Vinnerliste

Årets første telt overnatting på hemmelig strand i Oslofjorden, 30/3. Fantastisk temperatur på 17 grader gjorde at vi kunne sitte ute med tynne dunjakker til mørke kom snikende. Flott å bli minnet på hvor dårlig søvnen noen ganger kan være i sovepose....

Femundsmarka i dag. Fra Synnervika til Lorthølbua. Pill råtten snø og nummeret før det er overvann på Femunden om denne varmen fortsetter. Heldigvis fant vi et hundesledespor å følge og slapp å stampe oss gjennom den råtne snøen.

(Nok en mimre-tråd, bær over med meg. Deler av turrapporten vil gi mer mening om man har lest om Hardangervidda-turen fra året før) Ny vinter, nye turmuligheter for Helan og Halvan (jeg er da altså den korte, brede). Denne vinteren er det PPU-studiet med fagdidaktikk og Vygotskys proksimale utviklingssone jeg rømmer fra. Vi har fem dager til rådighet, og pakker utstyret i de samme følgesvennene som sist. Underveis på kjøreturen fra Bø til Setesdalen sitrer det i kroppen. Setesdalsheiene er ukjent terreng vinterstid for oss begge. Får vi se villrein i år og? Hvordan blir været og føret? Klarer jeg å snik-styre ruta unna den oppdemma Rosskreppfjorden, eller vinner Solan? Denne diskusjonen har vi foreløpig ikke gått for langt inn i under turplanlegginga. Bilen parkeres ved Berg (like sør for Valle) og vi tar fatt på motbakkene. Sjøl om jeg ikke kommer rett fra en to ukers pub-til-pub-vandring denne gangen kjennes høydemetrene godt i beina. Været er heldigvis strålende, og turens første lunsj nytes i sola. Vi fortsetter oppover og passerer Stavskarhytta i subbetempo. Leiren settes opp så fort vi har kommet opp på høgda og det flater litt ut. Rein (pun intended) varmeluksus for føttene! Neste morgen, sol igjen! Vi treffer på nederlendere og tyskere på vei ut fra Bossbu. Her ser det fint ut, hit vil jeg på besøk en annen gang. Skituppene vendes sørover, over Kolsvatnet, ut ved sørenden og rundt Midtfjellsristin (ga følelsen av å vandre på verdens tak) til hytta Svartenut. Leiren etableres opp mot lia østafor hytta. Morgen dag 3 er en sånn perfekt en, hvor alt bare er helt nydelig. Skyfri himmel og vindstille, soveposene kan henge ute over pulkdragene og tørke i sola, frokostblandinga smaker ekstra godt. Ane tar et bilde av Selik og meg inne i teltet på doturen sin, og lykkes ganske godt i å forevige vår eufori. Etterpå er det min tur til å tømme blæra. Det er noen fjerne, uforklarlige lyder fra oppi lia bak oss, som jeg har stussa på fra inni teltet. Mens jeg sitter der på huk med stillongsen nedafor knærne ser jeg noe som beveger seg på åskanten mot horisonten. Det der er så visst ikke steiner – det er villrein! Mange! «Ane!» utbryter jeg lavt i retning teltet. «Lia bak oss er full av villrein!» Hun tror jeg tuller, hun var jo akkurat ute sjøl uten å se noe. Jeg må zoome inn på bildet på kameraet for å få henne overbevist. Mange av dyra ligger i ro, andre rusler rolig rundt. De har nok tilbragt natta her, som våre naboer. En perfekt morgen blir bare enda bedre! Vi prøver å bryte leir uten for mye lyd for ikke å skremme opp reinen, her er det vi som er på besøk, og de er sårbare. De observerer oss, men viser ingen tegn til å reagere noe særlig – antakelig fordi de ikke kan kjenne noen lukt. Ferden vår fortsetter sørvestover og vi passerer etter hvert en ny flokk på vår venstre side. En scooter har kjørt før oss og stikka ruta videre, så noen store orienteringsutfordringer vil det ikke bli denne turen. Ved Skrubbenuten går det ikke lenger å utsette diskusjonen om mulig krysning av Rosskreppfjorden, vi må ta et valg – gå rett sør over bukta Kverevatn, eller følge kanten av vandet på østsida. Vinterløypa er stikka over vannet, og jeg legger min indre Ludvig til side. Vi rusler over, og det går helt fint, selvfølgelig. Vi krysser et annet skispor som ikke kan være så mange dagene gamle. Jeg veit at ei venninne og kjæresten ofte er på tur her oppe, og ganske riktig – når jeg snakker med henne etter hjemkomst bekrefter hun at de var her i dette området to dager før oss. Det kan ha vært deres spor! Oppover mot Vardsvasseggene kan vi se tilbake på sporene våre fra mesteparten av dagens etappe, en storslagen utsikt. Mot sør aner vi konturene av et værskifte; disig luft med ispartikler og skyer. Vi slår leir ved et lite vann i Smogedalen, og GPSen viser at vi har truffet ganske akkurat på Suleskard-vegen. Godt det ikke er noen overhengende fare for bobilturister akkurat nå. Dag fire våkner vi til det fryktede væromslaget, det blåser friskt og med snødrev i lufta. Vi velger å følge den stikka løypa sørover til Øyuvsbu, sjøl om det blir en liten omstikker. Ved Øyuvsbu blir vi ikke frista til å ta lunsjen ved «Koseplassen», skiltet virker nokså malplassert akkurat nå. Oppover i lia mot vegen igjen går et lite snøskred til venstre for oss, på trygg avstand. Fra nå av følger vinterruta Suleskardvegen hele veien ned til Fardalen. Det blir en hustrig etappe med stedvis i overkant bratte sider ovenfor eller nedenfor oss for min indre Ludvig. Heldigvis er det også muntre situasjoner underveis, som da vi diskuterte om vi faktisk kunne kjenne fe-rista under snøen. Ved Myklestøyl settes teltet opp for siste gang for turen, og Ane graver den siste arbeidsgropa i ytterteltet. Siste dag byr på samme typen vær, men vi har jo etter hvert kommet oss ganske langt nedover og er sånn sett mer beskytta for været. Nedfarten fra Fardalen, der vinterløypa slutter, og ned til Nomeland i Setesdalen, er en interessant opplevelse. Forsøk på å ta seg fram uti skogen parallelt med veien gis opp, vi prøver lykken med ei ski på veien og ei litt oppi brøytekanten for bremsing av farten. Bilistene vi møter ser ut som de lar seg underholde av seansen. Nede ved Nomeland kommer veien vår ut ved en barnehage hvor ungene er ute og leker. Vi er visst et spennende syn, og får mange spørsmål om hvor vi har vært, hva vi har gjort og hvorfor vi ser ut som vi gjør. Nå gjenstår bare siste etappe – og den håper vi inderlig at vi får litt hjelp med. Slagplanen for å få haik opp til Berg ved Valle igjen diskuteres – bør en av oss gjemme seg i bakgrunnen mens den andre står på veien og haiker? Pulkene, det er kanskje best at de ikke synes? Vi prøver lykken, og jadda! En lokal helt med pickup og tre seter foran stopper. Pulkene kan bli med på lasteplanet. Flaks! Praten går på bilturen, det er en trivelig kar dette. Han spiller Åsmund Åmli band på anlegget, og skrur opp på full guffe: «Eg e kåt, eg e galen, eg e frå Setesdaaalen!» Vel framme takker og neier vi for skyssen og pakker over i egen bil. Burger og Cola på Valle venter. Takk for oss, Setesdalsheiene!

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Det ramlet inn en "spork", fra Boundless Voyage i postkassen. Den har jeg ikke kjøpt. Muligens en påskjønnelse for at jeg la igjen noen $ hos de for noe som ikke egner seg i denne tråden...

Da har jeg hatt en 3 dagers test-tur fra Dyranut og ca. halvveis ned mot Stigstuv. Var meldt rimelig dårlig vær med 20 i kastene og regn så jeg tok ikke sjansen på langtur. Overnattet på samme plassen dag 2 som viste seg å være lurt. Her er noen erfaringer jeg gjorde meg: 1. Skiskoene jeg har er for små for ekstra tykke sokker og suger til seg vann. Tilbake på Dyranut var det rene svømmebassenget nedi der og hadde mista følelsen i lilletærna. Typen jeg har er Alpina BC Travers som i følge XXL skal ha vanntett overdel og nærmest fremstår som vanntette. Det.er.de.ikke. 2. Arctic bedding (Fra Fjellpulken) er utrolig kjekt, men den også suger til seg vann. Når jeg kom hjem og åpnet den var soveposen våt og det var vanndam i bunnen. Bra for meg at jeg lå rolig dag 2. 3. Bedding på toppen gjør pulken sårbar for velt. Noe jeg merket etter noen hundre meter da jeg syntes det var litt i overkant tung å dra... 4. Rødvoks fungerer ikke hvis det regner. Kort-fellene måtte på til slutt. Antar at klister også kunne funka. 5. Snøpluggene fra Helsport og Thansen er jææææ skarpe. Når jeg skulle dra opp den ene pluggen ble paracorden som jeg hadde festet i det ene hullet skåret over. Her må det pusses... 6. Jeg fikk låne et par Seal Skinz vanntette handsker før turen. Forsåvidt fine, men blir de fuktige inni er de nærmest umulig å tørke. 7. Glad i kuppelteltet mitt, men jeg savner opphengsmuligheter i forteltene så jeg kunne tørket klær der. Alt i alt var det største problemet vann.. Med tanke på at planen er påske neste år frykter jeg å møte på tilsvarende forhold med regn og vind. Kan hende beddingen må forkastes..

Kart over ruta

Eg vil berre slå eit slag for den gamle og trauste vadmelen, dele litt erfaringer og gjerne få litt erfaringer frå andre som bruker vadmel. Eg er født varmblodig, sjølv om eg er trent og i relativt god form - blir eg svett berre eg tenker på ein motbakke. Når ein i tillegg er aktiv jeger og friluftslivsmann busett på vestlandet, blir det mykje svetting! Derfor har bekledning vore ein utfordring for meg, det å sette seg ned og ta ein pause under fjellturen, eller sette seg på post det har som regel medført frysing - hvis eg ikkje har hatt med meg eit klesskift. Men etter eg oppdaga vadmelsklede, har eg hatt det bedre som friluftsmenneske! Pusteevne som er fenomenal og eg opplever at eg jevnt over holder ein veldig behagelig temperatur når eg bruker vadmel. Det er støysvakt og eg opplever det som relativt slitesterkt. Om det blir vått, so blir det tungt - men eg blir ikkje kald. Etter eg oppdaga vadmel kan eg ha turer på fjellet uten å nødvendigvis måtte skifte ulltrøya på overkroppen - og det er nytt for meg. Enkelte vadmelsplagg er relativt dyre, og ein skal være obs på kva ein kjøper, eg kjøpte f.ex ei jakke frå Harkila som viste seg å være "utblanda" vadmel og det merka eg godt på pusteevnen. Men eg kjøpte meg ein anorakk i vadmel frå ei dame som heiter Anna Norén i Sverige og det er ein handel eg er svært godt fornøyd med! Eg fekk den sydd på mål og med eigne spesifikasjoner som pelskrage på hetta og ekstra forsterkninger i skinn på albuane - og det havna på 3000 svenske kroner pluss ca 300 kr i gebyrer. Eg er so til de grader fornøgd med det plagget at eg kan ikkje få sagt det nok! Eg vedlikeholder ikkje mine plagg i vadmel, for slik eg har forstått det, so er det fint lite ein kan og skal gjere? Men kva om f.ex ei bukse i vadmel blir svært skitten, korleis vaske vadmel? Og er her andre som trivast i vadmel? Og i sofall kva plagg har dykk? Eg har bestilt meg ein Vadmalsbussarong, som er ein genser frå Edvardson i Sverige, som eg ser veldig fram til å motta 😁

En liten svipptur innom de sørvestlige deler av Børgefjell sommeren 2020. Av flere forskjellige grunner ble det ingen langtur rundt om i Børgefjell i 2020, men jeg fikk heldigvis tid til en liten firedagerstur i starten av august, innimellom en bursdag og en begravelse. Jeg valgte å kjøre til Smalåsen og parkere bilen der denne gangen, siden det er raskeste reisevei for meg. Planen var å gå en liten rundtur i de sørvestlige deler av Børgefjell, i områder jeg ikke hadde ferdes så mye i tidligere. Ruta gikk først opp til Jengelskardvatnet, langs sørsiden av Langvatnet og Jengelvatnet og videre ned langs Blyvatnet og Djupvantet, og deretter tilbake igjen på nordsiden av Rekarvatna og opp til Bleikarvatnet. Det var meldt pent vær en uke fremover med dagtemperaturer opp mot 20 grader, samt noen lette ettermiddagsbyger. Jeg hadde ikke noe annet mål med turen enn å rusle litt rundt de dagene jeg hadde til rådighet, ta bilder og fiske litt, og ikke ta for hardt i på dagsetappene. Nytt og spennende utstyr som skulle brukes for første gang på denne turen var et Therm-a-rest NeoAir Uberlite liggeunderlag som jeg hadde byttet til meg fra @Shun, samt en sammenrullbar 2L vannbeholder fra Cnoc. Bortsett fra det var det meste likt som på forrige tur. Jeg hadde planlagt innkjøp av proviant og finpakket sekken før jeg dro denne gangen, men jeg slengte som vanlig en ekstra pakke potetmos og litt sjokolade oppi proviantposen helt på tampen, sånn for sikkerhets skyld. Jeg tok en rask brif av kart og skilt ved den lille hytta ved parkeringsplassen, og slo av en prat med tre hyggelige karer som også hadde tenkt seg innover i sørøstlig retning og være der en ukes tid. Deretter la jeg i vei oppover den bratte lia og stien inn til hyttene på Namskrokan. Dag 1 Smalåsen - Jengelskardvatnet (~13 km) Det er lett å vite hvilken vei man skal gå. Totalvekta på sekken ble 8,5 kg, hvorav 2,2 kg er proviant. Endelig tilbake i Børgefjell! Det gås mye på klopper i starten. Koronastengte hytter på Namskrokan. Hengebrua over Storelva (Smeelehjohke). Et... interessant byggverk. Jeg tar en pause ved Mattishaugen for å prøve å finne den beste ruta over myrene opp mot Jengelskardvatnet. Framme ved Jengelskardvatnet, og jeg får øye på noen Helsport-telt ute på odden. Her er det noen andre Fjellforum'ere på plass allerede! Jeg finner en fin leirplass i sørvestenden av vannet. Det blir middag og en kopp te mens jeg nyter siste rest av kveldssola. Dag 2 Jengelskardvatnet - Djupvatnet (~16 km) Det blir sol og blå himmel i dag også. Plassering av teltåpningen er perfekt. Kaffe! En av de mange sandstrendene langs Jengelskardvatnet. Flere nydelige sandstrender. Men det spørs om det ikke er litt for kaldt i vannet for at fisket blir bra. Et tresifret antall kast i Jengelskardvatnet og Jengelvatnet resulterer i null napp. Jeg gir opp for i dag. Pause ved Jengelvatnet. Det er vel Litle Kjukkelen og Gæivenåsen som skimtes i det fjerne. Det er fortsatt mange og store snøfonner rundt Jengelvatnet, men det går heldigvis greit å krysse disse. Godt med litt avkjøling i varmen. Det er slettes ikke alle snøfonner som er trygge å krysse. Djupvatnet. Tilbake til min hemmelige villmarksdal hvor jeg hadde leir to år tidligere. Her er det veldig fint altså! Det er en regnbyge på vei, og det blir kartlesing, kaffe og chiligryte i teltet utover kvelden. Dag 3 Djupvatnet - Bleikarvatnet (~10 km) Skikkelig morratryne... I dag er det overskyet og litt kjøligere, og det blir nok en rolig dag med litt fiske og generell avslapping. Først litt frokost. Noen hilsninger må sendes til de hjemme. Fram med fiskeutstyret igjen. Favorittslukene! Fiske er bra denne formiddagen. Jeg tar tre fine ørreter i løpet av ti minutter. Får akkurat plass i gryta! Tidlig på ettermiddagen har skyene trukket unna og sola og den varme sommerbrisen er tilbake. Sko tørker raskt i dette været. Nå på dag 3 er rutinene for optimal pakking av sekk på plass. Posering foran kameraet før dagens marsj. Jeg prøver desperat å holden inn magan, men det går ikke. Jaja. Jeg kommer vel tilbake igjen enda en gang. Rast ved en av de 37 bekkene som skal krysses nord for Vestre Rekarvatnet. Dette er favorittdrikken på varme sommerdager. Et skikkelig velsmakende sukkerkick. På vei opp liene sør for Jengelfjellet. Fortsatt på vei opp liene sør for Jengelfjellet. Utsikt utover Risbekkdalen. Antagelig er det Karivatnan som skimtes i det fjerne. Som alltid er det mye brattere enn det ser ut til på bildet! Framme ved Bleikarvatnet. Det blir en liten siesta i teltet - som ses på den lille haugen på andre siden av vannet - før det blir en par timers fiskeøkt igjen. Det blir bare med et par napp og to små ørreter som slippes uti igjen. Det er fint å være her ved Bleikarvatn nå. Men utover kvelden våkner myggen for alvor, og lufta er full av mygg fra bakken og et par meter opp! Det er ikke annet å gjøre enn å søke tilflukt i teltet. Heldigvis kan solnedgangen nytes fra innsiden av teltet også! Dag 4 Bleikarvatnet - Smalåsen (~12 km) Jeg prøvde ikke å fiske inne i den grunne vika her kvelden før, kanskje det står ørret der? Jeg fikk plutselig et ekstra ledd på teleskopstanga da sluken satte seg fast i en stein på bunnen i den grunne vika. Jeg kjente at jeg hadde kontakt med bunnen og løftet stanga forsiktig men bestemt slik jeg pleier for å få sluken til å gå over, men stanga knakk med et høyt smell! Makan.. På tur nedover mot Bleikarlia. Kan det være sørlige deler av Lomsdal-Visten nasjonalpark som skimtes i nordvest? Der kan elva Namsen skimtes nede i dalen. Fantastisk flott natur her altså. Med enorme kampesteiner spredt utover, bekker omkranset av fjellbjørk, og eldgamle furutrær. Tilbake ved Storelva. Her kunne man godt spandert på seg en ekstra rad eller to med plank. Noe forteller meg at jeg begynner å nærme meg sivilisasjonen igjen. E6 og Nordlandsporten kan skimtes på andre siden av Smalvatnet. Og der var jeg tilbake ved parkeringsplassen ved Smalvatnet. Det var nærmest fullt da jeg kom, men nå er det bare to biler igjen. Fellesferien er over. Da var nok en fantastisk Børgefjelltur over. Neste på programmet nå er en dobbel hamburger med bacon på bensinstasjonen i Namsskogan!

Vår i lufta og blå himmel Det var klart at det ville bli en treningstur rundt Lifjellet denne lørdagen. Trening er bra, og siden nesten alle turene kan være en treningsrunde, er det ingen ting i veien for at også denne runden ble en det. Li-runden er passe lang og passe tung for trening. Det tar meg minst to og en halv time og det går opp og ned, med en solid bakke opp til toppen. Den krever pust og høy puls. Med en fart på 4-5 kilometer i timen, noe som ikke er usannsynlig bare sti og terreng samarbeider, så ville det ha vært omtrent 10-12 kilometer rundt- Det er bare 9 kilometer, og det sier noe om forholdene. Nå er det selvsagt hardhauser som løper rundt på omtrent en time – uten sekk og med lette sko. Jeg er ikke en av disse... Dette året varte vinteren til langt ute i februar. Det har vært forholdsvis kaldt til nå, men med en god del skikkelige soldager. Lange lyse dager gir vårfølelse. Selv om vi ikke er kommet lengre enn i slutten av mars, tok jeg meg i å lytte etter gjøken. Det er nå minst en måned til. Likevel er vårtegnene lette å få øye på. Vipa er kommet. Det lukter hevd på Jæren og skyggene er ikke lenger like lange. Vårturer rundt Lifjellet betyr kontroll av en bestemt bjørk som vokser på et svaberg ute langs fjorden. Bjørka står i le for det meste, og står likevel så åpent at det får sol nesten hele dagen – om sola skinner altså. Denne spesielle bjørka får skudd og blader nesten før alle andre. Jeg følger selvsagt med på utviklingen. Denne gangen kunne jeg se grønne skudd, men ikke «museører» en uke med godt vær så vil denne spesielle bjørka nesten være grønn. En flott lørdag, med sol og forholdsvis varm vær, ville jeg ikke være alene på Dale. Det kom likevel som en overraskelse at parkeringsplassen omtrent var full. Det sto biler på de vanligste plassene, og fotballbanen holdt på å fylles opp. Det var selvsagt masse folk rundt husene på Dale, men ikke lenge etter at jeg kom meg inn i skogen, ble jeg alene. Ikke et menneske å se før jeg kom til Sprettraubakken. Oppe i bakken var det flere partier på vei mot toppen. De bakerste så litt skeptiske ut. De stoppet opp flere ganger og kikket oppover. Det er bratt og det er bart. Ingen grei bakke om det er vått – syne jeg. Det kom selvsagt en kar sprettende forbi i henget mot nord. Det er nesten så jeg misunner ungdommen. Hadde jeg trent i min ungdom så er jeg sikker på at.... På toppen var det folk og enda flere på vei mot toppen. En god del snakket «utenlandsk». Kjekt at også innvandrere også kommer seg ut i naturen. Inne i skogen nedover mot Dale var det rørt og fine forhold. Det ble til at jeg jogget nedover bakkene. Det er faktisk lettere å småspringe i bakker enn å gå, og så tar det mye mindre på knærne. Nok så nøyaktig 2 1/2 time denne dagen. Det er jeg godt fornøyd med. Det er i alle tilfeller veldig enkelt å finne forklaringer på hvorfor det ikke gikk kjappere. Det har jeg holdt på med i noen år.

Enig, Vygotsky er fin. Han og Dewey seilte opp som favoritter for meg i pedagogikken. I rapporten ble Vygotsky - litt ufortjent - brukt som «symbol» på studiet jeg med glede tok pause fra, PPU var ingen stor høydare sånn generelt (hvertfall ikke for en som gjerne bare farte på tur på den tida). Takk for hyggelig tilbakemelding 😊

Takk for fine turrapporter @Megalep. Leste denne samt rapporten fra Hardangervidda, du skriver meget godt. Jeg tror de aller fleste av oss har en indre Ludvig ett eller annet sted PS. Vygotsky var en imponerende fyr, synes jeg. Han var svært tidlig ute med banebrytende forskning innenfor pedagogikk. Jeg husker jeg ble imponert over ham da jeg studerte pedagogikk.

Jeg har brukt det som permanent reparasjon, ja. Lappene fester godt. Jeg prøvde også tear-aid først, som ikke festet seg. Teltet er vaude invenio 3p, med 40d silikonisert nylon. Dette var med på en 3 dagers tur i lyngsalpene etter reparasjonen, der det ble litt regn siste dagen. Lappene sitter fortsatt, men det vil vel vise seg etter denne sesongen om de virkelig består ildprøven. Iallefall enkle å bruke.

Pattex lager jo generelt gode produkter og bruker de alltid på kontaktlim, men har aldri brukt silikon fra dem. Jeg bruker helt ordinær silikon og akkurat nå er det denne jeg har og bruker. Til den bruken du skisserer brukes den ufortynnet. Silikon har mange bruksområder og er også ypperlig til sømtetting, eller impregnering av klær og utstyr. Blandes med WhiteSpirit i varierende grad avhengig av hva du skal bruke det til. Til den slags bruk kan det sjekkes ut på YouTube-kanalen min: saktetur

Eg nyttar 35 mm nylon, kappa korte. Eg har også kjøpt dei nye mix-fellane, då eg har vore særs nøgd med eit par mix langfellar frå Silvretta (god glid og god slitestyrke) men opplever nok at desse ikkje når heilt opp til Silvrettan på glid. Dog betre glid enn nylon. Kunne ønske meg at mix-fellane kom i en smalare variant. Mohair har eg ikkje kjøpt, då eg går på smurning når det er mohairføre, men dersom du ikkje smører eller av andre årsaker føretrekk fellar så er nok ein smal mohairfell fint.

Åsnes har kommet en ny kortfell som visstnok er en mix. Kan være interessant. Regner med du vokser og impregnerer fellene?

Hei, Fine opplysninger du kommer med. Skal selv avgårde med begge ungene i morge. Vi skal gå fra Fagerheim, og sørover. vi har 5 gader og går nok en runde. Første delemål er å finne ly for vinden som skal komme natt til Fredag, ser for meg i området Heinungen/Øvre hein, nedenfor Tverrhogget. Heldigvis får vi noen få kuldegrader på natta, er meldt -7 og på dagen er det -3. Det med beddingen høres merkelig ut.. du har ingen hull i den? Jeg har selv brukt min i nullføre på Blefjell i 2020, regn og vind. men alt var tørt inni, har sleeper, den røde. Men alle er vel like vanntette sånn sett. Snøpluggger, der bruker jeg brøytestikker fra kommunen, med refleks, hull og tau festet i enden, disse er ikke skarpe og jeg har god erfaring med de. Usikkerhetsmomentet her er jo vann som du sier, nå skal det være bra vær fremover noen dager i følge værmeldingen, Målet er å kunne gå rett over Veslekrækja, og ned til første teltplass langs land ved elven ned til Heinungen. Vi har Åsnes fjellski med kortfell og nye Alfa skistøvler hele gjengen så jeg tenker vi skal holde oss tørre samt ha feste nok til å kunne få noen fine dager inne på fjellet. men Vidda er vidda - alt kan skje :) Mvh. André @fjellmann77

Visst ønsket er å reparere selv så bruker du helt vanlig silikon. Rift som er såpass stor bør nok forsterkes med en lapp. Om du bør sy duken avhenger av hvor riften er, f.eks. vil det være større belastning på duken i nærheten av et bardunfeste, enn ute på duken. Lappen klippes til en sirkel og den og duk påføres silikon før du presser de sammen. Nå har forhåpentlig litt av silikonen blitt presset gjennom riftet. Stryk så litt silikon på innsiden av duken slik at silikon på ytter og innside av duken har kontakt. Dernest stryker du et tynt lag silikon på lappens ytterkanter og ut mot duk, bruk fingeren. Dette er for at lappens kant skal være så beskyttet som mulig mot å rives opp. La det tørke et til to døgn. Det er ferdig herdet når det ikke lukter lenger og kan da pakkes sammen.

Bare pass på at det ikke er for mye luft i madrassen. Jeg liker å ha så lite luft i at jeg lett kan trykke en knyttneve i bakken (når jeg ikke ligger på madrassen). Da er den myk og fin, og jeg kjenner fortsatt ikke bakken når jeg ligger på den. Om madrassen blir for hard får jeg fort diverse vondter.

Det kan lykkes godt likevel! Min huskytispe var 2 år når jeg fikk henne, med ingen annen dressur enn å løpe i spann. Hadde aldri vært inne annet enn med dyrlegen etter første valpetiden. Det tok lang tid å få henne til å gå noe som ligner på pent i bånd siden hun ville trekke for full kraft hele tiden, men ellers gikk alt bra. Husrein fra første sekund og elsker å late seg innendørs. Grunnen til at de ikke kunne ha henne i konkurransespann var at hun av og til ikke gidder å spise maten sin. Farten på skiturer er det fint lite å utsette på selv om hun er liten, 23 kg, og jeg er 85 kg. Er er gliden god trenger jeg ikke ta et eneste stavtak på flatene og suser likevel forbi alt og alle. Eneste er at hun er glad i å stoppe og snuse i oppoverbakkene når jeg er for treig for henne. Ikke avskriv det helt er mitt poeng. Dukker det opp en mulighet så er det verdt å sjekke det ut om ikke annet. Man kjenner det gjerne fort på kroppen hva man synes om både eier og hund, og kanskje kan man ha en prøveperiode også.

Solid vinterturrapport Takk for turen fra fine områder.

Kaffe er jo noe jeg drikker uansett tur! Det er liksom den lille luksusen jeg unner uansett vær, tur eller sted 🔥 så da måtte det jo bli en kaffe skje også! som rommer 10g (strøken)

Hei Vanskelig å svar entydig på. Et er din dødvekt, men også hvor flink du er på ski. Grønlandshunden og de andre "polare raser" er stort sett "traktorer" i forhold til AH, som er raskere. Til gjengjeld er de kanskje litt vanskeligere å håndtere pgr. av størrelse og forhold til andre hunder. Alle er stort sett bandhunder, da de har stor jaktlyst etter alt fra mus til elg. AH er nok noe letter å håndtere og skræmmer ikke tante Agathe i samme omfang. Er du fx flink på skøyteski kan du få mye hjelp og mer FART av Vorstehere/pointer eller AH avdelingen som betegnes Eurodogs (sprint). Derfor brukes de nettopp til sprintløp med snørekjøring eller nordisk slede, dvs hund-pulk- skiløper bak. De er som regel tynnhåret og må ha "klær"/dekken - i hvert fall under hvile. Men de springer altså kortere distanser og til de stuper. Langdistanse AH med god pels og de andre polare raser slutter å trekke, når det blir for tungt eller langt. Derfor holder de til lange distanser 500 - 1500 km løp. Disse løp forgår for en stor del i "ulvetrav" ca.ca. 10 km/tim, men så kan de altså trave 100 km i dette tempo. Du kan nok ikke forvente å stå med slalomstøvler og -ski etter hund, som samene gjør etter rein til konkurranse. Man må som nevnt ha mosjonsopplegg for resten av året uten snø. Sykkel eller sparkesykkel er bra. Du må være oppmerksom på at det sikkert er større individ forskjelle i "trekk kraft" enn rase-. Dette handler om motivasjon. Men en spændende hund langt foran, kan mine AH trekke mig opp hvor som helst - ellers gidder de nødvendigvis ikke. Sau foran på vei om sommer setter også fart på sykling oppover med bremsene på!. Endelig er der opplæringen. Får du valp som du skal trene alene til trekkhund kan det være vanskelig. Den vil sikkert springe, men ikke nødvendigvis trekke. Best resultat vil nok være å få en unghund som har gått i spann og trent med andre hunder. Endelig trives disse hunder best i flokk dvs. 2 hunde sammen. Derfor har jeg selv 2 Alaska husk, som jeg kjører lett slede/kickspark med. men der må jeg hjelpe mass i alle oppoverbakker, men føret hat mye å si! Tispen (28 kg) er halvt sibir og traktoren (men også litt doven). Hannen (26 kg) er godt pelset AH og sprinteren - og lederhunden, som forsøker å holde den andre på sporet, når jaktlysten slår inn. Men pgr. av vektforskjelen ofte med stort strev.

Denne tråden har gått meg hus forbi, så jeg er litt sent ute. Jeg jobber i en garnbutikk og er mer enn snittet interessert i dyrevelferd og bærekraft. I strikkeverden har flere produsenter satt fokus på sporbarhet, åpenhet og etikk rundt produksjon etter at en stor andel forbrukere har blitt obs på dette. Gjelder ikke alle produsenter, så enkelte henger veldig etter. Tekstilindustrien er en versting i klimasammenheng, og årsaken er det at vi skal ha det så billig som mulig og vi skal ha nytt hele tiden, såkalt fast fashion. Det har bygd seg opp til et dilemma. Om vi alle slutter å handle, så bukker stor industri og arbeidsplasser under, og med det en økonomisk krise. Om vi fortsetter på samme viset, hoper det seg opp med avfall, giftige kjemikalier og forurensing. I tillegg til elendige arbeidsforhold hos de som produserer klær(hvor mye får de egentlig av den t-skjorta du betaler 79,- for?) De som er fattige har ikke råd til å kjøpe den dyre kvaliteten som varer. De med penger skal ha årets farge i Makke-buksa si(selv om de har 10 par hjemme som ikke er nevneverdig slitte). Der utrolig vanskelig å få snudd trenden. Ansvaret ligger både hos produsent og forbruker. Ingen tekstilproduksjon kan være 100% miljøvennlig, på samme måte som ingen strømproduksjon kan være det. Likevel er det noen verstinger, og noen alternativer som er bedre enn andre. Bevisstgjøring hos forbrukere er et enkelt steg i riktig retning. Poenget er egentlig at om man vil velge å fokusere på miljø, bærekraft og dyrevelferd så er det tre steg: 1. Handle så lite som mulig, reparer det man har i stedet. 2. Kjøpe brukt. 3. Om man skal kjøpe nytt, sjekk hva produktet består av og eventuelt hvordan det blir produsert. Legg heller litt ekstra penger i noe du vil ta vare på. Kjøp fleece av resirkulert polyester, kjøp ull som har fokus på dyrevelferd og miljø, kjøp for eksempel Tencel som er et mer bærekraftig alternativ. Har samlet litt informasjon om ull og fibre for de som er interessert: Superwash: Mest vanlige metoden er en prosess som innebærer giftig klorgass for å bryte ned fibrene før de påfører et lag med plast kalt Hercosett 125 for å forhindre at fibrene tover seg sammen. En så sterk kjemisk behandling at den er ulovlig i store deler av verden, inkludert Norge. På garnfronten har ikke-superwash fått en oppsving. Gjerne med fokus på merino(Sandnes Sunday, Knitting For Olive Merino o.l.) Mulesing: En praksis hvor de skjærer av hudstykker på halepartiet på lam, uten bedøvelse, for å forhindre at fluer legger egg i hudfoldene. Forekommer i Australia, ble ulovlig i New Zealand i 2018. Er merinoen fra feks Patagonia er denne praksisen ikke nødvendig da disse fluene ikke finnes der. Mohair: Mesteparten kommer fra Sør-Afrika. Det er flere rapporter om at det forekommer dyremishandling i form av hornfjerning med bruk av kjemikalier som spres til øynene og gjør de blinde, dårlig klipping(hud fjernes og store sår) og det faktum at de klippes om vinteren(Mohairgeiter har ikke et naturlig lag med fettisolasjon under håret, så de fryser). Årsaken er ofte at arbeiderne blir betalt for per kilo ikke per time. For å få bukt med praksisen har de opprettet "South African Mohair Industry" som skal sikre en bærekraftig produksjon med fokus på dyrevelferd. Man får ikke være med på denne merkingen om man bryter med retningslinjene. Av ferdige klær vet jeg ikke om dette er merket, men jeg vet at garnprodusentene Filcolana og Knitting For Olive sitt mohair er underlagt dette. Kasjmir: Litt av det samme som Mohair. Geitene har utviklet denne myke og varme pelsen for å isolere mot bitende vinterkulde da de ikke har noe isolerende fett. Etterspørselen er høy så de klippes hele året, og på vinteren fryser de ihjel. Vanligvis skal de kun kjemmes om våren da de naturlig mister "vinterpelsen". I tillegg er det så store mengder med geiter at de beiter i stykker landskapet de bor i da de river opp gress med røttene. Alpakka: I fjor kom en rapport fra PETA som førte til at flere store kleskjeder(H&M, Esprit, Gap m.fl) brøt samarbeidet med den største alpakkaprodusenten i Peru, Mallkini. Dyremishandling under klipping var årsaken. I tillegg til at gårdene ikke har en miljøvennlig måte å kvitte seg med avfall(møkk). De samler det opp i hauger, lar det ligge før det brennes. Underveis tar regnvann det med seg til drikkevann og når det brennes så brenner det i dagevis noe som frigjør store mengder klimagasser. Silke: Blir vanligvis produsert ved at silkeormer spinner kokonger av silke før de blir til møll. Under høstingen blir derfor ormene drept, omtrent 15stk per gram(Skal du strikke en genser for eksempel trenger du rundt 300-400gram noe som betyr 4500-6000 døde møll). Om man venter til de har blitt til møll så ødelegges kokongene i det de "klekkes". Dette ødelegger jo silketrådene i så måte at fibrene blir kortere og må spinnes sammen. Resultatet er en litt røffere silke, men likevel en bedre silke om man vil fokusere på dyrevelferd. Knitting For Olive sin silke feks er høstet på denne måten. Et siste punkt da jeg er totalt uenig i mye PETA står for, hovedsaklig det at de mener vi ikke bør bruke produkter fra dyr i det hele tatt og heller anbefaler bomull og verst av alt syntetiske plastfibre. Jeg orker ikke å gå inn på produksjon av bomull, lin og syntetiske fibre, da dette allerede ble alt for langt.

Jeg vil si at en godt trent, fysisk funksjonell hund kan trekke ca. sin egen vekt som "dødvekt" (f.eks. i pulk) på langturer, i variert og krevende terreng. Min hund (samojed) veier 26 kilo og da har jeg ikke mer en 26 kilo i pulken. Det går fint, og da trekker han meg i tillegg, men i bratte bakker kan det da være han må ha litt hjelp, avhengig av føre og forhold. Så kan jeg sikkert lesse i mer, men det synes jeg er nok for at turen skal bli hyggelig også for hunden. Når man snørekjører blir jo vurderingene noe helt annet. Da kommer det mye mer an på den som henger bak, og det blir vanskelig å si noe generelt om det. Jeg tenker at om du er normalt sprek vil både de renrasede polarhundrasene og AH, kunne gi deg god trekkhjelp og morsomme turer. Men så kommer det veldig an på ditt totale "behov for hund", tenker jeg. Om du bare går skiturer på noen timer i oppkjørte løyper og vil ha godt trekk og fart, eller er en skikkelig spreking på ski, så er kanskje f.eks. vorsteher et bedre valg? Hvis du er den litt traustere turgåer som gjerne går lenge, gjerne med pulk/slede, og også utenfor trikkeskinnene, ja da er polare trekkhunder et bedre valg. Men jeg mener også at alle nevnte hundetyper krever at du er aktiv utover det gjennomsnittlige både sommer og vinter. Til slutt er det også slik at det er forskjell på hunder og hvor motiverte de er for å gå alene foran og trekke. Det handler både om trening og gener.

På seg selv kjenner man andre, er det noen som sier 🤣 Ja, jeg merker at det er mye bedre til mitt bruk å ha stål som må vedlikeholdes. Får man passe pauser inn i mellom og det er lett å holde egen skarp. De forbanna superstålene er et H#$"! å slipe/stroppe syntes jeg. Får de liksom aldri helt skarp. Vel, du har nok denne sjuka hakket mer enn meg, for når jeg er ferdig å stroppe mine å fått de slik jeg vil ha de, lar jeg de ofte ligge en dag ekstra så jeg ikke skal sløve de med en gang 🤣

Flink mann, begynner å få teket på dette ser jeg! Men, om du trenger noe mer å ...eh...bryne deg på, husk at man blir ikke utlært som treskjærer før man har spikket sine egen stavkirke - fult ut med alskens ornamenter, altertavle m.m.

Oppdaget at den europeiske representanten for Snowline, Koch Alpine, har en bedre nettside med flere tekniske detaljer, og ikke minst laster siden raskere:https://www.kochalpin.at/en/brands/snowline/

Morsomt å se at denne utgamle posten kommer til live igjen:D Jeg kan forsøke å svare på noen av spørsmålene. 1. Trening med kanoene. Vi hadde så godt som ingen trening med kano (dog var alle båtvante) Vi hadde en helg trening på flattvann og det var andre gangen siden leirskole jeg satt i en kano. Kanoene våre var helt nye Pakboats som ble sendt direkte fra USA til Yellowknife 2. Våpen. Så lenge du ikke flyr via USA og du får får sjekket inn slik at du slipper å sjekke ut før du er på canadisk jord er det helt greit. Canadiere er vant med at folk kommer dit med våpen for slike turer og håndterer dette fint. Det er imidlertid viktig å følge reglene for pakking av våpen 3. Hvor mye kostet turen. Dette kommer jo også an på hvor mye utstyr du har på forhånd. Har du normalt "hardangerviddautstyr - bekledning" fra før så slipper du den. Hva du vil ta med ut på tundraen kommer veldig an på om du vil kjøre "monsen" eller om du vil ha komfort. Selv har vi ikke spart på noe så jeg har vært på det dyre alternativet. Vi har når vi har vært 6 eller flere regnet ca 50.000 kr per hode, men jeg vil anta at prisen lett blir høyere når det ikke er mange deltagere. Men bushflyprisene er mer en doblet fra 2010 og frem til i dag. Bushflyprisene varierer veldig med hvor langt du skal fly, hvilken type fly dere må ha etc. En Twin Otter t/r i dag koster ca 140.000,-. Er du 3 stk kan du fly en Beaver og du kan halvere Bushflyprisen. Fly t/r norge- yellowknife kr 15.000,- Trenger du mer info så bare ta kontakt. Jeg har erfaringsmateriale fra både 2013, 2017 og 2020 som ikke ble noe av pga corona. 4. Største utfordringer: Jeg vil si at vi var vel forberedt og utstyrsmessig savnet vi ingen ting. Men vi hadde for mange våpen og for mye amo i 2010 og 2013. Det vi ikke hadde gjort god nok forberedelse på var avstemming av forventninger samt jobbe med å være mentalt forberedt på at alle deltagere er forskjellige, med ulike forventninger, damt at man lever i et isolert "samfunn" . Det er viktig å snakke om dette på forhånd. Det er viktig å tenke gjennom, skrive ned alle eventuelle detaljer. I Snowdrift River er fisket langt dårligere enn hva man forventer. 5. Lake Trout, Harr og Gjedde. 6 Vi fant leiren til Ingstad 2013 7. Gitt at corona løsner blir det ny tur 2021

Jeg synser ikke, jeg hadde et Ringstind Superlight et par sesonger der jeg opplevde blant annet at barnåler stakk igjennom bunnduken, så jeg uttaler meg med barkgrunn i det jeg har erfart. Jeg tok ikke bilde av det slik som Bjarne, men føler nå nesten at jeg blir beskyldt av å fare med løgn og usannheter av enkelte her nå. Helsport lager gode telt og har en kundeservice som er i særklasse, men det må vel være lov å fortelle om sine brukeropplevelser, eller er det slik at "Helsportmafiaen" bare godtar skryt og godord om Helsporttelt?

Da var det jammen klart for min første tur med pulk, riktignok bare som trening og ikke overnatting. Jeg har jo en tendens til å gape over litt mye, så første turen gikk jo absolutt ikke så knirkefritt som jeg hadde trodd. Det lengste jeg har gått til nå uten pulk er jo 11,8 km, så da klinka jeg rett og slett til og pakka pulken med 25-30 kg og la ivei mot Gjøvik......fra Kapp en tur på 20,6 km!??!!! Jeg hadde jo tross alt studert høydeprofilen til denne turen og det så jo absolutt ikke avskrekkende ut, noe som viste seg og bli litt annerledes enn jeg hadde tenkt Kart og høydeprofil finner du ved å klikke her Vekkerklokka sto på kl 0830 siden jeg naturlig nok visste at jeg skulle bruke litt tid, spiste en god frokost og var rimelig spent på hva slags utfordringer dagen skulle bringe. Kl 10 så hadde jeg losset utstyret og var klar for å spenne på meg skia og pulken på Karidalen skisenter og starte min vandring mot Gjøvik. Føret var det så som så med, var rundt 0 grader og det hadde kommet snø i løpet av natten så den var kram, men foreløpig gikk det greit bortover flata på skistadion, hehe. Første 5 km har jeg jo etterhvert gått mange ganger, opp til sillongen, og det var også den strekningen jeg trodde skulle bli verst... men til å begynne med gikk det overraskende greit, tilogmed uten kortfeller. Første tegnet på at det er laaaangt igjen til Gjøvik..... Og fellene måtte på tilslutt, for uansett feste så blir det hardt med pulk i bratte oppoverbakker Så da var jeg endelig snart på Sillongen og det var bare en kneik igjen til det jeg trodde var "toppen" og det kun venta meg slake nedoverbakker hvor jeg bare kunne stå og stake litt og nyte naturen. Jeg kunne ikke tatt mer feil, for med 0 føre og våt kram snø var det nesten ikke gli. Spesielt ikke med feller på, så de gikk av rimelig fort etter de verste stigningene. Da kunne det bare bli kjempegli tenkte jeg... meeeen nei, det måtte fortsatt gås på ski nedover, snur meg og ser pulken fungerer som en plog og dytter masse snø foran seg i sporet... Faen tenkte jeg, dette kunne bli tungt for her får jeg ikke noe gratis, og det var igjen 14-15 km..... Men så kom jeg på bedre tanker og skjønte at jeg ikke kunne ta sorgene på forskudd for da blir det bare tyngre, så jeg begynte og se frem mot pause og litt bålkos og mat. Fordi om det var lenge til så blei ikke alt så tungt og det gikk lettere og gå på ski nedover Som dere ser så har jeg laga pulkdrag selv og var utrolig spent og det fungerte kjempebra, men det var langt fra lydløst Så litt modifisering må nok til. Kjente nå at i oppoverbakker så brukte jeg litt vel mye krefter til at det var så langt igjen. Så derfor blei det en liten pause med sjokolade og vann. Mmm det gorde susen med litt sukker, så var det på`n igjen og nå kom den første bratte bakken...nedover......og tro det eller ei, det glei faktisk uten innsats fra meg, herregud så godt det var og kunne få noen 100 meter gratis Det og sjokoladen ga meg en kjempeinnsprøytning av energi. Og nedoverbakke i snøvær/sludd krever riktig antrekk, så jeg fant frem buffen min og slalombrillene Her står jeg og tar bilder av meg selv og idet jeg tar bort kameraet ser jeg en dame med hunden sin som er ute og går motsatt vei av meg, uff flaut Nå var jeg altså halveis på treningsturen min med pulk, så da begynte letingen etter en fin plass og ta en lunsjpause og tenne bål, det var jo mange muligheter langs løypa men jeg ville gjemme meg litt bort slik at jeg ikke satt midt i løypa. Etter å ha gått litt lenger enn tenkt fant jeg en høyde ved siden av sporet og traska meg opp og startet og klargjøre campen Det blei etter hvert riktig så koselig syns jeg. Dere kan jo dømme selv Lapskaus sto på menyen og jammen fikk jeg ikke laget meg en kopp kakao også Det her gorde godt for kropp og sjel merket jeg, kanskje mest for sjel for jeg blei ganske stiv etter å ha vært rolig lenge, og det bålet var bare bra i begynnelsen, med litt hjelp fra bensin Men med et pinglete bål og et dagslys på hell så hadde jeg en snau mil til jeg var ved målet, så jeg måtte pakke sammen og komme meg videre mot Vind stadion. Det var faen ikke bare bare, for i oppoverbakkene hadde jeg bakglatte ski og i nedoverbakkene så hadde jeg ikke gli.....hmmm tro om det hadde hjulpet og snu skia.... Men vissheten om at jeg var over halveis og at jeg hadde tilbakebelagt den lengste skituren min hittil gjorde at muskler og kropp orket og yte det lille ekstra for å komme seg opp på Vind. Sliten og andpusten møtte jeg flere og flere spreke folk i løypa som forøvrig var preparert for første gang på denne turen, det gjorde siste kneika opp til stadion litt lettere. Jeg rundet svingen og der var det liv, det var nm i junior sprint eller noe tror jeg. Jeg klarte selvfølgelig og rote meg inn i tunnelen og inn i treningsløypa til de som konkurrerte, men heldigvis var det få av de ekte atletene der så jeg fikk sniki meg over et gjerde med ski og pulk og dermed var jeg i mosjonistløypa igjen Og nå var det mye nedoverbakker til mål, og det gikk fort og jeg var herlig glad da jeg så Gjøvik Etter litt mer nedkjøring hvor jeg faktisk måtte ploge litt (!!!) så var jeg i bunn og min kjære kom og plukket opp en noe medtatt og sliten kar. Men en fin fin tur unnagjort på 7,5 timer inkludert pause på ca 3 timer er jeg ganske fornøyd med innsatsen. Været kunne vist seg fra en bedre side, men det får vi ikke gjort noe med. Det nærmer seg overnattingstur og en del flere mil, men jeg føler at det skal gå bra. Kroppen var sliten et par dager etter denne turen, men all trening er bra trening Så med alt jeg glemte igjen for å få et bra bål og andre ting som ikke gikk knirkefritt denne gangen gjør meg sterkere rustet til neste gang