Vinnerliste

Vi var en tur på Eidsbugarden i helga, mest for å ordne med ting på hytta. Det ble allikevel noen fine småturer i både strålende sol, tåkete yr og regn, og en dag med skikkelig vind (hvertfall for en stakkars østlending!). Fantastiske farger i fjellet nå, her fra Sløtafjellet i godværet på lørdag. Eidsbugarden by -savoche-, on Flickr Ikke like vått overalt som det var i midten av august, men fortsatt greit med vann i småbekkene. Stream by -savoche-, on Flickr På søndag kom tåka, så vi holdt oss stort sett nede langs Bygdin. Vi tok en liten avstikker opp mot Høystakkane, men når tåka kommer drivende over sadelen er det ikke noe stort poeng å gå helt opp. Autumn colours by -savoche-, on Flickr Flaming red by -savoche-, on Flickr Bluebells by -savoche-, on Flickr Towards Eidsbugarden by -savoche-, on Flickr Mandag lå skydekket adskillig høyere, men det var endel vind. Vi prøvde oss på en tur opp på Skjeneggi (alias Utsikten alias Vinje-utsikten). Etterhvert som vi kom oppover økte også vinden på. Like før toppen ble det såpass vanskelig å holde balansen, selv med staver, at vi feiga ut og sjanglet oss nedover igjen. Vi kan vel si at været var pent, men ikke så fint 😊 Eriophorum by -savoche-, on Flickr Bygdin by -savoche-, on Flickr

De aller fleste jaktlag er nok imøtekommende nå til dags. Selv om det garantert finnes noen unntak. Jeg jakter selv elg på Finnskogen. Riktig nok i et område med lite "turtrafikk", men noen er vi da borti i løpet av høsten. Det er helt uproblematisk, men rådene til @Lompa er så absolutt gode. Også vil jeg gjerne legg til. Ta gjerne kontakt med jegere som dere "kommer over" under veis, med mindre det er åpenbart at de sitter på post, og er vendt bort fra dere. Og er de ikke vendt bort fra dere, så gi dere til kjenne. Dialog er fint. Og det er greit for jegerne vite om planene til andre brukere av marka. Det kan føre til at en utnytter annen trafikk, ved å være ekstra obs på dyr som kan komme fra områder som blir berørt. Det kan gjøre at en velger andre områder akkurat da, eller det kan før til en anmodning om å vente litt, eller velge en litt annen veg.

Fint på Spitsbergen i kveld også

En liten video av min kvistbrenner i aksjon. IKEA-style, ekstremt lite sammenleggbar, men veldig stas å bruke. Har laget eggerøre, pølser osv med stort hell, til og med pannekaker lot seg kokke med litt hyppig fyring. IMG_4969.MOV

Søndagstur med Bestyrerinnen. Det hender Storm og YR er litt uenige. Denne søndagen ville YR ha det til at skyene skulle dekke himmelen – hele dagen. Storm var mye mer raus med blå himmel og sol. Heldigvis fikk Storm rett. Vi sto opp til flott turvær. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Det ble likevel sent før vi var i gang. Noe kommer alltid i mellom. Bestyrerinnen ville ta tur langs sjøen. En kjapp biltur, og så kunne vi være i gang. Jeg mente at det fikk vi gjøre nok så mange ganger i vinter, og kunne «spare» disse turene en stund til. Jeg syntes det kunne passe med en tur mer i høyden og i områder som i hvert fall minner om hei. En tur til en av toppene på høgjæren ville passe. Hva med Karten og Brusaknuten? Forslaget ble enstemmig vedtatt, og vi kjørte mot parkeringsplassen på Mellomstrand. Alt for en del år siden var denne parkeringsplassen full på en flott søndag, og denne gangen var det bare så vidt vi fant en plass. I alt var det 20-30 biler, og så mange har jeg aldri sett der før. Bestyrerinnen og jeg pleier å ta opp om Karten på turen mot Brusaknuten. En «omvei» på et par kilometer, men en flott tur opp til en skikkelig fin utsikt over høgjæren. Det går god traktorveie opp til Karten. Vi har funnet ut at det er mulig å gå slik at det blir en rundtur. Det betyr fortsatt omtrent 100 høydemeter opp og ned. Det var andre som også hadde funnet stien opp mot toppen. Vi kunne se en mann gå samme vei som oss. Oppe på toppen kom vi i snakk med vedkommende. En sauebonde, og da hadde vi nok å snakke om. Han var 78 åt og på sin tur nummer 45 til Karten dette året. Vi skulle videre mot Brusaknuten og han ned mot bilen. Det var andre på tur denne dagen. Vi var ikke alene på toppen av Karten, og vi kunne se folk nede ved Kartavannet. På turen mot Brusaknuten traff vi også en del som gikk runden motsatt vei. Stien går gjennom en liten skog i enden av vannet. Her er det vanligvis ganske vått og mye myrhull. Denne gangen var det tørt og fint. Oppe i høyden igjen, mot Brusaknuten, over skogen, er det fri sikt mot horisonten – og en masse vindmøller. Høgjæren er omtrent dekket av vindmøller. Det hadde vært varmt så langt. Vi gikk uten jakke, men da vi kom opp i høyden og den lille brisen fikk tak, ble det adskillig kaldere. Det ble bare en kort stopp på toppen for å notere navn i boka. Det var en masse folk på toppen. En gjeng som gikk sammen, og samme vei som oss, nedover. Vi klarte å gå litt feil og fikk en liten tur over heie utenom sti. Det tok litt tid. Tilbake på traktorveien mot parkeringsplassen fikk vi følge av sauer. De sprang nedover veien fortere enn vi gikk. Jeg var ikke sikker på hva som fikk sauene til å ta ut, men tenkte på hund. Det viste seg å være mat. De sprang for å få sin del av foret bonden hadde kjørt ut. Turen er på omtrent 10 kilometer, og går på god sti og en del på traktorvei. Det er noen myrer som kan være våte, men stien går normalt rundt de verste myrene. Etter to-tre timer var vi igjen ved bilen, godt fornøyd med turen.

jeg bruker alltid ei kukse , trekopp , når jeg er i fjellet. Ellers er det plast og aluminium/titan på det meste av det andre. Kuksa er ikke den mest praktiske koppen , men jeg liker stemningen den gir meg. Og så er den veldig fotogen. Det mest praktiske , og rimeligste, hadde vært en bensinstasjon kopp fra Statoil. Men litt stil vil jeg ha. Jeg har også en håndsydd kaffepose i dels garvet lakseskinn og dels reinskinn , laget av ei dame jeg kjenner. En ziplock i plast hadde nok vært mer praktisk og billigere . Og jeg hadde ikke vært så redd for den. Jeg tror at vi mennesker liker å omgi oss med fine ting av og til , og at det er bra for miljøet. Plastposer som kastes etter hver tur , og nye bensinstasjon kopper hvert år er ikke det.

Jeg brukte Sea to Summit alu.bestikk tidligere, men siden jeg bruker Trangia stormkjøkken, også i alu, og hater metall mot metall når jeg lager og spiser mat, så har jeg gått bort fra dette. Metallbestikk kan og ripe opp og ødelegge non-stickbelegget i stekepannene til Trangia-settet. Kjøpte meg et slikt Øyo Turtagrø Turbestikk istedenfor, som nå har blitt brukt mye i det siste, både til å spise med og når jeg lager maten. Sammen med settet har jeg en Sea To Summit longspoon til Real turmat, og bruker turkniven som skjærekniv til kjøtt/biff. Bruker og en Eagle Products standard tretallerken ved behov. Forløpig er det denne utrustningen som funker bra for min del

Kan virkelig anbefale gåstaver for å avlaste knærne, spesielt ved nedoverbakker. Mange synes dette ser tullete ut (jeg var en av dem før). Etter at jeg begynte å bruke det for et par år siden har jeg derimot aldri angret! Knærne avlastes betraktelig, mer effektiv framkomst og nydelig til å få bedre balanse ved elvekryssing er noen av fordelene. Foruten dette anbefaler jeg å styrke beinmuskulaturen, spesielt quadriceps, samt tøyeøvelser.

Er alle fingrene intakt tåler du alltid en kniv til😀

Flott å se så mye høststemning rundt om! Høsten er også kommet hit til Lofoten, og i dag er det storm med hele syv farevarsler i høstlige farger på YR, så jeg har plassert meg selv i redigeringsstolen og gjort ferdig video fra sist tur da været også var grått og regnfullt, bare uten vind. Her parkerte jeg langs hovedveien ved Kanstadbotn i nærheten av Lødingen i Nordland og spaserte nordover. Fint område!

Var på en feiende flott tur forleden. I hvertfall var den det veldig lenge. En tur jeg har gledet meg til i årevis. Været var fantastisk. Sol og vindstille. Gikk opp fra Urdadalen mot sadelen mellom Store og Nestsøre. Mye løs ur, men det gikk veldig fint. Deretter stod ryggen igjen. Bare 300 hm og grønn trekant i "bibelen". Dette skulle gå fint, og det gjorde det veldig lenge. Tok en liten pause ca 200 meter fra toppen for å nyte utsikten. Når det er ca 100 meter til toppen kommer man til et dobbelt klyvepunkt der man tilsynelatende først må ut på høyresiden og deretter litt til venstre. Dette er omtalt som "litt luftig, men overkommelig for de aller fleste". For meg ble det for luftig. Jeg klarte å psyke meg opp det første punktet, men tanken på fall eller det å ikke komme ned igjen ble så overveldende at jeg ikke klarte å samle tankene og komme meg over det andre klyvepunktet. Så der satt jeg 100 meter fra toppen og forbannet verden og høydeskrekken mens kompisen tok bilder fra varden. Resten av dagen var forresten også skyfri - dvs hvis vi ser bort fra mitt sinn. Har tidligere vært på relativt luftige turer som bandet mellom Vesle- og Storesmeden, Kyrkja og Knutsholstinden uten nevneverdige problemer, men av alle ting ble dette for mye. Neste gang skal jeg klare det, men hvordan? Noen med erfaring?

Hadde gått flere mil naken i minusgrader for å slippe å møte hu der Tonje.. Jens prater litt vel mye om damer, men virker hvertfall genuin. Problemet er at Monsen ikke lagde flere programmer mens han var yngre

Har nesten kjøpt STS Alphalight long spoon et dusin ganger, men pga litt rar vinkel mellom skje og skaft har det aldri blitt noe av. Naboen og jeg tok en tur til Magasinet i Drammen idag og der kom jeg over denne: Normal vinkel og uten skarpe kanter sørget for at den ble med hjem. Selges i 2 pk til kr. 99,-

Neste uke er det høstferie og vi har selvsagt tenkt oss på tur. Utgangspunktet er Oslo, og siden ungen har brukket armen og går med gips er det greit å holde seg i (nokså) lettgått terreng. Vil jo ikke risikere at hun faller og slår opp bruddet eller noe sånt. I utgangspunktet tenker jeg skog, og har vært fristet av Finnskogen, men så slo det meg at det vel er elgjakt på denne tiden, og da vet jeg ikke hvor hyggelig det er å være på tur der. Noen tanker? Eller gode alternativer? Vi har 5 dager til rådighet og jeg kan kjøre et godt stykke. Vi regner med å ha med oss hund.

Enig med @Lompa. Hold dere på sti og legg dere til på oversiktlige plasser, så går det fint. Bor selv midt i et vall og er ute hver dag med bikkja selv i jakta. Vi bare passer på å holde oss på stien og hører vi losen kommer pleier jeg å snu slik at jeg forstyrrer minst mulig.

Da har jeg prøvd endel sko i butikk, Alfa Walk King, Alfa Glittertind og Crispi Skarven. Mottok to par av Crispi Briksdal fra Jakt&Friluft i posten i dag, str 47 og 48. Paret i str 48 satt som et skudd (har nok gått i for korte sko tidligere da jeg litt for ofte får blå negler). Herlig sko å ha på foten, overlegen i forhold til alle de andre jeg har prøvd. Briksdal er relativt brede og passer godt min fot, men virker samtidig tighte og gode i passformen. Med andre ord så tror jeg at jeg har funnet de perfekte skoa og går for disse!! Gleder meg til første tur! Må skryte litt av Jakt&Friluft, meget bra utvalg og en utrolig rask levering (dagen etter bestilling). Samt gode priser.

Elgjakt er ikke noe problem. Om dere går på stier og telter på oversiktelige steder, så er dere ikke til hinder for jakta. Allemannsretten gjelder, og jegerne skal ha 100% kontroll på skuddene. Det eneste som kan være vanskelig er om dere har løs hund. Jeg jakter selv småvilt og telter i samme områder som det pågår elgjakt. Vi omgås uten problemer. Velg gjerne klær med litt sterke farger, så dere er lette å se.

Hjelper ikke så veldig mye med kundekonto dessverre:

Basert på bilder jeg har sett så ser det ut som de brukte en eldre versjon av Petzl Duo. Kanskje noen andre vet nøyaktig modell? Den kan ta AA-batterier. De hadde 120 AA-batterier hver og brukte omtrent halvparten.

Lager en liten uhøytidlig spørreundersøkelse om turutstyr av tre for å høre om det fungerer i tursammenheng. Kom gjerne med bilder og erfaringer

Har 100 l versjonen av Tor sekken og ser at Lars Monsen har samme problem med å feste lokket. Det henger og slenger og trenger ganske full sekk for å sitte skikkelig. Eller en kanon sekk med et fantastisk hoftebelte med et helt genialt strammesystem. Tore

Har ikke testet så mange av de. Har trekopp og den fungerer fint og har vart mange år. Brukes på sommeren da den isolerer litt lite når det kjølig. Så har jeg tretallerken den fungerer også fint. Eagle har og et sett med tresleiv og øse. Sleiva bruker jeg mye som stekespade. Lett og fin og den passer også oppi stekepamme så den kan ligge der under transport.

Når man har satt opp teltet noen ganger, så er de aller, aller fleste telt lette og kjappe å sette opp. Mitt råd er derfor å finne et greit telt i vekt- og prisklasse man er komfortabel med, og så sette det opp og pakke det ned minst 10 ganger på nærmeste plen. Involver familien, så er alle kjent med hva som skal hvor av stenger og plugger. Da går de aller fleste telt veldig kjapt.

Ikke sant. En pent sydd lærslire er man jo gjerne litt mer forsiktig med, mens disse plastslirene kan man tape fast til nesten hva som helst uten å tenke på at tapen kanskje setter merke.

Ikke snakke tull nå! Restitusjonstid betyr at man skal ligge på sofaen og spise smågodt!

Vi har vært på fleire turer. På tur 1 fant vi oss ei fin slette med dyp mosebunn i enden av et vann. Det var blikk stille og værmeldinga lovte svak bris og vakker morgen. Vi burde muligens tolket noe ut av at ingen busker var høyere enn 30 cm. På denne turen brukte vi kun de originale pluggene (type strikkepinner) og barduner. Når det på morgenkvisten blåste opp til liten kuling, våknet vi av teltet blei revet over hodet på oss. Det hjalp litt å legge stein på pluggene, men vi innså raskt at festet var for dårlig at det bare var å pakke sammen. Teltet står stødig, men pluggene fikk for dårlig feste i det løse underlaget. Lengre barduner ville gitt bedre vinkel på pluggfestene. IMG_0150.MOV Intet bål eller egg og baconfrokost denne gangen. I stedet måtte jeg krampholde på kvitosten på skiva med vassdrefs i nakken. Vel tilbake etter ferie blei det fluksens kjøpt inn nye plugger av type trekant (MSR groundhog), pluggfestene justert og ekstra barduner lagt i posen. @TerjeH fikk deretter æren av å teste dette oppsettet på en helgerunde på snaufjellet. Første natt var det opp mot liten kuling igjen, men med ekstra barduner i vandrestavene og på vindsida, stod teltet like stødig som tunellteltene rundt. Et Tarptent vil aldri se like elegant ut i vind som et tunelltelt, men det gjør en imponerende jobb. Etter ei natt med høljeregn er det knusktørt inne. Tarptent etter solnedgang. Duken i Li-modellen er tynn, men sterk. Det eineste vi kan ha lyst å bekymre oss over er bunnen, men der har vi anskaffet oss et stykke tyvek til bunnduk. Vi må teste teltet meir før det blir førstevalget på langturer i varierende terreng og vær, men så langt er vi fornøyde.

Har en Fjellräven Skogsö i G-1000 Light som brukes mye. Alle sommerturer + en del i hverdagen. En ekstremt behagelig jakke med fin passform, som gjør jobben i all slags vær minus regn, som det nevnes. Utrolig slitesterk, eneste jeg klarer å finne på den av slitasjetegn er at den er noe blekere i dag enn da jeg kjøpte den. Med en slik kan du evt supplere med å ha en ultralett skalljakke/regnjakke i backup i sekken (HH Odin Minimalist eller lignende) hvis det skulle slå om og bli fuktig under skyene. På vinterfjellet bruker jeg kun anorakk. En Fjellräven Sarek (nå utgått) i solid bomull, med påsydd pelskrave av ekte rødrev. Bytta ut den utslitte fuskepelsen. Et praktisk, robust og enkelt plagg som luner behagelig mot kroppen i motsetning til skall. Og så forguder jeg kengurulomma, som har plass til alt en måtte behøve. Strålende ventilasjonsmuligheter også, med glidelås som går opp langs hele siden.

Etter å ha slitt med en forkjølelse i nesten en uke, var jeg på «prøvetur» med Bestyrerinnen på torsdag. Holdt helsa, eller burde jeg holde meg i ro en stund til? Torsdagsturen gikk greit. Da lå det ann til en tur innover mot Blåfjellenden. Lørdag burde være greit. Da var det en uke siden jeg ble forkjølet, og slike ting tar da 7 dager? Fredag morgen sjekket jeg værmeldingen på YR. De lovet bra vær både fredag, lørdag og delvis søndag. Jeg sjekket også hvor mange som hadde bestilt plass på hytta. Fullt hus på lørdag, var beskjeden. Vanligvis er det bare kjekt med folk, men i disse Koronatider, er det ennå kjekkere med litt mindre folk – for oss som har levd noen flotte somrer – og noen harde vintrer. Det ville muligens være like greit å ta innover på fredag. Var helsa på plass, slik at det ville være greit. Jeg bestemte meg for å forsøke. Det var snakk om tåke øverst ut over kvelden. Ikke nedbør, og forholdvis varmt. Gode forhold med andre ord. Koronaåret har gjort at mange har tatt på tur. Med begrenset mulighet til å ta inn på hyttene, har mange benyttet anledningen til å ta en telt-tur. Med flott værmelding var det ikke for sent å teste teltlivet. Jeg traff en del med stor sekk og liggeunderlag utenpå. Nå kom det noen dråper på kvelden, men ikke nok til at de som hadde slått opp teltene i nærheten av hytta, ville i hus. De fikk en bra natt. Mildt, men mørkt. Turen innover heia var helt grei. Det var tørt i bakken og selv med tåkeskyer som hang nedpå toppene, var det uten problemer. Siden jeg hadde vært på tur dagen før, regnet jeg med å kjenne det i beina etter hvert. Formen må være bedre enn jeg tror, for turen gikk uten at jeg ble stiv. Helt nede ved Blåfjellenden tok jeg igjen en gammel kjenning. Hun skulle være hyttevakt på Blåfjellenden denne helga. Opp gjennom årene har vi truffet hverandre en del ganger, og har alltid noe å snakke om. Denne gangen var det flere «gamlinger» på tur. En voksen herre fra østlandet hadde startet på Tonstad, og var nå kommet til Blåfjellenden fra Tomannsbu. Vi, sammen med to brødre – som jobbet i «oljå» . Fikk en skikkelig hyggelig kveld. Først klokka ti kom de siste gjestene til hytta. En gjeng speidere, som hadde startet sent og gått en del med hodelykt. De kom fram da vi andre var klar for senga. Det har blitt mange flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Lørdag morgen føyde seg flott inn i rekken av fantastiske morgener. Vindstille, varmt og blå himmel. Høstfargene var kommet, og jeg tilbrakte en god stund uten for hytta i sola. Det var kjekt å være på hytta i slikt vær, og jeg hadde ikke lyst å ta ut og opp bakken mot Hunnedalen. Jeg hadde lovet å komme hjem lørdag. Etter hvert ble sekken pakket og jeg fikk gjort meg klar til baken opp. Det kom en del folk i mot. De fleste på dagstur, men også noen som skulle ligge i telt. Helt nede ved Hunnedalen kom det en hel gjeng. De ville til hytta. Det ble en skikkelig fin tur tilbake, som turen inn, og oppholdet på hytte. Det er ikke alle turene inn som er like kjekke, men detter var virkelig en flott tur.

"Man trenger ikke dra langt for å få seg et ligg" (les: i hengekøye) Ble en kort og rask tur til Østenvann denne helga, tror det er siste gang jeg drar ditt en helg. Altfor mye folk etter min smak. Men veldig fint vann som ligger halvtime sykkeltur unna for min del så stor sjanse for at det blir flere turer ditt i ukesdagene for min del.

Såvidt noen korte rusleturer på meg for tida etter at kneet nok en gang sa takk for seg for noen uker siden. På en blåbærtur av alle ting Fysio vil strengt tatt ikke at jeg skal gå mer enn høyst nødvendig, men permanent inneliv og fantastiske høstfarger i fjellet ikke henger sammen i mitt hode, så jeg har gått et par korte, men fine, turer denne helgen. Turområde: Røros og Tydal (fra Riastvegen).

Tur til Grønkampen i Rendalen i dag. Kjørte fra Koppang og parkerte på Stor-Elvdal-siden. Fantastisk vær og en helt utrolig flott utsikt. Toppen er på 969 moh.

Endelig fikk vi tid til årets rypejakt helt nord i Trøndelag Et fantastisk fint område med mye ryper. Fikk også høstet noen kantareller som ble brukt til kveldens biff. Værgudene var ikke helt med på laget, så det ble MANGE timer i regn.

Jeg klarte til min store sorg å knekke en bit av min 12 år gamle trekopp som var god og inndrukket, og måtte derfor kjøpe ny. Valget falt på denne trekoppen, norrøn fra Eagle Products med navnet mitt på. https://www.fjelltind.no/produkt/turprodukter/eagle-produkter/trekopp-norron

Det var med vindskjerm og lokk, slik som på bildene over Gjorde en test til - klokket inn på 6:18. Spørs om jeg hadde nok trykk på flaska første gangen, men hadde kanskje ventet meg tider ned mot 5:00 Brukte 5:40 med gassbrenneren til sammenlikning

I går ble det langtrim på 1,4 mil etter jobb og oppstart på høstens vakre eventyr: I dag ble det derfor å hvile knærne litt og innsanking av tilbehør og smakstilsetninger i nærområdet:

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Og en kjapp mail til "Tv2 Hjelper deg" også. Generelt om problemet med nedbrytningen av polyuertanskummet som brukes i mellomsålen på ekstremt mange sko. Kan aldri tenke meg at de bruker det, men var stort sett bare klipp og lim fra eposten jeg sendte til skofabrikantene, så et forsøk verdt 🙂

Ikke jeg heller før i dag Surt å kaste sko rett i søpla der gummisålen er i perfekt stand, læret likeså. Hele mellomsålen faller imidlertid fra hverandre i små svarte biter som bare kan pirkes av. Sendte mail til Crispi nå og spurte om de har sko uten den møkka der i mellomsålen, skal sende samme til Alfa nå om litt.

Tjo, forsåvidt litt sant. Men 100 gram er såpass lite, det tilsvarer bare en slurk eller to med vann. Jeg sparer gjerne 100 gram, men ikke med å bytte ut utstyr eller kjøpe noe nytt (som nye barduner på teltet). 100 gram er sånn jeg sparer med å klippe av metallringene på Pluggfestene og metallgliderne på glidelåsene på teltet, eller på annen gratis måte. Men for min del er ikke 100 gram nok til å bruke penger eller produsere mer søppel (med mindre jeg har ett annet bruksområde for de gamle bardunene). Mens 250 gram sparer jeg med å pisse før jeg begynner på den bratteste stigningen

Synes Tonje viste en svært dårlig holdning med det som skjedde i Vill i Hjertet. Mangel med respekt for regler, natur og dyrelivet. Før dette likte jeg hun veldig godt. Jens Kvernmo likte jeg også godt, inntil han la ut for mange bilder på instagram-storyen som viser er en overflod av store mengder byttedyr som blir drept pga. pelsen sin. Kanskje så mye som 60-70 døde dyr på bare ett bilde ble for drøyt. Jeg ble dårlig, og jaktgreiene hans har gått for langt for min smak. Jeg kommer nok til å se på begge igjen, om de kommer ut med ett bra TV program. Men etterhvert har dette også begynt å bli litt småkjedelig til tider Monsen virker som en greiere type enn begge disse to, synes jeg. Ekte, ærlig, og en bedre respekt til dyrelivet - i mine øyne.

To helt forskjellig verdener etter min mening. Jeg observerte både innflydd aggregat og all mulig mat og vin i Tonjes serie. Samt pauser i hotellopphold etc. Og det ble typisk nok også masse drama med skriking og drama. Og når man heller ikke har jaktløyve i orden, og setter opp hytte uten å sjekke om det er ok så blir det for dumt. Jens er helt formann, rolig, villmarking, ekte og troverdig. Herlig type, herlig filming og herlig tilnærming til naturen. Eneste jeg stussa på er at han ikke er noe stor padler!

Er en sånn tråd virkelig nødvendig egentlig? Hva er formålet med den? Jeg mener, trådstarter @Bjarne H.S. her har allerede gitt sin tydelige mening om temaet i flere poster, i minst èn annen tråd, samt i et blogginnlegg. Føler bare du leter her, for å få det svart på hvitt at "nei, vi ekke fan av T.B og J.K er i en helt annen liga, og dette må vi utdype videre". Jeg er ikke i tvil om i hvilken leir jeg befinner meg, allikevel ser jeg bare ikke poenget å opprette en sånn tråd når det virker som alle er relativt enige. Om tråden har livets rett er ikke opp til meg, jeg bare synes dette blir og piske en død hest just for the gist of it.

Begge to har en veldig stå på - vilje og utholdenhet, det skal de ha. Og begge både tør og evner å vise følelser. Synes det kom frem en del positivt hos Tonje Blomseth i NRK - serien Eventyrjenter, selv om det kunne bli litt mye drama innimellom for min personlige smak. Og lovbruddene / mangelen på selvkritikk farger definitivt min oppfatning av henne nå. Jens Kvernmo blir i en helt annen klasse, har voldsomme ferdigheter og tar de fleste utfordringer på straks arm. Får en følelse av at han ikke forsøker å være rå, han bare ER slik Liker spesielt at han trekker fram nødvendigheten av å kose seg på tur og ikke la seg stresse opp for mye. Enten jeg må velge eller ikke blir det definitivt Jens i TV - ruta for min del.

Synes Jens går Tonje en høy gang på alle mulige måter, både i valg av tur, gjennomføring, filming, refleksjoner og produksjon. Tonje-produksjonen har et TV2 Bliss-preg over seg synes jeg. Men dette er så klart mye smak og behag. Det er klart at bakteppet med lovbrudd i Tonje-serien ikke hjelper. Det er også noe med det å få flydd inn vin til leiren din og samtidig kalle det en ekspedisjon... Tviler ikke på at Tonje er en like ekte "villmarking" som Jens, men den serien der funker ikke for meg.

Ingenting er som en god akevitt ved bålet!