Vinnerliste

Mange gode tips i denne tråden! Om det kalles bushcraft eller bare friluftsliv er vel ikke så viktig. Det er vel flere sider av friluftslivet man kan gjøre litt narr av og ha det moro med og ikke bare "bushcraftere". Bushcraftbutikken hadde fine sekker og syns denne så bra ut med gode tilpasningsmuligheter og uten at den blir for tung: https://bushcraftbutikken.dk/shop/18-rygsaekke-amp-tasker/104-karrimor-sf-sabre-45-l-plce/ Om Nagualero som Hege P nevner bedriver bushcraft eller noe annet vet ikke jeg, men filmene på youtube er i alle fall flotte og uten innslag av "branding" og plasserte produkter. Noen som vet hvilket tippi-style telt han bruker? Tanken med tråden var å finne fram til enkle godt designede friluftsprodukter som tåler en støyt. Og ikke nødvendigvis skjeggvoks fra Revir 😉

For en stund siden kjøpte jeg en liten kvistbrenner, og den var artig å bruke. Etter forrige fjelltur ble den borte, har lett høyt og lavt, gått gjennom alt av sekker og bagger, men måtte til slutt erklære den for tapt. Så da var det å kjøpe en ny og litt større. Og jada, det funka. 10 minutter senere fant jeg den første - i støvelposen 😂

For mange år siden sto en kompis og jeg ved bredden av ei lita elv, den gjorde en 90 graders sving, og vi sto på en sandbanke med god utsikt til det dype partiet på andre siden av der vi sto. Vannet var klart og lysforholdene riktige, så vi kunne tydelig se de tre laksene som sto nede ved bunnen. Det var kompisen sin tur å prøve, og han studerte alle sine flotte engelske fluekreasjoner i teakboksen før han valgte en Green Highlander - perfekt utført etter alle kunstens regler. Han kastet flere gode kast, flua landet rett foran laksene hver gang, og vi så at flua nærmest strøk over hodet på fiskene. Men de var helt uinteresserte, null reaksjon. Han prøvde flere perfekte fjærfluer, med og uten jungelhane, fasan, strutseforhud og i det hele tatt. Men fiskene kunne ikke brydd seg mindre. Litt desperate så vi i flueboksen og smilte da vi fant ei "flue" fra våre første forsøk med bindestikka. Den besto av en enkeltkrok med en ball av knallgult hår, på størrelse med en ert. Ingenting annet. Jaja, vi prøver, sa han. Ingenting å tape. Han kastet forsiktig, og da flua er 10 cm over vannet, rett foran laksene, stormer den ene opp og tar flua i det samme den treffer vannflata. En fin smålaks. Så ja, du har helt rett i det du sier. Og det har jeg erfart flere ganger senere også. Men om ikke laksen bryr seg, er det likevel moro å binde klassiske laksefluer etter alle kunstens regler.

Samme sted du kjøper bokfinkballeskinn når sofaen skal repareres...

Er det en ting jeg har lært meg opp gjennom årenes løp med fisking så er det at laksen bryr seg fint lite om fluen man bruker er beskrevet av Kelson i The Salmon Fly eller ei. 😁

😀 Eieren av Backpackingligt.se har lagt ut video av Luxe minipeak XL, både som en gjennomgang av teltet - her, og vist brukt med ovn - her. Finnes også flere brukervideoer om det på nett. Har lekt med tanken på Luxe-telt selv. Eller - i mine våte drømmer har får jeg prøvd ut både MLD Solomid, Duomid, Trailstar m.m, men i påvente av diverse lottogevinster ser jeg også på andre mer lommebokvennlige alternativer. Luxe Minipeak er et av dem

Hvem forlater telt og sovepose oppe ved Galdhøpiggen? Kan det være flere i en nødsituasjon der oppe? Minner litt om å finne en tom båt i åpen sjø..

Godt det ikke bare er meg som syns det var rart.., håper de har sjekka teltet nøye. Så det var nevnt som depot i en sak også. Håper vi får et oppklarende svar her, for dette har jeg lurt på i hele dag

Tenkte å lage meg noe eget - hvor får man kjøpt strutseforhud?

Når man skal fyre en brenner i fortelt eller innertelt så pleier jeg alltid og ha en stekepanne eller kjele tilgjengelig for å kunne holde over brenneren hvis det blir høyere flammer en tiltenkt. Det fungerer veldig greit og enkelt

Ja Hammock Gear Incubator er sikkert en superknall UQ - men kjenner jeg meg selv rett blir hengekøya maks brukt 4-5 ganger til i år så synes det blir litt vel mye å bruke på UQ. Selv om både vekt, design osv virker meget bra på den.

Jo, skal vurdere ikke å gjøre det når jeg ikke har brukt det, dvs til en gang jeg ikke går med Unna i sekken.

Artig prosjekt! Ekstra artig når man fanger fisken på hjemmelaget redskap, være seg sluk eller fluer. Jeg har laget litt forskjellige sluker opp gjennom årene, med varierende hell. 😄 Den enkleste måten å få et brukbart resultat på er etter min erfaring å kopiere formen til en eksisterende sluk som man vet fisker godt. Da kan man sammenligne hvordan slukene man lager går i vannet opp mot originalen og eventuelt gjøre finjusteringer. Det ligger forresten en fin guide til hvordan man lager en sluk her: https://laksesluker.no/slik-lager-du-en-dorgesluk/ . Rett nok en dorgesluk, men prinsippet med å hamre ut formen kan overføres til forskjellige typer sluker.

Når du da, uten å si det til noen, og uten å innrømme eller vedgå noe mer kjennskap til produktet, en gang (ikke) har brukt det - vil du da legge ut noen tanker og bilder av hvordan det ikke er og hvordan det ikke oppfører seg?

Så lenge man snakker om bushcraft er det jo et skille. Moderne mot tradisjonelt. Verden har gått framover innen materialer som kan brukes. Selv om grunnprinsippene er de samme, Gjøre mer med mindre. Raccoon 45L er også er alternativ til sekk. Fjellreven Singi 48 Begge sekkene tidligere nevnt i tråden er også flotte alternativer.

Klart det, hvis du binder bedre slukknute 😁

Jeg synes ikke denne tråden er noe snill. På fjellforum er det ikke vanlig å gjøre narr av temaer folk tar opp.

Morsomt prosjekt, det. Men akkurat nå ser det ut som ørreten ikke har lyst på noe som helst.

Vi lagde sluk av tur-skje og fikk ørret på den etter 15 minutter på Lifjell en gang på 90-tallet. Har stort sett holdt meg til ferdigsluker etterpå...

Tittet på truger for noen år siden men endte med brede jaktski i stedet. Med feller så blir det godt feste, men ikke så god glid. Skaffet de før å gå utenom løyper i marka.

Jeg svarte nå på en melding jeg sendte til min egen mobil i mars. Det funket.

https://archive.org/details/b21505524/page/86/mode/2up?q=peacock

Påfugl er sikkert godt det også? Fuggel er fuggel

Fungerer det såpass bra at man kan gjøre opptenning i innerteltet vinterstid? Eller er det mulighet for stikkflammer når det er skikkelig kaldt? Dette høres genialt ut om det er en robust og pålitelig konstruksjon. MSR XGKII avgir knapt flammer ved forvarming og opptenning hvis man bruker rødsprit, den tor jeg tenne fra soveposen i innerteltet når jeg sover i Hilleberg Unna. EDIT: fant svaret her. Litt høye flammer til å forvarme inne, hvis man ikke har kuldegrop:

Både Hammocking.no og Hammock Gear Incubator er nevnt tidligere i tråden. En kvalitets-UQ som anbefales! Her kan du kjøpe den i Norge: https://hammocking.no/produkt/isolasjon/underquilt/underquilt-incubator

Bushcraft er satt sammen av Bushlore og Woodcraft. Med andre ord kunnskap om fauna, flora og evnen til å bygge/lage det du trenger ut av forskjellige typer tre. Mye av dette er kanskje basiskunnskap for den friluftsvandte nordmann, men det er nok av folk her på berget som heller ikke ser forskjell på blåbær og krekkling. Hvor kunnskapen om å fyre bål begrenser seg til å undre lenge og vel over hvordan man får fyr på "jetboil'n" når den innebygde tenneren ikke funker. Er vel egentlig ingen fasit på hva som er bushcraft utstyr slik sett. Ser man på opphavet til ordet så får man ta i husk at store deler av USA ikke ble bebodd før engang i løpet av 1800, mens de fleste bygder/tettsteder var allerede befestet i Norge. De som da drog vestover som nybyggere måtte ha kunnskapen om å høste av naturen og bygge det man trengte. Skal man da overleve så nytter det ikke med ting man ikke kan stole på fungerer, dag etter dag. Ting som ikke kan reparers osv. Derfor er og friluts livet i Norge som jeg vokste opp med basert på ull, ull og noe vindtett. Dette fungere, det holder og kan evt reparers/bøtes på om det skjer noe. Mye av det vi tar med oss når vi skal ut i naturen er kun brukbart fordi vi har en jævla diger panikk knapp med oss. I form av et velfredssamfunn og et teknologisk nivå som gjør det mulig. Gå Norge på langs uten kontakt med det moderne samfunn, hvor viten om at om det du bærer/drar/dytter med deg er det du har overleve med. Det har blitt blandet inn en hel masse ord og begreper inn i dette med bushcraft, det er jo en masse ting som krysser grensene her. Jeger, overlevelse, vandring, høsting, bosetter, helbreder og sikkert flere. Mye av dette var engang kunnskap de fleste kunne noe om. Jo mer spesialisert folk har blitt i sin kunnskap jo mindre kan man om andre områder. Det er begrenset hvor flink du kan bli innenfor mange områder. Bushcraft utstyr blir med dette som bakgrunn utstyr som enten er så holdbart at du ikke klarer å ødelegge eller slite det ut og om du skulle være maks uheldig kan reparer.

Sammen med Jo og Per. Jeg hadde egentlig ingen planer for denne uka. Det ble noen skikkelig fine turer i forrige uke, og denne uka var YR virkelig raus med regn og nedbør. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle finne på. Onsdag ettermiddag ringte Per. Om jeg kunne tenke meg å stille på dugnad. I morgen klokka 11 på Nilsebudammen. Båten går klokka «tidlig» før fuglene har stått opp, eller jeg kunne kjøre rundt – 2-3 timers kjøring. Begge Turistforenings hyttene måtte ha forsyninger med ved, og da ville Per (som er drifts-sjef i Stavanger Turistforening) også ta med proviant og forsyninger i samme slengen. Noen måtte sørge for å få tingen i hus. Vedsjau og å få varene i hus og inn i hyllene er tungt arbeid. I tillegg var det snakk om bytting av sengetøy – på to hytter med omtrent 50 senger totalt. Bare det siste tar mye av en hel dag for Bestyrerinnen om meg på Blåfjellenden. Med gode pauser og da ikke en for lang dag... En stund før elleve var jeg på Nilsebudammen – ved Holmane, og ble med på å gjøre klar til helikoptertransport. Vi skulle først til Stakken. Turen inn med helikopter tar antakelig 3 minutter. Vi skulle både ta ut all gammel boss og ta av gammelt sengetøy for helikoptertransport tilbake til bilene. Det betyr et vist tidspress og en del svette. Det var mye boss som skulle ut. Antakelig mer en to års oppsamlede bokser, flasker og annet. Det ble i hvert fall noen storsekker. Vi var så lang fra ferdige, etter dette. Alt helikopteret hadde med seg inn, skulle også i hus. Ved, proviant og forsyninger. Veden er tyngst, og det tar tid å få vedsekkene ut av storsekkene og på plass. Per, som monterte nye skilt ved stidelene i nærheten var ferdig med sin jobb, men vi ble ikke ferdige med alt som burde hvert gjort på Stakken. Det var likevel så pass sent på dagen at vi måtte ta avgårde mot Nilsebu. Det betød en spasertur opp og ned gjennom juvet mellom Stakkavannet og Storhidlervannet. Det er laget ny bru og merket ny sti fra dammen mot Grasdalen og Melands-Grønahei, slik at det ikke er nødvendig å gå om Stakken og Kannekleiv. Det betyr omtrent en time spart, men skiltene oppgir nå avstanden i kilometer i stede for timer. En liten båt-tur mot Nilsebu var neste del av programmet. Det er alltid kjekt å se Nilsebu fra båten. Dette har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene. Som oftest for å være hyttevakt for en uke. Denne gangen skulle vi bare være en natt. Proviant og utstyr for et år sto i storsekker utenfor hytta. Vi fant det best å får dette i hus før natta. Det ble litt jobbing, og mer svette, men alt kom i hus. Det ble en sen middag. Vi tre fikk likevel en hyggelig kveld med prat om hytter og stier og fjell og gamle dager. De gode historiene fra Nilsebu ble også tatt med. Litt over ti var det kveld og natt. En lang dag med hard jobbing var endelig over. Morgenen ga mer jobbing. Mer en tre ganger så mye ved som på Stakken skulle i hus. To års forbruk. Heldigvis, er her snakker vi virkelig om flaks, så kom det fire karer fra Årdalshytta og var med på jobben. Arbeidet gikk unna på vesentlig kortere tid enn det hadde tatt oss. Jeg kan bare si «takk for hjelpen». Det gjorde ikke at vi kunne ta ut mot bilene. Provianten skulle på plass og det var noen skilter som måtte opp her også. Og det er alltid nok å gjøre utenom. Vask og rydding som et eksempel. Som vanlig var det litt trist å forlate Nilsebu. På båten over vannet ligger hytta pent plassert ved utløpet av Gråfolånå og Storånå og blir mindre og mindre etter som båten nærmer seg dammen. Jeg håper det blir flere turer til denne hytta i fremtiden. Det er virkelig en kjekk hytte å komme til. Den har i hvert fall sjel.

Vel, i de fleste bushcraftfilmene jeg ser på YouTube går de ikke særlig langt, og overnatter bare ei natt elle to. De bruker helst tarp i stedet for telt, eller lager noe av naturlige materialer i camp. Det som også synes viktig er å lage seg en fancy "pothanger", og selvsagt mye matlaging og vedhogst. Kort sagt noe de fleste norske friluftselskere har drevet med siden tidenes morgen, men med enkelt, gjerne gammeldags utstyr. Jeg tror mange her inne er kjent med "Nagualero" fra YouTube, for eksempel. Jeg synes faktisk at det er en flott hobby og en fin form for friluftsliv der det også er viktig å leve etter mottoet "Leave No Trace".

OT: Du har lyst til å leke speider, uten å ha på skjorte og kalle deg for speider? Jeg er kanskje litt slem nå, men jeg flirer litt av bushcraft-begrepet; ser man på youtubefilmer og sammenligner de forskjellige turformer fra uniten så ser man at navnet på naturbruksmetoden medfører gjennomført uniform og stilbruk, men ellers er alt annet likt. Ja, også olje i det lange skjegget da... Tilbake til spørsmålet ditt. Først ville jeg lekt meg på hjemmesiden til Revir. De er vel ledende for bushcraft-begrepet i Norge idag, med egne bushcraftkurs osv. For telt med ovn ser jeg at backpackinglight.se fører Luxe minipeak XL til det som ikke er så alt for ille pris.

I går ble det langtrim på 1,4 mil etter jobb og oppstart på høstens vakre eventyr: I dag ble det derfor å hvile knærne litt og innsanking av tilbehør og smakstilsetninger i nærområdet:

Når det gjelder lavvo, ovn osv med forholdsvis lav vekt så har disse gutta noen spennende alternativer... http://www.nortent.no/

Eigne erfaringar, basert på lukt av avgassar. Og det er utan kjele på brennaren. Eg har til gode å finne stillebrennar som eg vil ha for fyring i teltet. Med kjele på brennaren, er det ikkje oksygentilgangen som er begrensinga, men nedkjøling av flammene. Og då er uansett god lufting i teltet heilt naudsynt.

All mi erfaring med ulike brennarar, er at bråkebrennarar brenn reinare enn stillebrennarar. Derfor brukar eg bare bråkebrennar inne i teltet. Ettersom stillebrennar er veldig følsom for vind, brukar eg bare bråkebrennar utandørs, sjølv med god vindskjerming.

Skal teltet bæres i sekk? jeg tenker da på om vekt er en faktor. Skal du ha det i pulk vil jeg anbefalle tunnelltelt grunnet mulighet til enklere oppsett med pulkpose. Skal du ha telt for 2 personer? Ser Himalaya 2 Pro er 120cm bredt. LW liggeunderlag er 65cm bred. Vil anbefale 3-mannstelt for 2 personer på vinteren.

Ruslet en liten nærtur i dag for å teste nye støvler (Walk King) for neste fjelltur. Vi bor i Oslo men har bare tre minutter å gå opp til skogkanten, derfra er det 20-30 minutter å rusle opp på Grefsenkollen, enten man følger turveien eller går stiene (med fin utsikt på kjøpet). Liker godt å fullføre runden med å gå ned til og rundt Trollvann og gå "bakveien" gjennom skogen og over Grefsenkleiva tilbake, en fin runde på en drøy time. Støvlene virker veldig gode å gå i, kjente ingen "klempunkter" på første korte tur. De gamle Haglöfs-ene var fine, de, veldig stive såler som var helt gull i steinurer, og potte tette. På ti år har jeg aldri hatt våte føtter. Men vannblemmer, det har jeg hatt, fra første til siste tur. På sitt verste kunne de gnage gjennom en Compede på 20 minutter. Første prøve tyder på at dette ikke blir noe problem med Alfa-ene 😊 Et par bilder fra tidligere besøk ved Trollvann.

Når man helt ut av det blå får beskjed av en 10-årig at hun vil ut på tur (hipp hurra for villmarkabarna på NRK Super) må det handles inn litt utstyr. Som gammel kajakkpadler hadde jeg det meste, men manglet sekker. Så det har blitt handlet inn Deuter Fox 40 til arvingene og jeg fikk nettopp levert en Gregory Baltoro 85. Forhåpentligvis er den stor nok til å bære 2 stk telt, og diverse annet turutstyr, som dessverre ikke hører hjemme i UL kategorien Inspirert av kvistbrennertråden, har jeg også mottatt en Bushbox nylig. Har lekt meg litt på terassen og synes den fort kan bli veldig interessant å ha med på tur utover høsten. Det er bare til å glede seg.

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Ny oppdateringav saken - fikk følgende fra NP forvalter. Navn er tatt bort.. Hei igjen Takk for oversendt materiale. Det er fint å få innspill når slike filmer oppdages. Vi fulgte opp din henvendelse umiddelbart, og her er en kort beskrive hva som har blitt gjort i saken, slik at du er kjent med dette: Vi har brukt disse filmene som grunnlag for å undersøke nærmere hva som har skjedd på disse turene, og vi har også funnet flere filmer og innlegg fra sosiale media fra flere år tilbake, med samme skole. Naturoppsynet har benyttet sommeren til å dokumentere hvor felling av trær har funnet sted, og det er slått fast at dette skjer innenfor Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Vi har deretter vært i kontakt med rektor ved skolen for å orientere om at vi ser alvorlig på saken og vil anmelde forholdene. Nasjonalparkstyret behandlet saken i møte i går, og vedtok å anmelde forholdet. Vi har vært i kontakt med politi ang saken, og sender over en anmeldelse med dokumentasjon med aller første. Vi har også kontaktet länsstyrelsen i Jämtlands len, og fått opplyst at de forholdene som er avdekket på svensk side også vil bli anmeldt derfra. Takk for ditt innspill, tenkte det kan være greit å vite at slike innspill er viktige for oss, og blir prioritert for oppfølging. Med vennlig hilsen nasjonalparkforvalter

Jo, det kan koste ekstra vekt, men det teltet du bruker i ditt eksempel veier nærmere 5 kg. Hvor mye vekt har du spart da? Vanlige telt for å kryse vidda har ikke det. Forskjellen på Hubba Hubba og Allak, som du nevnerlenger opp illustrerer hva jeg mener. Er det mengden mesh i innerteltet som gjør at det trekker mer i Hubba, eller er det er hvor høyt ytterduken står fra bakken? Senk Hubbaen og løft Allaken og se hva som skjer.. Mitt poeng var at man ikke skal fokusere kun på teltet, men at man kan komme vekt- og budsjettmessig best unna med å se på hele oppakningen samlet. Har man et telt på 3 kg og en sekk på 4, så kan man kanskje komme billigere unna å lette på sekken enn teltet. -Eller soveposen for den saks skyld.

Svært relevant spørsmål! Vedtekter hos DNT: § 1 Formål Den Norske Turistforening (DNT) skal arbeide for et enkelt, aktivt, allsidig og naturvennlig friluftsliv og for sikring av friluftslivets natur- og kulturgrunnlag. Jeg mener at DNT har spilt ut sin rolle. De er nå en aktør med monopol på hotelldrift i fjellheimen og nasjonalparker. For eks er de er en aktør som i større grad bidrar til nedbygging av randsoner, enn å være en forkjemper for at det ikke skal gjøres. De setter selv mellom barken og veden når det kommer til naturvern. De ønsker mest mulig folk inn til hyttene sine, selv om det går på bekostning av for eks. trekkruter hos rein, moskuser osv. Både Rondvassbu og Snøheim og flere til har vært kritisert for dette. De har svært høy standard på de betjente hyttene sine. Som koster sitt, både med å transportere ting ut til de, men også kostnadsmessig. Dette er ikke forenelig med "enkelt friluftsliv", men et resultat av "krav" fra den menige mann i gaten. Enten så må de bli en "vanlig kommersiell aktør" med samme vilkår som resten av hotell og reiselivsnæringen. Eller så må de gå tilbake til røttene sine og være en bidragsyter for enkelt aktivt og allsidig friluftsliv. Og ikke prøve å være hele turnorges bestefar utad, samtidig som de skal være en bedrift med økonomisk vekst. Hvor stort reklame budsjett har DNT for eks. Jeg synes jeg ser reklame for de mer som overalt i en eller annen form. Som i svært stor grad er rettet mot nye kunder. Kan ikke komme på å ha sett en reklame som har fristet undertegnede. Som en aktør som selv anser seg til å bidra for å ivareta våre tradisjoner med fjellvandring, så synes jeg ikke de bidrar stort der heller. Det bygges ut nye moderne hytter med all verdens av fasiliteter hvor det brukes store anerkjente designere og arkitekter. Kostbare prosjekter. Store arkitektoniske byggverk som reiser seg i markant i omgivelsene. Dette er stikk i strid med den historiske byggemetoden i Skandinavia. Hvor man bygde for at bygningene skulle stå lenge, lunt og trykt. Misforstå meg rett, jeg liker absolutt nyskapende og moderne arkitektur.. der den passer inn! I fjellheimen bør de være enkle, funksjonable, trygge og passe inn med omgivelsene. Se for eks på Skålatårnet. Bygd med materialer som er i området samtidig som det er bygd på en måte at være ikke skal "få tak" på bygger "glir" den inn i omgivelsene på en "relativt" god måte. Både som en stein koloss, men også som en varde. At det er noe fint byggverk er det vel opp til hver enkelt å bedømme. Skålabu derimot. Har ingenting der oppe å gjøre. Et stor hus i tre, med store utsiktsflater og vinduer. Jeg ser jo at det er et praktisk bygg, og vil ha en høy nasjonal og internasjonal reklame verdi, "nyskapende og spennende arkitektonisk bygg på Norges tak". Nå skal det sies at de har tatt litt vare på tradisjons byggeteknikk og tilhørighet med å ha bakveggen i stein, pluss for det. Men den store framsiden... Hva skjedde med å bygge med terrenget? Bygge for å vare, stå trykt og være et sikkert tilholdssted. Jeg synes DNT maler seg opp i et hjørne. De ønsker mest mulig folk ut på tur, så de kan tjene godt med penger og ha en solid økonomi samtidig som de holder tritt med storsamfunnet. Men som alle kommersielle aktører, så må inntektene bestandig øke, siden kostnadene øker. Sånn er den kapitalistiske verden. En dans man må være med på enten man vil eller ikke. For at de skal kunne henge med i dansen må de bl.a. øke kapasiteten på de mest populære hyttene sine, bygge nye hytter osv. tilrettelegge for nye kundegrupper, nye tilbud osv. Bygger der de moderne, interresante bygninger, vil de også få omtale og spisse seg inn mot nye kunde segment også. Dette stemmer ikke med en medlems organisasjon som er bygd dugnadsånd og entusiasme for fjell og friluftsliv. Som skal i vareta det enkle, allsidige og naturvennlige og kulturelle. Men nå går ikke kapitalisme akkurat hånd i hånd med dugnadsånd og entusiasme, naturvern, tradisjon og historie heller, og vil vel aldri gjøre det. Jeg kjenner flere som har meldt seg ut av DNT, nettopp pga. den retningen de er på vei nå. Folk som tidligere har vært relativt aktive i sin lokal forening. Jeg skal innrømme at jeg også tenkte noen ekstra runder før jeg fornyet medlemskapet i vinter. Jeg er slettes ikke sikker på at det blir noe medlemskap i -21. Jeg bruker knapt tilbudet deres lengre. Har vel hatt to netter på en hytte i år, har ikke gått en meter på DNT sti. Utover det så har jeg kjøpt 3 kart på den lokal DNT butikken. I tillegg til at jeg er mer og mer uenig i de valgene til gjør, så er det lite som veier for. En binotis, jeg føler meg ikke "hjemme blant likesinnede" på de store hyttene heller. De føles mer som et "hvilket som helt annet hotell".

Jeg tror ikke egentlig dette har noe med allemannsretten å gjøre, men heller manglende oppdragelse og folkeskikk hos en betydelig del av befolkningen.

Nei, dette er jeg svært uenig i. Hvordan skal en søknad gjøre at du må sette deg inn i regler? En søknad er bare et spørsmål om du får tillatelse eller ikke. Skal du få noen form for garanti for at den som søker også setter seg inn i regelverk må du ha en form for intervju eller eksamen. "smekk på baken" er det allerede åpning for i lovverket. Det bør brukes mye mer. Miljøkriminalitet har tradisjonelt hatt lav prioritet, men de siste årene synes jeg å ha sett at trenden på dette er i ferd med å snu. Nei, det høres ikke bare byråkratisk ut. Det ville etter min mening være svært så upraktisk og også ta bort mye av spontaniteten i friluftslivet. Hvis jeg er på ferie ett sted, og så får lyst til å gå en tur i det fine været, så må jeg først sjekke om det er en nasjonalpark/naturreservat der. Så må jeg finne ut hvordan jeg skal søke for å få lov til å komme dit. Så må jeg eksamineres, eventuelt møte opp ett sted og få høytlesning av reglene for gjeldene område. Og så kan jeg dra på tur, kanskje. For nå har det vel gått så lang tid at jeg antakelig har reist hjem. Søknader og dispensasjoner kan være greit for å regulere mengden av og kanalisere trafikk i et utsatt område, men er etter min mening ikke en løsning for å få folk til å sette seg inn i regelverk. Jeg har mye mer tro på holdningsskapende arbeid, gjerne allerede i barneskolen. Det vil egentlig forundre meg om ikke skolebarna lærer det allerede (men foreldrenes oppførsel betyr som regel mer). Det var det når jeg gikk på barneskolen (1965-1975). Mulig det var fordi vi hadde en lærer som var veldig glad i naturhistorie og friluftsliv. Han tok oss med i 6. klasse på en ukes telttur i Nordmarka og en ukes telttur året etter i Vassfaret, da med en spantebygget kano trukket med seilduk som vi barna i klassen selv hadde laget i sløyden. Er det slutt på sånt for dagens barn eller? Jeg er svært glad for at vi har fri ferdsel for fotturister i naturen i Norge. Jeg ønsker på ingen måte at det skal bli som i USA, eller i England for dens saks skyld (Skotland og Irland er mange steder mye mer likt med Norge)

Meget mulig! Men det finnes en og annen skrulling på Østlandet også (sågar nær Ring 2), som gjerne trekker ut i med packraft regnvær for å se om regnet trigger insektklekkinger eller som ønsker seg skikkelig ruskevær, for å harve i mørke høstnetter. Slike tullinger har lærstøvler med membran, som behandles etter hver tur ....

Jeg skjønner ikke helt problemstillingen i denne tråden. Om man har lærstøvler med membran, som overflatebehandles som om de ikke hadde membran, da har man jo «dobbelt» barriere mot fukt?

Har jo et have av forskjellige brennere. bla. Polaris, omnifuel og whipserlite. Ettersom du skal kokkelere så kreves det god regulering-->Polaris eller Omnifuel ( Omnilite som @Espen Ørud er sikkert på samme nivå) Dersom du skal bruke den i telt, ville jeg ha valgt Polaris. Dette fordi sprederplaten er større og man har mye mindre risiko for brann. Dersom ikke den skal i telt så hadde jeg bare valgt ut i fra pris. ( Det skal sies at Polarisen bråker mer enn Omnifuel, men det er lettere å feste slangen til pumpen) Dersom jeg skulle ha valgt en gassbrenner-> MSR windburner

Hadde fort blitt MSR Dragonfly. Tålig driftsikker, og lett å justere slik at man ikke svir sausen.

Det finnes noen hardlivede myter om hvor raskt det er å bli dehydrert og hvor viktig det er å drikke nok vann. Siden jeg fortsatt støter på en eller flere av disse mytene så tenkte jeg også at det kunne være greit å gi et tips til de som fortsatt ikke er helt oppdatert på dette. Ubestridelig fakta er at du trenger bare å drikke når du blir tørst, uansett om du trener eller sitter i ro og ser film! Hjernen og kroppen har for lengst perfeksjonert dette systemet! Følgende myter/påstander er FEIL: 1. Hvis du allerede blir tørst så er det for sent! Når du blir tørst så er det kroppens måte og gi deg beskjed om at det er påtide å drikke litt. Du er på dette tidspunktet langt fra dehydrert. 2. Du må drikke 1 liter hver time! Kroppen kan bare prossesere en hvis mengde vann pr time, ved fysisk aktivitet går dette enda mer ned. Du kan altså risikere å overhydrere om du følger dette rådet. Overhydrering er skadelig og kan i værste tilfelle føre til død. 3. Dehydrasjon er et stort problem! Mild dehydrasjon er ikke et stort problem og vil i liten grad påvirke formen eller yteevnen ved fysisk belastning. 4. Hvis urinen er mørk gul så er du dehydrert! Ved fysisk belastning/trening så vil urinfargen bli mørkere selv om du er helt hydrert grunnet endel forskjellige prossesser i kroppen. Fargen på urin kan derfor ikke brukes som en indikator. 5. Dehydrering forårsaker kramper! Selv om det kan være en liten faktor så finnes det ingen bevis for at vannmangel alene skaper kramper i muskler. Kramper er et sammensatt problem og enda ikke fult ut forstått. For noen så kan dette kanskje bli en liten vekker men jeg regner med de fleste er oppdatert Altså om du følger en eller flere av disse mytene så er faktisk sjansen større for at du havner i fare for å drikke for mye (som er langt værre) enn å drikke for lite. Det er en artikkel her som fint summerer opp dette og går litt mer i detalj for de som er interresert: http://www.adventurealan.com/best-hydration-drink-when-thirsty/ Jeg har lest endel norske artikler tdligere så jeg skal se om jeg får oppdatert med dette eterhvert også. God tur!

Golvertinden ligge helt i nordkanten av Børgefjell nasjonalpark. Det høyeste fjellet i Nasjonalparken er Kvigtinden som er 1699 meter, altså 17 meter høyere. Siden Golvertinden ligger i randsonen av fjellrekken er allikevel utsikten fra toppen upåklagelig. Man kan se både kysten og havet, og langt inn i Sverige. Toppen er avmerket med toppen på 1682 meter, mens selve tinden er avmerket med høyden 1660. Jeg gikk ikke til høyde 1660. For fullstendig turrapport fra skituren min sist søndag den 29 Mai, se Redigert 2013 - la inn turrapporten her: Om turen hit den 30 Mai 2005 Gårsdagens padletur nattestid i Hommelstø gjorde at jeg tok det med ro på starten av denne fine dagen. Jeg hadde halvveis tenkt å starte såpass sent at jeg fikk se solnedgangen når jeg var på toppen, men dro allikevel av gårde når jeg hadde spist sen frokost. Det er lyst døgnet rundt nå, med det kan være en fordel å starte på morningen, siden det da ligger skaresnø, i stedet for sørpeføre som jeg fikk i starten av denne turen. Kl 1330 var jeg klar i Simskardet. Jeg hadde aldri vært der inne før, og det var en ting som manglet og det var snø! Hele våren har jeg hørt at i indre strøk av Helgeland skal det være usedvanlig mye snø i år. Jeg hadde sett det med selvsyn for 3-4 ukers tid siden når jeg var på Storklumpen. At det alt var sommer her inne også overasket meg en smule Jeg måtte ta skiene på ryggen og bære den første biten og vel så det. Her det det på med skiene for et strekk med skiføre. Elva var stor. Her ved broa over Simskardelva Veien opp Simskardet var for det meste uten snø. Ikke lenge til det er snøfritt hele veien opp til Statskog sin hytte. Når jeg kom dit, spente jeg på meg skiene igjen, og begynte på myren opp Simskardet. Her var det et titalls bekker som måtte krysses og masse blaut myr, fin for skigåing.... Et utall av bekker måtte altså krysses og skiene måtte av og på. Fikk etterhvert en fin teknikk med å krysse disse uten å ta av skiene Her er det ikke noe særlig skiføre . Opp Simskaret med Kvigtinden i det fjerne. Jeg holdt opp mot Golverskardet, og her var det helt snøfritt. Av med skiene og bære skiene begynte å bli en vane. Golverskardet ligger mot sør, så det er vel derfor det var tint såpass mye. I tillegg har det ikke vært skikkelig barfrost før snøen la seg. De store snømengdene som har vært her inne er gått ned elva. Jeg stoppet i 5 minutter og spiste litt sjokolade og drakk vann. Baksingen i myrene og våt snø var tung. Jeg var bare så glad for at jeg hadde på gamasjene, for uten dem hadde jeg vært våt i skoene. Turens første pause i Golverskardet. Det er vår, det er varmt og det er vindstille. Lukten av varm lyng er intens. Etter at jeg hadde passert stedet der brua går over Golverskardet og kommet et stykke opp i gjennom lia, så jeg etter hvert en mulighet for å spenne på meg skiene igjen. Golvertinden kom nå fram i det fjerne. Det er langt igjen enda. Endelig er det skiføre. Bedre med sørpesnø enn myr! Tinden lengst bort til venstre er dagens mål. Jeg har enda 1100 Høydemetre igjen. Bekkene ned fra fjellet hadde laget store søkk i snøen, så jeg forsøkte å krysse dem der de var åpne for sikkerhets skyld. På en av dem stoppet jeg og spiste turens første brødskive. Hele turen opp hadde jeg gått med kun nettingskjorte og ikke noe annet. Men nå var det tid for å hive på seg jakken, og den ble på resten av turen. Her begynner det å hjelpe. Jeg ser meg tilbake og ned Golverskardet. Her ser man ryggen opp mot toppen. Det var slakt og fint å gå opp over. Jeg holdt til venstre for fjell (1076). Når jeg hadde selve ryggen opp til fjelltoppen igjen, fant jeg ut at jeg skulle ta en skikkelig pause. Jeg slo på GPS en for første gang, og den viste 1153 meter. Det vil si at jeg hadde 500 høydemeter igjen. Det skulle gå på en økt. Den siste ryggen gjenstår opp til toppen. Ca 530 meter oppover på skare og is. Jeg ser meg tilbake. Det begynner å hjelpe heldigvis! Et selvportrett i skaren. Starten opp var litt bratt, men etter hvert slaknet det. Men det ble hardskare. Skaren var tykk som is og nesten umulig å få staven ned i enkelte steder. Jeg måtte krysse opp, så det tok sin tid. Utsikten begynte etter hvert å bli flott, og jeg tok noen pustepauser og hvilte på stavene. Det var som vanlig lengre enn langt opp, men endelig var jeg ferdig med den lange ryggen. Jeg ser meg tilbake og både gruer og gleder meg til den lange nedfarten på hardskaren. Men først var det toppen igjen. Nå gjensto bare en kilometer med ganske slak stigning før jeg endelig var på toppen. Endelig ved varden! 6,5 timer, 16 km gjennom myr, sand, vann, sørpe, skare, is, snø og ca 1300 høydemetre. Det var helt enorm utsikt fra toppen. Alle de kjente fjellene på Sørhelgeland kan sees fra denne toppen. Litt dis i horisonten gjorde at sikten kanskje var litt redusert. De 7 søstre var innhyllet i et skyteppe, men for øvrig var det skyfritt. Bildene fra toppen legger jeg ut i eget galleri. Det obligatoriske toppbildet måtte tas, med Kvigtinden i bakgrunnen. Jeg fryser på fingrene! Det var kaldt på toppen, og jeg kunne ikke være lenger enn nødvendig. Jeg tok av fellene. Foran meg hadde jeg tusen høydemetre med skare og isføre. Dalen eller skaret jeg hadde gått opp var nå i skygge, og der jeg hadde gått i myk sørpesnø, var det nå blitt skikkelig hardt. Jeg pakket kameraet ned i sekken, og satte nedover. Det skulle ikke mye hellning før jeg fikk uhorvelig stor fart! Jeg krysset meg nedover att og fram. Enkelte steder ploget jeg og enkelte steder gled jeg sideveis på stålkanten på skiene. Jeg var glad de var ny slipt. Jeg trynte to ganger og jeg fikk ved nærkontakt konstatert at snøen var så hard som den kjentes ut som. Den ene gangen jeg falt ble staven overbelastet og litt bøyd. Da jeg kom ned til det punktet jeg hadde spist tidligere satte jeg med ned og strekte bena litt. Det banket i lårene etter så anstrengende skikjøring, men jeg var glad for at det verste partiet med stålis og skare hadde gått såpass bra. Etter denne pausen, var det lettere kjøring og jeg krysset og fulgte mine egne spor ned Golverskaret. Da jeg kom ned i Golverskaret var det av med skiene igjen. Nede i Simskaret oppdaget jeg en ørn som satt i en tørr gammel furu. Et flott syn med fjellet i solnedgang i bakgrunnen. Før jeg hadde fått opp kameraet var den på vingene og borte. Etter å ha kommet et stykke ned i Simskaret spente jeg på meg skiene der det var snø, og staket meg nedover. Det var det samme problemet med bekker som måtte krysses. Jeg hadde etter hvert fått en fin teknikk til å krysse, men et par ganger holdt jeg på å renne rett i bekkene siden det nå var frost og skare der det var skiføre. Ellers mye myrlendt terreng. Jeg hadde før denne turen halvveis tenkt å ta med telt og overnatte i Simskaret. Det vil jeg gjøre en annen gang, nå som jeg har blitt kjent her i ytterkanten av nasjonalparken. Jeg hadde ikke takket nei til telt og noe middag når jeg hadde gått så langt. Veien ned Simskaret var lang, og jeg var ikke ved bilen før kl 0030. Det vil si at jeg brukte 11 timer på denne turen, og jeg var fornøyd med det. Jeg anser ikke meg selv som noen habil skiløper, oppvokst som jeg er på en holme. Det viktigste for meg er å komme ned uten å brekke noe Det hadde gått mye fortere om det hadde vært annet føre, men slik vil det vel alltid være. Ett strek i regningen at det ikke var snø hele veien, men det går mot sommer og snøen kan vel ikke ligge evig. Jeg ser allikevel muligheten for å gå opp Simskaret og ha en Base Camp med telt en gang senere. På veien tilbake til Velfjord tok jeg et bilde av Storklumpen som speilte seg i Store Svenningvatnet. Flott solnedgang, eller soloppgang. Det er noe i det ordtaket at man ikke skal sove bort summarnatta. Masse dyreliv langs med veien også. 3 elger, 3 harepuser og ei skogmus krysset foran bilen på veien inn Velfjord. Jeg var ikke tilbake på hytten før i 3 tiden. http://www.kjiver.no/Golvertinden.htm Mvh Kjell Iver