Vinnerliste

Får slå ett slag for couscous siden ingen andre nevner det. Like enkelt som potetmos, og definitivt bedre enn hurtigris

Dette emnet med at Gilde utfordrer Real er spennende, men prøv å hold dere til dette emnet her. Det er mange gode og spennende avsporinger, men disse vil bli utskilt til nye emner slik at disse kan diskuteres for seg selv.

Semulegrøt ble ikke nevnt med ett ord, har ingen erfaring med det siden heimkunnskap på skolen, og couscous oppleves som noe helt annet, selv om det er semulegryn. Couscous er 354 kcal pr 100gr tørr vare(70% karbohydrater), eller 177kcal pr 100 gram ferdig vare, mot 148 kcal for hurtigris og 56 kcal for potetmos. Står ikke næringsinnhold for tørr vare på disse. Det blir hverken tørt, eller likt sand når jeg lager det, er enkelt å tilføre smak, og fungerer godt for meg, selv uten tagine :)

Det går i blått om dagen ... månen over Hiortfjellet ...

Den viktigeste forskjellen på seler med og uten sentralløkke, er hvordan dei vil oppføre seg ved eit fall. Sele med sentralløkke vil gi eit vesentlig mykere fall. Den vil starte med å løfte lårene oppover, samtidig som den da automatisk vil prøve å orientere deg i en bedre fall posisjon. Deretter vil kreftene forskyves mer mot hoftebeltet. Kreftene blir dermed fordelt over flere ledd, noe som vil medføre eit betydelig mykere og mere behagelig fall. Kreftene som påvirker selen blir bedre fordelt slik at dei ulike delene på selen blir utsatt for mindre krefter alt i alt. Dette fører til at selen kan tåle førstemansfall bedre og dermed gi bedre beskyttelse for klatrer ved harde fall. (førstemansfall) En annen vesentlig ting med sentralløkka er at den letter arbeidet med eks. sikringsarbeid, redning ol. Ulike seler har ulike bruksområde. Alpine seler for skikjøring er i all hovedsak laget for å sikkre deg i situasjoner der harde førstemansfall ikkje forventes, men mere "fall" av type utglidning på snø/is.

Jeg har erfaring fra å sette opp Hilleberg Unna i sterk vind. Jeg plugger vindsiden, og setter inn begge stengene uten å spenne opp teltet. Så sprenner jeg opp en stang, og da kan teltet fortsatt ligge. Jeg reiser teltet samtidig som jeg spenner den siste stangen. Plugger jeg bare ett feste på Unna kan jeg presse teltet sidelengs ned mot bakken, og spenne begge stengene helt opp mens teltet ligger flatt. Så kan jeg slippe/strekk teltet og det «spretter opp». ——————————————— På kuppeltelt med 3 stenger kan teltet normalt presses flatt mot bakken med to stenger i kanalene. Så jeg tenker at med abisko dome kan man prøve: 1: plugg ett eller to pluggfester mot vinden. Det må plugges i enden med stangposer, ikke stangkoppene. 2: tre inn alle tre stengene mens teltet ligger flatt, uten å spenne opp stengene. 3: Prøv å spenn opp en og to stenger mens teltet holdes ned mot bakken, stangbuene vil da ligge som en sving på bakken. 4: Når siste stang spennes opp reiser man teltet. Prøv dette i hagen. Er det mulig å få til? ————————— Tunelltelt har få fordeler etter min smak (trodde aldri jeg skulle si det). Stort fortelt, og lett å sette opp i vinden er de to største fordelene.

89 kr,- for 120 gram tørrvare gir en kilopris på 741 kr,- Jeg syns det er helt hinsides med tanke på hvor billige lapskaus i utgangspunktet er. Dette inneholder Real lapskaus: Ingredienser: Potet (47%), storfekjøtt (storfekjøtt (98%), salt) (14%), kålrot, rapsolje, gulrot (8,1%), løk, maisstivelse, kjøttbuljong, krydder, antioksidant (askorbinsyre). 47% potet 14% kjøtt 14% kålrot 8% gulrot Løk, stivelse, buljong og krydder. La oss ta denne oppskriften og "lage selv" 470 gram potet = 9 kr,- 140 gram kjøtt = 14 kr,- 140 gram kålrot = 4 kr,- 80 gram gulrot = 3 kr,- Løk, stivelse, buljong, rapsolje, blablabla = 5 kr,- 6-7 dl vann = 0 kr,- Totalt 30 kr,- som da gir anslagsvis 1,5 kg ferdig lapskaus - 20 kr,- pr kilo for "home made Real -lapskaus" Tatr man utgangspunkt i at Real lapskaus koster 89 kr,- pr pakke - gir det en tørrvarepris på 741 kr,- pr kilo. Ferdig utvannet gir det en litt lavere pris på 169 kr.- pr kilo ferdig spiseklar lapskaus. Det er en avanse på 850%

Er det noen som har noe erfaring med hermetisering i poser istedenfor glass? Jeg kom over dette og tenkte at det må jo være perfekt for turmat siden det har veldig lang holdbarhet i romtemperatur. Ulempen i forhold til frysetørket mat og tørket mat er jo at det veier mer (men er fremdeles praktisk å ta med seg i motsetning til norgesglass...). Fordelen er at det har MYE lenger holdbarhet enn hjemmetørket mat, og kan gjøres hjemme til en overkommelig kostnad i motsetning til frysetørking, og maten er ferdig og trenger bare å varmes opp før man spiser den. Utstyret man trenger er en hermetiserings trykkkoker (nei ikke en vanlig billig trykkoker, de kommer ikke opp i høyt nok trykk), og en kammer vakumpakke maskin, og "Retort" poser. På engelsk kalles det for "Retort Canning" og det er dette feltrasjonene (MRE) til blant annet det amerikanske militæret består av. Det var en Norsk produsent som lagde noen ferdige slike poser kalt "Åpnespis" (eller de holder vel kanskje enda på?), men etter hva jeg har lest så var det ikke akkurat et festmåltid innholdet i de for å si det mildt. Så derfor må det jo være best å lage det selv så kan man fylle opp med akkurat den maten man liker laget akkurat slik man liker det best, og det blir vel sikkert billigere også. Fra hva jeg har lest om dette på nettet så er jeg litt forvirret. I flere forum har jeg lest at man IKKE skal bruke Mylar poser, men MÅ bruke Retort poser. Uten at jeg har funnet ut hva som egentlig er forskjellen på disse? På Wikipedia står det jo at Retort poser er metallisert plastikk, og det er jo hva Mylar er... Mens et annet sted har jeg lest at MRE poser er Mylar poser som er 7 mil tykke. Så er det bare tykkelsen det går på og derfor man sier at man ikke skal bruke vanlige Mylar poser, eller er det noe annet som er forskjellen? Så fremgangsmåten jeg har lest meg frem til er: Tilberede maten. Putt maten i Retort poser (eller 7 mil mylar?) Vakumpakke og forsegle posene i en kammer vakumpakke maskin (må være en kammermaskin fordi posene ikke har teksturen som skal til for å trekke vakuum med andre billigere typer vakumpakke maskiner, og man heller ikke kan legge veldig "våt" mat i annet enn kammer maskiner). Og sørg for at man har en maskin med kraftig nok varmeforsglings skinne til å kunne forsegle disse tykke posene. Pakk posene tett sammen i en hermetiserings trykkoke kjele (tettpakking for at de ikke skal utvide seg for mye sidelengs å sprenge opp i sømmene) Hermetiser maten som man gjør med vanlige hermetikk glass (121 grader C eller tilsvarende trykk i et visst antall minutter ettersom hva slags mat du hermetiserer). Som med alle typer hermetisering er det viktig at man har høy nok temperatur i lang nok tid, at man er nøye med renslighet, og det er vel noen matvarer som ikke er anbefalt å hermetisere fordi de kan inneholde bakterier som kan være vanskelig å ta knekken på selv ved hermetiseringstemperaturer på 121 grader C.

Her på FF finnes mye folk, med til sammen en rimelig anselig mengde erfaringer fra variert friluftsliv. Blant oss finnes sikkert flere som en eller annen gang i livet har opplevd noe vi finner merkelig, uforståelig, eller kanskje skummelt. Tenkte vi kanskje kunne dele noen slike undringer, spørsmål, svar og beretninger med hverandre u/ denne tråden..? Det være seg naturfenomener, gåtefulle observasjoner/opplevelser, dramatiske hendelser, nestenulykker, "spøkelseshistorer" mm. Og som det står i annonsene: "Alt av interesse..." Så da kan jeg vel begynne sjøl, med ei reéll og sann historie som jeg til dags dato ikke har funnet svar på. ----- Dette hendte i 1993, på sjøen Isteren i Engerdal kommune, Hedmark. Min faste fiskekamerat Tore og jeg var trofast i mange år på båtfiske på Isteren, normalt en 9-10 dager i begynnelsen av juni. Sjøen som ligger 646 moh huser en praktfull stamme av endemisk (stedegen) storørret, og vi bedrev dreggefiske (dorging) etter denne. Senest i år ble det tatt en bjesse på 9,2 kg der oppe. Som med alt annet fiske etter ørret, er nattfiske effektivt også her. Øktene kunne bli lange, normalt var vi i båten 10-13 timer av gangen. Med åra samlet vi stor erfaring samt inngående lokalkjennskap til sjøen, så fisket ga til tider strålende resultater. Ei tidlig juninatt var i ferd med å gli over i dag, da vi i det halvdimme morralyset sakte ség sørover langs Bjønnfjordneset vest i Nord-Isteren (sjøen består av to hovedbassenger). Kl. var ca. 0230, og vi hadde vært utpå siden kl. 19 kvelden før. Det var kjølig, men blikk stille. Sjøen lå blank som smeltet tinn under gryet, og langsomt steg råtåka opp fra vassyta, og la seg som langstrakte buede silkeslør over vannet, og videre innover de glissent furubevokste myrflatene langs sjøkanten. Ei gluttsnipe plystret innpå myrflatene vestafor oss et sted, og i landskyggen under Bjønnberga i motsatt retning, klaget en storlom hult gjennom nattestilla. Innover myrflatene sto kvite tåkesopper som små cumulusskyer opp over alle tjenn og pytter, der de humusfargede kaffebrune vassflatene nå lå svartblanke lik døde rådyrøyne i demringslyset. Vi var her på fjerde dagen nå, og hadde allerede saumfart sjøen fra ende til annen. Det var midt i uka, og vi visste vi var alene langs vassdraget. Ingen andre hadde vi sett disse dagene, ikke en båt, ingen kanoer, ingen telt. Og ingen veger finnes langs sjøen noe sted. Vi rådet altså farvannet alene... Bettet var dårlig, og det var lenge siden siste fiskekontakt. Vi begynte så smått å bli litt trøtte, og den ensformige lavmælte murringen fra den vesle påhengsmotoren ble etterhvert reneste nattasangen. Jeg må så vidt ha duppet noen sekunder, og våknet av at jeg skuttet meg av kulde i den kalde og rå nattekjøla. Jeg orket ikke tanken på mer kaffe, hadde den helt opp i halsen fra før, så det var liksom ikke noe hjelp i den heller... Vi ligger her kun 30 meter fra land, og langsomt siger de tynne myrfuruene forbi der borte i tåkesløret. De grisne armtjukke furutrærne står som skygger i skyggen, tilfeldig spredt med meters mellomrom innover den våte starrbevokste myrflata, der kun enkelte tynnhalsede vaklete grastuer bryter myrhorisonten mellom trærne. Langt bakenfor innpå myrflata ligger det et grunt og nær gjengrodd tjenn ved navn Svinsjøen. Jeg kikker til høyre bort på Tore, for å sjå om han er like trøtt som meg, men han sitter bare murende stille og sammensunken på setet, med strake ben, og henda djupt i lommene på varmedressen. Og han har trekt hake og kinn langt ned i den oppbrettede kraven inni hetta, der kun et par apatiske øyne stirrer stive og ubevegelige skrått ned i dekket foran bakfjøla. Da!!! Brått fanger øyet en bevegelse bakenfor Tore, bortpå myra rett inn for oss, kun 10 meter innenfor strandlinja. Jeg skvetter til der jeg sitter så det aldeles rugger i båten, ranker meg tvert opp og stirrer. Slik sitter jeg i 4-5 lange sekunder, før jeg instinktivt og sjokkert halvdukker, dulter til Tore og peker! Jeg tar meg selv i ikke å tørre å snakke høyt, så jeg formelig hveser til Tore "Ser du det samme som meg..!?" Han tverrsnur seg, og blir sittende som frosset - like målløs og kvitøgd som jeg var. For der borte halvt løper, halvt hopper en lett krumrygget helhvit skikkelse bortetter myra, fjørlett fra tue til tue. Holdningen minner litt om indianernes dans i bållyset rundt totempelen. Jeg tolker vesenet umiddelbart som en kvinneskikkelse, som synes å være ikledd et heldekkende langt makkoliknende klede, og "hun" har noe som likner et sammentullet håndkle på hodet, som en hvit turban nesten. Skikkelsen beveger seg i samme retning som oss, og i noenlunde samme fart, helt parallellt med stranda. Vesenet snur seg aldri og ser på oss, men stirrer ufravendt ned i myra foran seg, mens "hun" dansende hopper vektløst avgårde over den vassjuke myrheden. Avstanden er altså ikke mer enn 40 meter, og ikke et strå hindrer sikten. Vi har kun de slørtynne duvende tåkestreifene imellom, men disse er klart gjennomsiktige ihvertfall til 400 meters distanse, det ser vi jo på trærne innetter myra... Ingen lyd eller plask kan høres, mens "hun" følger oss slik i kanskje 100 meter, før skikkelsen når litt tørrere lende i en glissen skauhol sør for blautmyra. Der svinger "hun" av fra stranda, og forsvinner langsomt inn i tåke og skygge i den fattigslige skauholen. Vi aner flekkvis den hvitbleke skikkelsen danse seg vekk mellom trea, før alt igjen er som før - like stilt, like blankt, som om ingenting noensinne hadde hendt... Vi stirrer stumt på hverandre. Adrenalinet flommer varmt i kinna, og all trøtthet er som fordampet vekk. Jeg bryter stillheten først og sier skjelvende: "Hva var det der???!!!" Tore bare skaker på hodet, som liksom for å kláre synet, snur seg igjen og koper lenge innover Bjønnfjordneset. "Fyyy faen!" kommer det lavmælt fra hetta, hvorpå han setter to kulerunde og skrekkslagne auer på meg og sier "Aner ikke! Grøss og helvete, nå drar vi innat åt lavvúen!" Vi stopper båten helt, og skrur av motoren. Bare et og annet ryt fra en granmeis inni holen høres, samt et lite smikkvak fra en småsik noen meter unna båten. Ellers ruger fortsatt nattestilla stor over landskapet... Vi nøster inn stengene, og koster tilbake til leiren på motsatt side lenger NØ i fjorden. "Nei fytterakkern, var det huldra eller?" spør Tore, men han får intet svar. Vi så det begge to, to klink edrue mennesker med øya på vid vegg, og på relativt kloss hold. Og vi reagerte begge likt, med en instinktivt gysende og skrekkblandet følelse. Før vi bikker i lavvúen står jeg en stund i døråpningen, strekker hals og myser langsynt tilbake mot Bjønnfjordneset og tåkeskya over Svinsjøen. Men kun et fjernt fløyt fra gluttsnipa høres der bortefra, ellers rår "den allra størsta tystnad"... Utpå formiddagen kjørte vi enskomst runden rundt hele neset for å sjekke, vi dro til og med et stykke opp elva Sømåa på baksiden, for å se etter tegn til mennesker noe sted. Men alt var som før - ingen telt, leir, bålrøyk, kano, båt eller folk var å sanse noe sted. Vi var fortsatt dønn alene der inne. Eller - var vi egentlig det .....?

TL;DR. Jeg har kjøpt nytt telt. Her er noen bilder og tanker om teltet jeg tror flere vil sette pris på (skroll ned). Om ikke annet håper jeg bildene kan være til informasjon for dem som vurderer dette teltet selv. Jeg har lenge vært på utkikk etter et telt som kan passe for alle turene hvor mitt SL-telt ikke egner seg. Mine kriterier har vært et telt som kan brukes året rundt, med god plass i ytter- og innertelt og en kvalitet/styrke som kan tåle det meste av vær og vind. Teltet kommer i hovedsak til å brukes av meg, kjæresten og vår hund. Helst to innganger og et innertelt med jevnt god høyde, med vertikale vegger i liggeretningen. Vekt har (med andre ord) ikke vært hovedprioritet. Keron-teltene til Hilleberg har i utgangspunktet vært teltet jeg har erfaring med fra tidligere og har ønsket meg, men dette koster også betydelig mer enn hva jeg har hatt lommebok og hjerte til å avse til et telt. Helsport-teltene er ofte litt lavere priset, og det har virket som det kun er mindre detaljer som skiller disse fra teltene til konkurrenten. Telt fra begge produsenter har vært aktuelle i påvente av et godt tilbud/for stor lommebok. For noen uker siden kom jeg omsider over et tilbud jeg har ventet på: I Helsport sin outlet dukket det opp et Helsport Spitsbergen Camp Pro (3p). Teltet burde på papiret kunne være en god konkurrent til flere av Hilleberg sine 3p tunnelltelt, Keron inkludert, så til prisen jeg fikk det for ble valget lett. Før jeg fant frem Bank-IDen lette jeg etter informasjon om teltet utenom den infoen Helsport ga. Jeg fant få brukererfaringer om teltet, men flere om en tidligere variant (Svea). Denne tråden er ment som en gjennomgang av mine førsteinntrykk av teltet paret med bilder av teltet. Det kan også leses bildeserie av teltets detaljer for dem som eventuelt vurderer et slikt telt selv. Tråden er ikke ment objektiv, og bør leses i lys av bakgrunnen over. Dette er tråden jeg skulle ønske jeg kunne lest før jeg selv kjøpte teltet. Jeg har kun en natt i teltet til nå, så en lengre anmeldelse av teltet får komme om et års tid. NB: Teksten kommer før bildene. -- Telt endrer seg med åra, også dem under samme navn. For klarhet er dette et Spitsbergen Camp Pro med art.nr. 163-120, og merket med 2018/0901. Jeg regner med at teltet er 2018-versjon, hvis ikke en 2019-versjon produsert i 2018. Jeg finner ingen informasjon på at det har vært en endring i dette teltet fra 2018 til 2019. Jeg ble veldig overrasket over hvor kompakt teltet var nedpakket. Kanskje dette er vanlig, og at det er svære 4-mannstelt jeg har i tankene når jeg synes dette var lite. Her er det lagt opp mot et Bamse Extreme liggeunderlag for sammenligning. Teltet får plass ned i storsekken min (Gregory Baltoro 95 Pro) på tvers uten noe særlig problemer. Pakkingen er kun for å illustrere hvor mye plass som er igjen -- sekken er strammet helt inn på toppen, så det er mye å gå på. Jeg har også fått teltet ned på tvers i en eldre versjon av Osprey sin Kestrel 68, dog med litt mer lirking. Teltet går greit gjennom åpningen i bunn av sekken for rask tilgjengelighet på slutten av dagen. Av erfaring liker jeg å pakke teltet delt, og helt til slutt, så jeg får nok ikke mye bruk for akkurat dette selv. Teltposen i seg selv er romslig, men kjekke komprimeringsreimer. Det kunne med fordel vært mulig å stramme disse litt strammere, men jeg tar heller en romslig pose enn en alt for liten en (kremt, Nigor Spix). Slik ser innholdet ut etter jeg har pakket det ut og inn igjen. Teltet kommer fra fabrikk med ytterteltet og innerteltet koblet fra hverandre (standard). Det er en egen pose til teltstengene og pluggene. Det er ett ekstra stangledd, et skjøte-ledd sammen med stengene. Mitt telt kom med én ekstra plugg i tillegg til de som trengs for alle teltets festepunkter. Pluggene som kommer med dette teltet er Helsport sine i mellomsjiktet på 19 cm og 10,8 gram per stk. De er 4 cm lengre og veier litt mer enn Superlight/Trek-pluggene. Jeg kommer nok til å kjøpe et sett med X-trem-pluggene som er en cm lengre og veier over det dobbelte, da disse virker litt lettbøyelige. Stengene er DAC Featherlite NSL-stenger med 35cm segmenter. I posen med plugger finnes rep-kit til teltduken. Oppsett: Teltet oppleves på mange måter likt som alle andre tunnelltelt jeg har prøvd. Ikke noe spesielt mye vanskeligere eller lettere enn f.eks. Hilleberg Keron, Nigor Spix, Helsport Fjellheimen osv. Fest i de to ytterste festene på kortsidene, tre i stengene, stengene i koppene, stram til, løft opp og strekk ut fra motsatt side, fest alle fester. Uten noen særlige etterjusteringer ser det slik ut. Det hele tok ca 13 minutt med rolig tempo alene (med høysnue). Det eneste jeg måtte justere var stangkanalene som endte opp på feil side av skjøten -- det kan være en idé å følge med på det før teltet strammes helt opp ved stangkoppene. Duken går helt til bakken slik den skal på et helårstelt, men i ytterteltene ble det en liten glipe de to gangene jeg har satt opp teltet. Kan hende jeg kunne justert noe for å unngå det. Da jeg satt opp teltet, ble jeg overrasket over at bardunene var festet til teltet med bare ett feste langs sidene av teltet, og fra ventileringsluka på kortsidene. Til dags dato viser både Helsport sine nettsider et bilde av et helt likt telt, men med mange flere fester. På bildene på nettsiden er det doble fester for hver bardun, pluss at festene fra ventilene i kortenden er festet med to ekstra fester. Har lagt ved enda et bilde under, sammen med en faksimile fra Helsport.no i skrivende stund. Også de andre bildene på Helsport.no viser slike fester. Jeg har kun funnet bilder av teltet med bardunfester som mitt telt har i katalogen til Helsport. Jeg vet ikke om det vil ha betydning for bruk og holdbarhet, men synes det er ganske skuffende å måtte møte så store endringer fra annonse til ferdig vare. Teltet ser unektelig litt spinklere ut, selv om det skulle vise seg og bare være kosmetisk. Det må nevnes at teltet har, som andre Helsport telt, de helt fantastiske strikkene for å feste bardunene med før nedpakk. Bardunsurr ved oppsett er ikke et problem med dette teltet. Selve ytterduken virker veldig solid. Dette er helt klart sammenlignbart med Black Label-serien til Hilleberg, og NPL-vis unna SL-teltene til Helsport. Jeg ønsket meg et solid telt, ikke et lett telt. Det gir dette teltet følelsen av å være. Dette er, som på de fleste moderne telt av denne typen, et silikonbehandlet polyamid. Dette teltet er sydd av det samme materialet som Helsport bruker på X-trem-teltene. Duken er 40 denier med ripstop med en rivestyrke på 18kg. Rivestyrken er lik som brukes på Black Label-teltene. Enkelte deler av duken føles klebrig, noe jeg antar er fra silikonet i stoffet, men det er merkelig at dette varierer rundt på teltet uten noen spesiell tendens (f.eks. at det var mer silikon over deler av teltet for ekstra beskyttelse). Det virker helt tilfeldig hvilke deler av ytterteltet som virker klebrig. Ytterteltene gir stor plass til utstyr. Det største ytterteltet har god nok plass til matlaging og litt romstering, mens det andre har mer eller mindre kun plass til småfolk og lagring av utstyr. Her er teltet helt på nivå med Hilleberg sine telt. Døren derimot, vil jeg nok bruke litt tid på å tilvenne meg. Etter flere turer med Keron GT-døren, blir nok denne asymmetriske døren vanskelig å venne seg til. Den er rett og slett veldig lav på venstre side, og unødvendig høy på høyre. Den omvendte U-døren til Hilleberg er også mer fleksibel og kan åpnes fra begge sider, og dermed beskytte innerteltet fra vær og vind. Innerteltet er godt løftet langs tre av stangkanalene og har en 360 graders glidelåsåpning for både innerteltsdøren og myggnettingen. Alt føles veldig solid og godt. De nederste festene i innerteltet er festet på en måte som gjør at selve gulvet "flyter" langs bakken og hjørnene føles ikke strukket ut. Jeg antar at dette er for å hindre slitasje i bunnduken over tid, men ulempen er at hele bunnduken føles løs og bretter seg lett. I den lille tiden jeg har brukt i teltet har jeg flere ganger måtte dra i bunnduken for å unngå brett på den ene siden og strekk på den andre. I telt hvor "badromsgulvet" er strukket helt ut av festene til selve innerteltet, oppleves det mye enklere å organisere og flytte på ting. Mulig dette går seg til og at det er et kompromiss jeg vil sette pris på i lengden (ref. slitasje og holdbarhet). Innerteltet er godt utrustet med nettinglommer for saker og ting. I hvert hjørne er det slike lommer, og umiddelbart til venstre innenfor hver av inngangene er det en ekstra lomme hvor hele, eller deler av, døren til innerteltet kan stappes inn i. Innerteltet føles romslig, og jeg har ingen problemer med høyden i teltet. Jeg er 187 og kan fint sitte oppreist, jobbe på knærne og surre rundt i teltet. Dette kommer til å komme godt med på værfaste dager. Her er det plass til å boltre seg for to personer. Innerteltet er holdt på plass av Helsports (relativt) nye kroker og vevde festepunkter. Sammenlignet med systemet på mitt SL-telt fra noen år tilbake er disse en DRØM å sette opp. Det gjør man jo ikke så ofte, men det tok en brøkdelen av tiden å sette opp innerteltet med disse festene enn hva jeg har erfart fra tidligere og andre patenter. Tommel opp. Teltet har tre store ventiler. På baksiden er det ett nede ved bakken/knehøyde, og et i takhøyde. I ytterteltet ved hovedinngangen er det én ventil i takhøyde. Se oversiktsbildene av teltet over. Helsport skriver stort om dette systemet de kaller for AirFlow II. Designet skal hjelp varm luft stige ut av toppventilene slik at frisk luft suges inn fra de lavere ventilene. Jeg har ingen grunn til å tro at dette ikke er et godt system. Det jeg derimot er veldig misfornøyd med er at det ikke finnes noen glidelås for å ta av myggnettingen på noen av ventilene (!). Da jeg oppdaget det tenkte jeg at det må være en feil, men at en slik feil er gjort på alle tre ventilene tviler jeg på. Det var rett og slett en skuffende opplevelse. Jeg gikk tilbake til nettsidene (igjen) for å se om det var skrevet noe sted, og det eneste jeg kunne finne var bilder av en tidligere versjon som hadde dette. I et telt i Pro-serien, bør det være en absolutt selvfølge at jeg kan velge å lufte med helt åpne ventiler. Vurderer om jeg skal sende Helsport en e-post om dette. Her virker det som Helsport har spart på kostnadene ved å ta bort en helt vesentlig funksjon i ventilasjonen. Under ser du bildene av mitt telt, samt en faksimile fra Helsport sine sider hvor de viser Spitsbergen Pro Camp med denne muligheten. Her er et av bildene av teltet på Helsport.no. Dette er altså enten en feilproduksjon på mitt telt, eller så har de valgt å ta bort muligheten til å åpne myggnettingene i ventilene. Dette var rett og slett skuffende. I katalogen skriver Helsport at "I alle våre telt (foruten Superlight-serien) er det gjennomgående at ventilasjonssystemet er fullstendig lukkbart. Ventilasjonen kan stenges helt ved vinterbruk, og myggnetting og stofflukking kan åpnes og lukkes uavhengig av hverandre". Tydeligvis ikke? Døren på baksiden av teltet kan brettes videre slik at hele den ene kortsiden gjøres helt åpen. Dette er en veldig spennende side ved teltet jeg gleder meg til å prøve i praksis på rolige netter. Når hele det lille ytterteltet er tatt bort, er også mye av stabiliteten fra de ekstra festene fjernet. Det er nå to fester langs bakken og de to bardunene fra stangkanalen som holder teltet spent. Dette går relativt greit, men det er veldig merkbart at det ytterste leddet av teltet er svakere enn de andre. Når kvelden kom var det denne delen av teltet som var mest påvirket av temperaturendringene og ytterteltet hang nedtil innerteltet akkurat her. Jeg tipper en ekstra bardun i lengderetningen fra toppen av stangkanalen ville hjulpet her. Det er mulig noen ekstra justeringer også kunne gjort mye for å gjøre teltet mer stabilt. Et av de store fordelene med et stort tunnelltelt som dette er de vertikale veggene på innerteltet. Det var en av hovedgrunnene til at jeg ønsket meg et slikt telt -- jeg ønsker sjelefred fra at jeg i løpet av natta skal skli inn i teltduken og gjøre soveposen våt fra kondens. Teltet er oppgitt med en lengde i innerteltet på 220. Det ser omtrent slik ut med et Bamse Extreme liggeunderlag sammen med en Sea to Summit Comfort Plus Insulated Large (gisp) og en Mountain Equipment Glacier 1000 i lang versjon. Når fotenden av posen og liggeunderlaget (ikke Bamsen) er lagt såvidt inntil den ene kortveggen av innerteltet, er det ca 10-15cm igjen ved hodeenden. Fordelen nå er at jeg ikke har en skråvegg i tillegg som gjør den praktiske liggelengden mye kortere. Her innfrir teltet til forventningene. Her er noen ekstra bilder av to soveposer (den til høyre en misbrukt Robens sommerpose AKA vinterlakenposen numero uno). Her er det god plass til to voksne folk som liker å breie seg. Hvis teltet i hovedsak skal soves i er det grei plass til 3 så lenge ikke alle har LW-underlag. Disse bildene gir også et godt bilde av hvor mye av innerteltet som gir god takhøyde. Veggene på langsidene er relativt bratte, og det oppleves høyt under taket i mer enn bare én liten stripe langs midten av teltet. ---- Til slutt noen meta-kommentarer: Jeg kan tidvis være veldig detaljorientert og nerdete. I denne posten har jeg gitt meg selv fullstendig frihet til å være det. Det betyr ikke at jeg synes alt jeg har skrevet om er veldig viktig. Det betyr bare at jeg synes det er detaljer som er viktige nok til å være med i en vurdering om teltet er verdt pengene det koster før et kjøp. Flere av punktene jeg har skrevet kan vise seg å være ikke-problemer etter litt tid med teltet. Noen av dem kan bli verre eller slik jeg kanskje tror -- ulemper. Førsteinntrykket som helhet er godt, selvom det har vært noen ting jeg synes burde vært annerledes. Jeg angrer ikke på kjøpet. Jeg har ikke funnet noen sider ved teltet utenom myggnettingene i ventilene jeg virkelig tenker kunne vært en deal-breaker alene. Og kanskje er heller ikke det så farlig som jeg ser for meg. Det er på grunn av dette at jeg kaller det et førsteinntrykk, selv om det er detaljert og pedantisk. Så får vi se med tid og bruk om jeg blir fornøyd med teltet, noe jeg sikkert i hovedsak blir. Kommenter gjerne hva du tenker om teltet. Vil gjerne høre fra deg hvis du har erfaringer med teltet i denne eller en tidligere versjon av den. Hvis det er detaljer med teltet du ønsker å se/lese mer av/om, kan jeg også ta en titt på det senere. Håper det har vært underholdende/til hjelp for noen hvertfall Lars

En god dæsj lime er effektivt for å få litt smak. Har man i tillegg fisk stekt i mengder med smør og noe løk har man et herremåltid.

Nå er det en stund siden jeg har tatt i dette selv, men du kan ikke endre tekst på bakgrunnskartet. Du kan endre tekst på lag som ligger oppå bakgrunnslaget.

Mulig jeg er gammeldags men jeg vil kalle en sele uten sentralløkke som sele for brekryssing og "ski mountaineering", dvs. en sele for sikring mot fall (kryssing av bre og andre krevende passasjer) samt rappeller. Skal du sikre andre ut fra selen så er sentralløkka kjekk, tar du et fall, spesielt på led, så er det kjekt å vite at selen henger godt rundt livet. (ikke åpner/utvider seg mye rundt livbeltet) om du skulle ende opp ned i fallet, osv. (Med sekk bør du også vurdere behovet for brystsele mtp å ikke bli hengende opp ned etter et fall.) Dog vet jeg at 89 g selen du refererer til er brukt til klatring på is. Her er noen reviews: https://climbinggearreviews.com/2019/05/21/blue-ice-choucas-light-harness/ https://rockandice.com/gear-reviews/climbing-harnesses/blue-ice-choucas-light/ https://www.test4outside.com/en/produit/blue-ice-choucas-light/ Det koker ned til hva du skal bruke den til, begrenser det seg til det du skriver innledningsvis så vil de duge så lenge du ikke har behov for mer utstyrsløkker etc. Jeg har selv et par seler av den typen uten sentralløkke liggende til brebruk men bruker konsekvent annen sele selv til brekryssing og alpint bruk vinterstid siden jeg har den til isklatring. Denne veier mer enn de du refererer til (300 g) og har hurtigjustering på begge sider i livbeltet samt hurtigjustering på lårløkkene. Null problemer å ta på med stegjern på skoa, om det er avgjørende (men det er like å ta på selen når det er behov for å ta på stegjerna og da gå med selen klar på kroppen). Igjen, det koker ned til hva som passer din bruk best. (Og ikke ta det jeg skriver som fasit, andre på forumet her har garantert mer erfaring eller sertifisering på dette.)

Støtter couscous som alternativ. Like enkel å tilberede som posemos, og mer nøytral i smaken og derfor lettere å unngå å gå lei - og enkel å smakssette.

+1 Jeg kan ikke huske om jeg har smakt det, så da liker jeg det helt sikkert

Skal prøve couscous som tilbehør selv... Godt forslag👍

Æsj, du har helt rett ang couscous. 😆 Jeg må slutte å stole blindt på det jeg (tror) jeg lærte på kokkeskolen for 20 år siden. Jeg måtte google litt. Det virker som næringsinnholdet på couscous varierer mye fra merke til merke. Men tar utgangspunkt i Matvaretabellen. Kokt couscous: 177 kcal - 2g fett, 31g karbohydrater, 6g proteiner 2g fiber Potetmospulver m/melkepulver - 344 kcal - 2g fett, 70g karbohydrater, 8g proteiner, 7g fiber Hurtigris ferdig kokt - 122 kcal, 0g fett, 26g karbohydrater, 8g proteiner, 2g fiber Ferdig kokt pasta - 150 kcal, 0g fett, 23g karbohydrater, 4g proteiner, 1g fiber Kilde: https://www.matvaretabellen.no/ Uoffisiell kåring høyest til lavest næringsinnhold 1. Potetmospulver m/melkepulver 2. Couscous 3. Pasta 4. Hurtigris 5. Potetmospulver u/melk Tror jeg skal passe meg for hva jeg skriver heretter. 😆

Semulegrøt (couscous) - semule, er den indreste delen av hvetekjernen - som igjen er rullet i mel - slik får man couscous. Den er såpass næringsfattig at den neste er å regne som slankekost. På tur der man forbrenner mer kalorier enn normalt, vil man fort oppleve seg slapp og trøtt etter et par dager med couscous på menyen. På "slappe" dagsturer i lavt tempo, eller rolige helgeturer kan det fungere. Egner seg best til bruk i tagine (keramisk fat med heldekkende lokk som langtidsstekes - gjerne på bål). Eller på saj-stekepanne. Men slike fremgangsmetoder er ganske uvanlige for nordmenn flest. De fleste i Norge bruker couscous som en erstatning for ris - da får man ofte en tørr og litt kornete konsistens som kan oppleves som sandkorn. Eller i bruk i salater. Både potetmos, pasta og ris er mye rikere i næringsinnhold enn couscous. Hilsen kokken. 🤪

Skjønner ikke hvorfor de slenger søppel på bålet, har du klart å bære det med deg ut, bør du klare å bære det med deg hjem også. Er lei av å finne halvbrent plastikk og aluminiumsfolie i bål groper.

Lurte på om jeg skulle nevne riktig bit, men dat var du jo handy nok til å finne ut av selv. 😜

Absolutt verdt å prøve det! Jeg gjorde et lite forsøk på å spenne 2 stenger men ga opp fort. Teltet var godt festet mot vinden på 3 plasser, muligens litt for godt slik at jeg ikke lykkes med den strategien. Keb, som er nærmest helt likt er jo et "ekstremtelt" så da må jo være mulig å få til dette på en grei måte. @KristianP Hadde en saftlig levegg på plass før jeg begynte med teltet, ellers hadde ikke dette gått i det hele tatt. Er mulig med dobbelt sett med stenger.

Da kan vi lukke denne tråden Litt info som kan være brukendes for andre, info insamlet i Feb 2021: Klattermusen Njord er ikke lengre i produksjon, men erstattet av Vidar. Vidar rakk vi ikke å se på. Bra pris hos Pyramiden på de størrelsene som var kvar Klattermusen Freke Dam modell fungerer veldig bra, men er kraftig. Dette er go-to-bukse for litt tøffere bruk. Av kolleksjonene til Norrøna er Svalbard litt mer romslig. Fikk tips å gå opp en størrelse av Norrøna. Norrøna Lofoten er å romslig, men er i passform tenkt mest for Snowboard. Mammut nordwand pro hs pant, dame, fungerte knallbra. Den er litt høyre der bak, men ikke like høy eller kraftig som Freke. Passede bra på curvy ung dame. Per igår hadde Milrab tilbud på noen størrelser. Prøve en Archteryx, tror det var alpha dame. Denne gikk ok, men damen her ville ha en bukse som var litt høyre bak. Hagløfs hadde en bib som jeg tror hette Visir. Denne passet bra, men Nordwand passed bedre. Nordwand hade litt kraftigere tyg, men Hagløs hade en ripstopp-variante. Tenker ripstop er bra mot viss type slitasje, medan kraftigere materiale er bra mot annen type slitasje. Via Internet lært att det som har passform "klatring" ofte er litt smalere i formen. Håper det kan være til hjelp for andre damer med samme form som dattra

Ja, selvfølgelig. Jeg burde lagt til at tørket turmat for min del mest er for turer hvor man vil ha ned vekta/dekke et behov over flere dager. Fersk mat tas med ellers

Prøv et søk på teleskopstaver, mener vi har hatt mange tråder om dette tidligere.

Samme som Omnilite skriver. Har kjøpt Black Diamond Distance Carbon Flz, men ikke prøvd de nevnverdig enda. Virker veldig solide og veier mellom 350-370gram for paret. De er tredelte, justerbare i lengden og oser kvalitet. Tanken var å bruke de på lengre vandreturer i sommer og som redskap til å slå opp tarp på fjellet

Lengde? Skal du bruke de til tarp/teltstang også? Jeg kjøpte et par Camp Sky Evo Carbon forleden. Rimelige ut fra et lettvektsperspektiv. Kombinert Carbon/alu deler. 36cm sammenslått og ca 400g vekt paret. Ser bra ut, har ikke prøvd de siden det er skistavsesong enda.

Jeg hadde nok insistert på 6 døgn for 300. På samme måte som på Kiwi da jeg betalte for 2 av 5 juicekartonger under "Ta 3, betal for 2'. Sjefen til ham i kassa var heller ikke enig i "disse 3 skal jeg ta og disse 2 skal jeg betale for...". Merkelig greier når det var det de reklamerte med...

Jeg stusset også litt på hva utfordringen var ettersom jeg har satt opp Hilleberg Staika i omtrent alle former for storm uten problemer, men så oppdaget jeg det samme som deg at Abisko Dome 2 har hele stangkanaler, og da ser jeg utfordringen. Har grublet litt på det og ser ikke at der så mye man kan gjøre med belastningen før alle stengene er kommet på plass, annet enn å variere hvilke stenger man begynner med i forhold til vindretningen. Man kan selvsagt løse problemet med å holde stengene fast i hylsen med klemmer osv, men ser verre ut for belastningen. Belastningen fra vind er betydelig høyere enn vekten av selve teltet, så å fjerne innerteltet tror jeg ikke er noe løsning. Her er noe du kunne forsøkt: 1: Klipse fast en bardun til pulk eller sekk slik at du forsikrer deg om at teltet ikke flyr avgårde (grei ting å gjøre uansett). La teltet ligge nedstrøms av vindretningen fra sekken/pulken. 2: Tre gjennom stang nummer 1 fra den bardunen som er festet til pulken/sekken, men hold teltet flatt ned til bakken slik at stangen går i en bue langs bakken og ikke opp i luften. 3: Tre gjennom stang nummer to i én av de to nærmeste stangkanalene til bardunen som er festet til pulken/sekken, og gjør det samme som i steg 2, at du holder teltet nede på bakken, og du lar da stangen gå i sin egen stangkanal, men at den ligger helt parallelt med den første stangen du satt inn, også langs bakken. 4: Når du har lagt inn to stenger i to stangkanaler som går med vinden så kan du løfte opp teltet og spre stengene slik at du får en kuppel der du mangler en stang på tvers av vindretningen. 5: Sett inn siste stang på tvers av vindretningen. Gjør du det på den måten så unngår du at teltet får noe belastning før du har fått satt inn to stenger som går med vindretningen og kan dele på belastningen. Og selvfølgelig, har du mulighet til det så bygg en levegg og søk ly for vinden så unngår du problemet. Hvis det blir et vedvarende problem så ville jeg undersøkt om det lar seg gjøre å ha et dobbelt sett stenger i stangkanalene.

Hey hey hey! Du kan ikke ramse opp masse ingredienser og tro at vi som ikke er kokk klarer å sette det sammen til et måltid! 😅Vi trenger liste over nøyaktig hva og hvor mange gram/dl! Og fremgangsmåte! Og en lokkende tittel på maten! Og et bra bilde! Gleder meg til du kommer med nye spennende retter til oss! 😋

Personlig syns jeg Real er overpriset og nokså smakløst. Jeg har Ulcerøs Kolitt og tåler generelt dårlig ferdigmat. Real gjør meg litt oppblåst og uggen i maten. Som sikkert flere av dere har følt på. Det blir spennende å teste ut Gilde sitt alternativ. Nå er jeg også utdannet kokk. Det er overraskende enkelt å blande egne poser - tilsvarende Real. Med en vakummaskin får du en plassbesparende, vanntett, rimeligere og bedre alternativ til Real som holder seg i flere uker. Så trenger man en dehydrator for å fjerne vann og dermed også vekten fra maten. Disse koster fra 500 kroner og oppover. Så er det bare å leke seg med å lage middager. Beef jerkey kan du lage selv av kylling, storfe, vilt eller svin. Mye bra på Youtube. Deretter kan du snitte i små strimler. Når disse blir eksponert for varmt vann "blåses" kjøttet ut, du får en god base til fett og proteiner og kan være mer raus enn det Real er. Grønnsaker er det bare å koke for deretter å dehydrere. Rotgrønnsaker er best og enklest å bearbeide med dehydrator. På internasjonale matbutikker får du ferdig tørkede grønnsaker i store poser. Dette er ganske vanlig å bruke i øst-europa; som da blir et rimeligere alternativ enn ferske grønnsaker til bruk i supper, gryteretter og lignende. Potetmospakken du får i butikkhylla er ypperlig og billige. Man kan koke poter, dehydrere og deretter finhakke for en mer kraftig konsistens. Men unødvendig mye arbeid syns jeg når potetmospakken fungerer ypperlig. Så er det bare å pøse på med krydder. Løkpulver er en god smaksforsterker. Paprikapulver, krave, salt og pepper er mine favoritter. Istedenfor vanlig salt kan du bruke litt buljong for å få litt mer sus over sakene. Tomatpulver som du finner i krydderhylla fungerer fint som tomatsaus til pasta. Fett er også viktig. En god pakke ekte meierismør og en klatt av dette i middagen gjør susen.

Tinvær og glatt de fleste plasser. Etter en lang periode med frost, kom mildværet. Tinvær, men bare noen få grader over null. Fortsatt sol inne imellom og uten nedbør. Turvær med andre ord. Ulempen er at hardtråkket snø blir til is. Normalt er det vanskelig å bevege seg ute en dag eller to etter et slikt væromslag. Det var is i gårdsrommet og jeg var usikker på om det burde bli tur. Broderen mente det ville være mulig å komme seg på en onsdagstur, selv om det var glatt. En strandtur er alltid en mulighet. Det er naturlig strødd helt i sjøkanten på sandstrendene. Broderen og jeg ble enige om å treffes på Orre – ved Friluftshuset. Og gå en tur langs sjøkanten. Det kunne umulig være så mye is at det hindret tur der. Nede ved Friluftshuset var det blanke isen på asfalten , men det var mulig å gå på utsiden av den vanlige stien. Der var det bare litt snø, som ikke hindret oss. Normalt går bi på «innsiden» av stranden mot Orre-elva, men denne gangen ble det kjappeste vei til stranden og i sjøkanten sørover mot Orre-elva. Elva ligger omtrent 1 1/2 kilometer fra parkeringsplassen, og frem og tilbake blir bare tre kilometer. En alt for kort tur. Det førstestykket ble det derfor nordover i våre egne spor. Nå er Orre og Reve sanden omtrent 3 kilometer, og går over i en ny sandstrand. Det betyr mye for hvor fort vi kommer frem om sanden er hard og grei å gå på eller om den er løs og skoene synker ned i. Denne dagen var det «blandet drops» - enkelte plasser var det helt greit, mens andre plasser var det løs sand. Det viste seg å være bestå gå der folk hadde gått på ski. Det hadde vært så pass med snø at mange hadde funnet frem ski og dratt på stranden. Dette til glede for oss, da det tinte senere under skisporene enn ellers på stranden, og vi kunne gå på hard strand. Onsdagsturen pleier ofte bare å bli 7-8 kilometer og godt under to timer. Denne dagen hadde vi ikke bestemt hvor langt vi skulle gå. Siden været samarbeidet, det var både sol og lite vind, ble det til at vi vandret først til Revtangen, så til Ytre Reve og så omtrent til Reve Havn. Nesten 7 kilometer fra start, men bare omtrent 5 kilometer tilbake til bilen. Vi kunne godt ha fortsatt. Det er helt greit å gå til Hellestø og også videre til Sola og mot Viste/Tungenes. Denne dagen ville det bare bli tilbake til bilene for oss. Nå er det mulig å gå på innsiden av selve stranden, og vi pleier å gå en vei ytterst og så holde innenfor stranden på hjemveien. Denne gangen ble det en tur i sjøkanten også på tilbakeveien, bortsett fra at det ble oppe i dynene på slutten. Det var fortsatt speilblank is i stien da vi kom tilbake, men som vanlig blir vi vant med is og glatte forhold, og da går tingene av seg selv. Vi kom frem og tilbake på omtrent to timer, som er grei fart på flat og slett strand. En flott tur, selv om det trakk litt over på slutten.

Litt som pakkposen til Marmot Limelight 2P-teltet mitt. Ganske uhåndterlig størrelse på det som standard for å legge til rette for stengene, men stort nok er den i hvert fall. Både ytter-, innerduk og footprint kan rulles sammen i mye mer kompakte og separate ruller slik at hele teltet, minus stengene kan ligge vannrett i bunnen av sekken. På den måten blir bare halve lengden på pakkposen brukt. Det overflødige bretter jeg bare over, selv om jeg kunne vurdert mindre pakkposer for ytter- og innerduk eller til og med droppe hele pakksekken om man er rutinert på å rulle sammen teltdukene til ryddige og kompakte former. Hvor ofte har man behov for å bære teltet samlet i en pose? Posen til stengene fester jeg på en av sidene utenpå sekken, eventuelt så står de loddrett inne i sekken. Det hele blir veldig plassbesparende og jeg slipper å ha én svær pølse av et telt stående loddrett i sekken som alt annet må pakkes "rundt".

Som litt inspirasjon, så deler jeg en artikkel og video fra en tur jeg hadde sammen med en kamerat innover Hardangervidda mot Kalhovd fra Krossobanen. Dette ble en tur hvor vi fikk gjennomført skigåing ut over natta, uten hodelykt, med -11 grader og 7 til 8 sekundmeter motvind. Spennende nok, men så kommer dagen og solen og all vind er glemt. https://www.ifri.no/turer/i-sabotorenes-fotspor-innover-hardangervidda/ God lesning. og filmtitting. Mvh. André Pedresen - fjellmann77

Hardanger i solskinn

Enig i at teltet skal stå stramt og fint i regnvær, men husk på å slakk det litt igjen hvis sola skinner dagen etter.. Noen timer i sola gjør at duken står som et trommeskinn, og kan fort resultere i strekte sømmer og lekkasje.

Mye godt sagt, men ett punkt er glemt: Stramt teltoppsett. Teltet skal ikke henge og slenge mellom teltstengene. Stram det godt opp i alle kanter, og etterstram ytterligere når det har stått litt. Stramme telt står mot uvær og vind mye bedre enn slappe telt.

Marmot Hydrogen innfridde så absolutt de første forventningene mine. Liker denne passformen mye bedre enn den rette og noe smale passformen på MH Phantom Spark. Posen er produsert våren 2019 i China, så like ny som Fjellsport oppga. posen har mummy passform, med nok armslag, skulderbredde og lengde større og mer volumiøs enn Phantom Spark den er noe tyngre enn Phantom Spark, men fortsatt lett nok for meg (virker tyngre enn oppgitt - ikke veid av meg) hetteløsingen er den beste jeg har prøvd upåklagelig dunfordeling bra liggelengde med nok plass glidelåsen er meget bra, ikke noe dårligere enn på mine andre poser virker forseggjort Legger inn noen bilder i morgen. Tror dette var et svært godt kjøp og en pose jeg definitivt vil trives i. Legger ved test fra 2016. Min pose (2019) er mørkere grønnaktig (fargen kan ikke beskrives så bilder kommer) https://www.outdoorgearlab.com/reviews/camping-and-hiking/backpacking-sleeping-bag/marmot-hydrogen og https://www.marmot.com/hydrogen-30-sleeping-bag-24120.html?dwvar_24120_size=00095LZ&dwvar_24120_color=4648&cgid=equipment_sleeping-ultralight-sleeping-bags#start=1 Ytterstoffet viser seg å være Pertex Quantum 20 og ikke Pertex Microlight 20. Quantum er et nyere og mye lettere stoff.

Da gamlehunden "Buddy" og jeg reiste Norge på langs opplevde vi noe veldig speiselt da vi skulle ha vår siste overnatting før Nordkapp. Oppe på det øde og blåsende fjellet på Magerøya hadde vi litt problemer med å finne en lun plass til teltet. Til slutt kom vi over et sted med noen gamle hustufter like nedenfor veien. Området rundt var steinete og lite egnet til et telt, men vi dro likevel ned dit for å kikke. Da jeg stod midt inne i de gamle hustuftene fikk jeg en sterk følelse av at jeg ikke var alene. Et slags "nærvær" av noe jeg ikke kunne se. Jeg fikk det for meg at det kanskje kunne være de som en gang levde og bodde på stedet. Følelsen var så sterk at jeg begynte å fryse på ryggen! Men samtidig følte jeg ikke noe fare, bare en slags "hvem er du?".. Jeg sa høyt hvem vi var, hunden og jeg, og at vi ba om lov til å overnatte på stedet. Så satte jeg meg ned på den gamle grunnmuren og kikket utover. Plutselig fikk jeg en sterk følelse av ro, og at jeg skulle se til høyre. Jeg snudde meg, og fikk øye på en skrent som lå godt i ly for vinden. Like nedenfor var det en stor gressflekk som passet perfekt til et telt. Nesten som om jeg ble tilvist en plass og var velkommen. Da jeg forlot stedet dagen etter stakk jeg innom hustuftene og mumlet et "takk".

Interessant tråd! Da jeg var 19 år gikk jeg tur på fjellet sammen med min fetter, vi hadde gått langt og var slitne men det var vanskelig å finne ordentlig teltplass, det var mye stor stein og kratt. På et tidspunkt krysser vi to bekker som renner parallelt. Da vi har passert begge bekker og gått litt videre er det plutselig en stemme inni hodet mitt som sier: "ELVEKRYSSET". Det var veldig høyt, og som jeg husker det med en annen slags stemme enn den jeg normalt tenker med, for å si det sånn.... Det var så kraftigt at jeg satte fra meg sekken med én gang og løp tilbake igjen, og litt nedover langs den ene bekken. Og ganske riktig, der de to bekkene mødtes var det en fin liten gras-slette med ved nok til bål i nærheten. Jeg har ofte tenkt på hvem det var som ga meg et lite tips der. Har desverre ikke fått anvist flere leirplasser på den måten siden..