Vinnerliste

Og har du ikke presenningsklemme kan en stor knapp, klinkekule eller en nogenlunde rund stein gjøre samme nytten. Du kan eventuelt legge et tøystykke rundt (på begge sider) hvis du er redd for at det skal gnage på duken. Denne metoden kan også brukes til å holde midt inne på duken, ikke bare i kanten. Fint til tarp når det blåser.

Hei - Når det kommer til batteri så anbefaler jeg IKEA sine ladda oppladbare batteri. De er samme batteri som Panasonic Eneloop som koster 4 ganger så mye og er regnet som noe av det beste du kan få. https://www.ikea.com/no/no/p/ladda-oppladbart-batteri-70303876/ evt https://www.kjell.com//no/produkter/elektro-og-verktoy/batterier/oppladbare-batterier/nimh-batterier/standardceller/panasonic-eneloop-pro-oppladbare-aa-batterier-2500-mah-4-pk.-p32074?gclid=EAIaIQobChMIsp_V9vWd7AIVDNGyCh08YgmfEAQYCCABEgJ0G_D_BwE&gclsrc=aw.ds - Jeg har batteri fint en hel dag med 2 stk ladda batteri på min 66ST. For å øke batterilevetiden, sett opp skjermen til å skru seg av etter 30 sekunder, slå av logging av spor. Da varer batteriet mye lenger. - Når det kommer til kart så er det mange som sliter med at enheten blir ustabil med uorginale kart på 66ST (kartmannnen.no, frikart.no og OSM) Men for meg så fungere det utmerket med det orginale kartet fra Garmin. Finnes flere tråder om dette her på forumet. - For at kona skal se posisjonen din skulle du vel hatt Garmin GSPMAP 66i (med inreach) da sendes posisjonen din ut over sattelitt og kona kan føle sporet ditt på nett. Eller gjøre som meg å kjøpe Garmin Inreach Mini i tillegg. For meg er det uaktuelt å blande sikkerhetsutstyr og navigasjonsutstyr som de gjør i GPSMAP 66i.

Alt på fredagens tur ble det diskutert hvor vi skulle ta ut på lørdag. For egen del så var jeg ikke helt sikker på om det var så lurt å ta på tur med værvarsel om vind på over 20 m/sek. Med mange på tur er det lite som kan gå galt, og Bestyrerinnen var oppsatt på å være med. Jeg bestemte meg for å slå følge. Sigbjørn og Anne Lise har vært en tur til Lanes inn av Espeland på riksvei 503 (fra Vikeså). En times kjøring fra oss, men på god vei – for det meste. Sigbjørn mente bestemt at turen innover dalen til Lanes var verdt en kjøretur på en time. Natur og stedet Lanes var verdt å få med seg. Vi ble enige om å starte hjemmefra klokka 10, med en oppsamling på Vikeså, for så å kjøre sammen innover mot Espeland. Rett over Storånå i Espedal, går det en vei innover (til høyre når du kommer fra Vikeså og 200 meter innover). Veien går inn til et opplysningsskilt og der er det en liten parkeringsplass. Fra parkeringsplassen er det bare å følge veien innover forbi Roaldsvannet og inn til Fossebrekka. Derfra er videre rett fram til der traktorveien slutter, så overtar en merket sti ned mot Maudalsvannet og rundt til Lanes. Samme vei tilbake. Vi var i alt ti stykker på tur denne dagen. En grei gjeng å være på tur med. Det ble temmelig fullt på parkeringsplassen, men det kom biler etter oss. Turen gikk innover en helt vanlig vei. Med grønne marker og fjell og trær. De første kilometerne gikk unna uten at det var noe spesielt å se. Bortsett fra en skikkelig stor jettegryte i en liten foss. Etter to kilometer var vi inne ved Hælen, og kunne se Fossebrekka foran oss. Veien ble mer driftevei enn traktorvei, og i lia opp mot fossen var det tydelig at det en gang hadde vært en gård. Steingjerdene sto igjen, sammen med en rusten høyvender. Det var nok drift her inne til en stund ut på 50 tallet. Over fossen gikk det bru, men vi skulle videre innover mot Maudalsvannet. Veien gikk opp og ned, rundt en kolle, og i toppen av bakken fikk vi øye på en merkepinne - «fyrstikk» – med rød topp. Her begynte stien mot Lanes, som vi greit kunne se en kilometer lengre inne. Stien langs Lanesstranda og Brattestøl, var tydelig og grei. En lett sti å komme seg fram på. Det var også kjekt å komme ut i terrenget, spesielt med flotte høstfarger rundt om kring. Det var et par småbekker og litt ur, men det var gjort en del for at folk skulle komme lett fram. En kjekk liten kilometer. På selve Lanes var det gamle murer fra mange bygninger. Det må ha vært et lite samfunn her ute en gang i tiden. Det står igjen en laftet tømmerhytte. Nå er det vanskelig å se hvor gamle slike hytter er, men møblene innenfor og interiøret var i hvert fall gammelt. For vår del fant vi en flott plass i le for vinden bak noen gamle murer. Det ble en kjekk pause i godt selskap. Tilbaketuren gikk somme vei som turen inn. Mens vi spiste, blåste det skikkelig opp, og vinden var virkelig kraftig der den fikk tak. Maudalsvannet gikk hvitt, og vinden må ha vært opp mot liten storm. Vi blåste tilbake til bilen, men igjen med en liten pause øverst i Fossebrekkå for å beundre utsikten – nok en gang. Den var vel verdt å få med seg. Vi brukte nesten fire timer på turen, som var litt over ti kilometer. Da hadde vi en god pause, og det tar litt tid å kikke seg rundt. For det var så avgjort verdt å få med seg naturen og utsikten på denne turen.

Kjøp heller mini utgaven, mye mindre skarp i kjeften og mere enn stor nok og uten skarpe hjørner hvis du lar den bli på teltet permanent. Vil uansett anbefale å forsterke lettvektsduk med en sølvtapebit der du sette klemma . Så sliper man å lage hull i duken. https://www.boatlab.no/holdon-multi-klipp-mini-45kg-4stk?gclid=CjwKCAjwiOv7BRBREiwAXHbv3J0aVKxBSdLo69RRwDSX9ayi6jWMeyPMJpoJ4Oc_22w1iMZgGS7rGxoCbbwQAvD_BwE

For sterk vind og elvebuldring så er silikon øreplugger som formes helt perfekt, de tar all lyd, Kan kjøpes på apotek.

Har testet et par stk. Jeg er 187 og 100 kilo. Hadde for et år siden en Alpackaraft Denali Liama. Den ble litt snau til meg. Prøvde og å ha med huskytispa i den men det ble håpløst lite plass så jeg solgte den etter kort tid. Det var langste versjon Alpackaraft hadde den gang som hadde spraycover. Virket som en solid og fin båt. Oppbevaringstrekket var trangt så det å pakke ned måtte gjøre nøye. Jeg bruker Recon pack på 125L som regel. Nå har jeg en Kipara Char 285. Den er en del større enn den forrige. Så vidt jeg husker er den ca 40cm lengre. Den vil jo så klart da veie mer også. Jeg vurderte om jeg skulle ta 265 eller 285. 265 hadde nok fungert fint til meg. Dog var det med tanke om det skulle bli bikkje igjen samt at det ikke gjør noe om det er litt lengre på den. Tror vektforskjell på de er ca 200gr. Lengre båt blir mer retningsstabil. Denne har jo og avtagbar finne. Med en lang båt kan man og stroppe sekk litt mer inn i båten så den ikke er helt på baugen. Gir litt bedre sikt fremover b.la. Er du 172 vil nok Denali LIama være lang nok for deg, bedre plass tar du Mule. Av Kipara så blir nok 285 litt lang. Men 245 eller 265 bør være bra. MRS har jeg ikke testet men der er vel Microraft i størrelse L det som passer best. De har og en modell som heter Nomad. Litt annerledes bygget. Skal vistnok være litt raskere å padle og være fin i elv da den ser ut til å ha mer white water spraycover. Dog litt tyngre og dyrere.

En six-pack med Frydenlund fatøl fungerer greit for meg 😁

Jeg fikk ordren levert, selv om jeg hadde kansellert. 😄 Tror nok det var et spesielt tilfelle akkurat de ukene. Men ikke forvent rask respons på kundeservice om det skulle være noe. Jeg kommer nok til å bestille derfra igjen om de er best på pris, men jeg velger et alternativ om det haster.

Skikkeleg luring du ! 😃

Når det drar på med vinden so blir det fort nokre turar ut av teltet for å justere /stramme barduner , ev. legge steinar på stormmatter eller pluggfester som er mest eksponert. M.a.o. er dette er beste sovemedisinen for meg ; å vite at teltet er sikra på beste mulig måte. Då søv eg godt sjølv om det er litt lyd. Men det er meg. Har aldri brukt øyrepropper for å få sove i telt. Men brukar dei mykje på jobb. Og som Kristian P skriv er det viktig med korrekt bruk. Dei fleste som ikkje brukar desse til vanleg brukar dei feil. Dei MÅ komprimerast/rullast mellom fingrane til dei er ein brøkdel av str. før dei blir putta på plass. Då skal dei ligge i øyregangen , ikkje 3/4 utanfor. Dersom ein då føler att dei pressar ubehageleg mykje etter at dei har ekspandert att skal ein vite at det finst fleire størrelsar.

Jeg har hatt denne i et par år nå og har så langt vært godt fornøyd. Nå kokkelerer nok jeg mindre enn mange andre, så vet ikke om jeg har et veldig nyansert erfaringsgrunnlag sånn sett - har gått mest i varming av pizza, pannekaker, grøt, burritos, vannkoking og oppvarming av hjemmelaget mat. Den går kjappere på besin enn gass, men opplever absolutt at den er innafor på gass. Stemmer at du slipper dyseskift. Den bråker en del, da. Men tror det finnes en nyere modell en min som er litt mer stille. Eventuelt kan man kjøpe en silencer. Synes den er en solid sak. Men det er min eneste multifuelbrenner så jeg har ikke så mye å sammenlikne med, sikkert andre her som kan vurdere den bedre i lys av alternativene.

Galvanisert stål avgir farlig gass når det varmes. Det er sink som er festet ved hjelp av elektrolyse.

Har hatt min Brunton lander som er omtrent samme saken bare med annet navn. Funker godt og veldig god å lage mat med. Hatt et par små bensinlekkasjer på pumpehuset ute på tur men det lot seg fikse lett med et multiverktøy. Min er 9 år gammel no. Brukes mest på bensin da det helt klart er gøyest men funker veldig godt på gass. Ser ut som den brenner rent på begge men kjenner man må lufte mer i teltet når man fyrer bensin. Har kjøpt ekstra pumpe til den dagen den feiler for jeg ser ikke helt hvilken andre primuser jeg skulle ha gått for.

Det er ingen tvil om at en god del pensjonister i Norge er både spreke og lever bra – og jeg er en av disse. Rimelig sprek, og så pass heldig at jeg kan dra til Blåfjellenden når det måtte passe. Denne uka passet det å dra fredag, for å gå tilbake lørdag. Været var avgjørende for dette valget. YR lovet opphold på fredag, men regn på morgenen lørdag. Heldigvis var det snakk om oppholdsvær ut over dagen. Nå har YR tatt feil noen ganger.... Turen inn til hytta tar meg nå noe over to timer – omtrent 2 1/2 time for å være nøyaktig. Jeg kjenner jo omtrent hver stein og myrhull innover, og det burde ikke være mye «nytt» å se på. Likevel er hver tur forskjellig fra alle de andre turene på samme stien. Det har ikke blitt «kjedelig» å gå mot Blåfjellenden til nå, og jeg regner med å kunne ta turen noen ganger til. Selvsagt er det spesielt med høst. Det er mer farger, men det jeg først og fremt legger merke til (om jeg tar meg tid til det), er stillheten. Det er omtrent ikke en lyd. Småfuglene er i «syden», sauene er på beite i lavlandet, og det er bare bekker og fosser som lager lyd. Denne gangen stoppet jeg opp et par ganger bare for å få med meg stillheten. God for sjel og legeme, påstår mange. Jeg kjenner i hvert fall at den «gode følelsen» siger inn i like stunder. På vei innover heia, var det tåke og dis. Ikke akkurat regn, men vått. Fargene på trærne og på marka kommer bedre fram i slikt lys, og det er jo kjekt å ta noen bilder som for en gangs skyld ikke er helt som vanlig. Nå er det vel ingen ting «vanlig» med noen årstid, og høsten skiller seg i så måte ikke ut. Det så vidt vært frost en natt eller to. Nok til at fargene kommer frem. Enkelte år har det vært snø og glatt i september. I år har det omtrent vært sommer. Fredagskveld på Blåfjellenden, betyr som regel at jeg får ha hytta for meg selv til det blir mørkt. Det er faktisk ganske hyggelig å sitte rolig ned etter en tur på 2 – 3 timer og bare slappe av - i eget selskap. Litt – mye – drikke, varm te og noe å spise, gjør det hele til en liten «opplevelse». Også denne fredagen kom det folk sent. De første, to fedre med hver sine to småjenter, kom i nitiden og det kom folk senere. Som vanlig ble det en hyggelig kveld i godt selskap. Lørdag morgen hadde værgudene ombestemt seg. Bakken var nyvasket og ren. Regnet om natta hadde gjort bakken våt. Det tørket fort opp i sola som skinte fra blå himmel. Uventet, for min del, men like velkomment for det. Det har blitt noen flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Denne føyde seg flott inn i rekken. Det var bare å finne roen og nyte vær og natur. Det trakk over på vei hjem. Ikke slik at det kom nedbør, men sola forsvant. Selv om det ble overskyet, var det ikke nødvendig med jakke. Jeg gikk hele turen i bare ullblusen, og fikk en flott tur over heia. Det ble tid til en liten pause hos kjentfolk i Hunnedalen, og selv om jeg var svett, så ble det ikke kaldt å sitte ned uten jakka. En flott tur så pass sent i sesongen.

Gammel tråd, men mer aktuell enn noen gang. Det bygges i de fleste fjellkommuner og den såkalte markagrensa, som skulle ivareta de grønne lungene rundt Oslo - Nordmarka og Østmarka- har blitt en vits siste 4 år. Det bygges som aldri før. Til og med Skiforeningen har hardnet til, da de høsten 2019 fjernet en beverhytte og dens demning , for å gjøre det lettere med fremkomlighet. Beverhytta og demningen ble fjernet på den værst tenkelige tiden for beveren hvor den er mest sårbar. Dette skjedde i Østmarka, i ei skiløype som knapt brukes og kun kjøres med en snøscooter fra Skiforeningen nå og da.Skifolk kunne enkelt passert, og barn fikk tidligere se beverens aktivitet dette sted. Sendte bilder til Skiforeningen og de bare trakk på skuldrene og forstod ikke problemet. Naturen og dyrelivet må til de grader vike for dagens samfunn, at jeg er redd for fremtiden. Håper dagens barn og unge endrer dagens bilde.

Det er vanlig problem på en rekke sekker og modeller. Normalt løser jeg det ved å ikke ha lokket på om det ikke trengs eller om jeg har ting i lokket rett slippe hele lokket opp i hovedrommet...