Vinnerliste

En liten uke til med tørking nå så tror jeg at jeg kommer til å ta i bruk den nye kaffe koppen. Gjorde noen små kosmetiske oppgraderinger på den i dag. Ble kanskje litt over the top, men vi får se hvordan det blir seende ut etter litt bruk (mørkner) Tenkte jeg skulle ha litt viking preg over seg, men vi får se om jeg ikke gjør det på en annen måte neste gang. Mulig jeg bare gjør som på håndtaket... Her ble det brukt kaffe med greit resultat og en olje dråpe på toppen for å få kaffe'n til å trekke skikkelig inn i kuttene.

Da er du der jeg var, så bra du tar steget selv anbefaler jeg tunneltelt, jeg har både tunneltelt og dome. Jeg liker muligheten til å kunne lagre bagasjen tørt, ha en plass å trekke under om det kommer en byge, kan sitte tørt å lage mat feks. Kan jo selvsagt ha med en tarpe utenom og alt det der. Men alt dette avhenger av smak og behag. Jeg bruker også kortere tid til å slå opp teltet om jeg er på tur alene. Her har du en som selger bergans teltet på Finn til 1000kr 👌🏻

Vel, kan jo hende det er noe genetisk. Min Oldefar var treskjærer og jeg har alltid hatt ekstremt glede i å putle på med kniv, øks osv. 🙈 Det er hvertfall en utrolig glede i å lage slikt selv. Dette er nok en hobby jeg blir å bruke noen timer på framover 🍻

Joda, dun har sine bruksegenskaper, positive og negative. Men det som er ille er å ha sett på tv om hvordan fjærkre blir behandlet, levende dyr blir ribbet for dun, mens de skriker,flakser og bærer seg, før de blir slengt tilbake på oppholdsrommet sitt frem til den nye duna har vokst ut igjen, og overgrepet med å plukke dun gjentar seg. Sånn går no dagan og livet til disse dyrene. Nå kan man få kjøpt dunsoveposer mm som har ett sertifikat om at duna er plukket av døde dyr. Jeg mener primaloft er ett meget godt alternativ til dun, spesielt i dette landet hvor det er så fuktig.

Den beste kaffen jeg har smakt på tur, var en kaffe fra Colombia, brent av Vertical Coffee (sveitsisk brenneri, fått gjennom Kaffebox). Den var lysbrent, kvernet på stedet og laget til som kokekaffe. Det var i 2018, til frokost på tur i Blereken i Rana kommune. Helt magisk. Tidligere var favorittkaffen nettopp Malabar, men er noen års pause smakte jeg den igjen og har sjelden blitt mer skuffa. Den smakte brent og bittert. Grunnen til det er jo selvsagt at jeg nå har skrudd særheten til 11 og kun drikker lysbrent kaffe (som Tim Wendelboe, Jacu osv.) Vanskelig å gå tilbake da. Men: det var med Royal Malabar det hele starta, akkurat som at Guinness for veldig mange var første steg bort fra industripils. Malabaren er - dersom den en brent bra - uansett bedre enn Ali, Krone, Cirkel...MYE bedre.

Jeg bruker Helsport sin, men jeg har for så vidt en skipose med glidelås som er lang nok til å romme teltet som kompis har benyttet ved et par anledninger.

Du trenger ikke å se symptomene på e hofter med forkalkning. Det er bare et tidsspørsmål. Slike hunder nyter man og sørger for at dem har et godt liv så lenge det er forsvarlig.

Gransfors Outdoor øks. Måtte til slutt gi etter for hypen...

Jeg kjøpte meg en ny tarp til jul, fordi jeg ville ha en mindre og lettere tarp som passer bra å kombinere med Hilleberg Unna. Jeg fant en som virket bra både i størrelse, vekt og pris, men jeg var litt spent på kvaliteten https://bikeshop.no/naturehike/nh19t001m/naturehike-cloud-map-ultralight-tarp-blå-240-x-290-cm-550-gram?gclid=Cj0KCQiAlZH_BRCgARIsAAZHSBlu-UvABnIJMbRwHiQkhY5TZOZU_KmzwX-sPglnENwOJBykKIhc1OUaAmGvEALw_wcB Den veier 550 gram inkludert 8 barduner, 8 plugger, og pakkpose som er glatt og romslig. Veldig lett å pakke ned! Samt egen pose til pluggene. Bardunfestene virker bra og solide nok, selv om jeg har sett mer krafige saker. Men disse holder nok bra nok, og ligner mer på skikkelige bardunfester enn kjipe bardunfester. Bardunstrammerne er noen av de smarteste jeg har sett. Du stikker bare enden på en bardun inn, og drar til ønsker lengde helt ned til 1 cm. Da kan du bruke de bardunene du vil, eller trekke de av når den skal pakkes ned om du ikke vil ha de fastmontert Den er 2,4 x 2,9 m, og passer perfekt til min Unna når jeg legger den med langsiden langs teltet. Den veier 330g for duken. 550 gram med 8 teltplugger, 8 lange barduner, og to pakkposer. Jeg trenger å ta med 3 plugger, og de 3 bakerste bardunene kan jeg ha meget korte, så vekten havner på ca 450 gram totalt. Stoffet er tynt, og stille i vinden. En del tarper er sydd slik at festene er ute i spisser, men denne er helt firkantet som en vanlig presenning, og da får jeg ett inntrykk av at stoffet muligenst ikke blir fullt like stramt når den spennes opp.

Hadde det artig med å lage en ny sluk! Så innså jeg jeg bare hadde gul lakk..! Vel den ble seende ut som en ananas 😆 tror dere det er no håp for å få fisk? Isåfall hvilken art? Tenkte prøve den i sjøen ! Hvis gangen er god tror jeg jeg skal lakke den på nytt i en annen farge ! Tips ?? 😃 Ta gjerne en titt på filmen av hvordan jeg lagde den.

Mine erfaringer med Bergans Compact Light 2, etter 6-7 års bruk (har andre telt også, så tror ikke det er brukt mer enn ca 50 netter: Bra: Svært enkelt og raskt å slå opp Tåler vind bra Ganske romslig i bredden til å være rent 2manns Dønn vanntett Romslig og solid pakkpose Bra lufting og bra avstand mellom inner- og yttertelt Skuffende: 1 bardunhempe løsnet i en ende (men knyttet barduen i stumpen som hang igjen og det har holdt bra) Patenten med kombinasjonen stofflommer / stangkopper til stengene er for dårlig; under oppsett må man passe godt på at stengene du trer inn faktisk holder seg i endelomma med forsterket stoff, før du strammer. Hos meg er det nesten hull i en stangkanal rett over forsterket område grunnet dette. Dette er mitt største ankepunkt, en designfeil som kan føre til hull om en ikke er påpasselig og litt mer kronglete oppsett. Men greit når man vet om det. Teltet er relativt kort i praksis siden fotenden er lav, potensielt sitteområde blir mindre. 1 glidelås viser nå svakhetstegn, zipper ikke alltid ordentlig. Alt i alt et bra telt og et ganske trygt kjøp etter min mening.

Det ligger et Exped Auriga på finn til 2000.- Det er en helt annen klasse enn McKinley sitt. Det har inngang i begge sider, en stor fordel når dere er to på tur. Exped er høy kvalitet.

Jeg har Piteraq og kan ikke forestille meg at Sydvang er noe stor forskjell. Piteraq er litt oppskrytt synes jeg, virker ikke megarobust de glidelåsene. Er bare en pose med håndtak og glidelåser. Men de har blitt bransjestandard ettersom de har vært hovedaktør av pulkbager og beddings lenge. Ser ut som Sydvang sin har samme mål og glidelåser. Jeg har Fjellpulken Transporter og Piteraq sin passer bra.

400gram er ikke mye isolert sett på 1 ting. Men sparer du 400 gram på både telt, sovepose og sekk så er det plutselig 1.2 kg. Osv osv blir fort lettere å bære og mye dyrere å kjøpe.

Jeg har dette og er veldig fornøyd. https://www.outnorth.no/bergans/compact-light-2

Ville anbefalt deg å kjøpt noe av god, kjent kvalitet brukt på Finn, Helsport f.eks

Et supert tips for dem som ønsker seg et mer avansert redigeringsprogram er å sjekke ut DaVinci Resolve. Det er et program som blant annet brukes til å lage storfilmer, men er lekende lett å bruke og er utrolig nok gratis. Det finnes en betalt versjon som gir en del ekstra avanserte verktøy, men ikke noe folk flest har behov for. Edit: Så @tshansen allerede hadde nevnt DaVinci Resolve, så jeg beklager dobbel forklaring! Det virker som det er mange som beveger seg over på DaVinci for tiden, men det er også foreløpig en av ulempene med DaVinci, for hvis det er noe man lurer på så er det utallig flere forklaringsvideoer på YouTube, blogposter og forumdiskusjoner rundt Final Cut Pro og Adobe Premiere enn det er av DaVinci som frem til nå har blitt brukt av erfarne brukere.

Visste ikke brent aske smakte mindre godt enn sur tobakk! 🤭

Ja vi har nok litt sammenfallende sykdomsbilde. Så, gratulerer med ny kniv! - til oss begge. Enkel og stilren, me like! Valgte selv blå fordi...innbiller meg at det vil være lettere å finne den da.

Isfiske i fjelldalene dypt innover i indre Troms i slutten av desember kan være en frisk affære. Men det kan også gi gode opplevelser for den som trekker opp og ut på denne tiden av året. https://veidemannsblod.no/2021/01/11/langs-veidesti/

Steike - du må da ha et treskjærertalent mann!

Har ikke funnet bra alternativ i norge. Men 40D (og 30D) ripstop fra e-bay har jeg brukt til teltposenposen, pakkposer, vindsekk og snart fotposer. Vindsekken er helt fabelaktig som pauseplagg til toppturer og havpadling. Jeg har skjøtet på litt i lenden, slik at den er lettere å dra igjen under skistøvlene når jeg har satt meg ned, så har jeg litt ekstra lengde til å trekke inn hodet.

Deilig følelse å se den digre haugen kjøre avgårde med ny eier. Latterlig diger og tung mtp den lave ytelsen. Comforttemp -17, egenvekt på 3kg og fyller halve sekken. Men er billig da. Til sammenlikning Feks Helsport Svalbard som jeg nå har, den har comftemp -29, veier under 2 kg, pakker 19 liter og er mye mer komfortabel. Alle her i huset har nå dunposer.

Ikea har også poser med glidlås (på godt og vondt i snøen). Jeg ville nok satt inn glidelåsen med silikonfett eller noe. Samme størrelse som vist på bildet, men litt tettere ift snø dersom du har åpen pulk https://www.ikea.com/no/no/p/frakta-bag-til-tralle-bla-90149148/

I tillegg til det Terka har skrevet er det å ligge i en dunpose en helt annen verden komfortmessig sammenliknet med en fiberpose. Jeg har forresten hatt Isbjørn selv btw.

Kan virke som vi har ganske sammenfallende sykdomsbilde Vurderte mye fram og tilbake om jeg skulle ta blå eller svart. Er ikke noen stor fan av coating på knivblad, men samtidig foretrekker jeg at grepet og lommeklipset er så diskret som mulig. En kombinasjon hadde nok vært ett klart førstevalg, men av de to så vippet det til slutt i favør av svart. Kvalitetsmessig er det bare å ta av seg hatten. Alt er tight, rett og smooth. Og skarp! Skarp kan man jo alltids fikse sjøl, men denne er både veldig bra slipt fra fabrikk og tynn bak eggen. Ikke målt, men det merkes godt ved bruk. Designmessig så er det nok mer en hverdagskniv enn turfølge. Linerlocken er helt grei å betjene med varme tørre fingre uten hansker, men bare såvidt. Litt kald eller sleip, så blir nok denne en utfordring. Detent er bra, og sikkert der de fleste vil ha den, altså litt stiv. Det er heller ikke optimalt med kalde og/eller glatte fingre, og vanskeliggjør diskre åpning. Denne skyter ut nesten uansett hvordan du betjener den. Det siste løser jeg enkelt, de gangene jeg har behov for å være diskre, med å skyve bladet forbi detent’en med en finger på hver side, før jeg fullfører åpning på vanligvis. Prøver å ikke handle så mye fra Kina for tiden, men ingen regel uten unntak 🙄

Kort sagt, a, b, og c hofter vil du normalt ikke merke stort til. D hofter kan også gå bra med trim og sunn vekt. E hofter har som regel bikket over hva du kan forvente å holde i sjakk over tid.

Jeg har en 4 år gammel hannhund på rundt 30 kg. Ved rutine-røntgen ved 1,5 års alder ble han diagnostisert med sterk grad hoftedysplasi (E) på begge hofter med forkalkninger. I tillegg hadde han vært tidvis halt på ett bakben, noe som viste seg å patellaluksasjon, dog mild grad. Nå er det sikkert noen som tenker at denne hunden må enten være overvektig, løpt flere marathon i valpeperioden, eller at foreldrene hans ikke er HD-frie. Når jeg fikk prøveresultatet gikk jeg mange runder med meg selv for å finne ut hva jeg hadde gjort galt for at hunden hadde fått så dårlige bakben. Sannheten er at jeg har fulgt alle råd fra oppdretter, pluss at jeg har erfaring med hund fra tidligere, men dette har jeg aldri opplevd. Hunden er helt normalvektig, og har alltid fått nok mosjon. Den har aldri blitt brukt til å trekke, bære kløv eller jogge (jeg er ikke et løpe-menneske selv). Stamtavlen er også fin, dette forsikret jeg meg om før jeg i det hele tatt kontaktet oppdretter. HD-indexen var heller ikke "ille", og det fremstod ikke som om dette var et stort problem hos rasen. Allikevel opplever jeg at HD-diagnoser "børstes under teppet", da dette ikke akkurat er noe oppdrettere vil markedsføre seg selv med. Frem til 3 års alder var han en symptomfri hund. Selv når patellaen gikk ut av ledd, ville han bare hinke videre på tre ben uten å gi en lyd fra seg. Jeg har også registrert at han generelt viser lite tegn til smerte om noen eksempelvis tråkker han på poten, børster han litt hardt på en vrien floke osv. Med andre ord kan det være at jeg har en hund som er "verdensmester" i å ikke vise smerte. sammenligner jeg han med tidligere hunder jeg har hatt viser min nåværende ikke smerte på den "tradisjonelle måten". Uansett; etter han fylte tre år begynte han å endre atferd. I starten tenkte jeg ikke at dette var relatert til hoftedysplasien, da jeg ikke hadde lyst til å lete etter symptomer kun basert på at jeg har kunnskap om hans diagnose. Jeg bestemte meg derfor for å observere hvordan han var i hverdagen og se om dette utviklet seg. Adferdsendringene går i all hovedsak på at han gikk fra å være en energisk unghund, til å bli en gammel, gretten, gubbe som ville ligge så langt vekk fra flokken hele dagen. Om han fant fram en leke selv, eller ble med på lek når noen bydde opp til det, var dette et sjeldent syn. Han mistet rett og slett livsgnisten i takt med at han ble mer og mer stiv i bakbena. Etter å ha observert han i en måneds tid tok jeg kontakt med veterinær, fikk tatt nye bilder og en undersøkelse av ledd. Bildene viste mer forkalkninger, tap av muskelmasse på ett lår og generelt mer slitasje. Han har nå også utviklet patellaluksasjon på det andre kneet. Konklusjonen ble at han skulle begynne på smertestillende, samt ukentlig opptrening av muskulaturen i vannmølle. Han responderte veldig bra på smertestillende, og plutselig var han sitt energiske seg igjen. Han er fortsatt stiv i bakbena når han reiser seg opp, og enkelte dager er han rett og slett ikke motivert for å bli med ut for å gå tur (dette er sjeldent, men det har hendt). Jeg kjenner han godt, og jeg kan se på han de dagene han ikke har det så godt som en hund i sin beste alder burde ha det. Det har også vært dager der han har fått mer mosjon enn nødvendig, da kan jeg tydelig se at han er preget på kvelden fordi det rett og slett ble for mye. Problemet er at slik mosjon var vanlig for han før, men nå ser jeg altså at terskelen hans er lavere for hva kroppen hans takler. I samråd med veterinær han vi konkludert med at operasjon vil bli for omfattende, da det gjelder både begge knær og hoften. Løsningen er rett og slett å trene opp muskulaturen i kombinasjon med smertelindring. Poenget med denne tråden er egentlig at jeg er usikker på hvor lenge det er forsvarlig for meg å fortsette slik. Jeg vil gjerne høre fra dere som har erfaring med hoftedysplasi (jeg vet at det er individuelt, men her står jeg på bar bakke). Jeg vil absolutt ikke vær en egoist som holder en hund i live lenger enn nødvendig kun fordi det er vanskelig for meg å ta en avgjørelse. Jeg vil at hunden min skal leve et liv uten hindringer og smerte. slik situasjonen er i dag så fungerer han fint i hverdagen, men han har dårlige dager der han ikke er helt seg selv. Det er en vurderingssak som kun er opp til meg, men jeg synes dette er forferdelig vanskelig. Jeg vil jo ikke at han skal ha vondt, men samtidig så er det ekstremt vanskelig å vurdere om han rett og slett er sliten, eller om det smerter fra hoftene som gjør han slapp på de dagene han ikke er helt på topp. Han kan ha dager der han er stiv i bakbena, slapp og sliten, men allikevel er han jo verdens lykkeligste når jeg kommer hjem fra jobb. Det er derfor jeg synes dette er så utfordrende. Han har selvsagt perioder i løpet av dagen der han får adrenalin og viser lykke, samtidig som han kanskje går med smerter jeg er uviten om. Det er også verdt å nevne at per dags dato har han flere "gode" enn vonde dager, der han oppfører seg smertefri. Det er selvfølgelig også en mulighet å øke dosen med smertestillende om det er behov for det. Samtidig har jeg et indre dilemma om det egentlig er riktig av meg som hundeeier å pøse på med smertestillende når kroppen hans prøver å signalisere at den ikke fungerer slik den egentlig burde. så til alle dere der ute som kanskje har noen erfaringer å komme med - det tas i mot med takk! beklager for den lengste tråden i historien, men her følte jeg det var mye forklaring som måtte ligge til grunn for å gi et så klart bilde som mulig av situasjonen.

Etter å ha lest gjennom tråden her, håper jeg da alle tips om eventuell mer "miljøvennlig" bekledning eller impregnering og blir rapprotert til moderator @Walle,,,,, (advarsel om ironi her). Veldig mange poster her handler om at noen spør om råd om et spesifikt produkt, så får de i tillegg tips om andre produkter og hvorfor de eventuelt er bedre. Jeg har lest flere poster om bekledning, hvor andre brukere har tipset om at de for eksempel foretrekker bomullsplagg i stedet for membramklær grunnet miljøfaktor, uten at trådstarter opprinnelig har spurt om dette. At @Fenrisfrøya kommer med et innspill om etiske perspektiver rundt det å velge "rett" dun om man ønsker det, synes jeg er helt innenfor. Hadde hun/han skrevet "du er en j.... idiot som velger dun" og så videre, hadde jeg vært tilbøyelig til å skjønne det. Som lest ovenfor her, har og trådstarter også kjøpt en syntetisk Anna bukse. Jeg har selv lært mye her inne og gått mange "aha" opplevelser om ting jeg kanskje ikke har tenkt på, som har vært med på å gjøre rett valg. Mulig det traff et ømt punkt siden du elsker dun som du selv sier over her, men jeg tenker at å rapportere innlegget pga det blir helt feil. Takk for meg, og god mandag!

Dunposer i Norge er ingen problem så lenge man er bevisst deres mulige begrensninger (da i all hovedsak sårbarhet for fukt). Mtp kondens om vår/sommer høst, vil det stort sett alltid være mulig å tørke vekk det lille av kondens som er kommet over natten. Enten ved å la den henge litt ute i vinden/solen, eller bare la den stå utrullet en liten stund før du pakker ned camp/når du har satt camp. Med mindre det er svært rått ute, tar denne tørkingen forholdsvis kort tid. Dette er også stort sett fint mulig om vinteren. Skal man på lengre turer på vinteren kan dog damsperrepose vurderes for å forhindre akkumulering av fuktighet over tid, som videre som fryser i posen.

You are quite right, Norge på langs is a concept spurred on the idea that one always should be able to walk the length of ones country. There is no "correct trail", no official trail marking and no stamp to be given in a book, or a permit issued before you leave. You read the map and make up your own idea of where you want to walk. If you don't want to do that work, you have to find someone who has done the trip before you and copy their GPS-track (if they have one and are willing to share). But then you will be doing their version of Norge på Langs, and not yours. So the hard way is to do the work and find the trail you should connect yourself. Exampel - Most people turn east (when going north) when they reach Jotunheimen, that way they won't have to cross Trondheimsfjorden. Likewise they cross through Sweden when they get as far north as Sulitjelma, the mountains on the Norwegian side here is quite strenuous with few paths and fare-able mountainpasses. The walk through Sweden on the other hand is well marked, and progress is easy to be made. Typically from Padlejanta to Abisko. That being said - the Norwegian Tourist-organization - Den Norsk Turistforening /DNT - (which is a private organization) mark many trails, and if you use the map at ut.no you will get a good oversight of what to expect. That page is in norwegian, but you might find GPS-tracks from Norge på langs there also. On this page you can find maps for Sweden.

Trist å høre om hunden din. Jeg føler med deg. For det første, HD og patela er genetisk. Her er det ingenting som du har gjort galt. Enten veldig veldig uflaks eller dårlig avl over tid er årsaken. Nå høres det her hardt ut, jeg hadde latt hunden slippe. For meg har en slik hund så sterkt redusert livskvalitet at det ikke kan holdes opp mot god dyrevelferd å ha den gående på smertestillende. Her fungerer ikke kroppen lengre. Hunder med E hofter blir sjelden eldre enn 3-5 år. Personlig kommer jeg fra å ha brukshunder som må fungere. Jeg har latt hunder slippe nettopp fordi at dens daglige livskvalitet blir for dårlig. Dem glimter til innimellom og en hund er alltid lykkelig når mennesket kommer tilbake. Men døgnet har nå 24 timer og kroppen skal fungere i alle dem. Det er trist og tungt som faen men dem har ingen andre enn eier som kan snakke for dem eller sørge for at dem har det godt. Hunden din vil i utgangspunktet ikke bli frisk eller bedre. Det er her kun snakk om å lindre. Dette er desverre de kalde fakta. Hunder er desverre eksperter til å skjule smerte. Det ligger naturlig i dem. Men når det er vondt nok til at man merker atferd forandring kan du regne med at hunden har mere enn litt vondt.

Nei. Det vil jeg ikke si. Kvaliteten er som andre tilsvarende merker i segmentet. Klättermusen er bra, men prisen reflekterer ikke så mye kvaliteten eller funksjonen, men heller de valgene klättermusen tar når det gjelder design og bærekraft. Det er imidlertid ikke sjeldent å se buksene til salgs for lagt mindre. De har også andre salopette (er det "bib" på svensk?) som er litt tynnere og ikke fullt så ekspedisjonsrettet. Anbefaler å se på hjemmesiden deres. De har også en Outlet der.

Nomaden i Oslo er vel en mulighet.

Jeg ruller bare sammen teltet uten pose, har aldri savnet det.

Takk for tips, ja, jeg tenkte det samme som deg KristianP, virker litt ekstra stress med ekstra pose i posen

Jeg hadde en nydelig natt ute i helgen! Gradestokken viste 15 minusgrader på det kaldeste, men det var godt og varmt i posen. Eller posene. Jeg hadde to soveposer. Fungerte veldig bra! Hadde også varmeflaske. De gav mye varme. Frøs ikke et sekund.

Perfekte forhold i Nordmarka nord. Jeg nådde målet mitt på Branntjernhøgda ovafor Sandungen uten store problemer over hogstfelt, gjennom litt kratt og upløyd vei. Steike så DIGG😊😁😁

Jeg sydde meg en pose av ripstopnylon. Verdens enkleste prosjekt. To sømmer er alt som trengs, og en snor til å lukke med (men lukking er ikke vesentlig, er den litt lang bare brettes den tilbake). Min er rikelig stor til alle teltene mine. Glatt, myk og lett, så teltet sklir rett inn. Lukkes med en snor i enden, hvis jeg gidder å lukke den. Stiv skipose med glidelås? Joda, det kan fungere det også. Men glidelåser har en tendens til å ryke, eire, sette seg eller å høgge ett hull i teltduken. Og e teltreprasjon koster vel mer enn en pulkpose?

Nå aner ikke jeg hva målene på et halvveis pakket keron 3gt, men kanskje får du plass i en skipose. De få gangene jeg har pakket telt på tilsvarende måte har jeg brukt skipose til langrennski kjøpt på XXL. Den er mer enn stor nok for mitt 2 p telt.

Jeg har Monsen Børgefjell og trives godt med denne. Den er litt hardt priset, men den veier litt og kløyver ved uten problem. Trenger strengt tatt kun den og tennstålet som følger med for å ta en tur i skogen for å fyre bål(dog med litt trening og forarbeid).

Okey. Hadde en topp tur der jeg gikk i bakken med et smell. ( is under snø som jeg ikke var obs på) og har ligget på sofaen i noen dager nå. Da må man jo finne på noe, og å søke etter det neste optimale teltet er jo et fint tidsfordriv..... "Uheldigvis" så kan man jo dessverre finne et telt som man må bare kjøpe da Ettersom Anjan 2 er i kun i rødt, ble det heller et ZPACS: https://zpacks.com/products/free-duo-freestanding-tent At det er 50 USD i rabatt hjelper like mye som paracet-close to nothing ....

Kan det hende at UT.no har endret noe allerede? Jeg har nemlig hatt problemer med å importere GPX-filer fra UT.no inn på Garmin Explore (nettsiden hvor man har kart og innstillinger til Garmin inReach). Etter mye søking viste det seg at Garmin er veldig ømfintlig for formatering og informasjon i GPX-filen og derfor er det mange som får feilmeldinger, slik @Skogens Stønn poengterer. Jeg løste det midlertidig med å konvertere GPX-filen fra UT.no til .kmz som er en Google Earth-fil (på denne nettsiden: https://www.gpsvisualizer.com/), og da fikk jeg alltid importert ruten inn på Garmin Explore uten problemer. Jeg prøvde igjen nå nettopp med GPX-filene fra UT.no og nå virker det som det skal. Så enten har UT.no gjort en endring eller så må Garmin ha endret noe. Har dessverre ikke de eldre GPX-filene jeg lastet ned fra UT.no, så får ikke sjekket om de er endret på. Har dere fortsatt samme problem eller virker det nå?

Varm opp vann og fyll opp en nalgenflaske før du legger deg. Flasken pakker du inn i en ullsokk eller lignende. Ta den med inn i posen og du har ekstra varmekilde.👍🏻

Et vanlig problem er at underlaget blir for smalt. I en køye som tttm vil den slutte tett mot kroppen ikke bare under, men også på siden av kroppen. Posen blir da trykket flat og man blir kald på skuldre og kanskje også hofter. Det kan derfor være lurt å øke bredden på underlaget med et ekstra liggeunderlag eller et par sitteunderlag. Evt underquilt, men det blir jo en litt større investering.

Dem brukte BA5590 til å lade opp noen større hodelykter (sikkert duo), men endte opp med å bruke noen mindre hodelykter (taktikka?) fordi dem ikke hadde behov for så kraftig lys da de brukte termisk kikkert for å finne råkene.

Et lite referat fra mine dager i Femundsmarka. Dag 1: Kaia Røoset – Skogtjønna. Dag 2: Skogtjønna – Grislehåen Dag 3: Grislehåen – Djuphåen Dag 4: Djuphåen – Kaia Røoset. Dag 5: Båt hjem 0930. Mandags morgen satte jeg kursen mot Jonasvollen. Hodet var fylt til randen av fisketips og sekken var pakket så lett som forsvarlig er, den var knappe 18 kg, en 55 L Bergans. En halvliter Pepsi Max var gjemt under passasjersetet. Min lille luksus til jeg kommer tilbake til bilen. Med en litt skral rygg, så vil jeg nødig bære på for mye unødvendig vekt. Ruten var også litt åpen, med tanke på nettopp det. Det var utrolig «stas» å se Fæmund II legge til kai, selv om jeg har mjøsutsikt og ser Skibladner hjemmefra daglig. Været var grått men fint. Jeg gikk om bord, la sekken på anvist plass for oss som skulle av ved Røa. I god covid19-ånd, så var billett forhåndsbestilt. Et lite «hav» av sekker, noen med flere fiskestenger og 130 liter store. Her var det folk som skulle være lenge på tur! Jeg satt foran i båten og bare dro inn inntrykkene fra den flotte naturen, orienterte meg litt og tittet på terrenget. Det var med vilje jeg valgte å gå på båten på Jonasvollen, da jeg ville ha en god båttur også som en del av turopplevelsen. Det var vel ca 10 personer som gikk av på Haugen og ca 15 som gikk av på Røa sammen med meg. Gikk av båten på Røa ca 1445. Mygghordene kom brått på i skogholtet mellom kaia og den første broen. Det kom en regnskur, så jeg stoppa for å ta på meg regnjakke. Jeg trodde jeg sto midt i myggstimen, men var like mye overalt. Planen min var å gå på sørsiden av Røa oppover. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor jeg skulle «ta av» for å komme bort der, men regnet nok med at det var et veiskille før broen. Det stemte ikke helt. Ved broen gikk det ingen sti til høyre, men jeg så jo at det var ikke særlig langt bort til morenehaugen. Jeg gikk rett gjennom kratt og steinhauger og fant til slutt stien. Det var verdt slitet. Når jeg kom oppå moreneryggen på sørsiden og gikk østover hadde jeg en spektakulær utsikt ned til strykene. Det var tørr skogsbunn, god plass mellom furuene og fin sti. Det var lett å gå ned til elva og ta en kikk eller fiske. Her oppe var det en del vind og dermed nesten ikke mygg heller. Det går ikke bare en sti, men det går mange stier på kryss og tvers og ned mot elven. Likevel mistet jeg stien ved Vollhåen. Derfra måtte jeg manøvrere litt med kart og kompass for å finne enkleste vei til Svarttjønna og kloppene som går over myra sør for tjernet. Endelig kunne jeg gå ned til Nedre Roastens bredd, ved den hytta nederst der. Kjenne på vannet(varmt!) , ta en slurk og noen sjokoladebiter. Fortsatt et lite stykke igjen til kveldens planlagte leir ved Skogtjønna. Jeg skulle gå via Røvolltjønnan. Det var litt godt å komme litt oppå fjellet. Det ble lengre mellom furutrærne og kampesteinene ble større. Jeg var nå inne på rødstien til DNT og den var ganske lettgått. Ikke er det stor stigning opp til Røvolltjønnan heller. Sola skinte og vinden blåste idet jeg kom opp til det første tjernet. Nå skulle endelig fiskestangen frem. Prøvde lykken med kobberspinner i Røvolltjønnan og Abbortjønn. Bytta til sluk. Nei. Bytta farge på spinner. På sluk. Nei. Mark. Nei. Mulig det måtte bli en Real til kvelds. Jeg så et par andre turfølger ha leir der oppe. Her oppe må det ha vært ulevelig varmt for noen dager siden. Jeg er glad temperaturen nå er under 20 grader. Triveligere turtemperatur for meg det. Jeg la meg til på vestsiden av Skogtjønna, så et par andre leire på sørsiden. Fisket litt, men ikke noe napp. Var sliten og trøtt så la meg i teltet ganske tidlig. Dag 2: Skogtjønna til Grislehåen. Våknet med en veldig vond rygg. Da må etappen bli som den blir. Heldigvis er jeg alene på tur, så tempoet styrer jeg selv. Jeg bestemte meg også for å ikke ta hele hjemturen ned til Røa på en dag, men dele det inn i to dager, tilfelle ryggen ikke er helt på lag. Det var en nydelig morgen. Varmt men vind så myggen var ikke så plagsom. Fisket litt, fikk i meg frokost(ikke fisk), og kom meg avgårde. De to karene i teltet lengre bort hadde fisket hele dagen i går , og fått en fisk. Og de så skikkelig proffe ut også. Gikk forbi en gjeng voksne og barn som skulle slå leir på nordsiden av Skogtjønna. Veldig fint der også. Panoramautsikt opp mot Stor-Svuku. Jeg fisket litt i utoset på Skogtjønna, samt ved et navnløst tjern jeg passerte, men ikke noe. Det ble kaldere på ettermiddagen og noen smådrypp. Fulgte stien ned til de tre hyttene ved Roasten. Traff to gutter fra sørlandet med en veldig flott hund, ellers folketomt. Jeg var rimelig sliten når jeg kom til den lille «broen» over utoset til Grøtåa. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg over der. 3 glatte bjørkestokker og en slags slarkete streng å holde seg fast i. Vurderte å ta på meg crocs og vade. Over måtte jeg og halvveis på broa ville hodet snu, men jeg tvang meg selv over. Den er jo ikke veldig skummel, jeg var bare så sliten i kroppen. Jeg slo leir nedstrøms fra Oppsynsbua på en slags halvøy, mellom utoset Grøtåa og selve vassdraget. Fortsatt på sørsiden av elva. Oppsynsbua sto tom nå, og det var ikke et telt eller et menneske å se. Fikk opp teltet i den kraftige vinden. Frem med fiskeutstyret, etter noen kast bet en fryktelig gjedde på kroken. Jeg har aldri fått gjedde før, så funderte på hvordan dette skulle ende. For et sjukt kick å få den på land! Sykt sterk sak! Den dro ut og dro ut. Jeg dro den inn igjen. Den lå i sivet og summet seg, før den dro ut igjen med stor kraft. Løsnet bremsen masse, var redd alt skulle ryke. Den dro ut i sjuk fart. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få denne i land. Jeg har aldri fått gjedde før, men visste den hadde skarpe tenner. Kan jeg ta ut kroken og hive gjedda uti igjen? Eller setter en ikke gjedder ut igjen? Det endte med at den måtte bøte med livet da den kom i land. Kroken var langt nedi halsen. Det ble en gjeddebit stekt i meierismør til kvelds. Gjedde er ikke min favorittmat, det er vel konklusjonen. Utrolig flott kjøtt, men smaken var jo ikke noe særlig. Jeg hadde ikke vekt eller målbånd, men brukte et kartet mitt på a4-ark som målbånd. Som gammel handelogkontor-blåruss vet jeg jo at et A4-ark er 29.7 cm langt.. Gjedden var noe lengre enn 2 ark, så ca en 70 cm lang. Dag 3: Våkna tidlig til sol, skyer og en iskald vind. Jeg visste temperaturen skulle synke utover i uka. Det er bare å kle seg. Det er heldigvis ikke mygg da! Jeg tok morrakaffen i teltet. Jeg har exped chair-kit til liggeunderlaget mitt og kan stramme det opp til en ryggstøtte. Utrolig behagelig for ryggen, og de grammene ekstra i sekken bærer jeg gladelig. Så jeg sitter og ser på vannet, på sola og bare lar tankene fly. Ladet fiskestangen med noen jeg antok var passende. Kastet ut i Grislehåen og fikk napp før kroken landet i vannet omtrent. En flott ørret!! Stor også. I hvert fall en kilo, eller rundt en kilo. Den ble renset og skjært opp i biter, saltet og lagt i rene ziplock poser. Denne fisken gir meg både lunch og middag i kveldingen. Utpå dagen så går jeg fra Grislehåen og langs sørsiden av Roasten-vannene. Jeg tenkte det kanskje skulle bli en litt kjedelig tur langs vannet, men jeg beveget meg litt opp i terrenget til tider, alt etter hvor det var fornuftig å gå. Det var HELT nydelig å gå der. Svippet oppom Vassviktjønna. Der var det et telt som sto, det skjønner jeg godt. Der var det utrolig fint. Fant til og med en topp med litt dekning, så jeg fikk gi livstegn hjem. Det er masse viker, leirplasser og hvite små strender langs de to store vannene. Når jeg var tilbake nederst i Nedre Roasten, så kom jeg inn på rødstien igjen. Traff et par damer på DNT-tur, de var ikke var veldig interessert i å prate. Jeg fulgte rødstien over elva, og gikk ned til Djuphåen og slo leir der. Været holdt seg stort sett bra, sol, mye vind fra nordvest. Små regn/yr byger. Traff noen gutter med massiv oppakking øverst på nordsiden av Røa. Lengre nede traff jeg faren til en av gutta og hunden hans. De hadde matpause. All ære til de som er på vei opp Røa, med kano, bikkjer, koner som ikke helt visste hva de sa ja til, samt massiv oppakning. For en jobb! Forhåpentligvis er det en gulrot i enden for kanofolket. Det kom en ung kar innom leiren min i Djuphåen. Han hadde vært ute i 8 dager, og vært helt inni Rogen til fots. Han var «litt sliten» sa han. Det ble ikke noe fisking i Djuphåen, da jeg fortsatt hadde masse ørret igjen, som ble kveldsmaten. Og den smakte fortsatt helt nydelig. Dag 4: Sov lenge, men har ligget vondt i natt. I en bitteliten nesten usynlig nedoverbakke. Likevel nok til at jeg sklei nedover hele natta. Det regnet en del den natten. Jeg var ute på do kl 05, da var det trolsk stemning med et lite tåkelag over vannet. Flotte naturopplevelser døgnet rundt! Våkna igjen 0830. Får godt sovehjerte på tur. Satt i teltåpningen med kaffen da det kom 6 personer i 3 kanoer padlende nedover styrkene. Tøffinger. Nå skulle jeg bare bruke dagen på å surre meg ned til båtkaia. Fiske og kose meg. Hadde allverdens med god tid. Fikk en knøttliten ørret nedenfor ett av de strykene i Røa, den fikk gå fri. En ordentlig regnskur på veien, blir litt glatt på de store steinene noe som senker marsjfarten betraktelig. I tillegg er det veldig mange stier som går samme vei. Tror det jeg vekslet mellom 3 stier på veien ned langs Røa. En sti helt nede ved vannet, men litt lengre opp, og rødstien som er merket på kart. Noen stier leder bare rett ned til vannet og ikke videre, så det ble mange turer ned sånne, for å snu og opp igjen. Jeg synes vegetasjonen på nordsiden var mye mer frodig enn på sørsiden også. Mer kratt og løvskog. Stien går generelt lengre unna elven også. Jeg likte nok best stien på sørsiden. På grunn av elver og alle vannene er denne delen av Femundsmarka, der det lett å navigere seg rundt, selv om den er relativt «flat». Så om jeg havnet uttafor sti, eller var litt forvirret en stund, så gikk jeg bare opp på nærmeste morenerygg, så finn jeg overblikket igjen. Av og til må en få litt overblikk også, for å finne letteste vei gjennom steinhavet. Kartet mitt printet jeg ut fra norgeskart.no, 1:25000. De småhaugene og moreneryggene var ikke lett å se på kartet, men de er vel ikke så høye at de gir utslag i en høydekurve heller kanskje. Litt fisking med både mark, sluk, spinner og sild langs med elva…men ingenting falt i smak hos ørreten. Til og med den flotte helblanke spinneren min greidde de å motstå. Da så. Har masse spekepølse igjen jeg, om det er slik det skal være. De fleste jeg har snakket med har ikke fått noe fisk som helst. Så den flotte ørreten jeg fikk skal jeg være evig takknemlig for. Den veier nå for øvrig 2 kg. Ikke 1 kg som i sta. Det er vel slik det skal være i fiskehistorier? Så var broen over Starrhåen(trenger virkelig litt vedlikehold) i sikte, og jeg var straks ved veis ende. Litt kjedelig å «kaste bort» et halvt døgn på å sove ved kaia var en tanke jeg hadde. Da jeg kom ned til de godt brukte leirplassene ved kaia kom jeg i prat med to trøndere, en eldre far og og en voksen sønn. De hadde tent bål og kaffen var på gang. Det var helt passe med vindpust og kveldssolen tittet frem. Og der ble jeg sittende. Det ble en utrolig koselig kveld med to flotte folk. Eldstemann delte villig vekk turhistorier, fiskehistorier og gode råd. Min neste fisketur ble planlagt inni hodet mitt…. Når jeg la meg i teltet den kvelden følte jeg meg som et rikere menneske. Det ble en vindfull natt med masse regn. Morgenen rant med et blikk stille Femunden, og solskinn. Det var melisdryss på fjellene på andre siden av vannet. Fra båten så jeg at også Stor-Svuku hadde fått et kraftig melisdryss godt nedover fjellsidene. Det var godt jeg måtte ha solbriller på og var alene på dekk. Det var vemodig å forlate Femundsmarka. For en perle. Jeg kommer tilbake neste år.

Han her: https://www.youtube.com/user/fagelguiden lager noen fabelaktige turfilmer. Jeg opplever at han gjennom kameralinsen ikke skal fortelle meg om hvor bra/flink/sterk han er, men at jeg kan nyte naturens ro sammen med ham (så langt det lar seg gjøre). Altså - for meg er det viktig at filmeren ikke skal vise hvor flink han/hun er, men heller invitere seeren til å delta. Det er jo nettopp det som skjer når den som filmer også viser det vanskelige, feilene, iskalde elvekryssinger, tvil over veivalg. Eller når noe turutstyr testes og ikke alt bare er "superbra", eller man sitter igjen med følelsen av at filmeren egentlig prøver å bli sponset. Det er lettere å se på en som fremstår som ydmyk, enn en som skal vise frem seg og sitt. Andre gode - Svein Fiskeseth - flotte padleturer, Peter Persson - gjennom Alaska. Ingen av disse skryter av det de gjør, men de dokumenterer det de holder på med. Da er jeg mer med også. P.S (jeg har heller ikke sett hva du gjør, det får bli en annen gang)

Jeg velger å svare før jeg ser noen av filmene dine, så blir svaret om preferanser minst mulig påvirket og så generelt som mulig. Jeg er glad i amatør-naturfilmer som gjør at jeg kan relatere til det som skjer, f.eks at man noen ganger tar med tabber man gjør som at man har glemt noe utstyr og hvordan man er kreativ for å bøte på det underveis, at det kommer fram at man noen ganger er sliten og har litt lav motivasjon uansett hvor fine omgivelsene måtte være, at drittvær er en del av det å være på tur osv. Kort sagt at turene man drar på sjelden er 100% perfekte men er en god miks av mye forskjellige opplevelser. Vet jo av erfaring at det oftest er de mest positive tingene som sitter igjen i langtidshukommelsen uansett, til slutt. Så liker jeg slike små humoristiske innslag som f.eks Skogfar når han i stedet for å klippe bort noe der han snakker feil heller legger inn en kort liten hakk i platen loop av det han sier før han korrigerer seg selv, det blir ofte mer "ekte" enn filmer som er perfekt klippet uten ett eneste feilsteg. Andre aspekter er f.eks om man tar med et par setninger om historien til området man er på tur i hvis det har skjedd noe interessant der i tidligere tider, type skogsdrift, forsøk på bosetninger, hendelser under kriger osv, det trenger ikke være noe som er av allmenn historisk betydning. Andre ting kan være at man tar med litt om utfordringer med navigasjon hvis man har hatt det, det betyr ikke så mye at jeg vet hvordan jeg skal bruke et kart og et kompass, det er utfordringen(e) den som var på turen hadde som er interessante. Generelt liker jeg best filmer der den som er på tur snakker til kamera i steder for voice-over i etterkant, selv om de også absolutt kan være gode.