Vinnerliste

Hei! I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs!

I lys av denne kronikken på NRK: Fjols til fjells tenkte jeg det kunne være interessant å diskutere denne påstanden litt. At allemannsretten har gått til hodet på folk altså. Har den det? Selv er jeg veldig glad vi har allemannsretten, og den må vi verne om, men det forutsetter jo at folk kan oppføre seg. Jeg må jo si meg enig i at inntrykket er at endel er vesentlig bedre oppdatert på rettene sine, enn pliktene. Vi har jo sett utallige eksempler på at folk tar seg til rette, forsøpler etc. både på andre folks eiendom og i verneområdene våre. Hva skyldes dette, og hva kan gjøres for å endre slike dårlige holdninger? Joda, informasjon, informasjon og mer informasjon må selvfølgelig til, men man skulle jo tro at det for de fleste var opplagt at man lukker grinder man må åpne for å gå gjennom og at søpla ikke forsvinner av seg selv .. Så har allemannsretten gått til hodet på folk og tror folk at allemannsretten er uangripelig slik at man bare kan ture frem som man vil? Det påstås noen ganger at allemannsretten er under press ved at det innføres begrensninger av ulik art, men er det egentlig vår egen skyld?

Hei, Som ny valpeeier er nok jeg en av de som går på det meste. Dyrt er det men utstyr må man ha. Jeg bruker mye tid på turutstyr og kvalitet til meg selv og hvorfor skal jeg tenke ulikt til hunden bare fordi jeg kan. Har en cocker spaniel og har kjøpt klippeutstyr til den store gullmedaljen. En saks av god kvalitet er lik 1000 nok og det må man jo nesten ha. En klippemaskin koster fort 3000 nok og det må man ha. Jeg jeg må nok skjerpe meg litt men lett er det ikke. Og man er tilbake til den originale problemstillingen om kvalitet og pris. Altså er det sammenheng mellom pris og kvalitet? Testet et nytt billigtelt nå i helga og makan til dårlige greier har jeg aldri eid. Men jeg testet også gassbrenneren fra biltema til 300 nok og den fungerte utmerket. Hund er morro og jeg synes det er fantastisk å være eier av en valp som etterhvert skal bli verdens beste turkamerat. Mvh Tore

Tja, akkurat nå bor jeg i et relativt kjedelig terreng og såpass grisgrendt til at det er lite ansamling av turfolk akkurat rundt meg. Men litt søppel finner man jo her og der, og respekt for dyrkamark er litt varierende. Men alt i alt så tenker jeg ikke at mitt nærområde har de største utfordringene med at folk tar seg til rette, og slik er det nok mange (de fleste) steder. Så er det noen steder som har adskillig større utfordringer, og det er selvfølgelig knyttet opp mot popularitet, jo flere folk jo større utfordringer naturlig nok. Og folk trives jo i flokk (av en eller annen merkelig grunn) så alle skal jo til samme sted. Mulig vi smitter hverandre med dårlige holdninger der, "her er det jo så mye søppel fra før ..." også ender det med at det blir begrensninger da. Akkurat de grindene som ikke lukkes burde vel være mulig å løse, så det er kanskje ikke det problemet som bør dras frem som den største utfordringen. Hvis ikke det fungerer med et stort skilt "dyr på beite, lukk grinda" så finnes det endel gode patenter både på selvlukkende grinder og klatreløsninger. Men krever jo litt for å få det på plass og burde jo egentlig være unødvendig .. verre er det kanskje med null respekt for båndtvang og denne leie tendensen til å hive aluminiumsbokser rundt om. Kronikken er selvfølgelig satt på spissen, men at det er utfordring mange steder er jeg ikke i tvil om.

Dette blir jo bare synsing fra min side, men jeg mistenker at det er litt ulike grupperinger innenfor den generelle gruppa som turer frem, der et skille kanskje kan trekkes mellom de som gir f... og de som er veldig uvitende. Men det kommer jo an på hva det dreier seg om. Å ikke legge igjen søppel er en no brainer. Jeg ser regelmessig hundeposer og tomme ølbokser i nærskogen og jeg vet ikke hvor folk tror disse tingene tar veien.... Når det gjelder andre aspekter av allemannsretten, som forskjellen på innmark og utmark, 150-meters-regelen og nettopp pliktene som står formulert der, så tror jeg mange rett og slett aldri har lest/sett informasjonen og heller ikke oppsøker den selv om de skal ut i naturen. Og jeg tror ikke nødvendigvis en som har tilbrakt mesteparten av livet sitt i et bysentrum skjønner av seg selv hvorfor den grinda må lukkes...Og akkurat det vet jeg egentlig ikke hvordan man best kan angripe, siden det finnes veldig mye informasjon der ute og utfordringen er vel heller at folk generelt har alt for mye informasjon å forholde seg til i disse tider og da blir det vanskelig å nå fram. Dette er ikke ment som en "unnskyldning" for dårlig oppførsel, mer en observasjon basert på den type rapporter og innlegg som du har lenket til. Ellers tror jeg mange fremdeles tenker at vi har helt ubegrenset med natur i Norge å ta av, og at det (i hvert fall ubevisst) medvirker til en skjødesløshet hos noen. Det ser jo sånn ut i en del av rapportene fra mange turistdestinasjoner rundt omkring i Norge. Jeg skjønner jo at noen av de kommunene ønsker å sette begrensninger, dersom andre tiltak som skilting eller lokal informasjon ikke har noe særlig effekt. Når det er sagt, så synes jeg innlegget Fjolls til fjells var litt unyansert, og det er jo ofte ekstremtilfellene som blåses opp i slike kronikker. Jeg synes det hadde vært interessant å ha litt mer objektiv kunnskap om hvor stort problemet er, og hvor. Jeg vil jo tippe at det varierer veldig geografisk, og skulle gjerne visst mer om andelen "fjols" i lys av hvor mange som faktisk bruker naturen i Norge. @Heriks hvordan er det hos deg lokalt/i ditt nærområde?

For "Battery life" sier spesifikasjonen på Garmin sine hjemmsider følgende for inReach Mini: Up to 90 hours at 10-minute tracking (default) Up to 35 hours at 10-minute tracking with 1-second logging Up to 24 days at 30-minute tracking power save mode Up to 1 year when powered off Ser jeg disse tallene under ett tolker jeg det til at batteriet vil være tomt innen det har gått ett år hvis enheten er avslått hele tiden, noe som vil si at det i snitt lades ut minst 100% / 365 = 0,27% pr døgn, eller at det går maks litt over 3,5 dager pr prosent utlading, veldig grovt regnet 10% i måneden. Dette er i snitt og vil sikkert variere med hvor fulladet batteriet allerede er. Dette er det spesifikasjonen sier, altså det Garmin i praksis lover. Som regel kan man regne med at spesifikasjonen er litt i overkant optimistisk. Det er i alle fall min erfaring. Kanskje det gjelder helt nytt batteri lagret under helt optimale forhold. En annen sak er at et li-ion-batteri eldes/slites (kapasiteten minsker) under gjentatte ladinger og lagring. Det første er vanskelig å unngå. Man må jo lade batteriet nr det lades ut. Men lagring kan man gjøre noe med. Det mest ugunstige måten å lagre et li-ion-batteri på er å lade batteriet til 100% og så la det ligge i romtemperatur eller varmere i lang tid. Det er bedre å lagre det med noe mindre spenning og helst lagre det kjellerkaldt eller kaldere for så å lade det helt opp før du skal bruke det (dvs. før turen starter). Det er i hvert fall slik jeg har forstått det.

Ny tur ! Fisket litt i Kvesjøen, kjent for enorm ørret og canadarøye. Burde hatt båt her merket jeg kjapt så forflyttet meg videre til Litltissvatnet hvor jeg sov over og startet fiske morgenen etter. For ett område !! Her må jeg tilbake ! Da med kano eller kajakk. Fikk flere flotte fisk og mistet en jeg er redd var over kiloen! Skitt au! Ble nok til en flott middag ! Noen ble med på film ta gjerne en titt. mvh Ole

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Actually it is allowed, according to the Norwegian page: you can resupply, but are not allowed to stay at the hut to cook, dry clothes, etc. One probably will have to use his/her own hand sanitizer / soap before being allowed into the hut. Currently the only option for resupply at Finse is the newly opened self service hut Brebua. It is much more snow in the mountains this year than normal. This means more walking on snow, which will take more time and energy than walking on snow-free paths. It also means that rivers and streams are bigger than normal, but from updated information from DNT, it should be no problem crossing them. A few bridges between Finse and Rembesdalsseter have been destroyed by the snow, and according to information a week ago, these are planned to be fixed this week. @pikaro;You should check these kinds of details with DNT when planning the trip.

Kanskje det minst spennende bildet på lenge, men jeg fikk knipset Jupiter med månene Io, Europa, Ganymede og Callisto i kveld og måtte bare dele den opplevelsen. Sony A6000 med 55-210 linse. Tatt på 210mm, beskjært, digitalzoomet og fikset på i RawTherapee. Lite og ingen erfaring med nattehimmelfoto.

Som ivrig, ustemplende Kjentmannsjeger med en haug med bøker (ikke nyeste), og lagt samtlige inn i GarminBasecamp på PC og GPS, har jeg i en del år hatt Hurum på lista. (men det er jo så utrolig mange andre steder å farte rundt, så dessverre blitt litt oversett) Hadde en tur i Svelvikmarka, ferje til Verket og gikk over Knivsfjellet (KM-poster) til Holmsbu og Kyststien tilbake i fjor, og hatt et par turer rundt hele Hurumlandet på landeveissykkel, det er det jeg har sett av Hurum. Nå var turen komme for å ta minst tre, helst fire poster av ulik årgang på nord-øst delen av Hurum. Gjorde en avtale med en fra forumet her, så vi møttes ved Sætre, og kjørte opp til P-plass ved Sem, og gikk opp til Stikkvannskollen. Skikkelig nedtur at trappa til tårnet var tatt ned. Hvor farlig kan det være å gå i det tårnet? Har gått i tretårn som har vært ganske lugubre uten å bli skada, men men. Første post var unnagjort. Neste post var syd på Stikkvannskollen, så vi gikk litt på noen stier, og litt off-pist og kom da fram. Da foreslo turfølge at vi kunne stikke ned til Milorg-hula i Vestre Askedalen. Vi gikk bratt ned mot Sæterpytten, og det var utrolig frodig i fin vegetasjon og stilige berg/fjellformasjoner. Sånne steder er det vanskelig å ta bilder som viser hvordan det faktisk er. Absolutt verdt en tur. Vi kom fram til hula, en herlig skjult skatt som jeg er veldig glad for at jeg ble vist. Nå har jeg noe å vise fram til andre. Vi gikk opp igjen til tårnet, og turfølge dro hjem. Veldig hyggelig dame Jeg spiste da matpakka, og satte kursen for dagens tredje post, Bjønnåsen. Gikk mot Stikkvannshytta, og fulgte grusveien et stykke, før jeg tok snarveien, rett/bratt opp til Bjønnåsen. Jeg DIGGER «vertikal lyng-krabbig/klatring» for å komme til topper. Bjønnåsen var et utrolig vakkert skue. Koselig hus, fint langt gress, et par putter og en haug med sauer. Jeg har så lyst til å klappe dem, og fikk så vidt rørt litt på en som kom luskende, men de er dessverre for redde. (Dumme dyr assa😝) Droppa plan om den fjerde posten på Gleinåsen, men det gjør jo ikke noe. Jeg MÅ tilbake til Hurum. Gikk grusveien ned mot Hesthagdammen og mor Grønsand og ned til fjorden og fulgte Kyststien rundt via Kinnartangen og veien videre tilbake til Sætre hvor jeg ankom i dag tidlig. Herlig å høre live Beatles-musikk fra et utested, det var en fin avslutning på en helt SUPER dag. Ca to timers busstur hjem igjen, (hva er vel 2x2 timer med buss når man får oppleve det jeg gjorde?) Tidvis litt grått vær, litt koseregn og vind, ganske perfekt turvær egentlig. Atter en terningkast 10-tur.

Utenetter? Innenetter? Tarpnetter? Teltnetter? Hengekøyenetter? Hyttenetter? Hotellnetter? Besøksnetter? Jervenduknetter? Gapahuknetter? Under-et-grantre-netter? Under-åpen-himmel-netter? Samma det ve´, bare det er kos og gøy! Faktisk ganske trivelig hjemme i senga også...

Jo, det finnes på flere stasjoner, men bare på dieselpumper. Der er det jo ikke særlig brannfare. En ansatt på stasjonen sa at en grunn til at de fjernet låsene på bensinpumper var for å hindre folk med kognitive utfordringer i å kjøre avgårde med bensinpistolen hengende i bilen. Det skjedde visst oftere enn man skulle tro. At det fortsatt er lås på en del dieselpumper skyldes at tyngre kjøretøy gjerne fyller store mengder (og ikke fordi vi dieselbrukere er smartere enn bensinbrukere 😃😃)

Det er til og med på film: https://www.youtube.com/watch?v=FPKen4QwY7I

Jeg bruker black witch på neopren, men stormsure eller aquasure, noe i den duren på latex.

Det kan ha vært statisk elektrisitet, f.eks. på grunn av klær som gnisser mot hverandre. Den lille gasslekkasjen som kommer når du skrur boksen i brenneren kan da ha blitt antent. Men det er utrolig sjelden slikt skjer, og du har hatt maksimal uflaks. Det er et tilfelle fra USA som visstnok skal være sant: En person fyller bensin på bilen, lar psitolen stå i og fylle mens han setter seg inn i bilen en liten stund, går ut og skal ta ut pistolen, og bensindampen tar fyr. Mest sannsynlig fordi klærne gnisset mot setet i bilen og opparbeidet seg elektrisk ladning.

Kult! Takk for tilbakemelding! Vi kommer til å skru sammen opplegget for høsten i løpet av sommeren og «finne oss sjøl» litt tror jeg. Blir nok en blanding av større ekspedisjoner med gjester og lokale turer, samt nyttige triks og tips for den «vanlige mann i gata»

Å joda. Det er mye verre å fortelle historien på en dårlig måte med sylskarpe og klare bilder Husk også at lyden er akkurat like viktig som bildene!

Fra teksten: "OBS. Disse knivene er det støpefeil på (åpning mellom knivblad og skaft)".

Almost everyone in Norway speaks English, but not everyone writes in this language. It can therefore be difficult to answer in part. You will survive 15 days on the Hardangervidda. You will be lonely. You will get wet and cold. You will find some experiences for life. The Hardangervidda is higher than most mountain peaks in Scotland. Bring winter gear, wool, and longjohns. Always have a cap and mittens in the jacket. 15 days with 15 kilometers per day is doable. It is possible to go on 15 long day marches, but probably not without a couple of rest days in between. It is possible to buy food at the self-catering tourist cabins. The selection is not like in a store, but you will find something to eat. (The food must "survive" for a year at the cabin…) Check Ut.no or dnt.no for routes and cabins

Jeg er godt fornøyd med sykkelvesker. Er på tur nå og har vesker både foran og bak. Langt liggeunderlag, telt og sovepose har jeg i en vanntett sekk på bagasjebrettet. Det stikker litt ut bak, men ikke mye. Mat, alt for omfattende kokeutstyr og reparasjonssaker går foran, klær og diverse unødvendige luksusartikler (som lenestol, bøker, ol) går bak. Styreveska er genial for kameraer, mobil, lommebøker, sjokolade og alt annet som er greit å ha lett tilgjengelig eller som du vil ta med deg når du forlater sykkelen. Jeg sykler 60-100 km om dagen og koser meg på tur selv om jeg egentlig ikke er noen stor syklist. Tipper totalvekt på bagasjen er rundt 20 kg inkl veskene.

De fyller stadig på fra lager. Min lokale G-Max, skulle bli Intersport i september, men det skal fortsatt være outlet til januar.

Jeg har bestilt en natt på Sandhaug, blir telt utover det. Har skjønt det fortsatt ligger en del snø der, men sliter med å se for meg hvilke mengder det er snakk om. Første tur til hardangervidda på sommertid og jeg gleder meg som bare det 😁

Jeg har kjøpt varianten med 11 deler og lagt til litt og tatt bort litt deler selv, men den er ikke så ulik den som prebb har linket til. Er en kjekk mappe å ha med på tur, selv om den tar litt plass...

https://gsioutdoors.com/destination-kitchen-set-24.html Ser ut som en variant av dette

Som med det meste annet av hobbyer så blir det hva man gjør det til. Den ene broren min brukte gode penger på små figurer han malte i ungdommen mens jeg brukte penger på hundeutstyr. Nå i voksen alder er mye av utstyret fortsatt i bruk, selv om det er inntil fem hunder siden innkjøp. Om noen kjøper seg hund med tanke på å skulle spare seg penger så vil jeg heller anbefale dem å investere i bil; den kan du risikere å gå i overskudd på, noe du garantert ikke gjør med hund. Når det gjelder pris på hund så er det for en god rasehund i dag helt normalt å betale 15-20 tusen for den, noe jeg personlig ser på som helt innafor forutsatt godt utgangspunkt i foreldredyra. Det er ikke gratis å drive oppdrett heller. Godt for til hundene gjør og at man sparer penger på veterinær. Angående rasefor så har derav og til noe for seg, men det kommer an på og må få være opp til hver enkelt å vurdere. Det går selvsagt an å fore på gamle matrester, men resultatet blir deretter. At avisene legger frem litt om hvor mye det faktisk koster å ha hund er bare positivt. Da slipper man forhåpentligvis at alt for mange gjør impulskjøp de aldri burde gjort. Det vi i større grad burde diskutert og løftet frem er all den uorganiserte og tilfeldige avlen som foregår for tiden hvor man kan tjene store summer på dårlige dyr ved å holde seg unna raseklubbenes standarder.

Den fungerte greit til litt mer avansert matlaging også

Jeg har inreach mini og 66st kombinasjon Synes det gir tilstrekkelig god sikkerhet både i forhold til navigasjon og mulighet til kommunikasjon og sos varsel i forhold til de turene jeg er på. Har vel opplevd en gang at mini var tappet for strøm når den ikke ble brukt på en stund. Men det er nok til at jeg ikke helt stoler på løftet om at den skal holde batteriet et år dersom den er avslått... Tror jeg må teste litt for å sjekke... Har egentlig ikke opplevd at det er et problem når jeg bruker den. Men da sjekker jeg fra tid til annen batterisituasjonen. På kortere turer pleier jeg å lade opp mini, sette nyoppladede batterier i 66st og ta med to ekstra i backup. På lengre turer legger jeg uansett opp til å ha mulighet til å lade ved hjelp av powerbank/solcelle. Nå skal det legges til at jeg bare har hatt 66st noen uker, og ikke er helt kjent med alle funksjonene på den ennå... Men er foreløpig fornøyd med begge...

Mye vekt over bakhjulet stresser eikene og kan resultere i brudd om du er uheldig. Hjulet på din sykkel har 32 eiker, noe som bør gå bra om vekta ikke blir for høy. Her ser du min gamle terrengsykkel med styreveske + 2 vesker bak + telt, sovepose og pressenning på brettet. Sykkelen veier 16,5 kilo + bagasje 21,5 kg + meg på ca 80 kg. 26" x 2" hjul med 36 eiker. Samme oppsett, men annen sykkel. Denne sykkelen veier 13,4 og bagasje veier 21,6 + meg på ca 80kg. Hjul 700 x 32c med 36 eiker. Veskene du ser her er fra BikePack og koster ca 300,- pr stk. De er ikke tette, men har innsydd regntrekk skjult bak glidelås i bunnen. Gjelder også styreveska. Ved regn trenger fuktighet likevel inn fra baksiden som vender inn mot dekket. Med disse bagene tredde jeg en søppelsekk ned i veska og pakket bagasjen forsiktig nedi. Gikk greit helt til det ble hull i søppelsekken. Veska er imidlertid ikke større enn at en litt stor bære/plastpose gjør samme nytten. Jeg liker disse veskene bedre enn Ortliebveskene som jeg også har, og har derfor impregnert de med hjemmelaget guffe og nå er de tette. Og ja, sykkelen blir litt baktung med alt over bakhjulet, men det merkes mest i bratte grusbakker hvor du går og dytter sykkelen. Forhjulet sklir da litt fra deg i grusen om du ikke dytter bevist framover. På asfalt merkes det ikke. Liten gassbrenner er greit.( Bildet ditt viste et Stormkjøkken som er ganske stort og tungt) Sykkelveskene fra Biltema er bra. Ikke samme kvalitet som Ortlieb, men adskillig billigere og helt vanntette. Husk at det er høyre og venstre vesker. Koster 339,- pr stk. Styreveska derfra er ikke vanntett, men har regntrekk. Husk at du får festebrakett til veska som passer diameteren på styret ditt.

Flott vær inn, regn tilbake. Det er helt greit å ikke ha faste plikter. Uten en jobb å gå til, er det mulig å bruke mer tid på å følge med på YR. Lørdag regnet det – hele dagen, men på søndag skulle det bli noe bedre vær. Med litt sol, men også regn ut på ettermiddagen. Det måtte bli en søndagstur, men hvor skulle turen gå. Broderen var ikke å få tak i. Han var muligens på hytta og ikke klar for søndagstur. Jeg tenkte på flere alternativer, men alle var i lavlandet, og helt litt for korte... Jeg gikk og tenkte på muligheter, langt ut på dagen, nevnte jeg for Bestyrerinnen at hadde jeg bare kommet på det litt tidligere, så hadde det passet med en tur til Sandvatn. Svaret var at det er lenge lyst og jeg burde bare komme meg avgårde. En tur fram og tilbake til Sandvatn, har vært en vanlig søndagstur i mange år. Det er omtrent 8 kilometer inn til Sandvatn, og dagsetappen blir derfor i underkant av 16 kilometer. Normalt en «grei» dagsetappe, men ikke for tung og lang når sekken kun inneholder utstyr og mat for en søndagstur. Det står tre timer for turen, men det er rimelig greit å komme inn litt kjappere. Er formen grei og turen inn ikke har vært for «hard», så går det fortere tilbake. Det var andre på tur denne søndagen. Jeg gikk forbi to jenter på vei innover, og det kom en god del folk imot på vei tilbake. Det vil være en del folk som overnatter. Jeg ble også tatt igjen av en kar. Han satt på terrassen da jeg kom til hytta. Vi fikk en kjekk prat. Det var også to par å hytta. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men været på lørdagen overbeviste de om at det var bedre innendørs. De brukte kvelden til å tørke utstyr og klær. Da jeg kom holdt gjengen på å pakke for turen mot Lortabu. Noen kostet gulvet, mens andre var i gang med å vake. Det var virkelig kjekt å se at hytta ble skikkelig rengjort. På vei innover gikk jeg å lurte på hvor mye snø det ville være igjen. Det lå fenner på de vanligste stedene, og de var omtrent så store som de jeg vanligvis finner en måned tidligere. Det har vært mye snø i heia, og fonna som vanligvis ligger lengst, kan bli liggende til den nye snøen kommer. Omtrent som i 2015. Det var flott vær på vei mot Sandvatn. Sol og varme, men i det jeg fikk se hytta, dukket det opp grå og triste skyer i nordvest. Det var varmt, med 14 grader på terrassen, men bøyene som YR hadde nevnt ville antakelig bli jevnt regn. Hjemturen ble adskillig tristere enn turen inn. Jevnt regn. Heldigvis kom trekken bakfra, og det er alltid bedre med regnet bakfra enn i ansiktet. På vei oppover bakkene, gikk jeg og kikket etter fjelltjæreblom. På et par svaberg, er det mulig å finne denne flotte planten hvert år. Jeg så ingen på vei innover, men på returen fant jeg flere blomster. Kjekt å se, nærmest «gamle» venner. Jeg var både våt og litt kald da jeg sto på parkeringsplassen, men egentlig godt fornøyd med meg selv. Det ble en tur fram og tilbake til Sandvatn dette året også. En skikkelig flott tur, selv om det kom regn på tilbakeveien. Les hele artikkelen

Fant en interessant webside: What power banks are best for hiking in 2020? www.ultralightdandy.com/hiking-power-banks/ Sammenligner flere nødladere der. Kan bl.a. se der hvilke av de utvalgte som skårer best på forholdet "Energy to weight". (Ikke alle som han lister opp er i salg i Norge).

Det er sjeldent jeg blir akutt forelsket, men dette er pina meg noe av det bedre jeg har brukt i nyere tid! Rett og slett helt fantastisk

Denne har jeg også, men den største versjonen. Det er den sjette og siste batteribanken jeg har kjøpt. Kjøpte den i 2018 og grunnen til at det var den siste er at det er den beste, den holder mye lenger enn de andre jeg ha, blir ikke dårligere med tiden og lader skitbra. 2 år og holder koken godt. De andre måtte jevnlig byttes ut.

90% av bruken blir nok nærturer med ungene. Erstatte bålet for å få ned vedforbruk og redusere avtrykk. Dvs. varme opp enkel mat, vann, kaffe.. forhåpentligvis avgi nok varme til å tine opp noen frosne fingre hvis det er behov. Samtidig vil jeg gjerne at den skal være lett og kompakt nok til at man gidder å ta den med i sekken på litt mer ambisiøse turer. I steden for eller i tillegg til vanlig brenner

Hei. Jeg anskaffet meg nylig denne kvistbrenneren fra denne leverandøren: https://www.tobe.no/products/buschcraft-essentials-bushbox-lf Veldig fornøyd med både kvistbrenner og leveranse. Bushbox LF Titanium er perfekt størrelse for Trangia-kjeler og mindre stekepanner. Lav vekt, sammenleggbar, relativt stabil, og det jeg liker best med den er at den har en stor åpning for sidemating, slik at når kjelen/pannen står oppå så kan jeg fortsatt mate den. Har ikke prøvd andre kvistbrennere så kan ikke gi deg en direkte sammenligning, men følte jeg gjorde grundig research selv og mitt valg falt altså på denne. Finnes masse reviews på YouTube. Her er en 13-minutters video fra en tarp-tur jeg hadde tidligere denne uken hvor jeg brukte kvistbrenneren:

For den som måtte ha interesse: Han som lager Fireboxstove (www.fireboxstove.com) forsøkte i 2013 å lage en "ren" titanium versjon av den største modellen deres (5 tommeren, 12,7x 19cm). En av testene han mente brenneren måtte bestå var at stålet ikke skulle deformeres ("warp") dersom han fylte brenneren med kullbriketter og lot den brenne ut. Det gikk ikke, så derfor skrinla han den planen. Bushcraftessentials har på sin side har "løst" utfordringen med deformering av titanium stålet i sin største modell (Bushbox XL, 12,5x19cm) ved at: " All parts with high thermal stress (bottom plate, trivets) are made from stainless steel to make sure they do not warp." Men om de brukte samme "stress-test" som Fireboxstove gjorde i 2013 (lot den brenne ut fylt med kullbriketter) med deres XL utgave i titanium før denne gikk i produksjon vites ikke. Vet heller ikke om Fireboxstove prøvde samme tykkelse av titanium stålet som Bushcraftessentials senere endte opp med. Men moralen blir nå at visse type stål (som titanium) deformeres lettere enn andre (som rustfritt), og jo mer så jo tynnere stålet er og/eller større overflatene er. Og det blir jo et problem dersom deler som skal passe sammen, hengslet eller ikke, ikke gjør det lengre. PS: Noen av oss her inne som har handlet Bushbox brenneren produsert av Bushcraftessentials har gjort det via den danske Bushcraftbutikken . (Jeg forsøkte selv i 2017 å handle direkte hos Bushcraftessentials i Tyskland, men de forstod ikke konseptet med å trekke fra tysk moms ved eksport til Norge, eller det vil si det mente de ikke kunne gjøre det tross mine henvisninger til EU sine regler, så der ga jeg opp. Mulig de har skjønt det nå, men det vet ikke jeg.) Jeg har selv ikke XL modellen deres (titanium/stål) , men det litt mindre LF modellen (10x14cm) i titanium (LF står for "large foldable"). Men har aldri forsøkt denne med kull. Det er jeg derimot prøvd med den originale Folding Firebox Stove i rustfritt stål, og den deformerte ikke.

Tror ikke dette er «feil» fjern en null og du får bare halvparten så mange treff! Verden vil bedras, og mange er litt hjelpeløse i denne elektroniske verden og velger høyest tall på alt mellom himmel og jord uten å ha filla peiling.

Blir ikke lengere forbauset over hva som blir oppgitt kapasitet på eBay.....

Hei, Det trodde jeg også. Det var grunnen til at jeg kjøpte men denne modellen forsvant fort og ble erstattet av en annen og litt tyngre variant. Mulig det var en tekstproduksjon. Se bilde av stang feste. Her er et bilde av stang feste. Strammingen og selve festet er kokos. Man slakker men det hjelper ikke pga av festet er festet med en ekstra reim til duken. Mulig at det er noe jeg ikke har skjønt og at det kanskje er genialt men alle mine kuppeltelt har lignende feste og der er ikke denne ekstra reimen med. Dette i tillegg til slakt innertelt. Tore