Vinnerliste

Glomma renner stor og doven under meg her jeg krysser fra ene sida til andre. Jeg har ankommet Skarnes og krysser elva med kurs for Essostasjonen hvor jeg har stoppet mange ganger med bil. Nå er planen å få fyr på primusen så jeg får meg litt varm suppe. Men her har ting skjedd. Husker jeg feil, eller har det aldri vært bord og krakker her? Mener bestemt at vi har tatt en is på varme sommerdager, sittende på en krakk her ute. Kan heller ikke huske at det var Deli de Luca sist jeg var her. Jeg er skuffet, kanskje fordi krakkene er borte. Kanskje fordi jeg har blitt småkald av regnet og ikke får suppa mi. Jeg har uansett bestemt meg for å mistenke dem for å fjerne krakken ute for å "tvinge" meg inn. Under andre omstendigheter hadde jeg nok gått inn, men jeg er såpass irritert over det jeg "tror" er årsaken, at jeg definitivt ikke skal legge igjen penger her. Med uforrettet sak svinger jeg meg på sykkelen. Nå er planen å følge asfalten et lite stykke videre. Det er fin gang og sykkelvei langs E16 mot Kongsvinger før jeg svinger av på Fv209. På Slåstad har de skjønt hva syklister har behov for og utenfor Joker´n er det både krakk og bord. Nå er jeg imidlertid blitt så svett at varm suppe ikke er første pri. Det blir i stedet iskald jordbærmelk og påsmurt langgang. Jeg skal ikke si at jeg strutter av energi, men mat og drikke gjør godt i en sliten kropp og jeg er igjen klar for grus og skau. En god regel lyder så her: Lytt til kjentfolk. Jeg hadde egentlig tenkt å forlate asfalten rett etter butikken. Men noen jeg kommer i prat med utenfor butikken mener det ikke er så lurt. Beskjeden er rett og slett at det vil være vanskelig og få med sykkelen mellom de forskjellige veiene slik jeg har tenkt. Rådet er i stedet å følge asfalten til Trekanten og så opp forbi Slåstadbråten. Okei, litt kjedeligere enn grus, men trafikken er lav og været fint så jeg følger rådet jeg har fått. Der grusen starter, starter også første bakke. Såpass bratt og løst er underlaget at jeg må av sykkelen for dagens første Pushbike. Når Øvre Slåstadbråten er passert er jeg på sykkelen igjen. Svak stigning videre og stadig lengre inn i skauen. Vest av Juvberget må jeg velge, rett fram, eller til venstre? Jeg holder impulsivt til venstre, men blir usikker og stanser. Går tilbake i krysset og sjekker. Hhmm, veien rett fram holder riktig retning, men ser lite brukt ut og med ganske overgrodde kanter. Kartet i 1: 250000 hvor jeg løselig har tegnet inn ruta er ikke til all verdens hjelp her. På et gammelt falmet skilt inni krattet kan jeg se det står Isdalsveien. Jeg fisker fram telefonen og finner Isdalsveien på kart-æppen, jeg er på rett vei. Jeg er inne i et tettvokst område nå og ser ikke annet enn grusveien jeg er på. Blir nesten litt skumt med skauen så tett innpå veien. Når jeg kommer til Ufstjennskoia sjekkes æppen igjen og nok en gang tar jeg til venstre. Veien tar meg ganske langt vest i forhold til ideel retning, men er eneste fornuftige valg. Etter Langmyrbakken kommer jeg høyere i terrenget og skogen blir lysere og det føles luftigere og lettere å puste. Skal jeg rekke å få opp teltet før sola går ned må det skje snart. Jeg tar sikte på en liten blå flekk på kartet. Tar etterhvert av fra grusen og inn på sti med myke furunåler som demper vibrasjoner og ikke minst lyd. En blir jo vant til knasing når dekk møter grus og etter noe tid blir den på en måte borte. Vel, virkelig borte blir den først når jeg etter noen meter på furunålstien kan «høre» stillheten. Furutrærne står ranke og fine. Lange slanke stammer med ei flott krone i toppen. Slik furuskog gir skjerming og lys i skjønn forening. Det er tjukt av blåbær på begge sider av stien og der framme blinker det blått. Jeg speider spent mot elvebredden mens jeg nærmer meg. Det er flere åpne felt mellom trærne som er store nok til teltet, men er det flatt nok? Jeg lener sykkelen opp mot et tre og tar en kjapp sjekk. Plassen er nok mye brukt, men det er likevel ikke antydning til søppel å se. Noen avkappede raier, kanskje til lavvo eller midlertidig gapahuk, ellers ingen ting. Du verden så flott det er her, ja her blir jeg. Jeg sparker unna konglene og sjekker bakken for lumske røtter. Lumske røtter er røtter som later som de er uskyldige, men som i løpet av natten viser sitt sanne jeg. Innerteltet mitt har lite fotavtrykk og får greit plass mellom furu og blåbærlyng. Mens liggeunderlaget pumpes ordner jeg med vannet. Det er kanskje ikke nødvendig, men jeg velger å filtrere. Alt regnet den siste tiden har ført til mye brunt vann. Ruller ut soveposen så den rekker å bli litt fløffy og så fyres primusen. Et lokalt par er på aftenstur og ønsker å høre hva jeg driver med. Jeg forteller og vi har en hyggelig prat og jeg får med gode råd om veien videre. Det er koselig med sånne spontane møter. En får en prat, litt lokalhistorie og bestandig gode råd. Når jeg ikke er kjent har jeg bare mine egne tanker rundt mulige traseer. De baserer seg i stor grad på det jeg leser ut av kart og terreng og det er jo ikke alltid jeg treffer. Å få tips og råd av lokalkjente kan være gull verdt. Sola er på vei ned bak åsen og myggen våkner. Stenger den ute med myggnettet og med utsikt over elva nyter jeg sukkerdråpa´n i fred og ro. Det blir forresten bare kaffe og rett i koppen i kveld. Langgangen tidligere i dag levde virkelig opp til navnet sitt, så sulten er jeg ikke. Det drar seg mot kveld og truende skyer seiler inn fra sydvest over en stadig mørkere himmel. Ser ikke bort fra litt regn i natt. Dagboka får sitt og etter tannpussen er det køya. Det ble 99km i dag og nå er det godt å få lagt seg. Fortsettes........

1. juledag kom med strålende vær. Det var sol fra blå himmel, og nesten ikke vind, bare litt trekk. Sol, er en liten overdrivelse. Den viste seg ikke over kanten før nok så langt på dag. Den forsvant også ganske fort på ettermiddagen. Rundt klokka 4 var sola under horisonten. Som hos så mange andre, ble det en litt annerledes feiring av julen dette året. Julaften var vi «ferdige» med arrangementet alt før ti. Det ble likevel en sen kveld for Bestyrerinnen og meg. Første juledag var vi litt sene i gang med frokosten, og først over 11 ble tur nevnt. Bestyrerinnen tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. De sto på trappa hjemme hos seg, og var klar for tur. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen Ved Friluftshuset på Orre. For Bestyrerinnen og meg betød det en frokost i all hast mens vi pakket og gjorde oss klar for tur. Til «alles» store overraskelse, var det skikkelig frost ute. Min bil var helt nedfrosset, og det var glatt på asfalten. Slike forhold er ikke hva jeg ønsker meg, og da blir det ofte tur på flater med mye sand – stranden. Da vi kom til Orre sto Sigbjørn og Anne Lise og ventet. Vi hadde ikke avtalt hvor turen skulle gå fra Friluftshuset, og Bestyrerinnen valgte å gå mot elva. Nesten et par kilometer på god sti innenfor sanddynene. Vi møtte en del folk på vei mot elva, men da vi kom ut på selve stranden kunne vi se mye mer enn «en del». Det var heller folksomt. Nå er stranden så pass bred at det ikke var noe problem å holde avstand. Vi måtte opp i den løse sanden noen ganger, men det gikk greit å komme fram – med minst et par meter mellom oss og andre. Ved det gamle vraket i enden av Orresanden, ble det tatt en sjefsbeslutning om å fortsette videre mot Revtangen. Sigbjørn mente vi burde fortsette mot nord, og først da vi nesten nådde bebyggelsen, tok vi en pause, og fortsatte så tilbake mot Friluftshuset. Returen gikk på sti opp og ned sanddynene et stykke fra vannkanten. Stranden er jo egentlig flat, men stien inne i dynene er langt fra flat. Her går det opp og ned, rene berg og dalbane. Tilsammen blir det nok noen høydemeter. Det gikk i bra tempo, og i løs sand og oppoverbakke ble det god trening ut av turen. Det er ikke alltid det blir så mye kondisjonstrening ut av en strandtur. Det var ikke like mye folk fra Revtangen og tilbake. Vi kunne se mye folk nede på stranden. Nesten framme ved Friluftshuset, gikk vi på kjentfolk. Det ble en liten stopp, men selv om det ikke trakk noe spesielt ble det likevel kaldt etterhvert.. Parkeringsplassen ved Friluftshuset var nesten full. Det var tydelig en av de store utfartsdagene. Det var egentlig ikke så underlig, for været var jo skikkelig bra. Det ble 6,5 kilometer før pausen, men tilbake var det bare 5 kilometer. Tilsammen litt over en mil. Jeg synes det var en grei tur til å være på en 1. juledag.

Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;..... INNLEDNING Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær. Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider? Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt. I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor. Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form. Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa. På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen. Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau. Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer. Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel. Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært. Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før. Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett. Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger. Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad. Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige? Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg. Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur. Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng. Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak. Senere, mye senere ……… Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå. Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå» Første dag Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres. 21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser. Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord? Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd. Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet. I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet. En liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen. I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før. Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden. Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen. Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes. Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle. Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom. Fortsettes......

Første innlegg her på forumet, og det måtte jo bli i forbindelse med kaffe...jepp, er uhelbredelig kaffe-nerd, også på tur. Jeg har funnett ut at for meg, så funker det best med kokekaffe på bål / primus - som alltid og tidligere, men med noen justeringer: 60 gram kaffe pr. liter vann, kaffen trekker i 5-6-7 minutter. Koker aldri. Har alltid med kvern, vekt og kaffebønner. Det er ekstra vekt, men verdt det. Kaffebønnene jeg har med kommer alltid fra kaffebrennerier som Tim Wendelboe eller det som er kommet i Kaffebox. Ikke for at jeg skal snobbe meg men fordi at hvis turen skal være optimal så skal kaffen også være det. Har jeg med ekstra godt bacon eller annen god "luksusmat", så bør også kaffen være av ypperste klasse. En av de beste kaffekoppene jeg har smakt var en kokekaffe jeg lagde på tur i Blereken september 2018 - hadde fått en kaffe fra et sveitsisk brenneri gjennom Kaffebox. Den var helt fantastisk. Jeg får derfor helt angst når Lars Monsen sier at han koker kaffe i samme kjele som han koker fisk. OK, er du på tur over Canada eller Alaska, så har du ikke med deg fancy kaffe - men en ukestur i Femundsmarka? Da koster man på seg litt ekstra kaffeutstyr - og gjerne egen kjele... Liker man mørkbrent kaffe og Ali, så er det jo ikke noe gæærnt i det - man liker det man liker, og kanskje liker man ikke en lysbrent kaffe fra Etiopia som smaker av blåbær. Men det finnes gode kaffebønner fra Mellom-Amerika, f.eks. som ikke er så sære. Ja, de koster litt mer enn "vanlig" kaffe men det er alltid verdt det. Og til slutt er man langt nede i kaninhullet

Den kom, og kommer fortsatt fra ICAR, som i skredrednings sammenheng har forsket på dette for effektiv utgraving i skredsnø.

Jeg har ikke så mye å dele, men har hatt 1 natt i Breheimen 3 nå i desember. Første telttur siden førstegangstjenesten, så lite å sammenligne med. Teltet var veldig lett å sette opp for 2 amatører, det blåste ganske godt (ene pluggen/bardunen til tarpen løsnet i løpet av natten) og det regnet hele natten. Merket ikke noe til vinden i innerteltet og teltet sto like fint dagen etter selv om bardunene ikke var festet helt slik de burde og kun halvparten av dem ble brukt. Jeg er 196cm, men det var god plass til meg og samboeren, men som uerfaren følte jeg ikke det var veldig mye plass som sikkert er vanlig når folk ikke er vant til telt. Tre av meg hadde nok blitt litt trangt... Tarp-bardunen som løsnet gjorde at mye vann rant rett ned på forteltet (igjen, sløvt arbeid), det hang noen dråper vann fra taket i forteltet da jeg våknet, men det hadde ikke begynt å dryppe enda, så veldig fornøyd med vannsøylen for det var skikkelig ruskevær. Ikke antydning til at vann hadde trukket gjennom ellers på ytterduken når vi tok ned teltet. Tarpen hang kun litt inn over forteltet, så resten av teltet fikk regn hele natten.

Hvis du bruker en magnetisk kurs til å navigere etter, trenger du bare å ta hensyn til misvisning når du orienterer kartet.... Militære kart har diagrammer som gjør det veldig enkelt....

Hehe, samboer kommer fra Nordreisa, så han er allerede laaangt hjemmefra, og dermed tror jeg ikke det betyr så fryktelig mye for ham hvor vi flytter Og barn blir det ikke bakt i denne ovnen Så vi står egentlig veldig fritt. Han jobber på dagligvare, men vil ha nærhet til NTNU fordi han vil studere fysioterapi fra neste høst. Jeg er ferdig med master i anvendt økologi, så jeg driver med jobbsøking (er permittert fra "jobben jeg har mens jeg søker jobb" pga korona for øyeblikket). Så i nærheten av Trondheim er nok det mest aktuelle for oss. Vi står ikke helt klare for å kjøpe enda, ettersom jeg ikke er i 100% jobb og ble satt enda lenger tilbake pga korona, og han vil studere fra neste høst, men Lauvåsen høres fint ut! Jeg nevnte faktisk Klæbu for ham tidligere i dag, med reklamen "Vi kan ha bil og får leilighet/hus for halvparten av det vi betaler her" Jeg kjenner også flere som bor og har bodd i Klæbu, så jeg føler det er litt trygt. Men som du sier, greit å unngå den myra! Vi tenker å leie typ en liten kårbolig med hage eller noe sånt, der vi kan gjerde inn så hundene kan løpe inn og ut av huset som de vil. Det er det ideelle, men om vi må nøye oss med hundegård så hjelper det også en god del. Huskyene trenger ikke plass så lenge de har plass i sofaen, er mest belgeren og spetsen som trenger hage. Huskyene bruker bare hagen til å sole seg i fint vær, utenom det så vil de helst være der vi er, altså like gjerne inne som ute. Ja, jeg vet, folk sier huskyer er så tøffe, men av alle de jeg har hatt, så har alle valgt sofaen når de har hatt muligheten til å løpe inn/ut som de selv vil... Belgeren, derimot, sover gjerne i en snøskavl utenfor. Jeg er ikke lommekjent utenfor byen (eller i byen, for den saks skyld!). Melhus kuuuunne nok vært aktuelt, men Stjørdal er feil retning for min del, og Orkanger ser jeg på som et høl Til tross for at jeg gikk første året på vgs på Løkken. Malvik har vel maksantall for hunder i husstanden? Eller er det tatt vekk? Jeg bodde på Heimdal (Lundåsen) før jeg flytta hit til Bakklandet, det er veldig fint og nært marka, men det er faktisk litt for sentralt. Jeg vil ha sånn stoooor hage til hundene, jooo 🥰 Uten at vi trenger å bekymre oss for naboer som blir sure fordi hundene bjeffer! De tre største bjeffer ikke mye, men spetsen er jo avla for å skjelle, og vi kaller henne "Tante Sofie" fordi hun går og hoffer seg konstant Sånn i det store og hele så tror jeg kanskjemuligens Klæbu er mest aktuelt. Men jeg er fortsatt usikker, altså. Jeg som har hunder med sterke instinkter hadde likt det om det var rovdyrsone der jeg flytta også, så vi slapp sau som plutselig tusler inn på tunet. Men man kan vel ikke få alt man vil heller

Blir det "konflikt internasjonalt" som du sier, har vi nok større problemer enn å få tak i kompass. Men kjøper du et Silva eller Suunto kompass i dag, har du nok kompass i laaang tid fremover. Mitt Silva speilkompass er sikkert 40-50 år, og peker mot nord like bra som før. Neppe. Å slå ut GPS-signaler er det første som blir gjort i en "konflikt". Allerede tester jo russerne det i Finnmark, med ujevne mellomrom forstyrrer de GPS-ene langt inn på norsk territorium så fly og båter blir nærmest blinde. GPS er et altfor sårbart system. Et kompass viser alltid riktig vei uavhengig av batterier eller konflikter.

Basse har rukket å bli to år. Skikkelig familiehund, vet akkurat hvilke familiemedlemmer som liker rundslikking, og hvem som ikke klarer det. Ellers en perfekt turkamerat. Egentlig skulle det nå ligge en kløv under juletreet, men han har akkurat kommet seg opp igjen etter en heftig runde med betennelse i bukspyttkjertelen (Pankreatitt) og turlivet er satt litt på vent. Bilde fra tidlig november før moroa startet...

Vår Leia, nå 9 mnd, på tur på Sør Senja. Lite snø denne jula men ellers er alt som normalt. God Jul! Mvh Tore

Sitatet med at vi lever bare en gang er feil. Man lever litt hver dag, man dør bare en gang! Jeg bor er samboer og har barn. Det er ikke noe verre å få til tur nå enn før, men man må ha en felles forståelse for hva og hvordan, samt planlegge litt bedre. Man kan ikke være like spontan. Jeg ser det går igjen, som ellers i samfunnet. Vi mannfolk har en lei tendens til å legge skylden på at kjerringa bestemmer eller ikke lar oss dra på tur. Men nekter å innrømme at dørstokkmila er helt alene vi selv som styrer. Men det er alltid greit å ha en unnskyldning på hvorfor 🤣 Det er også typisk Norsk å ha lyst å gjøre alt, bli god i alt og ha tid tid til alt. Se bare på den gjennomsnittlige bod/garasje. Hvor mye friluftsutstyr som ligger å støver ned 😊 Det er bedre å gjøre en ting skikkelig en 10 ting av og til. Kast ikke vekk tiden din på ting du egentlig ikke har lyst til, eller for å "blidgjøre" andre. Lev ditt liv, og la andre leve sitt. Det er ingen ting i veien for å klatre på karriere stigen samtidig som man får tid til å dra på tur. Men du kan aldri gjøre begge deler like mye eller like godt. Jeg har ikke tid til å jobbe selv. Fritiden min kan ikke kjøpes for penger, så jeg jobber det som er helt nødvendig også lever jeg drømmen utenom 👍🏻

Syns du ikke det er litt guffent av deg å gjøre oss andre oppmerksomme på det?😅 Noen har vært lykkelig naive 🤣

Jeg synes forresten Bama bør endre smaken på bananer... For noen år siden gikk jeg et ganske langt skirenn. Før start spiste jeg blant annet en banan.. Jeg hadde også fulgt smøretipsene til Swix, men været slo litt om, og siden jeg ikke var først i sporet, ble det ganske vrient på stive racingski. Hadde smurt om 3 ganger før jeg hadde gått 2km.. Rennet ble ganske mye lengre og tyngre av å måtte smøre totalt 7 ganger og "bare" skrape 3.. dog, jeg kom i mål. På nest siste matstasjon ble jeg tilbudt en halv banan.. Funksjonæren ble kanskje litt overrasket når han fikk til svar: Nei-takk.. nå er jeg akkurat ferdig å gulpe på den jeg spiste før start... Har ikke spist banan siden😊

Anbefaler deg å bruke Youtube og se videoer om hvordan Instinct virker og kan brukes, og gjerne noen tips & tricks i tillegg. Da ser du fort om klokken er noe for deg. Youtube er en veldig god kilde til slikt, der folk gjerne viser og forteller bedre enn noen brukermanual gjør. Jeg brukte maaaaange timer på å se reviews, tester og videoer om hvordan man bruker klokken før jeg handlet. Men har en vane for å gjøre sånt på det meste jeg skal handle, om det er noe dyrt, eller viktig utstyr, der man skal ta en valg mellom forskjellige.

Dette er vel kanskje en bedre mulighet. https://fidoprotection.com/products/airlift-by-fido-pro-emergency-dog-carrying-harness-europe

Jeg har akkorat motsatt erfaring med syntetisk fra brynje😁 Har brukt aclima ullnetting og brynje syntetisk i 10 år, for meg funker brynje best. Min konklusjo: Aclima ull -varmere enn brynje når man er statisk -men blir fort klam på huden, dårlig fukt transport -krymper fort, maskene blir "tett" -panel som ikke er netting slites fort Brynje sytetisk -veldig god og regulere tempratur -veldig god fukt transport -krymper etter en del vask -slite stærk! Skal jeg sitte i ro ute blir d aclima woolnett, Ved variert aktivietet blir d brynje netting da den er overlegen på fukt transport, ett must under goretexen sommer som vinter,👍

Nå er dette en liten avsporing, og jeg beklager på forhånd. Begge dere omtaler mørkbrent kaffe som noe ekstra bra, men mørkbrenning er noe de driver med for å skjule at bønnene ikke er av den høyeste kvaliteten. Mørkbrent kaffe, og spesielt espressobønner, gir en langt bitrere kaffe. Jeg skal ikke hevde at jeg sitter på fasiten når det gjelder smak og preferanser, men personlig foretrekker jeg en kaffe som ikke er bitter, og ikke sur. Bitter kaffe balanseres gjerne med melk og sukker. Det er derfor dette er langt vanligere på kontinentet, mens svart kaffe er normen i Skandinavia. Tradisjonelt er kaffen her mer lysbrent. Nå er jo dette selvsagt en skala, og en persons lysbrent er ikke det samme som for en annen. Lysbrente, dårlige bønner gir nok en langt dårligere kaffe enn mørkere brente dårligere bønner. De fleste småskalaprodusenter brenner hakket lysere enn man er vant til. Kaffen blir langt mer gjennomsiktig, men smaken kan likevel være fyldig. Et eksempel på dette er Tim Wendelboe som jeg nevnte over. Det er mange små kaffeprodusenter rundt om, og jeg anbefaler å støtte deres lokale. Det er også greit å nevne at de forskjellige kaffebønnene smaker litt forskjellig etter hvor de kommer fra, men dette skjules når de brennes for mørkt. Kaffe fra Afrika, spesielt Kenya og Etiopia er kjent for å være friskere og mer fruktig. Mellom-Amerika og Sør-Amerika er kjent for å lage kaffebønner med dypere smaksprofil som røde bær og sjokolade. Jeg ønsker på ingen måte å omvende dem som helst liker mørk, bitter kaffe, og som synes det å veie kaffen er for snobber som drikker med sølvbelagt kaffeskje. Jeg tenkte bare jeg skulle balansere debatten litt. Jeg drikker gjerne enkel kaffe på tur, og noen ganger blir den dårlig andre ganger blir den bedre. Rett og slett fordi uten en systematisk fremgangsmåte så er det av og til flaks som avgjør om den blir lik. Avsporing slutt. For å oppsummere videoen jeg delte over til kaffe på kjele: ca 70g/l kaffe/vann - filtermalt Kok opp vann. Ta det av varmen. Hiv i kaffen. Sørg for at all kaffen er fuktet. Vent 4 min. Rør 4-5ganger. Fjern skummet (det gir en bitter smak). Servér. Du trenger ikke presse ned stempelet på presskannen. Hvis du kjøper bønner og ikke har kvern selv, så kan butikken/kafeen kverne for deg. Den kaffen holder ikke så lenge, men det gjør heller ikke 250g kaffe på tur Har tatt med ferdigmalt, god kaffe på tur mange ganger. Den er fremdeles bedre enn butikk-kaffe etter 1 uke. Har ikke prøvd så mye lengre. Jeg har også veid opp "doser" på forhånd noen ganger, men synes det er lettere å ha en måleskje jeg vet hvor mye rommer med.

Hva er mine erfaringer med Garmin GPSMAP 64st model det siste året ? Nedenfor er egne observasjoner og erfaringer med denne modellen. Mitt typiske bruk med denne 64st modellen på vinterstid; hovedsakelig til navigering og sporing. Jeg valgte denne gps' siden den var kjent for å være rask/presis med gps signal, samt har knapper til enkelt bruk med votter. Denne vinteren har jeg brukt den aktivit i over + 40 dager fra solskin til dårlig vær i bekmørket GPS tåler bra kulde,snø, regn og frost. Selv nede i - 15 grader fungerer den greit selv når den hang utenfor jakken. Ved eldre Garmin modeller har jeg opplevd at - 10 grader og mer har gps'n ikke fungert optimalt/ slått seg av. Batteri-leveltiden har vært grei nok, da avhengig av hvilke batterier jeg har bruk, termperaturen uten samt hvor aktivt jeg har brukt gps'n. Ett tips er aten kan lage smarte profiler for å spare mer på batteriene, mens selv har jeg oppgradert mine batterier. Desverre levers ikke garmin sin egen batteripakke med denne modellen, så for å kunne lade opp batteriene via gps' må en enten kjøpe denne pakkken separat eller lage "egen -løsning". Det sistenevnte med mange forskjellige løsninger mye rimligere enn Garmin's variant. Brukergrensesnittet er enkelt å bruke, i kjent Garmin terreng, ergo lett å finner frem i. En kan lage og bytte til forskjellige profiler . I begynnelsen var det kjekt p være i "kjent Garmin" terreng, men nå stiller jeg spørsmål om kanskje dette brukergrensesnittet begynner å bli litt utdatert ? Garmin Oregon har ett litt bedre og mer oppdatert system, hvorfor ikke det samme for 64 serien ? GPS'n er rask på motta signal og er presis, spesielt etter den siste oppdateringen av triaxial systemet/firmware update Rask og enkelt interface med basecamp. Utfording med selve microkortet, låsemekanismen kan åpnes når en bytter batterier, så her bør en være obs. Overføre / bruke forsjellige kart har vært enkelt å bytte /bruke, men en reelt problem har vært kalibrering av kartet og dets kompass. Flere ganger har jeg opplevd at kartet ikke korrigerte seg selv for hvilke retning jeg gikk i eller prekte selve gps i/mot. De fleste gangene ble dette løst med å kaliberer selve kompasset, men ikke alle ganger. Kun ved en "hard-restart/master-restart" klarte gps'n å oppdatere seg i henhold til reelt navigering. Slike hendelser er ikke noe kjekt (eller bra) når en detaljer navigerer med gps' på kveldstid eller i dårlig vær ! Selv har jeg og andre med likenden gps (64s og 64st) rapportert dette til Garmin support. Dette har vært den største og mest negative erfaringen med gps'n Når en har laget en rute på selve gps'n, og navigerer/sporer aktivt så vil gps'n ikke zome ut mer enn 1:200m. Desverre har jeg ikke funnet ut hvor denne begrensingen kan endres. Dette har jeg kun erfart når jeg selv har laget en rute og gått på denne. Forskjellen mellom 64s og 64st er kun assosiert med topo europa kart. Selve ideen bak dette "pre-loaded" kart er bra, og for UK og US kunder kan det være nyttig men de gangene jeg har brukt dette kartet i Europa (UK, Frankrike) så selve kartet vært for dårlig resolusjon til å brukes. Idag hadde jeg nok kun valgt 64s og ikke 64st Hvordan er Garmin GPSMAP64st sammenliknet med Garmin Oregon 650 ? Brukergrensesnittet er litt forskjellig hvor Oregon virker litt enklere og smartere å bruke. Mens den andre store forskjellen er bruk av knapper og touch-screen, som har sine fordeler og ulemper. Her der det viktig at en tenker gjennom hva en ønsker og hvor en ønsker dette. Min GPS er blitt sendt til Garmin support for en vurdering/feilsøking p.g.a. problemen med kart kalibrering's problemet. I mellomtiden, mens jeg venter på tilbakemelding, har jeg skrevet en liten oppsummering. Så dette er kun ment som en liten oppsummering samt dele litt erfaringer med andre. For dem som lurer på hvilke gps en bør kjøpe så er det viktig å tenkte gjennom hva en skal bruke den til (kajakk, sykkel, ski, fjellvandring, geocatching) samt innhente seg informasjon om de forskjellige merker og modeller der ute. Bruk dette forumet, andre hjemme sider, snakk med venner og kjente som bruker gps'n sin aktivt for sine erfaringer før en går til innkjøp / oppgraderer sin gps. For detalj spørsmål om selve gps så er garmin/support ett bra utgangspunkt. Desverre er ikke bruker-manualen så detaljert som aldre modeller. Ikke glem og oppdatert firmware på gps'; dette kan bedre gps'n betraktlig