Vinnerliste

Asdøljuvet i går. Regnvær gjorde at presenning måtte til for tilberedning av lunsj (som for enkelthets skyld besto av frysetørret + kaffe denne gangen). Regnværet gjør at fossen er stor. Elva kan da ikke krysses for videre ferd oppover i juvet. Nå bærer det ut i hengekøye i natt.

Er ganske fersk når det gjelder "ordentlige" fjellturer, og har til nå brukt hva enn jeg har hatt liggende hjemme fra før av, men i år fikk jeg lyst til å investere litt i komfort og sikkerhet, så nå har jeg kjøpt meg masse gøy (som for de fleste her inne sikkert er helt basic greier ). - Bedrock Cairn Adventure sandaler <-- JEG ER SÅ GIRA på disse, de vinner alt av tester overalt så forhåpningene er skyhøye her. I fjor ble selv Altra løpeskoene mine for varme (og ikke minst våte, etter ørtenhundre bekkekrysninger), så jeg gleder meg til å ha noe luftig på beina. Kjøpte også Coolmax-sokker som passer til disse - stortoa har eget rom! - Osprey Tempest 9 liter dagstursekk, i nydelig lysegrå farge (hipp hurra for at det finnes ting i nøytrale farger der ute også!). 9 liter er lite, men den har plass til det jeg trenger på dagstur og som liten dame er det greit å føle at man ikke forsvinner helt under sekken. Stor bonus at den har hoftebelte og masse justeringsmuligheter, noe jeg ikke har funnet på andre små sekker! - Outdoor Research bredbremmet hatt, med snorstopper så den ikke forsvinner når det kommet et vindkast. Jeg ser ikke så mange i Norge som bruker hatt på tur så jeg blir nok en ensom cowboy, men jeg liker å beskytte ansiktet mot sola. Lurer på å supplere den med myggnett etterhvert. - Northface Glacier 100 fleecegenser. Skal klippe den opp i front og sy inn glidelås så den blir jakke istedet for genser. Veldig myk og god, men litt knotete å ta av/på seg foreløpig. - Regnponcho fra Tretorn. Ikke den minste å pakke, den passer ikke i disse bittesmå lommene som en del andre ponchoer jeg har sett, men den føles mer som et klesplagg og mindre som en plastpose så jeg tror det blir bra. - Enkelt, lite førstehjelpssett. 👩‍⚕️ Etter et lite uhell i fjor hvor ingen i turfølget hadde førstehjelpsskrin, sto dette høyt på lista. - Klean Kanteen 800 ml drikkeflaske i stål. Greit å slippe plast. - Merinostoff i interlock. Har sydd turtrøyer, skal også sy knebukser/nikkers og buff. - Vanntett, stretchy softshell-stoff, som skal syes til "lårings". Det eneste som står igjen på handlelista nå er en lett vindjakke, som nok blir kjøpt bruk på finn.no, samt kart og kompass! 😅

De fleste områder som hogges i dag, er områder som også har vært hogd tidligere. Så, selv om det ikke alltid ser slik ut, er det altså, i de fleste tilfeller, kulturskog som hogges. Det er store områder som er "økonomisk vernet", fordi det rett og slett er for dyrt å få ut tømmeret. Det meste av disse områdene kommer aldri til å bli hogget, men det er lite fokus på dem. Fokus er på vegnære områder, som er vegnære nettopp fordi vegen er bygget for å drive skogbruk. Det er der det registreres sjeldne arter, nøkkelbiotoper, osv., og det er der publikum engasjerer seg. Også kan det være greit å huske på mesteparten av skogarealet som hogges er en del av næringsgrunnlaget til noen. Hvis jeg ikke husker feil så er en gjennomsnittlig norsk skogeiendom på 4-500 da. På midten av 90-tallet ble det regnet med at en skogeiendom på ca 3000 da var stor nok å holde en person sysselsatt på heltid, med mulighet for å ta ut tilnærmet ei industriarbeiderlønn i året. Snaue 10 år senere var dette tallet tredoblet. Det betyr at de aller fleste skogeiendommer i dag er ei brikke i puslespillet som utgjør næringsgrunnlaget til et gårdsbruk. Og gudene skal vite at resten av næringa, for de aller fleste, heller ikke er noen gullgruve. Også står vi jo i en situasjon der vi har behov for å finne nye energikilder. Hva skal vi få kraft fra i framtida? Ikke skal vi brenne olje, ikke skal vi bygge ned vassdrag, vindmøller er noe styggedom, atomkraft er fyfy, og jammen er det ugreit å hogge en fornybar ressurs som skog også. Noen må snart bestemmes seg For en ting er sikkert, energibehovet vårt kommer ikke til å gå ned, i overskuelig framtid.

Litt sent på, men langhelgen forrige uke ble tilbrakt i Østmarka fra onsdag til søndag i veldig skiftende vær. Heldigvis kunne campen pakkes ned til opphold hver dag Fikk knipset et bilde ved toppen av Børtervanna hvor særdeles lavt vann skapte et fint motiv. Hvem skulle trodd dette var i "Oslomarka"? + Et bilde fra Tonekollen

@LarsFriluft velkommen i klubben. Jeg har i tillegg til skoene alltid tynne ullsokker på. Da holder jeg varmen bedre når jeg blir våt. I sekken er det ett tørt sokkeskift som brukes i leir, sammen med brødposer. Brødposene tres utenpå sokkene når man må bevege seg rundt i leir i våte sko, slik at leirsokkene alltid er tørre. Om morgenen tar man på de våte sokkene igjen (om de ikke har tørket i løpet av natten).

GAVE15 funker. (Gjelder ikke for Norrøna, Härkila, kart, elektronikk, turmat, pakkepriser, superdeals, outlet og allerede nedsatte varer)

Monokulturen som den morderne skogsdriften bidrar til har lite med skog å gjøre. Det er mer sammenlignbart med en plantasje. Det hadde vært bedre for mangfoldet om de ikke plantet i det hele tatt etter snauhogst, da ville man ha fått en naturlig skog tilbake etter en del år.

Dette e nok ikke riktig. Mulig du kan få furua og grana tilbake, men mye av mangfoldet som var i den opprinnelige skogen tapes nok for overskuelig framtid. Det er også et stort problem at verneområdene ofte er alt for små til at artsmangfoldet opprettholdes over tid.

Kvistbrenner!! Gleder meg til å teste den. Gikk lavt ut, så lavt som jeg aldri kan huske å ha gjort før. Gikk for en Robens Logger Wood Stove. Virket som ganske streite og "rett frem" saker. Får oppgradere senere.

Skulle bare en liten tur inn på XXL....kom ut med: - Grey Owl padleåre til kanoen. - 15l Sammenleggbar vanndunk - Til vekt i front av kano på solotur, samt vanndunk i leir. - Sea to Summit Alpha pan 10". - Sea to Summit bestikk og en snyltekopp - Veldig gode og dype skjeer, så tok med for å teste. Trebestikket jeg har blir nok mest brukt. - 5l, 8l og 13l vanntett pakksekker. - Bergans Super Lett Jacket - Har egentlig hatt lyst på Letto-jakken, men lenge siden jeg har sett den i noe butikk her nå på tilbud, er vel pga den har gått ut og V2 har kommet. Men XXL hadde et stativ med "MÅ UT" og der hang det jaggu EN sort Super Lett Jacket i min størrelse, så da ble det handel uten å nøle! Sort er perfekt, kan brukes både til tur og hverdags! Kostet 900,- (PS: Henger EN grå Super Lett Jacket der til men i strl L, XXL Arendal) ...to be continued, som de sier. Venter på noen pakker i posten

Da er vi to! Har savnet ny langserie fra han. Men det sier seg jo selv at man må vente en stund på de, siden de er så lange og at det skal redigeres ved hjemkomst etter disse turene. For meg er han en av mine favoritter på Youtube nå, sammen med "Lost lakes". Ikke masse avanserte greier, bare tur, enkelt og greit, med bra filming og god fortelling Har sett meg lei på kanaler som har gått over fra turer til mer testing og reklame for utstyr, i det de blir så populære at sponsorene begynner å banke på døra... Samme gjelder egentlig på flere andre sosiale media, spes Instagram. Snart mer reklame enn egentlig innhold på mange kontoer...

Det går bra. Du må bare ha det i bakhodet. Når du skal løsne en sluk er det beste å forsøke å komme så godt som mulig i motsatte posisjon av der du sto når du satte deg fast, altså dra kroken tilbake der den kom fra da den satte seg fast. Det er selvsagt ikke enkelt hvis du fisker i Tyrifjorden eller i ei elv du ikke kan vade på stedet, men et lite tjern kan man faktisk klare å gå helt rundt om ikke buksevekstene er for tett langs land. Samme med ei vadbar elv. Jeg har reddet mange kroker på den måten. Er det badevann er det på tide med et bad. Og jeg drar også helst i snøret, ikke med stanga.

Kjøpt alt for mye det siste 🙂 I går ble det nytt telt, Reinsfjell Superlight 3 på XXL, bra ris når man inkluderer reward rabatt 🙂 Gleder meg til litt bedre plass enn i Gimle 2

Det gikk fort i svingene her. Da satt jeg plutselig hjemme med buksen på meg. Den passet perfekt over Impact-skoene med bare en bitteliten ekstra utvidelse av buksebenet Tror jeg har funnet min nye favorittbukse. Fjørå-bukse, minus sykkel-aspektene, og litt mer robust materiale i sliteområdene. Perfekt for sommerens turer!

Tusen takk for svar, @ketilring. 😊 Jeg stakk på XXL som hadde Altra High Peak 5 til ufattelige 879,- nå og prøvde dem. Det var som å gå på skyer, og fantastisk at en produsent endelig har klart å plassere stortåa der den skal være. Grunnutrustning i sekken er nå nede i under 10 kg, har dessverre ikke råd til Zpacks-telt, men har kjøpt meg et Ringstind på 1,4 kg som er mer enn en halvering. Har vært vant med at teltturoppakning har veid oppimot 20 kg tidligere... Skal prøve et par teltturer med de skoene de neste par ukene. Anklene mine er IKKE over snittet sterke, det er det det står og faller på. Beklager digresjonen av tråden. Turrapporten din er veldig bra. 👏🏻

Skulle den nye (forhåpentligvis ikke) knekke, og det ikke er samme ledd. Kan du pusle sammen delene du da har, til en komplett igjen.

Jeg bestilte en ny hos Skitt Fiske i går kveld, nå som de omsider har kommet på lager igjen. Det er jo det at stanga bare veier 82g som gjør den så attraktiv at jeg ikke kan være foruten. Hvis jeg får bunn-napp på grunna igjen får jeg heller bare vasse uti og løsne sluken, i stedet for å prøve å lirke den løs. Jeg ender nok opp med å bare lime det ødelagte leddet fast inni det utenpåliggende, og ha denne liggende som reservestang på hytta.

Takk, men bilen vår åpnes bagasjedørene opp til sidene... Kommer dårlig inn når Thule vippes ned, tror jeg

Enda mer minimalistisk er 3 stk. 4" spik stukket lodret i bakken og konserves boks balanserende på spikerhodene 😜 Har prøvd det i Speidern. Elgen

Det er jo direkte feil, aldri blitt fredet så mye skog som nå. Etter de nye erstatningsreglene kom er og viljen mye større til fredning. Skog er en fornybar ressurs og er ikke ødelgt for alltid.

Ser flere noterer ned Xenith 105 og jeg støtter meg til det. Har hatt den nå i to år, brukt på flere turer, korte som lange. Tunge som lette. Utrolig god å bære, fine justeringsmuligheter, rommer mye og har mange fine lommer. Har virkelig ikke noe å utsette på denne sekken. 10/10.

Dersom du føler at du har kontroll på forvarming og pumpetrykk hadde det vært interresant å testet en annen slange og pumpe. Om det ikke fungerer bør du reklamere, da er noe galt.

Jeg endte opp med Osprey Xenith 105, og er kjempefornøyd!

Fire netter i telt et stykke innover fra Maridalen. Varierende vær, snøflekker her og der, fortsatt snøsmelting. Så en orrhane 25 meter fra teltet for noen dager siden, den har et veldig karakteristisk utseende, så lett å kjenne igjen. Lurer på om jeg så orrhøne et par ganger også, de er litt mer unnseelige og ikke så lette å identifisere. Den store fugleopplevelsen kom i går kveld, la først merke til karakteristiske skrik, deretter synet av to svære fugler rundt hundre meter unna, det måtte være traner. Alle disse naturopplevelsene bare noen få timer på sykkel og til fots fra tjukkeste Oslo.

Du høres ut som min lillesøster, hun kjøpte Marmot Ouray med oppgitt t-comf -19 C. Hun har ikke testet den i minusgrader ennå, men må ta av seg ullstilongsen hvis det er noen grader over null (på bakken under åpen himmel med grevlingtrekk utenpå) og er nå på utkikk etter sommersovepose i tillegg. Jeg tviler veldig sterkt på at hun hadde trivdes i -19, så det virker som Marmot sine temperaturgrenser er en smule optimistiske selv om de er EN-testet (det er jo bare en laboratorietest, ikke reelle forhold). Ouray har 650 cuin (US), så ikke blant de letteste. Jeg er selv på utkikk etter sovepose og synes det er vanskelig å finne god passform. Jeg blir ofte kald på hofte/lår fordi jeg sover på siden med kneet trukket opp og da komprimerer isolasjonen. Brede soveposer er ikke løsningen fordi de ofte blir alt for brede rundt skuldrene og det oppstår store luftlommer som gjør meg kald. Marmots kvinnesoveposer har fantastisk passform om enn bittelitt smale for min smak (140 cm skulder og hofte), skulle ønske flere produsenter lagde semirektangulære soveposer. Jeg vurderer spesialsydd fra Roberts.pl for å få riktig passform.

Etter legevaktsbesøk, sykehusbesøk, prolapser (jada, var ikke nok med en). Så med nok timer på sofaen til at begravelsesbyråene begynte å levere reklame her og generelt for mye egentid, resulterte i at jeg tok en oppsummering i turutstyret (når jeg endelig kom meg på beina igjen). Av dette så ble det lagd en liste over hva jeg følte jeg "manglet". I manglet ligger altså følgende "Jeg eier noe som funker, men det er ikke helt det jeg vil ha". VPG lokket med tilbudene sine og jeg kan om noen dager hente en pakke med følgende.. Exped Synmat UL LW Sea To Summit Fork Sea To Summit Knife Sea To Summit Spoon Sea To Summit X-set 32 Sea To Summit Wilderness Wash Citronella (gud forby at man lukter svette på tur vettu) Sea To Summit X-Bowl Sea To Summit X-Mug Sea To Summit Airlite Towel Noe sier meg at jeg har en gramjeger som jeg ikke selv var klar over. For jeg eier både trangia multifuel, Exped Downmat, helt vanlig bestikk og både kopper og kar i massevis.. Likevel så "trengte" jeg alt dette. Så moralen her er altså folkens, ikke få dere prolaps i ryggen, foruten å være så vondt at man som voksen mann faktisk gråter, så er det dyrt. Veldig dyrt. Vi alle vet jo hva legevaktsbesøk koster, men det var det billigste her.

Finner fint lite dobbeltmoral i denne tråden, @Franke. Det betyr at man sier en ting og gjør noe helt annet. Så som for eksempel når man ene dagen snakker varmt om smittevern og neste dagen arrangerer 60-års dag (ett fullgodt eksempel, uansett politisk ståsted). Om du mener at vi fra tid til annen setter oss på vår høye hest med nesa i sky, så kan vel det hende - kanskje til og med i denne tråden, men uten å ha full oversikt over hver enkelts synder, så må vi ta hvert innlegg for god fisk. Det er mulig å si noe godt om styggedom som engangsgriller; de sparer oss antagelig for mange unødige bål. Nå om bare de som bruker disse greiene hadde hatt vett nok til å ta dem med seg hjem, sammen med resten av søppelet... men de folkene leser neppe. Hvis du tenker på flatehogst der hogstmaskiner har ruset rundt på våt bakke, jepp, det der er miljøkriminalitet... tvunget frem av at alt skal være så forbasket billiig. Der har vi antagelig et eksempel på dobbeltmoral: alt skal være billigst mulig uten at man ser på kostnadene bak.

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Hei. Jeg har laget et hjulsett-konsept til pulk som ser ut til å fungere greit. Kravene til denne løsningen har hovedsaklig vært vekt og plass, deretter så må det være funksjonelt og pulken må kunne styres. Jeg begynte å tenke på dette da jeg planla å gå NPL fra nord til sør og trengte en løsning for å få med meg pulken gjennom Nordkapptunellen. Etter å ha sett på diverse andre forslag og løsninger så bestemte jeg meg for å lage min egen variant. Lagde først noen prototyper før jeg var fornøyd. Løsningen er tilpasset min egen pulk, og skal man bruke den på andre modeller så må det tilpasses for den enkelte modell. Hjulsettet gjorde jobben sin og jeg kom meg greit gjennom tunellen. Løsningen har også vært god å ha ved transport til/fra tog/buss/fly. Hjulsettet er laget av: - listverk i ask (solid materiale), kryssfiner, 100mm sparkesykkelhjul, svingbart nesehjul fra Clas Ohlson, diverse treskruer, hjulbolter som er borret inn i akslingen, epoxylim. - Lister og kryssfiner er skrudd og limt sammen med epoxylim, hele konstruksjonen er "malt" med epoxy lim og tynnet i rødsprit for å bli vanntett. Konseptet har noen svakheter som bør fikses men det kan kanskje forumet finne bedre løsninger på. - Svingbart nesehjul er for dårlig. Hjulet holdt ut men all gummien på hjulet ble spist opp. - Hvis de store hjulene kan tas av så blir det enklere å pakke hele greia ned i pulken - Har ikke langtidstestet løsningen. Kravet var at den måtte fungere i ca 10 km med fullastet pulk og det gjorde den. - Har en drøm om å lage alt i karbon. God tur

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Jeg bruker kun bensin, sommer som vinter, og forstår at det blir sett på som litt tullete siden jeg bærer noen hundre gram mer enn nødvendig. Til gjengjeld produserer jeg mindre søppel, har lavere kostnader, klarer meg med en type brenner med en type pumpe, og vet at jeg aldri trenger å bekymre meg for å få noe til å brenne selv om det blir litt kaldt. Hvis du må ha med egen brenner for forvarme en gassbeholder lurer jeg litt på hvorfor... ja, hvorfor?