Vinnerliste

Til Blåfjellenden - som vanlig. Forrige uke var det vær, mye vær. Vind og regn. Vinden skulle komme opp mot liten storm, over 20 meter i sekundet. Da ville det blåse sterkere i kastene. Det er vær og frost som gjør at jeg ikke tar mot Blåfjellenden. Med slikt værvarsel, holder jeg meg hjemme. Det er ikke like greit å suse rundt i heia alene i uvær. Da passet det bedre med noen turer i lavlandet, og helst i skog. Værmeldingen for fredag og lørdag var ikke helt bra, men det skulle bare regne «litt» midt på dagen fredag og lørdag skulle det klare opp. Søndag ville bli en skikkelig flott dag – i følge værmeldingen. Med fullt hus på Blåfjellenden på lørdag, så jeg ikke helt syn på å overnatte den dagen. Selv med dårligere vær på fredag, og muligheter for regn på lørdag, var det kjekkere å ta innover da. Jeg ville antakelig bli alene på annekset. Det passet bra. Jeg tok mot Hunnedalen tidlig på fredag. Det litt mindre dårlige været skulle bare vare noen timer midt på dagen. Det hadde jo vært greit om jeg kom meg innover uten for mye regn. På parkeringsplassen regnet det. Var «godværet» alt over. Ikke langt inne i heia ble det nesten opphold, nøyaktig som meldt, bare et par timer senere enn hva som var nevnt. Det passet meg bra. Med noen regndråper nå og da, og vinden – trekken – bakfra, var det så avgjort helt greit å være på tur midt i oktober. Nå var spørsmålet om det ville holde til jeg var helt inne. Det gjorde det. Turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tar 2-3 timer. Det er ikke mer enn litt over 8 kilometer innover. Med 300 høydemeter både opp og ned, blir det likevel ganske anstrengende – med tung sekk. Jeg har lett sekk. Andre kommer innover med sekker som er adskillig tyngre enn min. De bruker da også like lang – eller lengre - tid enn meg. Resultatet av for tung sekk, ser jeg ofte på hytta. Det står igjen mye mat, og flere har lesset av både sovepose og liggeunderlag og annet turutstyr. Denne gangen sto det igjen både kaffe, hermetikk, knekkebrød og to bokser med øl – alkoholfritt, men altså to bokser øl. Til glede for noen som ser syn på slikt. Det kan lett være en litt trist tid når høstværet slår inn. Denne gang var været så pass medgjørlig at jeg fikk sett meg om. Fargene på marka og på bladene som henger igjen, er mørke og rustrøde. Det er fortsatt litt grønt igjen på eineren, men eller er det dype mørke farger dom dominerer. Det er ikke hvert år at fargene kommer fram så pass som i år. Det var denne gangen greit å se at høsten ikke helt var over, men for første gang denne høsten var det hvitt i et søkk under en stein. Ikke snø, men antakelig hagel. Hvitt var det i hvert fall. Vinteren er ikke langt unna. Da jeg kom inn til hytta, ble det først litt jobbing. Det er alltid noe å ta fatt på. Denne gang var det rydding og litt rengjøring, - og selvsagt noe boss som måtte på plass. Arbeidsdagen tok slutt i femtiden, og da ble det tid for te og litt mat – og lesebrettet. Det ble noen hyggelige timer i selskap med boka, mens hytta langsomt ble varm. Det kom først andre i åtte-tiden. Hovedhytta fikk besøk av i alt elleve stykker. De som kom hadde brukt hodelykt det siste stykket, og siden det hadde regnet (som meldt), vår det mye våte klær. De ble hengt til tørk ved ovnen – lagvis.... Det regnet på lørdagsmorgen, men da jeg tok ut var det opphold, og på hele turen over heia mot Hunnedalen hadde jeg helt greit vær. Det ble en flott tur hvor jeg fikk se sol inne i mellom. Det kom en god del folk i mot som skulle til hytta. Nede i dalen, kom det en jente gående. Tydelig godt fjellvant. Hun skulle til Sandvatn. Jeg tillot meg å spørre om hun hadde med lykt. Det hadde hun. Det er noen timers tur til Sandvatn fra Høgaleitet. Hun fikk antakelig bruk for lykta. Jeg var uansett fornøyd med turen over heia.

Jeg har veldig lite til overs for tråder som dette da det er veldig lett for folk med forskjellige motiver å omtale nettsteder negativt uten at disse har mulighet til å svare for seg. På et forum jeg drev en tid tilbake var det flere som forsøkte seg på "negative tilbakemeldinger" på to nettsteder de skulle ha fått dårlig service. Via litt enkle søk med forumets "baksideverktøy" var det ikke vanskelig å finne ut at bak de to brukernavnene var 2 stykker som var sponset/team-medlemmer hos en konkurrent. Ber admin og moderatorer tenke seg grundig om før tråden drar for langt av gårde... (Nei, jeg har ingen forbindelser til Jaktfall )

Først kjøpte jeg boka "fluefiske fra A til Z" på Finn. Så fikk jeg tak i et brukt fluefiskesett (også på Finn). Nå står jeg på plenen og vifter...

Siste par årene har jeg på alt jeg bruker av telt (utenom Dome teltet som jeg og dama bruker), dvs alle tarp, mesh-telt og andre 1-2 manns telt, gått over til å bruke bardun, som da er festa med en Double Dragon knute (fast løkke) til telt/tarp/etc, og så en stopper-knute helt i motsatt ende (figure 8, eller annen tykk knute). På lina har jeg en prusik-knute. Løkken som prusik-knuten lager/består av, bruker jeg på selve teltpluggen der den måtte passe. Den kan også dobles over plugge om nødvendig. Deretter trekker jeg bare hovedlina (bardunen) gjennom. Jeg holder på selve 'neven' i prusik-knuten, og drar bardunen gjennom til den er stram nok. Har ikke testa i storm akkurat, men så langt har jeg ikke hatt ett eneste problem med dette systemet, snarere tvert om. Og skulle det bli rikelig med vind så griper den bare bardunen enda bedre. Men det er også lett å løsne igjen når man ønsker det. Veldig fornøyd med dette, i tillegg har alle bardunene blitt lengre da de ikke dobles med type line-lock systemer. Det tok noen forsøk på å dial'e dette inn, men nå sitter det! Føler det er et veldig fleksibelt og enkelt system å forholde seg til når man først har satt det opp riktig. 😊

Det er en tekjele du har sett på. Var det ikke kaffekjele du skulle ha...? ;-)

Fortsetter "tabbeskolen", jeg: Som troll ut av en eske havnet jeg i en kritisk situasjon en vakker junidag i 1993 i Romsdalen - i min grønne og uerfarne ungdom. Etter avbrutt toppforsøk på Store Vengetind, småløp jeg og en kamerat nedover snørennene mot Vengedalen. Det går som kjent raskere å returnere på snø enn i steinura. Vi skled og løp, og lo og frydet oss i junisola. Etter hvert ble snørennene mindre fyldige, i takt med at vi kom ned "til sommeren." Kameraten min stoppet, og syntes vi skulle velge ura videre, for faren for råtten snø økte. Jeg kjente at snøen i renna fortsatt var hard og fast, men så at det midt i renna var noe mørkere parti, hvor mikroskopisk rusk og rask hadde samlet seg - et tegn jeg visste jeg burde ta på alvor. Likevel gikk jeg forsiktig her, og småtrampet, for å sjekke fastheten på snøen. Den var utmerket! Så ga snøen etter - jeg prøvde å hoppe til side, men var alt på vei ned i et hull, traff såpeglatt og bratt sva under isen, og skled et par meter til , ned under isen. Alle forsøk på å klyve opp igjen var håpløse; såpeglatt sva og en bekk med iskaldt vann i ansiktet. Lite albuerom mellom fjellet under meg og isen over meg, var det også. Jeg klarte ikke kommunisere med kameraten min. Jeg ble lynraskt kald, og skjønte det hastet med å komme seg ut av fella. Jeg ante lys et godt stykke lenger nede - der renna slutta. Jeg tenkte ikke, handlet kun; og akte meg videre nedover under isen, og et par punkter var det bare med nød og neppe jeg slapp igjennom. Hadde jeg vært den som hadde båret sekken (vi hadde byttet på), hadde jeg kilt meg fast her! Til slutt kom jeg ut i nedkant av renna, for den tok slutt like før et stup på 3-4m. Heldigvis lå den ikke utfor kanten, så jeg slapp greit fra det hele. Kameraten min sto ved hullet i renna 15m lenger oppe og ropte ned i det, og skjønte null og niks da han hørte at jeg opprømt ropte på ham fra enden av renna. Resultat: Kun skrubbsår på armene. Fikk varmen raskt i gjen i sola, da jeg tok av meg det våte tøyet. Lærdom: For alltid skeptisk til smale snørenner om våren; unngår mørke partier i snøen; og unngår helst å gå på snørenna der jeg antar vannet renner under isen. Bruker staver i fjellet også om sommeren, og sonderer snørenner og snøflekker langt bedre da. I ettertid tenker jeg at dersom passasjen under isen hadde vært noe smalere, hadde jeg omkommet under denne renna, for det var umulig å komme seg opp det såpeglatte svaet, med isvann sprutende i ansiktet. Kameraten min kunne jo intet gjøre, og det ville gått minst en time før han kunne skaffet assistanse, antakelig langt mer tid...(før mobilens tid) Legger ved to bilder fra denne turen.

My bad! 😅 Er så lenge siden jeg har måttet bruke dem selv, så da legger vi den død. 😂

Takk for forsøket, men ingen av dem var av typen jeg lenket til lengre opp.

Haha! Altså YouTube lærte jeg knutene og prinsippene av, over tid i praksis 😂 og ikke kan jeg skru bil! Men selve systemet laget jeg, det er sant. Jeg ville ha noe som var sterkt men uhyre enkelt, og det mener jeg at jeg har fått til. 😅 Men mer testing må til for all del, men jeg liker det veldig så langt. Anyway! Her har du bilde av de jeg har liggende. Har ingen anelse hva dimensjoner de forskjellige er.

Usikker på størrelser, men jeg har noen liggende da de ikke brukes lenger. Kan sjekke når jeg får anledning. 👍

Så mange har jeg dessverre ikke 😟

Dette antar jeg gjelder anmeldelser som publiseres på egen nettside. Hva du skriver om dem på andre nettsider er jo opp til deg, og de kan ikke nekte deg å gjøre det heller, uansett hva de skriver i reglementet sitt. Man kan avtale mange ting, men en del ting kan en ikke avtale seg bort fra.

Hadde en flott, kanskje siste tur i kano denne høsten, sist helg!

Jeg måtte sjekke dette selv nå. Har en annen tarp med samme linelocsystem. Var usikker på tykkelse på snor der, så tok en bardunsnor fra helsport på 2.5mm og byttet ut. Når denne er strammet så klarer ikke jeg å dra den løs for hånd selv, så antar at dette vil fungere til tenkt bruk av denne tarpen (skog og bål) på lengre turer uten unger bruker jeg nevnte fra amok. Har både den gamle utgaven og den nye med slidelocs. Må innrømme at jeg ikke er helt komfortabel med slidelocs enda da jeg ikke helt stoler på dem. Jeg har en følelse av at de slipper oftere i vind og fler små bevegelige deler øker bare sjansen for fuck-up etter min mening. Det er riktignok den nye som er med i sekken når vi skal gå lengre enn timen, men det er pga pakkstørrelse. Tilbake til linelocs så selger ripstop by the roll disse til bruk fra 2.5mm til 3mm. Du har helt sikkert rett i påstanden og jeg har heller ikke kjøpt snor enda, så tiden til vise hva enden på visa blir. Takk for lenkene også, men tenkte jeg kunne bruke penga innaskjærs nå i disse koronatider, derfor spørsmålet om norsk butikk. 🙂

Akkurat plukket opp den flunka nye 66sr på postkontoret. Den erstatter en meget godt brukt og sliten 60CSx. Vurderte nye 65, men hadde lyst på bedre skjerm. Tror det innebygde batteriet ikke vil være noe problem for mitt bruk. Har "Kartmannen", håper bug'ene med enhetsfrys på f.eks. 66st er løst ved mye scrolling/zooming. Hvis det bare blir tull blir det Experience, eller om jeg tar på meg spanderbuksene og kjøper 2-3 Topo Premium.

Min desidert største nær døden opplevelse var da jeg hadde vært på tur i Rondane og kjørte over til Espedal for å møte en kompis der. Vi skulle fortsette innover Gausdal Vestfjell sammen. Siden jeg kom en dag før han så la jeg meg til i telt ved parkeringa. Det var kaldt så jeg fyra opp min Optimus 111. Jeg overså det første varselet.....brenneren brandt med ganske gul flamme. Jeg var ikke mer bevisst på neste faretegn heller, det begynte å svi i øynene. Til alt overmål så tok jeg heller ikke faretegn nr 3 (eller kanskje det ikke var så rart?)....Jeg ble så utrolig trøtt. Selfølgelig sovnet jeg. Det utrolige var at jeg i det hele tatt våknet igjen. Morgenen etter våknet jeg med dundrende hodepine og en kvalme som selv ikke ei gravid dame har opplevd. Jeg konstanterte også at primusen hadde sluknet av seg selv da parafinen tok slutt....og helt sikkert oset no jævelsk en god stund. At jeg kunne dra videre på tur forstår jeg fortsatt ikke, men priser meg lykkelig over at kompisen min ikke kom til en tragedie når han kom fra litt seinere.

En liten tur på Pallheia ble prioritert før jeg kommer ut av drift. Det ble en skikkelig flott høstdag, og så fikk jeg sett fuglekonge på nært hold for første gang. Det var en høydare, imponerende liten sak. HER i bloggen nå.

Det er et Fjällräven Abisko Shape 2. Jeg var skjødesløs første natta fordi det var helt vindstille om kvelden da jeg satte opp camp, så jeg la meg på en værutsatt topp med flott utsikt og var også litt slurvete med barduneringa (tynn mose over stein en del steder). Det fikk jeg svi for midt på natta da halve teltet løfta seg etter et væromslag... men det var altså i stor grad selvforskyldt, jeg klandrer ikke teltet. La meg i ly nettene etter og bardunerte ordentlig, teltet sto støtt 😁

Var ikke mye liv i denne tråden. Her er i hvert fall 2 bilder fra dagens tur. Dagstur til navnløs topp i Hardanger, ca 600 moh. Tynt lag is på vannet, men fremdeles god varme i solen.

Etter å ha bodd i Bergen i 25 år, var det vel kanskje på tide å kjøre over brua til Osterøy? Jepp! Og målet var Osterøy kommunes høyeste topp, Høgafjellet (868 moh) Kjørte til Bruvik og tok av mot Hakanes, deretter over på Blomdalsvegen til parkeringsplassen ved veibommen nord for Blomdalsvatnet. Derfra ble det en rundtur: Gikk på grusvei inn til botnet, med frostrim i gresset der solen ikke hadde tatt tak ennå. Hadde tatt på gamsjer, og utsatt starten med time for å la solen få varmet opp ting litt. Da jeg kom til Botnet, tok jeg av ved en pinne med gul merking i veikanten. Rotet litt med stien ved en hytta like etterpå (i motsetning til det jeg trodde, gikk sannsynligvis stien helt inntil hytta - jeg snudde der), men kom meg tilbake noen hundre meter lenger opp. Derfra og oppover gikk det greit - noen tilsiktede avvik fra stien, noen avvik pga sløvhet, men jeg hadde jo GPS på mobilen, så det var ikke noen heksekunst og komme seg til topps Både på tur opp og ned varmet solen så det ble sommerfølelse, men rundt toppen var den kjølige nordavinden veldig merkbar. Måtte til med en mellomjakke under vindjakken for å ha det behagelig. Med litt kalde pølser, frukt og en usedvanlig god kaffe på termos (jeg må ha hatt kaffegudene på min side da jeg lagde den i morges), ble det en energigivende halvtime på toppen. Det var flere som kom og dro igjen mens jeg satt og koste meg for meg selv i solen. Turen nedover gikk også fint, selv om jeg der avvek mer fra stiene, særlig i den øvre delen. Gikk nå med solen rett i mot, og her og der var det skarpt motlys - men jeg valgte å la skyggeluen ligge i sekken, sollys nå på høsten skal jo ikke stenges ute - her må man nyte det mens solen ennå varmer! Drøye 2 timer opp, en drøy halvtime på toppen, og knappe 2 timer ned - det ble ca 14 km på 4 timer og 3 kvarter. En skikkelig flott oktober-tur! Og dermed er jeg i mål med kommunetoppsutfordringen til meg selv for 2020, dette var den sjette i år Er veldig fornøyd med at jeg har tatt 6 helt nye topper, som jeg aldri har vært på før.

Jeg føler med deg. Det er over 20 år siden jeg mistet min beste venn. Det var en såpass tung opplevelse at jeg ikke vil gjennomgå det igjen. Og nå triller tårene mens jeg leser denne tråden.

Nemlig! om sommeren med sau foran eller vinter med rein!! Ellers er jeg ganske fornøyd med min løsning og Jula klatrebeltet. (På hytta så jeg kan ikke vedlegge foto.) Har også @jotne løsning på rumpetasker, men de er litt for myke i beltet etter min smak, men funker. Elgen

Vakkert ble det. Selv om teltet nesten blåste bort i natt.

Vi har vært på fleire turer. På tur 1 fant vi oss ei fin slette med dyp mosebunn i enden av et vann. Det var blikk stille og værmeldinga lovte svak bris og vakker morgen. Vi burde muligens tolket noe ut av at ingen busker var høyere enn 30 cm. På denne turen brukte vi kun de originale pluggene (type strikkepinner) og barduner. Når det på morgenkvisten blåste opp til liten kuling, våknet vi av teltet blei revet over hodet på oss. Det hjalp litt å legge stein på pluggene, men vi innså raskt at festet var for dårlig at det bare var å pakke sammen. Teltet står stødig, men pluggene fikk for dårlig feste i det løse underlaget. Lengre barduner ville gitt bedre vinkel på pluggfestene. IMG_0150.MOV Intet bål eller egg og baconfrokost denne gangen. I stedet måtte jeg krampholde på kvitosten på skiva med vassdrefs i nakken. Vel tilbake etter ferie blei det fluksens kjøpt inn nye plugger av type trekant (MSR groundhog), pluggfestene justert og ekstra barduner lagt i posen. @TerjeH fikk deretter æren av å teste dette oppsettet på en helgerunde på snaufjellet. Første natt var det opp mot liten kuling igjen, men med ekstra barduner i vandrestavene og på vindsida, stod teltet like stødig som tunellteltene rundt. Et Tarptent vil aldri se like elegant ut i vind som et tunelltelt, men det gjør en imponerende jobb. Etter ei natt med høljeregn er det knusktørt inne. Tarptent etter solnedgang. Duken i Li-modellen er tynn, men sterk. Det eineste vi kan ha lyst å bekymre oss over er bunnen, men der har vi anskaffet oss et stykke tyvek til bunnduk. Vi må teste teltet meir før det blir førstevalget på langturer i varierende terreng og vær, men så langt er vi fornøyde.

Bushcraft er satt sammen av Bushlore og Woodcraft. Med andre ord kunnskap om fauna, flora og evnen til å bygge/lage det du trenger ut av forskjellige typer tre. Mye av dette er kanskje basiskunnskap for den friluftsvandte nordmann, men det er nok av folk her på berget som heller ikke ser forskjell på blåbær og krekkling. Hvor kunnskapen om å fyre bål begrenser seg til å undre lenge og vel over hvordan man får fyr på "jetboil'n" når den innebygde tenneren ikke funker. Er vel egentlig ingen fasit på hva som er bushcraft utstyr slik sett. Ser man på opphavet til ordet så får man ta i husk at store deler av USA ikke ble bebodd før engang i løpet av 1800, mens de fleste bygder/tettsteder var allerede befestet i Norge. De som da drog vestover som nybyggere måtte ha kunnskapen om å høste av naturen og bygge det man trengte. Skal man da overleve så nytter det ikke med ting man ikke kan stole på fungerer, dag etter dag. Ting som ikke kan reparers osv. Derfor er og friluts livet i Norge som jeg vokste opp med basert på ull, ull og noe vindtett. Dette fungere, det holder og kan evt reparers/bøtes på om det skjer noe. Mye av det vi tar med oss når vi skal ut i naturen er kun brukbart fordi vi har en jævla diger panikk knapp med oss. I form av et velfredssamfunn og et teknologisk nivå som gjør det mulig. Gå Norge på langs uten kontakt med det moderne samfunn, hvor viten om at om det du bærer/drar/dytter med deg er det du har overleve med. Det har blitt blandet inn en hel masse ord og begreper inn i dette med bushcraft, det er jo en masse ting som krysser grensene her. Jeger, overlevelse, vandring, høsting, bosetter, helbreder og sikkert flere. Mye av dette var engang kunnskap de fleste kunne noe om. Jo mer spesialisert folk har blitt i sin kunnskap jo mindre kan man om andre områder. Det er begrenset hvor flink du kan bli innenfor mange områder. Bushcraft utstyr blir med dette som bakgrunn utstyr som enten er så holdbart at du ikke klarer å ødelegge eller slite det ut og om du skulle være maks uheldig kan reparer.

Vel, i de fleste bushcraftfilmene jeg ser på YouTube går de ikke særlig langt, og overnatter bare ei natt elle to. De bruker helst tarp i stedet for telt, eller lager noe av naturlige materialer i camp. Det som også synes viktig er å lage seg en fancy "pothanger", og selvsagt mye matlaging og vedhogst. Kort sagt noe de fleste norske friluftselskere har drevet med siden tidenes morgen, men med enkelt, gjerne gammeldags utstyr. Jeg tror mange her inne er kjent med "Nagualero" fra YouTube, for eksempel. Jeg synes faktisk at det er en flott hobby og en fin form for friluftsliv der det også er viktig å leve etter mottoet "Leave No Trace".

For spesielt interesserte: Vibram Repair catalogue Her finner du alt av info om de mest vanlige sålene til Vibram, dog ikke særprodukter for enkelte skoprodusenter. Er også enkelte såler som er ekslusive for de enkelte markedene; asia, europa, amerika. For de veldig spesielt interesserte: Cobblers Plus Inc. En youtube-vlogger og skomaker som har daglige videoer og søndagsspesialer hvor de bare prater om... såler!

4033,7 km! https://bettystjernen.no/2020/08/15/stiklestad-roma-oppsummering/

Valget er tatt.. Helsport Rago er kjøpt.

Jeg tenker at så lenge du synes det er greit å proppe ungene med iste, så fungerer det meste annet med annen smak også

En kar som ønsker å dele sin tabbe: Her håper jeg det er læring å hente for alle som tenker starte vintertleting eller annen telting hvor de ikke har tenkt på metoder for å solid ankre teltet fast i noe før oppsett...

Unnskyld, men er det ikke fluor i tannkrem. Det går vel sikkert tonnevis av dette stoffet ned gjennom avløpsrørene våre hver eneste dag? Jeg vet at det finnes mange forskjellige fluorforbindelser, men hva som skjer i den suppa vi skyller ut i naturen er vel ikke så godt å vite.

Ligger en skikkelig god review på youtube:)

For 5 år siden skulle jeg gå med truger og skistaver opp til et vann for å fiske røye. Det er svært bratt opp til dette vannet selv på sommerføre, med ca. 400 høydemeter stigning uten en eneste kneik/avsats underveis. Typisk fjell i Nord-Troms. Det var lite snø, skare og is, så det var ingen skredfare å ta i betraktning. Imidlertid var mine plast/hyttetruger neppe det beste utstyret for denne turen, selv om det var brodder under. Etter å ha gått med tung sekk ca. 200 av de 400 høydemeterene skulle jeg ta meg en rast. Da fant jeg ut at om det var vanskelig å komme seg oppover, var det å gå nedover med truger/skistaver og tung sekk og isbor fullstendig umulig! Den første beslutningen ble selvsagt å ikke gå videre oppover. Så var det å finne en måte å komme seg helskinnet ned. Først tok jeg av trugene, og prøvde om jeg kunne gå baklengs ved å sparke meg trinn inn i skaren. Det tok usannsynlig mye tid, og det ville tatt meg mange timer å rygge ned som en tulling. Den neste beslutningen ble å traversere skrått over en bekk (bratt kløft parallelt med min rute) for å komme inn i et mer variert terreng med trær og busker å klore seg fast i. Jeg hengte trugene på den allerede tunge sekken og sparket/trampet meg hull i skaren bortover. Halvveis i traverseringen innså jeg imidlertid at et glipptak ville føre meg i en stupbratt isrenne 100-150 meter nedover og rett i kvasse kampesteiner i bunnen av renna... En ufrivillig aketur i 50-60 (70?) kilometer i timen, med en tvungen endestasjon og en rimelig brå stopp! Jeg fikk den store og velkjente kneskjelven. Måtte stå i ro en stund for å samle meg og ikke få panikk. Jeg løsnet brystreim og hoftereim på sekken, slik at jeg ihvertfall kunne bruke den som "airbag" om jeg måtte ut og ake. Deretter fokuserte jeg utelukkende på å gjøre hvert enkelt skritt/trinn så stødig som mulig til jeg endelig kom meg over i trygt terreng. Jeg tilstår at jeg snakket høyt med meg selv i disse minuttene, for å berolige meg selv. I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at jeg ALDRI burde gjort dette forsøket med det utstyret jeg hadde. Det var ikke terreng for truger/skistaver og tung sekk, men snarere for bresko, isøkser og lett oppakning. (På et tidspunkt skulle jeg gladelig betalt 10 lapper for å ha en isøks i hver hånd.) Og ingen burde vel egentlig gå slike brattheng alene. Jeg har hørt lignende beskrivelser fra andre som i et ivrig øyeblikk har forflyttet seg i isete skråninger f.eks. under jakt, og funnet ut at de etter hvert verken kom seg opp eller ned. Så jeg er vel verken den første eller siste som gjør denne tabben, men jeg kan garantere at det er absolutt siste gang akkurat jeg gjør noe lignende... Moralen i historien: What goes up, must come down...

Han var tom for brennere av begge typer.

Sara og jeg gikk vår siste tur i dag tidlig.