthåtjønna. Jeg har nemlig noe jeg vil finne også her, i området øst for Abbortjønna. Det skal visst finnes rester av ei finnkoie (gamme) her et sted. En samefamilie holdt en gang til her i "føresfalla" - vårløsninga - når det ikke var mulig å ferdes rundt omkring i marka. Tidlige omtalte Jo-Larsa kom forbi koia en gang, og historien vil ha det til at Jo tittet innom koia, og at det der hang en død samekone opp under taket. Røyken fra ildstedet skulle gjøre at den døde kroppen "holdt seg" til det var mulig å begrave vedkommende når føret ble bedre. En fascinerende historie synes jeg, og jeg bestemmer meg for å lete etter koia. Jeg har spurt litt rundt om det er noen som kan hjelpe meg med en detaljert beskrivelse av lokasjonen, men jeg har ikke funnet noen som kan gi meg det. Dermed har jeg bare en markering på et noe upresist håndtegnet kart å gå etter. Reneste skattejakten. Jeg går bare fem minutter før jeg er i det aktuelle området, og det virker plausibelt at noen kunne bygge en gamme her, synes jeg. Jeg begynner å lete ganske bredt, slik at jeg dekker en feilmargin på kanskje 200 m med tanke på markeringen på kartet. Det bør holde lenge tenker jeg. Området er ganske naturlig avgrenset med ulike terrengformasjoner. Jeg leter og leter og leter, systematisk først, deretter usystematisk. I kanskje halvannen time holder jeg på. Det er stekende varmt. Fram og tilbake, øynene leter, mens svetten siler over panna. Dessverre må jeg gi opp. Jeg finner et enslig tre som en gang har vært felt med sag. Det er i seg selv litt spesielt her inne, så jeg tenker at det kan ha sammenheng med koia og samefamilien. Jeg finner også noe annet veldig interessant - et tydelig vardet tråkk. Små steiner på større steiner som markerer en sti. Selve stien er ikke mulig å se, og flere steder ligger det læger på tvers av tråkket som forteller meg at det ikke er benyttet på mange tiår. Men vardingen er tydelig og levner ingen tvil. Jeg orker ikke følge varidngen så langt, men det skal jeg jaggu gjøre en gang. Retningen på tråkket gjør at jeg gjetter at det går mellom Røa ovenfor Grisslehåen og innover mot Krokethåen. Kanskje var det dette tråkket Jo-Larsa kom gående etter den gangen han traff samefamilien? Jeg koser meg med slike spekulasjoner når jeg etter hvert gir opp videre leting og legger i vei mot Abbortjønna. Moro med litt historie og leting etter fortidsminner. Jeg passerer langs Abbortjønna, men orker ikke å sette samme fiskeutstyret. Det er dyrisk varmt. Jeg er helt ferdig når jeg har slitt med opp moreneryggen over mot Røa. Røa var virkelig et vakkert syn nå. Nå skal jeg ta en god pause, drikke litervis, og kjøle meg ned. Jeg slepper meg ned til elva ved den store leirplassen mellom Storbuddhåen og Grisslehåen. Dette er en av de finere leirplassene i marka, i mine øyne. Naturlig nok er den ganske slitt og nedtråkket, men beliggenheten er nydelig. Her er det i hvert fall bare å glemme å fyre bål, for her fins hverken kvist på trærne eller på bakken. Elva er klar og fin. Jeg drikker meg utørst, og dypper føttene i vannet. Fristelsen blir etter hvert for stor - hele legemet må ned i vannet. Jeg bader lenge i det strømmende vannet. Dette badet blir trolig rangert som det beste i mitt liv så langt. Det er ikke antydning til å være kaldt. Jeg tror det blir mange år til man igjen kan bade i Røa slik uten å fryse juvelene av seg. Det har vært en eksepsjonell sommer. Mens jeg ligger og dupper i det lunkne vannet reflekterer jeg litt over hva dette kunne vært. Det var en gang svært nære på at Røa ble ødelagt for godt. Allerede i 1949 begynte debatten om regulering. Debatten varte helt til 1973, da Stortinget valgte å frede Røavassdraget. Debatten pågikk altså mer eller mindre i et kvart århundre. Sterk motstand, både lokalt og fra diverse interesseorganisasjoner, samt et tregt byråkrati, reddet vassdraget. Særlig det med tregt byråkrati er viktig i denne sammenhengen. Saksbehandlingen gikk tregt, og det medførte at saken trakk ut i langdrag. Utover 60-tallet skjedde det et stemningsskifte i Norge, mot miljøvern og naturverdier. En bevissthet vokste fram. Hadde saksgangen vært kjapp kunne man vedtatt utbygging allerede på 50-tallet, og da hadde Røa vært solgt. En utbygging ville medført at Røa hadde fått 1/10 av normal junivannføring. Jeg hadde knapt blitt våt på bena her jeg ligger og bader om dette hadde blitt realitet. Hadde jeg levd på 50-tallet skulle jeg jaggu lenket meg fast til en stein her oppe ved Grisslehåen om anleggsmaskinene hadde begynt å rulle inn. Jeg er usikker på hvor jeg vil campe i dag. Grisslehåen frister, men det får holde med en fiskestopp her. Jeg titter også bortom oppsynshytta, men den er tom og låst. Jeg har aldri vært nord for Røa, og tenker at nå er kanskje muligheten her. Vannstanden ved vadestedet like nedenfor oppsynshytta er rekordlav, og vannet er varmt. Jeg vasser over, går i land, og vasser tilbake. Jeg gidder ikke en gang å ta av meg skoene. Sånn, da har jeg vært nord for Røa. Vadingen er uproblematisk nå når vannet er varmt og når meg kun til knærne, men jeg tenker at det ikke er noen spøk med kaldt vann og normal vannføring. Strømmen tar godt selv nå. Grøtåa er virkelig vakker her i de nedre delene av Grisslehåen. Nye klopper like nedenfor oppsynshytta. Det tror jeg var lurt! Det har etter hvert blitt vel mange tråkk på de bløte myrene rundt Grøtå-deltaet. Jeg trasker ufortrødent videre nedover langs Røa. Her ser jeg igjen Øvre Roasten. Kratlvola har blitt litt fjernere igjen. Den er mye finere fra denne siden, synes jeg. Jeg ser ikke en kjeft før jeg kommer ned til Roastbuene. Her har man dekket bord ute og skal virkelig kose seg denne lørdagskvelden, ser jeg. Jeg går en god bue rundt den første bua, men folkene hilser til meg allikevel. Hyggelig det. Jeg har ikke truffet folk siden jeg forlot Øvre Rosten på tur oppover, og følgelig heller ikke åpnet kjeften. Jeg mumler et ullent "hei" uten å rense stemmen først, samtidig som jeg snubler litt i en rot. Det så nok passe dumt ut. Det tar bare en par dager alene i ødemarka før man mister all sosial kompetanse, åpenbart. Jeg bestemmer meg etter hvert for å gå helt ned til Vassviktjønna. Der har jeg aldri vært, og dersom jeg camper der blir morgendagens marsj ned til Storvika enkel og grei. Vassviktjønna ligger midt på både en vertikal og en horisontal kartbrett. Mitt Z59 Rogen er snart modent for utskifting. Heldigvis vet jeg hvor tjønna ligger, og det er ikke langt fra Roasten. Enormt spennende å bevege seg inn i slike hvite flekker på kartet, slik Ingstad gjorde da han dro inn i den kanadiske villmarken. Det viser seg dessverre at Vassviktjønna allerede er oppdaget av andre mennesker. Her er det både sti og bålgruer. Jeg tar den første og beste plassen på østsiden av vannet. Teltet blir stående nesten på stien. Jeg legger steiner på bardunene, for det blåser etter hvert skikkelig. Været har vært litt truende hele ettermiddagen, og nå er det skumtopper ute på det lille vannet. En strek i regningen er at jeg klarer å kjøre teltstanga rett igjennom kanalen like ved hylsa som den skal stå i. Ingen krise, men ganske irriterende. Er det dårlig kvalitet, eller må man utvise større forsiktighet med disse superlight-teltene? Jeg tror mest på det siste. Jeg var nok litt stressa og hardhendt. Teltet er forøvrig et Helsport Reinsfjell 2 SL, 2018-modell. Jeg har lenge fantasert om kuppeltelt. Egentlig landet jeg på Exped Orion som førstevalg, men da Helsport hadde åpen dag på Melhus i juni kunne jeg få et Reinsfjell til en svært hyggelig pris, og da ble det slik. Teltet virker svært godt basert på denne første turen, men jeg synes kanskje at stengene er noe vanskelige å tre i kanalene. Den ene hempa for oppheng av innerteltet er plassert helt inntil kanalen, og stanga hekter seg fast i hempa. Jeg løsnet etter hvert innerteltet fra denne hempa, og da gikk det noe bedre. Det blir bare en liten, resultatløs fiskerunde før jeg kryper inn i teltet og spiser. Solnedgangen er fin. Duskregnet blir etter hvert til en skikkelig haglskur. Det er et forferdelig uvær. Det pisker så hardt mot bakken at det spretter jord inn under teltduken og inn på innerteltet. Jeg hører også noen tordenbrak. Det gir seg heldigvis ganske fort, og jeg får et glimt av solnedgangen. En liten reinsflokk passerer like forbi teltet, men de unngår heldigvis bardunene. Det blir litt kvalitetstid i teltet før natta kommer. Neste morgen blir også rolig. Jeg har god tid. Må dessverre innrømme at Vassviktjønna ikke blir noen umiddelbar favoritt i Femundsmarka. Jeg "føler" det ikke helt her, som man sier. Uten at jeg ønsker å framstå som noen feinschmecker må jeg si at denne tjønna føles for tilgjengelig og slitt. Jeg vil heller ligge ved et mer utilgjengelig vann, selv om fisken sikkert er stor her i Vassviktjønna. Jeg velger å gå straka vegen opp mot Skogtjønna, langs bekken som kommer derfra. Da går jeg meg også på den velkjente kullmila, som jeg ikke har sett før. Greit å ha sett den også. Et eksempel på et av inngrepene som gjør Femundsmarka til et kulturlandskap. Det går ikke lenge før jeg er oppe på Røvolfjellet. Litt mindre folksomt her i dag. Svuku nekter å ta av seg hatten selv om jeg hilser høflig i det jeg passerer Skogtjønna. Så er turen snart over igjen. Da jeg våknet i morges tenkte jeg at jeg var fornøyd og hadde fått nok av Femundsmarka for en stund. Når jeg stanser ved Skogtjønna og ser innover mot Grøtådalen drømmer jeg meg igjen bort. Den som hadde ligget inne ved Vonsjøen nå, like under Vonsjøgusten som stikker seg fram lang der bak... Så er Kratlvola igjen blitt fjern. Jeg blir etter hvert nesten tatt igjen av gjengen jeg så den første dagen, de som bomma på Øvre Roasten. Jeg gløtter meg tilbake og ser at de stopper ved stikrysset mot Haugen, hvor de står og spekulerer litt. De bestemmer seg etter hvert for å følge etter meg ned mot Storvika. Det er åpenbart unge, spreke karer, og de passerer meg like etter nasjonalparkgrensa. Jeg krysser fingrene for at de har navigert rett og ikke skulle til Haugen. Etter litt venting nede ved brygga blir de plukket opp av en båt som kommer fra Jonasvollen. Jeg venter enda litt, før Tommy kommer tøffende over Femunden. Og dermed var eventyret over også for i år. Kommet jeg tilbake? Ja.
3 poeng -
Måtte ha bilen på service og benyttet sjansen til å besøke Øyfjellet utenfor Mosjøen. Det er 818 meter rett fra sjøen og store deler av turen går man på sherpa trapp. 3 km til toppen. Jeg ble ikke helt komfortabel med denne måten å forflytte meg på, men det er no så. Helgelandstrappa. Åpnet av Dronning Sonja i 2019. Det er vel et naturinngrep i seg selv, men sparer nok terrenget en god del.
3 poeng
-
Tidligere har jeg brukt å stikke innom enkelte overnattingsteder underveis for å få kjøpt noen porsjonspakninger. Det går som regel greit og noen steder har jeg endog fått noen. Fordelen er helt klart at jeg ikke behøver dra med meg alt fra start, bakdelen er at det føles litt kleint. Derfor har jeg i år satset på å være selvforsynt. Hentet på Posten nå: 100 kopper Nescafé Gull
3 poeng
-
Gossamer Gear Kumo 36 til de varmere årstider så vel som dagsturer. Etter å ha fundert lenge på hvilken lett sommersekk jeg ville ha bestilte jeg denne forrige uke, og den ble levert på 8 dager. Til forskjell fra de andre populære lettvektsekkene (mld, palante, atom osv.) er disse laget i kinaland, som selvsagt trekker litt ned. Men utforming vant over produksjonsland. Kundeservice opplevde jeg som veldig bra og sekken er akkurat hva jeg var på jakt etter. Blir spennende å ta den på en overnatting
2 poeng
-
"Det er ikke spørsmål en gang!" Utbruddet kommer spontant når jeg spør om de ønsker å dra tilbake til Lomsdalen igjen. Her er det noen bilder fra en avslappende og flott tur til denne dalen som ligger så utilgjengelig til her sør i Nordland. Mange kaller det "Det gjemte landet", og det kan nok mye godt stemme. Nettopp disse bratte skrentene og dype fjordene har gjort det vanskelig å bosette seg her inne, og gårdsbrukene ble fraflyttet rett før og etter krigen. I lang tid var det snakk om å demme ned dalføret, men fornuften gjorde vel at det ble vern. Eller det var ikke økonomisk drivverdig å bygge det ut, men området er eid av det lokale kraftselskapet - men nå altså vernet som nasjonalpark. Det er meldt et flott maivær med sol og kalde netter. Det er startet en skysstjeneste inn fjorden slik at man kan få skyss innover. Børja er det desidert enkleste startstedet for ferdsel inn i Nasjonalparken. Det er fredag og klokken er 17 og jeg vet at det er lite med teltplasser mellom startstedet og Strompdalen. Vi tar en rådslagning på oppstarten og bestemmer oss for å gå innover, selv om ungene har hatt en lang dag på skolen. Ved broa over Tettingselva ved oppstarten av turen. Vi får en fin vandring innover, selv om sekkene er tunge. Vi har som vanlig ikke spart på noe og på menyen står bacalao og rundstykker når vi kommer fram. Tørsten slukkes i Sæterdalen. Det er veldig kupert innover og en god del steinur som må forseres. Helt utrolig at folk har bodd og livnært seg her inne gjennom mange hundre år. I Strompdalen blir vi møtt av noen lokale rein som beiter på innmarka. I tidligere tider var dette en stor gård, men nå gror markene igjen så bra det kommer til nytte. Svea 4 parkert utenfor skogskoia Dag nummer 2: Noen vet å slappe av! Rett bortenfor hytta kan man se over til Lomsdalen, men først må man ned til elva og fossen som kommer ned til høyre i dette bildet, og så må man forsere en del ur før man er inne i selve dalføret. Vi kommer til elva som kommer fra Breivatnan - den fossen er stor Alltid godt med en kald dusj her, men best i solskinn som i dag. IMG_1379.mp4 Vi bruker dagene til å fiske og vandre litt i området. Dalføret har lite besøk og vi er de første som besøker Lomsdalskoia i år. Grunnen til at jeg vet det er at ingen har kostet opp etter musefesten som har vært der. Det er en krakk med hengslet lokk med matlager inni, og her har musa gravd seg rett i gjennom 1" bord og hatt fest.. jeje Prøving av mors sekk.. Vi får en liten ørret i tjønna. Far sjøl har kastet hele kvelden uten napp, men når mor kommer biter den på første kastet! På morningen på mandagen kl 0700 - fantastisk morgenstund Klare for avmarsj - sekkene skal på og vi skal gå ut. IMG_1420.mp4 Vi bruker bare 3.5 timer ned til sjøen, og dette syns vi er akseptabelt.Det blir mye vind og bårer på hjemturen. Friskt over fjorden. Ikke siste gangen vi drar innover hit nei!
2 poeng
-
Trenger ikke UL-ustyr når man har kano
2 poeng
-
De kan og få dårlig gjennomstrømming hvis det er lagret over tid. Jeg tok fram mitt Befree her om dagen og det var veldig tett kontra da det var nytt. Fyllte flasken helt full med vann og lot det stå til dagen etter, og da funket det som nytt igjen. ______________________________________________________________________ Her blir kun filteret tatt med og brukt om man er i tvil om vannkilden. Bruker egen drikkeflaske å drikke av, ofte kan man jo bare fylle rett fra bekk, vann, elv osv, så man slipper å bruke filteret hele tiden. Der er jo LifeStraw Go-flaskene dumme, der må man gjennom filteret uansett. Syntes og det er dårlig gjennomstrømming i disse, fra starten av. Tunge er de og, min Nalgene Oasis 1l-drikkeflaske + Befree 0,6l veier mindre tilsammen enn Lifestraw Go 0,65l.. Og man får da i tillegg med seg mer vann om man har behovet. Er man fler på tur i gruppe, feks en familie, så kan man fint dele en Befree(evt Sawyer-filter el.lign.), men ha egne drikkeflasker. Men nå har LifeStraw også kommet med sånn myk flaske ala BeFree, så blir spennende å se hvordan den kommer ut i tester.2 poeng
-
Hei. Jeg har i flere år laget tørket turmat selv og har nå beskrevet mine erfaringer på en webside til nytte for dere. Vær så god: http://lindasturmat.simplesite.com Moderator edit, ny side: https://lindasturmat.wordpress.com/ Kom gjerne med innspill i denne tråden om det er noe som mangler. Websiden er på ingen måte kommersiell og derfor håper jeg at det greit å lage litt reklame for den her.1 poeng
-
Der tror jeg du må prøve å få lurt noen av disse teltfantastene istedenfor, for hvis skal jeg ha et telt til, så blir det Allak 2 (evt 3 om jeg finner meg ei som er glad i teltturer) eller noe form for UL-telt Skal mye til før jeg kjøper meg et tunneltelt igjen. Hadde et Helsport-telt før, men det var ikke noe for meg, så det ble solgt. Har levd lykkelig med mitt Hilleberg Unna siden1 poeng
-
Ville nå gjort det hjemme før tur jeg da, så man er sikker på at det virker som det skal. Ikke vits å ha med noe som ikke virker... Jeg fyllte bare min flaske med vann, klemte ut litt for å se hvor mye som gikk gjennom. fyllte flasken helt full og lot den stå og testet gjennomstrømmingen på nytt dagen etter. Funker det da, så er det jo bare å ta det med.1 poeng
-
Jeg er mer nerd når det gjelder å gå oppover faktisk. På vei nedover går det på følelse bare. Siden det meste av mine skidager har vært med pudderski med 100mm+ midje så ble jeg nødt til å utvikle god teknikk oppover. Høyden og stivheten på Fischer støvlene gjør nok at man mister en del gå-effektivitet sammenlignet med lavere sko, kam jeg tro, men ikke så farlig. Når jeg ikke snører helt opp får jeg ganske mye fleks bakover så det føles økonomisk å gå. Har jo ikke prøvd noe lavere BC-støvler så det er vanskelig å sammenligne. Jeg synes ikke der er like viktig med steglengden på fjellski som der er med tonge pudderski.. Alt er så mye lettere med fjellskiene så man kan like greit øke stegfrekvensen isteden hvis man vil. Glien er så mye bedre med smale kortfeller kontra lange 100mm breie feller på pudderski så det blir et helt annet rørelsemønster.1 poeng
-
Har jeg ikke tilstått at jeg har kjøpt meg kajakkseil? 🤩 Har ventet og ventet i stor spenning over en måned nå, lenge siden sist jeg har gledet meg sånn til en pakke. (Det sier vel strengt tatt sitt at jeg har bestilt fra Australia, jeg som er rimelig konsekvent på å bare handle her til lands. Men nå "måtte" jeg.) Den ble dessverre liggende på ukevis i UK der det var noe smittebølge, men det får jeg tåle når masse folk må tåle å få den der skitCovid'n. Venting er peanuts - men nå har den kommet til Norge for noen dager siden, og jeg oppdaterer trackingen sikkert hver time for å se om den har kommet til Bjerkvik. 🤣 Det ser så utrolig artig ut!1 poeng
-
Takk for hjelpen, @Halkatla1 poeng
-
Jeg bestilte fra Bedrocks nettside: https://bedrocksandals.com/collections/accessories-1 "split toe socks"1 poeng
-
Hei, hvilke sokker er dette og hvor kjøpte du? Jeg har ila. det siste året plutselig begynt å få trøbbel med at stortåa og langtåa(?) gnisser mot hverandre. På lengre turer kan dette bli ganske ubehagelig. Slike sokker høres ut som noe som kan avhjelpe litt. Verdt å undersøke.1 poeng
-
Enig i det du skriver @Marius Engelsen ift utslag fremmover og å redusere bruk av helløfter/skifte mellom helløfternivåer. Men helen på skoen er låst av skia (man kan ikke "rulle" på foten slik man gjør når man går i sko), dvs går skoen bare 90 grader ift bakover bevegelse så begrenses ankelen vs fotblad i 90 grader når man skal skritte ut, og man kan ikke skritte fremmover like langt. De skoene du nevner har 25-30 grader bakoverrotasjon som jo er helt ok, og Travers hele 80 grader rotasjon totalt som er tilnærmet motstandsfri. Stivere/mer kjørerettede sko har gjerne mindre rotasjon (begynner å komme en del med bra rotasjon de siste årene), hvorpå noen har bare 15 grader rotasjon bakover og mesteparten fremmover.1 poeng
-
Jeg har bestilt en v6 110 for ikke lenge siden, står å speider etter postmannen hver dag! Var egentlig på jakt etter Trollhetta 95 da jeg trodde dette skulle holde for mitt bruk men ble flere ganger anbefalt å heller gå for v6 110 som er mer solid og bare en bedre sekk fikk jeg inntrykk av, og vekten er ikke så stor forskjell (1 lite kilo ekstra)! Blir spennende å se hva andre svarer her siden vi har nøyaktig samme problemstilling. Har vært innom tanken på en liten og en stor sekk, men har troen på at denne v6 110 er en ganske optimal allround sekk!1 poeng
-
3 par randoneeski solgt ila mai måned og 2 par kjøpt, og med bra salg rundt om kring nå så går skibudsjettet i null 😊 Disse er en oppgradering av kidsa sine ski (2 av parene som er solgt), og estimert ut fra foreldrenes høyde så vil de passe i mange år 😄
1 poeng
-
Usikker på hva du legger i dette men stusser litt på beskrivelsen. Funker gammeskia å legge såpass på kant med Magnum BC binding på hardt føre ref. kommentaren nedenfor? Gamme skia er 54 mm brei på midten og magnum bindingen er 68 mm brei på midten, dvs bindingen har ca 7 mm overheng på kvar side av skia. I min tid på telemark så måtte eg ha klosser på skia for at bindingene ikke skulle ta nedi på skjærende svinger (ikke skrensesvinger). På smalere telemarkski uten plate så tok bindingene nedi om man forsøkte skjærende svinger ala carving, og man fikk en rotasjon rundt bindingen (dvs fallt). Også på bakkeskiene mine (Stöcli Laser World Cup - 68 mm midtbredde) for alpint så har jeg plate for å bygge opp bindingene. Bilder lånt på nett for å illustrere carving: Kommentaren her er ut av ren nyskjerrighet altså. Hvordan er flex og svingradius i Gamme skia? Dette vil påvirke hvor mye du kan/vil legge skia på kant. F.eks. Falketind/Rabb skia har ganske myk flex og faller igjennom om man kanter skikkelig i bra fart på hardt føre. Både paralellsvinger og telmarksving (for dei som har knær til det) er gøy.
1 poeng
-
Ja men jeg slapp returen fra sjelset og tilbake mot sælandskogen delvis på asfalt siden jeg allerede hadde gått der😉 turen ble gjerne litt lengre fra eikeland (jeg startet opptak litt sent så reell gps lengde er gjerne 8,9km?)men var jo uansett ikke superlang tur - særlig siden en del på skog/traktorvei. Men går nok fra sælandskogen om jeg skal forsøke meg på ristølnuten (se som på tråden din om den)
1 poeng
-
Hej turvenner, Jeg faldt over en artikel om et nyt produkt som jeg tror nogle af jer kan være nysgerrige omkring. Eftersom min nødhjælpskasse sjældent er større end en pakke plaster så vil jeg ha' det i mente hvis det kommer på markedet. https://ing.dk/artikel/nyt-materiale-saarbehandling-beskytter-mod-resistente-bakterier-2466711 poeng
-
Ikke så veldig lang tur (ut på terrassen), og tatt med mobil (Huawei Mate 20 Pro), men fint var det i den trønderske maikvelden.
1 poeng
-
Jeg bruker selv Katadyn BeFree 3-literutgaven og har ikke noe problemer med at det tetter seg. Instruksjonene om å riste og "sloshe" fungerer veldig fint for å få opp vanngjennomstrømmingen. Det er nok ikke nødvendig å bruke filteret overalt, men jeg bruker den som "camp-vann"-pose i tillegg. Meget praktisk å ha 3 liter vann hengende på et tre som er enkel å tappe fra (åpne opp tuten og hold flaske under). Brukt sist ved camp på Tonekollen i Østmarka hvor man ellers måtte gått helt ned fra kollen for å hente vann. På vinteren så kokes det snø uansett, så da blir filteret unødvendig, og problem med at det skulle fryse til is er urelevant.1 poeng
-
Etter å ha blitt skikkelig dårlig i magen på to ulike turer på Lifjell (mye sau) kjøpte jeg Sawyer Squeeze filter. Synes det går ganske raskt å gjøre klar flasker med rensa vann med den. Har også blitt brukt på turer i lavlandet. På høyfjellet bruker jeg det ikke.1 poeng
-
Bruker befree og krysser fingra for at det funker bra nok. Største bekymringen min er andre turgåeres toalettvaner...1 poeng
-
En flott tur i flott vær. Det regnet på morgenen. YR mente det ville bli opphold ut over dagen. Det var uansett forhold til en tur. Broderen var klar for en vanlig kjapp tur, og ville gjerne bli med på runden til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. Jeg kunne godt tenke meg en litt lengre tur – rundt Engjavatnet og til «Skogen». Noe som ville forlenge den vanlige turen med omtrent tre kilometer – eller tre kvarter. Yr viste litt sol ut over dagen og jeg mente det ville være muligheter for, i hvert fall brukbart vær. Broderen var skeptisk til en langtur. Han mente det fikk holde med runden på 8 kilometer. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen og ta i hvert fall deler av runden sammen. Parkeringsplassen var tom da jeg kom der. Det kom en bil mens broderen og jeg gjorde oss klar for tur. Etter det var vi alene. Vi så ingen andre, men det var spor i sorpa. Det hadde regnet de siste dagene. Stien oppover mot Blåfjell var våt. Skoene ble testet mot lekkasje et par plasser, og buksa ble svart oppover mot kneet. Det var bedre utsikt fra toppen av Blåfjell tidligere, med blader på bjørka, ble sikten redusert. Vi tok likevel oppom for å sjekke om vi fortsatt kan se havet og fyret på Feistein. Nedover mot Bjødnali er det ofte skikkelig vått etter noen dager med regn. Denne gangen var det helt greit å gå, og vi kunne holde god fart nedover lia. Det tok ikke lang tid før vi var ved bekken som kommer fra Bjødnalivannet. Den var langt fra «hissig» eller høy, men ganske grei. Det lovet bra for turen rundt Engjavannet. Vi måtte oppom gården i Bjødnali. Broderen har et tre han tar bilder av hver gang han er på de kanter. Han fikk med seg bildet denne gang også. På vei opp bakken mot toppen måtte fleecen av. Det ble litt kaldt på toppen, men nedover bakkene mot Bjødnali, var det helt greit å gå med bare ullbolen. På vei langs Bjødnalivannet, kom sola fram for fullt, omtrent blå himmel over oss. Broderen ombestemte seg, og ble med videre til «Skogen». Nå var vi begge litt usikre på om vi ville komme rundt. Det går en del høylandsfe – med kalver. Om flokken står midt i stien, ble vi enige at det beste ville være å snu. Flokken sto midt i stien. De trakk likevel vekk da vi nærmet oss. Vi valgte å ta en liten runde rundt en kolle, og kom helt greit gjennom porten og over bekken. Vi fikk et stykke med bjørkeskog. Sol lys grønn bjørk og fuglekvitter var det vi fikk servert dette stykket. Så avgjort verdt å ta med seg. Det ble en fin opplevelse. Denne gangen hadde vi ikke problemer med å følge stien over Engjamyra og oppover mot traktorveien. Helt greit og nesten helt tørt. Nedover mot Sjelset, i ly av trekken og med sola i ansiktet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg hadde fått litt feber på grunn av koronaprøyta for noen dager siden. Jeg ble var og svett. Det var lenge siden sola hadde varmet slik. Nede ved ånå ble vi møtt av ganske sterk lukt. Heggen blomstret. Videre ble det sommertur. Sol og varme. Broderen – og jeg, var virkelig godt fornøyd med turen, og at vi tok den ekstra rundturen. Denne dagen var alt for flott til bare å ta en kjapp og kort tur.
1 poeng
-
Gore-Tex er greit å ha. Det flotte turværet vi har hatt en lang stund forsvant. Og ble erstattet av «nesten vinter» med litt vind og få varmegrader – og regn. Nå meldte Yr mer regn enn det kom, men siden det omtrent har vært en måned uten tur i regnvær ble det en kald fornøyelse, For selv med regn og få grader så er tur fortsatt en fornøyelse. Det har ikke blitt så mange lange turer de siste dagene. Våret har selvfølgelig noe med dette å gjøre, men også koronasprøyte nummer to. Første sprøyte ga bivirkninger omtrent som forventet. Litt smerte i armen, litt feber og litt vondt i musklene. Litt «influensa» - uten sår hals. Det ble en kort tur den dagen jeg var på legekontoret, men dagen etter følte jeg meg i helt grei form, og syntes det kunne passe med en litt lengre tur. Nå var værmeldingen ikke het bra, og jeg var jo ikke sikker på om formen ville hold, så det fikk bli en tur uten de lange og tunge bakkene. Det har ikke blitt så mange turer fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake denne vinteren. Det er en grei men lang tur. Opp mot 14 kilometer, men uten bratte og lange bakker. Det blir likevel en del høydemeter om alt summeres opp. Det var en kald vind på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Heldigvis begynner turen mot Synesvarden og videre med en bakke opp mot «Litla Karten». Jeg var varm på toppen, og kunne se nedover bakken og videre opp mot Synesvarden, Det er lettere å ha kontroll på pust og puls i bakker som jeg har gått noen ganger før. Bakken opp mot Synesvarden er vel kjent. Og helt grei å komme opp. Litt på siden av dagens sti gikk den gamle stien mot Synesvarden – på sørsiden av Litla Karten. Det er noen år siden stien ble lagt om, men den gale stien var svært godt synlig da den var i bruk. I dag, mer enn 20 år senere, er stien helt forsvunnet. Varden på Synesvarden var delvis «forsvunnet». For andre gang på kort tid har «noen» klart å ødelegge varden. Jeg skjønner ikke helt vitsen med det. Denne dagen ville jeg som sagt på en litt lengre tur, og satte kursen mot Holmavatn fra Synesvarden. Etter tre kilometer opp og ned slake bakker, var jeg ved porten til Holmavatn, og kunne ta fatt på turen mot Steinkjerringå. Jeg hadde møtt lite folk til jeg tok fatt på turen sørover. Det er nesten alltid mer folk mellom Holmavatn (med en stor parkeringsplass) og Steinkjerringå. Her er det også gjort en del for at folk skal komme greit fram, med en del store steiner over de dypeste myrene og gangveier. Jeg fikk bruk for utstyret. Det regnet – rett i mot. Litt surt, men det varte ikke så veldig lenge før det igjen ble opphold. Nede ved Steinkjerringå, stoppet jeg og snakket med hytteeieren. Han kunne fortelle at det hadde vært en husmannsplass der hytten står i dag. Og at «skogen» ikke var mer enn omtrent 50 år. Før det var det ikke et tre å se. Mellom Steinkjerringå og Synesvarden, var det litt sleipt i sorpa, Jeg gikk nok noe senere, men kom likevel greit fram til varden igjen. Det siste stykket gikk i egne spor tilbake til Tovdalsveien. Igjen ble det regn, og jeg var temmelig våt da jeg sto ved bilen. En flott 12-13 kilometers tur på tross av nedbør.
1 poeng
-
Den var sexy størrelse på (som brura sa) Hadde passet perfekt til å ha med på sykkeltur 👏🏻 Hvorfor har det seg slik at hver gang du poster noe, så ender jeg opp med å bruke penger? 🤣1 poeng
-
Shimano STC TE 180ML 7-21gr og Okuma Ceymar CXT-10. Stang, snelle m/sene=270gr (+190gr for bæreveske). Og stangen passet oppi sammen med min Shimano STC Spinning 210/240 3-14gr bedre enn jeg hadde trodd, dvs med snella også. Kjekt å få med begge i samme veske!
1 poeng
-
en "stein" www.spyderco.com/catalog/details/306CBN/CBN-Benchstone/19011 poeng
-
Kommer litt sent inn i denne tråden da jeg har vært uten dekning en uke i Børgefjell (med både et Exped Orion 3 UL og 2 UL). Jeg går Norge på langs med UL versjonen som @a_aa nevnte tidligere i tråden. Som et svar til trådstarter er min mening etter å ha sovet i ultralight versjonen I 150 netter nå I alt av vær, fra vindstille og 34 grader til pøseregn og vanvittig vind på høyfjellet til skikkelig snøkaos. Teltet har vært gjennom alt. Det begynner å bli litt slitent, en stang er blant annet litt bøyd, enten av vind eller en fot og det er noen små hull i inner og ytterduk, men ellers ingenting galt. Min mening er derfor at UL teltet absolutt tåler en støyt, men valget er ditt @beateoh Jeg håper ihvertfall dette vil gi en liten indikasjon på hva teltet tåler.1 poeng
-
Neida, jeg er like lat som før! 😂 Jeg har bare fått heftig behandling med cellegift og stråling som det tar sin tid å komme til hektene fra, i den grad man gjør det. Så jeg håper seilet kan bidra til at jeg får litt lengre turer eller kan ha mer last med enn formen egentlig tilsier. 🤞0 poeng
.jpeg.11e9ea48e6edac7e3b86b31e36361b24.jpeg)
.jpeg.e842aac7d4ea85a424a95988e8a072ff.jpeg)
.thumb.png.67ea3183f116c3089f1bfa0badf7c2aa.png)
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00