Vinnerliste

Etter å ha slitt med en forkjølelse i nesten en uke, var jeg på «prøvetur» med Bestyrerinnen på torsdag. Holdt helsa, eller burde jeg holde meg i ro en stund til? Torsdagsturen gikk greit. Da lå det ann til en tur innover mot Blåfjellenden. Lørdag burde være greit. Da var det en uke siden jeg ble forkjølet, og slike ting tar da 7 dager? Fredag morgen sjekket jeg værmeldingen på YR. De lovet bra vær både fredag, lørdag og delvis søndag. Jeg sjekket også hvor mange som hadde bestilt plass på hytta. Fullt hus på lørdag, var beskjeden. Vanligvis er det bare kjekt med folk, men i disse Koronatider, er det ennå kjekkere med litt mindre folk – for oss som har levd noen flotte somrer – og noen harde vintrer. Det ville muligens være like greit å ta innover på fredag. Var helsa på plass, slik at det ville være greit. Jeg bestemte meg for å forsøke. Det var snakk om tåke øverst ut over kvelden. Ikke nedbør, og forholdvis varmt. Gode forhold med andre ord. Koronaåret har gjort at mange har tatt på tur. Med begrenset mulighet til å ta inn på hyttene, har mange benyttet anledningen til å ta en telt-tur. Med flott værmelding var det ikke for sent å teste teltlivet. Jeg traff en del med stor sekk og liggeunderlag utenpå. Nå kom det noen dråper på kvelden, men ikke nok til at de som hadde slått opp teltene i nærheten av hytta, ville i hus. De fikk en bra natt. Mildt, men mørkt. Turen innover heia var helt grei. Det var tørt i bakken og selv med tåkeskyer som hang nedpå toppene, var det uten problemer. Siden jeg hadde vært på tur dagen før, regnet jeg med å kjenne det i beina etter hvert. Formen må være bedre enn jeg tror, for turen gikk uten at jeg ble stiv. Helt nede ved Blåfjellenden tok jeg igjen en gammel kjenning. Hun skulle være hyttevakt på Blåfjellenden denne helga. Opp gjennom årene har vi truffet hverandre en del ganger, og har alltid noe å snakke om. Denne gangen var det flere «gamlinger» på tur. En voksen herre fra østlandet hadde startet på Tonstad, og var nå kommet til Blåfjellenden fra Tomannsbu. Vi, sammen med to brødre – som jobbet i «oljå» . Fikk en skikkelig hyggelig kveld. Først klokka ti kom de siste gjestene til hytta. En gjeng speidere, som hadde startet sent og gått en del med hodelykt. De kom fram da vi andre var klar for senga. Det har blitt mange flotte morgener på Blåfjellenden denne sesongen. Lørdag morgen føyde seg flott inn i rekken av fantastiske morgener. Vindstille, varmt og blå himmel. Høstfargene var kommet, og jeg tilbrakte en god stund uten for hytta i sola. Det var kjekt å være på hytta i slikt vær, og jeg hadde ikke lyst å ta ut og opp bakken mot Hunnedalen. Jeg hadde lovet å komme hjem lørdag. Etter hvert ble sekken pakket og jeg fikk gjort meg klar til baken opp. Det kom en del folk i mot. De fleste på dagstur, men også noen som skulle ligge i telt. Helt nede ved Hunnedalen kom det en hel gjeng. De ville til hytta. Det ble en skikkelig fin tur tilbake, som turen inn, og oppholdet på hytte. Det er ikke alle turene inn som er like kjekke, men detter var virkelig en flott tur.

"Man trenger ikke dra langt for å få seg et ligg" (les: i hengekøye) Ble en kort og rask tur til Østenvann denne helga, tror det er siste gang jeg drar ditt en helg. Altfor mye folk etter min smak. Men veldig fint vann som ligger halvtime sykkeltur unna for min del så stor sjanse for at det blir flere turer ditt i ukesdagene for min del.

Såvidt noen korte rusleturer på meg for tida etter at kneet nok en gang sa takk for seg for noen uker siden. På en blåbærtur av alle ting Fysio vil strengt tatt ikke at jeg skal gå mer enn høyst nødvendig, men permanent inneliv og fantastiske høstfarger i fjellet ikke henger sammen i mitt hode, så jeg har gått et par korte, men fine, turer denne helgen. Turområde: Røros og Tydal (fra Riastvegen).

Tur til Grønkampen i Rendalen i dag. Kjørte fra Koppang og parkerte på Stor-Elvdal-siden. Fantastisk vær og en helt utrolig flott utsikt. Toppen er på 969 moh.

Det blir lengre enn langt mellom røverkjøpene for tiden - er det for liten konkurranse i markedet? Det er lenge siden vi fant real til 19,- PR pakke! Jeg fikk denne på e-post fra en stor kjede her - ikke akkurat røverkjøp.

Ikke vits i å ha tilbud på noe som man uansett får solgt unna nei: (xxl oslo sentrum, tidlig Juli)

Det var jaggu litt av en pris på lapskausen jeg inntok i går ettermiddag. Det er tydelig at konkurransen er dabbet noe av. Nå trenger heldigvis ikke jeg å snu på krona, og kan bøtte innpå med Real hvis jeg vil, men det vil jeg selvsagt ikke. Man går rimelig kjapt lei. Jeg har ikke spist mange slike i år, og ser meg om etter gode og bedre erstatninger. Da blir det også langt billigere for de som leter etter det. Jeg anbefaler pasta, potetmos eller hurtigris til noen skiver smørstekt chorizo-pølse eller bacon om du vil. Fantastisk godt på tur!

I dag ble det å stå opp til omtrent vanlig arbeidstid, for å komme seg av gårde mot Alver kommunes høyeste topp - Sørdalsnuten (957 moh) - og være sikker på at jeg var nede før solen sa takk for seg. Jeg hadde lest om folk som hadde brukt på 10 og 11 timer, så jeg fant ut at jeg ville være på den sikre siden og starte ganske tidlig, Kjørte fra Bergen ca kl 7, og var klar til avmarsj fra Dyrkolbotn parkeringsplass kl 08:30. Det ankom en bil akkurat i det det jeg skulle starte, og av praten vår fremgikk det at han hadde samme ærend som meg - det viste seg senere at vi to hadde omtrent samme fart, og kunne prates igjen på toppen Brukte samme trasé opp og ned: Jeg hadde valgt gummistøvler i utgangspunktet (med "vanlige" lette støvler i sekken), siden det hadde regnet hele gårsdagen. Det var ikke dumt, endte med å gå helt opp med dem Bukse ble våt til langt oppå lårene av vått høyt gress, måtte flytte mobilen oppover til håndlommene, Trolsk stemning med morgentåke skled sakte over i en sensommerdag mens jeg gikk oppover. Etterhvert kom toppen i sikte, og jeg var oppe på ca 3:45 etter start, med noen småpauser innlagt. På toppen skippet jeg langbukse og gummistøvler til fordel for shorts og lettstøvler - etter en lang periode med barfotlufting Spiste og drakk ned vekta på sekken, så til syvende og sist var den vel like tung med bukser og gummistøvler i... Turen nedover gikk greit - vurderte å gå via Instebotnbolten, men fant ut at jeg ville ha den til gode. Ser for meg en hengekøyetur på vårparten til dette området, før insektene blir plagsomme - kanskje med packraft og fiskekort? Flott tur i flott vær - totalt drøye 21 km på knappe 8 timer. Og nå mangler jeg bare én kommunetopp før den delen av 2020-utfordringen min er på stell 👍

Klarer man ikke å sette opp ett Unna så bør man heller ikke forlate asfaltert vei 😁

Enig i at Unna er svært lett å sette opp, og på alle måter et virkelig bra telt, jeg og flere mener det er det beste teltet for én person.

Ingen selger paraplyer på tilbud i regnvær. Når "alle" skal på tur på grunn av Korona, er det ikke grunn for å gi rabatt. Sportsbutikkene har solgt Real som "hakka møkk".

Tja... På den ene siden er det mange som har mer penger å rutte med for tiden fordi de ikke får reist på sin vante ferie og brukt pengene der, noe som blandt annet har ført til mye oppussing i de tusen hjem og greie tider for byggevarebransjen. Kanskje noen vil ha litt av kaken og prøver å skummer fløten med slike priser når det i tillegg til grei økonomi hos mange også har vært reklamert ganske tungt for norgesferie, og gjerne mer enn vanlig på friluftsliv. En annen forklaring kunne vært økte utgifter for innkjøp av råvarer ifm. korona hos Drytech, men det skulle vel vært reflektert i stivere priser hos andre også. Mulig XXL har høyere priser enn vanlig, følger ikke akkurat nøye med, men de er 31 kr billigere på lapskausen så der virker prisene mer slik jeg husker dem fra sist jeg handlet real. Selv om jeg fint kunne overled i ukesvis på real så får man en pose gryterett for under 40,- og en spekepølse til 60-70,- på rundt 250+ gram, som opphakket i gryteretten egentlig er mye bedre enn en real. En slik pølse holder til flere poser og der kan man også variere med typen gryterett, så med mindre man er på kilometer eller tidsjag så synes jeg ikke 10-15 minutter mer i tilberedning er noe å tenke på, spesielt ikke om man lager maten på bålet Men selvfølgelig, om man har liten tid eller ligger værfast og må lage mat i teltet så er det jo lite som slår real på kjapp middag.

Jeg synes mitt hillberg Unna er ganske lett å slå opp. Du trenger kun å sette inn to stenger. Men det er et dyrt telt da

Så ramlet det en msr zoic 2 ned i postkassa i dag. Godt hjulpet av super tilbud hos milrab. Skal ta overta etter mitt godt brukte north face roadrunner 23. Kuppeltelt me 2 kryssende stenger og mesh innertelt. Skal sette opp og teste nå i helga. Lufting, lufting og lufting er poenget. Hadde planer om å kjøpe hilleberg denne gangen og da modellen staika. To helt ulike bruksområder men pris og behov ble utslaget denne gangen. Blir mitt første telt fra msr og er litt spent. Som alt annet nytt blir det morro å teste. Mvh Tore

Ikke bry deg om han du. Jeg kjøpte også en Kansbol i dag, et par kroner billigere enn deg og Grønn, men uten multi-mount festet, det har jeg fra før til Garberg.

Jeg brukte hele kvelden på å finne en unnskyldning til å kjøpe den kansbolen Kristian... don't take it away 🤣

Nja, jeg syns faktisk at Unna er litt knotete å sette opp jeg da. 😄 Stenger som krysser og vrenger seg i alle retninger, spesielt i litt vind. Da er det kanskje lettere i sette opp et tunelltelt med 1-2 stenger. 😊 Men det teltet jeg eier som er enklest å sette opp er Zpacks Duplex. To staver og seks plugger. Sjmokk sjmokk. 😊

https://www.widforss.no/morakniv-kansbol-multi-mount-burnt-orange Røk meg på en Mora Kansbol i dag gitt... prisen var så snill at jeg bare måtte prøve. Se om den gjør seg bedre som matkniv på tur enn Garberg

Det kan hende det er slik. Viktigste er at noen som kan det får sett på problemet. Feil trening kan forverre skader.

Jeg har ikke selv problemer med knær, men en ting jeg alltid er påpasselig med er at når jeg går nedover (ulendt eller bratt), så bruker jeg lårmusklene for å ta i mot støtet for hvert skritt, ikke knærne. Det er veldig vanlig å se noen gå nedover for eksempel en litt bratt sti og ta i mot støtet med strakt kne slik at skjelettet tar i mot støtet. Det man skal gjøre er å ta i mot støtet med lett bøyd kne og bruke lårmusklene til å fjære ut støtet. Slitsomt, absolutt ja, men det er det vi har muskler til, generere energi. Og det oppleves slitsomt. Så styrketrening av lårmuskler og også leggmuskler + ankler er bra for å motvirke slitasje i kne. Men det hjelper altså ikke å kun øke muskelstyrken. Man må også bruke den økte muskelstyrken til å beskytte kneet, altså til ta opp energien i støtet. Jeg hadde også for over 30 år siden problemer i ett kne når jeg gikk mye nedover, tildels så ille at jeg ofte måtte kappe meg en kjepp og bruke som krykke for å komme videre, og da viste det seg etter et halvt år at det som virket var å holde kneet varmt, altså bruke en knestrømpe (som jeg siden har kunnet legge vekk). Mine 50 øres råd... Men en fysioterapaut vil antakelig kunne gi deg mye mer presise råd som gjelder akkurat ditt problem.

Endelig fikk vi tid til årets rypejakt helt nord i Trøndelag Et fantastisk fint område med mye ryper. Fikk også høstet noen kantareller som ble brukt til kveldens biff. Værgudene var ikke helt med på laget, så det ble MANGE timer i regn.

I disse korona-tider er det ikke like greit å bli forkjølet som før. Er det forkjølelse, eller? Og skal jeg teste meg, eller? Dette var gode spørsmål litt ut i uka.Tidligere gikk dagene med å synes synd på meg selv – i følge Bestyrerinnen. For egen del var jeg opptatt av feber og vondt i halsen, - og altså om det kunne være Korona. Tur var det uansett ikke snakk om. Og slik gikk nå den uka. Det ble koronatest, men ikke svar. Med flott høstvær var det så avgjort ikke kjekt å sitte inne. Torsdag var jeg så pass bra, at det måtte bli en tur. Den første på 6-7 dager.I følge min forståelse av karantenebestemmelsene, er det lov å gå tur. Selvsagt, spesielt om været lager seg - og det har det jo gjort de siste dagene. Vi skulle jo ikke være i kontakt med andre på turen.Bestyrerinnen går vanligvis tur med andre på torsdagene. Denne gangen ville hun gjerne være med meg, om jeg ville ta turen rundt Bjødnali. Den turen er ikke lang eller «tung», men krever litt, på grunn av mye stein i stien oppover mot garden. En del av turen går på god gardsvei, opp og ned bakken mot Sjelset. Det er en grei vintertur, og vanligvis ville jeg ha tatt en tur en eller annen plass oppe i heia i så flott høstvær. Med feber og sykdom bare timer bak meg, var det antakelig helt greit å ta en litt lett – og kort tur. Ikke mange andre hadde valgt å ta ut denne dagen. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen. Bestyrerinnen hadde valgt høye sko. Det kunne være litt bløtt enkelte plasser. For min del valgte jeg lave fjelljoggesko. Det holdt i masse vis – med noen lange steg inne i mellom. Turen rundt Bjødnali, har vi gått så pass mange ganger at det sjeldent opp noe nytt. Denne gangen var det en god del telt og lavoer nede ved Tengesdalsvannet – men ingen folk. Det er antakelig en eller annen skole som er på tur. Med mye vann i Urdånå, kan det bli mye balansering på sleipe steiner oppover Urdådalen. Denne gangen var det lite vann og tørr stein. Det går likevel ikke fort å tråkke oppover mot Bjødnali. I det flotte været var det bare greit å bruke tid. Der sola kom igjennom ble det varmt. Jeg gikk i bare ullblusen. Lengre opp i dalen hadde noen fjernet alle grantrærne. Der det før var skog, var det nå åpent, med god sikt videre oppover. Urdådalen vil bli flottere med bare løvtrær, men det vil ta noen år før de kommer på plass i stede for den gamle granskogen. Denne gangen ble det ingen pause ved garden. Vi fortsatte videre og tok bare en liten drikke stopp et stykke oppe i bakken mot Sjelset. Nede ved ånå fra Sjelsetvannet gikk vi først over nyslåtte marker. Det må være 3. slåtten – i flott vær. Litt lengre mot Sælandsskogen var veien opptråkket av ungdyr. Mange ungdyr, så det ut som. Bestyrerinnen er litt skeptisk til å gå gjennom en flokk med store dyr, for selv ungdyr er store.... Nå viste det seg at dyra holdt til på andre siden av ånå, og vi gikk som vanlig mot parkeringsplassen. En helt ordinær tur, men for meg var det første turen etter en litt lei forkjølelse, så jeg var helt fornøyd med «bare» en grei runde til Bjødnali. I flott høstvær.

Skikkelig avsporing her nå, men: Det kan jo være at telt og sovepose var av europriskvalitet, bortsett fra det ville jeg satt himmel og jord i bevegelse for å få igjen utstyret mitt hvis dette var meg. Eller er det bare jeg som spytter i glasset mens alle andre kan kjøpe det de vil uten egentlig bry seg om hvor lenge de har det?

Sammen med Jo og Per. Jeg hadde egentlig ingen planer for denne uka. Det ble noen skikkelig fine turer i forrige uke, og denne uka var YR virkelig raus med regn og nedbør. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle finne på. Onsdag ettermiddag ringte Per. Om jeg kunne tenke meg å stille på dugnad. I morgen klokka 11 på Nilsebudammen. Båten går klokka «tidlig» før fuglene har stått opp, eller jeg kunne kjøre rundt – 2-3 timers kjøring. Begge Turistforenings hyttene måtte ha forsyninger med ved, og da ville Per (som er drifts-sjef i Stavanger Turistforening) også ta med proviant og forsyninger i samme slengen. Noen måtte sørge for å få tingen i hus. Vedsjau og å få varene i hus og inn i hyllene er tungt arbeid. I tillegg var det snakk om bytting av sengetøy – på to hytter med omtrent 50 senger totalt. Bare det siste tar mye av en hel dag for Bestyrerinnen om meg på Blåfjellenden. Med gode pauser og da ikke en for lang dag... En stund før elleve var jeg på Nilsebudammen – ved Holmane, og ble med på å gjøre klar til helikoptertransport. Vi skulle først til Stakken. Turen inn med helikopter tar antakelig 3 minutter. Vi skulle både ta ut all gammel boss og ta av gammelt sengetøy for helikoptertransport tilbake til bilene. Det betyr et vist tidspress og en del svette. Det var mye boss som skulle ut. Antakelig mer en to års oppsamlede bokser, flasker og annet. Det ble i hvert fall noen storsekker. Vi var så lang fra ferdige, etter dette. Alt helikopteret hadde med seg inn, skulle også i hus. Ved, proviant og forsyninger. Veden er tyngst, og det tar tid å få vedsekkene ut av storsekkene og på plass. Per, som monterte nye skilt ved stidelene i nærheten var ferdig med sin jobb, men vi ble ikke ferdige med alt som burde hvert gjort på Stakken. Det var likevel så pass sent på dagen at vi måtte ta avgårde mot Nilsebu. Det betød en spasertur opp og ned gjennom juvet mellom Stakkavannet og Storhidlervannet. Det er laget ny bru og merket ny sti fra dammen mot Grasdalen og Melands-Grønahei, slik at det ikke er nødvendig å gå om Stakken og Kannekleiv. Det betyr omtrent en time spart, men skiltene oppgir nå avstanden i kilometer i stede for timer. En liten båt-tur mot Nilsebu var neste del av programmet. Det er alltid kjekt å se Nilsebu fra båten. Dette har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene. Som oftest for å være hyttevakt for en uke. Denne gangen skulle vi bare være en natt. Proviant og utstyr for et år sto i storsekker utenfor hytta. Vi fant det best å får dette i hus før natta. Det ble litt jobbing, og mer svette, men alt kom i hus. Det ble en sen middag. Vi tre fikk likevel en hyggelig kveld med prat om hytter og stier og fjell og gamle dager. De gode historiene fra Nilsebu ble også tatt med. Litt over ti var det kveld og natt. En lang dag med hard jobbing var endelig over. Morgenen ga mer jobbing. Mer en tre ganger så mye ved som på Stakken skulle i hus. To års forbruk. Heldigvis, er her snakker vi virkelig om flaks, så kom det fire karer fra Årdalshytta og var med på jobben. Arbeidet gikk unna på vesentlig kortere tid enn det hadde tatt oss. Jeg kan bare si «takk for hjelpen». Det gjorde ikke at vi kunne ta ut mot bilene. Provianten skulle på plass og det var noen skilter som måtte opp her også. Og det er alltid nok å gjøre utenom. Vask og rydding som et eksempel. Som vanlig var det litt trist å forlate Nilsebu. På båten over vannet ligger hytta pent plassert ved utløpet av Gråfolånå og Storånå og blir mindre og mindre etter som båten nærmer seg dammen. Jeg håper det blir flere turer til denne hytta i fremtiden. Det er virkelig en kjekk hytte å komme til. Den har i hvert fall sjel.

Siste oppdatering for denne runden; tur til solbjørgfjellet fa madland. Flott tur selv om kartet mitt ikke stemte med terrenget. Jeg trodde stien skulle ta av på toppen av maribakken så overså glatt stiskillet midt i bakken. Noe som førte til en del vasing rundt i lyng og einer og steiner. Kunne selvsagt snudd og gått til vådlandsnuten menønsket meg litt kortere tur. Når jeg fant stien så var det kjempefin tur! Litt utenom merket sti på toppen men tettegras hadde laget sti der og? Rart.. så ingen folk etter at jeg tok av hovedstien. Tar gjerne denne turen igjen og utforsker området der oppe mer (men når en kjører alene er det slep å ut av bilen hele tiden åpne og lukke porter underveis men ser jo at det er verdt det!);

Jøss.. hjemlige trakter der @rayun! Bra dere kom dere opp. Jeg har strekt en del av den kjettingen der oppe på toppen og bruker den stien som trimtur hele året. Jeg er deleier i gården der på bildet. Fin plass. Kom ned i dag fra en fin 4 dagers tur på Vevelstadlandet. Kupert terreng er bare forbokstaven. Målet var Andalshatten 968, som ligger veldig utilgjengelig til på vestsiden av Lomsdal Visten NP. De aller fleste som bestiger denne toppen bruker båtskyss, men jeg valgte å gå runden helt fra ferjeleiet, via Hornstinden 885, Rundfjellet 719 og Fornesshatten 900+ Ser deler av fjellene jeg gikk fra ferjevinduet den daget jeg startet Mot brønnøysund og Torghatten Tilbake mot ferjeleiet.. Mot vega en sen kveld Fra Hornstinden Min Iphone viser 73000 skritt på denne turen. Spennende område - og fisket var veldig bra også.

En kjapp tur til Væremsnubben i dag De tre første dagene denne uken har det vært mye bilkjøring, har vært på en slags "Hvem tror du at du er"-ekspedisjon som sjåfør for opphavet - og på Sulitjelma gamle kirkegård fant vi jaggu graven til min tippoldefar! Spesiell kar og historie, som vi fikk fra en svært trivelig og hjelpsom dame i det lokale historielaget Vi returnerte langs kystriksveien nedover fra Sandnessjøen til Rørvik i går - og passerte forbi Torghatten nært nok til at vi muligens kunne sett silhuetten av @rayun om vi hadde studert utsikten litt mer nøye enn vi gjorde (Torghatten skimtes såvidt i horisonten litt til venstre for meg i bildet, forresten.) Edit: Fanken - det bildet er jo temmelig mye ute av fokus! Skal finne et annet imorgen... Edit 2: Nytt bilde, denne gang med både oppskarping, piler og bokstaver

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

En både spennende og flott tur sammen med Bestyrerinnen. I fjor, omtrent på denne tida, gikk jeg samme tur og lovet meg selv at det var en av de turen jeg burde ta hvert år. Det som kunne hindret meg i å ta denne flotte turen en gang til, var været og den spennende delen av opplevelsen. Været var den enkleste delen å sjekke. En liten titt på YR – og Storm, bekreftet tidligere varsel at været både mandag og tirsdag ville være nesten perfekt for denne turen. Det bør være tørt – denne turen går over en god del myrområder, og det kan bli vassing over myrene ved Øyestøl om det er vått. Nå hadde det ikke regnet på en stund, så myrene burde være greie å komme over. Med kontroll på været, var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Bestyrerinnen har fast tur på mandag, bare noen få kilometer i nærområdet. Hun regnet med å være tilbake etter at jeg hadde tatt ut, og ønsket meg god tur i det hun gikk.Jeg kom meg ikke avgårde så snart, og da hun kom tilbake foreslo jeg at hun jo kunne bli med. På en halv time hadde Bestyrerinnen alt klart og vi satt i bilene på vei mot Skreå. Ingen lange forberedelser, men vi fikk med oss det meste. Godt gjort av Bestyrerinnen. (Hun glemte hodelykten, men det var alt.) Det var bra vær på Skreå. Noen skyer, men helst sol. Det var en kald vind, men etter en stund kom vi inn i skogen, og det ble nesten sommer i liene oppover. De første kilometeren går nå på vei. Det gjør turen noe enklere, men det er litt «trist» å gå på en grusveie innover mot heia. Etter veien går det god sti opp mot Grundetjørn, over myrer og gjennom skog. Et flott stykke natur. Oppe ved brua blir terrenget helt annerledes. Det blir mye mer åpent, og selv om det fortsatt er myr, så er det mer mark og eng. Etter et stykke med stein og fjell og svaberg, der stien slynger seg fram og det av og til er vanskelig å se hvor stien egentlig er, så kommer den spennende delen. Stien ned Trongane er ikke så veldig bratt, men det går litt opp opp ned. Et godt stykke er det juv på den ene siden og fjellvegg på den andre. Stien er oppbygget og det er stort sett greit å gå, men for min del er det vanskelig å glemme stupet ned på den ene siden. Det blir til at jeg tar et godt grep på slette veggen et par plasser.... Nede ved Øyestøl er det et helt annet terreng. Paddeflatt omtrent i et par kilometer. Det tar litt på viljen å gå mot en horisont som føles omtrent uendelig langt vekke. En trøst er at det går fort. Forrige gang jeg gikk her var det mye mer vann, og da vasset jeg bokstavelig over et par myrer. Nå kom vi over uten å bli våte, med lave sko. Bestyrerinnen holdt god fart omtrent til vi kunne se hytta. Da var det slutt på kreftene og det siste, litt vanskelige, stykket var en utfordring. Vi var alene på hytta, og fikk en virkelig fin kveld. Helt klar himmel og det ble helt stille utover natten. Tjernet utenfor lå speilblankt. Himmelen i sør var lys og fin, og sola forsvant sakte fra fjelltoppene i øst. Morgenen ble nesten magisk. Tåka, eller damp fra vann og myrer, la seg. Det ble et nesten eventyrlig landskap. Fra tåke og grått gikk det over til at det ble noen blå flekker. Etter en stund kom sola gjennom enkelt plasser, og disen forsvant sakte og åpenbarte et landskap i sol og med blå himmel og uten et vindpust. Det var dugg i gresset da vi startet på hjemvei. Det var mindre vind og bedre temperatur på vei tilbake. Sol og tørt, og litt lettere sekk ga en flott retur. Vi brukte omtrent samme tid tilbake som innover. Litt under firetimer på de tolv-tretten kilometeren. Bestyrerinnen var veldig fornøyd med turen, Både fordi hun hadde kommet greit frem og tilbake, og fordi det hadde blitt to fantastiske dager i heia.

Jeg var i ganske bra form, til og med høyre kne spilte på lag, og jeg gledet meg til turen. Endelig var dagen kommet. Rablet ned en lapp til kona, slik at hun vet hvilket område jeg har tenkt meg til, Noen timer senere. Svinger av riksveien og begynner klatringen mot Kalhovd og Mår. Og endelig ankom jeg Stegaros ved Mårvatn i Telemark. Og i det jeg går ut av bilen slår den skarpe fjelluften mot meg – og gjett om ikke jeg vet hvor jeg er. Men – likevel noe var forandret fra tidligere. Aldri hadde jeg vært i tvil hva som var utgangspunktet for turen. Synken eller Mårbu. Men nå visste jeg intutivt at Synken nok ikke lenger var startpunktet. Likevel, jeg måtte dit og se. Se hvordan stien fulgte Mårshallene. Men bildet lyver. her er det ganske bratt. Akkurat som når vi ser på langrenn, en bakke ser slakk ut, men-- Jo, det var for bratt. Jeg tok et par bilder og returnerte til Stegaros. I valget mellom bratt og slakt valgte jeg for første gang det siste. ---------------------------- Likevel, skriver jeg i dagboken for 5 august. «Sitter rimelig tørt under baldakiner. Ute regner det og det er skikkelig kaldt. Men hva gjør det når jeg straks skal spise et par blingser med skikkelig turmat; Nugatti. Livet er deilig». ------------------- Og i dagboken for 6 august skriver jeg. «Relativ tidlig morgen, og en deilig så dann. Men i går kveld regnet det skikkelig, så jeg krøp i posen, kokte en kopp sukkervann (fant ikke teposene)- og sovnet. Sovnet til musikk fra min lille DAB radio. I dag er det overskyet og smellvarmt - minst 10grader. Man skal ikke være lenge på høyfjellet før dette er bra. Og jeg elsker det. Akkurat nå har jeg spist frokost; Kystenbrød! med jordbærsyltetøy og kaffe til. Lot Nugattien hvile i dag. For Nugattien er også min sjokolade. Deilig å sitte ved bålet i min lille ovn. Og når kaffen er kokt legger jeg på noe grove røtter fra en tørr einer. Da har jeg et effektivt myggbål. For uansett vindretning får jeg den likevel rett inn. Men jeg er immun. Nå skal jeg rive leiren og bevege mitt luksuslegeme til nye vann. Sekken er også blitt lettere, tør ikke nevne vekten. Fisket er elendig, ingen vak. Forresten i dag morges var en klekking på gang, men den var over før jeg kom ned til vannet. Ellers driver jeg med det jeg liker best; kose meg ved bålet» ------- Jo, jeg koser meg som alltid, men vannet jeg campet ved var ikke Reksjaaen, men Kongstjønn, Jeg hadde kun gått et par kilometer før høyre kne sa stopp. . Derfor hvilte jeg en stund, men etter 2 overnattinger på samme plass var det tid å bevege seg videre. Formen kjentes bra, så bra at jeg til og med fablet om vann 1307 langt unna. Men en ting er følelser, noe annet realister. For etter bare 500 meter sa kroppen stopp igjen. Selv om det var tidlig på dagen var det bare å etablere leir på nytt. Og der foran bålet gjorde jeg opp status: «Jeg hadde vært på Hardangervidda for siste gang. ------------------------------ Og tro meg – dette skriver jeg uten noen form for sentimentalitet. Til det har jeg hatt så utrolig mange flotte opplevelser, på min lille plass av Hardangervidda. Og så har jeg alle bildene.. ------------------------ Men, jeg sier ikke farvel til friluftslivet. Heldigvis finnes det vann å dra til i rimelig nærhet av bilvei. . Og så har vi båten.

Dette er vel kanskje en bedre mulighet. https://fidoprotection.com/products/airlift-by-fido-pro-emergency-dog-carrying-harness-europe