Vinnerliste

I dag ble det en liten dagstur opp på en av åsene bakenfor huset for å slappe av, koke en kjele kaffe og nyte det fine været. Det var fortsatt kaldt og frost nede i dalene, men det ble godt og varmt oppå åskammen da sola steg opp over fjellene. Jeg skremte opp ei elgku og to rådyr da jeg kom labbende opp lia og forstyrret ro og orden. Sola viste seg bare et par timer før den dukket under igjen, og et skylag kom drivende inn fra vest.

Je blei bitt av bassilen når je leste om dissa kvistbrennerene. Tenkte at detta kan man vel laga sjøl, og je søkte litt på internett og fant denna. Je laga den og den funka faktisk og det er veldig billig også. Denna kan man laga heime og slepper og punge ut for å kjøpe seg ein ny. Det som e negativt er at den kan vara litt vanskelig å få fyr på. Det går greit hvis det er tørt ute, men er det vått måtte je faktisk jukse med tennbrikket 🙈. Je har ikkje fyra så lenge av gangen i den, men je kan tenke meg det kommer til å bli mye aske som stopper for luftilførslelen hvis enn fyrer lenge. Her er noen bilder av den je laga. Det er ein hermetikkboks til hermetisert ananas je ha kløppt ut åpninga til og bøyd slik at kaffikjelen ikke kveler flammene som je har satt opp på sjølve brenneren.

Jeg bruker Snowline Chainsen brodder. De er solide og får svært godt tak på is og annet glatt underlag. Og siden piggene er ganske lange er de spesielt godt egnet der det ligger et snølag oppå den forræderiske isen (som det gjerne gjerne gjør på gangveier o.l.) Vanlige billige brodder og bildekkpigger i skosålen fungerer fint på bart isdekke, men når det ligge snø oppå isen mister de funksjonen fordi piggene er for korte.

Det var en kald og klar dag. Broderen ville på tur, men med gårdsrommet som en skøytebane, ville han helst ikke opp i høyden. Selv om det har blitt mange turer langs stranden, så var det fortsatt den beste plassen med is og glatte forhold andre plasser. Broderen hadde besluttet at vi skulle til Orrestranden. Det betød en kjøretur på 15 minutter eller der omkring. En kort kjøretur for en kort tur. En tirsdag i begynnelsen av desember er det normalt ikke mange på tur. Denne dagen var det fullt opp av biler parkert lang nordsjøveien. Det er lett å komme ned stil sjøkanten lange stykker nedover mot Orre. Mange som hadde parkert var antakelig ikke spesielt interessert i sand, men bølger. Jærkysten er stedet for surfere, og denne dagen var det bølger og flott vær. Ikke rart at mange tok ut. Det var mange biler på parkeringsplassen ved friluftshuset, og vi kunne se folk både på vei mot stranden og folk som var ferdig med turen. En del av disse hadde nok vær sammen med Bestyrerinnen på en kjapp tur til munningen av Orreelva og tilbake, men innlagt stopp for tøy og bøy. Det er Frivillighet-sentralene i kommunene i nærheten som organiserer turene og det kan være mange deltakere. Hver tirsdag klokka 10.30. Denne dagen bestemte vi oss for å følge i fotsporene til Bestyrerinnen og gjengen. Vi tok mot elvemunningen på innsiden av sandstranden. Det er et landskap av runde sand-dyner som er dekket av gress og lite annet. Greit å gå på, men for det meste er stien slitt ned til sanden. Det gjør det lett å følge med på hvor vi skal gå. Fra elvemunningen er det 3,5 kilometer flat sandstrand til neset innenfor Jæren Rev. Så er det rullestein et lite stykke før det igjen blir sandstrand 1,5 kilometer. Denne dagen var sanden ikke helt samarbeidsvillig. Av og til er det flatt og fint og sanden er hard å gå på. Omtrent som å gå på vei. Denne dagen sank vi litt ned i sanden, og det er nok en del tyngre. Broderen var i utgangspunktet ikke innstilt på en lengre tur, men det gikk greit, og vi var kommet til enden av Revesanden da vi snudde. Nå er det mulig å gå oppe i dynene. Det går flere stier på innsiden av den flare stranden. De første gangene var det litt forvirrende med så mange «muligheter». Det er likevel ganske umulig å gå seg vill. Det er aldri mer enn 100 meter til sjøkanten og mindre til dyrket mark på innsiden. På tilbakeveien gikk vi like under «galgehaugen». Det blir sagt at det var her «spekemennene» hang. Det skal være noen som ble hengt for røveri fra skipsvrak. Sola kom lavt på slutten av turen og vi fikk sol-lyset i øynene. Det gjorde et ikke lettere å se ned i de dype skyggene, men sandstrand gir aldri noen overraskelser. Det her ikke mye som kan gå galt der. Etter 10,5 kilometer var vi tilbake ved bilene. Det hadde tatt oss to timer. En fart på 5 kilometer i timen er ikke så veldig fort.,men i løs sand så følte vi at det tross alt hadde vært en grei treningstur.

Litt mer utfyllende info: CR123A er omtrent halvparten så store som et 18650 oppladbart batteri, derfor er det mange lykter som kan bruke begge deler - altså enten ett 18650 eller 2 stk CR123A. Det kan være en fordel, hjemme og på korte turer bruker jeg 18650, men på lengre turer putter jeg i CR123A for å slippe å ha med lader. Det er enklere å ta med noen ekstra CR123A. Men dette gjelder ikke alle lykter - sjekk at den kan bruke begge battertyper før kjøp.

Problemet med AA-batterier er at de har lav spenning og dårlig kapasitet, så en kraftig lykt med slike batterier vil lyse i alt for kort tid. Hvis du ikke vil ha oppladbare batterier er Lithium-batterier av typen CR123A det beste valget. De har høyere spenning og mye bedre kapasitet enn AA. Min favorittlykt er Nitecore HC33 https://www.milrab.no/nitecore-hc33-1800lm-hodelykt/cat-p/c/p10812178 Den bruker to CR123-batterier (eller ett oppladbart 18650 hvis du vil det), og gir mer enn nok lys, og et jevnt og fint lysbilde. Det er også en fordel at den ikke har batterikassen bak, så du slipper ledning fra lampehuset til batteriene. Det er et svakt punkt som før eller siden gir trøbbel. CR123-batterier er dyrere enn AA, og litt verre å få tak i. Jeg kjøpte et større antall på ebay til en helt overkommelig pris, de holder seg i flere år.

https://www.nortura.no/nyheter/gilde-lanserer-frysetørket-turmat?fbclid=IwAR3WOXchaw3NnsKw8RU2nZpvY4vTynjBm5v6R3k5sWW6v5d19Xfh3Uprlas Det blir spennende å prøve disse, deilig med noen alternativer til Real og de andre aktørene på markedet.

Du bruker laderen til f.eks. mobiltelefonen. Standard USB-A i ene enden, mikro-USB i andre. Eller du kan bruke en batteribank, eller en PC med USB-uttak. "Alt" har jo USB nå for tiden.

Neida, du var sterk og klar, du skrev jo "Lithium-batterier av typen CR123A" (men du presiserte rett nok ikke at det engangs-batterier...)

I og med at batteri og lader må kjøpes i tillegg til HC33 er kanskje HC65, som har lading med micro usb innebygget, mer egnet som gave?

Det kan man ja. Er jo også de som lager spritbrennere etter samme prinsippet, for eks:

Den her er gulle god. Veldig nøytral smak som jeg synes er veldig god, og veier nesten ingen ting. Veldig drøy. Ei sånn flaske varer utrolig lenge. Har ikke klart å bruke opp mi enda.

Nordic Grip har jeg sluttet å bruke, jeg føler meg ikke trygg med dem når er snø oppå isen - og jeg har dårlig erfaring med dem ved slike forhold. Jeg synes de gir en falsk trygghet. Snowline og andre med store pigger er litt mer ubehagelige å gå med, men det er ikke noe problem. Heller det enn brukket lårhals/kraniebrudd...

Etter å ha brukt Optimus 111 stillebrenner gjennom deler av 90 og 2000 tallet i forsvaret, kjøpte jeg en slik i 2012. Overbevist om at det var akkurat hva jeg trengte. Hadde glemt at i -99 kjøpte jeg en Msr xgk 2 som bare hadde blitt liggende siden. I 2012 begynte turlivet å ta seg opp igjen og telting har siden vært mere og mere kjærkommen frislipp fra hverdagens «jag». 111 var ofte med på tur med det irriterte meg det lille sølet som ofte ble med parafin, enten på fingre, klær eller underlag. Dermed ble den solgt i 2014 og fra da har det kun vært gass og bensin som gjelder. Har nå et greit utvalg av brennere, jetboil, Trangia(både gass og rødsprit) BRS(Kina) og MRS. Alt til sitt bruk og litt fascinasjon for turbrennere generelt. Ja jeg vil ha det stille og minst mulig summing når jeg fyrer i gang en brenner enten det er for å koke vann eller lage mat, men i den lille tiden det tar å skal få noe varmt så er det ingen krise om det bråker litt. Generelt tror jeg alle brennere som er type stillebrennere funker bra, spiller ingen rolle om de heter Primus, Soto, Kovea, Optimus eller Msr som er de jeg kjenner til på stående fot, de gjør sansynligvis jobben like bra alle som en. Og de brennere som jeg ser som aktuell lar seg greit pakke ned, inklusive optimus 111 også. CO er ikke noe jeg tenker på, da de skjelden eller aldri for mitt bruk er noen krise. Det skal uansett ikke tas på for lett da det helt klart er et dramatisk utfall om man ikke har dette i bakhodet når man holder på med brennere inni teltet. Det enkleste rådet er å kjøpe det man føler for, pris-utsende-pakkbarhet er vel nesten omtrent lik for alle, samme gjelder bruksmåten og forvaltningen(minus gass som tenner med en gang). Jeg gikk hovedsakelig for en ny Whisperlite Universal fordi jeg liker MSR og har to brennere fra de fra før av, samt pris. Men jeg kunne like gjerne gått for en Optimus, Soto, Kovea eller Primus brenner.

Jeg har brukt Winnerwell nomad view i ett år nå. Den mindre modellen med 6cm piperør, og den synes å være i god kvalitet. Pleier å lage ferdige vedsekker med småved som passer godt til den ovnen, slik at man alltid har tørr ved med seg. Setter stort pris på vinduet på ene siden. Koselig, rett og slett. Passelig størrelse til lavvu og popup telt. Må ha noen extra piperør til høyden i lavvuoen. Lett å ta med. Selvsagt litt mindre enn ovner med 9 cm rør, og litt mer følsom for hard fyring, men funker som bare det.

Mulig jeg har vært uklar, men CR123A er Lithium engangsbatterier som kastes etter bruk. 18650 derimot, er oppladbare.

For å utbrodere det som allerede er sagt; Jeg mener alkaliske AA batterier ikke er egnet for hodelykter i et hjelpekorps. De taper seg fort ved høy last og og i kulde. NiMH er bedre, men ikke helt gode i kulde de heller. Det hjelper selvfølgelig å ha batteriene i lomma, men om pålitelighet er viktig burde ikke lykta ha ledninger som kan knekke. Da sitter vi igjen med lykter som bruker ett 18650 / to CR123A som det beste alternativet.

Etter en tv-maraton med Ousland var det kjekt å låne øret til Randulf Valle sin Uteliv podcast og episoded: 35 års polarerfaring – med Børge Ousland (19.11.) podcasts.apple.com/no/podcast/35-års-polarerfaring-med-børge-ousland/id1454568929?i=1000499505278 podtail.com/en/podcast/uteliv/35-ars-polarerfaring-med-borge-ousland/

Det var snakk om søndagstur. Bestyrerinnen ville vite hvor jeg hadde tenkt å gå. Jeg hadde ikke tenkt i det hele tatt. Hva med om vi spurte Sigbjørn og Anne Lise, om de har tenkt seg på tur? De ville gjerne på tur. Det kom opp forskjellige forslag til hvor vi skulle ta turen. Vi endte opp med at vi igjen ville forsøke oss på Karten og Brusanuten. En tur vi har tatt noen ganger. På vei mot Bryne, ble Bjødnali nevnt, og Bestyrerinnen gikk inn for dette som turmål. Det ble til at vi kjørte mot Sælandsskogen. Nå er Sigbjørn og Anne Lise med i en turgjeng som går mange forskjellige plasser. I motsetning til meg som gjerne holder meg på kjente og kjære stier. Denne gjengen har selvsagt også forsøkt seg på Bjødnali som turmål, men da med en vri. Sigbjørn foreslo å ta ut i turgjengens fotspor . Siden Bestyrerinnen og jeg ikke hadde gått den turen, men bare de «vanlige» turene fra Parkeringsplassen i Sælandsskogen, så var det ikke vanskelig å godta en liten omlegging av planene. Turen startet i hvert fall som vanlig. Ved veien langs «ånå» og vannet, står det et informasjons-skilt. Her går det en litt utydelig sti oppover mot toppen av Blåfjell. Denne dagen var stien dekket av eikeblader, og temmelig vanskelig å finne. Bare et lite stykke opp i lia ble stien ganske tydelig og lett å se. Lett å finne, men så avgjort ikke lett å følge. Det var både bratt og kronglet. Selvsagt traff vi en gjeng med voksne og unger som ikke hadde problemer er med bakken. Ett stykke oppover gikk stien over et lite myrsøkk. Det jeg trodde var en stein viste seg å være et dypt hull. Jeg sank gjennom torva og var ned i myra til kneet, uten å kjenne bunnen. Jeg ble sorpet til langt opp på buksebeinet. Vi kom til toppen og gikk videre ned mot stien som går mot Urdådalen og Moldtjørn. Vi tok stien mor Sælandsfjellet og rundet den toppen og fortsatte videre mellom Bukkanuten og Sælandsfjellet. Her oppe i høyden var det så vidt antydning til sti noen plasser. Uten god sti, tok det tid å komme ned til veien mellom Sjelset og Bjødnalivannet. Fra stidelet mellom Blåfjell og Sælandsfjellet og til veien, er det ikke mer en vel en og en halv kilometer, men det tok oss opp mot en halv time. Vi fulgte veien nedover og tok mot «Skogen» rundt Engjavannet. Ved «Skogen» var det tid for pause. Som ble kort. Bestyrerinnen likte ikke at høylandsfeet kom for å sjekke oss opp. Fra «Skogen» tilbake gikk vi den vanlige veien rundt Engjavannet og tilbake til veien mellom Bjødnali og Sjelset. Oppe i skaret er det god sikt over Bryne og Jæren – og bakken nedover. Fra Sjelset går turen langs vei til «Kleiva» og så videre langs «ånå» tilbake til Sælandsskogen. Det hadde vært en skikkelig flott tur, mye utenfor vanlig sti ute i terrenget, og med en skikkelig bakke opp til toppen av Blåfjell. Alt i alt ble det en kjekk fjelltur, og det i slutten av november. En flott søndag i god selskap. Alt i alt omtrent 11 kilometer og vi brukte 3 1/2 time. Pausen denne søndagen ble kort.

Ingen med barn som har svart? 🤪 Med unger på tur blir det liten tid til kos uansett. Eller...kanskje jeg bare liker å være aktiv? Hvis det ikke er opp/ned med camp, er det rydding, organisering, matlaging, finne frem, hjelpe ungene å fiske ja, fiske litt selv før du innser at den fisken stakk i det vi ankom plassen, båling, irettesnakke tiåringen som frydefullt veiver med egenlagede fakler, grille pølser, og imens du selv har langtidsgrillet en fantastisk pølse full av deilig aroma så har ungene rukket å spise fire rå pølser knapt varmet litt på flammene, samt svidd et utall marshmallows, og deretter gir jeg ungene ordre om å finne på noe selv mens jeg ordner og eter et par pølser til, det tar jo minst en halvtime og i løpet av den tiden har ungene kranglet og gjort skoene våte ved vannet, så da er det rett til sengs. Og da er det mørkt og det blåser surt, så å sitte ute og kose seg alene er ikke fristende. Slukke bål, rydde, pusse tenner og binde hunden så ikke han stikker av og spiser bæsjen vår i natt, inn i teltet og lese bok. Lenge Hmm det var kanskje ikke den beste promoteringen av turlivet med barn 🤣 av og til er det sånn - av og til er det helt fantastisk. Men egentid og kos - da må jeg på tur alene.

Jeg pleier vanligvis å gå det meste av dagen, og slår helst leir over tregrensen. Dermed blir det ofte kun tid til å rigge leir, koke vann/mat, rulle ut sovesystem, få spist/drukket og lest litt før det nærmer seg natt. Har en Kindle som er fast turfølge, anbefales VARMT! Når får du ellers tid til å lese? Ellers bruker jeg gjerne litt tid på utstyrskontroll, planlegging av neste etappe. Forsøker å ikke "være på mobilen", ofte løser dette seg selv pga dekningen. Et par podcasts og litt musikk på øret (tar alltid med ørepropper) kan være en grei avveksling. Camper jeg i skog (på egen hånd) blir ofte dagsetappene kortere, og vedsanking/bålbrenning blir da en naturlig aktivitet. Da holder en seg varmere også. På høyfjellet vil ofte vind og vær gjøre det mer attraktivt å holde seg innendørs (-telts).

Omkring høstferien får vi en overgangstid i fjellet. Den første snøen kan falle på vidda og nettene blir markant kjøligere. Ofte blir den planlagte fjellturen ikke så fristende lenger. Frysing i minimalistiske 3-sesongs poser overlater jeg til andre. I høstferien ble det istedet solotur på kyststi med start i Larvik og avslutning på Helgeroa, der det er bussforbindelse tilbake til Larvik 3 dager og 36 km målt etter skiltposter. Jeg har pakket min 40 liter Boreas buttermilk, og slanket den ned til 8,5 kg. Dette er inkludert litt mat, men på denne turen benytter jeg også muligheten til å kjøpe mat og drikke underveis. I tillegg starter jeg med 2 liter vann, fordelt i 1 Nalgene og 1 sammenleggbar platypus flaske. Teltet jeg har pakket er et Helsport ringstind superlight 2. Første etappe starter på Batteristranda i Larvik og følger fjordstien ned mot Stavern. Stien går over knauser, viker, gjennom skogholt og strender. Det er et spennende området rundt den bratte, trange og dype Merraklova. I Stavern blir det et måltid på Skipperkroa. Smørbrød med saltet torsk og et glass forfriskende hveteøl etterfulgt av blåbærpai og kaffe. Og så er det veldig viktig å be om vann, slik at jeg kan dra med 2 fulle liters flasker videre. Jeg har ikke tilgang på drikkevann før jeg passerer campingplassene ved Naverfjorden i morgen. Nå ligger selve indrefileten av kyststien forann meg. Etter å ha passert Fredriksvern og sjømennenes minnehall går stien gjennom siv og kratt og ut til Rakke med formidabel havutsikt. Her ute blåser det friskt så skalljakken må på. Svabergene på odden mellom Gumserødbukta og Røvika er om mulig enda flottere. Her går kyststien helt ut på det blankskurte fjellet. Jeg kan levende se for meg hvordan dette området er i full storm, der hav og skum slår inn over hele landtungen. En liten kilometer fordi Røvika ligger det et fint friområde. 2 nes ligger side om side, og jeg finner en liten flat gressflekk på den østlige odden. Akkurat stor nok til ringstind. Etter litt niste og kaffe drar jeg på en oppdagelsesferd på knausen helt ute ved havet. Her finner jeg noen vakre og mystiske bergformasjoner med et tydelig rødskjær. Rett før klokka 20 blir det helt mørkt og jeg legger meg i teltet for å høre på vinden og havet. Neste dag bryter jeg leir klokka 11 og tar meg tid til en tur ut på den vestlige odden. Det er et flott friområde her også. Jeg finner 2, kanskje 3 mulige teltplasser for små skjærgårdstelt. Skydekket har brutt opp og jeg får en svak etterklang av sommeren der jeg tusler tilbake til stien. Med en halv liter vann igjen gjelder det å holde øynene åpne. Jeg kommer snart forbi en campingplass, Lydhusstranda tror jeg, som har vannkraner med drikkevann nede ved stranden. Borte ved den ene kranen står en kar og ordner med noe. Det viser seg at de stenger vannet i uke 40 og at han i dette øyeblikket holder på med akkurat det. Snakk om griseflaks. Det er ikke ofte jeg er så glad for 2 liter vann. Hadde jeg gått forbi 5 minutter senere hadde kranene vært tørre. Så blir det en transportetappe forbi hyttefelt og campingplasser ved Naverfjorden, og en lunsjpause ved en liten båthavn. Der er det også en vannkran og jeg kan gå videre med full tank. Ut Hummerparkfjorden er det igjen et idyllisk område med trange viker, krattskog og en og annen overraskelse: Rundt klokka 17:30 slår jeg meg til ute på Styggåsodden. Her er det også en merkelig type stein, helt forskjellig fra den jeg slo leir ved i går. Den kan nesten minne om et stort tigerskinn. Etter middag med chilli-con-carne og iste sitter jeg og speider ut over havet. Mørket kommer snikende som et ullpledd og legger seg over hele landskapet. Og jeg legger meg i teltet. Jeg døser inn imens jeg hører på lydbok. Det kommer lett regn i grålysningen, så jeg fortsetter på lydboken etter frokost og venter på opplett. I ti tiden stopper trommingen mot teltduken. Videre mot Nevlunghavn er svabergene såpeglatte etter regnværet. Jeg tar det rolig og forsiktig. Det blir etterhvert en deilig temperatur når solen kommer frem, terrenget tørker fort, og de hvite husene i Nevlunghavn kommer nærmere og nærmere. På kondittoriet blir det rekesmørbrød og solo med kaffe og en koloss av et napoleonskakestykke. Kakestykket ligger tungt i magen og jeg kan fortsatt kjenne vekten av det når jeg kommer frem til gravrøysene på Mølen. Dette må være alle rullesteinsstrenders Moder. Her ligger det rullesteiner så langt øye kan se. En mektig urkraft henger over gravrøysene som er stablet opp, stein på stein. Solen skinner og varmer. Den åpne havutsikten og den store, flate stranden får landskapet til å virke enormt. Utvilsomt et av høydepunktene kyststien har å by på. En liten time seinere kommer jeg til Helgeroa og turen er over. Men jeg kommer tilbake. Det er mange fine kyststiløyper å utforske. Særlig nå på høsten, når den travle sommertrafikken er over.

Fin tur inn i Simskardet - Børgefjell. Dette blir nok siste barmarksturen der inne i år. Runden er på ca 7 km - ungene ble ikke enige om hvilken retning vi skulle starte, så det endte med at vi gikk sørsiden først - så traff vi de andre ved Simskardhytta. bålet i sving når bi kom frem. Minus 7 - fin årstid!

Det var på tide å ta seg en fridag igjen, og i dag bestemte jeg meg for å legge turen til en av Østmarkas mange "hemmelige" koier. Oslos Østmark har en spennende og for mange ukjent historie i alle disse koiene. Gjennom tidene har det eksistert mange koier og huker som er satt opp av folk som kanskje ikke bryr seg om alle paragrafer i den store røde lovboka. Mange er forfalt, andre er satt fyr på av grunneierne, men noen eksisterer den dag i dag, og står åpne for vandrere. Den siste tiden har jeg kartlagt en rekke av disse, og i dag tok jeg turen til en av de jeg ennå ikke hadde fått besøkt, nemlig Koia til Paul, eller Dagen som den også kalles. Jeg hadde gode anelser om hvor denne lå da den er ganske godt kjent. Dette var virkelig et flott sted! Paul satte opp denne koia i 1995 og da var han 77 år gammel! Og det er et imponerende byggverk. Her er det murt opp en peis, det er to-tre sengeplasser og en flott uteplass. Her ble jeg noen timer mens jeg fyrte bål, drakk kaffe, spiste lunsj og leste gjennom hytteboka mens tankene vandret til Paul og hva for en fyr han kan ha vært. Det hadde ikke vært mange innom i år, de siste i gjesteboka var et par karer fra et visst hengekøyetreff arrangert av Fjellforum Møtte to tømmerhoggere som var ute for å finne juletre til Losby Gods, ellers ingen. Det ble en grei tur, 16.3km sa GPSen da jeg var vel hjemme igjen og jeg rakk til og med en liten kaffe hjemme før jeg henta unga i skole og barnehage