Vinnerliste

Var også vitne til en gjeng med gladgutter på tur. Type Høy musikk og en del drikkevarer. Kjempestort bål på ei knusktørr kolle. Der sto teltet på høykant flere ganger i løpet av kort tid på lørdag. På avstand var Så det ut som et billig campingtelt, veldig høyt. Kunne umulig vært festet med barduner. Kanskje sånn popuptelt, jeg vet ikke. En bitteliten økning i vind, men fortsatt ikke mye vind, og det velta og kollapset flere ganger. vi var ca 1100 moh. De pakka samme og dro. Og satte igjen 5 POSER MED SØPPEL. Plast, bokser, masse mat, en halv liter rødsprit og masse annet ræl. Jeg bar alt med meg ned fra fjellet og til bilen. 5 km ca. Er litt lang i arma kan du si, fikk pakka det tyngste i sekken min, men ble mye å bære likevel. Kunne jo ikke gå fra dette.

En uke var satt av til «Gutta på tur» En kompis med bikkje og meg selv. Første etappe var Fagerfjell/Blefjell hvor vi lånte hytta til tanta mi, som ligger ved skisenteret. Jeg har vært der noen ganger så er «halvgodt» kjent i høgget, og vært på/ved bl.a. Store Ble, Åklinuten, Brørsteinan, Sigrids/-Eriksbu, Gunnulvsbunatten og Juvsfossen for å nevne noe, i tillegg til «ekspedering» ved de store vanna nede på «flata». DAG #1 Vi kom opp utpå formiddagen på mandag, pakka ut og spiste en kjapp matbit før vi satte kurs mot Gunnulvsbua, via Grøtebua. Jeg vet at dette er et MEGET bløtt område (bortsett fra tørkesommern 2018) , så bløte støvler var jeg forberedt på. Fin utsikt fra toppen av skiheisen, stilig å se mot «gamle kjente» som Jonsknuten, som vi var på i fjor (og jeg selv var på for året før) og Åklinuten. Måtte vade rett før Gunnulvsbua, det har jeg ikke gjort før, men det gikk selvsagt fint. Oppe ved «bua» var det lunsj, før vi gikk opp Dølen til Flesbekknatten, og ned igjen til «bua». Fortsatte på Gunnulvsburunden mot Ljøsbuvanna og alpinbakken, og ned til hytta. Fint vær, og temp. Noen dråper på toppen, men ikke noe å bry seg om. Fajitas til middag i sola på terrassen. Terningkast 10 til første dag. Rute i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c62598b6f307b1fc3ec0f Alle bilder fra turen: https://drive.google.com/drive/folders/1t-xMd0AoDU_BT7ugJdCQoJQaVmba5ws1?usp=sharing DAG #2 Jeg hadde egentlig tenkt Åklinuten via Eriksbu, men kult om vi kunne gå til en sted jeg ikke hadde vært før, så vi kjørte da til P-lass ved Butjønnsetra, og hadde Viermyrnuten som mål. På veien dit går man forbi Ormehogg og «den hvite hesten». (ikke skjønner jeg hvordan den har fått sitt navn, ser mer ut som en dromedar fra en vinkel fra oversiden, men stilig er den). Bratt men lettgått, og tidvis bløtt. Stilig å se en annen gammel kjenning, Gaustatoppen i det fjerne når vi nærmet oss toppen. Pasta med skinke ble kokt opp på min elskede JetBoil, med utsyn mot Kroktjønn før det bar ned igjen til bilen. Et par små runder med litt haggel, ga ingen demper på en ellers nydelig solfylt dag. På veien tilbake, stoppa vi på Blåberg, tok en is, før vi tok en kjapp tur bortom Juvsfossen, en utrolig stilig og vakker naturperle som anbefales om man er i området. Veldig enkelt å komme til, og meget barnevennlig. Atter en terningkast 10-dag ble avsluttet med en bedre middag i sola på terrassen Ruter i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625abff81056bff5750c og https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625aea6b7336c7973cb1 Alle bilder fra turene: https://drive.google.com/drive/folders/12FT6uNNM58ZQgw_f-chl81YqCX-U-s-j?usp=sharing GPX-filer Dag #3 Dette ble en hviledag med det vi kunne ta med oss av snacks på veien langs Lågen, mot Geilo og over mot Hardanger. Det ble litt fotostopp ved tre stavkirker på veien opp mot Geilo, før vi rullet ut på vidda. Vi stoppa ved Sysendammen, et mektig stykke ingeniør og byggekunst. Det er jo en inngripen i naturen, men det er nå engang gjort, og det på en fin måte som ikke skjemmer omgivelsene så alt for mye mener nå jeg. Neste post var Vøringsfossen. Først et stopp på toppen, så vi kunne skue utover, samt ta en vaffel, før vi trilla ned til nedre P-plass, og gikk inn til fossen. Vi lot bikkja få hvile i bilen på denne turen. Vi gikk så langt inn det var forsvarlig å gå. Vøringen er mektig sak, mye krefter i sving der. Stilig å komme så nær. Ferden videre mot dagens mål, Lofthus med middag i Kinsarvik (ELENDIG service på campinga, så da ble det burger og pølse på Esso). Vi kjørte opp til folkehøyskolen i Lofthus, hvor jeg gikk for 20 (!!) år siden (tiden flyr). (Den gang var jeg definitivt IKKE en glad vandrer. (å gå var noe man måtte gjøre for å komme seg til butikken) Utrolig godt å få se igjen skolen etter så mange år. Planen var å parkere der, å sove i bilen, eventuelt ved idrettshallen i Kinsarvik, men vi så litt på kartet og fant en vei som gikk langt oppe i lia. Vi kjørte opp dit, og «fant» en p-plass, (vi visste ikke at den var der). Da var valget enkelt, så da sov vi der. Dagens tur: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625a318e917c95f81acd Dagens bilder: https://drive.google.com/drive/folders/1bqoB_-WePoJ8_xpom20X5TnQ6siDu4_r?usp=sharing Dag #4 Vi hadde sett for oss tre netter på vidda, med både transportetapper og kortere utflukter fra camp. Dette ville bli min første telttur på fjellet, kompisen er en erfaren fjellcamper. Vi satte kursen opp mot Munketreppene og Nosi og videre inn på vidda. Vi hadde sikta oss ut Grubbeskarvotni som første camp. Det er nokså bratt og brutal start, men for turvante karer med god kondis, bø det ikke på noen problemer å rusle oppover til toppen ved Rjukende, hvor vi ble møtt av noen koselige geiter, som heldigvis ville ha litt kos. Nå har jeg vært litt på ulike fjellturer de siste åra, så jeg hadde jo en idé om hva jeg ville få se, men det er jo uansett ett utrolig vakkert landskap man skuer utover. Litt nedtur at der vi hadde sikta oss ut var dekket av snø, og ikke så teltevennlig, men vi fortsatte en liten stund til, og fant et PERFEKT sted, langs elva ved Myrtakliev, så det gjorde ikke noe. Rigga oss til, og spiste etter hvert litt middag. På turer mer en to netter sverger jeg til Real, for å spare på vekt/volum, og Real er faktisk ganske så godt, ikke fordi man er sliten og ville spise hva som helst, men det er faktisk ikke så ille som folk skal ha det til mener nå jeg. Mange gode smaker, eneste «problem» er at det ikke metter nok, så en avokado med smørost (jepp det er digg) er en fin forrett og nøtter til dessert, så er man i mål. En liten kveldstur oppe skjæringa før det ble et par runder med Yatzi og krype ned i posen. Sol hele dagen, shortsvær og topp stemning, da blir det terningkast 10 igjen. Turene i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625bba79ee70f65a14f5 (batteri gikk tomt like før camp) og https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625b8043d24161d3a696 Alle bilder fra dagen: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625b8043d24161d3a696 Dag #5 Planen nå, etter å revurdert og omgjort planer flere ganger siden starten, var gå tilbake mot Solbjørg/Opesjovatnet slå camp der til søndag, og ta kortere utflukter til nærliggende topper (vi elsker toppturer). Etter litt leting fant vi, igjen, den PERFEKTE plassen, ved utløpt av Opesjovatnet. Rigga oss til, enkel tomatsuppe med egg (og nogo attått) til lunsj, før vi satte kurs mor Middagsnuten. Flott utsikt mor Lofthus og Sørfjorden. Fint å se fra denne siden og over mot Rjukende. Her var det også dekning på mobilen, så da sjekket vi YR, og der stod det at vi IKKE skulle bli til søndag, så da ble planene lagt om igjen. Veldig geit å være fleksibel. Gikk tilbake til campen og nøt en herlig Real-middag, og slækka i sola. Men vår firbente venn begynte å oppføre seg litt merkelig. Virket litt redd/utilpass og hadde det ikke så godt. Jeg gikk en da en liten runde for å se om jeg kunne finne et sted med dekning, men ville ikke gå for langt, tilfelle det skulle bli verre. Da jeg var tilbake hadde kompisen funnet ut at vi måtte avbryte, komme oss til et sted med dekning og få ringt veterinær. Kjapp nedpakk av utstyret ble gjort, så putta han dyret i sin sekk, og jeg tok med noe mer enn jeg hadde båret til nå, og vi gikk mot Rjukende hvor vi visste det var dekning. Ganske høy fart til å ha enda tyngre sekk en jeg hadde, og kompisen med sidetungsekk med bikkje. Greit å være i god form. Bikkja titta ut av sekken, og så ikke ut til å ha det alt for ille der han titta ut. Vel framme ved kanten av vidda, og dyret sluppet fri, virket han piggere, heldigvis. Han var nok sikkert ganske sliten, selv om han vært med på mange fjellturer og er en meget sprek liten tass. Vi bestemte oss da for å dra ned til bilen og tok farvell til vidda for denne gang. Når bikkja vet vi er på vei tilbake mot bil/hytte/telt er han alltid ganske ivrig, så det var han som ledet an siste biten ned. ,det var jo et godt tegn, da var han i hvert fall ikke alvorlig syk, slik som vi trodde et par timer tidligere. Vel framme ved bilen, ble det litt mat før vi takka av for kvelden. Det viktigste var at bikkja nå var seg selv igjen. Vidda står der til evig tid, og med tanke på hva vi hadde opplevde denne uka, så var det absolutt ikke noen nedtur å avslutte før vi hadde tenkt. Turene i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1d503f113c4c01bf9fdda8,, https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625b458a1e4f6c7002ea, https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625cbff81056bff5750f, https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625c458a1e4f6c7002ec Bilder fra dagen: https://drive.google.com/drive/folders/1qmFrEA5Gl4B7bqhdraX5wKEoc0XBTcPv?usp=sharing Dag 6# Vi rulla ned til brygga i Lofthus og tok frokosten der, før vi satte kursen hjemover over Haueklifjell. Med drøye 7 mil på disse dagene, og mange av dem full oppakning, og ganske mange høydemeter var det godt med rolig dag i bilen over fjellet, og komme hjem å få pakket ut og ha hele ettermiddagen til å la minnene synke inn, mens man hvilte skrotten. Mange inntrykk og fine opplevelser i godt selskap, en uke jeg aldri vil glemme. Jeg skal definitivt ha flere teltturer på fjellet, men er fortsatt mest glad i Marka, (bl.a. p.g.a tilgjengeligheten og litt mer stabile værforhold) Vårt neste mål er Galdhøpiggen før sesongen er over, om været matcher med timeplanen. Track1.gpx Track2.gpx Track3.gpx Track4.gpx Track5.gpx Track6.gpx Track7.gpx Track8.gpx Track9.gpx

Allemannsretten og forsøpling har ikke så mye med hverandre å gjøre. Forsøpling skal ikke forekomme, det gjelder ikke bare der man har ferdselsrett på andres eiendom. Folk forsøpler i byen, gatene, på sjøen, i naturen og på egen tomt. Noen oppfører seg også som idioter på de samme stedene. Den viktigste delen av allemannsretten omhandler ferdselsretten på andres eiendom.

Del 2:

Kudos til deg! Det er så synd med slike folk på fjellet

En uke på kajakktur i ØS PØS regnvær og vann inn i kajakklukene. Dunpose helt uproblematisk, og overlever den det, så overlever den alt. Den er vanntett pakket, og jeg pakker den ikke ut i teltet før jeg har tørket opp vannet med kjøkkenhåndklè og evt. tørket innerteltet med brenneren hvis nødvendig.

Hei! I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs!

Hadde planlagt å gå over Søre Steinbruhøa og Nordre Steinbruhøa (i Sunndal kommune), med start ved Reinsvatnet. Plan var å starte å gå i 18-tiden for å ta unna så mange kilometer som mulig. Men ble forsinket, og startet ikke før 19:30. Etter ca. 3 km, var klokken allerede 21:00. Det begynte å bli dårlig sikt. Egentlig skulle jeg gå et par timer til. Litt skuffet, slo jeg opp teltet og overnattet. Det er det fine når man har med alt i sekken, det er bare å sette opp teltet når man må. Det var kaldere enn forventet. Neste tur må skumunderlaget være med, ikke bare luftmadrass. Kroppen ble veldig kald, og da måtte jeg snu meg ofte. Alltid litt "spenning" i å åpne teltdøren om morgenen for å se værstatus. Fin utsikt etter noen få minutters gange. Det er slik som gjør at jeg liker å gå i fjellet. Hovedmålene ikke synlig. Mistet mye av motivasjonen siden jeg nå visste at jeg ikke ville greie å gå planlagt tur. Satset på at det var mulig å komme meg ned igjen et stykke lengre frem. Det var ganske bratt, men gikk fint å komme ned til flatere terreng. På slutten begynte jeg å bli veldig sliten, vondt i både beina og ryggen. 1-2 km fra parkeringsplassen møtte jeg ca. 15-20 personer i løpet av 15 min som var på vei ut i fjellet. Var tilbake ved bilen 12:45. Ikke noe spesielt eller spektakulært som skjedde på turen, men synes det var en fin mini-tur. Tviler på at jeg hadde greid å gått opprinnelig rute, så jeg må nok roe ned egne forventninger og planlegge kortere ruter. Hjelper ikke på saken at jeg er utrolig stresset, og tar sjeldent pause når jeg først har startet å gå. Det er noe jeg må prøve å forbedre meg på. Tegnet inn ca. rute. Hadde det vært GPS-sporing, ville det nok blitt mye mer hit-og-dit, enn disse fine/rette strekene. 😀

Jeg tror ikke egentlig dette har noe med allemannsretten å gjøre, men heller manglende oppdragelse og folkeskikk hos en betydelig del av befolkningen.

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Leia, Cocker spaniel 4.5 mnd.

Detta er skrekkeleg individuelt...sjølv går eg med joggesko der mange ville sverga til seriøse fjellstøvlar, også sjølv om det er mykje stein og ur. Det er tung sekk som kan få meg til å trekke i støvlar, då for å bli mindre sårbeint under. Men det heile kjem an på dine føter, kvar ruta di går, mengde stein/ur/snøfelt og evt kva føtene dine er vande med. Kne, anklar osv. Utan å kjenne dine føter ville eg kanskje vurdert crispistøvlane, og så hatt med eit par lett joggesko i tillegg.

Kjøpte for noen uker siden et Naturehike Hiby 2-3 telt fra 123friluft, og blant annet @Klodrik etterspurte erfaringer med teltet. Så her kommer mine tanker og erfaringer med teltet. Mesteparten av teksten er flyttet fra "hva har du kjøpt nå" tråden, da den hører mer hjemme her. Tenkte min erfaring kanskje kan være nyttig for andre som eventuelt vurderer teltet Teltet er helt kurrant å sette opp, ikke noe større problem alene i vind. Det var mellom 10 og 15 ms sist jeg satt opp teltet. Det følger med en footprint til teltet som kun dekker innerteltet. Inkludert denne har bunnen god vannbestandighet. Denne fikk kjørt seg da jeg klarte å søle ut vann inni teltet, men ikke hadde så alt for mye å tørke opp vannet med. Dammen lå fortsatt og fløt der morgenen etter, uten noe at det var blitt spesielt mye gjennomslag til bunnduken. Marka under var også relativt våt, uten at det førte til noen nevneverdige gjennomslag av vann. Har nå også hatt noen turer med regn, og jeg har ikke sett tegn til lekkasje fra noen av sømmene, eller gjennomslag ellers i duken. Det er seks fester for barduner på teltet, men selv synes jeg at bardunene som følger med er i korteste laget. Teltet barduneres mer nedover enn sideveis, noe som etter min forståelse ikke burde være nødvendig. Det er pluggene som skal holde teltet nede, ikke bardunene. Forteltet har relativt god plass til en person alene, da er det god plass til oppakning og du har fortsatt plass til overs for å lage mat om det er ruskevær. Teltduken når ikke helt ned til bakken, det er en glippe på kanske 3-5 cm. Døra i innerteltet er laget i en form for 20D nylon pluss myggnetting. De tre resterende veggene består av 20D nylon på ca 1/3 av stoffet, og ellers består veggene av veldig finmasket myggnetting. Dette byr på en relativt luftig opplevelse. Med kun myggnetting i døren og begge ventilene åpne ble det tilløp til trekk gjennom teltet. Med nylondøren igjen merket jeg ikke noe spesielt til trekk. Takhøyden er god ved inngangen av innerteltet, men det er eneste plassen jeg på 180 cm kan sitte uten at hodet tar i taket på teltduken i innerteltet. Oppgitt lengde på innerteltet hos 123friluft er 220 cm på innerteltet. Jeg har ikke tatt mål av teltet, men min opplevelse tilsier at det ikke kan stemme. Vinkelen i fotenden bidrar i stor grad til dette. Denne skrår såpass mye at jeg ikke har mulighet til å ligge i lengderetningen teltet. Erfaring fra 23.05. mai viste at jeg kan ikke ligge i teltet i det store og hele, uten å være borti duken med hode eller beina. Dersom det er generelt over varmt døgnet gjennom er ikke det nødvendigvis et problem. Når temperaturen faller fra 15 grader og knallsol til 3 grader relativt kjapt, er historien en annen. Kort oppsummert, kliss våt fotende på soveposen i kald temperatur. Denne turen ble naturligvis avbrutt. For å få to personer i dette teltet bør begge ikke være over 170, og ikke særlig bredskuldret. Alternativt veldig godt kjent. Er du kortere enn meg har du nok god mulighet til å få mange gode opplevelser i dette teltet, eller så kan det kanskje være et greit alternativ til smårollingene. Teltet er nå pensjonert for min del. I skrivende stund er jeg trøtt, kald, og fortsatt litt smågretten for at jeg måtte avbryte turen, så det kan være noe jeg har glemt. Skulle det være noe jeg har glemt å nevne, ikke nøl med å spørre

Jeg vil for din del anbefale en damesovepose med comforttemperatur på -5 eller kaldere. - Det er enklere å lufte enn å varme opp etter at man har begynt å fryse. Jeg kjøpte først en syntetpose fordi jeg var så redd for fukt og dunkollaps, men angrer egentlig på at jeg ikke gikk rett på dun: Jeg pakker den i vanntett pose og bruker den enten inne i tørt telt eller bruker grevlingtrekk når vi ligger under åpen himmel. Nå har jeg en dun «sommerpose» (Rab Neutrino 600 med vannavvisende dun) som veier 1 kg, pakker smått og er deilig og varm i motsetning til syntetposen som veier 1,9 kg og tar 1/3-dels sekk (og er deilig og varm). Hilsen frossenpinn i Troms.

Fredag til lørdag med gode opplevelser. Det er selvsagt mange grunner til at jeg går tur til Blåfjellenden omtrent en gang i uka. At turen «bare» er 8 kilometer og at det tar omtrent 2 1/2 timer er en grunn (eller muligens to grunner?). Utsikten nedover Fidjadalen er en annen god grunn. Den er virkelig noe å få med seg, både i flott vær og i regn. Den er også helt forskjellig om sommeren i forhold til vinter. Begge verdt å få med seg. For egen del, synes jeg det er virkelig kjekt å treffe nye folk i heia. Det er alltid noe å få med seg. Alle har noe å fortelle. Enten om fjell og tur, eller erfaringer fra jobb eller fritid. Noe nytt er det alltid. Av og til, når alt klaffer, været er bra, temperaturen rett, og jeg er alene, får jeg anledning til å sitte på terrassen og beundre utsikten, helt for meg selv. Det er langt mellom slike stunder hvor alle problemer er langt vekke og hvor jeg bare tenker på småting. En slik «opplevelse» fikk jeg – ganske gratis på fredagskvelden. Det er bare å ta turen til Blåfjellenden – 2-3 timer, med sekk innholdene mat og utstyr for en overnatting – 10-12 kilo. Helt enkelt og greit, så har alle samme mulighet. Nå er det jo greit å andre «unnskyldninger» for å ta til heis. Som tilsyn på en turistforeningshytte har jeg alltid et ærend innover til hytta. Den siste tiden har oppgaven vært å få på plass smittevern utstyr, som engangshansker, klorin og lignende. Det måtte bli en tur denne uka også. Og YR var rimelig klar på at det var fredag – lørdag som var best. Denne gang fikk yr rett. Det var litt skyer, men for det meste sol innover. Litt kald vind fra nord, men det var helt greit å gå med kortarmet bluse. Jeg fikk noen hyggelige timer for meg selv på hytta. Ikke helt alene forresten. Det kom en kar opp Fidjadalen – springende, og han skulle videre til Hunnedalen. I full fart. Nå var det andre folk i heia også- Et par karer ville prøve å fiske i Djupavatn, og jeg traff en annen kar som var på vei mot Fossebekktjødnet med både slukstang og fluestang. Selv om det ikke var folk på hytta da jeg kom, så ble det etterhvert flere på hytta. Det kom fire jenter. Alle etter åtte på kvelden. Ut over kvelden og natten, stilnet vinden. Det ble klar himmel, og pytten utenfor lå speilblank. En kveld som jeg bare av og til får oppleve. Morgenen kom med kjempeflott vær. Jeg hadde det ikke travelt, men gjorde rent og pakket sekken. Det var folk i heia. Det kom to stykker tidlig. De var på dagstur. Det kom en dansk familie, som også var på vei mot Hunnedalen. Jeg snakket med flere på veien tilbake. De fleste var på dagstur. Likevel var jeg stort sett alene i heia. Selv om stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er populær, er det aldri «trengsel». I det jeg kom over de høyeste bakkene, så jeg skyer og grått vær i sør. Det regnet som YR melde ville komme senere på ettermiddagen. Jeg lapp unna uten en dråpe denne helga. Les hele artikkelen

Jada, det hender jeg stryker Gore tex-plaggene mine Men på den omtalte jakka tviler jeg sterkt på at det er noe å reaktivere. Om det da noensinne har vært det på ei jakke fra 90-tallet? Poenget mitt var uansett, først og fremst, at jeg har lite tro på å stappe plagget rett fra vaskemaskina og inn i tørketrommelen, uten å få vekk litt vann. Og at jeg tror det er lurt å ikke basere seg på sentrifugeringa til dette, når det dreier seg om membranplagg.

Jeg kjenner ikke nevnte brenner, og vet derfor ikke hvor mye som kan demonteres for vedlikehold. Men når rusten blir plagsom på min brenner, denne laget jeg for øvrig i 2015 av blikket fra et gammelt malingsspann, og som ruster fort, gjør jeg som følger: 1. Demonterer. 2. Pusser lett over med et fint smergelpapir. 3. Sprayer alle delene med 565/tilsvarende og lar dette virke en stund. 4. Tørker av og gnikker litt med et papir, 5. Tenner gassbrenneren og holder delene med en tang over flammen og brenner vekk 565 slik at all lukt forsvinner. Har også vært inne på tanken om å sette den inn med matolje, men det blir visst bare med tanken. Men pytt, pytt jeg har da et visst lager.

Sentrifugering er nok lurt å unngå. Vil jo nødvendigvis kunne skape et voldsomt trykk på membranen. I tillegg så er det jo begrenset hvor mye vann som kan absorberes i mye av skallplaggene. Jeg vasker, pumper tom maskina og drypptørker plaggene. Har faktisk ei Gore Tex- jakke fra 1995-96 som fortsatt holder tett etter å ha fått denne behandlingen i alle år.

Jeg trodde i grunnen at sot og tjærebelegg beskyttet mot rust, men jeg har aldri brukt vann til å rengjøre min Solo Stove, bare rister ut av den og pakker den ned. Min Bushbox tørker jeg av innvendig av og til, og da med tørr mose eller papir, og smører med litt matolje. Sot inne i brennkammeret ser jeg ikke på som noe problem egentlig.

https://www.ronningski.no/produkt/x-trace-pivot/ Her er bindinga Monsen brukte, jeg har denne selv å er fornøyd, helt kurrant dersom man ikke har det for travelt.

Det ble kun fem dager på Hardangervidda i sommer i kaldværet. Tinnhølen, Kleivshovd og sykkel kan være stikkordene.

Har bestilt meg en slik: www.tek.no/korttest/i/zGJEgq/andersson-prb-30-jump-starter Ikke for å ha i sekken, men for å ha bilen.

Veldig god erfaring med den fra Andersson selv...

Trodde dere hadde vært på Skogshorn.... Beklager😎

Kjøpte meg akkurat et par nye støvler, og siden de var litt stive brukte jeg et skohorn for å få dem lettere på. Neste gang jeg skal på tur skal skohornet med. Har plundret nok med å få på støvlene, særlig når sokkene er fuktige/våte.

På "min" turistforening hytte er skohorn en del av utstyret......

Solgt mitt helsport Nordmarka 2 Og Svalbard 3 extreme. Erstattet disse med ett brukt 2017 reinsfjell 2 pro. Prøveoppsatt i stuen og ser veldig bra ut. Spent på liggelengde med soveposen på, kan bli sånn akkurat. Vekten er på 3,4kg inkl alt, langt over oppgitt vekt på nett(2,95). Litt skuffende men det er fortsatt mye lettere enn mitt Svalbard og det er dette behovet det skal dekke. Turer med jentungen, komfortturer og rolige vinterturet. Planen var ett nytt tunelltelt Mtp fortelt og pulk men kuppel har Sine fordeler ellers.

Kjøpte en Andersson PD/QC 3.0, men oppdaget at det ikke er lader med i pakka. Dere som har denne, lader dere fra usb port på pc/mac eller bruker dere en separat lader for å den fulladet på et par timer?

Tips til dere som har kjøpt Andersson banken. Om man lader den med usb-c tar det bare et par timer så er den fulladet... Siden mine først og fremst blir brukt til unger som plutselig ikke har strøm på dingsene sine, så er det en ganske kjekk egenskap

Du har ju Hilleberg sina Nallo och Kaitum dom är ju svindyra men bra.

Den fungerte greit til litt mer avansert matlaging også

Skal ikke spore av fullstendig her nå, men som oppdretter av Cocker Spaniel, så må jeg nesten få si at du dæven døtte for en søt en du har der, @torese! Vi har selv fire stykker og de er verdens beste turkamerater. Er med på alt av fisketurer og teltturer. Bare å glede seg!!

Da var første overnattingstur med Amok Draumr 3.0 gjennomført. Med riktig liggeunderlag som passet hengekøya var det mer en god nok plass til en kar på 105 kg og 186 cm. Har aldri ligget bedre ute i naturen noen gang. Er en person som bytter på å ligge på høyre og venstre side gjennom natta og denne snuingen fungerte perfekt. Ingen ømme skuldre på morgenkvisten slik jeg normalt har etter ei natt i telt. Tok en vandrestav og festet til midtre bardun foran slik at jeg løftet tarp litt opp. Da hadde jeg utsyn i alle retninger og bena subbet aldri tarpen. Fant ingen negative sider ved denne hengekøya .. anbefales