Vinnerliste

Spasertur i fjæra, Hotellneset, Svalbard

Dette var et nyttig innlegg, med en problemstilling alle med fjellstøvler bør være klar over. Det er jo megakrise å stå langt inne på vidda uten såle. Men etter litt googling og lesing i dag, så er min konklusjonen at det er gode grunner til at skofabrikatene bruker polyurethane (PU) som støtdemping i mellomsålen på sine fjell- og tursko. Men fordeler og ulemper burde det informeres mye bedre om. Det andre alternativet som de bruker er ethylene vinyl acetate (EVA), som også er mye brukt i løpesko. I følge en artikkel på Outside så må en påregne at etter rundt 1000 til 1500 km så er støtdempingen i en EVA-mellomsåle borte. Det skjer ved at sålen komprimeres over tid i bruk. Dette er vel kjent for løpesko, der ivrige løpere må påregne å bytte sko etter noen måneder. Fordelen med PU-såler er at de holder på støtdempingen mye lengre i bruk. Men ulempen er at PU-sålen brytes ned over tid under lagring på grunn av hydrolyse, så etter en del år så er sålen ødelagt selv om skoen ikke har vært brukt. Mens sko med EVA-mellom såler kan ligge lagret i årtier uten at de taper seg, i følge artikkelen på Outside. Så dermed koker det ned til bruksmønsteret hvilken type såle en bør velge. Hvis du er en ivrig turgåer som i snitt går 30 km i uken, så vil det tilsvare 1560 km i løpet av et år. Det vil si at en mellomsåle av EVA vil tråkkes ned og tape støtdempingen i løpet av året. Mens et sko par med PU-mellomsåle fortsatt kan brukes i lange tid med dempingen i behold, mens yttersålen og andre deler nok vil være utslitt lenge før hydrolyse i mellomsålen blir et problem, med et slikt bruksmønster. Men la oss si du har et par fjellstøvler som du bruker på en stor tur en gang i året og tilbakelegger 100 km i løpet av turen/jakta. Da vil det ta 15 år før disse støvlene har tilbakelagt 1500 km. Så da risikerer turgåeren/jegeren at skoene med PU-mellomsåle går i oppløsning eksempelvis det 7 året, eller enda tidligere. Det tilsier at et par støvler med EVA-mellomsåle som tåler å lagres er det riktige valget. Dette er avveininger som produsentene vel burde informere mye tydeligere om, slik at kjøper kan gjøre det riktige valget i forhold til bruksmønster som holdbarhet og andre egenskaper som kjøperen ønsker å vektlegge. Ideelt sett burde sko med PU-såler hatt en datostempling for når de var produsert slik at en kan vurdere bytte de ut i tide. Og ikke minst for å vite hvor lenge de har ligget i butikken før de blir solgt. Jeg kikket over beholdning av fjellsko jeg har. Ser at jeg har begge deler. Inkludert et par nær 20 år gamle sko med PU-mellomsåle som viser tegn på hydrolyse, men de har bare vært brukt til småturer de side årene, heldigvis. Og at det faktiske bruksmønsteret passer med det jeg har beskrevet over, selv om det har vært tilfeldig. Jeg kommer fortsatt til å kjøpe sko med PU-mellomsåler. Men nå vil det være et bevist valg. For min hovedbruk til dagsturer i nærområdet så er det ingen tvil om at det er det riktige valget for meg, med tanke på holdbarheten på støtdempingen i forhold til bruksslitasje på skoene. Noen nettsider for mer informasjon: Hanwag: HYDROLYSIS OF THE MIDSOLE - MIDLIFE CRISIS Beskrivelse av problemet og hvordan forbygge. Anbefaler test tur før lengre turer. Kan bytte sålen Asolo: Cleaning & Care Tilservarende artikkel som Hanwag. LOWA Warrenty & Repair Der de beskriver problematiken med hydrolyse for PU som de tar forbehold om. Men fremhever betydelige bedre holdbarhet i bruk forhold til EVA, for hvorfor de velger PU. Why do shoe soles disintegrate? Produsent av vernesko som beskriver fordeler og ulemper. Outdoor Gear Exchange: How to Choose Hiking Footwear Beskriver bruk av PU i forhold til EVA i mellomsålen. Men nevner ikke hydrolyse.

Ny oppdateringav saken - fikk følgende fra NP forvalter. Navn er tatt bort.. Hei igjen Takk for oversendt materiale. Det er fint å få innspill når slike filmer oppdages. Vi fulgte opp din henvendelse umiddelbart, og her er en kort beskrive hva som har blitt gjort i saken, slik at du er kjent med dette: Vi har brukt disse filmene som grunnlag for å undersøke nærmere hva som har skjedd på disse turene, og vi har også funnet flere filmer og innlegg fra sosiale media fra flere år tilbake, med samme skole. Naturoppsynet har benyttet sommeren til å dokumentere hvor felling av trær har funnet sted, og det er slått fast at dette skjer innenfor Femundsmarka nasjonalpark og Rogens naturreservat. Vi har deretter vært i kontakt med rektor ved skolen for å orientere om at vi ser alvorlig på saken og vil anmelde forholdene. Nasjonalparkstyret behandlet saken i møte i går, og vedtok å anmelde forholdet. Vi har vært i kontakt med politi ang saken, og sender over en anmeldelse med dokumentasjon med aller første. Vi har også kontaktet länsstyrelsen i Jämtlands len, og fått opplyst at de forholdene som er avdekket på svensk side også vil bli anmeldt derfra. Takk for ditt innspill, tenkte det kan være greit å vite at slike innspill er viktige for oss, og blir prioritert for oppfølging. Med vennlig hilsen nasjonalparkforvalter

Hvis du har mulighet vil jeg på det sterkeste anbefale at du enten kjøper eller låner et oppblåsbart underlag. Bare bamse er bingo både med tanke på kulde og komfort. I tillegg vil jeg anbefale en oppblåsbar pute, det trenger ikke koste så mye.

Lite teltbilde fra en av sommerens hardangervidda turer.

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Dette handler om padling i sjø og innsjø i Nord-Norge, og da får du ikke så fryktelig mange dager på vannet hvis kriteriet er 22 grader.. Dette med tørrdrakt var til diskusjonen lenger opp i tråden.

Hei Det er da altid noe at noen av de seriøse skofabrikanter nå har lagt info ut om hydrolysen av PU mellomsåler. Så var det ikke før. Men støvler tradisjonelt beksømsydd med kraftig lær binnsåle kan forsåles mange ganger med en ytre (Vibram) slitesåle - så mye at selve lærstøvlen rekker å bli utslitt - hvilket vel er beste miljømessige løsning. Fx Meindl Perfekt https://meindl.de/product/super-perfekt-en/?lang=en , men også andre: https://andrewshoes.com/en/portfolio_category/classic-en/. På de siste ser det ut til at det er noe støtdempende mellomlag, men dette kan formentlig fjernes fra bindsålen ved reperasjon av en flink skomaker, hvis man da kan finne en sådan! Jeg hadde en årrekke en italiensk Meindl perfekt klone: Veldig bra, da det var gått inn, men ganske tunge! Støtdemping er oppskrydd! 😜 Man kan jo bruke en bra støtdempende innleggsåle som så byttes annethvert år! Elgen

Og hva er forskjellen på dette og en tørrdrakt? Jeg har begge, og begge får luft i seg. Det er ikke vanskelig å få ut. Faktisk lettere med vadere enn med tørrdrakt. Vest er obligatorisk, helt uavhengig av alt annet.

Jeg ville ikke gått for noe særlig lengre enn 7 fot i Oslomarka. Det er mange plasser hvor en lang stang vil gjøre det vanskelig å komme til å få kasta skikkelig. I år har jeg faktisk for det meste brukt en Shimano BEASTMASTER EX 165 UL (1-11g), og har hatt det veldig gøy med den.

- kommer helt an på forholdene. Mindre fisk kan løftes i land. Større fisk kan dras inn på strand eller slake svaberg. Stor fisk kan også gripes over nakken, men det er litt risikosport alene. Får du en skikkelig stor ørret og du står på et overheng uten håv, har du et problem .... - kakke først! Ev. knekke nakken på mindre fisk. Den trenger ikke bløgges på sekundet, men det er heller ingen grunn til å vente. - noen timer renset i en plastpose går fint. Hold den i skyggen om det er varmt. Er det skikkelig varmt eller det blir mer enn noen timer, kan det strøs litt salt i buken og på sidene. Salt konserverer veldig bra.

Det er en fin sovepose til prisen! Hadde den selv i et par år. Ble solgt fordi jeg ville ha noe lettere med samme temp-rating (dog til en vesentlig høyere pris).

Problemet med EVA er at det ikke har så lang levetid før det permanent mister struktur. Personlig hadde jeg foretrukket en tykk Vibram gummisåle og en tykk utskiftbar innersåle med støtdempende materiale. For skofabrikantene sin del hadde de jo tjent penger på selge ekstra såler også. Helt sikkert ikke så god løsning som med det støtdempende materialet som en sandwitch mellom sko og gummisåle, men etter min mening burde det være tilstrekkelig. Ikke så kritisk med god støtdemping på fjellsko for gåing i terreng som for løpesko.

Joda, ser til en viss grad poenget. At ting ikke varer evig er greit nok. Problemet er imidlertid at de polyuertan midtsålene brytes ned av seg selv om skoene så står ubrukt i eska si. At det i tillegg er umulig å se at prosessen er kommet langt pga at det skjer innenifra og ut gjør det ikke enklere. Hadde mellomsålen blitt brutt ned i løpet av forholdsvis kort tid ute i naturen hadde det ikke vært det store problemet. Jeg følte meg forøvrig lite miljøvennlig i går da jeg kasta kona sine fjellsko i søpla. De hadde vel en kilometerstand på 50-60km med både vibramsåle og lær i meget god tilstand. I og med at det mellomsålematerialet brukes i vannvittig mye forskjellige sko fra sandaler til joggesko og fjellsko antar at jeg det er noen millioner par sko som kastes hvert år på verdensbasis som er i god stand bortsett fra oppløst midtsåle. De andre materialene skoen er laget av går neppe i oppløsning like raskt.

Søndagsturen min er kommet i bloggen HER nå. Etter mye padling sammen med andre og øving på ditt og datt, var det skikkelig befriende med en dagstur på flere mil helt alene. Eget tempo, egen rute, bare meg sjøl. Observasjon av fugl jeg ikke har sett før var også et supert pluss! Fin tur.

Har en InReach Mini og er veldig fornøyd med den. Tidligere hadde jeg en nødpeilesender i sekken, men mulighetene som en InReach har med å kommunisere med dem hjemme (f.eks. avverge søk hvis turen blir lengre enn planlagt og ikke belaste redningstjenester), eller sjekke været, lage sporingspunkter og navigere etter koordinater osv. gjør den etter min mening overlegen ettersom man kan avverge uhell før dem skjer, og dersom uhellet skulle være ute så har den også SOS-funksjon. Min erfaring er at det er suveren dekning, både her i Nord-Norge hvor jeg bor og i fjerne land i Sentral-Asia hvor jeg har hatt den med meg på tur. Iridium-nettverket har dekning over hele verden, og ettersom satellittene går i polare baner så er faktisk dekningen best jo lengre nord eller sør du kommer. Jeg har ikke merket noe forskjell i dekningen fra Nord-Norge til mer sydlige breddegrader. Det som har størst påvirkning er hvor klar sikt du har til himmelen. Blir noe begrenset om du sitter tett på en vegg eller en fjellvegg. Støtter @GrundeL over her om bruk med mobilapp. Det gjør det raskt og enkelt å sende meldinger hjem. Faktisk så enkelt at man nesten ikke merker at meldingene går via satellitter. I tillegg får du mer funksjoner med kart osv. Når du får den så ville jeg også sjekket hvilket firmware enheten har, og se om det er oppdateringer tilgjengelig på nett. Jeg husker at min ikke hadde Trackback-funksjon. Jeg pleier å sette enheten på sporing når jeg går fra parkeringsplassen. Da ser de hjemme hvor jeg er til enhver tid (om jeg skulle ramle og ikke være i stand til å sende SOS så vet de hvor jeg er), og dersom det f.eks. skulle bli tåkete eller jeg ikke skulle finne veien tilbake så kan jeg slå av sporing og sette den i Trackback. Da vil den guide meg tilbake dit jeg kom fra med ganske bra nøyaktighet, alt etter hvor mange sporpunkter jeg har valgt å sende. Hvis jeg har et mål jeg skal nå så pleier jeg å legge inn GPS-koordinatene før jeg drar hjemifra. Da kan jeg finne frem uansett vær. Var på en kjøretur til Sentral-Asia og da brukte vi den til å spore bilen. Både for å ha rute på hvor vi har kjørt, men også i tilfelle bilen skulle bli stjelt. Med sporingspunkt hver andre time så holdt batteriet i 1-2 uker. Det koster litt med abonnement, og spesielt hvis du vil bruke sporing og meldinger aktivt, men for meg er det verdt det. InReach Mini kan anbefales på det varmeste.

Ja, og enda bedre med en Primus Easyfuel som brenner i en Trangia vindskjerm. Det er "ja takk, begge deler", for man kan ta med bare Easyfuelen hvis man ikke har behov for skjermen.

Jeg hadde windpro II men bytta til Primus easyfuel. angrer ikke! Windpro er laget for å kunne snu boksen opp ned, men kun med vanlig 230g gassboks ifølge manualen, og det synes jeg stemmer godt. Slangen er også litt i det korteste laget om man bruker 450g gassbokser. Min windpro veltet en gang når jeg brukte større boks. Jeg fant ut at easyfuel hadde alle samme kvalifikasjoner, men lengre slange som gjorde bruk av 450g gassboks mulig. I tillegg er den stødigere. Har ikke merka forskjell på hverken "simmerkontroll" eller på flammebildet på easyfuel og har stekt maaaange pannekaker.

Kjøpte en boks Nido på en av de lokale grønnsakssjappene som ble brukt på årets langtur, og ble positivt overrasket. Har tidligere kjøpt tørrmelk i Sverige (Semper, nevnt tidligere i tråden) men det er skummetmelk i motsetning til Nido, der det står på boksen at fettinnholdet er 3,7% ved korrekt blanding. Ble brukt til müsli-frokostblanding og Toro Bergen & Lofoten Fiskesupper.

Dette har jeg også opplevd. Lugget med meg noen på en TS fra militæret. Tok de fram etter 8 år tid, Ikke vært i bruk, første turen rundt vannet hvor jeg bor var sålen helt vekke. Aldri vært med på makan. Sendte mail til Alfa om dette, da kunne de bekrefte at det var et dårlig parti. Men når man ser dette har jeg liten eller ingen tro på at det var et dårlig parti

Gikk til slutt for Warmpeace Viking 600. Tror fort Robens Serac 600 Brown blir litt i lengste laget for mine 172 cm. Begynte etterhvert å bli tynt med alternativer og, mye utsolgt spesielt hos Fjellsport.

Mange her inne inkludert meg selv bruker GSI pinnacle sine stekepanner. Veldige gode panner som holder bra kvalitet! Får de i 8 og 10 størrelse. https://www.milrab.no/gsi-outdoors-pinnacle-10-frypan-stekepanne/cat-p/c/p1500022909?gclid=Cj0KCQjwv7L6BRDxARIsAGj-34qpdAFj-B-bfDy07_wxDbnTJo0Xp4H3np_KVH1rmhNTDkZuptkXvxIaAhmQEALw_wcB

Hei, Ikke tenk så mye! Gå heller ut på tur med det utstyret du har i dag. Finnes knapt dårlige stenger på markedet i dag uansett pris. Snørene er også gode såfremt du får et snøre som er tungt nok. Skyteklump egner seg for tohånds stenger eller elvefiske. Skyteklumpene er avhengig av en tynn skyteline bak snøret. Denne floker seg og setter seg fast i alt fra sko til lyng. Fortom bør være 1 til 1.5 x stang lengde. Før hadde jeg 1 stang og fisket mye. Nå har jeg 100 stenger og knapt tid til å bruke noen av dem. For noen er snella kun til for å holde snøret men får du ørret på 2-3 kg er det greit å ha en god brems. Mvh Tore

Jeg var i ganske bra form, til og med høyre kne spilte på lag, og jeg gledet meg til turen. Endelig var dagen kommet. Rablet ned en lapp til kona, slik at hun vet hvilket område jeg har tenkt meg til, Noen timer senere. Svinger av riksveien og begynner klatringen mot Kalhovd og Mår. Og endelig ankom jeg Stegaros ved Mårvatn i Telemark. Og i det jeg går ut av bilen slår den skarpe fjelluften mot meg – og gjett om ikke jeg vet hvor jeg er. Men – likevel noe var forandret fra tidligere. Aldri hadde jeg vært i tvil hva som var utgangspunktet for turen. Synken eller Mårbu. Men nå visste jeg intutivt at Synken nok ikke lenger var startpunktet. Likevel, jeg måtte dit og se. Se hvordan stien fulgte Mårshallene. Men bildet lyver. her er det ganske bratt. Akkurat som når vi ser på langrenn, en bakke ser slakk ut, men-- Jo, det var for bratt. Jeg tok et par bilder og returnerte til Stegaros. I valget mellom bratt og slakt valgte jeg for første gang det siste. ---------------------------- Likevel, skriver jeg i dagboken for 5 august. «Sitter rimelig tørt under baldakiner. Ute regner det og det er skikkelig kaldt. Men hva gjør det når jeg straks skal spise et par blingser med skikkelig turmat; Nugatti. Livet er deilig». ------------------- Og i dagboken for 6 august skriver jeg. «Relativ tidlig morgen, og en deilig så dann. Men i går kveld regnet det skikkelig, så jeg krøp i posen, kokte en kopp sukkervann (fant ikke teposene)- og sovnet. Sovnet til musikk fra min lille DAB radio. I dag er det overskyet og smellvarmt - minst 10grader. Man skal ikke være lenge på høyfjellet før dette er bra. Og jeg elsker det. Akkurat nå har jeg spist frokost; Kystenbrød! med jordbærsyltetøy og kaffe til. Lot Nugattien hvile i dag. For Nugattien er også min sjokolade. Deilig å sitte ved bålet i min lille ovn. Og når kaffen er kokt legger jeg på noe grove røtter fra en tørr einer. Da har jeg et effektivt myggbål. For uansett vindretning får jeg den likevel rett inn. Men jeg er immun. Nå skal jeg rive leiren og bevege mitt luksuslegeme til nye vann. Sekken er også blitt lettere, tør ikke nevne vekten. Fisket er elendig, ingen vak. Forresten i dag morges var en klekking på gang, men den var over før jeg kom ned til vannet. Ellers driver jeg med det jeg liker best; kose meg ved bålet» ------- Jo, jeg koser meg som alltid, men vannet jeg campet ved var ikke Reksjaaen, men Kongstjønn, Jeg hadde kun gått et par kilometer før høyre kne sa stopp. . Derfor hvilte jeg en stund, men etter 2 overnattinger på samme plass var det tid å bevege seg videre. Formen kjentes bra, så bra at jeg til og med fablet om vann 1307 langt unna. Men en ting er følelser, noe annet realister. For etter bare 500 meter sa kroppen stopp igjen. Selv om det var tidlig på dagen var det bare å etablere leir på nytt. Og der foran bålet gjorde jeg opp status: «Jeg hadde vært på Hardangervidda for siste gang. ------------------------------ Og tro meg – dette skriver jeg uten noen form for sentimentalitet. Til det har jeg hatt så utrolig mange flotte opplevelser, på min lille plass av Hardangervidda. Og så har jeg alle bildene.. ------------------------ Men, jeg sier ikke farvel til friluftslivet. Heldigvis finnes det vann å dra til i rimelig nærhet av bilvei. . Og så har vi båten.

God bedring fra en som har overlevd kreft 2 ganger. Ble akkurat friskmeldt og ønsker det samme til deg.

Jeg var på Hardangervidda i begynnelsen av Juli og hadde ned mot 0 grader om natten. Da brukte jeg Mountain Hardware Lamina (-4/-9) og frøs endel om natten. Mulig den var for kort for meg (jeg 183 og soveposen er 186) og at det var derfor jeg frøs. Jeg anser ikke meg selv som en særlig frysepinn, så jeg solgte derfor denne og kjøpte Mammut Protect Down Bag -18 (-10/-18) istedenfor. Brukte denne på tur i Jotunheim nå nettopp uten problemer. Jeg fikk en god deal på VPG (link her), men jeg vet ikke hvordan budsjettet ditt er? Jeg synes i alle fall den absolutt er verdt pengene! Veldig varm (måtte åpne den om natten, men heller dette enn å ligge å fryse), romslig plass og utrolig god løsning med glidelåser i siden til armene. Anbefales virkelig hvis budsjettet strekker seg til det

Et godt liggeunderlag er minst like viktig som sovepose; man vil fryse i selv den varmeste sovepose hvis underlaget ikke er godt nok. Bamse Extreme har høy nok isolasjonsevne (R-verdi) til at du sannsynligvis ikke vil fryse, men mange vil nok hevde at det ikke er komfortabelt nok til å gi en god natts søvn, spesielt ikke hvis man sover på siden. Et oppblåsbart og isolerende underlag fra f. eks. Therm-a-Rest, Exped eller tilsvarende vi være lettere, ha mye mindre volum, og være veldig, veldig, mer komfortabelt enn et 14mm skumplastunderlag. Og sannsynligvis varmere. Og dyrere. Mange har mye godt å si om Warmpeace Viking 600: https://www.hektapatur.no/sove-ute/soveposer/warmpeace-viking-600 En favoritt blant oppblåsbare liggeunderlag: https://www.google.com/search?q=therm-a-rest+neoair+xlite

Sjekk ut denne Soveposen også. Utrolig comfy, og mye for pengene

Sjekk ut rab neutrino 400, marmot helium og hydrogen, og Helsport rago superlight. Alle kvalitetsposer, men prisen er jo litt høyere enn palisade.

Hillebergstrikk i et Helsport-telt vil nok bare medføre korrosjon på teltstengene og teltkollaps når du minst venter det. Anbefaler å handle strikk på Biltema. Evt kjøpe et Hillebergtelt. 🤪

Og her kommer fjerde og siste del av Bikepacking øst for Storsjøen:

Ny tur med sykkel og lett pakning. Ikke med tekst og dårlige bilder som jeg pleier, nei denne gang i form av video av ditto kvalitet. Av praktiske grunner blir det 4 korte snutter i stedet for 1 lang video. Om noen har spørsmål om turen, sykkel, bagger eller utstyr, svarer jeg mer enn gjerne. Her er første del:

En god natts søvn gjør godt i sliten kropp. Å våkne til en ny fin dag ved Bakkefløyta er ikke alle forunt. Vil passe på å rette en stor takk til de i Austvatn Vel som har gjort det så fint med gapahuk og greier. Men nå gjør jeg meg klar for en ny dag på sykkelsetet:

Tatt turen fra Trondheim ca to timer sørover til området Kviknebrona. Mange vann lett tilgjengelig hvor en lokal fiskeguide jeg fant på Google lover stor fisk. Det stod også den kunne være vanskelig å lure.. Ganske spesielt område med utsikt mot Innerdalsvatnet som på Tidlig 80-tallet ikke eksisterte. I likhet med mange steder var det sterk motstand mot å demme opp en slik vakker Setesdal. Elven Inna renner ut i sørenden hvor jeg var nedom å prøvde lykken. Flere andre som fisket der og det er nok potensiale for stor fisk her utover høsten. Som tidligere har jeg smelt i hop en film. Begynner bli en slags hobby dette. Uansett, ta gjerne en titt og trykk på abonner 😄👍🏻

Etter ei skikkelig regnskur har jeg tørket passelig opp når jeg forlater Skarnes og er klar for mer grus. Her kommer del 2:

Er det noe slik du mener? Hvis: Tarpet 3 x 1,6 festes bam teltet med bzarduner laget av teltsroff for ikke å gnage på teltet. Plasseres slik at vann ikke renner ned forab teltet. I front bruker jeg et par gamle rotstokker fra fluestenger