Vinnerliste

Får vel bidra med et bilde eller to fra de flotte forholdene i skogen i dag:

Joda, kvistbrenner var nyttig greie det. 2020 er nå brent til helsike, der det hører hjemme.

Snøen lar vente på seg her ved trøndelagskysten, og myrene fryser til. Det er en drøm å bevege seg i terrenget nå. En tur opp på de nærmeste haugene i dag for å koke en kjele kaffe og se på solnedgangen.

Er skoene problemet hjelper det ikke å bytte skiene... Har hatt Alfa Skarvet, eller har de fortsatt, men bruker de ikke. Har ikke hatt samvittighet til å selge de for å gi andre problemer... Skoene er som kokt makaroni. Jeg hadde de på Amundsen som er smale ski, ved ploging så "flagrer" tuppene, selv på nypreppet relativt flat slalombakke. Den minste "hekt" i tuppen og skoen gir etter og gir urolige tupper. Å gå på tvers i en bakke med på litt hardt underlag var et mareritt, nederste ski var umulig å kante, skoen vrei seg så skien ble liggende flatt. Jeg trodde til å begynne med at jeg var blit ræva på ski før jeg forstod hvor problemet lå. Crispi Stetind ble løsningen.

Dette er helt feil, det er motsatt... Knøttskjermen på en GPS kan ikke måle seg med ett kart. Bretter du ut ett kart, så får du en skjerm på størrelse med 100 GPS skjermer. Jeg bruker nesten utelukkende kart og kompass, GPS er kun med for bruk i tilfelle man får dårlig sikt og ikke finner fram, men den blir sjelden faktisk brukt. Kun i vinterfjellet i whiteoutforhold har jeg hatt bruk for den, men da må man også ha med kart for å få oversikt over terrenget og sjekket bratthet rundt omkring, og når man skal planlegge en rute er GPS nytteløst sammenlignet med ett godt og stort kart. Jeg kjenner ingen, som faktisk drar langt og navigerer mye, som foretrekker en GPS framfor kart. GPS er ok til korte dagsturer og for de som ikke har lært seg skikkelig å bruke kart og kompass, men GPS har alt for store begrensinger i forhold til kart og kompass, og det går veldig langsomt å bruke den sammenlignet med kart. En smarttelefon har i så måte bedre kart, skjerm og oversikt, og er mye raskere, men selve enheten er ikke i nærheten så robust som en skikkelig tur-GPS (med knapper). Og all elektronikk har en tendens til å svikte, gå tom for batteri, virke dårligere i kulde, etc. Jeg er helt enig. Vanlige speilkompass og platekompass fungere ypperlig. Clinometer og justering for misvisning får man også.,

Kondens vil man veldig ofte oppleve i telt med store fortelt, uansett hvor god ventilasjon. Veldig mye av kondensen kommer fra bakken i forteltet. Bruker man en bunnduk i forteltet blir det alvorlig mye mindre kondens i teltet. Skjørteventilasjon kan kanskje hjelpe, jeg har ikke prøvd så jeg vet ikke helt. Skal jeg sammenligne tunellteltet mitt (Abisko endurance 3) med Hilleberg Unna, så har ikke Unna en eneste ventil, og jeg pleier å ha teltet helt lukket, men får veldig lite kondens i det teltet. Det har ikke noe fortelt, og bare ett lite fortelt hvis man plugger ut duken framme. Til Abisko shape 3 sydde jeg faktisk en forteltsbunnduk som jeg kunnefeste i forteltet, og satt på når det ble pakket ned. Det var med glidere på snorer slik at jeg kunne skyve det litt bort for å sette våte sko på marken og bruke brenneren utenfor innerteltet. Fungerte bra. (Bedre sent svar enn aldri )

Mørketid her, men slepte med husets tenåringer på hodelykttur inkl. bål og kakao. Litt snø i høyden, akkurat nok til skitur - så i morgen drar jeg tilbake og går videre innover - i de få timene vi har dagslys. Men det var måneskinn og stjerneklart på den første dagen av 2021.

Jeg foretrekker kart og kompass, med gps som backup, men jeg begynner sikkert å bli i mindretall. Og jeg synes det er mye enklere å forholde meg til et orienteringskompass, enn et med formfaktor som et lommeur. At de klarte seg med dette før var vel dels fordi det var det de hadde, og dels fordi kartene var dårligere, så en ikke like greit fikk utnyttet et mer moderne design. En kan kanskje si at de fleste klarer seg med kart og et orienteringskompass. Det var jo det de greide seg med før gps'ene kom😉

Klinometer brukes for å sjekke helling på bakker samt løsneområder og utløpsområder for skred 👍 Ikke alt kommer fram på skredkartene man skriver ut, og meg bekjent har vel ikke GPSer skredkart 🤔 Havpadling blir litt annerledes enn landbruk, jeg tar utgangspunkt at vi har tenkt til bruk på land i de forrige innleggene. Men ja, til krysninger er det greit å ta en helt nøyaktig peiling med speilkompasset, for å ikke havne i «feil sund». Vanskelig å se forskjell på innganger fra avstand, og det er så slitsomt å snu i motvind om man gikk inn en «blindgate». Man bør i tillegg ha dekkskompass fordi landskapet forandrer seg mye når man flytter seg. Men til krysninger i dårlig sikt gir det også mening å bruke GPSen til dette, pga. stor avdrift under krysningen, selv om jeg nesten utelukkende bruker dekkskompasset til sånt allikevel. GPS kartene blir også for små til å orientere seg i mørket på havet. Man trenger ett stort kart som gir oversikt over fyrlykter, blinker, navigasjonslys etc. for å planlegge ruten videre. Stedsnavn, sektorer på fyrlykter, opdrettsanlegg sjømerker etc. kommer bedre fram på ett kart, og skal man se framover i ruten slipper man å scrolle på liten skjerm. Så er det dette med hendene som er «låst» det meste av tiden, da kan man ikke betjene GPSen særlig mye. Man kan legge inn rute på forhånd og padle etter denne, men da blir det krøll om man skal avvike fra planen. Men som sagt, lurt å ha GPS i tilfelle man roter seg bort og må finne ut hvor man er på kartet, og om man skal be om assistanse via VHF er det raskere å lese av posisjon på GPS enn på kartet På kajakken jeg har bygget har jeg innebygget dekkskompass i dekket, så dette er alltid med. I tillegg har jeg gjort sittebrønnsåpningen så liten som mulig, for å få kartet så nært jeg kan, og kompasset i en god A3 avstand fra sittebrønnen I praksis ser man ikke skjermen på GPS det meste av tiden særlig godt, litt avhengig av hvilke visning man er interessert i å ha framme. Det ligger vanndråper på skjermen og solen treffer den. Jeg pleier å følge med på farten, men det er alltid noen tall som er uleslig bak dråpene, og jeg må skvette vann på skjermen for å flytte dråpene (spytt fungerer en liten stund). Men sånn i praksis pleier jeg å streke opp kurser og alternative kurser på kartet på forhånd før lange turer, der det er aktuelt, og bruker kun A3 kart. Da skriver jeg inn kursen i grader rett på kartet. Da kan man padle avgårde kun ved å se på dekkskompasset, det fungerer veldig bra og man kan holde padlerytmen kontinuerlig. Det fungerer veldig bra! Det er også en fordel at alle i gruppen har dekkskompass. For det er lettere å si at vi skal «inn sundet ved 210 grader», enn «mot det som ligner på ett fyr, etter den lille hvite hytten i det mørke feltet på den nest største holmen på andre siden». Men dette om orientering i kajakk var på ingen som helst måte en fasit for andre, det er kun sånn som fungerer best for meg

Det er ikke låsepinnen, de er identisk. Låseklaffen ser kraftigere ut, det er bare kosmetisk. Den egentlige forskjellen er selve plata som skoen hviler på i lengderetningen. Den er 0.5cm bredere på hver side. Det er ingen grunn til å ikke velge Magnum. Tallene er årsmodell, kan være fargeforskjell bare.

- helst kupoltält för att snön ska glida av och själva konstruktionen är stabilare. -prova 3- säsongstältet hemma eller vid bil eller husvagn i oväder före tur. -Sy på fler förstärkta linfästen och längre tältpluggar ev i trä förankra tältet i pulka och skidor och gräv ned före stormen samt sträck linor om de slakar. -öva bygga snöbivack av olika typer samt bygga iglo för att ha som alternativ vid oväder en bra vindsäck med snövallar runt om klarar mycket om tältet går sönder, vid ovana kan det ta några timmar så starta i tid och ha god ventilation som underhålls under ev snöfall och storm dvs luftkanal rensas med skidstav under natten bör ej anv. mer är en natt åtgången för att syre i snön ska räcka till och ej en invändig isskorpa bildas i tak en stor spade samt en mindre vid iglo är det viktigast att en person skär ut block hela tiden och sätter dessa glest nära bygget så de fryser till och går att bygga med, märk ut bivack så ev räddningspersonal hittar er. - avsaknad av dyr ny utrustning kan till viss del kompenseras med god vana från tidigare nödsituationer.

Hvis Alfa Advance er like myke som Skarvet er de alt for myke for Ingstad. Skarvet er for myke for Nansen, som er en noe smalere ski. Fischer og Crispi lager stivere sko. Alpina lager og noen lærstøvler som ser fine ut, dog usikker på hvor stiv sålen er. Min referanse er ned NNN BC bindinger.

At man bruker GPS utelukker ikke at man også bruker papirkart. En GPS kan jo også brukes akkurat som man bruker et kompass, men med den fordelen at kursen justerer seg selv hvis man går for mye til siden. Det er bare en litt annen måte å stille inn kompasskursen på, ikke nødvendigvis enklere, men jammen ikke vanskeligere heller. Kompasset har dog den fordelen at det veier mindre, tar mindre plass og ikke trenger batterier. Så for gramjegeren er et kompass midt i blinken. Jeg foretrekker imidlertid GPS, selv om jeg har brukt kompass mye før i tiden. Et eksperiment som kan gjøres, og som er ganske artig : gå noen timer (6-7?) på måfå inn i ukjent terreng, der du bruker nysgjerrigheten som kompass. Ta så ut kartet og kompasset og finn ut hvor du er. Med gode ønsker for det nye året! 😉

Den er ikke farget (altså ikke tilsatt fargestoffer), men som med de fleste oljer vil treet bli litt mørkere etter påføring, og årringene , eller tegningene i treet, vil synes bedre. Her er bruksanvisningen: ------------------------------------------------------------------------------------------------- Underlaget skal være fast, tørt, godt rengjort og slipt med fint sandpapir (kornstørrelse 240 eller finere). Oljen påføres med pensel, svamp eller dypping til underlaget slutter å suge. Etter noen minutter, tørk bort alt overskudd som ikke har blitt sugd inn i treet, med klut eller svamp. Etter 24 timers tørking gjentas behandlingen ved behov. Oljen skal trenge inn i underlaget og må ikke danne en film oppå. Behandlingen gjentas ved behov. OBS! Pussegarn og kluter som er satt inn med olje, kan selvantenne og må uskadeliggjøres. Dette gjør du ved å legge dem i vann eller ved å brenne dem. ----------------------------------------------------------------------------------------------------

Sesongens og årets første topptur på ski. Ikke veldig mye snø, men nok til at skiene har fått luftet seg siden medio november.

Bare så det er sagt, en øks biter noe hinsides mye bedre enn en stor samekniv. Jeg tror faktisk jeg aldri blir å gå tilbake til storkniv. Fra nå av er det øks og småkniv som gjelder for mitt bruk ❤️

Som noen sikkert har fått med seg, har jeg et noe usunt forhold til kniver 🤣 Vel, det har utviklet seg til å gjelder økser også. Herfra var stien smal til en enda mer omfattende sjuke... treskjæring og alt som hører med den biten. Det er fint lite som tillfredstiller mer enn å lage seg noe selv. Så jeg kjøpte inn diverse sløyd artikler for å utvikle interessen min, samt ha godt nok verktøy til å klare det meste av arbeid innenfor trevirke. Jada, dette kan gjøres i en fei om du har båndsag, stikksag, dreiebenk osv. Men det tar vekk noe helt enormt av sjelen i en god turkopp (mener jeg) Så å lage noe som ikke er helt perfekt, men hugget ut av en stamme med øks, for så å smi den til med kniv. Ja dette er noe som gir langt større forhold til koppen du skal nyte kaffe fra de neste årene. Jeg begynte i det små men feilet en del på håndtak og ikke minst dybde på koppen. Som gjorde det vanskelig å hule ut skikkelig. Men siden jeg hadde lovet koppen vekk til småen, var det bare å gjøre ferdig før jeg begynte på nytt prosjekt. Det tar noen timer, men det går overraskende fort når man finner flyten i det. Den største jobben er helt klart å hule ut tomrommet i koppen, her kan man naturligvis fjuske litt med treborr, selv bruker jeg stemmjern for å fjerne de største bitene. Koppen blir blir satt inn med valnøttolje siden den skal brukes til drikke. Her strides de lærde.. det finnes sikkert mange løsninger her, og noen produkter som epoxy er sikkert bedre, men mye mer styr å bruke. Siden jeg har lite erfaring holder jeg meg til valnøttolje enn så lenge. (tørketid ca 5 dager) Vel, dette var mitt første forsøk i voksen alder på å lage min egen turkopp. Så jeg gjorde meg noen gode erfaringer. Første jeg gjorde, var å handle inn flere blyanter så det er lettere å tegne på og justere designet underveis. Jeg gikk til innkjøp av enda en sløydkniv (morakniv 106) med litt lengre blad enn den på bildet over. huggjern fra biltema er ikke skarp nok og godt nok stål i til å få gode kutt. Det river mer enn det kutter. Så jeg har handlet et par huggjern fra Swiss Made. Jeg har også handlet meg en øks til, men dette er mest for å tilfredstille sjuka og nyskjerrigheten på hvilken av disse små øksene er "best" til mitt bruk. Granfors Bruk Lille Skogsøks, Outdoor øksen og Villmarks øksa. Å finne emne, grovhugge det, samt finhugge formen til koppen går som en lek med rett øks. Rett og slett en fornøyelse og jobbe med. Jeg tegner på formen jeg ønsker, finner sånn ca hvilken høyde koppen skal ha også prøver jeg å ha en overflate så jevn som mulig. Lettere når man skal sikte inn og formen koppen underveis. Ingen ting av dette er satt på forhånd, alt er tatt på feeling og det blir gjort små justeringer hele veien. Jeg fjusket litt på denne koppen å brukte en liten skål for å finne en jevn sirkel, ellers så er alt tegnet for hånd rundt. Her ser jeg meg ferdig med øksen og går over til å finkutte med kniv, her er det fortsatt en del arbeid igjen, men jeg nærmer meg mer og mer den endelige formen før jeg jeg fortsetter å skave ut av bollen. Materialet som er brukt er Bjørk så det er dessverre ikke alt for mye "liv" i treverket. Håndtaket er ferdig så jeg må bare justere høyden på koppen litt før jeg justerer inn ytterformen på koppen. Jeg har akkurat begynt å kikke på en skje jeg skal lage til, men det får jeg komme mer tilbake til når jeg har fått mer bilder av prosessen. Jeg driver å håndtegner noe gammel vikingmønster på papir som jeg har lyst å overføre til kanten på koppen, mest for treningen sin del. Så får vi se hvordan det endelige resultatet blir på sikt. Da gjenstår det bare å fyre i bålpanna, henge opp køyen og fortsette arbiedet. Spørs om det ikke blir en del kopper, skjeer, kniver og lignende i tiden framover 🤣 Fortsettelse følger...

Hei. Jeg har laget et hjulsett-konsept til pulk som ser ut til å fungere greit. Kravene til denne løsningen har hovedsaklig vært vekt og plass, deretter så må det være funksjonelt og pulken må kunne styres. Jeg begynte å tenke på dette da jeg planla å gå NPL fra nord til sør og trengte en løsning for å få med meg pulken gjennom Nordkapptunellen. Etter å ha sett på diverse andre forslag og løsninger så bestemte jeg meg for å lage min egen variant. Lagde først noen prototyper før jeg var fornøyd. Løsningen er tilpasset min egen pulk, og skal man bruke den på andre modeller så må det tilpasses for den enkelte modell. Hjulsettet gjorde jobben sin og jeg kom meg greit gjennom tunellen. Løsningen har også vært god å ha ved transport til/fra tog/buss/fly. Hjulsettet er laget av: - listverk i ask (solid materiale), kryssfiner, 100mm sparkesykkelhjul, svingbart nesehjul fra Clas Ohlson, diverse treskruer, hjulbolter som er borret inn i akslingen, epoxylim. - Lister og kryssfiner er skrudd og limt sammen med epoxylim, hele konstruksjonen er "malt" med epoxy lim og tynnet i rødsprit for å bli vanntett. Konseptet har noen svakheter som bør fikses men det kan kanskje forumet finne bedre løsninger på. - Svingbart nesehjul er for dårlig. Hjulet holdt ut men all gummien på hjulet ble spist opp. - Hvis de store hjulene kan tas av så blir det enklere å pakke hele greia ned i pulken - Har ikke langtidstestet løsningen. Kravet var at den måtte fungere i ca 10 km med fullastet pulk og det gjorde den. - Har en drøm om å lage alt i karbon. God tur

Sitter og å vurderer denne selv nå.. føler meg "influenced" og føler på en liten skam over at jeg har latt meg påvirke på denne måten Men veldig i tvil, har jo Fiskars X7 fra før...så kanskje best å la være.

Bare ikke gjør samme feil som meg. Om du har breie ski (over 55mm) må du velge stabile fjellskisko. Slik som Crispi Stetind (ikke alfa Skarven).

Flott kajakk @Marius Engelsen. Skjøner at du trives med det flotte dekket der foran deg! Og utsikten bak der igjen!

Enkelte kompass har både klinometer og medfølgende skive til å finne ut av helning ved hjelp av kart. Jeg vet ikke hva som er best. Klinometer kan også brukes til å finne ut av om du er utenfor utløpssone til skred. Ikke bare om det foreligger skredfare. Sånn helt teoretisk. Noen kompass har klinometer med helning i %. Dette kan være nyttig for folk som har diverse terrengkjøretøy.

Det er nok ikke helt umulig at jeg blir å bevandre meg selv inn i den biten der også. Men akkurat nå har jeg litt oppheng på treskjæring osv. Så jeg får se hvordan det utvikler seg

Henger meg på her. Kart og kompass er primærmetode. Gps/mobiltelefon er sekundærmetode. Kan man orientere effektivt med kart og kompass går det veldig radig framover.

Jeg har og ingstad og kjenner meg igjen fra de første turene. Skia er så breie at de er litt vanskelige å kante og kontrollere med mange typer sko spesielt i oppkjørte løyper med hardt underlag. I løssnøen er de helt konge. Det er en litt vanesak, så det blir nok bedre, men det tar tid. Evt så er det å bytte til stivere sko. Når det er sagt så syns jeg personlig at fjellski bør være så korte som mulig, men det er personlig preferanse.

Jeg har brukt Wildlife Hatchet eller Villmarksøksen som den heter i noen måneder nå. Var ikke lett å velge mellom de to når jeg skulle plukke ut, men en video hvor det ble sagt at Villmarksøksen var bedre til treskjæring osv, falt valget på den. Men nyskjerrigheten ble for stor. Så jeg måtte teste Outdoor øksen også. Du kan ikke bomme med noen av de, men det som gjør at outdoor øksen skiller seg ut for min del, er at den har bedre symmetri. Den er bedre balansert og hodets utforming gjør den bedre egnet til å kløyve ved. Selv om det er små marginer som skiller de. Jeg trodde jeg skulle like det bua skaftet bedre, men det litt lengre og rette skaftet på Outdoor øksen gir en helt annen snert i hugget. Nei, dette er som med Lard Fält kniven... man må bruke den selv før man merker forskjellen. Jeg kan ikke annet enn å anbefale begge på det varmeste.

Overgangen fra 2020 til 2021 blei tilbragt sammen med @TerjeH under en tarp på «Lia» oppfor barndomsheimen min. Siden vi blei overraskende invitert på middag hos naboene om kvelden slapp vi å feire med Real turmat. I stedet måtte vi ta det litt rolig i bakkene for å slippe å svelge kalkunen fleire ganger. Under fullmåne og i le for vinden kunne vi bivåne lokale rakettutbrudd og ikke minst følge med når kommunens blålys rykket ut til det som viste seg å være gressbrann. Noen sto opp tidlig for å brenne kaffebål Andre ventet til det blei dagslys og kunne nyte utsikt til både måne og frokostbål. Barmark og tele, men med spiker i stede for plugger stod tarpen godt.

Godt nytt år! Måtte det bli mange fine turer! Inn til nasjonalpark grensen i Simskardet - Børgefjell. Bra skiføre på gammelmåten - noen har gått før meg Godt å få på skiene igjen.

Primusen fyres og posen fra Real plukkes fram. Setter meg på en stubbe og venter på oppkok. Merker det med en gang, et lite stikk. Tramper beinet i bakken for å få vekk myggen. I shorts og bare bein er det ikke annet å forvente når skyene skygger for sola. Ett stikk til og jeg tramper beinet hardere i bakken. Det var da som bare,,,, og enda ett, før jeg mister tellinga. Jeg kikker ned på beina. Hele stubben lever og ut av stubbe og bakke velter en armada av små, røde Pissemaur. De er skikkelig forbanna og kravler oppover beina, over og under shortsen, ja helt opp til hals og nakke har jeg dem. Dette er ikke den søte kløe, for dette svir noe hinsides. Jeg hopper og spretter og vifter og klasker. At sånne små kryp kan få en så gammal mann så aktiv… Jeg flytter hele sulamitten lengre ut på den åpne plassen og fordriver ventinga med å børste vekk krypa. Og så kommer regnet. Det viser seg å ha en god og en dårlig effekt. Den gode er at det lindrer svien, den dårlige er at jeg rekker å bli våt før jeg får på meg jakka. Når lokket begynner å vippe og slå og til slutt faller ned på grusen vet jeg at vannet har kokt lenge. Føler det er helt innafor å koke vannet fra Skjeggvolltjernet lenge. Gleder meg til mat nå og fyller vann i Real´en og resten i koppen. Glovarm solbærtoddy nytes halvveis i le fra ei buske mens jeg betrakter Real´en som står og godgjør seg. Det er småkaldt i lufta og solbærtoddy´en varmer godt. Jeg får igjen varmen i bakkene opp mot Elgenes og snart etter er jeg ved Øvre Gåsvatn. Det er her god grus ender, det har jeg sett på kartet. Det har også sett ut til at den fortsetter som kjerrevei og sti. Nå står jeg her og kan ved selvsyn se at det ikke stemmer. Der grusen slutter overtar gresset. Dette ser ut som ei skiløype og den er skikkelig våt. Å snu for å komme rundt er utelukket, det vil ta mange, mange timer. Nei jeg kommer til å gi alt for å komme meg fram her. Prøver å sykle, men dekka synker såpass nedi at jeg ikke kommer av flekken. Her er det bare å ta beina fatt. Etter et par meter er jeg kliss blaut. Skoene fra Salomon er vanntette, det skal de ha. Men det hjelper lite når vannet renner over og inn. Vann har en egen evne til å samles i bånn og denne løypa er bånn, i hvert fall i dag. Bare en åpning i skauen, naturlig anlagt langs laveste punkt i terrenget og formet av myr og ryddesag. I tillegg til at jeg går i konstant rennende vann, går det jammen meg oppover også. Etter 40 minutter er jeg ikke kommet spesielt langt selv om jeg har gått lengre enn langt. Jeg prøver å unngå de våteste partier og da blir det mye fra side til side. Ikke overraskende er det bra med vegetasjon langs kanten av løypa og det tar tid å få med sykkelen. Det er som om skauen lever og strekker sine krokete fingre etter meg. Jeg slipper noen ganger lettere unna og når de skjønner det, er det sykkelen de klår etter. Etter noe som føles som en evighet flater det ut og løypetraseen blir utydelig der myra breier seg ut. Jeg er rimelig glad i myr, det skal sies. Jeg syns de er fascinerende og pene. Altså, å se på. Jeg er ikke så glad i å bevege meg på dem. Det er egentlig ganske tungt og vått og noen ganger endog skummelt. En annen ting som forekommer på myr er bær. Mange er helt ville etter dem, men jeg syns rett og slett ikke disse gule greiene er spesielt gode. Serveres de i sosiale lag prøver jeg å unngå dem vist jeg kan. Men i dag, her og nå, er neven stadig nede. Det er virkelig mengder av dem her. De fleste fortsatt litt rød, men mange nok er gule og jeg gumler meg framover. I skyggen av Nordfjellkampen ligger Opptrekkern, 555 meter over havet. Stedet har kanskje ikke så mye å skryte av, men Opptrekkern kan skilte med et løypekryss ute på myra og ei bu i kanten. Å endelig få se krysset gleder meg, for det betyr at jeg er halvveis til Oppsangen. Å se bua gleder meg også, for det betyr at jeg kan ta 5 minutter uten å bli våt i rompa. Jeg stabler meg opp trappa spent på om den er åpen. Jeg er nysgjerrig og har lyst til å sjekke hva bua på Opptrekkern kan tilby en farane fant. Jeg åpner haspa og stiger inn. Den er finere enn jeg forventet. Langbenker langs veggene som kan tjene som seng ved behov. Noen nedfellbare plater over langbenken blir bord for 2. En vedovn er sentralt plassert midt på gulvet og selvfølgelig er det en gjestebok her. Alt man trenger for en hvil og litt kos. Her skulle jeg gjerne tilbragt natta, fått tørk på bein og sko og litt varme i kroppen. I stedet blir det til at jeg vrir opp sokkene på benken ute. Tar litt vann og tar fatt på neste strekk. Det viser seg straks etter at krysset på Opptrekkern er passert, at dette blir verre enn i stad. Både skiløypa og myrene er våtere her og jo nærmere Oppsangen jeg kommer, dess verre blir det. Det eneste positive er at det nå går nedover. Men jeg må stadig lengre ut langs kanten av løypa og det er betydelig mer vegetasjon. På siste myra før oppstigningen over vollen er jeg ganske kjørt, men også oppstemt. 31 kilometer på 2 timer? Det var slitsomt, men jeg kom fram. Oppsangen ligger fint til. Tunet består av velstelte pene bygninger, men de ser ikke veldig åpne ut. Uansett, her kommer Rondanestien inn fra syd, gjennom dette flotte tunet og fortsetter mot fjellene i nord. Et skilt peker til en drikkevannskilde. Jeg trenger vann og leter ganske lenge, men finner den ikke. Jeg er iskald på beina og gjennomvåt av svette etter å ha bakset meg fram med sykkelen. Når jeg nå står stille kommer frosten i kroppen. Jeg skjelver i perioder ukontrollert og tenna klaprer. Nei nå er det bare å komme i gang. Jeg er ei pingle på stisykling, det skal sies, men jeg har syklet litt sti og husker med glede stisyklinga på flyktningeruta. Nå gleder jeg meg til å prøve meg på Rondanestien. Kommer meg på sykkelen og tar over tunet og ut gjennom grinda mot syd. Det stopper litt opp etter noen meter. Litt vel kupert her i begynnelsen, men det bedrer seg nok. Stien er smal og litt for dyp til å få pedalene rundt. Mye stein som stien snor seg rundt er det også. Det er en stund siden jeg forlot Oppsangen. Jeg kaver meg fram og er kommet til et punkt hvor det ikke er noen retur. Jeg beveger meg vestover som er på tvers av åsryggene. Det er noen steder så bratt at jeg nesten ikke greier å dytte sykkelen opp. Så ned på andre siden over myrsøkk og opp neste. Rondanestien fra Oppsangen til Malungen er 13 km lang og jeg innser at dette kommer til å bli slitsomt og ta tid. Jeg avtaler henting med kona, men aner ikke når jeg er ute skauen. Det beste jeg kan anslå er: Ikke stress og ikke kjør fort, dette tar tid. Det er ikke plass til både meg og sykkelen i den smale stien. Noen ganger bruker jeg stien, andre ganger er sykkelen der. Krysser en vei og ser skilt til Busvollsætra. Ikke fullt så mange åser å dytte opp og ned lengre, men mye blaut myr. Jeg er sliten, men er i hvertfall på rett sti. Kona og guttungen er på vei og de vil parkere ved Malungen og vente på meg der. Kommer ut på vei ved Busvollsætra og sykler en liten stubb før det er inn på ny sti og fortsette dyttinga. Kona ringer og sier de er kommet fram og at guttungen har begynt å gå meg i møte. Jeg ringer guttungen og forteller at jeg er på stien mot Busvollsætervadkoia. Ber ham holde seg på Rondanestien og ikke miste den. Vist vi begge holder oss på riktig sti vil vi møtes. Jeg gjør samtalen så kort jeg kan for jeg begynner å fryse med en gang jeg stopper. I ti-tiden begynner det å mørkne og hodelykta må på. Jeg er sulten og sliten og flere ganger vurderer jeg å legge igjen sykkelen. En helt idiotisk tanke siden det er den som frakter alt jeg trenger av mat og klær, ja alt jeg kan tenkes å få behov for. Alt unntatt vann, for det har jeg for lengst drukket opp. Tanken på at guttungen går meg i møte og ikke kan være langt unna gjør at jeg holder en viss stil. Håper virkelig vi er på samme sti. Det er skikkelig mørkt nå og jeg bakser meg videre i lyset fra lykta. Nå og da lar jeg lyskjeglen sveipe terrenget for å få litt oversikt. Syns med ett jeg hører noen rope. Jeg stopper opp og lytter, nei,,,, jo der kommer det igjen. Og så, ut av mørket og inn i lyset fra lykta kommer han. Hvordan han har funnet fram og holdt seg på riktig sti uten lys fatter jeg ikke. Klokka 23:30 møtes vi. Han har med seg 2 bananer og vann til meg. Fantastisk, det skal virkelig smake. Han overtar sykkelen og jeg ramler nesten over ende når jeg slipper den. Vel har den vært tung å dra på, men den har også vært noe å støe seg til. Den har på en måte vært med å holde meg på beina tross alt. De siste 6,5 kilometerne bakser han med sykkelen og jeg sjangler lettet etter. 01:30 er vi endelig nede til ventende kone og varm bil. 8 timer etter at jeg gikk av sykkelen der grusveien sluttet. Dagen har vært lang og hard, men nå kan jeg endelig sette meg ned, i baksetet, i en varm bil. Jeg bråvåkner av at de rusker i meg. Vi er på Essostasjonen på Skarnes. Stasjonen jeg forlot i går. Foran meg har jeg en varm bagett og en iskald cola. Og med dette avslutter jeg mitt friluftsår 2020 og ønsker alle på Fjellforum et riktig Godt Nytt (tur) år.

Da ble det litt tid til å ta en tur opp på heia på årets siste dag for å lufte kvistbrenneren mens kalkunen står i ovnen. Godt nyttår.

<avsporing-start> Nynorsk er egentlig det naturlige for meg siden jeg vokste opp i Hardanger, knotingen begynte når jeg var i militæret og skulle gi ordrer/beskjeder som halvparten aldri forstod første gang.. Deretter flytting til bokmålsland... Havner fort på nynorsk/bokmålknoting når jeg har vært mye sammen med familie, da faller nynorsk mest naturlig. (Telefonen knoter det til en del også da, den korrigerer autmatisk en del ord til bokmål). Enda værre var det når jeg bodde i Stockholm, da ble det Svorsk. 🙃 Hilsen #Språkforvirra 😄 <avsproring-slutt ?>

Null snø og masse is! Da blir det skøytegåing på vann i nærområdet. Mørketid gjør det hele litt mere spennende. Tore

Siste "topptur" i år som mange år før: Valøytind på Ytre Vikna, har vært fast innslag på RIL Fjelltrim i mange mange år. Her er min gamle mor på tur ned mot downtown Valøya etter et besøk på toppen, med Søla, Vega og mange andre kjente formasjoner i horisonten mot nord Godt nytt år - har virkelig et håp om at 2021 slår 2020 ned i støvlene

Da har jeg fått meg en av Tom's kvistbrennere. Knallfin brenner! Den gleder jeg meg til å prøve. Fulgte med bestikk og futteral til å ha alt sammen i.

Rekk opp handa den som ikke har vært der... Man lærer så lenge man lever - eller var det overlever så lenge man lærer...

Hei Det hører til ungdommens synder og tåpelighet for mig å ha krysset Halling elven noe nedenfor Geilo i ca. 20 år gammel på en snøbro. Jeg skjønte, at hvis den brast, ville jeg forsvinne videre ned over den ganske kraftige elv, som også var delvis islagt her og der, hvor man altså virkelig kunne forsvinne til våren kom. Vi var 3 stk. - og den lokale som kjente en snarvei, som han likevel ikke kjente fik så lov å gå først. Snøbroen holdt jo altså, men sådan gjør jeg aldri mer!! Det hører med til historien at vi først måtte gjennom en - ganske vist kort - jernbanetunnel på Bergensbanen. 1 om gangen. Siden har jeg ikke lyttet til lokale som nesten akkurat kjenner en snarvei de har hørt om. Elgen

Nei, gi deg da. Kaffen er jo bare et påskudd for å fyre opp kvistbrenneren. 😁 ;-)

Ja. At ein treng utrulig lite brensel er liksom heile poenget.

Stusser litt over at han synes det er så mye jobb å samle kvist