Vinnerliste

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Som ivrig, ustemplende Kjentmannsjeger med en haug med bøker (ikke nyeste), og lagt samtlige inn i GarminBasecamp på PC og GPS, har jeg i en del år hatt Hurum på lista. (men det er jo så utrolig mange andre steder å farte rundt, så dessverre blitt litt oversett) Hadde en tur i Svelvikmarka, ferje til Verket og gikk over Knivsfjellet (KM-poster) til Holmsbu og Kyststien tilbake i fjor, og hatt et par turer rundt hele Hurumlandet på landeveissykkel, det er det jeg har sett av Hurum. Nå var turen komme for å ta minst tre, helst fire poster av ulik årgang på nord-øst delen av Hurum. Gjorde en avtale med en fra forumet her, så vi møttes ved Sætre, og kjørte opp til P-plass ved Sem, og gikk opp til Stikkvannskollen. Skikkelig nedtur at trappa til tårnet var tatt ned. Hvor farlig kan det være å gå i det tårnet? Har gått i tretårn som har vært ganske lugubre uten å bli skada, men men. Første post var unnagjort. Neste post var syd på Stikkvannskollen, så vi gikk litt på noen stier, og litt off-pist og kom da fram. Da foreslo turfølge at vi kunne stikke ned til Milorg-hula i Vestre Askedalen. Vi gikk bratt ned mot Sæterpytten, og det var utrolig frodig i fin vegetasjon og stilige berg/fjellformasjoner. Sånne steder er det vanskelig å ta bilder som viser hvordan det faktisk er. Absolutt verdt en tur. Vi kom fram til hula, en herlig skjult skatt som jeg er veldig glad for at jeg ble vist. Nå har jeg noe å vise fram til andre. Vi gikk opp igjen til tårnet, og turfølge dro hjem. Veldig hyggelig dame Jeg spiste da matpakka, og satte kursen for dagens tredje post, Bjønnåsen. Gikk mot Stikkvannshytta, og fulgte grusveien et stykke, før jeg tok snarveien, rett/bratt opp til Bjønnåsen. Jeg DIGGER «vertikal lyng-krabbig/klatring» for å komme til topper. Bjønnåsen var et utrolig vakkert skue. Koselig hus, fint langt gress, et par putter og en haug med sauer. Jeg har så lyst til å klappe dem, og fikk så vidt rørt litt på en som kom luskende, men de er dessverre for redde. (Dumme dyr assa😝) Droppa plan om den fjerde posten på Gleinåsen, men det gjør jo ikke noe. Jeg MÅ tilbake til Hurum. Gikk grusveien ned mot Hesthagdammen og mor Grønsand og ned til fjorden og fulgte Kyststien rundt via Kinnartangen og veien videre tilbake til Sætre hvor jeg ankom i dag tidlig. Herlig å høre live Beatles-musikk fra et utested, det var en fin avslutning på en helt SUPER dag. Ca to timers busstur hjem igjen, (hva er vel 2x2 timer med buss når man får oppleve det jeg gjorde?) Tidvis litt grått vær, litt koseregn og vind, ganske perfekt turvær egentlig. Atter en terningkast 10-tur.

Funket greit å bake med. Neste gang er jeg kanskje litt mer nøye med at den skal ligge i vater... Eneste jeg har bitt meg merke i, er at det blir litt mye greier å ha med seg på tur om man skal ha med alt ekstrautstyret, så det blir forbeholdt kortere dagsturer, tror jeg...men jeg digger kvistbrenneren! Jeg bruker en 10'' GSI stekepanne på den, og det fungerer også bra...

Ny helgetur, nytt obligatorisk kvistbrennerbilde...

Opplevde det samme som deg ved bruk av gassbrenneren i pinsen, men ikke at "hele" Triangelet raste sammen akkurat. Kun at den ene av de tre innfestinger i stålringen ikke går helt inn i hakket, fordi gassledningen legger seg i spenn mot kanten der den går ut fra Triangelet, slik du har merket med orange sirkel. (Bruker gassbrenneren fra Magasinet.no) Løsningen er enkel: Liten justering: https://www.biltema.no/verktoy/handverktoy/sager/filer-5-stk-2000034848 Stor justering: https://www.biltema.no/verktoy/handverktoy/sakser/platesakser/platesaks-2000042335 evt baufil om man har. Edit: Fant fram min nå og fikset den: Har blitt veldig glad i mitt Trangia Triangle, spesielt med rødspritbrenneren og tar heller med dette på dagsturer, enn gassboks og liten toppmontert gassbrenner

Noen ord om det å søke til fjells og gjøre seg utilgjengelig, i en verden hvor det ellers forventer at man er tilgjengelig overalt hvor man ferdes. https://veidemannsblod.no/2020/07/14/utilgjengelig-i-fjellet/

Dere trenger ikke betale i dyre dommer for ordentlig bra stekepanner i stål/jern. https://www.norrona.net/mf-stekepanne-karbonstal-3mm-o22cm Den brukes blant annet på restauranter. Har flere slike i forskjellige størrelser. Når de er ordentlig stekt inn ("seasoned" på engelsk) så er de som en non-stick panne. Linfrøolje er veldig bra til slikt da den har et lavt røykpunkt.

Vi er kjempefornøyde 🤩

Jeg kjøpte meg for ikke så lenge siden et trangia triangel. Dette er et lite stativ som skal passe til både trangia spritbrenner og gassbrenner. Den består av 3 tynne metallplater som en setter sammen + en festebrakett. Når jeg testet triangelet med gassbrenner opplevde jeg et uønsket spenn i platene da jeg skulle legge ledningen til brenneren i posisjon under triangelet: Det førte til at hele festebraketten løsnet og triangelet raste sammen. Jeg prøvde meg frem mange ganger, og måtte være veldig forsiktig for at det samme ikke skulle skje igjen. Er det noen andre triangel brukere her på forumet som har samme erfaring? Jeg følte meg ikke komfortabel med å bruke dette, så jeg lagde meg en ny festebrakett i ståltråd. Her vil hjørnene stikke ut av hullene på sidene av triangelet og holde det på plass: Dette har fungert ypperlig i praksis. Og som en bonus så sparer jeg noen gram: Eller er det noe jeg har oversett med hensyn til originalen?

Støtter deg helt i å droppe vogna. En ting er at den veier noen kilo, men det er i tillegg 2 hjul til som genererer rullemotstand. Turen blir garantert lettere uten vogna. Du bør greie deg med bagasjebrett bak med veske på hver side og telt/sovepose oppå brettet. Syns du det stikker ut for mye bak kan du legge dette på tvers av brettet. Da ligger det an mot ikke bare brettet, men også veskene på hver side og blir veldig stabilt. Har syklet mange turer i mange år med et slikt oppsett og plusser du på med en styrebag for kamera/lommebok/verdisaker er du godt skodd for langtur. Nå har jeg i senere tid også anskaffet bagger og lowrider for gaffel foran (for tursykkelen) uten at det har resultert i annet enn mer vekt. Visst du ikke allerede har stormkjøkkenet så fins lettere og mindre plasskrevende alternativer som du kan vurdere. Men, selvfølgelig litt avhengig av hva du tenker å tilberede og hva som er praktisk i forhold til kjøkkenet du satser på. Jeg har en Youtube-kanal (saktetur) og der kan du se eksempel på både gammelt og nytt oppsett på mine sykkelturer.

Fin løsning, Kristian. Og bra håndtverk. Litt stålull til slutt også? Tydeligvis en liten "bug" trangia burde ordne opp i. Det får bli 2. generasjon av triangelet. 🙃

Kom hjem i går etter fem netter i Trillemarka. God blanding av masse forskjellig vær og til tider helsikes mye knott, men veldig deilig å koble ordentlig ut etter en hektisk vår på jobb. En av tingene jeg liker med Trillemarka er at det ikke er mobildekning 😊 Denne gangen satset jeg på dagsturer fra camp i stedet for mye vandring med sekk. Parkerte ved Skodøl og gikk til Grunntjenn og satte opp første camp der. Ble hengekøye denne gangen da jeg synes det kan være litt utfordrende å finne gode teltplasser i Trillemarka. Ganskje kjølig og bra med vind da jeg kom, så jeg fikk kjørt meg litt da jeg skulle sette opp den ultralette tarpen 😁 Neste dag gikk jeg en dagstur til Søtelifjell og gikk innom Madonnaen. Dette var det eneste stedet jeg så noe særlig folk, utover dette møtte jeg folk tre ganger i løpet av turen. Søkte ly i en liten bu da det kom en skikkelig regnskur. Dag tre sov jeg lenge da jeg hadde vært mye våken og kald om natta. Etter langsom mårrakaffe og frokost pakket jeg sammen og gikk til Vindholvatnet. Stoppa på veien ved vannet som ligger rett ovenfor Vindholvatnet (noen som vet hva det heter? Bilde nedenfor. Står ikke navn på kartet mitt.. Veldig vakkert). Hadde lang lunsjpause der. Satte opp camp ved Vindholvatnet. Jeg tilbrakte ettermiddagen/kvelden i sola ved vannkanten og bare slappa av. Mye fisk som hoppa. Dagen etter skulle jeg egentlig gå til Middagsfjellet, men samme hvor mye jeg leita så fant jeg ikke stien (ser helt uproblematisk ut på kartet, så skjønner ikke hva som gikk feil...). Til slutt kom det veldig mye regn så jeg rusla tilbake til camp. Hadde også et par ekstreme knottangrep, ett oppe ved Åsanlanglitjenn og ett ved camp. Umulig å sitte ute og drikke kaffe eller spise. Dag 4 ble det tur opp på Sølandsfjellet. Mye moltebær. Dag fem pakka jeg sammen veldig tidlig for å unngå å bli angrepet av en million knott mens jeg pakka. Siden jeg var nede i Sigdal relativt tidlig, la jeg inn en tur opp Høgevarde da jeg ikke har vært der før. Visste ikke at det var reinsdyr der, så ble ganske forbauset da jeg kom over en liten høyde og så 25 av dem 😆 Og derfra gikk turen hjem - nå føler jeg endelig at ferien har begynt 😊 planlegger nå Hardangervidda.

Et området jeg ikke har vært i før, men absolutt vil utforske. Fine bilder og god rapport

https://www.petromax-shop.de/petromax_en/petromax-aramid-griffhulle-fur-feuerpfanne.html

Hvor har du kjøpt den «skinn-sokken» til steikepanna de #tshansen? 🤩

Ok, og hvis vi da legger til at jeg ikke synes synmat vanlig (ikke UL) er særlig varm, så tror jeg vi kan konkludere med at den ikke er en verdig arvtager til downmaten UL9

Nei, det må jeg bare henge meg på også. Jeg ser en gjeng ungdommer som koser seg på tur og som lager en fin video til inspirasjon til andre. Dessverre vet de ikke reglene for hva de kan ta i Femundsmarka og derfor går helt over styr. Det er ikke vond vilje, men uvitenhet.

Den aller siste, og korte, vandringen på Der Traumpfad gikk fra der vi gikk i land ved San Zaccaria og til Piazza San Marco (Markusplassen). Jeg kan ikke komme på mange langdistanse-ruter som ender i en så vakker by. I Venezia utforsket vi også byen på den best mulige måten, ved å gå seg vill i den. Bloggen er oppdatert med siste vandringsdag (mulig det kommer ett innlegg til med bare bilder fra Venezia): Der Traumpfad, dag 30: San Zaccaria - Venezia (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/san-zaccaria-venezia.html) Venezia fra fergen.

Så lenge det ikke blir gjort noen flere nye vedtak om salg av Statskog vant "vi" på den saken der uansett. Men det er absolutt viktig at det ikke gjøres flere nye vedtak om ytterligere salg.

Nå er jo 1) ikke Hardangervidda det eneste stedet med fiskevann og 2) eindommene på Hardangervidda ikke de største i Norge. Her er en liste over de største. https://no.wikipedia.org/wiki/Liste_over_Norges_største_grunneiere F.eks. er enorme landområder i Trøndelag private. Og jeg tror nok ikke slike som Ola Mæle investerer i slike eiendommer for moro skyld. Foreløpig har det sett ut til at det er jakrettigheter de ønsker å skaffe seg avkastning av investeringen på.

Heisann! Jeg er ny på forumet men jeg kommer gjerne med mine 2 cents på dette området. Jeg har i en årrekke jobbet i organisasjoner som har som formål å jobbe med fredningsområder. Hvis folk betviler effekten droneflyvning har på lokal fauna har jeg mange skrekkhistorier jeg kan bidra med. Fugler er ekstremt sensitive for støyen dronene lager, vi har i en årrekke slitt med at fugler som heilo, blåstrupe, myrsnipe osv skyr reir og avbryter hekking pga uvettig droneflyvning. For fuglene kan en drone virke som en «hengende» rovfugl, og videoen til personen fra børgefjell har nesten garantert skremt mange av de sjeldne og utryddningstrua artene som hekker i den ganske unike biotopen der oppe midt i hekkesesongen. Jeg forstår godt at droner gir fantastiske bilder, men det er utrolig mange førere av disse som er skikkelig egoistiske når de er ute og flyr i uberørt natur. en oppfordring til dronepiloter bør være å holde leketøyet på bakken i hele hekkesesongen slik at de ikke skaper utfordringer for arter som allerede har 80% nedgang i bestanden. Det koster ikke så mange kalorier å forstå at en nasjonalpark ikke er en lekepark. Ser dere noen som bryter regelverket - si ifra!

For første gang har jeg hatt en gjesteblogger på bloggen. Frank forteller om turen jeg måtte stå over i sommer.

Nå trenger ikke barn å løse fiskekort, men fisker gratis. Akkurat hvordan dette forholder seg der det ikke er kortsalg i det hele tatt, vet jeg dog ikke. Når det gjelder Statskogs salg av arealer, så er det ledd i en prosess der Statskog kjøpte en stor privat eiendom(Borregaard skoger), men skulle selge ut en del mindre teiger for å finansiere kjøpet og bedre arronderingen sin. Riktig nok har omfanget av det de skulle selge blitt økt, og det er det jo fullt mulig å være skeptisk til, men det er fortsatt snakk om økning av Statskogs totale areal.

Jeg klarte å få til 11 dager i vakre Femundsmarka i sommer før jeg måtte hjem. Jeg klarte til og med å kaste opp hele 9 ganger. Det var litt av en tur!

Skal vi holde oss til tema folkens 😉, og la andre forum ta seg av person karakteristikker.

Ja nå spiser ikke jeg rakfisk, hverken til jul, eller resten av året, men jeg registrerer at kort koster betraktelig mer på privat grunn, enn på statsgrunn. Er litt i samme tanker som trådstarter her. I "mine" områder av vidda er det privat grunn. Ok, jeg betaler kortet, men med en bismak. Jeg har sendt en forespørsel til fiskarlaget om hva intektene fra kortsalget brukes til: Og de svarer ingen ting, sitat slutt. Inntektene fordeles på rettighetshaverne og ikke noe brukes på kultivering, eller opprydning. Jeg har kommet over tomme 20 liters kanner stukket innunder steiner etc. Dette er ikke søppel fra turgåere men heller fra snøskuter etc, kanskje grunneiere?. Jeg er helt enig, vi fjellfanter skal selvfølgelig ta med oss søpla tilbake, noe ikke alle gjør dessverre og her må vi bli bedre. 130 kroner døgnet betaler jeg "gladelig" men jeg unner dem egentlig ikke denne inntekten. De gjør, unskyld utrykket, ikke en dritt, for disse pengene. Allikevel planlegger jeg ny tur i sommer.😔

Selv de minste blå flekkene på kartet over Troms kan skjule trivelige hemmeligheter for fjellfiskeren .

Fjellmenn lurt av tett skodde. Slit. Hetebølge. Grov fjellrøye fanget på utrolig vis. Noen av nøkkelordene for denne skildringen fra Kvænangen.

Jeg siterer han som har laget Videoen Det er noen lokalsamfunn som blir hardt rammet av disse vindkraftverkene - Smøla og Haramsøya er skrekkeksempler sånn sett.