Vinnerliste

Ettermiddagstur med @TerjeHtil Kattfjordeidet. Egentlig skulle vi til sommertoppen på Tverrfjellet (til venstre i bildet), men vinden blei sur og kaffetørsten stor, så vi tok pause og snudde på skitoppen. Utsikt mot Tverrfjellvatnet, Middagstinden og Skitntinden.

Ruslet en liten nærtur i dag for å teste nye støvler (Walk King) for neste fjelltur. Vi bor i Oslo men har bare tre minutter å gå opp til skogkanten, derfra er det 20-30 minutter å rusle opp på Grefsenkollen, enten man følger turveien eller går stiene (med fin utsikt på kjøpet). Liker godt å fullføre runden med å gå ned til og rundt Trollvann og gå "bakveien" gjennom skogen og over Grefsenkleiva tilbake, en fin runde på en drøy time. Støvlene virker veldig gode å gå i, kjente ingen "klempunkter" på første korte tur. De gamle Haglöfs-ene var fine, de, veldig stive såler som var helt gull i steinurer, og potte tette. På ti år har jeg aldri hatt våte føtter. Men vannblemmer, det har jeg hatt, fra første til siste tur. På sitt verste kunne de gnage gjennom en Compede på 20 minutter. Første prøve tyder på at dette ikke blir noe problem med Alfa-ene 😊 Et par bilder fra tidligere besøk ved Trollvann.

Opinel!

Siste oppdatering for denne runden; tur til solbjørgfjellet fa madland. Flott tur selv om kartet mitt ikke stemte med terrenget. Jeg trodde stien skulle ta av på toppen av maribakken så overså glatt stiskillet midt i bakken. Noe som førte til en del vasing rundt i lyng og einer og steiner. Kunne selvsagt snudd og gått til vådlandsnuten menønsket meg litt kortere tur. Når jeg fant stien så var det kjempefin tur! Litt utenom merket sti på toppen men tettegras hadde laget sti der og? Rart.. så ingen folk etter at jeg tok av hovedstien. Tar gjerne denne turen igjen og utforsker området der oppe mer (men når en kjører alene er det slep å ut av bilen hele tiden åpne og lukke porter underveis men ser jo at det er verdt det!);

Tok meg en tur rundt Helgeren i helgen. Syklet hjemmefra utpå ettermiddagen fredag, inn i Maridalen, parkerte. Trasket i vei, forbi Øyungen (en del telt, men færre enn jeg hadde forventet), forbi Liggeren, over Gørjehøgda, så utenom sti til første leirplass, litt sør for Helgeren. Lørdag over Fuglemyrhøgda (bilde 1), rundt nordenden av Helgeren, et lite stykke på sti, så utenom sti i retning Barlindtjernet. Ved bekken fra Barlindtjernet støkket jeg det jeg tror må ha vært en orrfugl: stor fugl med rød topp/kam. Kjapp regnskur i det jeg kom fram til Barlindtjernet, fikk raskt opp teltet. Barlindtjernet er et av de mange småvannene i marka med gjørmebunn, men det var da fint der (bilde 2). Sen avgang i dag. Bratt og litt klyving opp til Barlindhøgda, regnskur i det fjerne (bilde 3). Ned fra Barlindhøgda var det dels bratt, ulendt og gammelt hogstfelt, så det tok noe tid å komme ned til stien. Passerte Helgerendammen med gammelt fløteanlegg (bilde 4), fulgte sti til Liggeren, Kalven og Øyungen. Passerte Øyungen i 19-tiden, der var det vindstille, nesten ikke folk, og markert lukt av høst, herlig. Så var det transportetappen ned til sykkelen, og sykle ut Maridalen og hjem. Passe god og sliten da jeg kom hjem, og ikke minst: sulten!

Litt kjapt, har en 40kg bikkje faen som alltid er med på tur. Koselig med hund. Denne varianten er riktignok utstyrt med manglende hemninger og fornuft. Så et telt er likså greit det samme som hoppeslott eller en stein å klatre på. Barduner og slikt er jo gøy og sitter man fast så er det bare å gi gass, noe ryker til slutt. Fram til nå har alternativene vært fri himmel camping, med tarp. Eller bikkja i tau til et tre fram til legge tid. Barduner er her det største problemet. Henge på noe som gjør dem mer synlige er ikke en løsning. Bikkje faenskapet lukker øya og bryter seg gjennom rose busker om det han mener det er kjappere enn å gå rundt. Jeg kjenner mangelen på erfaring med telt gjør det lett å gå seg vill. Bardunene er jo der for en grunn? eller kan man klare seg uten? Så telt som kan stå av seg sjøl i litt rufsete vær, 3 sessonger+, blir nok ikke høyfjell og vinterstormer. Plass til 220cmx65cm underlag og ei bikkje + fortelt til en recon og sko. Lett nok til at det blir med i sekken. En pris som samsvarer med kvaliteten man får.

Det er nok den beste tilnærminga for turplanlegging både vår og haust. Sjekk vegvesenets webkamera på Dyranut før avreise, for å sjå korleis forholda er. Og sjekk yr for å vurdere korleis det vil utvikle seg, sjekk gjerne for ein plass lenger vest og lenger aust også. Uansett kor kaldt det er, vert det ikkje snø dersom det ikkje er nedbør. Det er uansett ikkje mykje snø så tidleg, så plan B treng ikkje vera langt unna. Dersom snøværet har kome vestfrå (mest vanleg), er det mindre snø austover, og plan B kan vera nokre få kilometer lenger aust.

Nei, nei, Jan Erik Wold, Gnorekvadet fra samlinga Kykelipi. - og fluene surra og myggen den beit men like forbanna satt'n Johan og dreit.

Mot nord av Rolf Jakobsen er høyt på lista! Nord Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn. Finn den ulendte stien. Hold den. Den er kortere. Nord er best. Vinterens flammehimmel, sommer- nattens solmirakel. Gå mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord.

Jøss.. hjemlige trakter der @rayun! Bra dere kom dere opp. Jeg har strekt en del av den kjettingen der oppe på toppen og bruker den stien som trimtur hele året. Jeg er deleier i gården der på bildet. Fin plass. Kom ned i dag fra en fin 4 dagers tur på Vevelstadlandet. Kupert terreng er bare forbokstaven. Målet var Andalshatten 968, som ligger veldig utilgjengelig til på vestsiden av Lomsdal Visten NP. De aller fleste som bestiger denne toppen bruker båtskyss, men jeg valgte å gå runden helt fra ferjeleiet, via Hornstinden 885, Rundfjellet 719 og Fornesshatten 900+ Ser deler av fjellene jeg gikk fra ferjevinduet den daget jeg startet Mot brønnøysund og Torghatten Tilbake mot ferjeleiet.. Mot vega en sen kveld Fra Hornstinden Min Iphone viser 73000 skritt på denne turen. Spennende område - og fisket var veldig bra også.

Nå er jeg stålsatt. jeg følger det bud Der byder i høyden att vandre. Mitt lavlandsliv har jeg levet ut Her på vidden er frihet og Gud. Der nede famler de andre. Henrik Ibsen

Her passer det fint å lime inn et dikt av en naturmann alle i Trøndelag har et kjært forhold til - Jon Østeng Hov! Skal hilse fra fjellet Skal hilse fra fjellet jeg kommer med bud; det lyste så herlig der inne. På floene vogga myrduna brud, mens viddene lekte så linne. Det let i kvar busk, det var slikt et kor, og sang til mitt øre seg søkte. Og rypa, min elskede, møtte mitt spor, hvor sti langs med bekken seg krøkte. Det glitret i stryket, det blinket i vak, og gleden i brystet mitt bruste. Over aurete botn storfisken rak, mens fjellbrisen vasskorpa kruste. Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg, mens nevera trivelig smilte. Og under dens lauvheng med glede jeg såg, at villreinen stille seg kvilte. Skal hilse fra fjellet - det evige land, hvor moskus og jerven har bolig. Min lengsel dit inn er blitt som en brann. Kun der får jeg fred og blir rolig.

Fjellet slår sprekker av Harald Sverdrup "Faen til varme!" ropte fjellet og sprakk. "Nei da," sa to svever og en blåklokke og stakk hodet opp av sprekken. "Faen til tørke!" ropte fjellet og revnet. "Nei da," sang bekken og smøg seg som ei jente mellom steiner i revna. "Jeg er faen så grå," tenkte fjellet halvnøgd. "Nei da," sa vinden og lysket i myra av rødmende molter og strå som neide så mykt. "Nei da" hvisket ti linnea på en stein. "Her er faen så stilt," sa fjellet og smilte. "Nei da," sa bekken og la seg på fossekanten, trallet og klukket med løse håret nedi skummet. "Nei da," ropte vinden og spyttet litt yr gjennom dvergbjørk og krekling og vidje. "Jaja," mumlet tindene og stakk nesa i sky og brente seg nesten på sola!

Høstdikt - av Bjørn Venstad Hvis du har stått ute ei klar høstnatt og hørt lyden av magnetismen fra månen treffe jorda som et teppe av elektronisk musikk bak de andre lydene fra naturen ... da har du spist fleinsopp

Hei. Intet er vel bedre enn å steke fisk på gode tunge malmpanner og bruker jo slike konsekvent på komfyren hjemme samt på bål og gass når man ikke skal bære så langt. Men så var det jo det med å ha noe som ikke veier så mye i sekken når man drar på lengre turer. Jeg er møkklei slike tefonpanner som selges i hopetall fordi teflonen skades om man er uoppmerksom et øyeblikk om varmen er sterk. Og det skjer ivertfall ofte for meg. Så jeg søker ei grei turpanne til å ha i ryggsekken som både kan fungere på bål samt på gassbrenner eller rødspritbrenner/stormkjøkken. Jeg leser om slike keramiske turpanner som er kommet på markedet nå og ser f.eks Primus Litech som et mulig alternativ. Er det noen her som har denne panna og kan gi en tilbakemeldig, alternativt andre produkter i samme leia..?

Hei! Jeg er ikke av typen som hører på konspirasjonsteorier og lignende, men i helgen så jeg en interessant film, basert på virkeligheten, som heter 'Dark Waters'. Den handler om hvilken skadelig effekt Teflon har hatt på miljø og personer fra begynnelsen. Stoffet PFOA som er i eldre typer teflonpanner har nå blitt forbudt å selge i USA/EU. Etter å ha sett denne filmen har jeg bestemt meg for å droppe de eldre pannene jeg har brukt på tur, som inneholder teflon..

Opplever ikke Eka 10 "slira" eller kniven i seg selv som problematisk, men skulle ikke være vanskelig å finne alternativ slire. Har for eksempel her en nylon slire med flaps og trykk-knapp fra Marttiini og ei med borrelås fra Leatherman som den passer i. Har dessverre ikke modellnavn/-nummer på disse. Og til trådstarter: For flere (også noen dyrere!) alternative lommekniver, her er et par søk i tråden "Den ultimate turkniv finnes den": Lommekniv: www.fjellforum.no/search/?q=lommekniv&quick=1&type=forums_topic&item=37596 Foldekniv: www.fjellforum.no/search/?q=Foldekniv&quick=1&type=forums_topic&item=37596 se også denne tråden: www.fjellforum.no/topic/14896-foldekniv-i-skogen-og-på-fjellet/

Du har jo omnilite med silencer da. Er man nøye med god nok forvarming så går det lenge mellom hver rens. Den er stille og god til å kokkelere med. Pumpene og flaskene du evt har fra omnifuel passer også omnilite.

Otter Mercator

Ah. Har ikke hørt noe om at den bråker. Har både XGK (gammel) og Whisperlite. Sistnevnte er å leve med lydmessig. Men må jukses og lures litt med hvis du skal koke på lav varme.

Jeg må si at her er det Svalbard heavy duty buksen som imponerer mest 👏🏻 liker spesielt godt stramme muligheten i bunnen av buksa! Å stoffet virker skikkelig solid. Rett og slett en bukse jeg likte ekstremt godt. Blir spennende å se hvor varm den blir på tur. Falketind flex1 heavy duty var heller ikke dum, men mye mer flex i materialet og langt tynnere feel selv om den virker «solid nok» vanskelig å forklare! Begge buksene har nødvendig beskyttelse nede på insiden av bena slik jeg kjenner godt fra Lundhags makke buksa jeg har! Jeg syntes passformen er bra og de er begge litt over normal lengde i bena! Makke og fjellreven må jeg ha lang modell, det slipper jeg med disse to. mer også godt å se at de har gjort forbedringer på knapper og borrelås rundt livet på disse kontra eldre bukser jeg har fra Norrøna 👏🏻

EKA, og Opinel ja. eka-knivar.se/3491-2/ - www.prisjakt.no/category.php?k=v2936&t=4470 www.opinel.com/en - www.prisjakt.no/category.php?k=v2936&t=18814

Siden du kaller deg @trugepetter regner jeg med at du digger å gå på truger. Det er min favoritt nr. 1 om vinteren. Gå hvor man vil. Lage sine egne spor. 👍 Ikke så veldig lenge igjen nå, håper jeg. Sånn er det ofte. Man gleder seg i forventninger om det som kommer. 😉

Vel, det går lenge mellom hver gang jeg kommer over kvalitet som dette. Evnen Kristian har til å formidle med kamera og bruk av diverse vinkler er rett og slett enestående. Anbefales på det varmeste for de som liker den slags

Kjøpte nylig en Lundhags Makke etter anbefaling fra tshansen tidligere i tråden og må si jeg er meget fornøyd med den. Veldig lett og fin å gå i, selv over flere mil, samtidig som den virker forholdsvis solid. Har tidligere brukt en Fjellreven Keb og personlig så syntes jeg denne føles tyngre og mer ukomfortabel i bruk.

Skyene er i allefall i full bevegelse her nede når jeg tråkker på gasspedalen, men nå har jeg vært her nede i snart 2 måneder og har lyst til å sitte et sted i skauen i Trysil eller ved Alta Elva.

Dette er ingen konspirasjonsteori nei. Langtidseffektene av disse fluorforbindelsene (PFOA, PFAS) er det ingen som har riktig oversikt over. Friluftsbransjen er også en versting. Veldig mange (de fleste) vanntette membraner inneholder slike fluorforbindelser. Det er i produksjonen utslippene skjer, så vi bør sørge for å bruke opp jakkene våre og kjøpe fluorfritt neste gang.. Ikke mer Goretex på meg før de kommer med en fluorfri membran! Norge har forøvrig hatt forbud mot PFOA siden 2014, og jobber (alt for sakte) for å få bort også andre prefluorforbindelser (PFAS) https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/norge-vil-stanse-bruken-av-farlige-fluorstoffer/id2684035/

Utan at dette er svar på det konkrete spørsmålet, har eg nokre forholdsreglar utover det med god lufting. Sjølv om CO er luktfri, er det nokre lukter som følger med CO. Den minste antydning til eksoslukt eller lukt av uforbrendte hydrokarbon, er indikasjon på ufullstendig forbrenning, og då er det også mykje CO. I så tilfelle er meir lufting, og pusting i teltåpningen, i staden for inni teltet, som gjeld. Den minste antydning til vondt i hovudet, kvalme eller såre auge, kan vera teikn på CO. Då er det ut av teltet for å få frisk luft, og full lufting av teltet før eg går inn att, som gjeld. Det er her det er lett å gjera fatal feil, dersom ein ikkje er oppmerksom på faren. For med desse symtoma kan det vera freistande å legge seg ned, og å la kokeapparatet fortsette for at det ikkje skal bli kaldt. Gjer ein den feilen, er ein ferdig.

Poenget mitt var ikke at mangelen på O2 var årsaken til CO produksjon, men en faktor som på sikt vil øke CO produksjonen. CO2 klarer vi ganske mye av. Norm for eksponering i løpet av 8t er 5000ppm med CO2 men bare 20ppm med CO. Som du sier blokkerer CO opptakskrav av O2 i blodet. Men det mangle glemmer er at CO akkumuleres og eksponering over tid kan være uheldig selv ved mindre konsentrasjoner. har tidligere sett ganske lett på det med CO og fyring i telt. Men etter en forgiftning så er jeg nå noe mer forsiktig.

Tur til låglia med flere vindmøller - og kyr på hjemveien over jæren (kyr er visst fellesnevner for bilder i år..); (noen må forklare meg igjen hvordan jeg får snudd bilder...) så en tur jeg bare har gått en gang før, nemlig til brusanuten og karten. Også en kjempefin tur jeg vil gå igjen (og flere morsomme kyr..og ikke så morsomme vindmøller)

En "Kom deg ut"-tur etter middag, fra Rørvik til familiehytta ved Langvatnet via "Einarhytta", Vattatua, gapahuken i Bardalen, og Vikestad: Drøyt 8 km, på nøyaktig 2 timer, fint tempo. Var faktisk flott solskinn det meste av turen, ikke helt som meldt. Tok meg tid til å fiske litt, mange napp, men bare en bitteliten som ble med helt til land, den slapp jeg uti igjen. Fikk bilskyss hjem igjen. Fin liten tur - klarte meg heeelt uten høydesykesymptomer på 162 moh

https://open.spotify.com/track/4Tov4U60mI5MhWWusJNYrg?si=5dYqwpbxQZSDfBRU7GS24Q

Skau-TV har de aller beste programmene. Bare avbrutt av pause-elg i ny og ne.

Fin tråd å vekke fra de døde Fjellrelatert og eksistensialistisk - "Din veg" av Olav H. Hauge. Ingen har varda den vegen du skal gå ut i det ukjende, ut i det blå. Dette er din veg. Berre du skal gå han. Og det er uråd å snu. Og ikkje vardar du vegen, du hell. Og vinden stryk ut ditt far i aude fjell.

Kammok Mantis og Mantis UL er og en pakke med køye (ingen erfaring forøvrig), avtagbar myggneting og oppheng. 10 fot lang køye. Noe dyrere enn Hennessyen.

Jeg har en DD Hammock Frontline med innebygd myggnetting, hvis man vil unngå myggnettingen for å sitte eller bare legge seg ned er det ikke verre enn å bare snu køya med myggnettingen ned mot bakken. Så antar det går helt fint på den køye du vurderer og.

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Alt belegg på metall slites ut er min erfaring. Ikke vurdert Trangia Duossal, rustfritt stål, varer evig og veier mindre enn litech for de som teller gram... eller panne i karbonstål (en av utallige varianter), veier noe mere men har de samme egenskaper som støpejern.

Hei Jeg tenkte det var greit å lage en ny tråd om dette emnet da jeg er i gang med å lage en serie på flere episoder som tar for seg fotografering på tur. Jeg tenker derfor å samle alle episodene her da det gir en enkel oversikt, og om det er noen som luer på noe er det bare å spørre. Dette er også et temaet som jeg tror flere her kan være interessert i, og jeg håper flere kan plukke opp noen nye tips og synes det er interessant å se min prosess for å ta gode bilder.

Tror jeg på et eller annet tidspunkt lovte bilde du kunne bruke av dagsturhytta på Storfjellet. Du skal bare benytte dette om du kan få nytte av det:

En liten oppdatering etter hjemkomst Vi endte opp med å kjøre til Bessheim og gå ut derfra. Vi kom oss litt sent avgårde fra Oslo og var ikke oppe før rundt 21:00. Litt i tvil om vi skulle sette oppover den kvelden eller slå opp teltet på campingen forhørte vi oss i resepsjonen og fikk beskjed om at vi ville rekke opp før det ble mørkt. De gikk med nød og neppe og vi fikk slått opp telt i sydenden av Bessvatnet i det det siste lyset forsvant. Det blåste og småregna litt men det var ikke noe ett nyinnkjøpt Helsport Fjellheimen Pro 3 ikke tok unna for. Dagen etter våknet vi i nitiden til knallsol og mye mindre vind. Fordi vi hadde slått opp teltet helt nede ved vannet (og all knotten) besluttet vi å bryte opp campen og gå videre innover før vi lagde oss frokost. Etter ett par kilometer langs vannet fant vi en flott plass i le mellom to knauser og satte opp teltet. Stor var gleden da flere reinsdyr kom på 10-20 meters hold for å sjekke ut hva vi dreiv med. Målet var egentlig å gå til toppen av Besshøe, men en liten realitetssjekk i forhold til fysisk form gjorde at vi droppet det og heller gikk oss en god tur langs vannet før vi returnerte til teltet for litt mat og lesing. Vi sov lenge på dag tre også og tok det med ro før vi pakka teltet i tolvtiden. Ideelt sett skulle vi nok ha vært litt raskere, for den siste timen av nedstigningen til Bessheim regnet det sidelengs. For oss gjorde det ikke noe, for vi hadde tørre klær i bilen, men vi synes litt synd på de få vi møtte som var på vei oppover. Alt i alt er vi superfornøyde med turen. Nytt telt funka kjempebra, hunden debuterte med kløv uten problemer og vi kommer til å dra på flere turer med overnatting i fjellet

Alt begynner med en plan. Denne var enkel; starte fra Halsjøen i Våler/Hedmark, laste 2 pulker med mat og utstyr, og ta en dag av gangen med stø kurs mot sola ei ukes tid. Det ble seks dager hvor vi i hovedsak holdt oss i nabolandet, med en del mer snø enn vi hadde bedt om, 30 grader forskjell på dag og natt, åpne myrer i motlyset, åser kledd med barskog så langt vi kunne se, en studie i jakttårn og skogsbilveier, kontakt med velvoksne elger, overnatting i gamle skogsarbeiderkoier og stopp ved gjengrodde finnetorp, og til slutt en sjarmøretappe langs en velbrukt scooterled inn i gamlelandet. Her er en liten rapport i form av et "billedbrev". Haldammen, sør i Halsjøen. Her ble det fløtet tømmer frem til 1981, og tømmeret kom etter hvert ned i Glomma og videre til Borregaards anlegg. Bestefaren min jobbet 50 år som skogsarbeider, han fortalte at det lå så mye tømmer på Halsjøen vinterstid at isen bøyde seg. Årets høydepunkt var da dammen ble åpnet om våren og alt tømmeret skulle nedover elva. Vi skal imidlertid ikke dit, men oppover lia mot Juvberget, ikke helt til topps men opp mot finnetorpet med samme navn. Det er 6-7 km og tar 4 timer i bratt motbakke og med masse nysnø som har kommet i løpet av den siste tida.Vi følger den gamle kjerreveien opp Juvberget, og kjenner hvordan det må ha vært å være hest. Eller boende her oppe, for eksempel på plassen Gunnarshaug som det kun er tufter igjen av. Det er bratt og tungt, men vi finner en god rytme etter hvert. Ingen av oss har mye pulkerfaring, men det er som kjent bare én måte å få erfaring på. Dessuten vet vi at DNT-nøkkelen fungerer i Juvberget, og vi gleder oss til å nyte den første kvelden foran svartovnen på det gamle bruket. Det nærmer seg skumring når vi er framme på tunet på gården Juvberget, den ligger på norsk side av grensa. På Juvberget finner du Finnskogens bratteste partier, og en flott gård som ble ryddet av Liitiainen-slekta rundt 1670. Vi finner etter hvert nøkkelboksen og takker eierne for at de lar deler av huset du ser her, være tilgjengelig med DNT-nøkkel. Kvelden blir god med fyr i ovnen og velfortjent mat. Grensegata er et imponerende syn der den deler skogen i to mot sør. EU til venstre, moderlandet til høyre, ingen passkontroll. Under krigen kunne denne grensa bety liv eller død for nordmenn på flukt. For oss akkurat nå betyr den bedre muligheter for å finne scooterspor. Vi innser at det blir i overkant strabasiøst å dra pulkene i terrenget, så vi trekker over på svensk side. Scootersporet vi finner er langtfra ferskt, men ikke overraskende starter det akkurat ved grensegata. Jeg kjenner at motviljen mot oppmykning av scooterreglene blir en anelse mindre når fremdriften umiddelbart blir bedre. Gapahuker er det mange av på Finnskogen, og de er solid bygd av skogskarer, i kortreiste materialer. Når det er mye snø, er de ekstra gode å finne, ikke minst når det nærmer seg lunsjtid. Dette utmerkede eksemplaret befinner seg ved Hundbäcken på vei sørover mot bygda Järpliden, og passet perfekt for lunsj. Finnskogleden (merket sommerrute) passerer her, det er åpent og fint terreng gjennom furuskogen. Stemningen blir ikke dårligre av at bikkja får tiurer på vingene og at mattermosen er full av varme middagsrester fra gårsdagen. Kursen videre går mot den gamle skogsarbeiderkoia Nolbyholen. Koielivet. Hjemmekoselig inne på Nolbyholen, åpen koie som drives av såkalt Hembygdsförening. Godt med ved og i det hele tatt en fin plass å overnatte, når vi først fikk gravd frem inngangen. Tviler på at det hadde vært folk her på flere måneder. Jeg vekker Anne med Jularbo-vals neste morgen. Siden vi er på skauen har jeg byttet ut goretexjakka med ullgenser denne dagen. Det tar ikke så lang tid før det blir for varmt. Kursen settes mot Järpliden, bygda der Calle Jularbo skrev Livet på Finnskogane og Drømmen om Elin. Vi følger en skogsvei inn mot bygda, jeg liker det ikke helt, ser at det blir for fristende å gå der det er letttgått fremfor å følge myrer og høydedrag. To elger traver 150 meter foran oss på skogsbilveien, så vi får uansett valuta for veivalget. Bikkja bruker nesa mer enn øynene, og enser ikke elgene før han når frem til sporet. Det er mange år siden butikken i Järpliden stengte dørene for godt. Disken og vekta står igjen på innsiden, ellers er det stille i den gamle Jularbo-bygda. Noen har kjørt et ferskt scooterspor sørover langs Finnskogleden. Vi lar oss ikke be to ganger, og henger oss på. Gleden varer kun noen hundre meter, før sporet stopper. Det blir to km over myrene med snø til knes. En fin opplevelse, det går sakte, men kjennes godt. Vi bruker langfeller like så mye som kortfeller. Pulkene veier mellom 20 og 30 kg, i terrenget er det helt greit å ha skikkelig feste. Gapahuken ved Höcklingbäcken blir husvære på vei mot bygda Medskogen. Termometeret viser 18 minus, og det blir en kjapp skitur på morgenkvisten for å riste kulda ut av føttene. Neglespretten slipper taket etter hvert, og mens vi sitter der og koker morgenkaffe kommer endelig sola. Og den holder oss med selskap også de neste dagene. Lav morgensol ved Höcklingbäcken gapahuk. Med vårsola i fjeset og nydelige snødekte åser, blir det en flott dag. Vi finner et bra scooterspor som fører oss til Medskogen, på veien har vi rastet ved en ungfuruskog der en hel flokk elger må ha beitet de siste dagene. De er nok ikke langt unna når vi kommer. Skogsfugl ser vi ikke så mye av, antagelig ligger fugla i dokk etter at det kom 15 cm nysnø første natta. Godværet har satt inn, og vi har hele Finnskogen for oss selv. Det beste med pulk er at man kan ha med mye. Jeg har vært på et par "gramjegerturer", dette er i andre enden av skalaen, med mye god mat, sjokolade, kjeks, solide rasjoner, bacon til frokost hver dag osv. Isbor har vi også med, men det kommer aldri i bruk. Det er mye tømmerdrift på svensk side av Finnskogen, og vi passerer et par tømmerbiler i arbeid. Fristende å gå på skogsbilveien som er oppkjørt frem til hogstfeltene, men med en del grus i veien, sliter det på skiene. Herresokojan, noen har glemt å installere "ring hytta varm". Det blir den etter hvert, selv om vi i starten sliter med å få trekk i ovnen. Når 300 kg støpejernsovn først blir varm, da varer det ei stund. Skillet mellom brennkammeret og askeskuffen er borte, så det blir dobbelt brennkammer. Fersk mat og kaldt øl fra Ica på Bograngen, dette blir ren luksus. Med null måne og ingen andre lyskilder i mils omkrets, blir det en stjernehimmel av de sjeldne over Herreso. Tidlig morgen siste dag, solstrålene sniker seg inn mellom furuleggene. Været har stabilisert seg på iskalde netter og solfylte dager. Bretonen Hero nyter det frie livet på skauen, og vi begynner så smått å tenke på at det skal bli godt å komme ut av de dype skoger også. Siste dagen blir en ren sjarmøretappe i godvær på scooterspor som til slutt ender ved innsjøen Tysken. Der haiker jeg tilbake til bilen (det er en annen historie, som vi ikke skal ta nå...) Prøver meg på en liten omskrivning av et gammelt værtegn. "Når mer enn halve jakttårnet er skjult av snø, da blir det sein vår" Finnskogen vinterstid kan anbefales.Et perfekt scooterspor. På den måten at det går dit vi skal, det sparer oss for masse krefter, og - best av alt - det er helt fritt for scootere. Faktisk møter vi kun 3-4 scootere under hele turen, og med en av scooter-gamlekara fra Skråckarbärget blir det en veldig trivelig prat. Noen fakta: Tur fra 11-16 mars 2018. Overnatting i Juvberget (DNT), Nolbyholen (åpen koie), Höcklingbäcken gapahuk (kjølig), privat stuga på Medskogen, Herreso (åpen koie). Anne og Egil i sin beste alder, puss en sprek breton som fikk slippe kløv pga store snømengder. Proviantering underveis i Bograngen (velutstyrt Ica). Kan også anbefale DNT Finnskogens karthefte med rutebeskrivelser, mye nyttig info. Utstyr: Fischer fjellski med lang- og kortfell, en ombygd barnepulk og en pariserpulk med stivt drag, lett sekk i tillegg. Matlaging på bål/ovn, droppet primus, to solide termoser derav en mattermos, stor bålkjele pluss kaffekjele. Aller viktigst var det å ha med en kraftig spade med langt skaft. Mye åpent terreng, mange skogsbilveier, lett å orientere. Mye finnekultur og historie fra finneinnvandring, krigen, flyktningeruter mm for den som er interessert. Ingen trengsel eller kamp om overnattingsplassene, her er det knapt andre folk på tur vinterstid. Sporsnø hele veien; veldig mye elgspor, hare og rev, ingen som vi med overbevisning kan hevde tilhører ulv eller andre av våre store rovdyr, og relativt lite kontakt med skogsfugl, men tipper de ligger i dokk. Heller ingen orrelyder å høre om morgenen, vi skulle gjerne hatt ei natt ute med fugleleik, men det får bli neste gang. Det samme gjelder isfisket. ----------- Bildene nedenfor her er mer i tilfeldig rekkefølge, men gir noen flere inntrykk fra "Livet på Finnskogane". Forøvrig kan man si mye om Calle Jularbos låter, men når Drømmen om Elin først har festet seg mellom ørene, så må det to elger til før valsetaktene forsvinner. Mye snø. Antagelig hadde det vært lettere å ta alt på ryggen fremfor pulk, men artig å prøve noe vi ikke har så mye erfaring med, og dessuten er det artig å holde seg til den planen man har. Fischer fjellski med kortfell. Angret ikke på at jeg kjøpte nye både kortfeller (Fischer bred type) og langfeller til turen. Blåswixen ble aldri brukt. Konstruksjonsfeil, røyken skal opp mot himmelen, ikke inn i husværet. Bikkja stakk av, mens andre søkte ned mot gulvplankene for å overleve. Vårsola varmer, Finnskogenlivet gir mersmak. Liker du ikke dette, så har du neppe noe på Finnskogen å gjøre. Her er ingen spektakulære topper eller frådende fossestryk, men slake, skogkledde åser, blåner så langt du kan se og en ro som du kun finner på skauen. Velbrukt bolig ledig for ny sesong. Innflyttingsklar, noe rengjøring må påregnes. Utrolig bra hund; klager aldri, er alltid i nærheten, tar den maten og den liggeplassen han får, blir aldri sårbeint. Tar i mot all kos og gode ord med stor takk. Ikke fri for rampestreker, men ber alltid om unnskyldning. Konklusjon: får være med neste gang også. Juvberget, gammel storgård der du kan overnatte med DNT-nøkkel. Inne på Juvberget. Vi fyrte kun i det miste rommet, og lot det store være lager- og pakkeplass.

Uansett hvilken rute du bestemmer deg for, dersom du trenger skyss inn til/ ut fra startsted/mål må du gjerne ta kontakt. Nå er jeg riktignok mye opptatt med jobb og reising i slutten av august, men dersom jeg er hjemme (Bardufoss) kan jeg sikkert være behjelpelig..:-)

Start i Sørdalen:

varanger halvøya!

Må bare nevne Hammerfest kommune sin skrytevideo av Seiland nasjonalpark, den fikk ihvertfall meg interessert i å svinge innom en gang.

Sørøya på langs?

https://turhistorie.blogspot.com/ Det er noe spesielt med Reinheimen nasjonalpark, eller heimfjella som jeg ofte kaller det. Krystallklare fjellvann, et dramatiske landskap med høye og stupbratte fjell som står majestetisk slik de har gjort i tusenvis av år. Villrein, kongeørn og ikke minst jerv holder til i parken. Ikke sjelden skjer det at jerven eller fjellfrosken som noen kaller det, blir observert. Her er det lett å finne villmarksfølelesen og det har nærmest blitt obligatorisk at denne nasjonalparken skal besøkes hver sommer. På grunn av den kalde sommeren har det ikke blitt så mange turer hit i år som vi gjerne skulle ønske. Men nå hadde vi ei uke tilgjengelig og værmeldingene så meget bra ut. Hvert fall de første dagene. Som alltid før en tur i disse områdene, tok jeg turen innom Nordal Fjellstyre sin hjemmeside. Her finner du oversikt over hvilke vann som blir kultivert. Dette gir en god indikasjon hvor du kan finne storfisken, og det kommer godt med. Men fra tidligere erfaringer visste jeg at ørreten kunne være vanskelig å lure der oppe, og det var ikke uvanlig med bomtur. Tro meg, det visste jeg alt om. Det var på tide med årets første storfisk. Turen startet på Slettevikane noen få kilometer før Trollstigen, så skulle vi følge Langfjelldalen innover. For et par år siden da vi gikk her traff vi på et par eldre karer som fortalte ivrig om hvor det kunne være vært å prøve fiskelykken. Jeg husker godt når de nevnte ett spesielt vann. La oss kalle det Storfiskvannet. Der skulle det svømme noen store ørreter, det var ikke måte på for noen fisker de hadde fått der. Man skal jo alltid ta slike fiskeskrøner med en klype salt, men til og med etter å ha slått av 25% i skrytetillegg var det ingen tvil om at det måtte bli en tur dit. Det var lørdag og blå himmel da vi gikk med fulle sekker og høye forhåpninger innover Langfjelldalen. Det ble en lang etappe i dag, og etter x antall km langs stien, over ei elv, opp en bakke, over enda ei elv og opp en siste bakke var vi fremme. Som alltid når jeg kommer til et nytt vann ser jeg instinktivt etter vak, men her var det dødt. Ikke at det la en demper, etter et kjapt måltid ble det noen kast. Men siden det hadde vært en lang dag tok det ikke lang tid før vi trakk inn i teltet. Ørreten kunne vente en dag til. Vi er i gang å turens første myggstikk er et faktum. Kathrine i godt driv innover Langfjelldalen. Der oppe ligger Storfiskvannet. Vi nærmer oss. Denne kameraten var ikke av den lettskremte typen. Ingen problem å komme seg tørrskodd over her. En liten pause før siste bratta. Det ble lite fisk denne dagen. På tide å ta kvelden. Etter den obligatoriske morgenkaffien bestemte vi oss for å ta ei runde. Et par resultatløse kast i Storfiskvannet ble gjort før vi pakket en liten dagstursekk og la av gårde. Det var ikke lange biten å gå før vi var på den nærmeste toppen. Her fikk vi ei virkelig flott utsikt nedover Langfjelldalen, nok en gang slo det meg hvor storslått naturen er her. Lagfjelldalelva rant rolig nedover den grønne dalen med bratte fjell i alle kanter. Ikke ei sky var å se på himmelen. Det var bare å puste godt inn, og la alle inntrykkene sette seg. Vi ble stående her ei stund og betrakte omgivelsene, men til slutt måtte vi gi etter for fiskeiveren. Vi ruslet ned til et lite navnløst vann sør for Storfiskvannet, det var blikkstille og speilblankt i vannet. Ikke et vak å se, meget mulig det var fisketomt her. Etter hvert trakk vi ned til Storfiskvannet igjen og endelig fikk vi sett et tegn på liv i vannet. Et vak langt der ute, det så virkelig ut som en fin fisk. Da visste vi i hvert fall at det var håp. Vi fisket oss systematisk langs vannet, kast etter kast ble gjort. Nye sluker i forskjellige farger og størrelser ble prøvd, og akkurat når jeg kjente at frustrasjonen begynte å spre seg i kroppen kjente jeg et kraftig rykk i stanga. Et solid mothugg ble gjort og jeg ropte på Kathrine. Fisk! Langt der ute kunne vi se en flott ørret kjempe for livet, her gjaldt det å ta det rolig. Sakte, men sikkert fikk jeg dratt den nærmere og nærmere land. Kunne det være kilos? Når endelig fisken var utslitt kunne jeg ta et godt grep rundt nakken på han (eller ho) og dra fisken opp på land. Vekta viste 990 gram. Siden jeg også kan ta ei ei fiskeskrøne eller to, ble vekten fort rundet opp til akkurat 1 kg. Årets første kilos var et faktum, så lett kan det bli gjort. Dagens første kast. Klar for en liten topptur. Langfjelldalen. Mot Langvatnet og Vermetinden. På toppen. Navnløst vann sør for Storfiskvannet. Ikke noe fisk å få her. Kathrine som ser etter vak på Storfiskvannet. Så var det fisk på kroken. Nervepirrende minutter. Så skulle den landes. Årets første kilosfisk. Ikke noe å si på kvaliteten. Middag. Kveldsstemning ved Storfiskvannet. På dag tre av turen bestemte vi oss får å gå videre. Dagens mål var Sletteflybottvatnet. Det var fortsatt flott vær og strekningen ned til Langvatnet gikk lekende lett. Har fant vi ei lita bu som stod åpen. Etter å ha lest gjennom hytteboken kunne de virke som at det var kun småfisk å få her. Etter hvert trakk vi nordover, og etter en liten oppstigning dukket Sletteflybottvatnet opp. Vi så ei hytte der og bestemte oss for å ta turen bortom. Den viste seg å være åpen. Denne var nylig restaurert og i topp stand. Naustet var navnet. Siden vi ikke hadde fiskekort her, var det meget praktisk at det var mulig å kjøpe fiskekortet på hytta. Da kunne vi fiske med god samvittighet. I hytteboka kunne vi lese om jevnlige observasjoner av jervespor og villrein. På ei lita fiskerunde fant jeg noe som kunne se ut som nettop et spor etter jerven, ikke godt å si, kanskje det bare var fra en hund? Fisken lot seg ikke lure og vi vurderte å låne båten som kunne leies her mot en beskjeden sum, men slo det fra oss. Resten av kvelden ble brukt inni hytta med stearinlys og lesestoff. Det hele endte med en nydelig solnedgang som la et magisk fargeslør på himmelen. Vi liker oss i telt, men det gjorde jaggu godt å sove i ei hytte også. Det er bare å takke Grytten fjellstyre som lar denne bua stå åpen, et flott tilbud. En typisk start på dagen. En del steinur ned mot Langvatnet. Langvatnet. Langvatnet er oppdemmet, her er det vist bare småfisk. Her var det ei åpen bu. Kathrine går mot Sletteflybottvatnet med Vermetinden i bakgrunn. Så var vi fremme, hytta kan skimtes til høgre. Turens første fotbad. Naustet. Her var det flott. Er dette jervespor? Eller kanskje bare fra en hund? Salknappen Magisk solnedgang denne kvelden. God stemning på hytta. Lite fisk å få her. For en kveld. Turen gikk videre til Kulevatnet, ikke lange etappen det. Her var det lite som skjedde, mye vind og lite fisk. Vi holdt oss stort sett i teltet. Hørte på podcast, leste bok eller bare kikket opp i telttaket og funderte litt om alt og ingenting. Etter ei natt her satt vi kompasskursen mot Isglupane. Etappen gikk via Kulehøgda før vi trakk ned til nordenden av det øvre Isglupane-vannet. Det blåste fortsatt kraftig og det ble derfor dårlig med fisket. Vi fant heldigvis en flott teltplass i le, så nok en dag kunne vi bare nyte slaraffenlivet i teltet. Det ble noen kast utover kvelden, men ikke et napp. Vi bestemte oss for at neste dag skulle vi heller prøve lykken i det nedre Isglupen-vatnet. Vi satte kursen mot Kulevatnet. Teltet slått opp ved Kulevatnet. Eneste rypa vi så på hele turen. Utsikt tilbake mot Storfiskvatnet. Fra Kulevatnet til Isglupane ble det en del kaving i steinura. Toppen på Kulehøgda. Isglupane (øvre). Teltet ble slått opp i le for vinden. Neste dag var været bedre og etappen ned til nedre Isglupen gikk lett. Da jeg var her i 2013 var det mye aktivitet i vatnet, nå var det helt dødt. Ikke et vak å se, kanskje den kalde sommeren kan være en forklaring? Ikke vet jeg. Vak eller ikke vak, noen kast tok vi, men fisk ble det ikke. Vi vurderte å ta ei natt her, men noen mørke skyer på himmelen fikk oss på andre tanker. Vi ruslet like så godt den siste biten tilbake til bilen. I det vi satt oss inn i bilen åpnet himmelen seg og på radioen meldte de om noen særdeles fuktige dager fremover. Perfekt timing med andre ord. Nedre Isglupane. Lite fisk å få. Siste etappen ned til bilen. Så var turen over. Denne turen kan kort oppsummeres med, ett napp, en fisk og ett kilo. Ikke akkurat drømmefiske det, men kjekt at den ene ørreten som ble landet var såpass stor. At fjellfiske kan være krevende er jo ikke noe nytt, det er vel godt dokumentert her på bloggen. Min teori er at den kalde sommeren har gjort fisket tregt, det har hvert fall ikke noe med fiskerne å gjøre. Kremt. Så er det bare å anbefale å ta en tur i Reinheimen. Mulighetene er utallige, og dette må da være noe av det beste norsk natur kan by på. Skal du fiske bør du ta med en 12 grams sølvblank spesial med røde prikker. Alle (de få) fiskene jeg har fått her, har stort sett vært på den. God tur, skitt fiske og husk at det alltid er lov å runde vekten på ørreten oppover. Det er slik ei god fiskeskrøne blir til. https://turhistorie.blogspot.com/

Sov i bilen på en avsidesvei på Dovre forrige uke. Ble vekt av heftig knurring som viste seg å være en gjeng fjellrever som lekte 5m fra bilen. Telte 6-8 hvalper og to voksne. Ble tatt mange bilder!

Vinje har jo fler, ved Rondane f.eks. - No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg, og same vind den heite panne svalar og snjoen ligg på fjøll som før eg såg. Det er eit barnemål, som til meg talar det gjer meg tankjefull, men enno fjåg. Med barndomsminne vil den tanke blandast det kjem i mot meg så eg knapt kan andast. (Etter hukommelsen... kan være noen feil) Litt svulstig etter dagens mål, men likevel bra med en god sanger. I Storegut-syklusen har han manga fine, så har vi jo Blåmann, Blåmann bukken min som også er et slags fjelldikt. Det vi har hengt opp på veggen heime (på do, det er der vi har tid til å lese det...) er Mer fjell av Rolf Jacobsen - fra samlingen Tenk på noe annet: Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet snart, så fort som allting snurrer rundt med oss. Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men enda bedre - fjell. Som ikke flytter seg en tomme om hele verden enn forandres (og det må den snart), så står de der og står og står så du har noe å legge pannen inntil, og kjøle deg og holde i noe fast. Jeg trivs med fjell. De lager horisonter med store hugg i, som de var smidd av smeder. Tenk på: - Den gamle nupen her har stått som nå helt siden Haralds-tiden. Den sto her da de spikret en arming fast til korset. Som nå. Som nå. Med sildrebekker på og lyngkjerr og den store bratte pannen uten tanker i. Den sto her under Belsen og Hiroshima. Den står her nå som landemerke for din død, din uro, kanskje dine håp. Så du kan gå derbort og holde i noe hardt. Noe gammelt noe. Som stjernene. Og kjøle pannen din på den, og tenke tanken ut. Og tenke selv. Børge Brende siterte første strofene da han holdt åpningstalen for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark i fjor, forresten.