Vinnerliste

Jeg var i ganske bra form, til og med høyre kne spilte på lag, og jeg gledet meg til turen. Endelig var dagen kommet. Rablet ned en lapp til kona, slik at hun vet hvilket område jeg har tenkt meg til, Noen timer senere. Svinger av riksveien og begynner klatringen mot Kalhovd og Mår. Og endelig ankom jeg Stegaros ved Mårvatn i Telemark. Og i det jeg går ut av bilen slår den skarpe fjelluften mot meg – og gjett om ikke jeg vet hvor jeg er. Men – likevel noe var forandret fra tidligere. Aldri hadde jeg vært i tvil hva som var utgangspunktet for turen. Synken eller Mårbu. Men nå visste jeg intutivt at Synken nok ikke lenger var startpunktet. Likevel, jeg måtte dit og se. Se hvordan stien fulgte Mårshallene. Men bildet lyver. her er det ganske bratt. Akkurat som når vi ser på langrenn, en bakke ser slakk ut, men-- Jo, det var for bratt. Jeg tok et par bilder og returnerte til Stegaros. I valget mellom bratt og slakt valgte jeg for første gang det siste. ---------------------------- Likevel, skriver jeg i dagboken for 5 august. «Sitter rimelig tørt under baldakiner. Ute regner det og det er skikkelig kaldt. Men hva gjør det når jeg straks skal spise et par blingser med skikkelig turmat; Nugatti. Livet er deilig». ------------------- Og i dagboken for 6 august skriver jeg. «Relativ tidlig morgen, og en deilig så dann. Men i går kveld regnet det skikkelig, så jeg krøp i posen, kokte en kopp sukkervann (fant ikke teposene)- og sovnet. Sovnet til musikk fra min lille DAB radio. I dag er det overskyet og smellvarmt - minst 10grader. Man skal ikke være lenge på høyfjellet før dette er bra. Og jeg elsker det. Akkurat nå har jeg spist frokost; Kystenbrød! med jordbærsyltetøy og kaffe til. Lot Nugattien hvile i dag. For Nugattien er også min sjokolade. Deilig å sitte ved bålet i min lille ovn. Og når kaffen er kokt legger jeg på noe grove røtter fra en tørr einer. Da har jeg et effektivt myggbål. For uansett vindretning får jeg den likevel rett inn. Men jeg er immun. Nå skal jeg rive leiren og bevege mitt luksuslegeme til nye vann. Sekken er også blitt lettere, tør ikke nevne vekten. Fisket er elendig, ingen vak. Forresten i dag morges var en klekking på gang, men den var over før jeg kom ned til vannet. Ellers driver jeg med det jeg liker best; kose meg ved bålet» ------- Jo, jeg koser meg som alltid, men vannet jeg campet ved var ikke Reksjaaen, men Kongstjønn, Jeg hadde kun gått et par kilometer før høyre kne sa stopp. . Derfor hvilte jeg en stund, men etter 2 overnattinger på samme plass var det tid å bevege seg videre. Formen kjentes bra, så bra at jeg til og med fablet om vann 1307 langt unna. Men en ting er følelser, noe annet realister. For etter bare 500 meter sa kroppen stopp igjen. Selv om det var tidlig på dagen var det bare å etablere leir på nytt. Og der foran bålet gjorde jeg opp status: «Jeg hadde vært på Hardangervidda for siste gang. ------------------------------ Og tro meg – dette skriver jeg uten noen form for sentimentalitet. Til det har jeg hatt så utrolig mange flotte opplevelser, på min lille plass av Hardangervidda. Og så har jeg alle bildene.. ------------------------ Men, jeg sier ikke farvel til friluftslivet. Heldigvis finnes det vann å dra til i rimelig nærhet av bilvei. . Og så har vi båten.

Lykke til videre Tom. Jeg er usikker selv da kreftsykdommen er tilbake for fullt. Prøver nå ut den siste av tre mulige behandlinger før jeg blir vurdert for immunterapi. Men ny sovepose, ryggsekk og telt har jeg kjøpt. Det er sant at shopping hjelper mot mange plager. Har sekken stående her i stua for å booste kampmoralen.. Så får jeg se.

God bedring fra en som har overlevd kreft 2 ganger. Ble akkurat friskmeldt og ønsker det samme til deg.

Skal jeg sove alene i teltet, synes jeg Hilleberg Unna er ett godt telt. Rett under 2 kilo litt trimmet, selvstående og god nok plass til meg, tingene mine og matlaging. Panorama-dør som nås fra soveposen er ett stort pluss. Jeg hadde ønsket meg mulighet for full myggnetting i døren i det originale innerteltet (ikke bare øverste delen) for å få bedre utsikt fra myggfri sone, og en 30 cm tverrstang i toppen for å få litt bedre volum i høyden. Edit: Men jeg har ingen problemer med å forstå at man på lange vandringer vil ha enda lettere telt.

😁

Når sommerens langtur skal planlegges, er det alltid en lang prosess hvor i landet jeg ender opp. Femundsmarka er kjent for de fleste, og hver eneste sommer er der massevis av folk som ønsker å prøve fiskelykken der. Ikke minst i år med tanke på pandemien, og at mange er på norgsferie. Jeg har selv hatt gleden av å besøke denne særegne nasjonalparken flere ganger, og vil ikke nøle med å anbefale en tur dit. Men det som kanskje færre er klar over, er at det finnes minst like spennende villmark ikke langt unna, som er betraktelig mindre besøkt. Her snakker vi om hemmelig villmark, så hemmelig at jeg velger å ikke avsløre det her. Jeg kan si så mye som at det ligger nord for Røros. Det gikk rykter om virkelig grov ørret der inne, et episenter for størørret, om det er lov å si i disse dager. Guttorm som er minst like fiskegal som meg, stilte som guide de første par dagene. Sekken ble pakket for ei lita uke og forventningene ble skrudd opp til nye høyder. Det var på tide å jakte grov ørret i hemmelig villmark. Grov ørret i hemmelig villmark. Etter en drøy biltur kunne jeg endelig parkere bilen og ta på fjellsko. Det tok ca 15 sek før første kleggbitt var et faktum. Det finnes vel ingen bedre måte å bli ønsket velkommen på. Første etappe skulle faktisk gjøres med sykkel. Guttorm var så grei at han stilte med to sykler, og etter litt rekognosering kunne vi begynne å trø på. Det skulle vise seg å være rimelig uvant å sykle med tung sekk på ryggen. Jeg så ikke akkurat som Lance Armstrong på EPO der jeg kom sjanglende, heller en Lance på 90 år, uten doping, med prolaps, kols og et stygt tilfelle av hemorider. Men til tross for en litt uortodoks stil så gikk dette betraktelig fortere enn å gå, og kilometerne gikk unna. Etter et par timer ble syklene gjemt i skogen, og vi kunne begynne å traske. Først i skog og store myrområder, før vi kom høyere opp og over tregrensa. Vi kunne se multer, eller viddas gull i massevis, noe som var en kjærkommen energiinnsprøyting på den forholdsvis tunge turen oppover. Jeg hadde unnet meg litt ekstra luksus på matfronten, så sekken lå godt over komfortvekta for å si det mildt. Det var uansett herlig å endelig være på tur igjen og kjenne at man må jobbe litt for å komme til målet. Guttorm er klar. Full fart innover skauen. Viddas gull. Litt over gjennomsnittet glad for å være i gang. Da vi endelig var fremme og kunne slå opp telta, hadde det blitt kveld. Rimelig sliten og støl i kroppen fikk vi montert fiskeutstyret og tatt noen kast før det ble helt mørkt. Det ble virkelig en flott kveld med blikkstille vann og måneskinn som speilte seg i vannflaten, kun avbrutt av vakende fisk. At her var grov fisk ble fort bekreftet. Da kvelden ble på sitt mørkeste fikk Guttorm noe stort på kroken som ga heftige utras. Fisken ble etterhvert loset inn mot land før den ga noen tunge rykk, og så sleit sena. Vi var begge enige om at den i hvert fall var halvannen kilo. Den ble bare større desto mer vi snakket om den, og senere på kvelden var vekta passert to kilo. Surt at så stor fisk går, ikke minst at sena sleit, men vi fikk om ikke annet bekreftet at storfisken var her. Vi kom forøvrig frem til at dette trolig var ei røye, dette var blant annet basert på utrasene. Uten å gå i detalj, er det ofte en merkbar forskjell på ei røye og en ørret når det kommer til hvordan den agerer under kampen. Dessuten er jeg ganske sikker på jeg kunne se den kvite stripa på finnene, noe som er et sikkert tegn på at det nettopp er ei røye. Heldigvis er det ingen som kan ettergå dette, men vi er sikker i vår sak. Tror vi da. Og nevnte jeg at den sikkert var over 2,5 kg? Endelig fremme og vi kunne slå opp telta. Teltet til Guttorm i solnedgang. En virkelig flott kveld. Turens første kast. Det er sånne kvelder man husker lenge, spesielt når en tokilosfisk ryker. Det tok raskt slutt på det flotte været og de neste to dagene blåste det heftig nordavind, og tidvis bøttet det ned. Men her oppe var dette vist ikke negativt. Ordet på gata, eller på vidda da, skulle ha det til at i motsetning til de fleste andre områder skulle nordavind være godt fiskevær her oppe. Jeg klarte vel ikke helt å tro på dette, og tenkte at det var ett dårlig rykte som har blitt satt ut for å lure naive fiskere som meg opp hit i drittvær, for så og ikke få fisk, og aldri komme tilbake. Guttorm hadde fått lånt ei lita gamme som han skulle ha de neste dagene. Han tilbudte husrom, men som den sære einstøingen jeg er, foretrakk jeg å sove i telt. Dermed ble teltet slått opp bak en morenerygg i god ly for den tidligere nevnte nordavinden. Apropos Guttorm, jeg trodde jeg var en tålmodig fisker, men her hadde jeg møtt min overmann. Makan til ivrig fisker skal du lete lenge etter. Han gir seg aldri! Dessuten fikk jeg innføring i en helt ny fisketeknikk, gå og fisk teknikken. Poenget er at du aldri står stille, og hele tiden går mens du kaster ut og sveiver inn, da får du avfisket store områder på kortere tid. En teknikk som skulle vise seg å gi resultater andre kvelden i form av en ørret på 7 hekto. Gratulerer til Guttorm med den. Dessverre gjorde det som trolig var en kombinasjon av latskap og misunnelse (mest sannsynlig det siste), at jeg ikke tok noen bilder. Sorry for det. Telt i le for nordavind. Kamerastativ kan brukes til så mangt. Godt fiskevær sies det. Så skulle det skje. På dag tre av turen var vi på nok en fiskerunde, jeg hadde jobbet meg gjennom hele slukskrinet og i et desperat øyeblikk ble en spinner i størrelse to tredd inn på svivelen. Vi hadde funnet ei bukt med litt ly for nordavinden, og jeg stod der å tenkte på alt og ingenting mens jeg kastet, kastet, og kastet. Plutselig kjente jeg et kraftig hugg i stanga, og brått som et pistolskudd ble jeg dratt ut av egne tanker. I det jeg fikk samlet meg så jeg en gigantisk ørret hoppe opp av vannflaten i full panikk. Så kom det noen utras som er av de mest heftige jeg har opplevd. På et tidspunkt var jeg bekymret for at han skulle dra ut all sena jeg hadde på snella. Den ga seg ikke med det, og flere ganger spratt den opp av vannflata i et desperat forsøk på å slippe fri. Jeg har opplevd flere ganger tidligere at fisken har lett for å løsne når den hopper sånn, og som den evige pessimisten jeg er, rakk jeg å tenke flere ganger at nå går den. Men jeg må ha gjort noe riktig i et tidligere liv, for etterhvert ble ørreten sliten og jeg kunne rolig føre den inn mot land. Guttorm stod klar med håven og til slutt lå en svær ørret i lyngen. Guttorm tippa 1,7 kg, jeg tippa 1,9 kg. Vekta stoppet på 2,3 kg, ny pers! Elendig tippa av oss, men dette føltes uansett som å få verdens beste rus sprøyta rett i blodårene. Jeg kunne for første gang i livet føle meg som et fullmodent eksemplar av homo sapiens, tenk at det skulle ta neste 40 år å komme dit. Nå ventet det en skikkelig ørretmiddag. Tynn mann og feit fisk. Ny pers, 2,3 kg. Ingeting å si på kvaliteten. Ørrettaco. Så var det på tide å skille lag. Det var bare å takke for turen til Guttorm, og takke enda mer for at han håva rekordfisken. Snakk om å være hel ved, en ekte fjellfisker som en hver fjellørret bør frykte. Kan jo nevnes at han tok en fjellørret på 2,8 kg tidligere i sommer i Skjåkfjella, så jeg har å strekke meg etter. Men nå skulle det bli godt med noen dager helt alene. Planen var å praktisere sosial distansering på et ekstremt nivå, fiske jevnt og trutt, og ikke minst kose meg gløgg i hjel. Etter en del kilometer trasking fant jeg en super leirplass bak en morenehaug godt i le, snakk om å føle seg hjemme. Til middag ble det igjen ørret servert i tortillalefse, med chilisaus, rømme, løk og paprika. Den tokilosørreten skulle vise seg å holde meg med middagsmat stort sett hele turen, ikke verst å sikre hele ukemenyen på ett napp. Ny leir er etablert. Tokilosørret ga meg fire middager i løpet av turen. Ser jeg blingsa litt med forelingen av krydderet. Jeg fant virkelig roen her, og fikk nyte to fantastiske kvelder med vakende fisk på blikkstille vann, og en solnedgang som gjorde at det så ut som hele vannflaten tok fyr. Jeg kunne kjenne hvordan det indre batteriet sugde til seg energi og begynte å nærme seg oppladet. Det var akkurat dette jeg kom for. Ellers er det ikke så mye å fortelle om de neste dagene. Det mest dramatiske som skjedde var at jeg klarte å miste kaffikoppen min, noe som i og for seg er ganske dramatisk. Det å miste kaffikoppen er en av mine største frykter på sånne turer, bortsett fra å treffe på en banjospillende redneck med dårlig tannhygiene (om du er gammel nok for den referansen). Heldigvis viste det seg at det går helt fint å drikke kaffe fra drikkeflaske og eller direkte fra kjelen. Krise herved avverget. Ellers ga fiskeriet dårlig utbytte disse dagene, hverken sluk eller spinner fungerte. Jeg prøvde til og med å hekte sammen en sildesluk med en spinner for å få spinne-effekten, men fortsatt kunne kaste langt ut. Ideen var etter mitt skjønn god, men i praksis fungerte det midt på treet. Noe som i og for seg ikke er helt uvanlig. En flott kveld. Batteriene lades. Mye vak, men ingen ville bite. Man blir kreativ på tur. Kunne nok ikke skryte på meg håndhygiene helt etter forskriftene. Krise avverget. Den siste natten på turen hadde jeg funne nok en flott leirplass, litt mer strategisk plassert i forhold til ruta tilbake til bilen. Siste rest av ørreten ble spist, og mye av dagen gikk med på å ligge på liggeunderlaget og lese bok. Jeg kan faktisk bli litt lei av å fiske, og da er det toppers å heller kunne lese litt. Ut på kvelden kom det et ensomt reinsdyr spankulerende forbi teltet. Han stoppet opp og så litt dumt på meg, han var kanskje ikke vant til treffe på noen her, hvem vet. Jeg hadde nå snart vært på tur i ei uke, og jeg kunne trygt slå fast at jeg var fornøyd med oppholdet. Nå var det på tide å rusle hjemover. Jeg hadde fått alt det jeg kom for. Flott villmark, storfisk og det å kunne være helt alene. Det gjør godt å få tid til egne tanker på den måten. Jeg fikk staket ut en ny kurs, som det så fint sies. Lagt nye planer og ikke minst kunne jeg gå litt i meg selv, og fundere om der var noe forbedringspotensiale langt langt der inne. Blant annet fikk jeg en ide om at når jeg kom hjem, skulle jeg bli en enda rausere person, og virkelig vise min beste side til alle rundt meg. Høres ikke det bra ut? Det fungerte i ca 30 min etter jeg kom hjem, og kunne lese at en trønder skulle bli ny trener for sportsklubben Brann! I helsikken asså! Turens siste leir. Når man er lei av å fiske, er det supert å lese bok. Så fikk jeg besøk. Siste kveld på tur, ble jaggu ikke så verst den heller. Så var sommerens langtur et faktum, og nå er det bare å planlegge nye eventyr. Jeg håper å få meg noen dager i Sunndalsfjella før sesongen er over, så får vi se om det kan måle seg med noe av det jeg opplevde på denne turen. Ørret på 2,3 kg er ikke hverdagskost, og jeg tror den rekorden blir stående lenge. Det ble faktisk bare med den ene fisken, men det er egentlig helt greit. Den ga meg middag på stort sett hele turen, og som en vis mann sa en gang, heller en stor en ti små. Den vise mannen er forresten meg selv. Vi snakkes, og husk at det er kun på langtur på fjellet det er lov å slurve med håndhygienen! Se hele artikkelen

Heldiggrisen - første tur. Jeg har hatt min siste. Hvilket område er det du ønsker å dra til. Vær også klar over at været kan bli skikkelig ufyselig på den tiden, og at fjellstuene kanskje er stengt/stenger, samt at båttransporrutene opphører. En annen ting er reinsdyrjakta. Sjekk om du får kjøpt fiskekort dit du skal. F eks får du ikke kjøpt fiskefort til Mårfjell fiskelag med utgangspunkt i Mårvatn i Tinn kommune i Telemark. Imidlertid kan du kjøpe fiskekort til Skjortevassdraget og Kosadalsomådet med utgangspunkt i Mårbu - hvis det går båt. Kort gåavstand. Sjekk "Mårfjord" s ruter: Bendik Prestegården. Lykke til

Forholder meg til overskriften "Noen som vil prate meg bort fra, eller inn i et Allak2 ?" og ser hva du har satt opp av alternativer til tross for at jeg er flink til å prate noe inn så tror jeg denne gang jeg skal benytte muligheten til å prate deg ut av et Allak2 ved hjelp av denne godt gjennomtenkte metoden jeg benytter på alle kompiser som vurderer slikt: Er du stein hakke sprø din landsforæder?!?! Du er klar over at Hilleberg er svensk?!?!?! Jeg er ellers med på resonnementet til Tor-Erik-L-77 og har tidligere tatt til orde for at man bør eie et minimum på 7 telt. Alt under dette tyder på for lite turaktivitet og teltene man har har alt for stor spennvidde i bruksområder....

Det finnes et godt Fjellforum uttrykk; "Det finnes alltid et argument for at man trenger nok et telt i samlingen" 😂 Man bør sikte seg inn på minst 4 alternativer for vinter, vår, sommer og høst samt et par alternativer for type tur innenfor disse 4kategoriene. På den måten utligner man lett konas totale meningsløse innkjøp av sko, puter og gardiner. Det gjelder å holde budsjettet i balanse! Bonus blir at vi andre på Fjellforum kan plukke opp lite brukte telt til en rimeligere penge en å kjøpe nye når du finner ut at du må selge unna noe.

Då har jag begått Vidda-debut. Fem dagar, vandring mellan Tinnhølen - Sandhaug - Lågaros - Rauhelleren - Tinnhølen. Mest regn i olika former, jag inser nu att jag aldrig riktigt förstått vad "regna i sidled" betyder förrän nu. Mycket snö kvar på sina ställen, och det i kombination med allt regn gav mycket vatten i drag och på stigar. Vaden över Geitvassbekken var ganska tuffa, speciellt för ena hunden som inte tycker om att bada. Det var dessutom den hunden som föll från sommarbron vid Langebuåne och for med forsen 30-40 meter. Hon klarade sig fint, men jag visste inte man kunde löpa så raskt med tjugo kilos säck på. Första natten blev på annexet på Sandhaug, jag ville inte starta vandringen med allt vått. Resten blev i tält, vid Elsjåen (fint fiske!), vid Muran i Geitvassdalen och slutligen vid Midtstrandnuten väster om Rauhelleren. Fisket höll vad det lovade, stekte en fin ørret vid stenbuen Muran och fick dessutom tre runt kilot med mig hem. En och annan gång när jag stod och skiftade snö att kyla dem med den sista, varma dagen undrade jag vad jag egentligen höll på med... Säcken skulle ju bli lättare efterhand? Det är en sjuka man drabbats av, när jag stod här hemma igår afton, öm i kroppen och trött i huvudet, och hängde upp allt vått utstyr tänkte jag att jag kan inte vänta tills nästa gång. Hardangervidda satte sig i hjärtat på mig, jag vill tillbaka snart igen!

Ble en slik! Gidder ikke lete mer, og får det rett i postkassen og leser at dette skal være av beste kvalitet. Så da får det heller bare koste litt kroner Å ha teltstenger uten fungerende strikk er et irritasjonsmoment jeg ikke trodde skulle påvirke meg i så stor grad

Ja-ja.. Slik var planen helt til jeg kom 3km opp på Mårshallene.. Der pådro hunden min seg en 3 cm kuttskade på ve bakpote som ikke lot seg fikse der og da.. Overnattet i lia der for å se om skaden kunne utbedres ytterligere men ved inspeksjon dagen derpå så ble det bestemt at turen ble avbrutt. Men fikk støttet Maarbu fjellstyre med fiskekort da ;-) Det var surt men helse får gå foran alt annet..

Hobbybutikker pleier å ta seg veldig godt betalt for slike småting. Speiderbutikken selger rundstrikk i bunter på 15 meter til en fornuftig pris: https://www.speiderbutikken.no/tur-og-leirutstyr/personlig-utstyr/tau-og-liner/elastisk-snore-3mm-15m.html I følge beskrivelsen skal den fint kunne brukes! Og prisen ligger godt under Helsports/Hillebergs alternativer. Dog har jeg ikke sammenliknet kvaliteten, men den har fungert godt som oppheng til underquilt.

Takk @Peppy! Gøy at du har bekjentskaper i Alaska, og at du kjenner Evelyn og Mari. To svært hjelpsomme og kunnskapsrike damer 👍🏼 Er heldig med kona, ja Kristina sier sjeldent nei og tar utfordringer få andre ville sagt ja til. Helt topp å kunne dele slike opplevelser sammen. Flere filmer kommer nok

Det kommer alltid en tid for å si farvel, og det viktig å innse at tiden er inne før tiden har rent ut. Lykke til videre, og takk for dine innlegg fra vidda og tilbakemeldinger på mine egne

Kjedelig, det må det være lov å si. håper du får dekket turbehovet på andre arenaer. Selv har jeg ikke vært på østvidda på 2 år. Lykke til videre Tom, vi holder kontakten.

Tilleggsopplysning til "It's time to say goodbye" Når jeg velger å si farvel til Hardangervidda er det fordi jeg synes det er umoralsk å dra av gårde vel vitende om at jeg kanskje må utsette andre for å få meg ned.

Lykke til deg også Per Fredrik. Også jeg har alt pakket og klart i henhold til "pakkliste for Hardangervidda. men når jeg kaster inn håndkleet er det egentlig ikke å grunn av meg selv, men jeg synes det er umoralsk å bli hentet, når jeg vet om tilstanden.

Til den bruken du skisserer innledningsvis og så lenge det ikke skal brukes aktvit på vinter/i snø så ville jeg aboslutt sjekket ut Orion 2 Extreme, jeg var kjempefornøyd med det når jeg hadde det. Vindtest hvor teltet står i 33-35 m/s vind (Ikke vindkast som man gjerne kan få ute i naturen: https://www.youtube.com/watch?v=NI-BQUDlPxo (Det er diskutert her inne en del hvor mye det tåler, noen mener mye og andre mener mindre.) Noen reviews: https://maxthecyclist.wordpress.com/2016/10/31/6-month-review-the-exped-orion-ii-4-season-tent/#:~:text=Comfort and Livability,It's also plenty wide. https://cyclinghoboz.wordpress.com/exped-orion-iii-extreme-tent-review/ (Orion 3) http://smaavoll.blogspot.com/2011/09/exped-orion-extrem-telt-til-kajakkbruk.html Jeg opplever ihvertfall komfort/"livability" som markant høyere i Orion ila barmarksesong og når verden ikke blåser i stykker rundt deg som bedre enn f.eks. Staika. (Ja jeg solgte Orion II Extreme og kjøpte Staika, i ettertid så skulle jeg gjerne beholdt begge to.. men det får være måte på hvor mange telt man skal ha, eller?

Ahem. Tibake til topic: Noen som har erfaring med Terra Nova? Hva med Bergans' dome?

Ja, sjekket de ut nå og de bikker jo kiloen, så det blir helt uaktuelt å drasse på det i 30 dager gjennom Canadas villmark Da ble det hengekøye!

MSR har også strikk med silikonkjerne. Litt dyrere en alternativene over da, men antagelig mer holdbare. https://www.oslosportslager.no/produkt/msr-shock-cord-replacement-kit-strikk-til-teltstenger-53232.aspx (Mulig den er billigere andre steder.)

West System selger sorte strikk "for høye krav" til 15 kr per meter.

Dyrt, ja! Jeg betalte 1200.- for det, og det var det dyreste fjellteltet på markedet da. Det var en lang beslutningsprosess før jeg kjøpte det. Men med tanke på at det fortsatt er fullt brukbart blir kostnaden pr. år veldig lav likevel . Norrøna kommer med nye telt (og soveposer) til neste år (eller kanskje i høst).

Padler du i Mini'en din så skjønner jeg det mtp plass. 👍Det kommer selvsagt an på volum i kajakken. Jeg var på firedagerstur i Reval Midi for et par uker siden og hadde greit plass til vann, mat, og allt av klær og utstyr inkludert Staika (og bruker jeg den største kajakken har jeg enda mer plass). En kamerat bruker innimellom å ha med Keron 4 GT i sin North Shore Buccaneer, og det er en del større en Staika Jeg pleier å stikke stangposen bak ved siden av skegboksen, og teltet (Staika) i en tørrpose. Presser lufta ut og komprimerer, teltet får da fint plass på tvers fremst i bakre skott, evt med vanndunken forrest der når den er "full" og teltet bak der igjen. Ellers enig i at Orion 2 Extreme tar en del mindre plass i kajakken. Orion: Staika: Keron 4 GT på kajakktur:

Bruker Allak 2 primært, og er knallfornøyd! Kan ikke rose dette teltet nok. Kom nylig tilbake fra 14 dager på finnmarksvidda med allak2 og kona på slep, og det fungerte helt ypperlig. Spesielt med at man har to innganger og to romslige fortelt, som gir en fleksibilitet som er veldig digg. Da har den andre personen du har med på tur mulighet å gå ut på sin side for å gå på do etc uten å måtte rulle over deg på natta. I tillegg kan man slenge alt av utstyr i det ene forteltet, og lage mat i det andre (som er mer enn stort nok til det, ikke bekymre deg for det). I tillegg er det veldig enkelt å sette opp, og jeg denger mitt opp med både innertelt, yttertelt og bunnduk koblet sammen på et par minutter. En annen ting jeg er veldig glad i er at med de to vestibylene, har man mulighet å sette det litt opp mot vinden på varme sommerdager, som gjør at man fort får en time eller to ekstra med søvn på morgenen før sola blir for ille. Det er en luksus jeg setter utrolig pris på. Kommer til å investere i et Enan telt nå og i tillegg, ettersom jeg er mye på lengre soloturer, og allaken er et veldig romslig telt. Da trenger man strengt tatt ikke noe annet i samlingen etter min mening. Løp å kjøp

Jeg opplevde ikke at mine Walk King med vibram grip pluss sålen ble godt før mange fjellturer, altså mye mer enn 5–6 km på asfalt. Glatt på våte steiner de første 10 bratte dagsturene, vil jeg anslå.

Staika gidder jeg ikke en gang ha med i kajakken, har enda ikke gjort det. Fra Orion Extreme va Staika en gedigen skuffelse. Det er jo et bomberom, men det er tungt og tar plass. Staika ble rett og slett campingtelt for min del, brukes kun når jeg camper ved bilen. (En smule sløsing, I know. Kjøper i fjor var useriøs, ellers hadde jeg nok ikke hatt det ennå.)

Snakk for deg sjæl !

Kommer snart et fint Rundhø 3 til salgs - bare 42 år gammelt. Mye telt igjen! Interessert?

Allak 2: største høyde i innerteltet er 105 cm ca midt på, derfra minker høyden bra i alle retninger, ganske små fortelt, ikke myggnetting i dørene på ytterteltet (om jeg husker riktig), osv osv. Du kommer antagelig til å digge det uansett, for det er nesten obligatorisk når man kjøper er Hillebergtelt. Jeg har forøvrig drodla litt rundt Allak 3/ Staika/Orion tidligere her, endte da med Staika til mitt bruk (Innenfor N+1 formelen for antall telt):

Jeg har ikke prøvd noen av de andre alternative du lister opp. Men er strålende fornøyd med mitt Allak2, eneste minuset som jeg kan se er vekta. Jeg tar med meg mitt på en ukes kanotur til Femundsmarka i morgen. kommer til å stortrives i Allaken min

Hei. Dra til Stjørdal og følg DNTs rutenett østover. DNT har hytter langs ruta hele veien her. Alternativt ta toget til Meråker eller buss til Stugudalen og gå mot Stjørdal. En uke burde være god nok tid. Sjekk ut.no for oversikt over løyper og hytter. God tur.

Jeg har hatt forskjellige fjellsko med Vibram-såler, men har aldri synes de har gitt spesielt godt grep på f.eks. våte steiner og andre slette overflater. For noen år siden kjøpte jeg et par kraftige Viking Vetti fjellsko med en annen såle de kaller UGC-såle. Det ble en helt annen verden, har aldri hatt fottøy med så godt grep på våte, slette overflater. Jeg føler meg mye tryggere når jeg går i ur eller på våte steiner i fjæra. Foreløpig ser det ut som de er like slitesterke som Vibram-såler. Så for min del er Vibram oppskrytt.

Jeg har en som heter Explorer Deluxe ZIP. Det er noen år siden jeg kjøpte denne og den heter i dag Explorer Deluxe ZIP XL. Jeg antar at de har endret noe på lengden, jeg vet ikke. I tillegg har jeg Hennessys undercover #2 som hører til, en tynn duk som i praksis gjør hengekøya dobbel slik at jeg kan legge isolasjon mellom. Som isolasjon bruker jeg Hennessys underpad i tillegg til et "space-teppe" (pakken som heter 4 season insulation, men som nok ikke er norske sesonger). Hvis det er kaldere enn 5-6varmegrader bruker jeg i stedet en underquilt under underduken igjen. Det er også mulig å putte klær mellom hengekøya og undercover. Selv er jeg 1,80 høy. Hvilken som passer til 189 er jeg usikker på. Jeg ville sendt dem en epost. Det er slett ikke sikkert at Hennessy er riktige køya for deg. Det finnes mange varianter der ute, og noen mener Hennessyene er trange. Jeg liker å ligge litt på siden i tillegg til på rygg, og det går forsåvidt greit i Hennesyen, men det finnes kanskje bedre alternativer. Å ligge på magen kan du glemme. Ei bok som jeg synes gir veldig mange tips og som beskriver forskjellige køyetyper er "The Ultimate Hang 2". Bare for å ha sagt det: Jeg synes ikke Amoken er ei dårlig køye, men jeg synes Hennessyen (eller tilsvarende typer) er bedre for mitt bruk. Med Amoken savnet jeg for eksempel veldig muligheten for morgentrøtt å bare svinge beina ut av køya, tenne opp primusen som står klar uten å måtte reise meg, sette over kjelen som også står klar, svinge beina oppi igjen og vente til kaffen var ferdig, svinge beina ut igjen og helle i koppen. Alt ble så krøkkete med Amoken. Hvordan få med seg en full kaffekopp i ene handa og ei brødskive med syltetøy iden andre opp i stolen man rigger til med Amoken? Og når man skal ha ei til må man balansere seg ut igjen med halvfull kaffekopp i handa. I tillegg er jeg usikker på om jeg ville dratt på tur med flere overnattinger der et ødelagt oppblåsbart liggeunderlag gjør at man i praksis ikke har noe sted å sove hvis man ikke får reparert det. Jeg ville i hvert fall hatt med ett i reserve. Dette må selvsagt veies opp mot muligheten til å sove på magen. Det blir en skjønnsmessig vurdering. Jeg har forresten laget et par små bord av plexiglass som jeg kan henge på mønelina, og er jeg forsiktig kan jeg klare å komme opp i køya uten at koppen med kaffe faller oppi køya. Jeg har også vurdert å lage meg en heiseanordning slik at jeg kunne ha et lite bord jeg kunne heise opp og ned fra bakken for å få tilsvarende muligheter som jeg har med Hennessyen - men jeg vet ikke. Det blir plutselig mye å drasse med seg. 😁 En kammerat som elsker Amoken sin mener jeg stiller for store krav. Hengekøya skulle brukes til å sove i, ikke til alt annet tull. Tja...

Gleder meg til Monsen og kjendiser på villspor. Monsen er jo en folkelig type og det er litt av en kontrast til noen av disse kjendisene

Vel, friluftsliv er kjedelig. Fantastisk, deilig kjedelig.

Kan bekrefte at sekken veide 20, 8 kg. Dette bekreftet både badevekta hjemme + transportvekten på togstasjonen. Min plan var selvsagt å gjøre sekken så lett som mulig, men når planen er å i utgangspunktet ikke kjøpe noe på noen betjente hytter, krever det at jeg har med alt av utstyr og mat. Både sovepose, stormkjøkken, termos, to gassbeholdere, kniv, fjellduk, stor powerbank, (20100 mAh) en bok til togturen, turbestikk, førstehjelpsutstyr, ekstra bekledning, mye mat, (real turmat, havregryn, sjokolade, nøtter, kjeks...) toalettsaker osv. gjør at sekken blir ganske mye tyngre enn antatt. Kunne droppet boka og hatt med en mindre powerbank, ellers var resten nødvendig. Løpeturen på 35 km var ekstremt utfordrende med den tunge sekken i kupert terreng med mye høydeforskjell... Legger ved tre bilder: avmarsj fra Finse midnatt, bilde av skilt ved Hellevassbu + klokke når jeg ankom Haukeliseter 23:29 med 102k skritt det siste døgnet. IMG_0126.HEIC IMG_0184.HEIC

Målet var Sandgroveggen (i Molde kommune). Kjørte av ved E136, mot Brue, og over på anleggsvei (grusvei) som går opp til fjellet. Det var tett tåke, med 4-5 meters sikt. Kjørte i sneglefart i lang tid. Det åpnet seg litt da jeg kom godt opp i høyden. Siden jeg kom frem sent og det var dårlig vær/sikt, valgte jeg å slå opp telt rett ved bilen. Fryktelig mye mygg! I fjor kjøpte jeg inn et stort og billig telt i forbindelse med en overnattingstur med en nevø. Hadde en overnattingstur med han sist helg, og teltet lå derfor i bilen. Fint med stort telt, gir luksusfølelse. Neste morgen var det kjempeflott vær. Utsikt mot målet. Kastet telt og alt annet i bilen, tok på meg den lille dagstursekken, og startet gåturen. På andre siden av fjellet, mot målet. Ganske bratt med en gang. Dårlig form og stekende sol gjorde at svetten begynte å renne med en gang. Utsikt mot Børa. Ett stykke opp, var det plutselig en liten hare som hoppet ut få meter fra meg. Tok frem kameraet, i håp om å få se den igjen. Var klar til å ta bilde. Litt lengre opp, satt den plutselig på en stein. Veldig vanskelig å se. Ett sekund etterpå hoppet den bort. Jeg var ikke rask nok til å ta foto. Etter hvert som jeg kom lengre opp, og fikk se videre fremover, tenkte jeg at det går ikke an å komme seg opp der. Ved Sandgrovsnyta, tenkt jeg igjen at det går ikke an komme seg opp der. Men fortsatte likevel, for å se hvor langt jeg kunne komme. Før jeg begynte på det bratteste, og underveis, hadde jeg hele tiden i tankene om alle nyhetene om folk som sitter fast i fjellet, ikke finner veien opp/ned og må ha hjelp. Enkelte ganger kan det være enklere å komme seg opp, enn ned. Det å måtte få hjelp av noen kan trolig være litt ekkelt/pinlig. Men når det ikke var og ikke hadde vært mobildekning siden jeg kjørte opp, ville det heller ikke være mulig å tilkalle hjelp skulle behovet oppstå. Jeg var, som alltid, veldig OBS på at jeg måtte være 100% sikker på at jeg også kom meg ned uten hjelp. Ingen sti eller andre merker som viste hvor jeg skulle gå. Det så ut som det var bedre å gå litt på høyre-siden. Men mulig jeg valgte helt feil. Etter hvert som jeg kom lengre opp, ble jeg mer og mer ukomfortabel. Det ble brattere, glattere og mer vanskelig. Kjente at jeg begynte å få problemer med nervøsitet, alt for bratt for meg. Tok noen bilder, og startet turen ned. Her skulle jeg trolig ha sett Eikesdalsvatnet. Måtte sette meg på ræva og skli/krabbe for å komme ned et par plasser. Var en lettelse når jeg kom ned fra det bratteste. Kikket tilbake, for å se etter en bedre rute opp, men var ikke noe som var veldig tydelig bedre rute. Dette er trolig en enkel tur for noen som er vant til brattere terreng. Men for meg, alt for usikkert. Kjenner at det jeg blir "ekkel" i kroppen bare å se på noen av bildene som jeg tok på det verste/bratteste. Valgte en annen rute videre ned. Utsikt mot Børtjønnin. Gikk en tur innom Geitsida på vei tilbake, en "omvei" på ca. 6 km. Ble litt tåke. Utsikt fra Geitsida. Skuffet over at det ikke ble noe utsikt mot Eikesdalen/Eikesdalsvatnet. Fra Geitsida mot Sandgroveggen. Litt fugleliv på vei tilbake. Etter gåturen, ble det tid for en tur på et vann med packraften og litt fiske. Men å fiske midt på dagen i stekende sol, har aldri gitt noe resultat for meg. Men fint å være ute på vannet i et par timer. Da klokken var 17, var det på tide å slå opp telt. Valgte å bruke det store teltet igjen for litt luksus. Camp ble bare 150 meter bilen. Hadde luftmadrass og en vanlig overmadrass, bedre enn min egen seng. Siden det ikke ble noe fisk, måtte jeg åpne matkassen i bilen. Ble potetmos og joikakaker. Kjempegodt når man er veldig sulten. I 23-tiden begynte det å bli litt vindt. Teltet bråkte ganske mye. Ca. en time senere våknet jeg av kraftig vind, og teltet hadde problemer med å stå. Da var det ikke så mye valg. Pakket sammen, tok ned teltet i mørket. Det var ikke SÅ mye vind, bare elendig telt. Fint å se stjernehimmelen i mørket. Valget var å slå opp mitt vanlige telt som tåler vind, eller å kjøre lengre ned og slå opp telt. Valgte det siste. Men det var lengre å kjøre enn jeg husket, så brukte 40 min. Akkurat da angret jeg. Tidlig neste morgen var jeg sliten, og det ble ikke noe mer tur. Kjørte til Dovrefjell, der ble det frokost og rydding/organisering av en stappfull bil med turutstyr, før jeg kjørte hjemover. Alt i alt en fin tur. Blir trolig flere turer til dette området.

Namdalen. NPL-skoene. Alfa Bever Perform GTX Sennalandet. Jörnkängan, lærstøvler. Trollholmsund. Salomon, lave membransko.

Fjerde og siste episode. God søndag!

Bæråsen er et område som vi er mye på tur - året rundt. Børgefjell (som er rett i nærheten) er så utilgjengelig i forhold, mens dette området er lett tilgjengelig. Jeg har akutt behov for å få gått en skikkelig dagstur for å få i gang pusten litt. Hva kan vel passe bedre enn 16 km over dette området? Fortsatt lysegrønne blad på bjørka og nesten vårlig enkelte steder her oppe - på ca 600 moh. Fantastisk turterreng - og det er godt fiske i disse vatna. De ligger som en perle på en snor langs hele dette området. Nord for vannskillet har noen satt ut røye, så der er det mer småfisk enn lenger sør i fjellområdet- Flott fiskerbu/gjeterbu. Legg merke til snomengdene i kappfjellet i bakgrunnen. Ikke rart at vannføringen i Vefsna er høy enda. Bæråsen til venstre - Fiplingdalen til høyre. Jeg velger å gå ryggen bortover - ryggen som jeg så ofte ser i mot fra hytta vår nede til høyre der. Simskardmyra til venstre og i det fjerne øvre Fiplingvatn og bak der Majavatn osv. Begynner å gå først kl 12, og er fremme nede kl 19. Fin årstid gjennom et fantastisk område.

Da er prosjektet "Hardangervidda på langs under 48t" fullført! Begynte å gå fra Finse kl. 00:00 søndag, mulig litt overivrig, og startet i et godt tempo. Jeg var ikke forberedt på at det kom til å være så vanskelig å finne de røde T-ene. Surret rundt på en stor snøfonn i over 1t, og har aldri vært så frustrert. Etter 4-5t inn i nattemørket begynte allerede usikkerheten om jeg kom til å rekke frem til Haukeliseter i tide å treffe hodet. Etter 60 km begynte jeg å kjenne gnagsår som utviklet seg. Gikk inn til nærmeste betjente hytte, (Sandhaug) og følte en umiddelbar svimmelhet når jeg stod ved resepsjonen. Jeg deiset ned i steingulvet, besvimte i 5sek og våknet opp til at to menn dro meg opp i en stol. Den erfarne hytteverten kunne bekrefte at jeg har inntatt for lite næring og væske, at tempoet er for høyt, for lite søv og for tung sekk. (20 kg) Nå måtte jeg ta et valg: skal jeg fortsette, eller må jeg avbryte turen? Valgte å fortsette. La meg under åpen himmel for å sove 1t, sov selvsagt over alarmen... Ble 4t for mye, og nå begynte noen nervepirrende timer. Nå hadde jeg 18t på å fullføre de 70 resterende kilometerene. Gikk videre mot Litlos. På veien hallusinerte jeg opptil flere ganger, så silhuetter, hørte lyder, bevegelser... Sovnet gående, og kjente når jeg hadde 40 km igjen at gnagsårene hadde utviklet seg til åpne, kraftige kjøttsår. Klokken gikk alt for raskt. Hvis jeg hadde tenkt til å nå Haukeliseter innen midnatt, måtte jeg springe inn til mål. Det endte med en 35km løpetur med alt for tung sekk etter å ha tilbakelagt 95km. For hvert steg føltes det som knivblader som ble stukket oppgjennom fotbladet. Sårene hadde stor påvirkning. Løp inn til Haukeliseter 23:29, klarte turen med 31 minutters margin. For en tur, for en opplevelse jeg ikke vil være foruten! Det var beinhardt, til tider helt ubeskrivelig. Jeg har sett nye sider av meg selv, fått mye erfaring og er gang på gang overrasket over hvor mye mer kroppen tåler enn man tror. Jeg aksepterte ingen negative tanker, og holdt meg positiv på tross av mange utfordringer som egentlig er "gode" nok til å avbryte turen. Nei, vet dere hva? Dette var gøy!