Vinnerliste

Må si at fjellforums teltonanister skuffet meg veldig her! over ett døgn på å finne ut hva slags telt monsen brukte! Skjerp dere!

Takk for konstruktiv kritikk, det må vi tåle for en landingsside som kom opp i hui og hast. Vi ønsket rett og slett raskt å gi folk en enkel måte å komme i kontakt med oss på. Litt nostalgi som slo inn når firmaet ble opprettet (ref.navnet på selskapet min farfar stiftet i 1951), men det er under endring i brreg og Barents Outdoor AS er vårt firmanavn. Håper det vil lette på navneforvirringen Men fremfor alt håper jeg den nye siden blir tatt positivt imot når den lanseres, og ikke minst at de der ute som måtte trenge det av ulike grunner - vil få glede av den nye (men svært erfarne) serviceavdelingen vår.

Dette var jo merkelig og kan i hvert fall ikke skyldes noe jeg har skrevet. Jeg har da tvert i mot utrykkelig skrevet at man selvfølgelig skal ta lukt og svie som en advarsel om at det kan dannes CO. Men for meg virker det som om du tror du skal få et forvarsel, og det ville jeg på ingen måte stolt på. For å gjøre dette helt klart satte jeg nå opp et eksperiment for å vise hva som skjer når du setter på en kjele på en brenner. Og det du også skal ha i bakhodet er at dette er en brenner som går for å lage relativt lite CO, ikke den aller beste, men en av de beste. Jeg gjorde dette eksperimentet for å vise at du lett går på en farlig smell hvis du satser på at du skal få et forvarsel om at noe er galt. Det er ikke for ingen ting at CO kalles for "the silent killer". Eksperimentet: Jeg satte opp et kamuflasjetelt der alle luker var lukket, men hvor jeg lot det være ei glype øverst på døra. Teltet er uten bunn, så denne glypa representerer en god lufting fordi glypa sitter høyt oppe og man får en skorsteinseffekt fordi lufta i teltet varmes nokså mye opp. På et "vanlig" telt må du nok ha en god del større åpning på døra for å få samme utluftinga, hvis du ikke har et telt som kan gi denne skorsteinseffekten da. Trekken ut av luka av varm luft var helt tydelig som en liten "vind" som sto opp av glypa. Jeg kjørte Kovea Booster1+-brenneren på høy effekt og stakk henda inn og pumpet av og till for å holde trykket oppe. Den gule staven er en meterstokk og er en meter lang for skalaens skyld. Jeg kjørte både med og uten kjele. Når det var kjele på smeltet jeg snø. Jeg kjørte følgende målinger: 1) Først kjørte jeg uten kjele i 20 minutter. CO-måleren viste aldri mer enn 0 hvilket vil si mindre enn 10 ppm. Inge spesiell lukt fra primusen, men det var tydelig varmere i teltet enn ute, antakelig rundt 10 varmegrader mens det ute var rundt 3 kuldegrader. 2) Deretter satte jeg kjelen på og fikk følgende verdier - Etter 5 minutter: 56 ppm, ingen endringer med hensyn til lukt fra primus - Etter 30 minutter: 72 ppm, ingen endringer med hensyn til lukt fra primus. Jeg hadde da smeltet snø til 4 liter vann. 3) Så lukket jeg igjen glypa i døra helt. Det ville strupe skorsteinseffekten og resultere i mye dårligere lufting. Jeg fylte også kjelen på ny med snø. Etter under 10 minutter gikk alarmen på 200 ppm. Fremdeles , ingen endringer med hensyn til lukt fra primus. 4) Jeg tok av kjelen og luftet godt ut av teltet, lukket så helt igjen på nytt, men nå altså uten kjele på primusen. CO-verdien steg gradvis opp til 100 ppm i løet av en halv time. Ingen endringer med hensyn til lukt. 5) Uten å lufte ut strakk jeg hånda inn og tok av kjelen (pumpet opp trykket litt også). Etter 5 minutter var verdien nede på 15 ppm. EDIT: Her glemte jeg å si at jeg nå lukket opp glypa igjen, stakk så hånda inn...osv (her har jeg rota fælt gitt 🤪kaanskje jeg fikk i meg litt mye CO når jeg stakk hue inn og sniffa etter lukt fra primusen?) 5) Nå lukket jeg opp glypa (og pumpet litt opp på trykket for å holde effekten jevnt høyt, fremdeles uten kjele). Etter 5 minutter var verdien ned fra 100 ppm til 15 ppm. Målet med dette punktet var å se hvor effektiv utluftinga gjennom glypa og skorsteineffekten var. Så hvor er forvarselet her? Det eneste som gav noen indikasjon på CO var måleinstrumentet. Hadde jeg sittet ute i felt med dette teltet hadde jeg antakelig hatt ei sånn glype øverst for å kunne følge med (f. eks. orrfuglleik). Med en stillebrenner gående kunne jeg sikkert ha holdt litt varme inne i teltet uten at det ville være noe spesiell fare. Hvis jeg skulle kommet til å lukke igjen luka og sette over kjelen for å smelte snø ville fort ulykken kunne være et faktum - og det uten at jeg hadde merket noe spesielt. Det som er ekstra farlig er at en av virkningene av CO-forgiftning er at dømmekraften settes ned. Det vil fort bli slik at man ikke gjør de rette tingene når man merker en begynnende hodepine (eller andre symptomer).

Øvelse gjør mester sies det... to siste skjeene jeg laget. Begynner å bli fornøyd med formen og teknikken begynner å sitte. Ikke lenge til man kan begynne å utforske litt usymmetriske typer. Disse to passer utmerket til suppe, gryterett eller lignende

Bestyrerinnen og Steinkjerringå Sol, blå himmel og beinkaldt. Det har vært hva værgudene har servert i mange dager – i ukevis. Nå meldes det om væromslag. Det kan komme både nedbør og vind. Det gjelder å utnytte de flotte dagene. Bestyrerinnen ville være med på tur denne lørdagen. Selv hadde jeg sett for meg en litt lengre tur, men når Bestyrerinnen vil være med så blir det omlegging av planene. Vi ble ganske fort enige om å ta til Høgjæren. Nå hadde jeg jo gått rundturen noen ganger, men når alternativet lett blir en strandtur, så får det heller bli «nok en gang» Høgjæren. Det har blitt mange turer de siste ukene. Det flotte vinterværet har gitt mulighet for tur hver dag. Det ble mye strandturer, men etter at jeg anskaffet piggsko, har det blitt en del turer i mer utmark og litt fjell. Lørdagsmorgen var jeg glad for å kunne gå bare en «kjapp» tur med bestyrerinnen. Alle turene de siste ukene hadde tatt på. Det har blitt 6-7 turer i uka, og de er vanligvis på 7-8 til 11-12 kilometer. I tillegg har jeg hevet et par kilo ekstra i sekken. Nå skulle jo ikke et par kilo fra eller til gjøre sørlig forskjell, men disse få kiloene merkes etter en stund. Spesielt opp bakker merkes det fort på pusten. Denne lørdagen ble det altså Høgjæren med Steinkjerringå og Synesvarden. Steinkjerringå og Bestyrerinnen..... Det var ikke antydning til tinvær da vi kom til Parkeringsplassen ved Holmavatn. 4-5 minusgrader og det knirket i snøen. Det var også andre enn oss som ville på tur. Noen hadde alt startet og vi så flere i stien lengre framme. Det var omtrent så folksomt som en «vanlig» søndag. Forholdene var nøyaktig lik de jeg hadde har på min første tur med piggsko her 4. februar og på neste tur 10. februar. 14. dager med sammenhengende sol og omtrent blå himmel, og frost. Hele tiden med snødekke. Litt forskjell er det likevel blitt i løpet av disse 14 dagene. Skyggen er blitt kortere. Selv om det fortsatt blir et valg mellom motlysbilder eller lange skygger fra fotografen. I tillegg har det også blitt varmer. Det vil si at jeg synes varmen fra sola kan kjennes bedre når sola står på og trekken holder seg vekk. Det er noe eget å gå slik på snø uten ski, med himmel og hav og fjell i nærheten. Høgjæren byr på få «fastpunkter», men manglende trær, bakker og fjell, oppveies av nettopp utsikten og det å kunne se langt med en høy himmel. Det er egentlig en flott plass å gå tur. Nok så ulikt andre plasser. Det nærmeste jeg kommer på er Hardangervidda, men den ligger langt vekk og mye høyere. Bestyrerinnen stoppet opp på toppen av Synesvarden. Hunn kom i snakk med et annet par som også var på tur. Det ble også tid til te og et par kjeks, før vi fortsatte nedover mot Holmavatn. Ikke langt nede i bakken gikk vi på Sigbjørn og Anne Lise. De gikk motsatt vei av oss, og hadde startet mye senere. Det var noe med en kloakk i bestemorhuset. Litt senere traff vi flere kjente, og det ble igjen en stopp for prat. Det gikk litt tid med disse stoppene, men denne dagen hadde vi det ikke travelt, og det er jo kjekt å treffe kjentfolk på tur.

Takk for det! Jeg legger ned en del arbeid både i fotografering, planlegging og forberedelse av disse turene og det er hyggelig at det blir satt pris på. Levity-sekken er meget komfortabel å gå med, og den har god passform/konstruksjon og komfortabel padding i skulderstropper og hoftebelte. Når det kommer til det å få plass til utstyr for en ukestur på sommerstid i en sekk på 45L så går nok det først og fremst ut på å ikke ta med ting jeg ikke trenger. Deretter lønner det seg å ha en fleksibel tidsplan for turen, slik at jeg ved å følge med på prognoser for temperatur og nedbør fra flere kilder kan sikte meg inn på en "godværsperiode", og dermed kan utelate en del ting jeg "kanskje får bruk for". Videre passer jeg på å ha en smart, lagdelt bekledning der alle plaggene passer sammen, der ett plagg kan ha flere funksjoner, og der alle plaggene kan brukes samtidig om nødvendig. Det å ha en egen dedikert kompakt og lett sommerpose hjelper også. Til slutt er det bare å droppe den sixpack'en med øl, så er man i mål. Å ta båten inn til Viermahytta og ta en rundtur langs Jengelvassdraget og Gaukarvatnet er en kjempefin tur. Jeg koker ørreten først og fremst fordi jeg synes det smaker bedre. Dessuten er det mye mer lettvint og bare la kjøtte trekke til det slipper beina, og man sparer samtidig brensel. Fiskebuljongen smaker også godt, og jeg får da samtidig i meg litt mer væske. Det blir mer klin og gris og arbeid med filetering ved å steke fisken, men jeg gjør det også av og til.

jeg begynner med å stryke den lett på siden. gir den noen lekende blikk før jeg sier et par grisete innøvde strofer. Hjelper ikke det, kjører jeg lette i antrekket, det pleier som regel å sette den i fyr og flamme 🔥

En rundtur i Børgefjell sommeren 2019 Jeg tenkte jeg skulle skrive en rapport fra årets tur i Børgefjell, da jeg kom på at jeg faktisk ikke hadde skrevet om fjorårets tur. Men sent er jo som kjent bedre enn aldri, så her kommer en forsinket turrapport – eller en usammenhengende bildereportasje om du vil – fra sommerturen i Børgefjell juli 2019. Jeg innleder med et stemningsbilde fra en sommernatt ved Vestre Tiplingen, med Kvigtind i bakgrunnen. Turen gikk over 6 dager og startet og sluttet ved Tomasvatnet (øst for Majavatn). Ruta ble på om lag 120 km og gikk om Orrekskardet, Jengelvatnet, Litle Kjukkelvatnet og Gaukarvatnet, opp Viermadalen og over Flåfjellet til Ranserdalen. Deretter ble ruta lagt nordover mot Rotnan og Tiplingen, før nesa ble snudd sørvestover igjen mot Store Kjukkelvatnet, Litle Kjukkelvatnet, over Kyllingen mot Orrekskaret og tilbake til Tomasvatnet igjen. Været oppførte seg bra og i henhold til værmeldingen det hadde fått, og bortsett fra et par kraftige regnskyll når jeg gikk oppover langs Simskardelva og regn det siste natta i Orrekskardet, så hadde jeg oppholdsvær og stort sett sol hele turen. Temperaturen var opp mot 20° på dagtid. Etter en 4,5 timers biltur fra Fosen parkerte jeg ved Nordigarden og begynte å finpakke utstyret; fjerne unødvendig emballasje på provianten, og ta en siste vurdering på hva som skulle pakkes med. Nytt utstyr som skulle testes på denne turen (og det er jo alltid gøy) var sekken Osprey Levity 45 og teltet Zpacks Duplex. Og en ny Shimano STC teleskopstang. Bortsett fra det var vel det meste likt som på forrige tur. Etter å ha lest litt på de interessante oppslagene om nasjonalparken på låveveggen ved parkeringa var det bare å hive sekken på ryggen og legge i vei oppover lia. (Beskrivende tekst står over bilde) Dag 1: Tomasvatn - Orrekvatn (~ 9 km) Klar for å legge i vei. Parkeringsavgift for ei uke er betalt, og sekken er pakket. Totalvekta på sekken er presset ned et par kilo siden fjorårets sommertur. Vekta inkluderer 3 kg proviant men er (naturligvis) uten vekta av kamera. Informasjonsskilt et stykke opp i lia. Målet for dagen er bare å komme seg et lite stykke inn i nasjonalparken og forhåpentlig vis miste mobildekning. Første leir blir ved Orrekvatnet. Her blir det å koke seg litt middag og tusle litt rundt og nyte omgivelsene. Dag 2: Orrekvatnet - Ranserbua (~ 38 km) Morgen ved Orrekvatnet. Det har skyet til i løpet av natta, men skylaget skal snart lette. Jeg er ikke helt sikker på hvor turen skal gå i dag, men har en tanke om å gå over mot svenskegrensa og Ranserdalen. Får se hvor langt jeg kommer... Etter å ha ruslet oppover hele Orrekdalen blir jeg møtt med en nydelig utsikt over Jengelen. Vestover, mot Jengelskardvatnet. Men turen herfra går østover i retning Gaukarvatnet, forbi hyttene og naustene i østenden av Jengelen. På vandring et sted mellom Jengelen og Gaukarvatnet. Dette blir den eneste reinen jeg ser på hele turen. På en holme på Litle Kukkelvatnet. Men kan det være en helt hvit kalv som ligger nede til venstre, eller er det bare en stein? Forbi Gaukarvatnet og oppover Viermadalen. Utsikt nedover Viermadalen og mot Store Namsvatnet. Jeg tenker på den nydelige teltplassen jeg hadde her året før, nede i dalen hvor Sapmanelva og Viermaelva møtes. Stopper litt her for å rette litt på denne steinen som holder på å velte. Det er en 3-4 bekker som må forseres ved innoset til Viermavatnet. Opp i rundt 1100 meters høyde og over snøskavlene i sørenden Flåfjellet. Skylaget tetner til og det begynner å mørkne. Breen på østsida av fjellryggen må krysses, ett eller annet sted. Som forventet er ikke dette panoramabildet i nærheten av å kunne illustrere hvor bratt og fryktinngytende denne breen er. Lille Jetnamsvatnet ses i bakgrunnen til høyre. Heldigvis bærer snøen godt. Langs reingjerdet ned mot Ranserdalen. Utsikt nedover Ranserdalen. Ranserbua står tom, og med litt flaks ligger det en vedkubbe eller to i utedassen. Dag 3: Ranserbua - Vestre Tiplingen (~ 17 km) Jeg våkner grytidlig om morgenen, til en gnistrende soloppgang. Det er min bursdag i dag (regnestykket viser at jeg nå er litt nærmere 60 enn 20) og å se sola stige opp over fjelltoppene fra døråpningen på Ranserbua var nok akkurat det jeg ønsket meg. Bursdagsfeiring med kaffe og sjokolade. Inventaret i bua er sparsommelig. Ferdig pakket og klar for ny dag. Hengebrua over Ranserelva. Jeg følger reingjerdet opp mot Rotnan, hele tiden med utsikt opp mot Rainesklumpen. Det er spor av sommer mellom snøskavlene ved Rotnan. En vindskeiv utedass ved hytta i nordenden av Rotnan. Turen går videre ned mot Tiplingen, med myrer og frodig bjørkeskog. Langs Vestre Tiplingen. På en liten odde ved Vestre Tiplingen finner jeg turens vakreste leirplass. Dette var virkelig en drømmeplass! Myggen er helt enig. Jeg benytter anledningen til å spare litt gass, og koker middag ved en eksisterende bålplass i vannkanten. Beklager folkens, det er bare plass til én i dette teltet. Dag 4: Vestre Tiplingen - Store Kjukkelvatnet (~ 19 km) Dette er nok det fineste minnet jeg har fra denne turen, og jeg har tenkt på denne stunden her mange ganger i ettertid. Tidlig morgen, fantastiske omgivelser, sommer og varmt, blikkstille vann, og mektige Kvigtind i bakgrunnen. Det blir langt utpå formiddagen før jeg bryter leir og legger i vei sørover igjen. Oppover dalen fra Vestre Tiplingen, langs Simskarelva. Omtrent halvveis på vei opp mot Store Kjukkelvatnet. Noen regnbyger er på vei. Kvigtind. Jeg her vært på toppen her én gang tidligere. Da fulgte jeg ryggen på nordøstsiden opp, oppe til høyre i bildet. Framme i nordenden av Store Kjukkelvatnet. Her blir det leir rett sør for det lille høydedraget 879. Dag 5: Store Kjukkelvatnet - Orrekdalen (~ 26 km) Jeg har som vanlig rigget meg til med utsikt over vannet fra teltåpningen. Fint vær i dag også, selv om det er noe mer vind her oppe. Plutselig dukker hunden Idéfix opp på himmelen i øst. Hva gjør han her? Poserer for kameraet. Det er nest siste dag på turen og jeg må bevege meg vestover, og planen er å gå over skaret mellom Litle Kjukkelen og Kvigtind, og følge Bisseggelva ned mot Litle Kjukkelvatnet. Vading av Bisseggelva! Bildet er hentet fra et lite filmklipp. Det er ikke ofte jeg vader en elv tre ganger for å kunne filme eller ta bilde, men litt gøy er det da. Fiske i ett av de mange småvannene ved Litle Kjukkelvatnet. Én ørret. Én lunsj. Rød i kjøttet og god på smak. Koking av fiskegryte i le for vinden. Fra området nord for Litle Kjukkelvatnet. Jeg kvakk til da jeg hold på å tråkke rett i et rypereir! Rypemor flakset opp rett mellom beina på meg. Jeg tok et kjapt bilde av de små håpefulle før jeg skyndte meg videre. På vei ned fra Kyllingen mot Orrekdalen. På grunn av varmen de siste dagene har flere av bekkene som det såvidt sildret i da jeg gikk her for en liten uke siden blitt flomstore. Den siste leirplassen blir helt nederst i Orrekskaret. Nå har det skyet til og såvidt begynt å regne. Vading av Storelva sparer jeg til i morgen. Dag 6: Orrekskaret - Tomasvatn (~ 8 km) Lavt skydekke og regn på dag seks. Jeg har bare ei lita mil igjen ned til Tomasvatn, og jeg har det ikke travelt, så det blir til å ligge i soveposen og drikke kaffe noen timer utover formiddagen. Sko og sokker har merkelig nok ikke tørket av seg selv i løpet av natta... Kryssing av Storelva foregår uten dramatikk, og da jeg kommer ned til Tomasvatn har det sluttet å regne. Så da var årets sommertur over! En utrolig flott tur gjennom store deler av Børgefjell, områder som jeg aldri har opplevd tidligere. Og følelsen av å kunne "fly" over viddene uten å bli sliten, med lett sekk og lette sko, over store avstander, og oppleve store naturområder, det er helt fantastisk. Minnene fra denne turen kommer til å sitte i lenge. Som den morgenen i Ranserbua, morenelandskapet nord for Rotnan, turen ned snøbreen ved Flåfjellet, vadingene både i innoset og utoset av Litle Kjukkelvatnet, for ikke å snakke om drømmeleiren ved Vestre Tiplingen. Hvor skal neste års tur legges mon tro? Det blir nok et sted i Børgefjell...

Kan også si at hovedpoenget med testene var å se om 1) det er signifikant forskjell i CO-produksjon på å fyre med og uten kjele, og 2) om det blir mer lukt når det genereres mer CO. Svarene er altså ja på det første og nei på det andre - i denne testen.

Hei, hjelper deg gjerne med dette. Ida som utfører reparasjoner hos oss har 42 års erfaring. Du kan bruke vår (høyst midlertidige landingsside) utigjen.no eller sende oss en mail direkte på [email protected] hvis du foretrekker det.

Bruker Coleman fuel eller Primus Powerfuel

Jeg ville ikke bøyd teltstanga tilbake, det vil ganske sikkert bli et svakt punkt. Litt avhengig selvfølgelig av hvor mye bøyd den er. Det er ganske rimelig å få tak i en ny stang av god kvalitet.

Dette med å være bevisst på symptomer kan være en utfordring når kullosforgiftningen fører til tap av dømmekraft (som er ett av flere symptomer). Man har jo lest og hørt om erfarne folk som er blitt forgiftet uten å skjønne noe som helst.

Sett de tre siste episodene nå, og er fortsatt litt skuffet over hvor korte episodene er. Nesten to hele episoder med seiling uten vind, og når fotturen på 20 dager begynner er det mer fokus på blytunge sekker og skaden til Mattis.. Gledet meg til å se mye fra Børgefjell når de viste introen i første episode fra denne turen, men hele Børgefjell fikk ca 1 minutt og 30 sek skjermtid, der halvparten var filming av rein.. Bare fotturen i seg selv kunne fått 2-3 episoder, om ikke mer.. De klippet hardt og brutalt på slutten virker det som. La og plutselig merke til noe når jeg så gjennom Alaska-turen for å sjekke noe. Trodde de bare var 3 på tur i Alaska, men jeg teller da virkelig 4 personer i leiren her(ep. 2, 12:52-12.56)....?!?! Fikk de besøk?

CO binder seg til blodet 200-300 ganger sterkere enn oksygen, og har en estimert halveringstid på 2-6 timer. Det betyr fort at har du vært eksponert for f.eks. 200ppm i et telt holder det ikke med en luftetur utom teltet for å normalisere CO-metning i blodet igjen. Det kan fort gå flere døgn. Hvis jeg husker riktig er behandling av CO forgiftning rent oksygen via maske med reservoar (12-15 liter/min) i 6-12 timer. Forøvrig veldig bra gjennomført eksperiment @Skogens Stønn FHI har en omfattende artikkel her: https://www.fhi.no/nettpub/luftkvalitet/temakapitler/karbonmonoksid/

Eg har traverse på Nansen. Går fint. Sko: Har prøvd nokre 75 mm siste to åra, og endar nok på eit par Andrews. Crispi sine ymse 75mm er pyton på min fot (prøvd i butikk og på tur). Alfa kan eg generelt ikkje ha pga utforming hælkopp. Asolo eller varg kan eg sørgeleg nok heller ikkje ha (har lånt og prøvd på tur). Passar ikkje fot, så alle fint brukte par som ligg på finn får vere i fred. Fischer sin bcx har eg prøvd, den er mjuk og skrekkeleg romsleg, vanskeleg for meg å få til å sitte på foten. Svømde rundt.

Det jeg lurte mest på var om det er kjele på, eller kjele av, i punkt 4. Siden du skriver i punkt 5 at du tar av kjelen, mens du i punkt 4 innleder med å si at kjelen er av

Eg har diverre ikkje greidd å lese det utfrå innlegga dine, like lite som at du har greidd å lese mine innlegg slik eg hadde meint dei. Eg meiner eg også har skrive heilt utrykkeleg at ein ikkje skal stole på at ein får forvarsel. Med denne oppklaringa, ser eg heldigvis at me er heilt einige på alle vesentlege punkt.

Hva bruker du istedet for alkylat på Boosteren? Er den ikke bare laga for white gas og gassbokser?

Enig med Marius. Jeg ville nok byttet ut vindusplasten med duk. Vindusplast brukt til båtkalesjer er ganske tykk, og er ikke så lett å krølle samme, så duk er nok et bedre alternativ. Og jeg ville heller ikke bøyd stangen tilbake. Da blir den nok mer svekket. Ville byttet ut enten de delene som er bøyd eller hele stangen.

Wildfors beklaget feilen på nettsiden, jeg kunne få 500kr i rabatt på komplett lykt om jeg fortsatt ville ha den, men jeg takket nei. Har fått monteer 5000 i posten nå. Og test hjemme imponerer foreløbig! I pakken følger det med sykkelfester, hodelyktbånd, goprofester, forlengelseskabel, stropper til batteri etc. Så det er ikke nødvendig å kjøpe mer enn kun lykten. Lyktehodet er lett nok til å brukes i hodelyktfestet, og mer enn lett og lite nok til å bruk på hjelmen. Lades via USB. Alt virker solid, ledningene er kanskje noe stive. Lyktehodet blir fort varmt på maks, så jeg har vel en mistanke om at den ikke leverer fulle 5000 lumen over lang tid, men om den leverer over halvparten av dette er det fortsatt veldig bra for den prisen. Totalt, inkludert gratis frakt på døren: 1999kr. Det må sies å være ett veldig bra kjøp for en så kraftig lykt. Skal prøves på ski så snart vær og forhold tillater det. Først da ser jeg om den står til forventingene

Anbefaler Crispi Bre, fantastisk god sko (for mine føtter). Beste jeg har hatt. Stiv såle og bra nok ankelstøtte. Bruker de på på Nansen og Falketind 62. Man fikk kjøpt de billig på fjellsport med 25/30 rabatt da veilendene er 3500. Men nå er det helt utsolgt i alle størrelser.

Fischer påstår selv den har stiv flex i sålen. BCX 5 har medium, og er stivere enn Alfa Skarvet 2011. Fischer kan jeg kjøre litt med på BC. BCX 875 var visst en veldig god støvel en gang i tiden, men finnes ikke lenger. Var på tur med en amerikaner en gang som brukte de. Kjørte raske fine svinger på drittføre.

Har 200-300 døgn med intens fyring med Kovea Booster. Stort sett kun på rensa bensin. Aldri noe trøbbel, men har veldig gode lufterutiner og fyrer aldri i innerteltet. Har opplevd det ubehaget som blir beskrivi her på en tur, og det er den eneste turen jeg har brukt alkylat, så det droppa jeg fort.

hei ja har snakka me di på tlf, utrulig flott service og kjekk samtale men han sjøl kjørte ikkje telemark så han kunne ikkje besvare mine spm utenom synsing. som igjen vise genuin ærlighet å ikkje kun prøve selge produkte sitt. som igjen ga 10 poeng ekstra til sgn ski 😁

Takk for det. I sommermånedene er det både enkelt og trygt å pakke lett, og det er utrolig tilfredsstillende og gøy å klare seg med lite. Men i de kaldere årstidene foretrekker også jeg å bruke litt tyngre og mer robust utstyr, og ha mer redundans på bekledningen. Det er herlig med slike lette, myke, luftige og komfortable sko som tørker på et blunk i fjellet på sommeren. Her er det ingenting som trykker eller klemmer på foten, og gnagsår blir et fremmedord. En (for meg) perfekt passform og lavt tyngdepunkt og nulldropp gir en naturlig gange og en bruk av sener og muskulatur i fot, ankler, knær og hofter som gjør at jeg ikke blir så fort sliten.

Det er derfor det er så viktig å vera bevisst på CO. Med det minste teikn på å ikkje vera heilt til stades skal CO vera det fyrste ein tenker på, og koma seg ut i frisk luft. Det kan redde livet ditt. Dersom ein overser desse aller fyrste symptoma, kan det vera for seint. Dette har redda meg 2 gonger, i begge tilfella ville kroppen helst legge seg ned, i alle fall ikkje ut i kulda. Men min innøvde bevisstheit på CO, fekk meg ut i frisk luft. Dei tilfella eg har lese om, der (erfarne eller uerfarne) folk har beskrive slike situasjonar, nevner dei gjerne nokre slike vage teikn, som dei sjølv ikkje har skjønt, og derfor ikkje gjort dei rette tinga tidleg nok, før tap av dømmekraft inntrer. Men ein skal sjølvsagt ikkje utfordre skjebnen og stole på at ein får varsel om CO-forgiftning, verken som tidlege symptom eller vha alarm. Ein skal alltid sikre god lufting og ellers vera forsiktig. Sjølv sitt eg alltid i teltåpningen og puster inn uteluft når snøsmeltingskjelen står på brennaren, Skal ein vera heilt sikker, er det enkle tipset å aldri ha brennaren inne i teltet. Det er også tipset som både teltprodusenten og brennarprodusenten seier at du skal gjera. Vansklegare er det ikkje.

Er du stiv i nakken @Terka ?😀

Jeg drømte lenge om disse Med en litt godt dekkende gamasje må de jo kunne regnes som lærstøvler? Kjøresterke var de nok i alle fall, men jeg endte nå med T1 og var relativt fornøyd med det. @Larix synes de fleste telemarkstøvler var forferdelig smale jeg. Sluttet ikke å gråte i helsen før jeg gikk over til alpint og spesialtilpassede støvler for en 8-10 år siden 😒

Ikke sett denne jeg heller, og dette var helt kanonbra! Alltid interresant å se hvor lav vekt dere lettpakkere får sekkene deres for en ukestur uten at det går for mye utover komforten, står i kontrast til mine 20kg hvertfall Jeg også er fan av Altra sko, men da til løpetreningen min - og der gjør de hvertfall jobben. Veldig bra sko på mange måter! Takk for en inspirerende rapport, gleder meg til jeg skal besøke denne perlen av Norge

Overraskende nok så syns jeg den biten med seilingen i de første episodene var underholdene og jeg koste meg, men gledet meg til de skulle til Børgefjell.. Og der var de i 3 sekunder og så var de ved Nordlandsporten og ferdig, så det var skikkelig nedtur. De kunne garantert ha laget dobbelt så mange episoder enn dette, evt. filmet mer innhold som er seerverdig. Men er fornøyd med at det i det hele tatt er friluftsliv på boksen.

Så lenge ein sikrar god lufting, ikkje brukar brennaren eller andre varmekilder når ein søv, og er bevisst på alle symptom som er direkte eller indirekte knytt til CO, er det ingen fare for å dø av CO-forgiftning i telt. Med å vera bevisst på alle symptom, meiner eg då at lukt og svie i auga er slikt ein skal ta på største alvor. LPG kan nok lage CO utan så mykje lukt, men både bensin og parafin luktar så mykje at ein har god moglegheit å oppdage ufullstending forbrenning bare ved hjelp av lukt. Den aller største feilen ein kan gjera, er dersom ein føler seg kvalm eller svimmel, og då legge seg i soveposen og la brennaren gå fordi ein føler det er godt med varmen. Ved det aller minste teikn på kvalme, må ein ut å få frisk luft. Det dør diverre langt fleire enn 1 person annankvart år i campingvogner og bubilar pga CO her til lands. I telt er det langt lenger mellom dødsfalla her til lands, men det er nok mykje pga av nordmenn ikkje ligg så mykje i telt.

Posen passet veldig bra, fikk en tur i desember, dessverre ikke fått testet den så langt i år, men håper på en tur snart 👍 fikk investert i sovepose til gubben også som tåler litt mer kulde enn min, så godt triks å ta med seg om jeg tjuvlåner den 😉

Tusen takk for gode svar! Jeg endte opp med å kjøpe en Western Mountaineering Puma. Har såvidt testet den i stua. Gleder meg stort til jomfruturen til helgen. Med oppholdsvær blir det å sove ute under åpen himmel. Gull!

Husk å putte den brukte fyrstikken tilbake i esken, den vet du virker og kan være god å ha!

Det er en skøytesko du har funnet fram til der. "rc team skate". Skøytesko er stivere enn klassisk sko. Men jeg synes ikke skøytesko er særlig gode å gå diagonalgang med. De flekser gjerne litt mindre bakover, det gjør at de ikke er så lett å strekke foten framover.

For å sitere "Om oss"-siden på Larsmonsen.no

Fyrstikker "don't fix what aint broken"

Alene, på snø og is. Piggskoene har gitt muligheter for «vanlige» turer sel om det er is og frost. Nesten slike turer jeg vanligvis går ellers. Det vil si ikke for lange, men heller oftere. På sommeren blir det flere langturer, men høst og vår blir det ofte kjappe greie turer uten for mye kjøring. En slik «vanlig» tur, er fra Sælandsskogen til Bjødnali og tilbake til bilen rundt Sjelset. En kjapp og grei tur. Det står at turen er ca 7 kilometer, men med litt ekstra opp til gården på Bjødnali, blir det omtrent 8 kilometer og nesten ro timer. Nok til at jeg skriver et lite referat. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært mot Bjødnali, men den gangen ble det både over Blåfjell og rundt Engjavannet. En ganske lang tur. Det fikk bli den korte turen denne gangen. Været var grunnen til at jeg bestemte meg for å ta mot Bjødnali. Det var fortsatt blå himmel og kuldegrader, men det var værskifte på gang, og vinden hadde tatt seg opp. Det skulle blåse opp mot stiv bris. Med 5-6 kuldegrader og stiv bris, blir det en kald opplevelse å gå tur. Det blir lett en «følt» temperatur på nest – 20 grader. Bjødnalituren byr på le for østavind. Det kunne være en grei tur under slike forhold. I forhold til hva som har vært vanlig den siste tiden, var det bare noen ganske få biler på parkeringsplassen. Det har ellers vært mange på tur i det flotte været vi har hatt. Litt innenfor parkeringsplassen var det et par karer som holdt på å sage opp noen trær til ved. Utenom disse så jeg ikke et menneske på hele turen. Litt uvanlig. Jeg hadde ikke vært opp Urdådalen på en stund. Det har blitt vanlig å ta turen over Blåfjell, som gir noe mer bakke. Jeg hadde aldri gått Urdådalen i skikkelig vintervær. Det var på tide å gjøre et forsøk. Det var selvsagt ikke noe problem å komme opp Urdådalen. Det var stor sett snø i stien, som var tråkket ned og helt grei å gå på. Et par plasser var det is et kort stykke. Det var rennende vann som var frosset, og hang som en vegg på innsiden. Urdådalen er som oftest frodig og grønn. Nå var eik og bjørk uten blader, og det ble et mye mer villmarkspreg over turen. Villmarken forsvant oppe ved Bjødnali. Der var det bilspor på veien, og disse fulgte jeg ned til Sjelset. Vinde, som jo var grunnen til at jeg gikk denne turen, kunne jeg kjenne oppe i skaret mot Sjelset. Det blåste nok 10-11 m/sek, men siden jeg fikk den bakfra, var det ikke kaldt engang. Nede ved «ånå» holdt de på å rydde. Mye av buskene og småtrærne var saget ned, og det var blitt mye åpnere. Det vil bli mye mer sol der til sommeren. Etter å gått hele turen uten å treffe noen, mente jeg det ville være en eller flere på tur fra Sælandsskogen og mot Sjelset. Vi pleier alltid å treffe noen der. Denne dagen var det ingen. Det ble en helt ensom tur denne onsdagen, men ikke en dårlig tur for det. Været var jo fortsatt bra, siden vinden ikke fikk tak for det meste. Stien var grei å gå, selv om det var på hardtråkket snø. En flott men ensom tur i godt vær.

Ring SGN. De kan fortelle akkurat hva de har bygget de forskjellige skiene til og hvilke egenskaper de har. Gjorde det selv og har et par Togga på vei.

Ikke sett denne. Takk for flott rapport! Og etter å ha hørt 90 Dager på Loffen i Børgefjell som lydbok to ganger i vinter er det kjempegøy å se disse bildene. Drømmer ikke mindre om Børgefjell nå...

Takk for en flott og inspirerende turrapport! Artig å lese om både utstyr, rute, samt flotte bilder! Jeg er litt imponert av at du får til utstyr til en så lang tur i en 45-liter sekk. Er den komfortabel å gå med også? Du har nok prioritert vekt i dine innkjøp enda mer enn det jeg har gjort. Jeg planlegger selv en 5-dagers tur i Børgefjell (området Gaukaren og Blyvatnet) med familien (har 3 nesten voksne ungdommer) til sommeren, men går da med noe tyngre utstyr (sekker på 65-85 liter fra Gregory og Osprey som veier over 2 kg) og fjellstøvler (Crispi Skarven). Jeg bestilte en Osprey Ariel plus 85 til kona i går, men ble litt usikker nå på om jeg burde prøve å finne noe lettere. Nå kan det jo kanskje hende at det funker like godt til oss som ikke blir å gå like lange distanser som det du gjorde. Jeg ser også at du koker ørreten. Er det for at du ikke vil bære stekepanne, eller smaker det like godt? Jeg har ikke prøvd å koke fjellørret før, men det burde kanskje prøves? Det blir en del planlegging og innkjøp ser jeg. Er ikke så drevet og derfor nyttig å se hva andre drasser på:-)

Jeg har den kniven som er litt mindre, Børgefjell. Veldig fornøyd med den. God tyngde og fungerer godt som øks.

Hei Det kan jo hende at de er flinkere til å sy enn sette opp hjemmesider? Det er ikke alle som har IT kompetanse i høy grad eller er veldig formelle mht. organisasjonsnummer. Elgen

Prøv å vær litt positiv da gitt og ikke så kritisk, la nå disse få en tjangs.

De har jo informert om at de som hurtigst har satt opp en side for kontakt. Tipper det har større pri å få på plass maskinpark og tekstiler enn å starte it-avdeling 😉

Ja, om man vil ha noen til å organisere turen for seg så er denne også et alternativ, veldig flink og serviceminded fyr som jeg kan sette deg eller dere som vil i kontakt med dem: https://jackpinepaddle.com/

Hei Det store priselementet er pris på bushfly og det er helt avgjørende hva du gjør fra f.eks yellowknife. (om du skal bruke bushfly) Padler du ut fra yellowknife og hentes med fly, flyr du ut og hentes der ute og til sist hvilke avstander skal du fly. Flyr du fra yellowknife og ut til e.g Sled Lake eller whitefish lake kan du regne en Beaver til ca 30.000,- hver veg. E.g 2019 pris med to fullastede beavers til sled lake og henting på Eileen lake er ca 130-140.000,- Så det er som du skjønner svært varierende budsjetter alt etter om og hvorledes du benytter bushfly. 1. Klær, har du turklær for norske turer så er ikke det noe investering av betydning 2. Fly fra norge til yellowknife t/r ca 14.000,- (Air Canada) Litt billigere med Icelandair, men da må du bytte flyselskap i edmonton og litt mer krunglete, men kortere flytid. 3. Du får det meste av det du trenger i Yellowknife. Store matbutikker rett uten for sentrum (Old airport Road: Independent grocer, Wallmart, Canadien Tire) I sentrum har du Overlander Sports, der du vår turklær, telt, soveposer etc, samt kan du leie Ally kanoer med redningsvester og det du trenger til kano. Du kan også leie bjønnesikre tønner der som er bra, Husk også bjørnespray, flairs mm. 4. Våpen er greit å få med inn i canada. Det finnes linker hos flyselskapene til hvorledes, samt noen andre linker jeg kan finne frem. Sjekk på forhånd kaliber om du skal kjøpe ammo i yellowknife. Nummerering er ulikt, jeg kan ikke detaljene på dette da jeg selv ikke benytter våpen. Vi har alltid benyttet fly ut og inn på ganske lange avstander. Når vi er 6-8 personer regner vi et budsjett på ca 50.000,- per person, men vi sparer ikke på noe. Jeg har mange lister og tips for din tur, du kan ta direkte kontakt med meg for deling hvis du er intressert. Peter

Eventyret! Det var 8 nordmenn som drømte om villmark, med suget mot det uberørte, med trangen til å oppdage det uoppdagede! Disse 8 menn har hver for seg og sammen erfaring fra jakt, fiske, seliling, hundekjøring, fjellklatring og vandring på fjell og vidde. Disse 8 menn samlet seg om et felles mål. Målet var å reise til Canada og området øst for Store Slavesjø, til de gamle villreineterenes rike, padle på legendariske Snowdrift River og finne Helge Ingstads Tundra Camp! Helge Ingstads "TundraCamp" I 1929 padlet Helge Ingstad sin kano helt til østenden av Fond du lac - bukten. Med kano og hundene på slep gikk han opp indianerenses ferdselsvei mot Artlillery Lake - den kjente Pikes Portage. Etter å ha nådd tregrensen dreiet han av mot vest og fulgte det spesielle landskapet ved skoggrensen. Utpå høsten kom sneen og Helge Ingstad dreiet av mot øst og inn på tundraen. Han skulle finne sitt vinterkvarter der inne i sne og isødet! Så var det han støtte på en oase inne på tundraen. En liten dalgrop med en elv og et lite vann. Det var en liten granskog i ly av høye bakkeskråninger. Vinden ville ikke få samme tak i teltet her. Vi ville forsøke å finne denne plassen men visste det ikke ville være lett. Om vi fant det vet vi ikke men vi fant rester av en gammel leir i det området vi og flere andre har pekt ut som det området han må å hatt leiren. Om vi fant det eller ikke så var det å komme til denne uberørte villmark i seg selv en fantastisk opplevelse. Her var det både Ulv, Bjørn, Moskus og Villrein! Snowdrift River! Snowdrift River er navnet på elven som starter på tundraen sørøst for Store Slavesjø. For nordmenn med kjennskap til Helge Ingstad og boken ”Pelsjegerliv”, (utgitt på engelsk i 1933 under navnet ”The Land of the feast and famine”) er dette noe av det mest eksotiske reisemål som kan tenkes. Det var derfor et mål for vår tur til Canada å padle nedover denne elven. Her er det ikke mye trafikk og man kan ikke regne med å møte annet enn ville dyr langs de endeløse og øde strekningene. Før turen hadde vi ingen erfaring med å padle men det viste seg at gikk fint likevel. Snowdrift River er klassifisert som klasse 2 elv og kan padles av mennesker i alle aldre med moderat kondisjon.. Snowdrift River snirkler seg gjennom et "lite", men prektig stykke av Canadas villmark. Hele elven har en distanse på ca 400 km. Stort sett er den øverste delen for grunn til å padles, slik at man bør starte ca 15-20 km lenger ned. (Triangular Lake) Vi padlet ikke hele elven og avsluttet ved Siltaza Lake, ca 150 km nedenfor startstedet. Den går gjennom skoggrensen og skogslandskap med blanding av forskjellige tresorter, herunder gran. Elven har en blanding av mange små sjøer og hurtigere stryk. Fossene er nydelige og det anbefales å campe ved disse. Elven går relativt sakte og inntil 4 km/t. De øvre delene er som nevnt grunne, nedenfor tregrensen er det dypere med unntak av ved de mange sanddynene. De nederste delene av elven, dvs nedenfor Siltaza lake er langt vanskeligere og padle og man må påregne langt flere og lange portages. Man møter ikke mennesker i denne elven, og treffer du noen skal du ikke se bort fra at det er nordmenn! Til og med indianerene er i dag fraværende fra området da de foretrekker å ta veien om Pikes Portage til Artillery Lake. Langs med elven myldrer det av dyreliv som særlig om nettene trekker ned fra tundraen som i den øverste delen ligger få stenkast fra elvebredden. Forberedelser En slik tur krever uendelig med forberedelser, Alt fra telt og våpen til mat. En av de viktigste redskapene på en slik tur er selvsagt kanoen. Når man skal reise langt og med fly er det på det rene at det er en stor fordel med en sammenleggbar kano. Men det er like viktig at man har en robust kano når man skal 400 km ut på tundraen. Etter nøye vurdering valgte vi den kanoen fra Pakboat. Pakboat sin kano er på mange måter lik Ally - kanoen, men vi har funnet Pakboat sin versjon bedre fordi den er forsterket på vitale punkter og kan pakkes mer kompakt. Dette var et valg vi ikke angret på. Alt fra bruksanvisning, repsett og kvaliteten på materialene virket slik vi håpet på. Båten tåler en støyt på stener i stryk uten at den tar skade av det. Og de to gangene vi benyttet repsettet kunne vi bruke båten kun få minutter etter at den var lappet. (dette til tross for at det anbefales lengere tørketid). Ved siden av selve kanoen hadde vi også med oss spruttrekk som var enkelt og montere. Vår reise Fra Yellowknife ble vi fløyet ut med bushfly til en "utposing" av Snowdrift River som ligger ca 15 km nedenfor Sandy Lake. Herfra ble den første dagsetappen ned til utløpet fra Ingstad Creek. Ingstad Creek ble base for utstyr og mat som ikke skulle være med på letingen etter Helge Ingstads tundracamp. Vi overnattet i basen lutter øre for alle lyder og ulyder som måtte oppstå gjennom nattens løp. Kveldens første leirbål brant og sagnomsuste historier ble fortalt med følelser og stor innlevelse. Dyrelivet består som nevnt av både velkjent og mer eksotisk fauna for oss skandivnaviske nordboere som søker spenning i ukjent territorium. Selv var vi så heldige å oppleve moskus, elg, ulv (tundra- og timberwolf), svartbjørn, grizzly, bever, bisamrotte, hare og en rekke fugl.. Turen nedover Snowdrift river besto av modeate dagsetapper. Det er få "portages" (stryk hvor kano og bagasje må bæres forbi). At vi hadde valgt en kano som er så lett som Pakcanoe gjorde også portagene veldig enkle. Vi brukte tid til leirliv med fiske og småturer ut fra leirplasser som vi finner. Vi sto ikke av veien for å ligge et par dager på samme sted når vi fant riktige idylliske plasser. Et par forhåndsvalgte steder å overnatte var ved utløpet Woolf Creek og Eileen River. Begge disse stedene er omtalt av tidligere ekspedisjonsfarere for å være spesielt vakre. Navnet Woolf Creek er ikke tatt ut av løse luften, her merket man ulvens nærhet hele tiden. Været I august kan det bli svært varmt om dagen, og spesielt på ettermiddagene. Om nettene kan det fort bli rundt nullpunktet og noe kaldere. Når det gjelder nedbør så har de sjelden regnværsdager slik vi er vant med i Norge. Regnskurene varer i omtrent 30 minutter og opptil 3 timer. Men når det kommer regn så kommer det fort og veldig mye. Møte med rovdyr! Første Bjørnemøte! Vi hadde padlet et par dager og kom forbi Ingstad Creek og de utbrente områdene der. Noen liker ikke synet av utbrent skog, men det er også en del av naturen. Deretter padlet vi forbi Wolf Creek, og ikke mange kilometerene etter det så skulle Paul Einar og Harald i land. Men der sto en stor Grizzly med barn . De kom seg fort ut i elven igjen. Avstanden til bjørnen var kort og gutta fikk seg en støkk. Etter dette ble vi langt mer varsomme og senket Pakcanoene når vi var i de mest bjørnerike områdene. Straks etter bjørnemøtet er Paul Einar så heldige at det også ser 3 ulver langs bredden. Når det gjelder ulven så er den over alt. Vi kunne høre ulvehyl om kveldene og siste natten hadde vi ulv inne i leiren, det er en opplevelse i seg selv. Endelig ørret! Bjørn, Harald, Harald og Paul Einar var innstilt på å få ørret og ved Eileen river tok de mot til seg og gikk opp Eileen River. Der fikk det et par ørret på ca hhv 1.8 og 3.5 kg. fornøyde kom de tilbake, og bestemte seg straks for å gjøre ett nytt forsøk. Desverre ble det ikke flere av den flotte fisken. Jaget av Moskus! Bjørn og LilleHarald bestemmer seg for å jakte, men jakten ble ikke som ventet. De oppdager en moskus, og den oppdager dem!!. Moskusen lager et brøl som mest kan minne om en forhistorisk urlyd, og setter etter dem i full fart. Til tross for forsøk på unnamanøvrering rundt hauger og tjern finner Moskusen dem alltid igjen og utstøter sitt redselsbrøl stamper og setter etter dem igjen. I et forsøk på å innvie oss i moskusens vrede løper gutta til leiren. To bleke kropper kommer inn i leiren der vi andre har vårt rituale i Indianerenes trommedans. Det er mulig det er det som stoppet Moskusen, det får vi aldri svar på. Det er viktig å være forsiktig med Moskus, og holde god avstand til spesielt enslige hanner. Bjørnemøte nr. 2 Bjørn M, Jan M, Christian og Peter padler stilferdig og ca 2 mil før Siltaza Lake står den plutselig der. En stillferdig Svartbjørn gresser i sivet og lar oss fotografere og filme i 5 minutter før den tusler inn i krattet igjen. Det var en utrolig opplevelse som brått ble avbrutt av at Christian fyrer av ett skudd på en and ved bredden ca 50 meter fra Bamsen. En redselsslagen Bjørn Martin måtte i land å hente anden i selveste bjørneland. Avslutning Vi avsluttet turen i et skikkelig "bjørnerede" ved Siltaza Lake. Der var bjørnespor over alt rundt teltene og det var ikke fritt for at vi tenkte litt på det når vi la oss denne kvelden, slik vi også gjorde alle andre kvelder. En tur til dette området kan vi trygt anbefale. Men man må være klar over at det er veldig langt fra sivilisasjonen og man bør være godt vant med å ferdes i ødemarken. Skulle uhellet være ute så er det ingen hjelp å få. Det er derfor viktig å være riktig utstyrt med kvalitetsprodukter. Selv om vi ikke hadde erfaring med kano, så var alle deltagerene på denne turen særdeles vant med å ferdes i villmarken, så vi var godt forberedt på alle utfordringer som måtte komme hva enten de er fysiske eller psykiske. Til tross for at vi var godt vant med å ferdes i villmarken brukte vi to år på å forberede denne turen. Valg av korrekt utstyr var en stor og viktig del av forberedelsene. Valget av Pakboat sin kano var ingen tilfeldighet i så måte. Produsenten har lang erfaring både med utviklingen av Pakcanoe, og er selv en ivrig padler. Det i seg selv ga oss trygghet for at produktet var gjennomtenkt og av høy kvalitet. 3 uker i elv med 4 Pakcanoes skulle vise seg å bekrefte at vi gjorde et riktig valg. Kanoene var enkle å sette sammen, og holdt mål ved røff behandling i steinete stryk. Om 2 år reiser vi tilbake, og valget av kano er selvsagt.

Kugaluk River i NorthWest Territories, Canada er også en mulighet (litt billigere transport til og fra elva enn Anderson River) Jeg padlet Kugaluk med to kamerater i 2008, vi brukte 4 uker på turen og møtte ingen andre mennesker på hele turen. Elven er ca 300 km lang uten vanskelige stryk, det er noen få små sjøer på toppen, men disse er så små at du padler over dem på maks en time, det er for øvrig veldig bra fiske i de sjøene! Hvis du er interessert send meg en melding kan jeg gi deg masse mer informasjon