Vinnerliste

Er det steinkaldt, og jeg fryser i ulltøy i vinterposen, så er det garantert at jeg blir god og varm når jeg tar på anna-buksen, tjukksokker og dunjakken og kryper nedi igjen. Det er ikke posen som skal holdes varm, det er kroppen min. Så enkelt 👍

Det er litt artig å se hvor man begynte og hvor man er 😋 her er et bilde av den første skjeen jeg laget ved siden av den siste jeg laget nå hører det med til historien at det har blitt laget ganske mange skjeer denne vinteren, men det er utrolig hva man kan få til med litt tålmodighet og ønsket om å lære noe nytt 👍 mange har brukket, gått i bålpanna eller bare ligger under stolen for å minne meg på at ikke alle blir bra men jeg har så smått begynt å forstå hva som sprekker, hvordan jeg tørker de og noen små andre triks i Ludo 😂 Så får vi bare se hvordan man klarer å spinne dette videre. Tenkte å lage en egen post med tekst å bilder rundt hvordan jeg lager en skje helt fra valg av emne til ferdig innsatt med olje 👍

Jeg har skrevet noen ord om dette tidligere, i tråden En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 (1,5 år forsinket) Jeg har brukt Duplex i to sommersesonger nå (april-september), og det fungerer perfekt for meg. Vindstabilt, regntett og myggtett. Jeg liker spesielt godt at det er så stor plass innvendig (~120cm takhøyde, 230x115cm gulvflate) og at begge langsidene er av mesh slik at sommerbrisen kan blåse rett igjennom samtidig som myggen holdes ute, og samtidig at begge langsidene kan også åpnes helt ved å rulle tilbake forteltet. Den gode luftingen gjør at det sjelden blir problemer med kondens. Med vanlig oppsett synes jeg ikke det føles særlig trekkfullt før vinden kommer opp i laber/frisk bris eller der omkring, fordi myggnettingen på sidene demper vinddraget mer enn man skulle tro. Men det som er vanlig å gjøre med dette teltet i mye vind er jo å senke høyden på stavene med ~ 10 cm og korte inn bardunene slik at teltduken kommer (nesten) helt ned til bakken. Da blir det mye lunere i teltet, men det går på bekostning av takhøyde og lufting så klart. Jeg har brukt dette teltet mye over tregrensa, og det takler vind og nedbør veldig bra så lenge det er skikkelig satt opp. Teltet er laget i DCF-materiale (som kommer fra seilduksindustrien) og har den fordelen at det er 100% vanntett og ikke absorberer vann (slik som nylon/polyester gjør) slik at man unngår at duken blir tung og slapp i regnvær. I tillegg har DCF en rivestyrke som tilsvarer 500D nylon eller der omkring. Teltet kommer ferdig med barduner påmontert, men det følger ikke med stenger eller plugger. De aller, aller fleste bruker nok dette teltet sammen med vandrestaver. Men det er mulig å få kjøpt med både rett-opp-og-ned karbonstaver, og noen lengre teltstenger som gjør at teltet blir selvstående (free standing kit) på nettsiden deres. Jeg bruker Black Diamond vandrestaver og 8 stykk Helsport Y-plugger av den letteste typen med dette teltet.

Jeg må utdype dette samt nevne noen av ulempene med dette teltet også. 😊 Med «skikkelig satt opp» mener jeg godt pluggfeste på alle 8 plugger. Om mulig bør kortenden med Zpacks-logoen vende mot vinden, da dette reduserer blafring i sidedørene en del. En «ulempe» med DCF-materialet er at lyden av regn og blafring i duken blir mer skarp og høyfrekvent enn på nylon. Dette har sikkert sammenheng med at materialet er fullstendig uelastisk. Men det er lett og venne seg til og jeg tenker ikke så mye over det lenger. «Dørene» i mesh-panelene på hver side åpnes fra toppen og ned, noe som medfører at disse blir liggende på teltgulvet/bakken og kan være litt i veien. Man må derfor passe på å rulle sammen disse slik at man unngår å tråkke på dem og ev. få sand i glidelåsene. De tynneste variantene/fargevalgene av DCF-materialet som Zpacks bruker kan være en smule gjennomsiktige, spesielt fra innsiden og ut. Dette er jo suverent hvis man vil ha følelsen av å være i ett med naturen, men egner seg kanskje ikke like godt hvis man vil skifte i teltet på campingplassen.. 😊

I ulike fora kan man lese anbefalinger om at det lønner seg å ha lite eller ingen klær på seg i soveposen for å få en god natts søvn. Ofte virker dette å være noe folk bare har hørt på et tidspunkt og senere tatt for gitt som en sannhet. Når folk så blir utfordret til å forklare hvordan dette rent faktisk henger sammen gripes det gjerne til kvasifysikk og forklaringer av typen “klær hindrer soveposen i å bli varm slik at den ikke reflekterer varmen”. Hvorfor er denne myten så utbredt og gjenstridig når enkel fysikk tilsier at mer isolasjon gir mindre varmetap? Er det en ren misforståelse som har spredt seg, eller henger det sammen med faktorer som ikke kan forklares med isolasjon alene? Her er noen av mine tanker og spekulasjoner om dette: 1: Fuktige klær: Klær man har gått med gjennom dagen er gjerne fuktige fra regn, luftfuktighet eller svette. Å gjøre om dette vannet fra væske til damp (fordamping) krever energi som hentes gjennom varmetap fra kroppen. 2: Svette: Selv om man legger seg med tørre klær kan total isolasjonsmengde bli for stor i første del av natta slik at man svetter. Utover natta synker temperatur i omgivelser og varmeproduksjon i kroppen reduseres. Du har nå fuktige klær som skal fordampes med energi fra en kropp som fryser. 3: Fukt i soveposen: Fukt fra klær kan trege inn i isolasjon i sovepose og gjøre denne mindre effektiv (kollapse fiber / dun) 4: Hukommelsen kan spille oss et puss: Hvis man har hatt på seg godt med klær og likevel hatt en kald og utrivelig natt er det en opplevelse man gjerne husker. Det er lett å assosiere denne opplevelsen av å fryse med opplevelsen av å ha hatt på seg klær. Da kan man fort introdusere en årsakssammenheng (mye klær gjør at jeg fryser) hvor det egentlig bare finnes en korrelasjon forårsaket av kalde omgivelser eller tynn pose (kalde omgivelser fører til at jeg kler på meg mye klær, OG at jeg fryser i posen). Uansett ender man opp med å huske at man lå og frøs med mye klær på, mens man ikke husker noe særlig fra de nettene der man sov godt uten klær (fordi det var varmt nok eller posen var tykk nok). 5: Vikarierende motiver: Fenomenet “tøying etter trening” ble som kjent oppfunnet av gymlærere på 70-tallet som synes røykepausen mellom timene ble for kort. Kan dette med lite klær i soveposen være oppfunnet av speiderledere som ikke vil skitne til soveposer med ytterklær? Jeg avstår fra å spekulere videre i eventuelt underliggende motivasjon her. Noen som har andre tanker om hvordan denne oppfatningen om å ikke bruke klær i soveposen ble så utbredt? Hvorfor er den så gjenstridig?

En ny og flott topptur. Etter at broderen og jeg hadde tatt en liten avstikker oppover mot Ristøl og Ristølnuten på vår runde over Blåfjell og Bjødnali, var planen å ta turen helt opp. Gjerne så snart som mulig. Med bare en hviledag i mellom var jeg klar for turen. Bestyrerinnen er vanligvis ikke så interessert i «langturer», men da hun hørte om mine planer, fant hun ut at dette ville hun være med på. Vi satte kursen mot Sælandsskogen, og ville ta opp om Blåfjell før vi gikk ned til Bjødnali. Fra toppen av Blåfjell viser Ristølnuten ganske godt, og det virker ikke spesielt langt bort. Bestyrerinnen sin app mente det var bare noe over en kilometer - i luftlinje. Ristølnuten har vært lettest å komme opp på fra Snorestad. Her er parkeringsplassen stengt. For mange biler og noen som ikke helt parkerte på rett plass. Nå er det muligens enklest å gå fra Sælandsskogen.(kortere fra Sjelset, men der er det ikke parkeringsplass. Til Bjødnali og starten av bakken opp mot toppen, er det mulig å komme både over Blåfjell og opp Urdådalen. Blåfjell gir utsikt og bakketrening, Urdådalen er en perle i seg selv med den flotte veien oppover. Vel og merke glatt og sleip i vått vær. Da er turen over Blåfjell bedre. Vi for vår del tok over Blåfjell og ned til Bjødnali. Ved Bjødnali er det vei fram til bygningen. Et lite stykke oppover går det en avstikker opp mot en eng. Denne avstikkeren - en gammel vei, er starten på turen mot toppen. Oppe på enga har jeg lagt opp et par varder som viser vei mot stien, som går i skog opp en skrent. Inne i skogen viser stien så vidt, men nødlingene er lette å se. Så følger en liten myr med tydelig far etter den gamle stien. Jeg hadde ikke problemer med å følge stien opp omtrent til toppen. Vi la også opp noen nye varder på veien oppover. Det skulle være greit å følge disse. Ett stykke opp, ovenfor de bratteste bakkene, er det en åpen slak skråning. For å komme videre gikk vi over et gammelt steingjerde. (som viser på kartet.) Etter en liten pause ved gjerdet, bestemte vi oss for å gå opp på høyden og følge denne mot selve toppen. Jeg så en mann gå mot gjerdeklyveren og stien mot Ristøl, og var sikker på at han hadde vært på toppen. Vi kom greit ut til selve toppen, som bare hadde en liten varde. Utsikten var skikkelig bra, og denne dagen var det god sikt. Vi ble ikke lenge på toppen. Det ble kaldt i trekken. Det er to topper, og den andre ,som er to meter lavere, ligger mot sørvest på andre siden av gjerdet. Vi var på den nordligste. Nedover tok vi første skar mot nord og etter litt frem og tilbake fikk vi se gjerdet og den slake oversiktlige bakken. Vi fulgte et tråkk nedover, men det var en del myr, og jeg tror det vil være bedre å gå opp mot gjerde øverst og følge det bort til toppen – 2-300 meter om det er vått. Videre nedover var det enkelt å følge de nødlingene jeg laget på vei opp. Det tok adskillig kortere tid å komme ned enn å gå opp. Vi brukte omtrent 45 minutter opp. Ned ved Bjødnali, bestemt vi oss for å gå Urdådalen tilbake. En flott tur nedover, mye varmere enn opp i høyden. Vi traff forbausende få folk på denne turen, men det var mye bil på parkeringsplassen. Bestyrerinnen målte turen til en mil, og vi brukte god tid. Dette var virkelig en ny topptur, og et turmål som fortjener mer oppmerksomhet. Flott tur opp og ned og virkelig fin utsikt øverst.

Hei. Jeg har i flere år laget tørket turmat selv og har nå beskrevet mine erfaringer på en webside til nytte for dere. Vær så god: http://lindasturmat.simplesite.com Moderator edit, ny side: https://lindasturmat.wordpress.com/ Kom gjerne med innspill i denne tråden om det er noe som mangler. Websiden er på ingen måte kommersiell og derfor håper jeg at det greit å lage litt reklame for den her.

Hei! Skal kjøpe telt, og ønsker å høre hva dere kan anbefale her. Det vil i utgangspunktet ikke bli brukt på vinter. Det bør være et av den lettere varianten. Jeg har ikke bestemt meg helt for om jeg ønsker kuppel eller tunell, men ser kanskje for meg at det kan være hyggelig å spille kort osv inne i teltet om det er veldig kjølig ute (evt mye mygg). Så kanskje et kuppeltelt? Vi er to stk som skal bruke teltet, men har forstått det slik at det kan være greit å kjøpe et 3-mannstelt likevel (av og til 2 stk og en liten hund). Skulle helst sett at det ikke var så utrolig dyrt, men jeg vil ikke velge bort veldig gode telt for å spare noen kroner. Har hittil sett for meg å ikke bruke mer enn 8k, men dette beløpet kan som nevnt endres på. Det er jo også viktig at teltet tåler litt bruk, slik at jeg kan ha glede av det i flere år. Reinsfjell Superlight 3 er et telt jeg har sett på. Vil dette være et godt alternativ?

@Skogens Stønn, Jeg har ingen problemer med å forstå @ketilring sin erfaring (dristig påstand, ja, våger meg på en begrunnelse under!). Har opplevd tilsvarende selv flere ganger. Skal prøve meg på en forklaring, så får dere vurdere Jeg tror man her må tenke kroppens prioritering av kjernetemperatur. Har du tykk jakke og lite klær på beina vil du varmes opp på overkroppen av jakka. For å ikke bli overopphetet i overkroppen (kjernen) og begynne å svette, vil kroppen nedregulere varmeproduksjonen for å stabilisere temperaturen på overkroppen til optimal temperatur. Overkroppen vil da kjennes passe varm, og kroppens reduserte varmeproduksjon vil da føre til at temp i beina avtar, og dermed fryse. Kroppen prioritere alltid optimal temperatur på indre og viktige organer (hode, nyre, milt, lever, mage osv ) fremfor ekstremiteter (armer, bein). En annen vinkling. Økt varme i overkropp fører til behov for avkjøling. Kroppen øker mengden av blod til beina for å avkjøles (blod er en effektiv transportør av varme). Liten isolasjon på beina vil føre til avkjøling av blodet tilbake til overkropp, som var hensikten. Over tid vil behovet for kaldt blod til overkropp avta fordi overkroppen har blitt nok avkjølt, og kroppen reduserer blodtilførselen til beina. Redusert mengde varmt blod til beina når overkroppen har blitt nok avkjølt fører til frysing på beina fordi temp her da vil avta raskt. Det beste for å holde på varmen er trolig jevn bekledning over hele kroppen.

Ingen betviler din erfaring. Men kan du ha gått litt lang i dette lettvektskjøret og rett og slett klippet litt for mye av nederste delen av soveposen? 😆

Ja, ja. Jeg er nok dårlig til å forklare da. 😄 Ellers så har dere ikke lest det jeg har skrevet nøye nok. 😊 Men dette er altså noe jeg har opplevd ved flere anledninger, og jeg innbiller meg at det ikke bare er innbilning.

Er det en annen mulig forklaring her - tid/utvikling? Da jeg var liten hadde jeg én sovepose som ble brukt året rundt. Inne, ute, sommer, vinter - var vi på tur hadde vi med Soveposen. Jeg hadde en Ajungilak Igloo, tror den var nesten allemannseie. Det var altså ikke som nå, der vi har syv forskjellige poser alt ettersom når og hvor vi skal. Npr vi var på tur i sommerhalvåret var det vesentlig å ikke kle seg i posen, og man lot gjerne være å kle seg så lenge som mulig når temperaturen sank, klær i posen var noe man først brukte når det var grisekaldt. Den dag i dag er det fortsatt slik at det jeg misliker mest med soveposebruk er å svette i posen.

Et godt tema som ble diskutert for noen år siden her.https://www.fjellforum.no/topic/8337-klær-på-kroppen-i-soveposen/ Jeg har litt troen på teorien om at man i stedet for å ha jakken på seg heller skal bruke isolasjonen i soveposen og heller legge jakke på utsiden av posen. Vi bruker alltid å bre jakkene over posene til ungene om de fryser i hvert fall. For meg virker det som at det er varmere når jeg ligger uten klær enn med klær. Varmen fra de mer perifere deler av kroppen fordeles mye bedre i en pose når man har lite klær på, enn med klær på. Om jeg må ligge å sove med dunjakken på meg har jeg tatt med feil sovepose. For meg er det ubehagelig å sove med ytterjakke på, og å legge seg med dunjakke er helt håpløst (for meg). Det var jo en som gikk NPL gjennom børgefjell uten sovepose. Lite søvn og dyrekjøpt erfaring - han avbrøt turen.

Mange myter der ute. De selger trange soveposer så man ikke skal varme opp unødvendig luft. Skal heller ikke ha klær på seg. Min erfaring er at sovepose med god plass og å kle på seg mange lag funger veldig bra. Mye bedre enn en tykk og trang pose. Er jo lag og luft som isolerer.

Såvidt jeg kan huske ut fra det jeg har lest om brukererfaringer om teltet, så kan man ved å senke stengene (vandrestaver) få ytterduken til å gå ganske nedtil bakken, på bekostning av lufting takhøyde innvendig (men den er jo i utg.punkt veldig god). @ketilring har brukt teltet en del over tregrensa og har sikkert en del erfaring å dele! Jeg sikler på dette teltet sjøl, dersom jeg skulle vinne i lotto en gang.

Ikke erfaring med det teltet spesifikt, men jeg har erfaring med "amerikansk" telttype hvor ytterduken gjerne ikke går helt ned til bakken. Det er definitivt mer "luftig" enn klassiske tunneltelt, men jeg vil ikke si det er trekkfullt. Mer en god følelse av at det er veldig godt ventilert til enhver tid. Veldig godt egnet på varme sommerdager.

Jeg har en eldre Garmin Etrex 30x. Denne er veldig liten og lett helt super med vindvotter på ski, og med padlehansker i kajakken. Kunne aldri tenkt meg en med touch skjerm. Jeg har prøvd en montana sak med touch skjerm, og det er greit nok til sommerbruk uten hansker. Litt liten skjerm er minuset. Jeg har alltid med manuelt kart i tillegg om jeg går i ukjent terreng, det gir bedre oversikt og mulighet for planlegging av rute. Det kan man glemme at er effektivt på en tur-GPS. Jeg bruker bare oppladbare batterier, også på vinteren. Jeg bruker NiMh sanyo eneloop Pro AA batterier. Disse holder lenge, flere dager, også i kulden. Om de varer litt lengre eller kortere enn engangs Lithium batterier på de kaldeste dagene er helt uvesentlig, for det koster ingenting å ta med ett sett ekstra. De er tross alt oppldbare, mens de andre er søppel etter bruk 🤦‍♂️🤦‍♂️🤦‍♂️ Jeg har derimot ett sett Lithiumbatterier i repkittet til nødbruk, siden de har lang hylletid og veier lite. Har aldri fått bruk for de. En mobiltelefon har overlegen software, hastighet og skjerm, men selve enheten og robustheten er helt underlegen en turGPS. Jeg har gått gjennom mange mobiltelefoner, på alle de årene jeg har hatt GPSen min.

Jeg får til poteter! Skjærer de i 3mm tynne skiver på mandolin, i kokende vann i 7 minutter og så i dehydratoren til de er knusktørre. Fungerer bra i vanlig tørka rett som karbohydrat, men også til frokst som hashbrowns (rehydrerer med å ha på kokende vann, lar stå i 20 minutter. Heller av vannet som er til overs og steker på panna sammen med feks spekepølse). Edit: Kan legge til at jeg først forsøkte å grovraspe potet, forkoke den og så tørke. Det ble en seig ubrukelig masse som tok 16 timer å tørke og den smakte surt.

Denne er litt morsom. Tilfeldig at Norrøna-plakaten dekker over MSR-logoen? Neppe (Bildet er fra samme bloggen jeg linker til over)

Nei det er tunnel tent, han nevner.

Det er fine tanker du har Jeg har fra før en dunpose i ragoserien til Helsport med -10 i comfort som jeg opplever som alt for varm når det er mer enn 5 grader. Men det er nok denne jeg kommer til å bruke vinterstid under tregrensa og ellers største delen av året på høyfjellet. Du skjønner, jeg er nå litt lei av å alltid måtte passe så godt på at posen ikke blir våt når jeg feks er på padleturer eller fisketurer i regnvær, eller sover flere netter under åpen himmel/duk eller i hengekøye - derfor ser jeg litt på syntetposer

Kan vi være enige om at det totale varmetapet ut av soveposen øker når vi tar av oss dunjakka? Sett fra et energiøkonomisk perspektiv skal det derfor alltid "lønne seg" å beholde jakka på. @ketilring rapporterer imidlertid at han føler seg varmere på beina når han tar av dunjakka, og akkurat dette sliter jeg også med å forklare. Mulig fysiologiske faktorer spiller inn. Vi har jo færre "kuldesensorer" på beina enn på overkroppen, kan det virke inn på noe vis? Kan det tenkes at kroppen trives dårlig med å fryse på deler av kroppen mens den er varm på andre kroppsdeler? Kanskje enklere å regulere temperatur internt når de ulike senorene er noenlunde enige i opplevd temperatur? For eksempel er det utrolig digg å ta på seg tøfler når det er gulvkaldt, selv om varmetapet gjennom beina kanskje ikke er det helt store..? Kunne vært artig å høre innspill fra noen som faktisk har studert litt fysiologi.

Jeg har jo mottatt dette teltet: https://zpacks.com/products/free-duo-freestanding-tent Dersom det blir ok vær i helga skal jeg sette det opp for å se hvor høye glippene blir på sidene. Det vil ikke komme regn inn i teltet, men vindfult kan det bli. Det er i alle fall en drøm å sette opp i stua

Definitivt, men husk at stoffet er sensitivt ovenfor spiss stein. Så jeg ville vært nøye med valg av teltplass eller brukt bunnduk.

Jeg er ganske frysen og jeg har i hvert fall aldri forstått noe som helst av dette rådet...

Da har jeg endret teksten i innlegget mitt til "varmen man opplever i soveposen" slik at godt øvede kverulanter og andre som må ha det med teskje også forstår hva jeg mener.

Tykke klær på overkroppen vil hindre varmetap fra overkroppen. Denne ekstra varmen sender du mer effektivt ned til beina gjennom blodbanen heller enn omveien via soveposen. Men det er godt mulig at opplevd "varmefølelse" i en pose ikke kan forklares utelukkende med Randulf'sk fysikk og varmeregnskap. Kroppens sanseapparat og reguleringsmekanismer er kanskje mer komplisert enn som så. Hypotermiske personer har jo en tendens til å kle av seg, det er jo heller ikke akkurat fornuftig.

Jeg har dessverre ikke prøvd Exped, men har Sea to Summit Ether Light XT-liggeunderlag. Vil bare skyte inn et lite tips: Hvis du ikke er over 183cm høy og sover best på siden, bør du vurdere den kvinnelige varianten av madrassen. Large-varianten av den kvinnelige madrassen er omtrent like stor som den mannlige wide-varianten, men isolerer bedre og veier litt mindre. Så får du bare tåle at det er et kvinnelig kjønnsymbol ♀ i lilla på madrassen

Det er ekspedisjonmodus ja. Det er at gpsen tracker men samtidig er i dvalemodus. Når du trykker på-knappen tar det noen sekunder før den skrur seg helt på (dette er mye kortere enn en vanlig oppstart, tipper 3 sek) Deretter må det gå 2 minutter uten at du trykker på den for at den går tilbake i ekspedisjonmodus. Det går derfor fint å navigere så godt som vanlig med den. Brukte min i julen med null sikt der jeg kun gikk på GPSkurs uten problemer.

Mementomori har skrevet om teltet på sin side http://tur1.no/. Søk opp Zpacks i søkefeltet der og les hans erfaringer. Han kan telt bedre enn de fleste, men gav seg her på Fjellforum før du kom hit, så du kjenner muligens ikke til ham.

Takk for svar og jeg kan prøve å forklare hvorfor jeg har en helt annen oppfatning av hva som funker. Om vi starter med de harde faktaene på brukstiden på en GPS med forskjellige batterier så er dette hva jeg har målt med 3 forskjellige GPSer både på korte turer og lengre ekspedisjoner (e32x, 62 og 66i): Oppladbare AA NiMH eller vanlige batterier: 1-1.5 dager Lithium AA: 2-3 dager Oppladbar Lithium innebygd: 7-8 dager (dette er også inkludert kontinuerlig tracking) Om man skal trekke det et skritt videre kan man begynne å se på fordeler ulemper ved forskjellige batterier ved forskjellig bruk, temperaturer, utladingstid og energitetthet. Her er det en klar seier til lithium uten å gå for mye inn på tallene, forskning og kjemien som ligger bak. For å ta det tilbake til ditt eksempel og om du da kun bruker GPSen en gang per tiende dag betyr det at du må lade en gang per 70ende dag. Om du da trenger trenger gode laderutiner for lading hver kveld vil jeg derfor ikke si at du trenger, og jeg tenker de fleste kan klare å trekke frem en batteribank såpass sjeldent uten at det blir et styr.

Da vill jeg faktisk si at her er jeg veldig uenig. Hvorfor innebygget batteri ikke er noe å satse på, men NiMH er det som skal funke best virker faktisk for meg veldig uforståelig.

Har du prøvd? Det har jeg. Skjermen vil virke uansett temperatur. Den virker til og med under vann (jeg har testet). Når det gjelder votter vil jeg nevne at jeg bruker Garmin GPS med trykkskjerm på MC med tykke, forede vanntette MC-hansker. Jeg vil gå så langt som å si at knapper ville vært umulig å bruke. Montana blir av en del brukt på MC. Den virker i høljregn med våte av MC-hansker av skinn. Skjermene på disse GPS-ene er på ingen måte sammenlignbare med skjermer på notepadder og mobiltelefoner. Som du skjønner er vi uenige. 😁

Det er mulig vi må belage oss på at dette vil skje i større grad framover, men det er et glassklart brudd med §11 i friluftsloven som lyder: Man kan med andre ord bortvises av grunneier eller bruker (med bruker den som er bruker av eiendommen, ikke den som er der på tur). I praksis betyr det at man ikke lenger kan påberope seg allemannsretten lenger hvis man ikke etterlever §11. Det vil alltid være en skjønnsmessig grense for når man kan sies å være til skade eller ulempe, men når det støyes så mye at man velger å dra hjem er det helt klart et brudd med denne paragrafen. Faktisk er støyende musikk spesifikt nevnt i et rundskriv fra regjeringen om friluftsloven (min understrekning): Så i den grad det er til ulempe (som altså er en skjønnsmessig vurdering) så er støyende musikk altså rett og slett forbudt ved lov (med mindre man finner en annen lov/forskrift som sier at akkurat i dette området er det tillatt). Og legg merke til at det gjelder "enhver", altså også grunneier/bruker selv. (her gikk det litt fort i svingene, og da kjører man lett ut, det står tross alt enhver "på annen manns grunn". Grunneier kan også gi andre tillatelse til aktiviteter som normalt faller utenfor allemannsretten. Men når det er sagt vil jeg nok tippe at det vil ansees som sjikane og antakelig derfor rammes av §13 hvis poenget til grunneier er å hindre folk å benytte seg av lovlig allemannsrett)

Jeg hadde i natt årets første utenatt, i køya. Etter en ganske masete uke, hadde jeg sett fram til to dager i skogen, uten mas. Sikta meg inn på nytt og ukjent område (Fet-marka). Jeg var klar over at jeg hang meg under en times gange fra p-plass, så jeg er jo delvis skyldig selv (naiv)... men når det kommer en gjeng med ubrukelige "fjortis"-berter, som spiller høy musikk når kvelden nærmer seg, blir jeg skuffa. De var på andre siden av en liten bukt for der jeg hang. Jeg gikk bort å sa i fra og de dempa seg (i 18-tiden). Jeg la meg i 22 tiden, og ca kl. 12 ble jeg vekket. da ljoma det med (drittmusikk) over hele skauen. Ut i fra allsangen, var et nok en del promille også. At et er lit bål-fyll så nære p-plass kan jeg til viss grad akseptere, men ikke musikk som forstyrrer alle andre. Hadde det vært på Sognsvann rett ved kiosken, hadde jeg ikke tenkt sp mye over det kanskje, men ikke inne i skogen. Heldigvis hadde de dratt da jeg kom tilbake fra frokosttuen, så jeg nyte halve dagen uten støy før jeg måtte pakke sammen. Har opplevd lignende ting andre steder, så klok av skade skal jeg kun campe (overnattingr) på steder hvor de som ikke er 100% dedikerte til friluftslivets gleder ikke orker å gå. (heldigvis ikke så alt for langt)

De siste ukene har jeg tilbragt i grensetraktene med ski, pulk, pilkestikker og maggot. En del gamle åpne falleferdige hytter ble funnet og fungerte som "tak over hue." Været har vært ok, men mye kald vind stort sett under hele turen. Turen har egentlig ikke hatt noen plan, jeg skulle bare "være" der ute, uten noen bestemt rute. Under turen så jeg jerve spor og gaupe spor, noe jeg synes er spennende.Hadde også bjørn i området en dag.Fisket har vært dårlig, men noen stekefisk har det blitt. Man blir ydmyk og glad av å se urørte skog -og fjellområder, og betenkt når man ser all flathogst. I disse traktene har jeg vært I 16 år, og kommer igjen neste vår. Vi er heldige som bor i Norge og har denne naturen, la oss ivareta den.

Kanskje, men da må det vente til jeg lager neste batch. Jeg pleier ikke å veie alt før jeg tørker, bortsett fra kjøttdeigen. Jeg pleier bare å hive inn en klype med det ene og det andre. Og jeg veier totalen for å se om det ikke blir for lite eller for mye.

Jeg tørker mange kilo med sopp hvert år. Det er holdbar i mange år etterpå.

Hva som ikke fungerer! Prøvde meg på poteter, men det ble noe seige greier. Ellers hadde jeg både sopp og eggepulver som var minst 2 år gamle. Spiste dem i fjor, og i år er jeg ett år eldre

Jeg har heldigvis vært litt mer på tur enn det kan se ut til i denne tråden. Litt småturer, som en ørliten tur til Taneset med Wenche (HER), og en snartur til Losjehytta (HER). Skiene har jeg bokstavelig talt lagt på hylla for i år, etter at påsketuren gikk ad undas. Men det er altså blitt noen småturer til fots. Helt på slutten av påsken kom det også et par stykker og padlet til Kringelskjæret sammen med meg, det ble en fin tur. HER i bloggen.

Jeg og 1 hund gikk alene de første ti dagene, før samboer og enda en hund tok følge med oss de neste fem. Jeg gikk: fra Finse til Lågaros via Fagerheim, så til Hein, deretter Kjeldebu via Rauhelleren og Dyranut. Deretter gikk vi sammen: fra Kjeldebu til Fagerheim, deretter Hein og Lågaros, Deretter Tuva og avsluttet på Ustaoset. Vi hadde noen dager med fint vær, noen dager med drittvær. Det var vanskelig uten stålkant på skareføre, men ingen hjernerystelse. Jeg hadde med konjakk. Jeg vil understreke at "turlivet" mitt startet for to år siden, og at jeg er forholdsvis nybegynner. Dette er den lengste turen jeg noensinne har vært på. Jeg skriver denne teksten med håp om å få innspill om forbedringer til utstyrsvalg - fyr løs med tips og triks. Nok om det. Over til det som virkelig betyr noe - utstyret. Ikke følelsene rundt turen. Ingen pulk er for stor Et par uker før turstart, fikk jeg tak i en Fjellpulken Xplorer 168 for 6000,- inklusive drag og en dårlig hundekløv. Skikkelig røverkjøp. Tidligere på tur har jeg brukt en gammel barnepulk, og slengt et par duffelbagger oppi for oppbevaring. Det har fungert helt greit, men den var vanskelig å pakke uten at den ble for høy. Spesielt når turen nærmer seg 1 ukes varighet. Livet ble ekstremt mye enklere med en større pulk og et skikkelig lastesystem. EKSTREMT. Utrolig deilig å faktisk kunne legge alt det tyngste, hundefór, bensin og mat, i midten av pulken, kunne ha lettere ting som telt og soveposer foran, og primus og matpakker tilgjenglig fra en bakluke. Det som derimot overasket meg mest med denne pulken, var hvor mye bedre glid jeg fikk med gummibelegg fremfor stålbelegg, som jeg hadde på barnepulken. Det var vesentlig mindre strevsomt å trekke en 168cm lang pulk, med over 2-3 uker verdt av matrasjoner for 2 personer og 2 hunder på gummibelegg, enn en mye lettere og mindre pulk med stålbelegg. Selv i dyp snø (så dypt man får det på vidda) med langfell, var det ikke et problem at den ble for tung eller stor. Tvert imot - den eneste gangen pulken veltet, var under en traversering med veldig mye snø og veldig skrått underlag. Pulken sklir riktignok litt sidelengs når man traverser på skareføre, slikt det ofte er på vidda. Men det hjelper å ha god fart - spesielt hjelper det med en hund. Langfelle er luksusfelle Når uværet virkelig står på - det blåste opp mot 20/ms den verste dagen, med nedbør - da er det kjedelig å ha bakglatte ski. Når ting blir vanskelig, tror jeg på å gjøre så mye som mulig forutsigbart - og det gjør jeg ved å eksempelvis trekke på langfellene istedet for kortfeller. Å gå fiskebein i meterdyp snø er ikke kult med pulk. Det slipper du fullstendig dersom du har med deg langfell. Kunne sikkert hatt med truger, men jeg bare fikser ikke truger. Langfell for the win. Valg av turkompis På tidligere turer har jeg hatt med en gjeterhund. Han er vanvittig sterk, og trakk i fjor pulken aleine fra skihytta på Røros og til Tolga, over fjellet. Men han har ekstremt mye pels, og ekstremt dårlig pels - det blir mye snøballer, og den blir fort fuktig. Han skjønner heller ikke at det lønner seg å velge en liggeplass i le for vinden - han bryr seg mer om å ligge nærme teltet, selv om han nær sagt kveldes av halsbåndet sitt fordi det strekkes. Egner seg greit for kortere turer, men ikke lange turer om vinteren i telt. Første halvdelen av denne turen, hadde jeg kun med familiens nye tilskudd - en 16-17mnd gammel alaska husky på 20kg. Hun er av den mellompelsa sorten - ser ut som en tynn Siberian med dårlig pels, men har til tross for sitt spinkle utseende ekstremt gode poter, og jobber sinnsykt bra når hun jobber, og legger seg til å sove hvis det går over 2 minutter med venting. Fantastisk. Hun trekker vesentlig bedre enn gjeterhunden når jeg snørekjører med henne foran og pulken bak, men hun har ikke guts nok (ennå) til å trekke pulken aleine. Ikke tar hun kommandoer like bra heller. Men hun er en drøm å stelle med på tur. Av utstyr brukte jeg potesokker på henne i under 10km i løpet av en dag, da føret var som verst, ellers var ikke dette nødvendig. Så lenge hun får nok mat og vann, trenger hun ikke mer enn et varmedekken for å kunne ligge ut i snøen. Når jeg er aleine på tur, synes jeg det er veldig hyggelig å ha en hund i teltet for selskap, men det er godt å vite at dersom man skulle havne uti det, eller at teltet blir fullt, er det bare til å sette på henne et dekken, og tjore henne fast i noe som ikke flytter på seg, for så at hun graver seg ned og steller resten sjøl. Jeg har det absolutt ikke for vane å slippe hunder løs i fjellet på skitur, da er jo hele poenget med (trekk)hunden borte. Men det er en velkommen bonus at hun ikke stikker av, dersom jeg må slippe henne løs i et "nødstilfelle" - eksempelvis hvis jeg tryner, eller hvis det er for bratt for meg å ploge med jaktskiene mine (uten stålkant) ned en skråning, på skareføre, med en hund som akselerer foran... Ja, takk. Jaktlysten er der, men det er ikke vært et problem til nå. Det blir heller ikke så mange diskusjoner om veivalg når turkameraten er en hund. Å være alene på tur med hund gir turen en annen dimensjon - det gir en slags ro å stadig være opptatt av om noen har det bra, samtidig som at du ser at de har det bra. Man har selskap, selv man ikke får auditivt svar når man snakker til de. Man forholder seg til noen andre, og de forholder seg til deg. Det er det veldig mye selskap i. Primus til forargelse I fjor kjøpte jeg min første bensinbrenner. En Optimus Nova. Tidligere i år, 1 uke på loffen i Langusa og Synnfjellet, følte jeg at jeg endelig kom over frustrasjonen med å måtte forvarme. Det er verken vanskelig eller skummelt når man blir vant til det. Det positive med denne brenneren, er at den knapt trenger forvarming. Den har også grønne detaljer, som tar seg bra ut på bilder. Ellers er den vel stort sett som alle andre brennere, med noen detaljforskjeller som kanskje virker uvesentlige på papiret. Men i praksis- det er veldig knotete å koble slangen til pumpeflaska. Selv om sporene sitter der de skal, får jeg ikke til å skru den fast uten å ta av vottene, og selv da er det vanskelig. Men så er jeg en fyr som er nærmest religiøs med å ikke ta av meg vottene, spesielt ikke i vind. Dette er så irriterende, at jeg tror ikke jeg orker den lenger. På toppen av det hele, klarte jeg å rote bort vindskjermen min på denne turen. Vi kom selvfølgelig i mål ved å grave ut en levegg, og bruke snøspader som vindeskjerm, men det er frusterende å ikke ha 360 graders skjerming når vinden stadig snur - slik den tydeligvis gjør på vidda. Jeg har sett diverse løsninger for å bruke vindskjermen til Trangia på en Nova - med adapter, og noen som har skjært til. Det vet jeg ikke om jeg gidder. Den bajonettløsningen på slangen er så irriterende at jeg vurderer å kjøpe en annen, og ha Novaen som reservebrenner på langtur. Noe annet jeg virkelig ikke forstår, er patentet på pumpa. Hvorfor er det ingen låsemekanisme slik at pumpehåndtaket holder seg inne i flaska under transport? Det eneste alternativ er jo å skru ut pumpehåndtaket under transport? Eller å teipe den fast i flaska (se bilde). Jeg håper det er jeg som ikke har skjønt noe, og at det ikke er meningen at det skal være slik. Om det blir Booster eller XGK, eller kanskje noe annet, får vi se. Det kokes stort sett bare vann på vintertur uansett, ved siden av å fyre i teltet, så det blir nok greiest med en arbeidshest. At den bråker er egentlig bare en fordel synes jeg, når man står i vinden og styrer med andre ting, og snøen bare står og smelter omtrent av seg selv. Slik slipper du å lure på om du må pumpe eller ikke. Hvilket bringer meg inn på et annet punkt: Stor snøsmeltekjele er sexy Det finnes mye "smart" på markedet i forhold til turkjøkken. Varmevekslere som lover deg 25% raskere koking og gudene vet. Erfaringsmessig synes jeg kjeler med varmeveksler koker raskere opp enn de uten. Men noe som har spart meg for noe som jeg synes er veldig styrete, har vært å bare kjøpe en 3.5L kjele fra Trangia, og bruke den til smelting. Det er så deilig å bare kunne fylle kjøle en kjele med snø, og la den stå og smelte, uten å måtte tenke på å etterfylle snø stadig vekk. Fyll den med snø, og om litt har du 1L. At det første du gjør når du setter opp camp er å denge ut primusen, fange masse snø, og bare la brenneren gå uten å stelle med den, er selvfølgelig en kombinasjon av gode rutiner og riktig utstyr. Men du verden så deilig det er når man finner en løsning som bare fungerer, og som er så enkel. At dette ikke er mer snakket om, forbauser meg. Kanskje "stor kjele" ikke høres like sexy ut som "varmeveksler". Turkoppen og dens bruksområder i arktiske strøk Madamen lager ekstremt mye kondens i teltet. Uvisst årsak. Noen kvinner her inne med en forklaring? Uansett, blir det veldig mye snø og frost i taket på morgenen. Etter å ha hørt et podcastintervju av Randulf Valle med Børge Ousland, prøvde jeg ut noe. Koke opp, eller i det minste varme enn kopp vann, og og bruke koppen med dampene vann til å skrape snø av taket i teltet. Dampen gjør at snøen blir kram, og lettere samler seg i koppen. Funker overraskende bra. Steinbuene på Hardangervidda Det blåste veldig noen dager, derfor valgte vi å overnatte på noen steinbuer. Jeg har ikke ligget i MSR Access med dunpose, og primus uten vindskjerm, to uker i strekk. Verdt å nevne. Oppstalling av hunder Dette var det jeg lurte mest på hvordan skulle gå. Løsningen for to hunder på vidda, ble en oppstallingswire for 3 hunder, to snøspader, og 2 karabinkroker fra Clas Ohlson. Ofte er det hull i disse snøspadene, og hvis du trer et lite tau gjennom 2 karabinkroker, kan du feste den ene enden av wiren i tauet. Du greier neppe å feste wiren rett til spaden. Fester du tauet rett i spaden, uten krokene i mellom, risikerer du at spaden gnisser i stykker tauet. Fest så den andre enden av wiren til pulken - min pulk har kroker på siden, slik at den kan stå sidelengs. Bruk så den andre snøspaden til å sikre at pulken dras nærmere spaden. Det er viktig at wiren står stramt, og at snøen er fast, samt at hundene er festet til wiren med halsbånd, ikke med sele. Slik kommer de seg ikke løs. Vi valgte oppstallingswire for 3 hunder, ettersom vi hadde 1 tispe med løpetid og 1 sprengkåt hannhund, som vi ikke ønsker valper på. Med litt avstand, får de ikke kastet seg inn i hevnløst begjær i løpet av natten. Jeg kan godt lage en tegning hvis noen er interessert. Men jeg regner med at jeg er oversnittet hundeinteressert i forhold til resten av brukerne her inne. Så over til ting som ikke fungerte så bra... Viktigheten av stormmatte på teltet Teltet jeg har, er et MSR Access 2. Fint vintertelt når det ikke er drittvær, og det ikke blåser. Fint er en underdrivelse - for alt annet enn fokksnø, er det helt fantastisk. Det er lett, det tar liten plass, det er sinnsykt enkelt å sette opp, det tåler overraskende mye vind. I romjula hadde jeg det oppe i 22 m/s uten annet problem enn fokksnø. Og det kan jo bli et problem, på vidda. Madamen hadde over en halvmeter snø i sin vestibyle. Heldigvis hadde jeg ikke like mye, og kunne grave frem skoa mine, før jeg gravde frem alt hun hadde lagt i ytterteltet. Vi må virkelig se etter noe annet... Access 2 er også litt for lite dersom vi skulle bli 2 personer værfast over flere dager i teltet. Blåser det veldig, tør jeg heller ikke alltid å fyre primus i det - det kommer for nære duken. Mye av grunnen til at vi kjøpte dette teltet, var vekt, høyden under taket, og at det hadde 2 vestibyler. Den eldste hunden vår takler dårlig å ligge i vind og nedbør, så da måtte han ha en egen. Men med stor pulk, er det ingen vits å spare vekt lenger. I hvert fall ikke på telt. Hvis noen har noen tips, tar jeg gjerne imot det. Hvordan funker kuppeltelt ala Bergans Wiglo i 20 m/s? Blir det for høyt? Finnes det tunneltelt fra Helsport man ikke får klaustrofobi i? Jeg har et 3-mannstelt fra helsport, og det er trangt selv for to, og jeg blir veldig stiv i rygg og nakke av å sitte i det. Det er kjedelig å MÅTTE ligge i telt.. Jeg tenker også at det er greit med litt størrelse på teltet dersom man blir værfast i noen dager. Et stort fortelt gjør også oppbevaring av utstyr mye enklere. Et firemannstelt er kanskje ikke så dumt, for to, i tilfelle uvær? Soveposen Jeg har en Rab Alpine Pro 800 Firecracker, komfort -10 til -19 står det på fjellsport. Da jeg lå på Synnfjell i fjor, frøs jeg ikke selv i -24 og vindstyrke på 7-8 m/s. Jeg lå i nettingulla til Devold, to lag ullsokker, ullvanter, og balaclava. Anorakk, innervotter, etc. lå til tørk på innsida. I år har jeg vært småfrysen i selv -7. Ikke kjempekald, men jeg har våknet litt på natta, og vært kald, og det har tatt meg 30-60min å sovne igjen. Jeg tror den fysiske formen min var vesentlig bedre i fjor enn i år, som selvfølgelig har påvirket kuldetoleransen. Men jeg tror også jeg har vært "dum" og ikke brukt lakenpose når jeg har tørket ting som f.eks innervotter, som kan ha hatt en del hudfett og andre ting på seg, som har forringet kvaliteten på dunet... Men at dun ikke funker om vinteren? Jeg har brukt fiberpose 1 sesong, resten har vært dun. Har ikke hatt noe problemer med fukt. Ja, dunet har blitt fuktig på morgenen, på utsida, men den har tørka etter et par timer på kvelden. Og det oppleves vesentlig mindre klamt enn fiberposer. Selv etter 2 ukers bruk Produktanbefalinger Alaska Husky Bare kjøp deg en slik en. Du kommer ikke til å angre. Svær kjele til snøsmelting Funker også bra som "beskyttelse" rundt resten av turkjøkkenet ditt Fjällreven Anorakk No. 4 ...eller generelt "vindtett" syntetisk/bomullmiks fremfor Gore-Tex. Jævlig dyr, men stilig, og med smarte muligheter for lufting, tørker fort, forholdsvis vindtett. Fenix 6 Pro Luksusprodukt. Ladet denne 1 gang i løpet av 2 uker. Powerbank Andersson 20.000 (https://www.netonnet.no/art/telefon-gps/mobiltilbehor/mobillader/powerbank/andersson-powerbank-20-000-pdqc-3-0/1004014.11546/) Hurtiglader, stor kapasitet. Varte meg 10 dager. Jeg har riktignok spart på strømmen, uten å være helt ekstrem. Snøbørste Kan være en oppvaskbørste til 10kr. Fin for å børste snø og frost av støvler og telt. 60L "Big Lake" pakkpose fra Sea to Summit Fleksibel selv i kalde temperaturer, robust, og plass til masse greier. Bedre med en halvfull svær enn, enn en stappfull liten en. Styr unna Spot X Av 20 sendte meldinger, kom ingen frem. Snakk om falsk trygghet. Telt uten stormmatter *Alle temperaturer oppgitt, er basert på faktiske målinger i felt *Alle vindstyrker oppgitt, er basert på hva som var meldt den dagen på yr.no

Det kommer av at de har munnen åpen mye oftere. Får du bukt med problemet kan du legge igjen høreselvernet hjemme også og spare vekt Fint med litt turbetraktninger av denne typen. Fiiiin erfaringsoverføringsmulighet!

Denne tråden har gått meg hus forbi, så jeg er litt sent ute. Jeg jobber i en garnbutikk og er mer enn snittet interessert i dyrevelferd og bærekraft. I strikkeverden har flere produsenter satt fokus på sporbarhet, åpenhet og etikk rundt produksjon etter at en stor andel forbrukere har blitt obs på dette. Gjelder ikke alle produsenter, så enkelte henger veldig etter. Tekstilindustrien er en versting i klimasammenheng, og årsaken er det at vi skal ha det så billig som mulig og vi skal ha nytt hele tiden, såkalt fast fashion. Det har bygd seg opp til et dilemma. Om vi alle slutter å handle, så bukker stor industri og arbeidsplasser under, og med det en økonomisk krise. Om vi fortsetter på samme viset, hoper det seg opp med avfall, giftige kjemikalier og forurensing. I tillegg til elendige arbeidsforhold hos de som produserer klær(hvor mye får de egentlig av den t-skjorta du betaler 79,- for?) De som er fattige har ikke råd til å kjøpe den dyre kvaliteten som varer. De med penger skal ha årets farge i Makke-buksa si(selv om de har 10 par hjemme som ikke er nevneverdig slitte). Der utrolig vanskelig å få snudd trenden. Ansvaret ligger både hos produsent og forbruker. Ingen tekstilproduksjon kan være 100% miljøvennlig, på samme måte som ingen strømproduksjon kan være det. Likevel er det noen verstinger, og noen alternativer som er bedre enn andre. Bevisstgjøring hos forbrukere er et enkelt steg i riktig retning. Poenget er egentlig at om man vil velge å fokusere på miljø, bærekraft og dyrevelferd så er det tre steg: 1. Handle så lite som mulig, reparer det man har i stedet. 2. Kjøpe brukt. 3. Om man skal kjøpe nytt, sjekk hva produktet består av og eventuelt hvordan det blir produsert. Legg heller litt ekstra penger i noe du vil ta vare på. Kjøp fleece av resirkulert polyester, kjøp ull som har fokus på dyrevelferd og miljø, kjøp for eksempel Tencel som er et mer bærekraftig alternativ. Har samlet litt informasjon om ull og fibre for de som er interessert: Superwash: Mest vanlige metoden er en prosess som innebærer giftig klorgass for å bryte ned fibrene før de påfører et lag med plast kalt Hercosett 125 for å forhindre at fibrene tover seg sammen. En så sterk kjemisk behandling at den er ulovlig i store deler av verden, inkludert Norge. På garnfronten har ikke-superwash fått en oppsving. Gjerne med fokus på merino(Sandnes Sunday, Knitting For Olive Merino o.l.) Mulesing: En praksis hvor de skjærer av hudstykker på halepartiet på lam, uten bedøvelse, for å forhindre at fluer legger egg i hudfoldene. Forekommer i Australia, ble ulovlig i New Zealand i 2018. Er merinoen fra feks Patagonia er denne praksisen ikke nødvendig da disse fluene ikke finnes der. Mohair: Mesteparten kommer fra Sør-Afrika. Det er flere rapporter om at det forekommer dyremishandling i form av hornfjerning med bruk av kjemikalier som spres til øynene og gjør de blinde, dårlig klipping(hud fjernes og store sår) og det faktum at de klippes om vinteren(Mohairgeiter har ikke et naturlig lag med fettisolasjon under håret, så de fryser). Årsaken er ofte at arbeiderne blir betalt for per kilo ikke per time. For å få bukt med praksisen har de opprettet "South African Mohair Industry" som skal sikre en bærekraftig produksjon med fokus på dyrevelferd. Man får ikke være med på denne merkingen om man bryter med retningslinjene. Av ferdige klær vet jeg ikke om dette er merket, men jeg vet at garnprodusentene Filcolana og Knitting For Olive sitt mohair er underlagt dette. Kasjmir: Litt av det samme som Mohair. Geitene har utviklet denne myke og varme pelsen for å isolere mot bitende vinterkulde da de ikke har noe isolerende fett. Etterspørselen er høy så de klippes hele året, og på vinteren fryser de ihjel. Vanligvis skal de kun kjemmes om våren da de naturlig mister "vinterpelsen". I tillegg er det så store mengder med geiter at de beiter i stykker landskapet de bor i da de river opp gress med røttene. Alpakka: I fjor kom en rapport fra PETA som førte til at flere store kleskjeder(H&M, Esprit, Gap m.fl) brøt samarbeidet med den største alpakkaprodusenten i Peru, Mallkini. Dyremishandling under klipping var årsaken. I tillegg til at gårdene ikke har en miljøvennlig måte å kvitte seg med avfall(møkk). De samler det opp i hauger, lar det ligge før det brennes. Underveis tar regnvann det med seg til drikkevann og når det brennes så brenner det i dagevis noe som frigjør store mengder klimagasser. Silke: Blir vanligvis produsert ved at silkeormer spinner kokonger av silke før de blir til møll. Under høstingen blir derfor ormene drept, omtrent 15stk per gram(Skal du strikke en genser for eksempel trenger du rundt 300-400gram noe som betyr 4500-6000 døde møll). Om man venter til de har blitt til møll så ødelegges kokongene i det de "klekkes". Dette ødelegger jo silketrådene i så måte at fibrene blir kortere og må spinnes sammen. Resultatet er en litt røffere silke, men likevel en bedre silke om man vil fokusere på dyrevelferd. Knitting For Olive sin silke feks er høstet på denne måten. Et siste punkt da jeg er totalt uenig i mye PETA står for, hovedsaklig det at de mener vi ikke bør bruke produkter fra dyr i det hele tatt og heller anbefaler bomull og verst av alt syntetiske plastfibre. Jeg orker ikke å gå inn på produksjon av bomull, lin og syntetiske fibre, da dette allerede ble alt for langt.

Takk for det! Jeg legger ned en del arbeid både i fotografering, planlegging og forberedelse av disse turene og det er hyggelig at det blir satt pris på. Levity-sekken er meget komfortabel å gå med, og den har god passform/konstruksjon og komfortabel padding i skulderstropper og hoftebelte. Når det kommer til det å få plass til utstyr for en ukestur på sommerstid i en sekk på 45L så går nok det først og fremst ut på å ikke ta med ting jeg ikke trenger. Deretter lønner det seg å ha en fleksibel tidsplan for turen, slik at jeg ved å følge med på prognoser for temperatur og nedbør fra flere kilder kan sikte meg inn på en "godværsperiode", og dermed kan utelate en del ting jeg "kanskje får bruk for". Videre passer jeg på å ha en smart, lagdelt bekledning der alle plaggene passer sammen, der ett plagg kan ha flere funksjoner, og der alle plaggene kan brukes samtidig om nødvendig. Det å ha en egen dedikert kompakt og lett sommerpose hjelper også. Til slutt er det bare å droppe den sixpack'en med øl, så er man i mål. Å ta båten inn til Viermahytta og ta en rundtur langs Jengelvassdraget og Gaukarvatnet er en kjempefin tur. Jeg koker ørreten først og fremst fordi jeg synes det smaker bedre. Dessuten er det mye mer lettvint og bare la kjøtte trekke til det slipper beina, og man sparer samtidig brensel. Fiskebuljongen smaker også godt, og jeg får da samtidig i meg litt mer væske. Det blir mer klin og gris og arbeid med filetering ved å steke fisken, men jeg gjør det også av og til.

Det å planlegge turen på forhånd, vurdere hva slags utstyr som skal være med og sette opp pakklister over dette, er jo halve moroa. Jeg legger ut pakklista jeg lagde før turen her, da jeg vet det er flere enn meg som interesserer seg for sånt. https://lighterpack.com/r/u90kze

Takk! Jeg har brukt Duplex i to sommersesonger nå (april-september), og det fungerer perfekt for meg. Vindstabilt, regntett og myggtett. Jeg liker spesielt godt at det er så stor plass innvendig (~120cm takhøyde, 230x115cm gulvflate) og at begge langsidene er av mesh slik at sommerbrisen kan blåse rett igjennom samtidig som myggen holdes ute, og samtidig at begge langsidene kan også åpnes helt ved å rulle tilbake forteltet. Den gode luftingen gjør at det sjelden blir problemer med kondens. Ellers kan vel nevnes at teltet er enkelt å sette opp, er veldig lett (~550g) og at duken har vist seg å være ganske så slitesterk. Jeg kommer ikke på noe negativt å si om teltet sånn i farta..

Hvorfor vil du bytte ut det gammelt Canon Powershot? Hva skal du bruke bildene du tar til? Selv fotograferer jeg de fleste "fotografiene" (https://www.flickr.com/photos/espenorud/) med et kamera som er 12 år gammelt. Ellers så benytter jeg mobilen til det meste av fotografering og begge holder mål til det jeg skal bruke de respektive bildene til. Dvs mulighet for store veggbilder osv på gammelkameraet og sosiale medier, forum og mindre utskrifter (men fortsatt gjerne opp til A4 osv) med mobilbildene. Mobilkameraet har en fordel i forhold til steinalderteknologien til storkameraet dog, det har HDR-funksjon innebygget. Med gammelkameraet må jeg evt veien om flerer bilder + etterbehandling for samme dynamiske omfang som f.eks mobilen lager på direkten.

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Jeg har allerede laget 10 poser med 2 porsjoner turmat. Hadde tenkt å fylle på med noe Real, men ble litt skremmt av det det koster i dag for 1 liten porsjon. Det jeg har laget er (flere av hver): - reinsdyrgryte - pasta med tomatsaus - pasta med ostesaus - paella (tilsett fisk) - asiatisk gryte - grønnkålstappe (tilsett pølse) - moussaka - chili con carne

kan være greit å beskrive bruken du tenker deg. sommer/vinter, gå med den på hele tiden, bra kart, batteritype osv Personling så ville jeg aldri kjøpt en gps som har oppladbare batterier og/eller touch-skjerm, batteriene tenker jeg er selvforklarende, men touch-skjerm i -30 med tykke votter tror jeg ikke er en god kombo.