Vinnerliste

Tur til Grønkampen i Rendalen med utsikt til Rondane og Sølen. Nydelig vær, men mye vind.

...eller bare venne seg til smaken av harskt fett 😁 Hvor lenge er folk på tur forresten, når smøret klarer å harskne i løpet av turen? Jeg kan ikke huske å ha merket noe til harsk smak, men jeg har klart å få mugg på smør i kjøleskapet hjemme når det sto i en burk bakerst i skapet, der bakerst i det hjørnet der avlivede ting kommer til live igjen.

Klarer du å beskrive lukta til det bederva smøret? Var det en harsk, tran-aktig lukt, eller en sur, råtten, gjær- eller fjøs-aktig lukt? Jeg har forstått det slik: ønsker vi maksimal holdbarhet på fett, må vi minimere de fysiske, kjemiske og biologiske prosessene som kan forringe kvaliteten. I rene oljer er ikke biologien noe problem - fraværet av vann, proteiner og karbohydrater gir ikke noen sannsynlig grobunn for bakterier eller mugg - men smør inneholder rundt 15% vann, pluss litt karbohydrater og proteiner, som gir grobunn for uønskede framvekster. Flytende Melange har jeg ikke kjøpt på mange år, men det inneholder melkepulver og freser når det tilsettes en varm panne (ergo, inneholder vann)? I såfall har det også det samme potensialet, men jeg tipper tuten på flaska gjør at lite finner veien inn i matvaren. Saltet i smør (og melange) hemmer delvis framveksten av bakterier, men salt bidrar også over tid til den fysiske og kjemiske harskningen av fettet, der fettsyrene oksiderer eller brytes opp i mindre biter - det samme gjør høy temperatur, sterkt lys og kontakt med oksygen, vann og reaktive metaller (f eks jern). Mettede fettsyrer er som regel mer motstandsdyktige mot oksidering enn enumettede fettsyrer, som i sin tur som regel er mer motstandsdyktige mot oksidering enn flerumettede fettsyrer. Konsistensen til fettet følger generelt samme inndeling: mettede fettsyrer er ofte faste ved romteperatur, mens en del flerumettede fettsyrer kan holde seg flytende til og med i kjøleskapstemperatur. Rapsolje og flytende margarin har høyere andeler av flerumettede fettsyrer enn f eks smør, storfetalg, kokosfett og (hovedsaklig enumettet) olivenolje. Fettløselige antioksidanter kan hemme oksideringen av fettsyrer - derfor er kommersiell frityrolje (i alle fall i USA) tilsatt vitamin E for å forlenge oljens levetid. Flytende Melange inneholder både vitamin A, D og E - jeg tipper de bidrar til at hemme de ganske tallrike umettede fettsyrenes oksidering. Mange har tidligere i tråden anbefalt å ta med klaret smør på tur - det tror jeg er et umerka råd! Ved å klare smøret fjernes både vann, proteiner, karbohydrater og trolig også saltet. Jeg tipper klaret smør vil ha en god holdbarhet også på lengre sommerturer, men har ikke prøvd det sjøl. For å få lengst mulig holdbarhet ut av fettet bør en så langt det lar seg gjøre oppbevare det kaldt og mørkt, minimere kontakt med vann, oksygen, salt og reaktive metaller, og velge fett med høyere andeler mettede fettsyrer, eller i det minste unngå oljer med høye andeler flerumettede fettsyrer (med mindre de også inneholder en god del antioksidanter, som riskliolje med vitamin E).

Broderen ville en tur til Høgjæren. Han mente foten var blitt bedre, og ville utfordre den litte granne. Ikke for mye, men sånn passe, hva nå det måtte være. Nå er det mange turmuligheter på Høgjæren. Den vanligste er rundturen fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden. En kort tur, som vi ofte bruker til trening på onsdager. Det ville passe bra å starte fra parkeringsplassen og gå mot Synesvarden, til Steinkjerringå og samme vei tilbake. En tur på litt over ni kilometer. På en god dag bruker vi omtrent to timer på denne turen. Værmeldingen var bra, bare regnbøyene på morgenen ville forsvinne. På vei oppover hadde vi regn på ruta, men det var vel bygene som var på vei vekk? Det regnet ikke da vi parkerte, men vinden var nok opp mot liten bris, og med under 5 varmegrader, så ble det litt surt – til vi hadde fått opp dampen. Vi blir fort varme oppover de første bakkene. Hjemme, fortsatt på Jæren, er det bare høst. Markene er stort sett fortsatt grønne, og en god del trær har blader. Gule, brunrøde, og delvis nedblåste, men fortsatt noen som henger igjen. Bare noen hundre meter opp i høyden, er det senhøst, eller helst vinter. Det er ikke blader på trærne, fordi det ikke er løvtrær, og markene er brune og sorte. Det er nesten ikke noe grønt å se. Delvis fordi det ikke er spesielt mange åkrer så pass høyt. November er ikke en god måned for tur. Det er ofte vått, og det er som regel kaldt. Termometeret hjemme viser ofte over ti grader midt på dagen, men igjen blir det kjapt kaldere bare vi kommer litt høyere. Det spesielle med høsten, er at det ikke tørker opp. Selv etter noen dager uten regn vil markene vare sørpe bløte og det vil være sope og søle i søkkene. Søla er svinglatt, og det blir derfor til at vi beveger oss forsiktig nedover bakkene. Selv om værmeldingen var gavemild med godværet, fulgte ikke værgudene like godt opp. Vi startet i bra vær, men det var mørke og sinte skyer både foran og bak. Vi fikk en tur i varierende vær. Både regn og sol. I regnet var det surt. Det ble kjølig og jeg var glad for vinterklærne. I sola ble det nesten varmt. Noe av årsaken kan nok være at vi hadde det beste været nedi søkkene og det dårlige været over høydene. Mange klager på alle vindmøllene. Det er vanskelig å la være å bli litt overveldet av vindmøllene på en tur over Høgjæren. Fra toppen av Synesvarden er det mulig å telle langt over 200 vindmøller. Det er lett å bli vindmølle motstander med så mange møller rundt seg... For broderen var det meningen at turen skulle være en «treningstur». Nå var det ikke forhold til å gå spesielt fort, men oppover bakkene ble det likevel høy puls – både for broderen og for meg. Vi brukte omtrent 2 timer og femten minutter på den 9 kilometer lange turen. Det er noen minuttet lengre enn «vanlig». Vi skylder selvsagt på været. Broderen var godt fornøyd med turen. Den hadde vært akkurat passe lang og i et greit tempo. En flott tur i begynnelsen av november.

Oioi detta var mye god informasjon!! Det lukta faktisk mere råttent, eller for å være helt presis: kadaver.. Og da var nalgeneflaska det var på lukket så og si hele tida, mye temperaturendring så kan ha oppstått kondens? Uansett. Dette er til utrolig god hjelp! Fint å få litt klarhet i dette med hva en bør velge og hvorfor. Klarnet smør hadde jeg faktisk ikke tenkt på i det heletatt! Vel på den turen med dårlig smør, ikke mere enn 2 uker. På min neste tur så kan en mangedoble det antallet uker så da blir det litt viktigere.

Stemmer for meg hvertfall... 👍 Måtte ha den.

Fin artikkel! Endelig noen spørsmål og svar om frysing som ikke er nevnt i Randulf Valle sin lille, men omfattende "fryse-bok": "Hvorfor er det å kaldt å være våt". Lesbar! Men når det er sagt, Øystein Wiggen, som er forskeren de viser til i den artikkelen, hadde Valle med seg i en "fryse-episode" av podcasten hans - "Uteliv" - for ikke så lenge siden: "Kroppen i naturen - med Øystein Wiggen". Hørbar!

https://www.tekna.no/magasinet/derfor-blir-du-tissetrengt-nar-du-fryser Litt artig artikkel om kulde med gode svar på en del ting man kanskje har fundert på? Slik som – Hvorfor tar det ofte så lang tid å få varme i fingrene når man starter en skitur med hansker? – Hvorfor fryser kvinner ofte mer enn menn? – Når mener du det er for kaldt for vintersykling?

Takk for det! Skal ta en titt på packfire, men jeg liker LighterPack nettopp fordi det er så enkelt og helt uten fiksfakseri.

Jeg har brukt Altra-sko (Lone Peak og Timp) i kombinasjon med Injinji ullsokker på lange sommerturer de tre siste årene, noe som har eliminert såre føtter og gnagsår fullstendig for min del. Lone Peak har dreneringshull foran og på sidene, noe som er en stor fordel ved elvevading og forsering av myrer, slik at vannet lett renner ut, og skoene tørker raskt. I fint sommervær føles de tørre etter få minutter, og man kan gå dem tørre helt etter et par timer. (I motsetning til forede fjellstøvler, som fremdeles er blaute to dager etter at man har kommet hjem.) Timp har ikke drenering, men har til gjengjeld en del tynnere stoff i overdelen, og tørker veldig raskt på grunn av det. Er det regnvær og skikkelig vått i terrenget vil man naturligvis være blaut i lengre perioder, med det er egentlig en vanesak. Og i skikkelig varmt sommervær er det faktisk å foretrekke å være litt blaut.

Jeg har vært så heldig å få arve en Radius 21 etter min samboers bestefar. Den har stått i en kasse på låven og vansmektes i sikkert 30 år. Jeg snublet nærmest over den ved en tilfeldighet i sommer, på leting etter noe helt annet. Den har vært hardt brukt og så begredelig ut ved første øyekast. Den var både rusten og møkkete, men jeg ble raskt overbevist om at jeg sto med en liten perle i hånden. Etter noen runder med rustfjerning, gnikking og gnuing, så sto den opp igjen som en liten fugl føniks og brenner atter en gang med kraftig blå flamme og hveser som et lite jettfly. Den har bestått både prøvebrenning og felttest med glans. Den blir et absolutt fint supplement på brennersiden og ligger an til å bli en liten favoritt til fotturer i sommerhalvåret der jeg ønsker en litt større brenner en Svea 123’en. Akkurat min Radius 21 med forniklet tank, ble trolig produsert omkring 1962. Radius AB la ned produksjonen i 1963. Det er vel snakk om renovering fremfor restaurering med denne primusen, men kjekt å ha den skinnende og blank igjen. Her er uansett bilder fra før og etter, samt noen bilder fra felt. Vann til kakao og sånn på kvelden. Pannekaker til frokost.

Jeg fikk lyst til å dele noen bilder fra sommerens tur til Børgefjell! Å skrive turrapporter kan jeg ikke, så i beste fall blir dette en litt usammenhengende bildereportasje. Hvis noen har spørsmål til noen av bildene eller kanskje har interessant informasjon å komme med til steder jeg har vært, så fyr løs. Turen gikk over 5 dager i midten av juli. Dette er første gangen jeg er i Børgefjell, så området er for det meste ukjent for meg. Jeg fikk tatt en skikkelig rundtur og tilbakela omtrent 60 km på disse dagene. Turen starter i sørenden av Namsvatnet med båtskyss inn til Reiret. Vannstanden i Namsvatnet gir en indikasjon på hvor lite vann det skal vise seg å være i resten av området. Jeg har selskap av et par andre vandrere de første par hundre meterne av turen. Vi starter med en tur oppom kapellet. Det er svalt og godt inne i kirkerommet. Jeg klyver opp i terrenget vest for Kamilladammen for å se hvordan forholdene er oppover i retning Djupvatnet, og så legger jeg i vei inn i selve nasjonalparken. Godværskyer. Deilig med litt skygge. Det lir mot kveld, og her oppe på en kolle et stykke vest for Djupvatnet er det en liten bris som holder litt av insektene og heten unna. En flott leirplass! Fiskeutstyret monteres med en høytidelig seremoni. Det skulle bli mye mindre fisking på denne turen enn jeg hadde sett for meg - når det er godt over 25 grader i skyggen, og jeg har mer enn nok mat i sekken, er ikke fiskeiveren særlig stor. Dette er det området som Lars Monsen beskriver som sitt villmarksparadis i boka 90 dager på loffen i Børgefjell. Bjørkekrattet står nok tettere her nå en det gjorde på nittitallet. En ny dag med sol og blå himmel. Litt synd å forlate dette paradiset, men i dag skal turen gå videre oppover langs Jengelen. Kvigtind stikker opp i det fjerne. Turen går opp dit om to dager. Sekken er pakket og alt er klappet og klart. Rypene flakser opp i hytt og pine. Artig at det er så mye rype å se. Et koselig lite krypinn langs Jengelen. Jengelhytta kan skimtes i det fjerne. Her er jeg i ferd med å runde østenden av Jengelvatnet. Jeg kan skimte noen som fisker i det fjerne, men holder meg på god avstand. Noen koier brukt i forbindelse med reindrifta, vil jeg anta. Det er nesten uutholdelig varmt nå midt på dagen, det blir en lunsjpause her. Noen naust i vestenden av Jengelvatnet. Ferden går videre nordover forbi Litle Kjukkelvatnet. Beklager solkremen på kameralinsa. En liten rast mens jeg nyter synet av Kvigtindmassivet. Fortsatt solkrem på kameralinsa. Framme ved Søre Bisseggvatn. Værutsiktene ser gode ut, så det ligger an til bestigning av Kvigtind i morgen. Men nå er det tid for middag og rolig leirliv. En ny dag med knallvær! En nærstudie av teltleiren Vannsystemene i dalene er ganske enkle å forsere nå. Men bekkene med smeltevann fra breen går strie, og er ikke så helt enkle å vade over. Jeg legger igjen mesteparten av utstyret nede i steinura, og fortsetter mot toppen. De siste 100 høydemeterne på vei mot toppen. Endelig på toppen! Kvigtindaksla i retning sør. Kvigtinds "hvite smil" sett fra oven. Men skyene i horisonten ser litt faretruende ut, det er på tide å pelle seg ned! Der fant jeg igjen depoet mitt også, idet tordenskrallene romler gjennom dalene. Det blir en rast her mens jeg venter til tordenværet har passert. Tordenværet forsvant oppover i retning Rantseren, og det er på tide å rusle videre. Det har begynt å regne en del, så det er like greit å finne en teltplass og krype til køys. Dette er ved Store Kjukkelvatnet. Ny dag med litt gråere vær en det jeg har blitt vant til den siste tiden. Og i dag har jeg bursdag! Helt greit å fylle 40 år når man våkner på et sted som dette! Prøver fiskelykken i et par av småvannene i nærheten, før ferden går videre sørover mot Gaukarvatnet. Litt i minste laget. Fem minutters fiske ved Gaukarvatnet gir fin fangst. Hva denne veier vet jeg ikke, men jeg er fornøyd med bursdagspresangen. Null stress å fylle 40! Dagen er enda ung, så det blir noen kilometers vandring til i dag. Nedover langs Gaukarelva. Jeg passerer grensa over til Trøndelag, og føler meg hjemme med en gang. Det første treet jeg har sett på flere dager. Gjensynsgleden er stor! Helt øverst i Virmadalen. Jeg tar meg god tid til å beundre det eventyrlige landskapet. Det blir leirplass her på en morenerygg ved en sideelv til Virma mens den siste kvelden nytes. Ny dag igjen og varmen er tilbake. Namsvatnet kan skimtes i det fjerne. Ingen grunn til å stresse. Virma, og Sapmanåsen i bakgrunnen. Da forlates nasjonalparken - for denne gang. Hengebrua! Den må prøves. Jeg kan forestille meg hvordan vannmassene fråder her under snøsmeltinga på våren. Virmahytta. Jeg har sett denne hytta på flere bilder tidligere, men den lå litt annerledes plassert i terrenget enn jeg hadde sett for meg. Greit med en debrief. Litt påfyll med iskalde forfriskninger i skyggen inne i gapahuken mens vi venter på båtskyssen. Disse posene med iste er perfekt å ta med på tur på sommeren. Jeg tror de består av 100% sukker. Båtskyssen ankommer presis, og det er på tide å returnere til sivilisasjonen. Et nytt tordenvær er på vei innover sørfra ser det ut til.

Holdbarheten er utmerket så lenge det er en lufttett pakning. Bruk flytende smør som foreslått og sommervarmen er ei et problem. Smør smelter på litt over 30'C. PS For å skille mellom snørr og barter: Fremskaffelse av melk fra rein/moskus for så å spikke seg et halvt meieri med en Mora er et bushcraft-prosjekt. Lettpakkeren vil derimot beregne og måle opp nøyaktig dagsbehov for smør, vurdere de ulike sortene smør i forhold til kalorinnhold og så bruke et par måneder på å finne Den Perfekte Beholderen.

I forbindelse med at STF gjerne ville ha greie på hva holdbarhet virkelig innebar, gjorde jeg noen små undersøkelser. (Jeg jobber i dagligvarebransjen) Og da var selvsagt smør oppe. holdbarheten på de små begrene som ligger på hytta er ca 3 mnd. Det henger ikke helt sammen med at hyttene får levering en gang i året. Og smøret står ikke på kjøl.... Fra leverandøren ble det sagt, med bakgrunn i "forsøk", at holdbarheten var mye lenger, men at noe av næringsverdien ville "forsvinne" etter hvert. Smøret kunne bli harskt. Harskt smør kjennes på lukta. Men selv om smøret ble harskt, så ble det ikke "farlig", og under krigen ble harskt smør brukt. Det værste som kan hende med smør på en 3- 4 dagers tur, er at det blir flytende og renner ut i sekken, på klær og utstyr. Med bakgrunn i datostempingen, hiver bransjen tonnevis av mat. Notura og Tine har endret fra "siste forbruksdato" til "best før" for en del varer nettopp for å unngå svinn.

I sumarvermen er alt smør flytande