Vinnerliste

Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;..... INNLEDNING Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær. Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider? Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt. I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor. Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form. Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa. På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen. Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau. Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer. Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel. Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært. Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før. Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett. Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger. Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad. Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige? Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg. Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur. Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng. Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak. Senere, mye senere ……… Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå. Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå» Første dag Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres. 21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser. Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord? Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd. Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet. I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet. En liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen. I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før. Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden. Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen. Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes. Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle. Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom. Fortsettes......

Fjällräven Singi Winter Jacket M Dark Navy til 60% avslag - 1899,- Og fortsatt bra størrelser igjen: S, M, L og XL. https://www.jaktogfriluft.no/fjällräven-singi-winter-jacket-m-dark-navy Fjällräven Singi Winter M Jacket Green til samme pris, men bare S og M igjen. https://www.jaktogfriluft.no/fjällräven-singi-winter-m-jacket-green Ligger og flere andre tilbud på Fjällräven-jakker/parka der.

Kjøp hjelm først og dra deretter i butikk og finn briller som passer. Hjelm kan være utfordrende mtp å passe hodefassong for noen, men for de fleste passer de greit eller kan paddes/justeres til å passe så lenge de er store nok. Briller skal passe hjelmfassong og hode/ansiksfassong om du vil at de skal sitte godt. spesiellt det siste gjør det vanskelig å anbefale noe konkret, beste rådet er å prøve. Jeg har f.eks. ett par briller som gir store gliper oppe i tinningene ved skihjelmen men ellers er gode, og et annet brillepar som følger skihjelmpens fasong i bremmen nesten helt nøyaktig. Datteren min har et par skibriller som passer bra men som blie trykket nedover nesen av skihjelmens brem, ved senere bytte av hjelm når hun vokste passet de helt fint. Eksempel på forskjeller i fasong. Nevnte Grivel Duetto er en ultralett hjelm i EPP-skum som er sertifisert som skihjelm og klatrehjelm, men kanskje litt spesiell om utseende betyr noe for deg? Videre har du Dynafit DNA, Dynfit ST Helmet, og Sweet Ascender Mips/uten mips, Salomon MTN Lab som er sertifisert som skihjelm og klatrehjelm, alle laget for toppturbruk. Dynafit Radical hjelm er laget for konkuranser men har nok for store lufteluker til å få sertifisering som skihjelm. Petzl Meteor, klatrehjelm som også har CE-sertifisertering for ski touring. Og garrantert en del til med ulike klasifiseringer. Generelt for alle hjelmper rettet mot topptur er mye mer/bedre lufting i hjelmen, som også kan bety for mye lufting som @Marius Engelsen er inne på mtp anbefaling av plass til lue under. EDIT: Jeg har en lett hjelm som er sertifisert for klatring og ski, men bruker ren skihjelm på turer som ikke involverer mye klyving oppover (skiene på sekken og bratt terreng). Da går jeg gjerne med lue, og skijelmen i sekken oppover. den lette "toppturhjelmen" kommer gjerne frem på vårparten og når det skal klyves, klatres, eller rangles litt på tinder med ski ned eller skiannmarsj/utmarsj. Skihjelmen er mye lunere å ha på også på "vinteren" ved vind og kuldergrader i fjellet, har flere turer toppturer sist sesong hvor hjelmen kom på hodet på tur opp fordi været ble skikkelig surt og kaldt. (Da ren skihkjelm uten lufting).

Takk for svar. Underlaget har R verdi på 5. supplerer med bamse extreme i tillegg (tror det har r verdi på 3,2). Høres ut som en bra combo dette da.

Jeg har en Osprey xena 85 str small (hvilket betyr at den strengt tatt er ca 80 l). Veldig fornøyd med den til min høyde (165 cm).

- Potetmos og pølser (grillpølse, kjøttpølse, spekepølse) - Makaroni, posesaus med pølse/kjøttboller/tørket kjøtt/bacon - Tacolefser m/ varmet kjøtt og ost. - Pannekaker (kan feks ferdigblandes på flaske og brukes første dag, så det ikke fryser). - Posemat: Pasta formaggio, mexikansk gryte, amerikansk gryte etc. Vil du øke kaloriinnholdet kan du legge til meierismør feks. Videre vil jeg slå et slag for 2 brennere hvis du skal på tur med tre andre på vinteren. Hvis ikke tar det svært lang tid med snøsmelting (med mindre du har en gigantisk kjele).

Folk her på Fjellforum bør vurdere å følge Sindre Kolbjørnsgard på youtube. Super kvalitet på filmene og en erfaren mann. https://www.youtube.com/channel/UCtLRLunP2LGmNQgvdgkcgLA Jeg kjenner ikke fyren, men han har mye å bidra med.

Tur nummer 150 på årets korteste dag. 2020 har – så lang – vært et litt spesielt år på mange måter. Pandemien har snudd opp og ned på mange ting. Det er ikke nok å ønske seg tilbake til «vanlige» dager. Koronaen er antakelig kommet for å bli, i hvert fall et stykke ut på 2021. For egen del har pandemien gjort at jeg har brukt flere dager på tur enn tidligere. Mot normalt ca 120 turer, har det dette året blitt 150 og muligens et par til. Nå har det antakelig blitt flere korte turer. Alder og korona gjør at det ikke alltid passer med lange dagsturer. Er jeg heldig, blir det flere langturer til neste år. En del av turene jeg skriver om går over to dager. Egentlig blir det derfor flere enn 150 turer i 2020, men siden jeg synes 150 er nok, teller jeg ikke helt nøyaktig. Det blir uansett nok timer med sekk og svette. Broderen var med på tur nummer 150. Det er ingen stor overraskelse at broderen er med på tur. Det skjer ganske ofte, og altså også på tur 150. Eller var det ingen grunn til å feire akkurat denne turen. Det ble en tur som svært mange andre i 2020. høsten har vært preget av dårlig vær. Det har vært dager med sol og bra vær, men mange dager med regn og vind. Nå kan vi, som pensjonister, velge hvilke dager vi går tur, men det har likevel blitt en del våte turer. Tirsdag ble valgt til turdag, fordi YR mente det ville være mindre regn og vind enn de nærmeste dagene. Dagene fremover kunne ellers bli våte. På en litt våt og vindfull tirsdag ville det passe bra å ta en tur over Blåfjell til Bjødnali og videre til Sjelset og tilbake til Sælandsskogen. En tur på godt under en mil, men som likevel ville ta omtrent to timer. En passe økt midt i uka. Vi starter tidligere på sommeren. Det blir tidlig mørkt i slutten av desember. Egentlig var det anledning til å feire litt denne tirsdagen. 22. desember er dagen med minst lys – den korteste dagen i året. Det merkes og derfor litt senere start enn på sommeren. Det kunne merkes at det var vintersolverv. Vi fikk sola midt i ansiktet et lite øyeblikk. Det lille glimtet av sol, som ikke var meldt av Yr, ble fulgt opp av mindre vind enn meldt og mindre nedbør enn forutsatt. Vær-messig ble det helt grei tur. Bakken opp til toppen av Blåfjell, er både lang og noen plasser litt bratt. Det er likevel enklere å komme opp den vanlig stien enn den kronglete og bratte veien vi fulgte for noen uker siden. Det ble en helt vanlig tur rundt. Litt vann, litt regn, mye søle, lite sol og litt vind. Vi møtte en person på vei nedover fra Blåfjell, og det satt to stykker oppe ved garden da vi kom dit. Det var morgenlys da vi startet, og kveldslys da vi kom ned til bilene. Det er helt greit å kunne se framover mot lysere tider. Selv med kulde og is (som meldt for julehelgen) så går det mot lysere tider.

Du kan godt si at det er Garmin som er ømfintlig, men det er egentlig de andre som ikke følger skjemafilene og i stedet bare importerer det de (tror de) forstår. I praksis betyr det at de ikke validerer filene og derfor heller ikke kan si om det er noe feil i de, så ikke rart at man ikke får feilmeldinger da. Det er nok denne valideringen som gir feil for Garmin. En validering vil garantere at man har fått tak i ei GPX-fil som kan tolkes. Jeg lastet ned en fil nå nettopp fra ut.no og ser akkurat samme feilen. Det betyr også at ut.no ikke validerer filene mot de skjemaene de lenker til i fila før de sender ut fila. Dette er et eksempel på akkurat hvorfor man skal validere filene. Hadde ut.no gjort det ville de kunne garantere at alle som følger standarden vil kunne tolke filene. Det kan de ikke nå, noe vi ser et godt ekempel på her. Filene går ikke inn i Garmin. Jeg bruker forøvrig et helt annet verktøy for å validere filene, så dette har ingen ting med Garmin å gjøre. Det har med XML-standarden å gjøre. GPX -filer er XML-filer som følger et gitt skjema. Det kalles da for en XML-applikasjon. Jadda, jadda. God romjul og godt nytt år! ;-)

Der hvor transportøren forsøker seg på sånt lureri ville jeg ha sendt en e-post til avsender (butikken) der du forklarer saken med kopi til postnord, og forklart at med mindre de bytter til annen distributør ser du deg nødt til å handle fra andre butikker i framtida. Tilbakemeldinger er viktige hvis man skal få aktørene til å endre seg.

Noen ganger kommer man over gull. Dette var bare helt fantastis å se på. Virkelig flott skildret og fortalt.

Da kan jeg godt oppsummere hvis det kan hjelpe noen andre med valg av truger. Jeg er en dame på 83 kg og har 38/39 i skostørrelse, Har også noen utfordringer med betennelse i føtter. Jeg ønsket en truge som bærer godt og synes det var en utfordring å finne en stor og god dametruge. Gode bindinger var også viktig. Etter å ha kikket så mener jeg utvalget er mye bedre for herrer, produsentene henger litt etter med å tilby like mange truger for damer. Jeg peilet meg inn på Tubbs panoramic, Tubbs wilderness og Atlas montane. Har prøvd både dame og herre variantene av disse. Jeg fant at Tubbs er bredere enn Atlas. Etter prøving ute synes jeg Tubbsene var for brede. Dette gjelder også damemodellene som faktisk er like brede som herremodellene. Tubbs panoramic har veldig gode og enkle bindinger. Til og med herrebindingen passet, bortsett fra at helløfteren sitter for langt bak for mine fjellsko. Wilderness-bindingen var derimot altfor stor og med dårlig passform. Jeg ville glatt valgt Tubbs herre panoramic 30" fremfor dame wilderness 30" pga vesentlig bedre binding. Ellers er disse tubbsene veldig like. En ting som var pluss med Tubbs er at de er litt bøyd både foran og bak, slik at de er lette å gå med i forhold til lengden. Jeg hadde ingen problemer med lengen 30" til tross for at jeg ikke er så lang selv. Det var bredden på trugene som ble problemet. Atlas har smalere truger, både i herre og dame. Jeg fant at disse ga mindre brebent gange og bedre for hofteleddsbøyere. For meg som dame falt derfor valget på Atlas montane. Herrebindingen sitter like godt på skoene som damebindingen. Men som med Tubbs, så sitter helløfteren for langt bak på herretrugen. Atlastrugen er noe flatere enn Tubbs, men var også ok å gå med. Konklusjon: Hvis bredden er viktig så velg Atlas montane. Ellers var Tubbs panoramic veldig gode på alle andre måter. Wilderness har binding med dårlig passform. Atlas har litt bedre feste. Alle var stille på snøen

Våte klær og tørre sko. For oss NAV «ansatte» er det som oftest mulig å velge tidspunkt for turer hvor det ikke regner – eller blåser. YR pleier etter hvert å få rett. I hvert fall om varselet ikke går mer enn et døgn frem. Denne uka ble det mye sjekking av værvarselet. Både for dagene framover og for de nese 24 timene. Uten å finne noe tegn til «lyspunkt» - i bokstavelig forstand. Det var mørke skyer og regn over hele fjøla. Onsdag skulle det bare være lett regn og vind. Både broderen og jeg var innstilt på tur denne dagen. Regn er ingen ny opplevelse, og klærne og, ikke minst, skoene er blitt bedre etter hvert. Selv med dystre utsikter, regn og vind, fant vi ut at det ville passe med en tur. Broderen er fortsatt litt ute av trening på grunn av foten. Han mener det ikke ville være bra med langtur, så vi ble enige om å ta en tur til Blåfjell og Bjødnali. Dette er en tur på «omtrent» 8 kilometer, men med litt stigning. Halvparten av ruren går på god vei, resten i terrenget. Over fjellet til Bjødnali er det noen myrer, og vi trodde nok at vi ville få bruk for vanntette sko. Det dårlige været hadde skremt alle andre. Det var ikke en eneste bil på parkeringsplassen da vi kom til Sælandsskogen. Og det regnet litt. Vi hadde alt avtalt at turen skulle gå over Blåfjell og bakken ned mot Moldtjørnet i Urdådalen. Det bestyr en grei bakke opp mot toppen. Denne dagen var stien delvis en bekk. Vi vasset stor sett i vann oppover. Det var mulig å gå på steinene enkelte plasser, men det var det myrhull også. Som vi ikke alltid klarte å stige over.... Nedover mot Bjødnali har det skjedd store ting, All barskog er hugget ut, og det har kommet et stort åpent område. Det er vel meningen å få opp mer lauvskog – eikeskog, men det vil ta mange år. Vi måtte vasse over ånå på vei mot gården. Her har jeg sett vannet betydelig høyere en gang. Denne gangen kom vi lett tørrskodd over. Vi tok opp om gården, men det ble ingen pause. Over Blåfjell hadde vi hatt regn. Ikke mye, men så pass at hetta måtte være på hodet. Det ble regn mer etter hvert. Og da vi begynte på veien langs Sjelsetvannet, var jeg i hvert fall temmelig våt. Stien gå langs ånå mellom Sjelsetvannet og Takdalsvannet. Ånå gikk stor. Det hadde tydelig kommet ned mye regn i det siste. Det var vann langt inn på jordene. Etter en time og førti minutter var vi tilbake ved bilen. Det hadde vært en «våt» tur. Det er ikke så ofte vi har slike turer nå. Egentlig er det helt greit å gå i så pass vått vær. Litt ubehagelig å være våt, men det ble i hvert fall denne gangen en skikkelig fin tur uansett. Hjemme var det å hive klær til vask og tørk, og ta en varm dusj. En vellykket tur.

Omkring høstferien får vi en overgangstid i fjellet. Den første snøen kan falle på vidda og nettene blir markant kjøligere. Ofte blir den planlagte fjellturen ikke så fristende lenger. Frysing i minimalistiske 3-sesongs poser overlater jeg til andre. I høstferien ble det istedet solotur på kyststi med start i Larvik og avslutning på Helgeroa, der det er bussforbindelse tilbake til Larvik 3 dager og 36 km målt etter skiltposter. Jeg har pakket min 40 liter Boreas buttermilk, og slanket den ned til 8,5 kg. Dette er inkludert litt mat, men på denne turen benytter jeg også muligheten til å kjøpe mat og drikke underveis. I tillegg starter jeg med 2 liter vann, fordelt i 1 Nalgene og 1 sammenleggbar platypus flaske. Teltet jeg har pakket er et Helsport ringstind superlight 2. Første etappe starter på Batteristranda i Larvik og følger fjordstien ned mot Stavern. Stien går over knauser, viker, gjennom skogholt og strender. Det er et spennende området rundt den bratte, trange og dype Merraklova. I Stavern blir det et måltid på Skipperkroa. Smørbrød med saltet torsk og et glass forfriskende hveteøl etterfulgt av blåbærpai og kaffe. Og så er det veldig viktig å be om vann, slik at jeg kan dra med 2 fulle liters flasker videre. Jeg har ikke tilgang på drikkevann før jeg passerer campingplassene ved Naverfjorden i morgen. Nå ligger selve indrefileten av kyststien forann meg. Etter å ha passert Fredriksvern og sjømennenes minnehall går stien gjennom siv og kratt og ut til Rakke med formidabel havutsikt. Her ute blåser det friskt så skalljakken må på. Svabergene på odden mellom Gumserødbukta og Røvika er om mulig enda flottere. Her går kyststien helt ut på det blankskurte fjellet. Jeg kan levende se for meg hvordan dette området er i full storm, der hav og skum slår inn over hele landtungen. En liten kilometer fordi Røvika ligger det et fint friområde. 2 nes ligger side om side, og jeg finner en liten flat gressflekk på den østlige odden. Akkurat stor nok til ringstind. Etter litt niste og kaffe drar jeg på en oppdagelsesferd på knausen helt ute ved havet. Her finner jeg noen vakre og mystiske bergformasjoner med et tydelig rødskjær. Rett før klokka 20 blir det helt mørkt og jeg legger meg i teltet for å høre på vinden og havet. Neste dag bryter jeg leir klokka 11 og tar meg tid til en tur ut på den vestlige odden. Det er et flott friområde her også. Jeg finner 2, kanskje 3 mulige teltplasser for små skjærgårdstelt. Skydekket har brutt opp og jeg får en svak etterklang av sommeren der jeg tusler tilbake til stien. Med en halv liter vann igjen gjelder det å holde øynene åpne. Jeg kommer snart forbi en campingplass, Lydhusstranda tror jeg, som har vannkraner med drikkevann nede ved stranden. Borte ved den ene kranen står en kar og ordner med noe. Det viser seg at de stenger vannet i uke 40 og at han i dette øyeblikket holder på med akkurat det. Snakk om griseflaks. Det er ikke ofte jeg er så glad for 2 liter vann. Hadde jeg gått forbi 5 minutter senere hadde kranene vært tørre. Så blir det en transportetappe forbi hyttefelt og campingplasser ved Naverfjorden, og en lunsjpause ved en liten båthavn. Der er det også en vannkran og jeg kan gå videre med full tank. Ut Hummerparkfjorden er det igjen et idyllisk område med trange viker, krattskog og en og annen overraskelse: Rundt klokka 17:30 slår jeg meg til ute på Styggåsodden. Her er det også en merkelig type stein, helt forskjellig fra den jeg slo leir ved i går. Den kan nesten minne om et stort tigerskinn. Etter middag med chilli-con-carne og iste sitter jeg og speider ut over havet. Mørket kommer snikende som et ullpledd og legger seg over hele landskapet. Og jeg legger meg i teltet. Jeg døser inn imens jeg hører på lydbok. Det kommer lett regn i grålysningen, så jeg fortsetter på lydboken etter frokost og venter på opplett. I ti tiden stopper trommingen mot teltduken. Videre mot Nevlunghavn er svabergene såpeglatte etter regnværet. Jeg tar det rolig og forsiktig. Det blir etterhvert en deilig temperatur når solen kommer frem, terrenget tørker fort, og de hvite husene i Nevlunghavn kommer nærmere og nærmere. På kondittoriet blir det rekesmørbrød og solo med kaffe og en koloss av et napoleonskakestykke. Kakestykket ligger tungt i magen og jeg kan fortsatt kjenne vekten av det når jeg kommer frem til gravrøysene på Mølen. Dette må være alle rullesteinsstrenders Moder. Her ligger det rullesteiner så langt øye kan se. En mektig urkraft henger over gravrøysene som er stablet opp, stein på stein. Solen skinner og varmer. Den åpne havutsikten og den store, flate stranden får landskapet til å virke enormt. Utvilsomt et av høydepunktene kyststien har å by på. En liten time seinere kommer jeg til Helgeroa og turen er over. Men jeg kommer tilbake. Det er mange fine kyststiløyper å utforske. Særlig nå på høsten, når den travle sommertrafikken er over.

Det er avhengig av hvor du ønsker å gå. Snakker du med folk fra østlandet, vil jakka antakelig være god nok til det meste. For oss som bor - og går tur - på vestlandet, MÅ det være vanntett. 2 grader, vind og regn er en mulighet omtrent hele året - uavhengig av værmeldingen. Da holder det ikke med bomull. (om du ikke ønsker moen skikkelig ubehagelige og muligens farlige, timer.)

Har en Fjellreven Keb i G-1000 som jeg må være så ærlig å si blir brukt altfor lite da det er umulig å spå når det begynner å regne på kysten hvor jeg ferdes. Hvis jeg uansett må ha med meg en skalljakke så blir det til at jeg kun tar med meg skalljakken (jeg har en Keb Eco-Shell som jeg bruker til alt). Men jeg føler med deg i forhold til Gore-Tex og støy. Det er rett og slett noe herk med den støyen, med mindre du vil holde dyr på avstand, men heldigvis så er ikke alle skalljakker like. Arcteryx med GoreTex er vel kjent for å støye mye, mens Fjellrevene sin Eco-Shell støyer mindre. Kanskje andre her har erfaringer med flere jakker og kan gi en bedre sammenligning. Hvis du har mulighet til å oppsøke en butikk så er det verdt å gå rundt og kjenne og høre på materialene. Personlig har jeg vært fornøyd med støynivå på min Fjellreven Keb Eco-Shell. Men må samtidig si at jeg synes skalljakker er litt vel oppskrytt. De puster sjeldent nok til at det har så stor effekt, og vanntett er de heller ikke når det regner lenge nok. På noen jakker varer impregneringen lenge, mens på andre forsvinner den fort og du må stadig vekk impregnere på nytt. Går du med sekk så tar det ikke lange tiden før vannet legger seg på stoffet, og når det først gjør det så slutter jakken å puste, og om du da ikke blir våt utenfra så blir du i hvert fall våt innenfra. Har brukt utallige timer på å undersøke forskjellige alternativer. The North Face har et nytt materiale kalt Futurelight som puster mange ganger bedre enn GoreTex, og som støyer lite, men tåler mindre vann og impregneringen forsvinner fort. Er enkelte som har testet å putte membranen på utsiden, f.eks. Columbia Outdry. Da preller vannet naturlig av utsiden, og det er ikke behov for impregnering, men disse jakkene virker å være tunge, stive og puster mindre. Ser også litt rart ut, om det skulle være av betydning (gummi-aktig materiale på utsiden og utvendig teipede sømmer). Det er nok kanskje litt mye å be om, et materiale som ikke tar inn noe vann og som samtidig skal puste.