Vinnerliste

Flott vær inn, regn tilbake. Det er helt greit å ikke ha faste plikter. Uten en jobb å gå til, er det mulig å bruke mer tid på å følge med på YR. Lørdag regnet det – hele dagen, men på søndag skulle det bli noe bedre vær. Med litt sol, men også regn ut på ettermiddagen. Det måtte bli en søndagstur, men hvor skulle turen gå. Broderen var ikke å få tak i. Han var muligens på hytta og ikke klar for søndagstur. Jeg tenkte på flere alternativer, men alle var i lavlandet, og helt litt for korte... Jeg gikk og tenkte på muligheter, langt ut på dagen, nevnte jeg for Bestyrerinnen at hadde jeg bare kommet på det litt tidligere, så hadde det passet med en tur til Sandvatn. Svaret var at det er lenge lyst og jeg burde bare komme meg avgårde. En tur fram og tilbake til Sandvatn, har vært en vanlig søndagstur i mange år. Det er omtrent 8 kilometer inn til Sandvatn, og dagsetappen blir derfor i underkant av 16 kilometer. Normalt en «grei» dagsetappe, men ikke for tung og lang når sekken kun inneholder utstyr og mat for en søndagstur. Det står tre timer for turen, men det er rimelig greit å komme inn litt kjappere. Er formen grei og turen inn ikke har vært for «hard», så går det fortere tilbake. Det var andre på tur denne søndagen. Jeg gikk forbi to jenter på vei innover, og det kom en god del folk imot på vei tilbake. Det vil være en del folk som overnatter. Jeg ble også tatt igjen av en kar. Han satt på terrassen da jeg kom til hytta. Vi fikk en kjekk prat. Det var også to par å hytta. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men været på lørdagen overbeviste de om at det var bedre innendørs. De brukte kvelden til å tørke utstyr og klær. Da jeg kom holdt gjengen på å pakke for turen mot Lortabu. Noen kostet gulvet, mens andre var i gang med å vake. Det var virkelig kjekt å se at hytta ble skikkelig rengjort. På vei innover gikk jeg å lurte på hvor mye snø det ville være igjen. Det lå fenner på de vanligste stedene, og de var omtrent så store som de jeg vanligvis finner en måned tidligere. Det har vært mye snø i heia, og fonna som vanligvis ligger lengst, kan bli liggende til den nye snøen kommer. Omtrent som i 2015. Det var flott vær på vei mot Sandvatn. Sol og varme, men i det jeg fikk se hytta, dukket det opp grå og triste skyer i nordvest. Det var varmt, med 14 grader på terrassen, men bøyene som YR hadde nevnt ville antakelig bli jevnt regn. Hjemturen ble adskillig tristere enn turen inn. Jevnt regn. Heldigvis kom trekken bakfra, og det er alltid bedre med regnet bakfra enn i ansiktet. På vei oppover bakkene, gikk jeg og kikket etter fjelltjæreblom. På et par svaberg, er det mulig å finne denne flotte planten hvert år. Jeg så ingen på vei innover, men på returen fant jeg flere blomster. Kjekt å se, nærmest «gamle» venner. Jeg var både våt og litt kald da jeg sto på parkeringsplassen, men egentlig godt fornøyd med meg selv. Det ble en tur fram og tilbake til Sandvatn dette året også. En skikkelig flott tur, selv om det kom regn på tilbakeveien. Les hele artikkelen

Kanskje det minst spennende bildet på lenge, men jeg fikk knipset Jupiter med månene Io, Europa, Ganymede og Callisto i kveld og måtte bare dele den opplevelsen. Sony A6000 med 55-210 linse. Tatt på 210mm, beskjært, digitalzoomet og fikset på i RawTherapee. Lite og ingen erfaring med nattehimmelfoto.

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Hei, Som ny valpeeier er nok jeg en av de som går på det meste. Dyrt er det men utstyr må man ha. Jeg bruker mye tid på turutstyr og kvalitet til meg selv og hvorfor skal jeg tenke ulikt til hunden bare fordi jeg kan. Har en cocker spaniel og har kjøpt klippeutstyr til den store gullmedaljen. En saks av god kvalitet er lik 1000 nok og det må man jo nesten ha. En klippemaskin koster fort 3000 nok og det må man ha. Jeg jeg må nok skjerpe meg litt men lett er det ikke. Og man er tilbake til den originale problemstillingen om kvalitet og pris. Altså er det sammenheng mellom pris og kvalitet? Testet et nytt billigtelt nå i helga og makan til dårlige greier har jeg aldri eid. Men jeg testet også gassbrenneren fra biltema til 300 nok og den fungerte utmerket. Hund er morro og jeg synes det er fantastisk å være eier av en valp som etterhvert skal bli verdens beste turkamerat. Mvh Tore

På tur på Skagsvola, Trysil. Bildet er tatt nordover. Nikon Z6 med Nikkor 24-70/f4

Funket greit å bake med. Neste gang er jeg kanskje litt mer nøye med at den skal ligge i vater... Eneste jeg har bitt meg merke i, er at det blir litt mye greier å ha med seg på tur om man skal ha med alt ekstrautstyret, så det blir forbeholdt kortere dagsturer, tror jeg...men jeg digger kvistbrenneren! Jeg bruker en 10'' GSI stekepanne på den, og det fungerer også bra...

Fra en fisketur i går - Jeg droppa fiskinga på slutten og tok heller bilder Tatt med Canon 5D mkII og 70-200mm f2.8L IS mkII (1/320s - f2.8 - ISO100 - 105mm) Fluefisker: @Michal Wallentinsen

Hei Aftenposten hadde en artikkel d. 8.6.2020 s. 19-20: Et hundekjøp kan bli rådyrt: https://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/i/b5A9ze/et-hundekjoep-kan-bli-raadyrt-denne-familien-gjorde-alt-riktig-mener-e (Krever abonnement for å lese!) Artiklen kan skræmme enhver potensiell hundkjøper på økonomien! Med mellomrum kommer tilsvarende artikler om prisen på en baby det første året. Premissen er altid at det anskaffes en høyglansforkromet Emmaljunga luftgummihjuls pelsforet barnevogn fra ny og tilsvarende med annet barneutstyr og -merkeklær. Babyen er selvfølge fullstendig likegyldig overfor dette og ligger like gjerne i fetter Antons avlagte barnevogn! Nå, men hund: Altså valpe/hunder fås fra 0 kr for blandingsvalper/omplasseringshund til iflg dagens Finn.no: 28.000 kr. for en pommeranian valp! Blandingshunden Labradoodle skal visst være ganske dyr selvom blandingshund - uten at jeg dog har funnet prisen. Nevnte familie har anskaffet en Bichon valp (normal pris iflg Finn.no ca.10.000 kr, men opp til 20.000 kr). og det har så kostet dem rett under 40.000 kr de første 4-5 måneder med seng, tepper, skåle, bur hjemme og i bil samt veterinær!! Vet. er selvfølgelig ganske dyr, men det er store prisforskjeller!! Så finn den riktige. Og de første måneder bør det bare være en vaksinasjon, som valper normalt leveres med. Vet. foreningsleder Moseng påpeker ganske riktig at mange - alt for mange - raser er befængt med innavlsproblemer: alle kortsnuter, utstående øyne, KingCharles med for små hoder til hjernen mv. og der av følgende Vet.utgifter. Se endelig BBC's skremmende documentary og oppfølgeren om innavl, hvis dere kan finne den på nett/youTube via: https://en.wikipedia.org/wiki/Pedigree_Dogs_Exposed I oversikten oppgir Aftenposten veiledende pris for Valp: 15-20.000 kr. kanskje litt i overkant. Utstyr startpakke: tepper, 2 bure, seng, halsbånd, bånd mv. 6.000 kr. Løpende pr. månedtil hundeposer mv. ca. 200 kr. ?? Hunde bæsjer ca. 2x dagen a max 0,5 kr = hundeposer for ca. 30 kr/mdr Mat: i gjennomsnitt 800 kr./måned Forsikring: ca. 500 kr/mdr = 6.000 kr i året? I alt ca. 1100 -1.600 kr pr måned. ved levetid på 10 år: 130.- 200.000 kr. iflg Afteposten Jeg burde jo være ruinert nå med 2 huskyer!! Jeg kjøper Vom i den lokale hundebutikk, fordi jeg ikke har stor fryseplass for ca. 25 kr/500 g pølsen, som holder 3 dager til 2 hunder + kraftfor: Pr måned for 2 huskyer: ca. ca. 700 kr inkl diverse snob. dvs. 350 kr for 1 relativ stor og altetende hund!! I hundebutikken kan jeg jo se priser på halsbånd med swarowsky diamanter og hundeklær mm. til exorbitante priser. Hunden bryr sig faktisk ikke om det. Slett ikke klær! Tynnpelset hund skal selvfølgelig ha et dekken, men det kan jo være lurt å kjøpe hund med pels tilpasset norsk klima uansett! Kjøper man hundetepper, seng mm. hos fx Biltema, Jysk, Jula, så kan man kanskje diskutere kvalitet, men jeg har faktisk noe derfra og kjenner holdbarhet - også fra min gamle buhund som ble 17 år. Den hadde 2 lærhalsbånd og 2 sporseler gjennom livet. Jeg syr så selv bånd av nylonwebbing eller spleiser av fortøyningstau med BG kroker eller svirvel karabiner fordi jeg ikke kan kjøpe det ferdig, som jeg vil ha det. Bur fås fra ca. 500 kr til småhunder, men veterinærer har da nylig kritisert utstrakt bruk av bur hjemme. Mine huskyer beveger sig fritt rundt i huset har et par sacco senger og har hule under sofabordet. Bilbur er selvfølgelig bra sikkerhet og kan gjerne være ganske dyre, hvis man ønsker det. Jula priser: Hundeseng: 250 kr, teppe: 100 kr, hundeposer 240 stk 60 kr = 0,25 kr /stk (Voksen bæsjer ca 2 ganger dagen, valper hele tiden!) Bra klotang 60 kr.. kam, børste 30-50 kr. Jeg kan godt finne spesialkam i hundebutikken til 500 kr!! Jeg tror ikke at den er bedre. Halsbånd i lær 100 kr. Kobbel i lær 300 kr. Avlær hunden å bitte i kobbel! Det er en uting! YoYo kobbel hvis man liker det - husk, at det er stoppknapp på det! Faktisk originalt Flexiband hos Jula: 200 kr. Rustfri mat og vannskåler 25-30 kr stk. Hunden vil like gjerne ete av en plastskål/isboks, gammel gryte, som du kanskje har i forveien. Min startpakke blir altså ca. 2.000- 2.500 kr. Jeg har selvfølgelig trekkseler og -liner og karabinkroker til huskyene, men det blir likesom noe annet enn vanlig hundehold. Men trekkseler til ca. 500 kr bruker de kanskje 2 av i levetiden. Da elginnnen er gammel klatrer har vi huset fylt med merkelige karabiner. Hundeforsikring. Da jeg fik huskyene sjekket jeg og det ble veldig dyrt og de har mange unntak og dekker som regel ikke i hundens siste leveår, hvor de sikkert blir mer syke like som oss andre. Anskaffer man sig sunde hunder/raser kommer man til å betale mer til forsikring enn til veterinæren. Jeg spurte veterinæren, da jeg fikk hundene. Hun svarte: du fik dem fra Petter? Så trenger du ikke forsikring, sett mindre av til vet. hvert år enn til forsikring. Jeg sørger for vaksinasjoner og tannrensning. Gjennom 7-8 år har det ikke vært annet enn en tjuvparring, hvor det ikke passet med valper. Kloklipping bør man som hundeeier kunne klare selv. De misliker det som regel, men det går bra. Hunde lever lenger nå enn før, bl.a pgr av bedre foring, men også fordi mange kanskje får overbehandling hos veterinæren. Det skal man nøye overveie, hva som er et verdig lengere hundeliv- og en hund skjønner ikke alle pinslene den må igjennom ved store operasjoner, hvor den kanskje ikke får det bedre. Altså vil jeg avvise artiklen som skremmende vås, hvis man bare tenker sig litt om. Elgen

Jeg har inreach mini og 66st kombinasjon Synes det gir tilstrekkelig god sikkerhet både i forhold til navigasjon og mulighet til kommunikasjon og sos varsel i forhold til de turene jeg er på. Har vel opplevd en gang at mini var tappet for strøm når den ikke ble brukt på en stund. Men det er nok til at jeg ikke helt stoler på løftet om at den skal holde batteriet et år dersom den er avslått... Tror jeg må teste litt for å sjekke... Har egentlig ikke opplevd at det er et problem når jeg bruker den. Men da sjekker jeg fra tid til annen batterisituasjonen. På kortere turer pleier jeg å lade opp mini, sette nyoppladede batterier i 66st og ta med to ekstra i backup. På lengre turer legger jeg uansett opp til å ha mulighet til å lade ved hjelp av powerbank/solcelle. Nå skal det legges til at jeg bare har hatt 66st noen uker, og ikke er helt kjent med alle funksjonene på den ennå... Men er foreløpig fornøyd med begge...

Sjekket min nå, den har lagt 3-4 mnd i skapet, kanskje lenger, og var fulladet når den ble lagt der. Nå var det 25% strøm igjen.

Ja, den tappes litt når den er avslått. Jeg har ikke vært så mange måneder på tur i strekk at det har vært et så ekstremt problem som han i forumposten påstår, men jeg har merket at det har vært litt mer enn noen andre dingser jeg stort sett har avslått.

Jeg opplever at min tappes for strøm, burde kanskje prøvd en oppdatering? Uansett så er det så lite at det sjeldent vil være ett problem

Jeg har Mini og har ikke erfart at den tappes for strøm når den er avslått. Har oppdatert den én gang for å få trackback, og merket ingen forskjell i hvor lenge den holder på batteriet. Veldig fornøyd med den.

Er jo ikke langt å gå fra Rjukan sentrum til Krossobanen Litt over 2km.

Bare ut i fra å se på kartet så er det vel større sjanse for at det er isfritt på Kulevatnet enn Slufsekoppen i alle fall. Siden fjella i sør og vest som dekker for sola ikke ligger like nærme. Er jo litt fjell rundt der også, så vanskelig å si. Snakka med noe som hadde vært på Puttegga for litt over en uke siden, og de fortalte at på Nørdre Botnvatn var det fremdeles is igjen på vannet, men det var en del åpent og mye isflak. Ikke helt ideelt noen steder altså..

Hei. Håper det går greit å låne tråden litt for et par kjappe spørsmål. Finnes det 4-5 -manns telt med plass til 4 stk «lw underlag»? Det må også ha plass til en person på 190 cm i liggelengden. Min egen googling har ikke gitt meg et nevneverdig resultat. Wiglo teltet virket lenge lovende, men det var før de doblet prisen og reduserte plassen. Jeg gikk på en smell og kjøpte i desperasjon et campingtelt fra Coleman som virket lovende, men en liggelengde på 210 cm var med overraskende korte centimetre, da både hode (kne) og tå var borti duken samtidig før jeg fikk liggeunderlaget på plass. Tiltenkt bruk er i første omgang lavterskelturer i Stavangerområdet. Min datter har blitt hekta etter å ha sett på Villmarksbarna på Nrk, og det må man jo dyrke og kultivere så godt man kan.

Har ikke prøvd Brooks Proofide på fjellstøvlene, men ser ikke bort fra at det fungerer like bra som noe annet. Jeg har bl.a. disse 2 hvorav jeg bruker Brooks på sykkelseter og Mink oil på fjellstøvler. Mink oil har jeg vært fornøyd bruker av i mange år, kanskje bare derfor jeg fortsetter å bruke det. Jeg er relativt ny bruker av Brooks sykkelseter og har derfor holdt meg til hva brooks selv anbefaler og leverer. Nå har jeg 3 seter fra Brooks med tilhørende Proofidebokser og de varer vel ut min tid. Baksiden av boksene forteller litt om innholdet.

Det ser jeg ikke bort i fra, men jeg kjenner ikke produktet, og finner i farten ikke noe info om ingredienser, så det er vanskelig å svare på. Besseggen har vel litt "rufsete" overflate? Vær i så fall klar over at denne finishen vil bli glattet ut ved bruk av fett, og/eller voks. Jeg synes det er greit, og kjører på med fett-/voksbasert impregnering også på slik skinn.

Jeg gjorde det samme for å få brenneren fra Go Systems til å passe i triangelet. Denne brenneren kan kjøres i liquid mode med boksen opp ned, noe jeg synes er en veldig stor fordel. Men den har et litt lenger stivt rør og med en annen vinkel enn Trangia sin. Løsningen var å gjøre utsparringen midt i ene siden av trianglet litt bredere.

Har ikke sett mye på søvntrackinga på 6-serien, men på 5-serien bestemte jeg meg for å ta det med en stor klype salt etter at klokka hadde registrert at jeg var våken og fin mellom 7 og 8 og deretter sov dypt (på jobb) fram til det var tid for påfyll av kaffe klokka halv ti. Noen vil sikkert påstå at klokka har rett. Edit: Jeg fant til og med bildebevis!

Ny helgetur, nytt obligatorisk kvistbrennerbilde...

Støtter deg helt i å droppe vogna. En ting er at den veier noen kilo, men det er i tillegg 2 hjul til som genererer rullemotstand. Turen blir garantert lettere uten vogna. Du bør greie deg med bagasjebrett bak med veske på hver side og telt/sovepose oppå brettet. Syns du det stikker ut for mye bak kan du legge dette på tvers av brettet. Da ligger det an mot ikke bare brettet, men også veskene på hver side og blir veldig stabilt. Har syklet mange turer i mange år med et slikt oppsett og plusser du på med en styrebag for kamera/lommebok/verdisaker er du godt skodd for langtur. Nå har jeg i senere tid også anskaffet bagger og lowrider for gaffel foran (for tursykkelen) uten at det har resultert i annet enn mer vekt. Visst du ikke allerede har stormkjøkkenet så fins lettere og mindre plasskrevende alternativer som du kan vurdere. Men, selvfølgelig litt avhengig av hva du tenker å tilberede og hva som er praktisk i forhold til kjøkkenet du satser på. Jeg har en Youtube-kanal (saktetur) og der kan du se eksempel på både gammelt og nytt oppsett på mine sykkelturer.

Som ivrig, ustemplende Kjentmannsjeger med en haug med bøker (ikke nyeste), og lagt samtlige inn i GarminBasecamp på PC og GPS, har jeg i en del år hatt Hurum på lista. (men det er jo så utrolig mange andre steder å farte rundt, så dessverre blitt litt oversett) Hadde en tur i Svelvikmarka, ferje til Verket og gikk over Knivsfjellet (KM-poster) til Holmsbu og Kyststien tilbake i fjor, og hatt et par turer rundt hele Hurumlandet på landeveissykkel, det er det jeg har sett av Hurum. Nå var turen komme for å ta minst tre, helst fire poster av ulik årgang på nord-øst delen av Hurum. Gjorde en avtale med en fra forumet her, så vi møttes ved Sætre, og kjørte opp til P-plass ved Sem, og gikk opp til Stikkvannskollen. Skikkelig nedtur at trappa til tårnet var tatt ned. Hvor farlig kan det være å gå i det tårnet? Har gått i tretårn som har vært ganske lugubre uten å bli skada, men men. Første post var unnagjort. Neste post var syd på Stikkvannskollen, så vi gikk litt på noen stier, og litt off-pist og kom da fram. Da foreslo turfølge at vi kunne stikke ned til Milorg-hula i Vestre Askedalen. Vi gikk bratt ned mot Sæterpytten, og det var utrolig frodig i fin vegetasjon og stilige berg/fjellformasjoner. Sånne steder er det vanskelig å ta bilder som viser hvordan det faktisk er. Absolutt verdt en tur. Vi kom fram til hula, en herlig skjult skatt som jeg er veldig glad for at jeg ble vist. Nå har jeg noe å vise fram til andre. Vi gikk opp igjen til tårnet, og turfølge dro hjem. Veldig hyggelig dame Jeg spiste da matpakka, og satte kursen for dagens tredje post, Bjønnåsen. Gikk mot Stikkvannshytta, og fulgte grusveien et stykke, før jeg tok snarveien, rett/bratt opp til Bjønnåsen. Jeg DIGGER «vertikal lyng-krabbig/klatring» for å komme til topper. Bjønnåsen var et utrolig vakkert skue. Koselig hus, fint langt gress, et par putter og en haug med sauer. Jeg har så lyst til å klappe dem, og fikk så vidt rørt litt på en som kom luskende, men de er dessverre for redde. (Dumme dyr assa😝) Droppa plan om den fjerde posten på Gleinåsen, men det gjør jo ikke noe. Jeg MÅ tilbake til Hurum. Gikk grusveien ned mot Hesthagdammen og mor Grønsand og ned til fjorden og fulgte Kyststien rundt via Kinnartangen og veien videre tilbake til Sætre hvor jeg ankom i dag tidlig. Herlig å høre live Beatles-musikk fra et utested, det var en fin avslutning på en helt SUPER dag. Ca to timers busstur hjem igjen, (hva er vel 2x2 timer med buss når man får oppleve det jeg gjorde?) Tidvis litt grått vær, litt koseregn og vind, ganske perfekt turvær egentlig. Atter en terningkast 10-tur.

Selja Kloster Tatt med iPhone XR.

Hei Hundekjøring er en livstil på linje med flere islandshester på småbruk. Min bilmekaniker gir ikke kreditt til hundekjørere og hestefolk.😉 Men man kan altså drive rasjonelt hundehold uten bruk av "bling"halsbånd. Elgen

Gjorde akkurat det samme! Men der la jeg to øl og en smirnoff ice. Så hadde jeg kald drikke om morgenen til å reparere med 😁 Det var min første opplevelse med «kuldegrop».

Fra ei nydelig sommernatt under åpen himmel.

Har lystå dele dette bilde med de flotte folka her inne på Fjellforum, Dette er desidert det beste bildet jeg har tatt i min korte foto "Kariere" Men er så utrolig fornøyd med dette at jeg vil dele det med dere! Bildet er tatt i Gerlache Strait, Ved den Antarkstiske halvøy for 1 måned siden, jeg var stasjonert på Broen for å Scoute etter Spekkhoggere, området vi var er kjent for huse denne fantastiske skapningen, men er langt fra sikkert å finne disse, etter ca en time ser jeg at det er mye opprørt vann og liv rett ved siden av et lite isfjell, ser så noen finner, er da 70 % sikker på at dette er en flokk med Spekkhoggere..ber en kollega om hjelp for å få en 100% bekreftelse på dette, det får jeg, Vi endrer kurs på skipet for å komme nærmere, da vi er på ca 1000 meter ser jeg at det er en sel midt i spekhugger flokken, og skjønner at dette kan bli en veldig flott og spennende opplevelse, på 500 meters avstand stopper vi skipet og får et opplevelse jeg aldri kommer til å glemme! Spekkhuggerne ser ut til leke med selen som viser seg å være en ung Elefant sel, men da jeg senere snakker med en kollega som er marinbiolog, så var det ikke lek men opplæring av unge Spekkhuggere, Etter ca 2 timer var det slutt på opplæringen og Elefantselen endte sine dager, Jeg hadde da tatt 1400 bilder..Har flere som ble virkelig gode. Bildet er Beskjært og justert såvidt i LR.

N-paraffin, Normal paraffin er den typen paraffin som finnes i petroleum, og det vi kjenner som "Parafin" består i all hovedsak av n-paraffin. Den andre typen paraffin, iso-paraffin blir produsert i raffinerier, og brukes gjerne i drivstoff pga sine gode egenskaper (høye oktantall). Fritidsparafin, Tennvæske og White-Sprit er n-paraffin og derfor trygt å bruke i primusen. Så når primuskongen sier at n-paraffin er styggedom har han egentlig diskvalifisert seg selv fordi stort sett all parafin i handelen er n-paraffin, også Jet-A1. Han har sikkert en masse kunnskap om primuser, men organisk kjemi er nok ikke hans sterkeste side. Lampeolje kan noen ganger ha litt tyngre fraksjoner, Biltema sin har C11-C16. Det kan være en fordel fordi den da vil fordampe litt tregere, som gjør det enklere å regulere flammen og unngå for mye brennstoff og påfølgende soting i en vekebrenner. Den er ikke "tilsatt voks". Om jeg skulle spekulere i hvorfor noen opplever at primusen tetter seg ved bruk av lampeolje, kan det kanskje være at siden noen lampeoljer inneholder tyngre fraksjoner, så vil muligens forvarmingskanalene bli varmere enn ved lettere drivstoff. Men dette har jeg ikke noe belegg for, det er ren spekulasjon fra min side. Personlig prøver jeg å holde meg til lettere fraksjoner, typisk C10-C13 maks C14. De er uansett trygge med tanke på fordamping og eksplosjonsfare. Paraffiner er også kjent som Alkaner. Noen steder kan man lese at innholdet er n-alkaner, og det er bare et annet navn på n-paraffin. Paraffiner med karbontall under C5 er gass ved romtemperatur, her finner vi kjendiser som Butan (C4) og Propan (C3). Iso-butan som finnes i noen gassbokser (grøss) er iso-paraffin varianten av n-butan som har litt lavere kokepunkt enn vanlig butan, og derfor fungerer bedre ved lavere temperatur, men ellers har den omtrent samme egenskaper. Om det ikke står på flasken så ta en titt i sikkerhetsdatabladet, der står det gjerne hvilken fraksjon det er snakk om.

Jomfrutur med Helsport Ringstind Pro 2. Tverrfjellvatnet, Kvaløya, Tromsø - oktober 2019. Panorama av 8 vertikale bilder.

Kan anbefale alternativ oppvarming når man er tom for gass. Vi har vel brukt dette i telt og lavvo i 10 år ca. Ikke uvanlig at vi setter en på hver side av benken/bordet Når det er ute for litt bedre effekt... VAPE by Espen Ørud, on Flickr

Var for tre uker siden på tur med ungene (6 og 9 år) i 21 minus på det kaldeste, Fjellheimen 3 Camp, Whisperlight brenner i forteltet. Ungene satt i ullgenser med beina nedi soveposene og spilte kort i innerteltet. Komfortabelt og trivelig. Mye varmere oppunder taket enn langs gulvet da... Vinterstid står brenneren alltid på til vi skal sove. Vi har med nok av bensin siden pulken brukes og et par kg fra eller til ikke betyr noe på våre turer.

Skarvheimen er fantastisk. Fødalen er noe man må se. Fantastisk dal. Reineskarvet er også veldig flott og stort, mye stein. Har vært på toppen et par ganger, men har aldri gått videre innover Reineskarvet mot Gyrinos, men tror det kan være veldig flott. Eitrejuvet er ganske enkelt å gå opp. Ellers anbefaler jeg Urevassnutane 1753 moh via Rossdalen. Veldig markant topp langs fv. 50. Fra toppen er det 750 meter rett ned. Hivjufossen er også et fantastisk skue, og det å vandre innover mot/langs med Hallingskarvet fra Hivjufossen tror jeg er kjempefint. Raggsteindalen er også en utrolig flott inngangsport til Hallingskarvet med en flott elv og en frodig dal.

Jeg siterer han som har laget Videoen Det er noen lokalsamfunn som blir hardt rammet av disse vindkraftverkene - Smøla og Haramsøya er skrekkeksempler sånn sett.