Vinnerliste

Ruslet en liten nærtur i dag for å teste nye støvler (Walk King) for neste fjelltur. Vi bor i Oslo men har bare tre minutter å gå opp til skogkanten, derfra er det 20-30 minutter å rusle opp på Grefsenkollen, enten man følger turveien eller går stiene (med fin utsikt på kjøpet). Liker godt å fullføre runden med å gå ned til og rundt Trollvann og gå "bakveien" gjennom skogen og over Grefsenkleiva tilbake, en fin runde på en drøy time. Støvlene virker veldig gode å gå i, kjente ingen "klempunkter" på første korte tur. De gamle Haglöfs-ene var fine, de, veldig stive såler som var helt gull i steinurer, og potte tette. På ti år har jeg aldri hatt våte føtter. Men vannblemmer, det har jeg hatt, fra første til siste tur. På sitt verste kunne de gnage gjennom en Compede på 20 minutter. Første prøve tyder på at dette ikke blir noe problem med Alfa-ene 😊 Et par bilder fra tidligere besøk ved Trollvann.

Dette med at CO dannes når det mangler oksygen er nok riktig, men det er ikke dette som er den vesentlige årsaken når det gjelder primuser og gassbrennere (en sånn dårlig forbrenning der det mangler oksygen vil sannsynligvis være åpenbar med soting og gule flammer). Slik jeg har blitt forklart det, så utvikler alle brennere CO hele tiden (kullos, karbonmonoksid). Dette er nemlig første steget i forbrenningen. C + O => CO + avgitt energi. Deretter forbrennes denne CO-en (forhåpentligvis) til CO2: altså CO + O => CO2 + avgitt energi. Hvis denne siste delen uteblir vil ikke CO gå over til CO2 og vi får fare for kullosforgiftning. Siden molekylene strømmer fra brennerhodet og videre utover i flammene vil C + O => CO skje tidligere i flammen (nærmere brennerhodet), mens CO + O => CO2 skjer lenger ut ut i flammen (lenger vekk fra brennerhodet). Slik jeg har forstått det krever også denne siste forbrenningen litt høyere temperatur enn den første. Når du så setter en kjele inn i flammen vil dermed den delen av flammen der CO + O går over til CO2 kunne bli så avkjølt av kjelen at reaksjonen stopper delvis eller helt opp. Det er denne CO-en som forgifter deg. Avstanden fra brennerhodet til kjelen og utformingen av kjelebunnen vil påvirke dette. Du kan si at jo mer varme kjelen stjeler fra flammene, jo større risiko er det for å få CO. Jeg har også forstått det slik at hemoglobinet i blodet binder seg lettere til CO enn til O2, så selv om du puster inn rikelig med oksygen samtidig som du puster inn CO vil CO-en rett og slett blokkere for opptak av oksygen i blodet. I tillegg er det selvsagt en masse H-er (hydrogen) som også reagerer med O og går over til vann under forbrenningen (siden det er hydrokarboner vi fyller på tanken), men det er uinteressant i denne sammenhengen. Jeg er ingen kjemiker, så om noen ser feil i denne beskrivelsen er jeg takknemlig om de kan korrigere. Jeg ønsker også å lære mer. 😁

Hei. Dette finnes det flere tråder på her på forumet, men kort sagt kan de fleste brennere ta livet av deg dersom de blir brukt i et innelukket område. Dette skal du IKKE ta lett på. Det er langt mer enn tilgang til O2 som avgjør hvor mye CO som produseres - blant annet konstruksjonen av brenneren, avstanden mellom brenner og kjele, og utforming av kjele. WindBurner/Reactor/Jetboil utvikler MYE CO uansett hvor de brukes, og bør ikke brukes i situasjoner uten kraftig gjennomtrekk. Andre gass- og parafin/bensinbrennere er mer uforutsigbare, avhengig av høy/lav effekt og utforming/avstand kjele. WhisperLite, min bensinbrenner, produserer lite CO i mange situasjoner med bensin. Med parafin, vindskjerm og varmeveksler-panne utvikler den MASSE og har vært involvert i flere ulykker som kunne fått fatalt utfall. Du ser poenget. Les deg opp, ventiler godt ved fyring i telt eller teltåpning, kjenn utstyret ditt, vær forsiktig.

Orka seriøst ikke mer av henne etter diverse overtramp og tabber på tur, og jævla kleine krampeinnlegg på instastory - ble en unfollow etter det. Har ikke sett eller hørt fra henne siden da helt til du nevnte henne nå egentlig. Men det er hyggelig for henne da at hun klarte å fremstå smakelig på tv 😄

Tok meg en tur rundt Helgeren i helgen. Syklet hjemmefra utpå ettermiddagen fredag, inn i Maridalen, parkerte. Trasket i vei, forbi Øyungen (en del telt, men færre enn jeg hadde forventet), forbi Liggeren, over Gørjehøgda, så utenom sti til første leirplass, litt sør for Helgeren. Lørdag over Fuglemyrhøgda (bilde 1), rundt nordenden av Helgeren, et lite stykke på sti, så utenom sti i retning Barlindtjernet. Ved bekken fra Barlindtjernet støkket jeg det jeg tror må ha vært en orrfugl: stor fugl med rød topp/kam. Kjapp regnskur i det jeg kom fram til Barlindtjernet, fikk raskt opp teltet. Barlindtjernet er et av de mange småvannene i marka med gjørmebunn, men det var da fint der (bilde 2). Sen avgang i dag. Bratt og litt klyving opp til Barlindhøgda, regnskur i det fjerne (bilde 3). Ned fra Barlindhøgda var det dels bratt, ulendt og gammelt hogstfelt, så det tok noe tid å komme ned til stien. Passerte Helgerendammen med gammelt fløteanlegg (bilde 4), fulgte sti til Liggeren, Kalven og Øyungen. Passerte Øyungen i 19-tiden, der var det vindstille, nesten ikke folk, og markert lukt av høst, herlig. Så var det transportetappen ned til sykkelen, og sykle ut Maridalen og hjem. Passe god og sliten da jeg kom hjem, og ikke minst: sulten!

En "Kom deg ut"-tur etter middag, fra Rørvik til familiehytta ved Langvatnet via "Einarhytta", Vattatua, gapahuken i Bardalen, og Vikestad: Drøyt 8 km, på nøyaktig 2 timer, fint tempo. Var faktisk flott solskinn det meste av turen, ikke helt som meldt. Tok meg tid til å fiske litt, mange napp, men bare en bitteliten som ble med helt til land, den slapp jeg uti igjen. Fikk bilskyss hjem igjen. Fin liten tur - klarte meg heeelt uten høydesykesymptomer på 162 moh

Nå er jeg stålsatt. jeg følger det bud Der byder i høyden att vandre. Mitt lavlandsliv har jeg levet ut Her på vidden er frihet og Gud. Der nede famler de andre. Henrik Ibsen

Høstdikt - av Bjørn Venstad Hvis du har stått ute ei klar høstnatt og hørt lyden av magnetismen fra månen treffe jorda som et teppe av elektronisk musikk bak de andre lydene fra naturen ... da har du spist fleinsopp

Nytt program med kjendiser på TV2. Lasse har med gjester på div. jakt turer. Korte episoder, med hoved forkus på jakta. Kunne nok vert med noe mer, både jaktmessig og ellers. Men helt greit program. I første del, er det Thomas Alsgaard som er med på rypejakt. Nydelig fjellterreng de jaktet i og det med lånt hund. Hunden søkte ok, men det ble mye bomskudd, da spesielt kjusern. Han burde vel trent litt mer på leirduer, før han jaktet med hagle. Men nyskutt rype, ble det til middagen. Andre del (i kveld), var mye bedre, denne gangen reinsjakt, med Tonje Blomseth. Igjen fint fjellterreng. Her fremsto Blomseth på en helt annen måte, enn jeg har sett tidligere og ga et veldig bra inntrykk. Ikke noe hyling og skriking, eller humør svingninger. Hun ble mobbet litt av Lasse i begynnelsen, men taklet det bra. Det var dyr i terrenget første dag, men de var på langt hold og tilslutt så trakk dyra ut av terrenget. Andre dag gikk bedre og begge fikk felt dyr. Må si det var vellykket reinsjakt etter kun to dager i fjellet. Andre ganger kan jegere vente på dyra i dager, til og med uker. Følte programmet burde nevnes, også den positive måten Blomseth fremsto på her, etter mye kritikk. Har selv hatt blandede følelser angående dama tidligere, selv om hun var en "frisk pust", blant de mer de mer garvede og trauste.

Mot nord av Rolf Jakobsen er høyt på lista! Nord Se oftere mot nord. Gå mot vinden, du får rødere kinn. Finn den ulendte stien. Hold den. Den er kortere. Nord er best. Vinterens flammehimmel, sommer- nattens solmirakel. Gå mot vinden. Klyv berg. Se mot nord. Oftere. Det er langt dette landet. Det meste er nord.

August i rogaland hadde mye bra vær så ble mange fine turer. Men er ikke mange steder å gå nå uten følge av vindmøller (ogdyr på beite som jo er hyggeligere). øykjafjell; Og så til melshei - her hadde det regnet og jeg fikk bekreftet at det ikke er hverken gore eller tex igjen i joggeskoene;

Nei, jeg ville vel ha designet på en annen måte . Men det fungerer, jeg holder på å laste ned oppdaterte kart av områdene jeg trenger.

Blir litt oppdatering i rykk og napp her. Æ e nordlenning æ, Så årets sommerferie gikk absolutt rundtomkring, dvs med lillelbille (elbil) til harstad, før en runde på senja og andøya med søs&co før tilbake til harstad. Sandnes er fint, men nordnorge er fantastisk. Særlig når været slår til som nå. Gikk glipp av den varmeste perioden men ca 3 dager med regn erabsolutt innafor! Hadde tenkt å bruke litt mer tid på hjemturen men måtte plutselig tilbake desverre så får satse på å se mer underveis neste gang.. får fortsatt ikke til å snu bilder riktig på ipad?

Er et haaaav av plass i ytterteltet på Unna.. Her med Trangia 27 og Alfa Walk King str 44 for sammenligning:

Her har N+1 slått til for fullt på hengekøyesiden også... I løpet av sommeren er det anskaffet både enda en UQ og TQ, men problemet er at N+1 ikke er i korrelasjon til tilgjengelig tid, det virker mer som om den er omvendt proporsjonal. Så her klør jeg i fingra etter å få prøvd tingene, men ... Tilbake til @TorbjørnJ: Falkeberg UQ god til å være en underdyne tilbudt på det norske markedet. Man må bare være oppmerksom på lengdene på de medfølgende strikkene, har sett rapportert flere steder at de første utgavene hadde forkort strikk (primærstramming). For kort strikk gjør at underdyna presses ned og ut til siden når man ligger i hengekøya og man ender opp med CBS (cold butt syndrom), enkelt oversatt til rompefrost. Altså manglende isolasjon under bakstussen. Hang en hustrig natt i Maridalsalpene med våkeperioder hver annen time hver gang underdyna ble presset ut og vekk. Ikke å anbefale. Løses med f.eks presenningklyper eller annet som plasserer litt ned på siden av hengekøya der hodet og føttene kommer. Med utgangspunkt i en diagonal liggestilling har du da altså en klype i hodeenden, ca 50-80 cm inn fra opphenget og der hodet er nærmest kanten av køya. Tilsvarende har du en klype på motsatt side der beina er. Da holder underdyna seg bedre på plass, og gir varme til både hode og føtter. Selv har jeg nå investert i Hammockgear Incubator (-6C). Som indikert innledningsvis er den bare mottatt, og ikke prøvd, men førsteinntrykket er nok til at jeg heller vil ha den enn Falkeberg. Sømmer, oppheng og "følt" isolasjonsevne gir alle et langt bedre inntrykk.

Kommer det nedbør på den tiden, så kan det fort bli som snø. Under rypejakta den 15. september i fjor fikk vi 20-30 cm snø i de områdene som ble liggende et par-tre dager..

Liten dagstur med fiske og middag til et "hemmelig vann" i Telemark i går Ble 2 fisk, og den ble tatt med for å gi til min mormor og samboeren, da han eier deler av området ved dette vannet og låner meg nøkkelen til bomveien. Han er 94 år så han får desverre ikke kommet seg ut på skogsstykket og til vannet, så da er det jo litt stas å få fersk fisk fra vannet her Så var det middagstid - stekt på Trangia Triangle og med rødspritbrenneren. Bare å nyte maten og utsikten, ikke en eneste krusning på vannet!

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Jeg ville ikke gått for noe særlig lengre enn 7 fot i Oslomarka. Det er mange plasser hvor en lang stang vil gjøre det vanskelig å komme til å få kasta skikkelig. I år har jeg faktisk for det meste brukt en Shimano BEASTMASTER EX 165 UL (1-11g), og har hatt det veldig gøy med den.

Spar meg for flere kokkeprogrammer Spar meg for flere programmer om oppussing og interiør Spar meg for flere sangkonkurranser Spar meg for flere programmer om folk som skal selge bolig eller gjette verdien på dem Spar meg for flere programmer der noen skal finne seg kjæreste Spar meg for flere dårlige komiserier Spar meg for flere talkshows uten innhold Spar meg for flere allsang - konsepter Spar meg IHVERTFALL for flere programmer der folk stenges inne på hoteller og skal stemme hverandre ut Alt dette sparer jeg ganske enkelt meg selv for Men kommer det flere programmer om og med folk som er på tur, skal jeg sjekke det ut.

For å være sikker på at denne tråden oppnår zombie-status vil jeg informere om at Unna nå er behørig testet i både ruske og annet vær og godkjent med svært god margin. Beholder nok dette teltet til det dør av alderdom. Takk for oppmerksomheten.

Har ikke problem med å få LW inn i soulo. Skal bruke soulo med footprint, LW med chair kit og kanskje Helsport LY gapahuk som oppsett i dagene som kommer.