Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 30. des. 2020 i alle områder

  1. Andre dag Jeg bråvåkner i seks tida. Tranens rop ljomer gjennom den stille morgenen. Det høres nesten ut som den er i forteltet. Litt i ørska trekkes glidelåsen forsiktig opp. Jeg vil gjerne få et nært møte med denne villmarkens majestet. Duken åpnes til en smal sprekk og øynene saumfarer området utenfor. Men ute er det helt stille og ingen Trane å se. Vaktsom som den er sanset den nok et eller annet mistenkelig. Jeg drar igjen glidelåsen og ruller tilbake i den varme posen. Ligger og døser en stund og føler meg heldig som får oppleve en sånn start på dagen. Noe senere lar jeg fyrstikken fly over ripa og primusen blusser opp. Dagens første kaffe tas fra posen mens jeg holder øye med solens stråler som stadig får bedre tak på motsatt bredd. Fortsatt litt småkjølig på denne siden, men det varer nok ikke lenge. Frokosten forberedes og består av 75 gram havregrøt etter egen oppskrift. I dag er den ekstra god for her mellom furua bugner det av blåbær. Posen er luftet, teltet pakket og jeg er klar til å dra. Jeg forlater denne fantastiske campen ved Bakkefløyta like rein og fin som før. For å komme meg videre nordover må jeg først litt sydover. Ikke langt, bare et par hundre meter. Austvassåa som opprinnelig har sine kilder langt nordafor, blir til Bakkefløyta her jeg står. Stor og sakteflytende breier den seg ut. Det skyldes nok demningen et par hundre meter lengre ned. Og takket være demningen kan jeg komme over til neste veisystem og fortsette min reise. Sykkelhjul på myk sti. Jeg kjenner at jeg liker det, nesten litt sånn barnlig glede. Dessverre varer det ikke lenge og så er jeg på demningen. Den er pent pyntet med røde blomster i ei kasse og straks bortenfor er det en svær fin gapahuk. Bakkefløytdammen står det på et skilt. Huken kan skilte med langbenker langs de tre veggene og krakker og bord med friske blomster i midten. Stedet bærer tydelig preg av godt vedlikehold. På bordet finner jeg «hytteboka» til Austvatn Vel. Det er så fint her at jeg tar en 5 minutter mens jeg leser litt i boka. Noen fotturister på vei nordover for noen dager siden har lagt igjen en hilsen. De takker for overnattingen, myggen og at de grytidlig ble vekket av Tranene. Artig. Jeg skriver en hilsen selv og sender en varm tanke til Austvatn vel for jobben de har lagt ned for å skape denne trivelige plassen. Nå er jeg ute på neste veisystem og skal etter planen tilbringe de neste timene på den. Det er intet mindre enn nydelig også på denne siden av Bakkefløyta. Ved Sillerfossen får jeg et siste glimt av elva. Det glitrer som i tusen diamanter før den blir borte for meg i neste sving. Når jeg stopper og skal sette kamera på stativet oppdager jeg at det er borte. Jeg kikker på klokka. Det er ikke lenge siden jeg dro og kanskje ligger stativet bare noen meter tilbake. Det skulle jo ikke hefte så alt for mye. Jeg snur og sykler nedover mens jeg bruker øynene og prøver å huske hvor på veien jeg lå på vei oppover. Det ikke langt igjen til gapahuken nå og jeg har ennå ikke sett stativet. Fargen er skarp orange og burde være godt synlig. Jeg krysser over demningen og inn på furunålstien. Og så, 100 meter fra der jeg hadde camp skinner det skarpt i blåbærlyngen. I en mer nøytral farge er det ikke sikkert det hadde endt godt. Stativet sikres og så er jeg på hjul igjen. Om ikke furunålstien er lang, får jeg til gjengjeld 3 runder på den. Etter at jeg igjen runder svingen ved Sillerfossen tar jeg fatt på en ganske lang dal. Det stiger jevnt uten å være bratt før helt på slutten. Oppe ved Krokmyra skal jeg skarpt til høyre. Det var et av tipsene fra i går kveld. Legger meg på minne at det også her står en ganske bra gapahuk. Kan jo hende jeg har veien forbi en annen gang. Det går diagonalt opp Hesleberget, men er likevel for bratt for meg. Det blir dagens første pushbike nesten helt til topps. Etter å ha bikka toppen lar jeg tyngdekraften rå. Uten å trå kan jeg prøve å få igjen pusten. Ruller nesten ned til Trekkoppbakkmyra hvor andre pushbike begynner. Ser litt av Nøkktjennet ned til høyre. Fin grus og variert sykling fram mot Gransjøen og Lognsjøen som begge passeres på god avstand. Det begynner så smått å stige igjen, men jeg holder meg stort sett på sykkelen. Det er grei temperatur og blåser litt bakfra som jo ikke er en uting når en er på sykkeltur. I dag spiller ikke det noen rolle for her mellom trærne hjelper det meg lite. Godt i le av Lauberget og på trammen til Rønnåssætra blir det kort pause før jeg tar fatt på siste rest av bakken. Jeg er på høyde med Nøklevatnet da jeg oppdager å ha syklet feil og for langt. Jeg har nettopp hatt en herlig utforkjøring og det betyr pushbike når sykkelen snus. Vel over kulen er jeg igjen på sykkelsetet og raser forbi Rønnøssætra. Oppdager avkjørselen til høyre litt seint, men med kraftig bremsing unngår jeg såvidt å havne i grøfta. Dette er mer kjerrevei enn grusvei og er langt mer rufsete. Det gir herlig variasjon til den fine grusen jeg kom fra. Det er noe eget med sykkeltur i skauen. Ikke bare er det en stadig endring av naturen du ferdes i, men også underlaget skifter. Asfalt, grus, kjerrevei, på sti eller utenfor. Sansene pirres til stadighet og kroppen får sitt. Det er ingen ting med sykkeltur i skauen som er kjedelig og monotont. Ja, det kan være slitsomt, men kjedelig, nei det er det aldri. Jeg passerer Aurtjenn og holder så til venstre i neste kryss hvorpå jeg straks etter finner benk og bord i veikanten. Full stans for kartsjekk med vann og Anton Berg. Pausen er ganske velkommen selvom jeg ikke gjør den spesielt lang. Jeg føler jeg er i godt driv og vil gjerne utnytte det. Det er et fint område å sykle i og jeg passerer diverse myrer i god fart, Vassmyra, Rokkestrutmyra, Hølbekkmyra. Noen av dem er lettere enn andre å skjønne navnevalget på. Med myrer følger som regel også et mer åpent terreng og stedvis er det skikkelig fint. Suser over Steinslitjenndammen og tar fatt på Lauvdalen. Langt om lenge kommer jeg til Skurvsjøen og forserer en høyde før veien faller av mot vannet. Her går veien så å si helt inntil vannet så her blir vanning. Filtrerer og drikker en liter på styrten og så fylles begge flaskene helt til korken. Hadde det vært noe å sitte på hadde jeg tatt middag her, men her er det bare å komme seg videre. Jeg begynner å nærme meg slutten på god grus og er litt usikker på hva som venter lengre framme. Skulle gjerne hatt litt mat snart. Jeg tråkker på videre, men det er ikke fullt så mye saft i beina lenger og det blir ny pushbike opp mot Myrhaugen. Nei nå må jeg ha mat. Det går stadig saktere og jeg speider hele tiden etter et egnet sted. Veien svinger såvidt nedom Skjeggvolltjernet. En avkjørsel og åpen grusplass ved tjernet får duge. Fortsettes….
    6 poeng
  2. Glomma renner stor og doven under meg her jeg krysser fra ene sida til andre. Jeg har ankommet Skarnes og krysser elva med kurs for Essostasjonen hvor jeg har stoppet mange ganger med bil. Nå er planen å få fyr på primusen så jeg får meg litt varm suppe. Men her har ting skjedd. Husker jeg feil, eller har det aldri vært bord og krakker her? Mener bestemt at vi har tatt en is på varme sommerdager, sittende på en krakk her ute. Kan heller ikke huske at det var Deli de Luca sist jeg var her. Jeg er skuffet, kanskje fordi krakkene er borte. Kanskje fordi jeg har blitt småkald av regnet og ikke får suppa mi. Jeg har uansett bestemt meg for å mistenke dem for å fjerne krakken ute for å "tvinge" meg inn. Under andre omstendigheter hadde jeg nok gått inn, men jeg er såpass irritert over det jeg "tror" er årsaken, at jeg definitivt ikke skal legge igjen penger her. Med uforrettet sak svinger jeg meg på sykkelen. Nå er planen å følge asfalten et lite stykke videre. Det er fin gang og sykkelvei langs E16 mot Kongsvinger før jeg svinger av på Fv209. På Slåstad har de skjønt hva syklister har behov for og utenfor Joker´n er det både krakk og bord. Nå er jeg imidlertid blitt så svett at varm suppe ikke er første pri. Det blir i stedet iskald jordbærmelk og påsmurt langgang. Jeg skal ikke si at jeg strutter av energi, men mat og drikke gjør godt i en sliten kropp og jeg er igjen klar for grus og skau. En god regel lyder så her: Lytt til kjentfolk. Jeg hadde egentlig tenkt å forlate asfalten rett etter butikken. Men noen jeg kommer i prat med utenfor butikken mener det ikke er så lurt. Beskjeden er rett og slett at det vil være vanskelig og få med sykkelen mellom de forskjellige veiene slik jeg har tenkt. Rådet er i stedet å følge asfalten til Trekanten og så opp forbi Slåstadbråten. Okei, litt kjedeligere enn grus, men trafikken er lav og været fint så jeg følger rådet jeg har fått. Der grusen starter, starter også første bakke. Såpass bratt og løst er underlaget at jeg må av sykkelen for dagens første Pushbike. Når Øvre Slåstadbråten er passert er jeg på sykkelen igjen. Svak stigning videre og stadig lengre inn i skauen. Vest av Juvberget må jeg velge, rett fram, eller til venstre? Jeg holder impulsivt til venstre, men blir usikker og stanser. Går tilbake i krysset og sjekker. Hhmm, veien rett fram holder riktig retning, men ser lite brukt ut og med ganske overgrodde kanter. Kartet i 1: 250000 hvor jeg løselig har tegnet inn ruta er ikke til all verdens hjelp her. På et gammelt falmet skilt inni krattet kan jeg se det står Isdalsveien. Jeg fisker fram telefonen og finner Isdalsveien på kart-æppen, jeg er på rett vei. Jeg er inne i et tettvokst område nå og ser ikke annet enn grusveien jeg er på. Blir nesten litt skumt med skauen så tett innpå veien. Når jeg kommer til Ufstjennskoia sjekkes æppen igjen og nok en gang tar jeg til venstre. Veien tar meg ganske langt vest i forhold til ideel retning, men er eneste fornuftige valg. Etter Langmyrbakken kommer jeg høyere i terrenget og skogen blir lysere og det føles luftigere og lettere å puste. Skal jeg rekke å få opp teltet før sola går ned må det skje snart. Jeg tar sikte på en liten blå flekk på kartet. Tar etterhvert av fra grusen og inn på sti med myke furunåler som demper vibrasjoner og ikke minst lyd. En blir jo vant til knasing når dekk møter grus og etter noe tid blir den på en måte borte. Vel, virkelig borte blir den først når jeg etter noen meter på furunålstien kan «høre» stillheten. Furutrærne står ranke og fine. Lange slanke stammer med ei flott krone i toppen. Slik furuskog gir skjerming og lys i skjønn forening. Det er tjukt av blåbær på begge sider av stien og der framme blinker det blått. Jeg speider spent mot elvebredden mens jeg nærmer meg. Det er flere åpne felt mellom trærne som er store nok til teltet, men er det flatt nok? Jeg lener sykkelen opp mot et tre og tar en kjapp sjekk. Plassen er nok mye brukt, men det er likevel ikke antydning til søppel å se. Noen avkappede raier, kanskje til lavvo eller midlertidig gapahuk, ellers ingen ting. Du verden så flott det er her, ja her blir jeg. Jeg sparker unna konglene og sjekker bakken for lumske røtter. Lumske røtter er røtter som later som de er uskyldige, men som i løpet av natten viser sitt sanne jeg. Innerteltet mitt har lite fotavtrykk og får greit plass mellom furu og blåbærlyng. Mens liggeunderlaget pumpes ordner jeg med vannet. Det er kanskje ikke nødvendig, men jeg velger å filtrere. Alt regnet den siste tiden har ført til mye brunt vann. Ruller ut soveposen så den rekker å bli litt fløffy og så fyres primusen. Et lokalt par er på aftenstur og ønsker å høre hva jeg driver med. Jeg forteller og vi har en hyggelig prat og jeg får med gode råd om veien videre. Det er koselig med sånne spontane møter. En får en prat, litt lokalhistorie og bestandig gode råd. Når jeg ikke er kjent har jeg bare mine egne tanker rundt mulige traseer. De baserer seg i stor grad på det jeg leser ut av kart og terreng og det er jo ikke alltid jeg treffer. Å få tips og råd av lokalkjente kan være gull verdt. Sola er på vei ned bak åsen og myggen våkner. Stenger den ute med myggnettet og med utsikt over elva nyter jeg sukkerdråpa´n i fred og ro. Det blir forresten bare kaffe og rett i koppen i kveld. Langgangen tidligere i dag levde virkelig opp til navnet sitt, så sulten er jeg ikke. Det drar seg mot kveld og truende skyer seiler inn fra sydvest over en stadig mørkere himmel. Ser ikke bort fra litt regn i natt. Dagboka får sitt og etter tannpussen er det køya. Det ble 99km i dag og nå er det godt å få lagt seg. Fortsettes........
    5 poeng
  3. Her er julehilsen fra Trym sammen med My og Fenris.
    3 poeng
  4. Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;..... INNLEDNING Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær. Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider? Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt. I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor. Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form. Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa. På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen. Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau. Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer. Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel. Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært. Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før. Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett. Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger. Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad. Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige? Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg. Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur. Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng. Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak. Senere, mye senere ……… Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå. Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå» Første dag Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres. 21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser. Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord? Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd. Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet. I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet. En liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen. I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før. Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden. Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen. Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes. Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle. Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom. Fortsettes......
    2 poeng
  5. Alaska har ifølge nettsiden dems doble H-kammer, ja. Tror ikke man får varmere dunpose for pengene enn Alaska serien. Ellers kan jeg anbefale Helsport sin rago winter til 4-sesongs bruk. Den har en enklere kammerkonstruksjonen enn Cumulus Alaska, og kan dermed potensielt gi kuldebroer. Selv har jeg prøvd den mellom +10 og regn og ned til ca. -4, og til dette har den fungert ypperlig. Fordelene slik jeg ser det er at den er romslig nok til å romme dunjakke/bukse under, og at den pakker smått nok til å få plass i soveposerommet på 70L-sekken min. I området hvor jeg telter er middeltempen nærmere et par minus enn minus 10, og da ønsker jeg heller å kunne kle på meg om det blir sprengkaldt enn å svette på 90% av turene. Jeg synes nemlig at å ligge med åpen sovepose fungerer dårlig når temperaturen kryper under 0.
    2 poeng
  6. Vårt nye familiemedlem og turkamerat. Skal hentes på torsdag! Stor stas, mye glede og endel arbeide blir det nok. Leia er en Cocker spaniel og 8 uker på bildet. Tore
    2 poeng
  7. Frk gråtass 🥰 1 år nå og vi gleder oss til å prøve teltlivet og gå med kløv i år 😃 Eller... Matmora er nok mere begeistret for kløven enn hun selv 😆😅
    2 poeng
  8. Tjukken(Boss, en Beauceron) er alltid med
    2 poeng
  9. Hårballen i familien. Blanding av portis, puddel og flatcoated retriever 🤣. Klin umulig å få tatt gode bilder av, blir bare en haug svarte krøller. Bilde fra Barden, Senja, sammen med jentungen, og hundeselfie fra Kjusakdalen her heime.
    2 poeng
  10. Min hund Vilje. En whippet. Verdens beste hund Har kjøpt inn en ordentlig vinterdress til henne. Ikke den på bildet Og sovepose fra isbjørn så nå er det rene huskyen
    2 poeng
  11. Jeg synes at drøye to år med erfaringer antyder at gruppe-/klubbfunksjonaliteten muligens ikke funker veldig bra mtp utfordringstema? Jeg har ikke sjekket nøye, men jeg tror at jeg har noe sånt som 80% av postene her. Enten er er jeg en særing (eeh, det er jeg jo ), eller så er det en eller annen terskel som er høyere enn nødvendig for folk som kunne vært tilbøyelig til å utfordre seg selv (eller andre). Uansett begynner jeg å føle meg litt ensom her 😔 Hva kan gjøres for å live opp i utfordrings-trådene?
    1 poeng
  12. Null snø og masse is! Da blir det skøytegåing på vann i nærområdet. Mørketid gjør det hele litt mere spennende. Tore
    1 poeng
  13. Hvis man kan "tovede" en ekstra tykk sokk og ha en ekstra ull såle og kjøpe litt store sko er nok mye gjort. Personlig har jeg hatt med 2 telt på vinterferie med små barn. Et bd firslight som settes opp på 2 min hvor jeg har fyrt med primus og fått varma opp telte skifta blei osv. Ofte har barna vært kalde ute og si noe. Har og spist mat osv i de telte her. Så har jeg hat 1 telt som er mye større hvor man sover i. Viktig og få god varme i telte og minimalt med "vente tid" når man river leir .
    1 poeng
  14. Det hadde faktisk vært helt konge for Emma, det er av de helt store problemer hun strever med er dette med at skoen ikke alltid passer på foten 😂
    1 poeng
  15. Siste "topptur" i år som mange år før: Valøytind på Ytre Vikna, har vært fast innslag på RIL Fjelltrim i mange mange år. Her er min gamle mor på tur ned mot downtown Valøya etter et besøk på toppen, med Søla, Vega og mange andre kjente formasjoner i horisonten mot nord Godt nytt år - har virkelig et håp om at 2021 slår 2020 ned i støvlene
    1 poeng
  16. Bare innspill om Nesnalobber. Disse er veldig glatte og ikke vanntette, og de har en merkelig passform. Man må uansett kjøpe de i minst 2 størrelser for store. Bruker man normalt 28 så må man kjøpe minst 30. Vi brukte Sorel vintersko med løse "ull-sokker" eller ullfor, og det fungerte godt. Det er ikke helt kurant dette med barn på vintertur. Spesielt om de skal bytte til skisko i 20 minus - så da er aktivitet veldig viktig for å få opp varmen..
    1 poeng
  17. Er en kar i Morvik som selger 3 siliconpakninger for 25,- på finn, du kan jo prøve det. Han har også gummipakninger til samme pris. (60 inkl frakt). Søk på optimus pakning.
    1 poeng
  18. Okey. Hadde en topp tur der jeg gikk i bakken med et smell. ( is under snø som jeg ikke var obs på) og har ligget på sofaen i noen dager nå. Da må man jo finne på noe, og å søke etter det neste optimale teltet er jo et fint tidsfordriv..... "Uheldigvis" så kan man jo dessverre finne et telt som man må bare kjøpe da Ettersom Anjan 2 er i kun i rødt, ble det heller et ZPACS: https://zpacks.com/products/free-duo-freestanding-tent At det er 50 USD i rabatt hjelper like mye som paracet-close to nothing ....
    1 poeng
  19. Huff det er nesten 20 år siden jeg opererte en slik primus, men burde det ikke være nok å ta ut pumpa etter bruk og la den ligge i et bad av olivenolje en stund og så lagre den ved siden av primusen? Returventilen? Mener du den ventilen som sitter i bunnen av pumpehuset? Hvis det er den du mener tas den enkelt ut med et universalratt, og det er som navnet sier et multiverktøy. Sjekket litt på nettet og fant det på Forsvarsbrukt, hvor teksten nevner bruksområdet.
    1 poeng
  20. vi har brukt viking goretex vintersko med ullfor i. evt med raggsokker oppi, vi bor på vestlandet så her har de aldri hatt behov for mer en et par vanlige ullsokker inni. Cherrox har mine brukt i steden for støvler, men i snø har vi alltid brukt gore tex sko..
    1 poeng
  21. Basse har rukket å bli to år. Skikkelig familiehund, vet akkurat hvilke familiemedlemmer som liker rundslikking, og hvem som ikke klarer det. Ellers en perfekt turkamerat. Egentlig skulle det nå ligge en kløv under juletreet, men han har akkurat kommet seg opp igjen etter en heftig runde med betennelse i bukspyttkjertelen (Pankreatitt) og turlivet er satt litt på vent. Bilde fra tidlig november før moroa startet...
    1 poeng
  22. Vår Leia, nå 9 mnd, på tur på Sør Senja. Lite snø denne jula men ellers er alt som normalt. God Jul! Mvh Tore
    1 poeng
  23. Føler nesten at jeg bør bidra litt her , skjønt det er ikke så mye jeg kan bidra med. Iallfall ikke egen erfaring. Men kan bidra med et par linker: Lykta var med i en test hos Din Side i fjor: www.dinside.no/fritid/flomlys-til-budsjett-pris/70850726 En review fra desember i fjor: budgetlightforum.com/node/68966 En link til, men usikker på om de som skriver har testet selv, eller om de siterer andre sine tester: www.mintest.no/hodelykt-test/
    1 poeng
  24. Her er Texi, en blanding mellom det vi vet er flatcoat og tror er labrador, border collie og litt annet i miksen.
    1 poeng
  25. Casper på 15 måneder. Han digger å være med på tur 😁 Første bildet er fra Estenstadmarka i Trondheim, resten fra en tur i femundsmarka i august i år.
    1 poeng
  26. Kan slenge meg på her jeg også, men litt innspill om GPS. Kjøpte en gpsMap 62s i 2012, den fungerte fint til jeg vil fornye meg i 2017. Kjøpte så en 64S... den hadde en lei tendens til å skru seg av i tide og utide. Selv med nye batterier av ulike slag, og rett innstilling. Reklamerte, fikk ny, samme problem, penger tilbake. Prøvde meg da på en 64ST... samme problem, og etter 2 reklamasjoner. Penger tilbake. Da ble det en Oregon 700. Da testa jeg også ut Garmin bttery-pack, fungerte bra. Så drista jeg meg til en 66ST i våres, for turgåing. (Oregon ser bedre ut på sykkel) Og jommen var et ikke problemer med den. Trøbbel med lesing i BaseCamp, og også den skrudde seg av (ikke like hyppig som 64'ene) uten grunn. Reklamerte, fikk ny... samma drit. ... og penger tilbake. Så jeg holder på min trofaste Oregon. Den svikter ikke. Ang batterier. Garmin Battery-pack. Kjekt å kunne lade i enhet... men tror de fikk kjørt deg bra, så de begynte å bli dårlig (er på tur 4 x i uka i snitt året rundt, alltid med gps) Varta oppladbare har vel lidd samme kjebne etter årevis med re-lading. Så nå har jeg skaffet Ladda, og har og så Energizer (kjøpt på Kiwi)... funr greit, men har altid med med ekstra batterier uti fra hvor lang tur. Kart. Har alltid hatt originale kart. Nå har jeg TopoPremium Sør-øst, og Tope Experience for hele landet. Største fordelen, er at man får høydeanvisnnger i terrenget i BaseCamp (det gjordet ikke da jeg testa noe gratiskart). Av og til har jeg møtt (eller ikke møtt på) veier på landeveissykling. Ellers, ingen problem med at kart ikke er up-to date.
    1 poeng
  27. Har en InReach Mini og er veldig fornøyd med den. Tidligere hadde jeg en nødpeilesender i sekken, men mulighetene som en InReach har med å kommunisere med dem hjemme (f.eks. avverge søk hvis turen blir lengre enn planlagt og ikke belaste redningstjenester), eller sjekke været, lage sporingspunkter og navigere etter koordinater osv. gjør den etter min mening overlegen ettersom man kan avverge uhell før dem skjer, og dersom uhellet skulle være ute så har den også SOS-funksjon. Min erfaring er at det er suveren dekning, både her i Nord-Norge hvor jeg bor og i fjerne land i Sentral-Asia hvor jeg har hatt den med meg på tur. Iridium-nettverket har dekning over hele verden, og ettersom satellittene går i polare baner så er faktisk dekningen best jo lengre nord eller sør du kommer. Jeg har ikke merket noe forskjell i dekningen fra Nord-Norge til mer sydlige breddegrader. Det som har størst påvirkning er hvor klar sikt du har til himmelen. Blir noe begrenset om du sitter tett på en vegg eller en fjellvegg. Støtter @GrundeL over her om bruk med mobilapp. Det gjør det raskt og enkelt å sende meldinger hjem. Faktisk så enkelt at man nesten ikke merker at meldingene går via satellitter. I tillegg får du mer funksjoner med kart osv. Når du får den så ville jeg også sjekket hvilket firmware enheten har, og se om det er oppdateringer tilgjengelig på nett. Jeg husker at min ikke hadde Trackback-funksjon. Jeg pleier å sette enheten på sporing når jeg går fra parkeringsplassen. Da ser de hjemme hvor jeg er til enhver tid (om jeg skulle ramle og ikke være i stand til å sende SOS så vet de hvor jeg er), og dersom det f.eks. skulle bli tåkete eller jeg ikke skulle finne veien tilbake så kan jeg slå av sporing og sette den i Trackback. Da vil den guide meg tilbake dit jeg kom fra med ganske bra nøyaktighet, alt etter hvor mange sporpunkter jeg har valgt å sende. Hvis jeg har et mål jeg skal nå så pleier jeg å legge inn GPS-koordinatene før jeg drar hjemifra. Da kan jeg finne frem uansett vær. Var på en kjøretur til Sentral-Asia og da brukte vi den til å spore bilen. Både for å ha rute på hvor vi har kjørt, men også i tilfelle bilen skulle bli stjelt. Med sporingspunkt hver andre time så holdt batteriet i 1-2 uker. Det koster litt med abonnement, og spesielt hvis du vil bruke sporing og meldinger aktivt, men for meg er det verdt det. InReach Mini kan anbefales på det varmeste.
    1 poeng
  28. Hæ?!? Kaffien er jo ikkje ferdig før det er mjølk i han!
    1 poeng
  29. 1 poeng
  30. Leia, Cocker spaniel 4.5 mnd.
    1 poeng
  31. Papirkart, Norge-serien i 1:50.000. Jeg er fascinert av kart, og har alltid vært det. Som barn lå jeg på gulvet i stua og studerte Det Bestes Store Verdensatlas i timesvis, det ble nesten utslitt etter hvert. På fjellturer kan jeg sitte lenge å se på terrenget rundt meg og sammenligne med kartet (og omvendt.) På reiser rundt i verden kjøper jeg lokale kart og studerer dem grundig. Om det er derfor vet jeg ikke, men jeg tør påstå at jeg har en godt over snittet velutviklet stedsans. På en lengre reise i Kina for mange år siden hadde jeg en morsom øvelse når jeg kom til middels store byer: Fra gjestehuset gikk jeg på en tilfeldig buss og satt på den noen kilometer inn i byen, og da jeg gikk av var øvelsen å finne veien tilbake til fots. Dette var steder der absolutt ingen snakket annet enn kinesisk, og bykartet var med kinesiske navn. Det gikk stort sett alltid bra, og jeg hadde stor glede av det Så på fjelltur er det kun papirkart og et skikkelig kompass for meg. Under vandring bruker jeg kartet flittig og ser på terrenget rundt meg så jeg hele tiden har oversikt.
    1 poeng
  32. Her er Fenris, bildet er tatt på familieturen vår på Krokskogen sist sommer. sammen med dattern, samboeren og barnebarnet. Bildet er tatt ut av teltåpningen min tidlig på morran, litt tidlig egentlig, men da syntes han de tobente burde stå opp. . Det er datteren min som eier han, men jeg har fulgt han siden han var en knøttis valp. Datteren min har en Husky til, lille My. En skikkelig vakthund er Fenris blitt etter at My kom i huset.
    1 poeng
  33. Dette er nok som å banne i kjerka, men det er det nærmeste jeg kommer en hund hos meg 😁
    1 poeng
  34. Kan jeg spamme med flere bilder av Ulv da? 😇
    1 poeng
  35. Kratos: Staffordshire bull terrier
    1 poeng
  36. Malamuten Ing blir med på det meste
    1 poeng
  37. Togo, en meget turglad blandingshund.
    1 poeng
  38. Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder…
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.