Vinnerliste

Kulde + litt nysnø denne uka = nydelig skiføre, men det ser det ikke ut som om folk skjønner. Eventuelt er de lei snø og vil ha vår. Uansett, vi hadde fjellet for oss selv på gårsdagens tur fra hytta til Muggruva. På Mugg møtte vi 3 unge menn og en liten valp som hadde tatt turen til fots fra Rugldalen 😮 men på selve skituren var det kun to ryper å se. Lite skispor også. Forstå det den som kan. Jeg begynner så smått å lengte etter fjellskoa mine, men så lenge det er snø og skiføre er det vel ingen grunn til å ikke utnytte det?

Trimtur og test av nye sko til Solhomfjell i går, været vekslet fra mørkt og overskyet, til sol, regn og bittelitt snø. Mange fine stier å gå på her, men jeg gikk rett opp og ned denne gang. Neste gang blir det en runde opp til Solhomfjell, for så å gå derifra på en sti som treffer stien mot Uvdalsvatnet/Gautefallheia, for å gå denne tilbake til her skiltene står. Fortsatt flekkvis med snø, og litt gammel is som fløyt på vannene høyest oppe(640moh). Branntårnet, 16m høyt. Utsikt mot Havrefjell, som også er et populært fjell å gå opp til. Syntes selv Solhomfjell er finere og mer å se på. Sola kom fram på vei ned, men fikk og snø i starten på vei ned...forandret seg fort! Flott utsiktsplass på vei ned/opp..

Gikk tur i dag med de nye Salomon Speedcross 5 GTX, og fikk testet de på mange forskjellige underlag, både i oppover- og nedoverbakke. Gikk samme turen i fjor med Alfa Walk king, det gikk jo greit, men spesielt på vei ned på hardt underlag var Speedcrossene overlegne med å ta vare på føtter og ankler. Runde såler som "ruller" bedre på underlaget på stien var mye bedre for mine føtter enn de mer flate og stive Walk King-sålene. Walk King-sålene gir mye hardere støt opp i beina og dermed fortere vondt under føttene enn de mer dempende sålene i Speedcross også. Med litt tyngere sekk enn jeg hadde i dag(6kg) vil det nok være mer fordel med god demping. Opp til 15kg burde nok gå greit. Det var og mye lettere å "sprette" bortover steiner for å krysse myr/bekker med Speedcross. Hadde tross alt ca en halvkilo mindre pr fot å løfte på, så alt gikk som en lek! Nedover var jeg nesten på nippet til å småjogge... det har aldri skjedd før 🤣 Så på sti med diverse underlag, skal jeg kunne klare å gå lenger med høyere tempo med Speedcross enn med fjellstøvler, uten å få så veldig vondt under føttene og heller ikke bli så sliten i beina som jeg har blitt før. Men vi får se hvordan det går, dette var jo bare første turen. Ser fram til å teste mer! For gøy ble det tatt bilde av de aller fleste underlagene jeg gikk på i dag:

Optimus 00 leverer hver gang den er med på tur. Ingen slanger og få koblinger. God effekt leverer den også....

Jeg hadde i natt årets første utenatt, i køya. Etter en ganske masete uke, hadde jeg sett fram til to dager i skogen, uten mas. Sikta meg inn på nytt og ukjent område (Fet-marka). Jeg var klar over at jeg hang meg under en times gange fra p-plass, så jeg er jo delvis skyldig selv (naiv)... men når det kommer en gjeng med ubrukelige "fjortis"-berter, som spiller høy musikk når kvelden nærmer seg, blir jeg skuffa. De var på andre siden av en liten bukt for der jeg hang. Jeg gikk bort å sa i fra og de dempa seg (i 18-tiden). Jeg la meg i 22 tiden, og ca kl. 12 ble jeg vekket. da ljoma det med (drittmusikk) over hele skauen. Ut i fra allsangen, var et nok en del promille også. At et er lit bål-fyll så nære p-plass kan jeg til viss grad akseptere, men ikke musikk som forstyrrer alle andre. Hadde det vært på Sognsvann rett ved kiosken, hadde jeg ikke tenkt sp mye over det kanskje, men ikke inne i skogen. Heldigvis hadde de dratt da jeg kom tilbake fra frokosttuen, så jeg nyte halve dagen uten støy før jeg måtte pakke sammen. Har opplevd lignende ting andre steder, så klok av skade skal jeg kun campe (overnattingr) på steder hvor de som ikke er 100% dedikerte til friluftslivets gleder ikke orker å gå. (heldigvis ikke så alt for langt)

Jeg har utgitt boka "Bærplukkingens gleder" og omtaler her bl.a. blokkebær. Dette er et spennende bærslag med mange myter. Noen av disse mytene går ut på at man kan bli ruset, og at bærene virker som afrodisiakum, dvs.stimulerer sex-livet, Sjølve bæret har neppe disse effektene. Men det finnes en mikrosopp, Sclerotinia, som kan finnes på blokkebær. Hvis bærene er hardt angrepet blir de svært lyseblå og til slutt hvite. Denne soppen kan ha en rusende virkning. I 1978 blei det lagt inn en pasient ved Kungelv sykehus i Sverige. Han hadde spist ca. en liter blokkebær rett fra riset og var veldig dårlig. Mannen var bevisstløs da han kom til sykehuset, men kom seg raskt etter behandling. Trolig var blokkebærene han spiste sterkt infisert med soppen. Det skal ikke være rapportert slike problemer ettter inntak av saft eller syltetøy. Litt interessant er det imidlertid at i vårt naboland Russland kalles blokkebær for "pjaniza" som betyr rusbær.

Hei Ja, men det like nettopp det de ikke gidder! Eller tro man ikke trenger. Jeg har før i andre gamle tråder gjort oppmerksom på hugst av ferske treer til bål og mærkværdigvis i skulderhøyde, så en stor "pinne" stikker umotivert opp. Det er meg stadig ubegribelig, at noen tro fersk ved kan brenne i bål!!! Mit ved ligger minst 1 år. Elgen

Hei Det er jo faktisk skrevet en bok om hundes intelligens: https://en.wikipedia.org/wiki/The_Intelligence_of_Dogs. Den lå ute på nett en periode, men er nå borte, men kan da kjøpes. Huskyer og polarhunde er plassert et stykke nede på listen, MEN forfatteren operer altså også med et lydighetsindeks! Jeg syns ikke, at huskier er dummere enn så mange andre hunder for de lærer ganske raskt høyre, venstre, stå, langsom - alle sledekommandoer, men spørsmålet er, når de vil adlyde. Ikke hvis noe annet er mer spennende, som f.x alt jaktbart. Så låser de fullstendig på det, som målsøkende missiler. Ganske hensiktsmessigt - sådan for villhunder. Jeg har forsøkt å telle og mine huskier på 8-9 år forstår ca. 20-30 ord og vendinger fx "hen til bilen" på en P-plass. Selv "bæsj-bæsj" forstår de. Ikke at de gjør det på kommando, men blir minnet om det og gjør det kort etter. " Nåh , ja det var vel det, vi går tur for". Mht hastighet har jeg opplevt å ta igjen trening-esser i slake oppoverbakker med mine 2 huskyer foran, hvis de ellers blir motivert. - til stor frustrasjon for langrenns essene, som kort før har forbigått meg og konstatert min dårlige skiteknikk og -kondisjon. Elgen

De siste ukene har jeg tilbragt i grensetraktene med ski, pulk, pilkestikker og maggot. En del gamle åpne falleferdige hytter ble funnet og fungerte som "tak over hue." Været har vært ok, men mye kald vind stort sett under hele turen. Turen har egentlig ikke hatt noen plan, jeg skulle bare "være" der ute, uten noen bestemt rute. Under turen så jeg jerve spor og gaupe spor, noe jeg synes er spennende.Hadde også bjørn i området en dag.Fisket har vært dårlig, men noen stekefisk har det blitt. Man blir ydmyk og glad av å se urørte skog -og fjellområder, og betenkt når man ser all flathogst. I disse traktene har jeg vært I 16 år, og kommer igjen neste vår. Vi er heldige som bor i Norge og har denne naturen, la oss ivareta den.

Broderen og jeg på jakt etter gammel sti. Det skulle bare være en kjapp tur til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. 7-8 kilometer og godt under to timer. Ikke noe å ta med i bloggen, men.... Broderen er under opptrening. Han har et kne som ikke er helt bra i nedoverbakker. Det blir til at han tar litt korte turer, og helst turer vi har gått før. Nå hadde jeg kikket på kartet, og sjekket terrenget mellom Bjødnali og Ristølnuten. Som ikke er mer en en drøy kilometer fra garden – i rett linje, men mer enn 200 høydemeter lengre oppe. Jeg har gått denne turen en gang tidligere. Da fant jeg en halvveis grei sti et stykke oppe i lia. Det var mulig å følge denne til toppen. Men hvor startet stien nede bed Bjødnali? Jeg syntes det måtte være en grei oppgave å finne ut av dette på en ellers kjapp rundtur. Det ble likevel en start på turen som vanlig. Opp bakken mot Blåfjell. Bakken er lang, men stien – egentlig en grei «vei», er god, bare delvis ødelagt av vann. Det er alltid et godt spørsmål om vi skal ta opp om selve toppen. Det er opp og ned en bakke og omtrent 200meter. Det blir likevel 400 meter til sammen. Med en avstikker opp til gården i tillegg blir turen totalt omtrent 8 kilometer i stede for 7 som det står på skiltene. Med tørre forhold, gikk det også fort nedover bakken mot Moldtjørnet, og vi kunne gå ute i myra i stedet for stien. I stien er det stein.... Oppe ved garde, tok vi en tur videre oppover en vei som går til høyre fra den vanlige veien, mot Ristøl Litt lengre opp var det et åpent stykke, tidligere dyrket mark antakelig. På andre siden av enga ligger det en bakke, med en god del stein. Det var ikke mulig å se spor av sti før vi kom helt bort til «ura», Da fant vi en tydelig gammel sti. Ikke mye brukt de siste årene, men det var helt klart en sti som var i vanlig bruk tidligere, Harry hadde fortalt om denne stien, men da jeg forøkte å finne denne. Oppdaget jeg ikke stien før et stykke oppe i lia mot Ristøl og Ristølnuten. Jeg nødlet (laget små varder) stien opp den første kneika og opp til en liten myr. Der var det tydelige spor av stien ,og det var her jeg hadde funnet stien forrige gang. Ved å gå veien opp til enga og så følge nødlingene opp til myra, burde det være enkelt å komme seg opp mot Ristølnuten og videre til Ristøl. Broderen hadde tålmodig ventet mens jeg lette fram steiner og laget nødlinger. Det hadde muligens tatt omtrent en halv time. Vi gikk fort mot veien, og holdt tempo oppe hele veien mot Sjelset og videre langs ånå til parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det blåste litt over haugen mellom Bjødnali og Sjelset, men da vi kon ned bakken og sola virkelig tittet fram, ble det varmt. Vi var gode og svette da vi sto ved bilen. Broderen målte turen til 9 kilometer og vi brukte omtrent to timer.

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Det er så lett å bli helt utstyrsgal, noen som vil dele hva de er ordentlig fornøyd med av litt eldre utstyr? Det som er velbrukt og velprøvd og fortsatt er favoritten? eksempel: jeg har et gammelt trangia stormkjøkken. Oppgraderte det til gassbrenner og ble så fornøyd at jeg solgte primus mulitifuel-brenneren som jeg alltid synes bråkte. Så utrolig mye stillere brenner og fantastisk at den passer rett inn i settet. Har brukt den ned i over -20 og da ble det riktignok lite futt, men på "vanlige" turer høst vår og vinter fungerer den helt tipp topp. Sekken min er en Norrøna integral-ca 20 år gammel, men den er skikkelig god og utrolig holdbar. Ingen slitasje på den (lurer på hva den er laget av egentlig..) selvsagt finnes det lettere og mer fancy men den duger utrolig bra. Var skitten og støvete etter et opphold på loftet men etter et såpebad ser den ny ut. Masse gode justeringsmuligheter. Eneste den mangler er hevbart topplokk. Gamle soveposen er derimot noe ordentlig drit, stor og tung og kald. Så der har utstyrfreaken i meg handlet ny.. 😁

Husk at for en kæll på 80 kg kan 60 gram salt være dødelig.

Tusen takk for utfyllende svar! Det er jo det beste. Dessverre får man ikke alltid til det når familie og barn er med i planleggingen, og ferietidspunktet er satt Vår tur var egentlig planlagt for 2019, men jeg valgte å avlyse pga værmelding. I 2020 var meldinga litt bedre, så da tok vi sjansen. Planen var et stopp mellom Bjørnhollia og Rondvassbu, men det regna i et kjør. Så da tok vi alt en etappe. Var ingen vits å slå opp telt bare for å slå det opp. Var heldig å få et rom på Rondvassbu. Så da fikk vi tørka opp. Etter en natt på rommet og en natt i telt utenfor tok vi båten videre. Slo opp teltet på flata mellom Midtronden og Rondslottet. Og der fikk vi snø. Har ikke noe mot dårlig vær, det krydrer litt. Men man vil gjerne ha en godværsdag innimellom for å tørke opp litt. Man blir optimist av å se slikt i horisonten, men det kom aldri dit vi var. Sommer i fjellet kan være så mangt. Vi hadde minusgrader om natta, turen var i Juli. Hadde med to Ajungilak soveposer, den ene har t-comf -1 (damemodell) den andre -5 t-comf. (Herremodell). Disse kan settes sammen, guttungen og fruen lå der. Guttungen frøys ikke, men det gjorde fruen. Jeg hadde med en sommerpose og lå med en Jærvenduk over, jeg frøys. Cumulus gjengen kan være glade for din tråd, jeg bestilte en Lite Line 300 i går. Fruen fikk en RAB Ascent 900 til bursdagen, håper den holder henne varm.

Fikk gnagsår omtrent samme sted som deg på hælen av mine nye Alfa Skarvet GTX BC. For meg ble løsningen å feste «Engo Blister Patches» på innsiden av støvlene der det oppstod friksjon mellom støvelen og hælen. Kjøpte de på Amazon. Da jeg hadde nylonstrømpe innerst + 2Toms Blister Shield pulver + ullsokk + Engo patches så slapp jeg å tape/plastre hælene mine og kunne gå en 3 timer lang tur uten å få gnagsår🙏 Det kan hende modellen egentlig ikke passer foten min, men patchene kostet ikke allverden og gjør at jeg får muligheten til å gå dem litt inn før jeg vurderer om jeg må prøve noen andre i stedet.

Jeg kjøpte «Engo Blister Patches» 💙som jeg festet på innsiden av de nye skistøvlene mine i lær (Alfa Skarvet GTX) der det oppstod friksjon mellom støvelen og hælen. Patchene er glatte slik at det blir mye mindre friksjon => mindre fare for gnagsår. Kjøpte de på Amazon. Det reddet støvlene fra å ende opp på Finn etter den første turen på 30 minutter som resulterte i gnagsår på begge hælene😑 Jeg drysset også 2Toms Blister Shield pulver ned i sokkene mine for å sikre at huden på hælene holder seg tørr. Da jeg hadde nylonstrømpe innerst + pulver + ullsokk + Engo patches så slapp jeg å tape/plastre hælene mine og kunne gå en 3 timer lang tur uten å få gnagsår🙏 Det kan hende modellen egentlig ikke passer foten min, men patchene kostet ikke allverden og gjør at jeg får muligheten til å gå dem litt inn før jeg vurderer om jeg må prøve noen andre i stedet.

Takk for det. Jeg passer på at alle klærne jeg har med kan brukes sammen i flere lag, og at hvert enkelt klesplagg har flere bruksområder. På den måten kan jeg mikse og matche hvilke plagg jeg bruker avhengig av forholdene, og kan takle noen minusgrader ved å ta på alle klærne utenpå hverandre. Turbuksa har avtagbare ben (zipoff) som jeg kan sette på når det blir kjølig om kvelden. Jeg har "backup" i form av at ull/fleece-jakka fint kan brukes som innerste lag dersom ullskjorta må tørkes. Å gå med bare dunjakka rett på overkroppen er faktisk også ganske behagelig. Hvis ullboxeren trenger litt lufting/vask tar jeg bare på de lange ullunderbuksene. Jeg ligger som regel uten klær i soveposen, og kan da lufte klærne i eller utenfor teltet om natta. På dagtid passer jeg på å benytte sol og vindforhold på å lufte og tørke både klær og sovepose når anledningen byr seg. De siste fire årene har jeg brukt følgende oppsett om sommeren: På overkroppen: kortermet ullskjorte, ull/fleece-jakke med hette, dunjakke, skalljakke med hette. På underkroppen: ullboxer, lange ullunderbukser, turbukse i polyester med avtagbare ben. I sekken: buff, lue og ullsokker til kalde netter. Undertøy i ull har fire store fordeler: Det er helt utrolig komfortabelt å ha på, sommer som vinter. Det kan absorbere og holde på ganske mye vann/svette før det føles fuktig. Ullfibrene kollapser ikke når de blir våte, så plagget isolerer selv i våt tilstand. Og det er naturlig antibakterielt, slik at ved å bare lufte plaggene litt i ny og ne blir det ingen lukt å snakke om, selv etter uker med sammenhengende bruk. Fordi ull kan absorbere mye vann bruker det litt lenger tid på å tørke enn f. eks. polyester, men fuktigheten merkes ikke i like stor grad. Jeg bruker så lite klær som mulig når jeg går om sommeren, ofte bare trøye, boxer og korte bukser, så klærne blir ikke så våte av svette. Og er det oppholdsvær så tørker som regel klærne på kroppen under marsj. Det hender jeg har med en vanntett overtrekksbukse, men som regel blir den liggende igjen hjemme. På turer i sommerferien har jeg jo den luksus at jeg kan være fleksibel på avreisetidspunkt, og jeg kan som regel utsette turen noen dager dersom det meldes dårlig vær. Jeg følger med på temperatur- og nedbørsprognoser på langtidsvarselet fra flere forskjellige kilder, og "slår til" når jeg ser at en godværsperiode setter inn. Den turbuksa jeg bruker er på ingen måte vanntett, men den er relativt vindtett (og det er jo det viktigste) og den tørker utrolig raskt. Etter vading med vann opp til midja i Bisseggelva (som det er bilde av lenger opp) var buksa nesten tørr etter en liten time. Bare litt fuktig nede i lommene. På tur med barn er man jo nødt til å ha litt redundans på bekledningen og ha med litt ekstra sikkerhet og luksus. Men ved å se an været og legge opp ruta slik at man har retrettmulighet om noe skulle oppstå, så kan man jo legge igjen en del ting man "kanskje kommer til å få bruk for". Og det å ta med lett utstyr som er godt nok for sommerbruk, i stedet for å drasse på 4-sessongerstelt og vintersoveposer, hjelper selvfølgelig også en del. Men det viktigste er å ha marginene på sin side.

Ikke skisko, men jeg kan ikke bruke crispi (besseggen) fjellsko av samme grunn. Problemet er at de kipper for mye i helpartiet. Støvlene jeg nå bruker er Meindl, som er smalere ved akillesen, som igjen gjør at skoen ikke kipper. Vet at crispi er en "norgesfavoritt", men de passer ikke meg

Det kommer vel an på hengekøye fabrikatet. På min (dårlige) dvs small og kort, får jeg et bredt bamseunderlag inn eller et 3 (5 cm?) selvoppustende. Egentlig ville jeg ikke bruke tykke luft underlag a la synmat i køyen. Jeg tror det vil gi for mye klyss. I skips hengekøyer, som jeg har sovet ganske masse i er der en ca.5 cm (stein)hard kapok-madrass. Elgen

Alfa Drift Advance på i/Grefsenkollen, Oslo

Ut på tur med nye sko

Hei ketilring. Først, takk for en suveren tråd! Jeg blir litt nysgjerrig på ditt klesregime. Etter hva jeg kan se har du ikke noe backup av noe. Jeg har ingen erfaring med merinoull i undertøy. Etter at du har gått deg god og svett, blir du fort tørr igjen i campen? Jeg ser ikke at du har med en regnbukse. Så du på værmeldinga og la den igjen i bilen? Eller er den Norønna buksa "nesten" like god som en regnbukse? Var på en ukestur (men som ble litt kortere pga dårlig vær, det bøtta ned uten en eneste soldag). Jeg, fruen og et barn på 8. Min sekk veide 32kg, og det er fullstendig kokko for mye. Så noe må gjøres, lærer mye av en slik tråd du har.

Når jeg sitter ved bålet i skogene heromkring og drømmer om fjerne steder tenker jeg at for veldig mange mennesker er akkurat dette stedet og bålet jeg sitter ved en like fjern drøm som mine drømmer.

Man kan drømme om Norge på langs og Canada på tvers, men i noen perioder av livet må man bare akseptere at noen timer ved bålet i marka bak huset er det man får. Denne fredagskvelden trosser jeg dørstokkmila etter at avkommet har sovnet, og sykler et stykke opp i bakkene mot markaområdene vi har bak huset. Godværet og den første våryrheten har meldt sin ankomst. Jeg har tenkt meg opp til den faste bålplassen min, som ligger høyt opp og fint til for solnedgangen. Jeg parkerer sykkelen og smetter på trugene, og legger i vei inn i skogen. Det er et kappløp mellom meg og de siste solstrålene. Jeg kjenner fort at jeg rett og slett ikke orker hele turen opp til plassen min i dag. Jeg er helt kake. Jeg finner i stedet en nokså fin kolle med litt utsyn, langt nok bort fra vei og sti til at jeg føler meg helt alene. Ikke det at det kommer folk innover her i kveld uansett, men allikevel. Jeg finner nok brukbar ved til bålet, fyrer opp, finner godstillingen på reinskinnet akkurat i tid til å få med meg solnedgangen. Jeg ser at bålet blir bra. Alle vet at det er forskjell på et godt og et dårlig bål. For en gangs skyld går røyken rett vekk fra meg. Det er fredag, så jeg unner meg en øl. Roen kommer sigende, med tyngde. Det er alt for lenge siden sist. I det skumringen tar over for dagslyset begynner en kattugle å tute et stykke lenger inn i marka, men ikke lenger unna enn at det føles nært. Kattuglas spøkelsesaktige lyd minner meg om ulvehyl. Ulveuglas spill gjør at jeg et øyeblikk føler meg hensatt til dypere ødemarker. Håmmårbekken nede i dalen under meg høres unektelig ut som Thelon river. Her hvor jeg sitter har ingen sittet før, det er jeg sikker på. Denne marka står akkurat nå ingenting tilbake for Nordvestterritoriene. Jeg sender noen snapper til noen jeg vet setter pris på slike snapper, og tar noen bilder, før jeg legger vekk telefonen og suger inn øyeblikket til det fulle. Når ølen er tom blir det et par brødskiver med ost på bålet. Ulven og Thelon bråker ufortrødent videre. Jeg legger meg tilbake på reinskinnet og kikker opp på den kveldsblå himmelen og de karakteristiske pistrete grantoppene man finner her øst for Store Slavesjø. I det mørket begynner å få fullstendig overtaket, og den siste veden er brent opp, slutter ugla å tute, og jeg pakker sammen og trasker ned igjen. Mens jeg triller ned bakkene på sykkelen, tenker jeg hvor heldig vi er som har marka så nært. Den er ikke urørt og utilgjengelig, men den er stor nok og vakker nok på sin måte. Jeg håper det blir mulighet for flere slike kvelder. Og drømmen om Norge på langs og Canada på tvers kommer nok til å leve videre.

Nå finnes det jo ikke gyro i saltvann, så i utgangspunktet skal ikke det være noen risiko. Men det er i alle tilfeller en grei vane å tørke utstyret etter bruk. Gyro kan overleve i brakkvann, så om du padler innerst i Drammensfjorden og neste tur går til et anadromt vassdrag, ville jeg kanskje forsikret meg ekstra om at alt er tørt.

Mye flott natur, og en bratt skrent. Søndag var det fortsatt flott vær, selv om det blåste og varmen lurte nederst på gradestokken. Bestyrerinnen ville på tur. Hun hadde til og med bestemt seg for hvor turen skulle gå. Hun traff andre turgåere på forrige tur, og disse nevnte at de hadde tatt en «god» runde fra Veraland. Dette ville Bestyrerinnen forsøke. Heldigvis tok hun kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, som sammen med sin turgjeng hadde gått denne runden litt tidligere. Vi ble altså fire på tur denne gangen, og det var meningen å gå fire topper fra Veraland. Jeg hadde vært på tur her før, men det var mange år siden. Jeg er ikke sikker på hvorfor det ble slutt på å gå fra Veraland, men det var muligens på tide å sjekke ut området på ny. Vi kom oss heldigvis ganske tidlig avgårde. På Veraland var det ikke mange parkeringsplassene igjen da vi kom. Vi fant en utenfor de oppmerkede stedene, og sjekket kartet. Med mange biler, og det kom flere som måtte ned til den nederste parkeringsplassen, så var det også en del folk på tur. Vi traff folk stor sett hele tiden på vår runde. Ikke akkurat folkevandring eller 17. mai tog, men mye folk. Vi startet oppover veien og ut i terrenget. Sauene – med lam var ute og holdt oss med selskap de første bakkene oppover. Ikke lenge etter vi hadde forlatt veien, kom vi til det første stikrysset. Vi hadde tenkt oss til Husafjellet først. Det gikk helt greit oppover. Toppen er på 472 moh. Selvsagt var det en «luretopp» før vi kom helt til opp. På vei oppover, på nordsiden, var det enkelte snøflekker. I stien var det også ny is. Det hadde vært frost om natten, men i sola tinde det kjapt. Vi hadde ingen problemer med is og snø. Fra Husafjellet til neste topp var ikke lange stykket, bare en kjapp liten tur. Vi kunne se toppen hele tiden, Merkingen av stien gjorde det også lett å finne fram. Bestyrerinnen var litt overrasket over at det lå en «luretopp» mellom disse fjellene. Fra Dyrafjellet var det god utsikt over Noredalen og Tengesdalsvannet, og bort mot Nonsnuten og Bukkafjellet som nå sto for tur. Vi måtte opp og ned littegranne, forbi noen småttjørn og også et stidele det var mulig å ta tilbake til stien mot Veraland. Vi valgte å gå videre mot Nonsnuten. For min del et litt problematisk valg. Da vi kom nærmere Nonsnuten kunne jeg se et rødt merke midt på flate bergveggen. Der skulle vi opp – eller forbi? Jeg er skeptisk til bratte og eksponerte stier..... Her var det luftig. Litt for mye på kanten for meg, så det gikk sakte i bakken. Med godt tak og sikker plassering av foten kom jeg omsider opp, men med pulsen i 150 som er maxpuls for meg. De andre i gruppe hadde – selvsagt – ingen problemer med å klatre opp den bratte siden, og det var folk som sprang ned, men altså ikke meg. Det var ikke lange stykket fra Nonsfjellet til Bukkanuten. Vi hadde litt problemer med å finne stien nedover fra Bukkanuten, men kom etter hvert på rett spor. Her var det ned en bratt og steinet li, men inne i skog, med bjørk til å holde i. Det gikk sakte her også, men heldigvis ventet de andre. Fra vi kom ned bakken gikk stien – godt merket – mot først et stidele, hvor stien vi hadde krysset kom ned til neste stidele – hvor vi hadde gått opp. I siste del av turen fulgte vi egne spor nedover mot parkeringsplassen og bilen. Omtrent en mil og godt over fire timer – en skikkelig søndagstur. Takk for følget til Sigbjørn og Anne Lise, og Bestyrerinnen. Som fant på å gå denne turen.

Fikk innvilga noen timer husmorferie i helga for å feire nørkontakt-karantene-slutt. Ut av døra 17.30 lørdag, hjemme igjen 09.30 søndag - noen hellige timers opphold i naturens nervesanatorium avd. Sildevika.

En enkel og morsom rundtur fra Krossbu til Store Smørstabbtinden, derfra ned på østsiden av fjellet over Storbrean til skaret mellom Sauen og Kniven, opp Kniven med retur over Leirbrean til Krossbu. To fantastiske topper med Smøratabbmasivets beste utsiktspunkt. Lengde 20 km. 1450 høydemeter stigning totalt. Utstyr: Lurt med øks og stegjern opp Smørstabbtinden, og øks kommer også godt med opp til Kniven. Her er det ett punkt midtveis på sadelen med litt klyving opp en steinhylle på vel 3 meter som krever litt forsiktighet. Her brukte jeg øks for å få tak inn på kanten. Ellers fint å gå opp til toppen uten. Nydelige nedkjøringer til Krossbu til slutt. Bilde 1: utsikt fra Store Smørstabbtinden. Bilde 2: over Storbrean på østsiden av Store Smøratabbtinden og Kniven (nærmest). Bilde 3: utsikt Kniven ned mot Storbrean. Legg merke tii følget over breen i smått. Bilde 4: på vei ned fra Kniven med utsikt mot Storebjørn og Sokse.

Samme her. 21 år gammelt Stetind 2. Brukes fortsatt.

Mitt Stetind 2 telt. 20 år gammelt og fortsatt i bruk. Begriper ikke hvorfor Helsport sluttet å lage dette teltet og lanserte Ringstind som erstatter. Ett dårligere telt i mine øyne , selv om de nå med de siste modellene har modifisert Ringstind med en bøyle til slik at det er blitt mer lik Stetind.

Tja, arbeidet er viktig her til lands. Hvis du bare glaner ut i lufta og mediterer over et gresstrå, så er du jo lat, eller enda verre, rik. Jeg har nå i lengre perioder hatt telefonen av og føler til tider på om det ikke snart er på tide å snike seg ut fra dette tettstedet av levende døde. "Smarttelefonen" er overalt og i bruk hele tiden. Hvis jeg kunne tro at folk brukte dem for å finne fakta og lære nye ting, så hadde det vært fint, men det virker ikke akkurat sånn.

Ja, blant annet. Såkalte sosiale medier (FB, instagram og de derre) er nøye uttenkt for å gjøre folk avhengige, og trigge dopaminnivået. Og et resultat av det er at mange har mistet evnen til å gjøre ingenting. De er livredde for å kjede seg. De takler ikke stillhet og absolutt ro, og bare la tankene flyte fritt. Noe må skje hele tiden, det er ikke nok å sitte å se inn i bålet og tenke lange tanker. Det er trist, og jeg tror ikke folk har godt av det på sikt.

Hei! Jeg tillater meg å kommentere på denne. Veldig fint å se at det er så mye engasjement rundt dette. Legger ved begge artiklene som stod i Trønderbladet i går hvis noen har interesse av å lese de. Og la meg understreke det jeg sa der; vi skal tilby våre tjenester til alle. Vi tror på samarbeid, og tenker at jo flere som får glede av den unike spesialkompetansen og erfaringen de som har jobbet med dette i over 40år har - jo bedre. Så hos oss er det mulig å få hjelp, uavhengig av hvilket merke som er din favoritt, og hvor teltet eller soveposen er kjøpt. Håper dette er info som kanskje kan bidra til å betrygge hvis noen er urolige, og glede noen som ikke har et slikt tilbud i dag. Foreløpig er bare en landingsside oppe (mer innhold og info kommer snart) men det er mulig å kontakte oss allerede nå hvis du trenger hjelp til noe: via www.utigjen.no eller på mail [email protected] eller telefon 41 42 13 00. Drop-in på Melhus i Helsport sine gamle lokaler er foreløpig mulig bare mandag, tirsdag og torsdag. Så kanskje vi høres eller sees - Jeg har tatt tilbake bygget - vi ser på muligheten for å skape flere arbeidsplasser - Trønderbladet.pdf Helliksen starter på nytt i de gamle Helsport-lokalene - Trønderbladet.pdf

Det å planlegge turen på forhånd, vurdere hva slags utstyr som skal være med og sette opp pakklister over dette, er jo halve moroa. Jeg legger ut pakklista jeg lagde før turen her, da jeg vet det er flere enn meg som interesserer seg for sånt. https://lighterpack.com/r/u90kze

Jo, jeg var det, men nå har de bodd sammen alle fire (Hillerberg kaitum, Hilleberg soulo, Hilleberg UL10 og Helsport reinsfjell sl3) i to måneder og det ser ut til å gå bra. Med litt hell er det reinsfjellen som får Hillberglus og gror på seg en sterkere bunnduk.

Jeg må jo bare si meg enig i at de fleste bær blir best hvis de bare blir "rørt" til syltetøy og tilsatt litt sukker. Jeg bruker også denne metoden og så går resultatet i fryseren. Jeg er ikke så glad i alle disse skumle "E" stoffene som blir tilsatt maten for å gjøre den holdbar.

Du e jo ikke nødt til å kok bæra... Når æ laga blåbærsyltetøy, krakka æ bare og har i litt sukker.

Joda skinntryte (blokkbær) er fullt spiselig, men ikke så bra til syltetøy! Men skal du fx lage "husholdningssaft" kan du jo blande sammen alt mulig: blåbær, skinntryte, krekling etc., godt blir det