Vinnerliste

På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!

Jeg ser i all hovedsak en gjeng ungdommer som er ute i skogen og koser seg. Stort! Skaper forhåpentligvis en varig og god relasjon til vår fantastiske natur med dette 😊. Litt justering og oppdatering på regelverket må absolutt til, men at fremtidens friluftsfolk er en gjeng med idioter og tullebukker er jeg ikke helt med på. Uten at jeg kan si noe sikkert vil jeg tro at at trefellingen og bålbrenningen er inspirert av diverse TV-serier og youtubevideoer. Der brennes det jo bål over en lav sko, og gjerne store "hvit manns bål". Virker som de har gått for døde trær, og således gjort en bevisst vurdering (så kan resultatet selvsagt diskuteres). Er selv for sporløs ferdsel, og med litt justering tenker jeg at dette blir bra. Jeg tror at de aller fleste som lærer seg å bli glad i naturen også lærer seg å respektere den. Heldigvis. Mulig jeg ser på helt andre videoer enn majoriteten her, men tror ikke dette er det galneste jeg har sett 🤔

Som ivrig, ustemplende Kjentmannsjeger med en haug med bøker (ikke nyeste), og lagt samtlige inn i GarminBasecamp på PC og GPS, har jeg i en del år hatt Hurum på lista. (men det er jo så utrolig mange andre steder å farte rundt, så dessverre blitt litt oversett) Hadde en tur i Svelvikmarka, ferje til Verket og gikk over Knivsfjellet (KM-poster) til Holmsbu og Kyststien tilbake i fjor, og hatt et par turer rundt hele Hurumlandet på landeveissykkel, det er det jeg har sett av Hurum. Nå var turen komme for å ta minst tre, helst fire poster av ulik årgang på nord-øst delen av Hurum. Gjorde en avtale med en fra forumet her, så vi møttes ved Sætre, og kjørte opp til P-plass ved Sem, og gikk opp til Stikkvannskollen. Skikkelig nedtur at trappa til tårnet var tatt ned. Hvor farlig kan det være å gå i det tårnet? Har gått i tretårn som har vært ganske lugubre uten å bli skada, men men. Første post var unnagjort. Neste post var syd på Stikkvannskollen, så vi gikk litt på noen stier, og litt off-pist og kom da fram. Da foreslo turfølge at vi kunne stikke ned til Milorg-hula i Vestre Askedalen. Vi gikk bratt ned mot Sæterpytten, og det var utrolig frodig i fin vegetasjon og stilige berg/fjellformasjoner. Sånne steder er det vanskelig å ta bilder som viser hvordan det faktisk er. Absolutt verdt en tur. Vi kom fram til hula, en herlig skjult skatt som jeg er veldig glad for at jeg ble vist. Nå har jeg noe å vise fram til andre. Vi gikk opp igjen til tårnet, og turfølge dro hjem. Veldig hyggelig dame Jeg spiste da matpakka, og satte kursen for dagens tredje post, Bjønnåsen. Gikk mot Stikkvannshytta, og fulgte grusveien et stykke, før jeg tok snarveien, rett/bratt opp til Bjønnåsen. Jeg DIGGER «vertikal lyng-krabbig/klatring» for å komme til topper. Bjønnåsen var et utrolig vakkert skue. Koselig hus, fint langt gress, et par putter og en haug med sauer. Jeg har så lyst til å klappe dem, og fikk så vidt rørt litt på en som kom luskende, men de er dessverre for redde. (Dumme dyr assa😝) Droppa plan om den fjerde posten på Gleinåsen, men det gjør jo ikke noe. Jeg MÅ tilbake til Hurum. Gikk grusveien ned mot Hesthagdammen og mor Grønsand og ned til fjorden og fulgte Kyststien rundt via Kinnartangen og veien videre tilbake til Sætre hvor jeg ankom i dag tidlig. Herlig å høre live Beatles-musikk fra et utested, det var en fin avslutning på en helt SUPER dag. Ca to timers busstur hjem igjen, (hva er vel 2x2 timer med buss når man får oppleve det jeg gjorde?) Tidvis litt grått vær, litt koseregn og vind, ganske perfekt turvær egentlig. Atter en terningkast 10-tur.

Godt vær på vei inn – dårlig vær på vei tilbake. Stien innover mot Blåfjellenden er ikke plassen om du ønsker å være alene i naturen. Det er langt fra trengsel, men det er folk på vei mot hytta eller på dagstur. Det blir likevel ganske ensomt lange strekk. Det er egentlig langt mellom folk. Denne uka var det en del bil på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før et god stykke innover heia. Det var folk på dagstur. Like etter traff jeg kjentfolk. Nå er jeg ikke helt hengt opp i å være alene i heia. Muligens mer det stikk motsatte. Heia er en kjekk plass å treffe folk. De aller fleste er grei og kjekke, og har som regel en god historie på lur. Denne gang var det heiasjefen i Fidjadalen som kom imot. Med hund – og stav, selvfølgelig. Det var en god stund vi hadde truffet hverandre, og det var hyggelig å få en prat om både hei og sau. Han hadde vært oppe på heia for å se til sauene. Bare en tur på 4-5 timer. Nytt av året var at han hadde GPS på 20 sauer. Ikke på sauer som hadde vært i heia i noen år, men på «nye» dyr. Han kunne vise hvor sauene befant seg på et kart på telefonen. Han hadde også bilder fra terrenget rundt Fidjanutane (1118 moh), og det var en god del snø der oppe i høyden. Nedover mot Stølsro, var det bart. På vei innover heia hadde jeg et greit vær. Vinden litt i ryggen, sol og skyet, selv om det ble mer og mer skyer etter som jeg kom inn mot Blåfjellenden. Fortsatt godt turvær, men ikke sol og sommer. Det ble noe helt annet på tilbaketuren dagen etter. YR hadde meldt om oppholdsvær og lite vind. Det var ikke helt hva vi fikk servert. Antakelig utsolgt for oppholdsvær, og vi fikk erstatningsvaren tåke og yr – lett regn og litt vind. Opp bakken fra hytta måtte jeg beholde jakken på og opp i høyden var det bare å dra glidelåsen helt opp og ta opp hetta å jakken. Det er ikke første gang jeg går i slikt vær. Det fukter ganske bra, selv om det ikke er mye nedbør. Etter en time og litt var jakken helt fuktig i fronten og det rant vann nedover buksa. Det var så pass varmt – nede ved hytta, at jeg bare hadde på ullbluse og bare boxeren under Gore-Tex`en. Det ble vått, og kaldt. En litt sur tur helt øverst med yr-regn og vind rett i fleisen. Heldigvis ble det mye bedre så snart jeg kom nedover mot Fossebekken. I stidelet mot Sandvatn gikk jeg på to karer med store sekker med telt og greier, og blide smil. De hadde startet på Mån og gått til Blåfjellenden første dagen. Så om Langavatn til Sandvatn. Fra der hadde de nå gått over Stutaheia mot Kringlekveven og Fossebekken. De så for seg en tur ned Brådlandsdalen og tilbake til bilene. Etter å ha gått i tøft terreng 10-12 kilometer, så satset de på å gå til Brådland og finne bilene før kvelden. De var bare omtrent halvveis da jeg traff de. Fortsatt 12-13 kilometer igjen, og fortsatt i et tøft terreng. For meg var det bare et par-tre kilometer igjen til bilene. Uten tung sekk med telt og greier. I forhold til turen de to karene, er turen over haugen fra Blåfjellenden, bare en kjapp utflukt. Men det var likevel, som vanlig, en fin tur. Les hele artikkelen

Ja uvitenhet er nok greia her. Videoen har ikke kommentarfelt siden den er lastet opp på en barnekonto. De skjønner kanskje at noe har skjedd når de sjekker videoen sin etter ferien. De som er ansvarlige for denne turen har selvsagt et stort forklaringsproblem, og det kunne vært fint om noen av de som arrangerte denne turen kom på banen - det kan jo fort hende de blir oppmerksomme på saken nå.. Det er mye annet man kan være i harnisk over. (F.eks. ødeleggelse av natur i stor skala med sprengstoff og buldozer som foregår nå med myndighetenes velsignelse.)

Sørbølfjellet i Flå er Hardangervidda i miniatyr fortalte den trivelige taxisjåføren som kjørte oss fra Flå sentrum og opp til Røde kors hytta på Veneli. Onsdag 08.07 klokka 19:00 starter jeg og kona årets første fjelltur, som skal følge deler av Vassfarstien fra Veneli, over Sørbølfjellet og ned til Gulsvik. Omtrent 30 km fordelt på 5 dager. Et kraftig overtråkk for 4 uker siden gjør at turen må gå i Lasaron-tempo med fiskestang og kryssord. Med støttebandasje rundt venstre pote vandrer vi i vennlig fjellskog med myrull og summende mygg rundt oss. Over Veslefjellet bestemmer vi oss for å krysse myrene og følge stien over tregrensa før vi slår leir. Mer vind, mindre mygg og nydelig utsikt til solnedgangen. En sterk kandidat til fotokonkurransen "crocs i solnedgang" Neste dag våkner vi til blå himmel og deilig vær. 200 høydemeter skal nedlegges før vi er oppe på platået. På vei oppover skyer det raskt over og vinden stilner helt. Mygg og fluer er på oss så snart vi stopper opp, så vi går uten pause til vi kommer til et sjarmerende lite tjern på vel 1200 meter. 4 kilometer og begge er klar for lunsj. På grunn av mygg og noen lumske skyer setter vi opp teltet på en flat høyde ved tjernet. Etter en matbit blir vi bare liggende der og ender opp med å slå leir for dagen. Etter litt trøstespising av tørket frukt blir det en tur rundt til forskjellige nabovann med fiskestanga. Som regel er dagsetappene mine mye lenger, og da blir det lite tid og energi til fisking. Så egentlig ganske fint dette: Denne natten drømmer jeg så levende at jeg oppdager et hull like ved ventilen på Exped liggeunderlaget. Og selvsagt våkner jeg på morgenkvisten med ræva på bakken. Etter noen desperate minutter med visuell inspeksjon må jeg etter frokost frem med såpe og vann. Hullet lokaliseres på det siste området jeg såper inn. Lim og lapp. Tørke tørke såpe... Og så kommer de lumske skyene igjen Så lumske at regntrekket må på: Men regnet uteblir på mirakuløst vis og vi fisker oss fra vann til vann. Og i vann 1221 ved hytta Harehopp blir det endelig fangst. Mye vak og napp. Mister 2 fisk, så det blir bare 1 som havner i panna sammen med sopprisotto. Etter Harehopp-hytta blir det mer og mer stein i terrenget. Jeg kjenner den dårlige ankelen blir sliten over steinfeltene og er veldig forsiktig her. Har ikke lyst til å vrikke ankelen på nytt. Vi ender opp ved tjern 1160. Mye rennende vann og flat og fin leirplass. Det blir egg og bacon til frokost neste morgen. Jeg har tørket egg i dehydtratoren min, kjørt det til pulver i kjøkkenmaskinen og er spent på om det blir noe eggerøre å skrive hjem om...Overraskende god, men ikke helt som ferske egg. For å unngå en alt for lang siste etappe på søndagen så ser jeg at vi i alle fall må gå til Fekjaløken ved 963 i dag. Da har vi i det minste en plan for dagen, i motsetning til de 2 foregående der vi uten mål og mening virkelig fant fjellroen. Det er et mektig og flott landskap når vi nærmer oss Ørneflag. I det nydelig været bestemmer vi oss for en avstikker til toppen av Ørneflag. Lett stigning og etter 20 minutter er vi ved toppvarden. Tilbake på stien igjen runder vi Ørneflag. På østsiden er fjellet bratt og knudrete i motsetning til den grønne bølgende nord-vest siden. Det er et storslått og lettgått terreng fra Ørneflag og ned til Fekjaløken. Og akkurat der tregrensa starter står en staselig fjellfuru, som har vokst seg mye større enn alle de andre. Det er ikke tvil om hvor teltet skal stå. Her er det super utsikt over til Norefjell. Vi sover veldig godt sammen med det gamle treet og det svake bruset fra elva. Sørbølfjellet har vært et hyggelig bekjentskap, og ligger bra til om en skal reise fra Oslo. Med kollektivt er det knappe 2 timer med tog eller buss. Så får en velge om en skal gå opp på fjellet for egen maskin, eller ta taxi som vi gjorde. Jeg betalte rundt 450 kr. for turen. Det er bomvei opp, og jeg er litt usikker på parkeringsmuligheter. Nesten ikke noe snø der. Nesten ikke noen folk der. Siste dag blir en ren transportetappe nedover grusveier og hyttefelt, og nede i Gulsvik ligger Hallingporten kro, der vi avslutter med middag. Etterhvert føler jeg på en måte at jeg kjenner meg igjen her. Plutselig husker jeg en episode av Åndenes makt, der Lilli Bendriss renset opp hele Hallingporten. Hun har tydeligvis gjort en god jobb, for her var det ingen skygger lenger...

Kom hjem i går etter fem netter i Trillemarka. God blanding av masse forskjellig vær og til tider helsikes mye knott, men veldig deilig å koble ordentlig ut etter en hektisk vår på jobb. En av tingene jeg liker med Trillemarka er at det ikke er mobildekning 😊 Denne gangen satset jeg på dagsturer fra camp i stedet for mye vandring med sekk. Parkerte ved Skodøl og gikk til Grunntjenn og satte opp første camp der. Ble hengekøye denne gangen da jeg synes det kan være litt utfordrende å finne gode teltplasser i Trillemarka. Ganskje kjølig og bra med vind da jeg kom, så jeg fikk kjørt meg litt da jeg skulle sette opp den ultralette tarpen 😁 Neste dag gikk jeg en dagstur til Søtelifjell og gikk innom Madonnaen. Dette var det eneste stedet jeg så noe særlig folk, utover dette møtte jeg folk tre ganger i løpet av turen. Søkte ly i en liten bu da det kom en skikkelig regnskur. Dag tre sov jeg lenge da jeg hadde vært mye våken og kald om natta. Etter langsom mårrakaffe og frokost pakket jeg sammen og gikk til Vindholvatnet. Stoppa på veien ved vannet som ligger rett ovenfor Vindholvatnet (noen som vet hva det heter? Bilde nedenfor. Står ikke navn på kartet mitt.. Veldig vakkert). Hadde lang lunsjpause der. Satte opp camp ved Vindholvatnet. Jeg tilbrakte ettermiddagen/kvelden i sola ved vannkanten og bare slappa av. Mye fisk som hoppa. Dagen etter skulle jeg egentlig gå til Middagsfjellet, men samme hvor mye jeg leita så fant jeg ikke stien (ser helt uproblematisk ut på kartet, så skjønner ikke hva som gikk feil...). Til slutt kom det veldig mye regn så jeg rusla tilbake til camp. Hadde også et par ekstreme knottangrep, ett oppe ved Åsanlanglitjenn og ett ved camp. Umulig å sitte ute og drikke kaffe eller spise. Dag 4 ble det tur opp på Sølandsfjellet. Mye moltebær. Dag fem pakka jeg sammen veldig tidlig for å unngå å bli angrepet av en million knott mens jeg pakka. Siden jeg var nede i Sigdal relativt tidlig, la jeg inn en tur opp Høgevarde da jeg ikke har vært der før. Visste ikke at det var reinsdyr der, så ble ganske forbauset da jeg kom over en liten høyde og så 25 av dem 😆 Og derfra gikk turen hjem - nå føler jeg endelig at ferien har begynt 😊 planlegger nå Hardangervidda.

Nei, det må jeg bare henge meg på også. Jeg ser en gjeng ungdommer som koser seg på tur og som lager en fin video til inspirasjon til andre. Dessverre vet de ikke reglene for hva de kan ta i Femundsmarka og derfor går helt over styr. Det er ikke vond vilje, men uvitenhet.

Vi tok tipset til @Lompa og campa langs Kalhovdfjorden. Det fungerte veldig bra for dette formålet, for vi kunne slå opp camp like ved bilen og det satte modern pris på! Dro hjem en dag tidlig da værmeldinga slo om fra oppholdsvær til mye regn, men tror hun uansett fikk en fin tur.

https://www.outnorth.no/petromax/petromax-wrought-iron-pan-sp32#Black Jeg er veldig positivt overrasket over at ting ikke setter seg i panna. Akkurat som det mønsteret hindrer eller løser opp kontaktflatene. Går helt strålende å steike egg, pannekaker, lapper osv (som jeg har testa) uten at det setter seg fast (med smør i panna)

Jeg tror det er et livsfarlig å legge inn på et spor som uthuler allemannsretten.

Selja Kloster Tatt med iPhone XR.

Heisann! Jeg er ny på forumet men jeg kommer gjerne med mine 2 cents på dette området. Jeg har i en årrekke jobbet i organisasjoner som har som formål å jobbe med fredningsområder. Hvis folk betviler effekten droneflyvning har på lokal fauna har jeg mange skrekkhistorier jeg kan bidra med. Fugler er ekstremt sensitive for støyen dronene lager, vi har i en årrekke slitt med at fugler som heilo, blåstrupe, myrsnipe osv skyr reir og avbryter hekking pga uvettig droneflyvning. For fuglene kan en drone virke som en «hengende» rovfugl, og videoen til personen fra børgefjell har nesten garantert skremt mange av de sjeldne og utryddningstrua artene som hekker i den ganske unike biotopen der oppe midt i hekkesesongen. Jeg forstår godt at droner gir fantastiske bilder, men det er utrolig mange førere av disse som er skikkelig egoistiske når de er ute og flyr i uberørt natur. en oppfordring til dronepiloter bør være å holde leketøyet på bakken i hele hekkesesongen slik at de ikke skaper utfordringer for arter som allerede har 80% nedgang i bestanden. Det koster ikke så mange kalorier å forstå at en nasjonalpark ikke er en lekepark. Ser dere noen som bryter regelverket - si ifra!

Med broderen på onsdagstur. Det har blitt få turer i det siste. Noe skyldes at det igjen er blitt mulig å trene på senteret. Etter 3 måneder uten styrketrening, var det en opplevelse å igjen kjempe med vekter og apparater. Ingen helt god opplevelse, men en opplevelse Styrketrening burde ikke ha noen innvirkning på beina, men overskuddet forsvant. Det ble behagelig å ta horisontalen hjemme – en stund. Broderen hadde invitert på tur i helga, jeg tok tilflukt på treningsenteret. Onsdag var det på tide å overvinne dørstokkmila. Jeg kontaktet broderen. Han hadde noen gode unnskyldninger for ikke å bli med, men etter en runde, ble det til at vi skulle ta en runde om Bjødnali. En litt kort, men grei tur som starter fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. De siste turen her har gått opp bakken til toppen av Blåfjell før vi har satt kursen mot Bjødnali. Denne gangen ble vi enige pm å gå den tradisjonelle runden opp Urdådalen. Runden rundt Bjødnali er ikke lang bare så vidt over 7 kilometer, om vi tar turen opp om selve gården. Egentlig burde turen gå unna på godt under to timer, siden det ikke er spesielt mye bakker, men det går fort opp mot to timer likevel. Det er ikke lenger tørt i bakken, og det hadde regnet om natten. Oppover Urdådalen er det stein i stien, mye stein i stien. Det går sent å komme fram nåe steinene er glatte. Både broderen og jeg går forsiktig, og da tar ting litt tid. Likevel er turen oppover mot Bjødnali en virkelig flott opplevelse. Det er lagt «vei» oppover. Det betyr at det er stein lagt noenlunde jevnt, og at selve stien ikke er på skrå ned mot elva. Noen har lagt ned et stort arbeid her. Eikeskogen i Urdådalen er litt spesiell. Det er snakk om at den har «overlevd» fra før Jæren ble treløs. Noen tusen år? Det er uansett litt kjekt å kunne gå i eikeskog. Vi kunne se spor av folk oppover, og ved Bjødnali var det spor både opp og ned. Det var antakelig folk som var ute på samme tur som oss. Vi fikk aldri øye på folkene, vi så bare sporene. Værmeldingen for onsdag var delvis grunnen til at vi tok opp til Sælandskogen. YR melde om opphold og sol inne i mellom. Det var langt fra hva vi fikk. Da vi startet på veien mot Sjelsett, fikk vi yr på oss, og det gikk etter en stund over til skikkelig regn. Så avgjort ikke hva vi hadde ventet. Nå hadde vi heldigvis kledd oss for «vær», og med hetta oppe gjorde det ikke så mye om det ble litt fuktig. Regnet ga seg ganske fort, og det ble igjen en grei tur. Denne gangen gikk det «rolig» for seg oppover Urdådalen. Mye på grunn av glatte steiner. Vi gikk forholdsvis fort opp bakkene mot Sjelsett ,men videre mot Sælandskogen, holdt vi et turtempo og ikke treningstempo. Vi trenger nok treningen, men det var virkelig kjekt å gå i et tempo der det ikke bare var mulig å snakke, men også tid til å se seg rundt. Vi fikk en fin tur innover mot parkeringsplassen. Siden vi ikke hadde tatt at jakken da regnet stoppet, var vi begge temmelig våte, og det ble for en gang skyld skifte av bluse før hjemturen. En flott tur. Les hele artikkelen

671 meter over havet og du kan se Stavanger fra toppen. Tidligere var Bynuten det høyeste fjellet i Sandnes. Slikt endrer seg etter etter som årene går. Bynuten har ikke blitt større eller høyere, men det har Sandnes. Jeg antar at Lysekammen på litt over 1300 moh er høyest i kommunen. Det er jo litt underlig at deler Nilsebuvannet ligger i Sandnes, og at Blåfjellenden bare ligger et par kilometer fra grensen. Etter en tur fram og tilbake til Blåfjellenden på onsdag/torsdag, lurte jeg på hvor jeg skulle gå på fredagen. Værmeldingen for de nærmeste dagen var mindre god med regn hver dag fremover – utenom fredagen. Det måtte bli en tur, men hvor? Det har blitt en del turer fra Gramstad eller oppe på høgjæren. Det er alltid mulig å finne en tur en plass her. Etter en stund dukket en tur til Bynuten opp. Kunne det være en mulighet?. Turen er ikke på mer en en drøy mil, men det er omtrent 650 høydemeter – både opp og ned. Ville jeg kunne gjennomføre turen med litt stive bein etter turen inn til Blåfjellenden. Jeg satte kursen mot parkeringsplassen på Seldalsheia. Der var det alt en god del biler. Andre var også på tur denne fredagen. Det gode været har lokket folk ut på tur. Forrige gang jeg gikk her, holdt de på med en «parkeringsplass» oppe i bakken. Det viste seg å være «parkeringsplass» for helikopter og deler til monstermastene i forbindelse med etablering av ny kraftlinje inn til Stavanger. Ikke for bil i det hele tatt. Jeg prøvde å holde litt igjen oppover Lyseveien. Det ble faktisk full stopp et lite øyeblikk. Jeg holdt på å tråkke på en hoggorm midt i veien. Den forsvant for ut i gresset på siden. Det er antakelig en god stund siden jeg har gått denne turen på sommerstid. Jeg kan ikke huske at stien var så tilgrodd med busker og kratt. Antakelig er også mye av bjørkene lang stien kommet til etter at jeg begynte å gå mot toppen av Sandnes – en gang på 80 tallet. For 30-40 år siden var det plass til 15-16 biler på parkeringsplassen. Jeg var ofte alene på tur mot toppen, og få folk viste om at det også fantes en topp lengre inne – Selvikstakken. Stien gikk på andre siden av Trodlabærtjødnet og i ura på nordsiden av tjørnet i begynnelsen Svartedalen. Landskapet her ikke endret seg i det hele tatt over skogen. Der er det fjell og knatter og småpytter og gress, som før. Jeg møtte en del folk som kom i mot. Den første alt nede ved parkeringsplassen. Han må ha startet tidlig den morgenen. Jeg startet sent, og gikk rolig... Det var ikke andre på toppen, og jeg stoppet ikke opp, men fortsatte videre nedover. Jeg burde muligens ha drukket noe, men.... Det kom en kar oppover i god stil og fart. Det virket ikke som han hadde problemer med bratte kneiker. For andre – meg – er det litt annerledes. Det kom to karer i mot ved «telgraph-hill». Med store sekker. De ville ligge i telt. Og fikk antakelig en litt våt morgen. Det er blitt flere enn før som bruker telt denne sommeren. Disse to karene hadde egentlig planlagt en tur rundt Lysefjorden, men været gjorde at de valgte Bynuten. Nedover var jeg glad jeg hadde stokken med. Det var helt greit å sette stokken ned først ved lange steg nedover. Det avlastet knærne, og gjorde det lettere å komme seg videre. Det er ikke til å komme fra at jeg godt kunne kjenne at det var tredje dagen med litt tung tur. Jeg kom ned, og var glad for nok en flott tur til Bynuten. Les hele artikkelen

Bare hyggelig. Og jeg er klar for mer Hurum.

Mange fine bilder! 😊 Det var veldig hyggelig å følge deg et stykke på veien og gøy å vise frem skjønne Hurum. Takk for turen 😊😊

Ja, slik redder man klima og miljø i Norge. Tragisk. Voldtekt av natur og miljø. 🤕

Jeg har hatt en Iiglo tidligere, men denne lider uttalt av det problemet som @tshansen nevner her. Den lader altså så sakte opp igjen at du kan jo le deg i hjel i mellomtiden. Denne under her er på lager igjen 4.august og da ryker unge lovende på så det synger etter. https://www.netonnet.no/art/telefon-gps/mobiltilbehor/mobillader/powerbank/andersson-powerbank-20-000-pdqc-3-0/1004014.11546/?gclid=EAIaIQobChMI2bPAk4DX6gIVBtiyCh3fJAPHEAQYASABEgKJ7PD_BwE

§ 323. Mindre tyveri Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det. Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke. 0Tilføyd ved lov 19 juni 2009 nr. 74. Straffeloven: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-12#§323 Her har jeg klippet fra straffeloven. Det er lov å sanke ved sånn generelt , men det som blir gjort på filmen er ulovlig , spesielt siden det er gjort i ett verneområde der døde trær er spesifikt vernet pga misjonen de kan ha i biotopen. Men en tørrgran i skogen ett annet sted kan nok sies å være " av liten eller ingen økonomisk verdi". Å felle friske trær blir litt det samme. Ei fin bjørk kan ha en verdi for grunneier , og også andre trær, mens småbusker som svartor og annet vokser som ugress og ikke har noe verdi i det hele tatt. Så jeg har ikke noe dårlig samvittighet om jeg hogger av ei tørr tyrigrein av ei furu til bålet mitt. Men i Femundsmarka nasjonalpark burde jeg ha dårlig samvittighet , for der er det ikke lov.

De har den i 28cm også.. https://www.outnorth.no/petromax/petromax-wrought-iron-pan-sp28#Black

Ja, det er det, og forskjellen i forbindelse med denne filmen er vel at hvis dette skjedde inne i nasjonalparken så er det et garantert lovbrudd, mens det ikke nødvendigvis er det utenfor nasjonalparken siden vi ikke kategorisk kan slå fast at det ikke foreligger tillatelse fra grunneier.

Takk... skal kikke på den. Ser at den er 32cm. Det var digert. Tipper at størrelsen under er mer enn nok (samme som panna hjemme det jo) Det lærtrekket er hjemmelaget eller?

Problemet med de fleste powerbanker er egenskapen de har til å ta til seg lading. Er det ikke hurtiglading kan du nesten bare glemme det. Har hatt testvinneren i over et år. Denne lader drone batteriene mine, mobil, kamera og er rask å fylle opp igjen. Anbefales virkelig

Hyggelig at gjengen trivdes på tur. Men trist at de ikke vet mer om hvordan skaffe ved og hva som er tillatt. Ser det diskuteres lovligheten av trefelling i "vernede områder" og at reglene kan være forskjellig. Kanskje folk bør se litt på Friluftsloven hva "Allemannsretten" tillater, når det kommer til felling av trær. Det er da forbudt over alt (uten tillatelse av grunneier) , ikke bare i værneområder. Men skal en inn i områder som er vernet, er det jo greit å vite om det er andre spesielle regler som en må forholde seg til. Noe begrensning i "allemannsretten", er jeg i mot.

Etter endel prøving av div har jeg (og hunden) funnet ut at Postafen fungerer bra mot bilsyken..

Jeg tror ikke at alle folk vet hva de ulike typene vernede områder betyr. Det er mulig jeg er naiv, men jeg tror de fleste som bryter loven ute i Femundsmarka f eks, ikke vet hva slags ved de hr lov å ta. Et ekstra skilt der det står akkurat hva det innebærer ift bruk, tenker jeg kunne være bra. Som utlending i USA synes jeg iallfall det var veldig hjelpsomt. Ang betaling så merker jeg at dette er noe jeg er helt imot. I det øyeblikket der det skal koste penger sånn at familier med lav inntekt kanskje velger det bort, da er vi ute på et villspor mener jeg. Vedlikehold av nasjonalparker og vernede områder må i så fall gå over andre budsjetter. Det å kunne gå ut i naturen der det passer en og nyte den, skal og må være en menneskerett. Bare fordi vi har råd til det, betyr ikke at alle har det.

Det var veldig behagelig å komme til gapahuk i Sverige der det lå stablet beverfelt bjørk, og sag+øks hang i gapahuken, med oppfordring om å alltid la det ligge ferdig oppkappet ved på stedet når du forlot plassen. Nå er det generelt ikke så lett å se for seg hva andre gidder og ikke gidder, noen vil jo felle et tre fordi det er noe de ikke har gjort før eller det er veldig lenge siden. Et annet aspekt er at i høysesongen når slike plasser gjerne er opptatt om det er mye trafikk, så vil en del bli tvunget til å fricampe uansett, og av egen erfaring så ønsker man ofte privatliv i naturen og da legger man seg ofte ikke til innen gåavstand til dette vedlageret. I mine 10 år med friluftsliv så må jeg si jeg ikke har sett mye stubber etter felte trær, men det har vært tildels tydelige spor av at folk har tatt greiner på døde stående trær. Skal ikke anta at det jeg har sett er representativt for snittet, men for meg så virker det som om det som skjer i videoen på ingen måte er noe som skjer veldig ofte. Jeg får inntrykk av at de aller fleste forholder relativt godt til regelverket. Litt av grunnen til at man har gapahuker med lovlige bålplasser i Sverige har jo sammenheng med at turistnæringen promoterte felling og bålbrenning over en lav sko for å lokke til seg turister, noe som fikk veldig uheldige konsekvenser. Slik praksis har vi ikke (hatt) her i Norge, noe jeg tror er en av grunnene til at det jeg oppfatter som de aller fleste ikke feller trær og brenner svære bål. Men selvfølgelig, det kan hende jeg bare har vært på tur der dette er et ikke-eksisterende problem...

Hele prinsippet bak allemannsretten er at naturen og opplevelsene den tilbyt tilhører oss alle. Å måtte betale er stikk i strid med dette. Jeg ser ikke hvilket problem dette hadde løst heller. Man kunne jo betalt og så herpet naturen. Jeg tror den mest hensiktsmessige løsningen hadde vært å i særlig slitasjeutsatte områder kun tillate telting og bålfyring ved bestemte plasser, og kjøre ut ved dit. Da hadde man kanalisert 3/4 av folket på telttur i samme område, hvor man lettere kunne utført oppsyn ved regelverk, og hvor tilretteleggingen forhindrer slitasje. Hvem gidder å sage ned et tre der det ligger ferdig ved? Og da står 90% av nasjonalparkene igjen til de som vil oppsøke de mindre populære områdene, hvor det er fri camping og normale bålregler. Ingen trenger å betale noe.

Jeg er veldig imot at det skal koste penger, det bør være en menneskerett å ha tilgang på natur. En ting jeg tenker, som er lett å gjennomføre, er bra skilting. Store skilt der det står tydelig hva som er lov og ikke lov. Både på veg inn i vernede områder og på veg ut igjen. Kanskje også med henstilling om å bruke allerede oppretta leirplasser. Ikke over alt, men på de mest trafikkerte områdene. I USA har de rangers som står på parkerinsplassen og informerer også, det er knallfint, en sånn trivelig skogelsker som kan preke om svartbjørn, camping og hvorfor man ikke kan campe over tregrensa. Tenker også at et par klekkelige bøter kan virke avskrekkende.

Usikker på om du får en krevende ukestur der, men Lifjell er hvertfall et flott område.

Så lenge det ikke blir gjort noen flere nye vedtak om salg av Statskog vant "vi" på den saken der uansett. Men det er absolutt viktig at det ikke gjøres flere nye vedtak om ytterligere salg.

Fra en fisketur i går - Jeg droppa fiskinga på slutten og tok heller bilder Tatt med Canon 5D mkII og 70-200mm f2.8L IS mkII (1/320s - f2.8 - ISO100 - 105mm) Fluefisker: @Michal Wallentinsen

Det er sjeldent jeg blir akutt forelsket, men dette er pina meg noe av det bedre jeg har brukt i nyere tid! Rett og slett helt fantastisk

At ikke alle turer er instagrammateriale, er dagens fisketur i Trysilfjellet et godt eksempel på. Det ble en heller kortvarig affære, da jeg presterte å skli i båten, slik at jeg havnet i vannet... Var heldigvis på grunna, så slapp å kave for å komme meg oppi båten... Om ikke annet, så fikk jeg testet at vesten fungerte som den skulle Ikke ble det fisk til kveldsmat, heller, siden turens eneste fangst fikk lov til å svømme videre for å få vokse seg større...

På mitt barndoms fjell. Ikke særlig høyt men flott er det fortsatt. Tore

Fin tur i Bergen vest på søndag. Spelhaugen, Viggohytten, Gravdalsfjellet, Damsgårdsfjellet, Olsokfjellet, Nordnæsdalen og tilbake til Spelhaugen. Vått og sleipt i terrenget, men likevel en herlig tur.

Nei, dette er jeg svært uenig i. Hvordan skal en søknad gjøre at du må sette deg inn i regler? En søknad er bare et spørsmål om du får tillatelse eller ikke. Skal du få noen form for garanti for at den som søker også setter seg inn i regelverk må du ha en form for intervju eller eksamen. "smekk på baken" er det allerede åpning for i lovverket. Det bør brukes mye mer. Miljøkriminalitet har tradisjonelt hatt lav prioritet, men de siste årene synes jeg å ha sett at trenden på dette er i ferd med å snu. Nei, det høres ikke bare byråkratisk ut. Det ville etter min mening være svært så upraktisk og også ta bort mye av spontaniteten i friluftslivet. Hvis jeg er på ferie ett sted, og så får lyst til å gå en tur i det fine været, så må jeg først sjekke om det er en nasjonalpark/naturreservat der. Så må jeg finne ut hvordan jeg skal søke for å få lov til å komme dit. Så må jeg eksamineres, eventuelt møte opp ett sted og få høytlesning av reglene for gjeldene område. Og så kan jeg dra på tur, kanskje. For nå har det vel gått så lang tid at jeg antakelig har reist hjem. Søknader og dispensasjoner kan være greit for å regulere mengden av og kanalisere trafikk i et utsatt område, men er etter min mening ikke en løsning for å få folk til å sette seg inn i regelverk. Jeg har mye mer tro på holdningsskapende arbeid, gjerne allerede i barneskolen. Det vil egentlig forundre meg om ikke skolebarna lærer det allerede (men foreldrenes oppførsel betyr som regel mer). Det var det når jeg gikk på barneskolen (1965-1975). Mulig det var fordi vi hadde en lærer som var veldig glad i naturhistorie og friluftsliv. Han tok oss med i 6. klasse på en ukes telttur i Nordmarka og en ukes telttur året etter i Vassfaret, da med en spantebygget kano trukket med seilduk som vi barna i klassen selv hadde laget i sløyden. Er det slutt på sånt for dagens barn eller? Jeg er svært glad for at vi har fri ferdsel for fotturister i naturen i Norge. Jeg ønsker på ingen måte at det skal bli som i USA, eller i England for dens saks skyld (Skotland og Irland er mange steder mye mer likt med Norge)

Kvenvikmoen i Alta

Typisk det, og veldig leit... Når jeg blir rik og kjøper områder med fiskevann blir det svært billige fiskekort for alle! Bare så det er sagt

En flott opplevelse, også denne gang. Yr var ganske sikker på at en tur til Blåfjellenden burde gå fra onsdag til torsdag. Onsdag skulle det komme litt regn tidlig på dagen, men ellers skulle det være opphold. Torsdag derimot, skulle det være sol fra blå himmel, og flott vær. Resten av uka – for det meste drittvær. Det var ikke vanskelig å velge å gå oppover på onsdag. Jeg hadde nevnt turen for broderen. Han var ikke helt sikker på om han hadde anledning til å bli med. Om han pakket sekken og tok på fjellskoene, så var det i så fall for første turen til Blåfjellenden i 2020. Det er alltid noe spesielt med den første turen innover for året. For min del var det i midten av juni. Så sen start på året for første turen har jeg aldri hatt tidligere. Broderen sliter med et kne som er lite samarbeidsvillig, både i opp og nedoverbakker, og han var litt usikker på om han burde ta turen. Både broderen og jeg vet at det minker på årene vi kan gå innover. Alderen sier sitt, og begge kjenner at det ikke er like lett som bare for noen år siden. Første mål er å holde ut til vi er 75... Dette året var det første gang for broderen, av forhåpentlig flere utover sommeren og høsten. Det er flott om forholdene – og kneet, blir slik at vi får turer sammen. Det tok tid å komme opp til parkeringsplassen på Høgaleitet. Ved Lomeland er det veiarbeid, og oppover Øvstebødalen (Hunnedalen starter ved Øvstebøstølene) er det asfaltarbeid. Det ble venting begge plasser. Vi hadde regn på ruta på turen oppover. På parkeringsplassen var det vått, men vi fikk opphold oppover de første bakkene. Det er alltid greit å kunne gå uten gore-tex`en. Det blir som regel en våt opplevelse når jakken er på. Gore-tex klarer ikke å transportere all svetten ut... Oppe i høyden ble vi litt usikre på årstiden. Det kom litt regn, og det blåste opp mot kuling over toppene. Temperaturen var ikke mer enn 5-6 grader. Så avgjort ikke sommer. Siden vi hadde vinden i ryggen og tok opp hetta, ble det hele likevel en grei tur. Ikke langt nedover bakkene mot Blåfjellenden, steg temperaturen og det ble igjen levelige forhold – uten å ha opp hetta på jakken. Været onsdag, var en ting, torsdagværet noe helt annet. Vi sto opp til blå himmel og sol. Heia var på sitt aller fineste. Det er virkelig en opplevelse å få en slik morgen på heia. Sol, stille og selv om temperaturen fortsatt var lav, så i hvert fall, sommertemperatur. Drillen, som etterhvert har fått fast plass i sekken, kom endelig i bruk. Nå var det ikke flere ting som kunne hindre oss i å forsøke å få på plass gardinene i hovedhytta. Heldigvis var det utsendte ungdom fra Stavanger Turistforening, som overtok arbeidet, slik at vi kunne komme os avgårde rimelig tidlig. For min del, uten drillen i sekken. Den hadde ungdommen overtatt for å få på plass flere gardiner. Med sol over heia, blir turen tilbake til Hunnedalen en helt annen. Vi hadde ikke noe hastverk, og kunne virkelig nyte tilbaketuren. Det var sol, blå sjø og blå himmel, noen flotte hvite flekker lå fortsatt oppe i bakkene – bare for å gjøre bildene bedre. Dessverre gikk det ikke like greit med Broderen etter hvert. Han fikk problemer med kneet de bratteste bakkene nedover mot Hunnedalen. Men vi kom ned. Også denne gangen. Torsdagsmorgen gjorde denne turen til en skikkelig flott opplevelse for min del. En tur som bør huskes. Så er det bare å håpe at broderen kan bli med flere ganger.... Les hele artikkelen

Et lite referat fra mine dager i Femundsmarka. Dag 1: Kaia Røoset – Skogtjønna. Dag 2: Skogtjønna – Grislehåen Dag 3: Grislehåen – Djuphåen Dag 4: Djuphåen – Kaia Røoset. Dag 5: Båt hjem 0930. Mandags morgen satte jeg kursen mot Jonasvollen. Hodet var fylt til randen av fisketips og sekken var pakket så lett som forsvarlig er, den var knappe 18 kg, en 55 L Bergans. En halvliter Pepsi Max var gjemt under passasjersetet. Min lille luksus til jeg kommer tilbake til bilen. Med en litt skral rygg, så vil jeg nødig bære på for mye unødvendig vekt. Ruten var også litt åpen, med tanke på nettopp det. Det var utrolig «stas» å se Fæmund II legge til kai, selv om jeg har mjøsutsikt og ser Skibladner hjemmefra daglig. Været var grått men fint. Jeg gikk om bord, la sekken på anvist plass for oss som skulle av ved Røa. I god covid19-ånd, så var billett forhåndsbestilt. Et lite «hav» av sekker, noen med flere fiskestenger og 130 liter store. Her var det folk som skulle være lenge på tur! Jeg satt foran i båten og bare dro inn inntrykkene fra den flotte naturen, orienterte meg litt og tittet på terrenget. Det var med vilje jeg valgte å gå på båten på Jonasvollen, da jeg ville ha en god båttur også som en del av turopplevelsen. Det var vel ca 10 personer som gikk av på Haugen og ca 15 som gikk av på Røa sammen med meg. Gikk av båten på Røa ca 1445. Mygghordene kom brått på i skogholtet mellom kaia og den første broen. Det kom en regnskur, så jeg stoppa for å ta på meg regnjakke. Jeg trodde jeg sto midt i myggstimen, men var like mye overalt. Planen min var å gå på sørsiden av Røa oppover. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor jeg skulle «ta av» for å komme bort der, men regnet nok med at det var et veiskille før broen. Det stemte ikke helt. Ved broen gikk det ingen sti til høyre, men jeg så jo at det var ikke særlig langt bort til morenehaugen. Jeg gikk rett gjennom kratt og steinhauger og fant til slutt stien. Det var verdt slitet. Når jeg kom oppå moreneryggen på sørsiden og gikk østover hadde jeg en spektakulær utsikt ned til strykene. Det var tørr skogsbunn, god plass mellom furuene og fin sti. Det var lett å gå ned til elva og ta en kikk eller fiske. Her oppe var det en del vind og dermed nesten ikke mygg heller. Det går ikke bare en sti, men det går mange stier på kryss og tvers og ned mot elven. Likevel mistet jeg stien ved Vollhåen. Derfra måtte jeg manøvrere litt med kart og kompass for å finne enkleste vei til Svarttjønna og kloppene som går over myra sør for tjernet. Endelig kunne jeg gå ned til Nedre Roastens bredd, ved den hytta nederst der. Kjenne på vannet(varmt!) , ta en slurk og noen sjokoladebiter. Fortsatt et lite stykke igjen til kveldens planlagte leir ved Skogtjønna. Jeg skulle gå via Røvolltjønnan. Det var litt godt å komme litt oppå fjellet. Det ble lengre mellom furutrærne og kampesteinene ble større. Jeg var nå inne på rødstien til DNT og den var ganske lettgått. Ikke er det stor stigning opp til Røvolltjønnan heller. Sola skinte og vinden blåste idet jeg kom opp til det første tjernet. Nå skulle endelig fiskestangen frem. Prøvde lykken med kobberspinner i Røvolltjønnan og Abbortjønn. Bytta til sluk. Nei. Bytta farge på spinner. På sluk. Nei. Mark. Nei. Mulig det måtte bli en Real til kvelds. Jeg så et par andre turfølger ha leir der oppe. Her oppe må det ha vært ulevelig varmt for noen dager siden. Jeg er glad temperaturen nå er under 20 grader. Triveligere turtemperatur for meg det. Jeg la meg til på vestsiden av Skogtjønna, så et par andre leire på sørsiden. Fisket litt, men ikke noe napp. Var sliten og trøtt så la meg i teltet ganske tidlig. Dag 2: Skogtjønna til Grislehåen. Våknet med en veldig vond rygg. Da må etappen bli som den blir. Heldigvis er jeg alene på tur, så tempoet styrer jeg selv. Jeg bestemte meg også for å ikke ta hele hjemturen ned til Røa på en dag, men dele det inn i to dager, tilfelle ryggen ikke er helt på lag. Det var en nydelig morgen. Varmt men vind så myggen var ikke så plagsom. Fisket litt, fikk i meg frokost(ikke fisk), og kom meg avgårde. De to karene i teltet lengre bort hadde fisket hele dagen i går , og fått en fisk. Og de så skikkelig proffe ut også. Gikk forbi en gjeng voksne og barn som skulle slå leir på nordsiden av Skogtjønna. Veldig fint der også. Panoramautsikt opp mot Stor-Svuku. Jeg fisket litt i utoset på Skogtjønna, samt ved et navnløst tjern jeg passerte, men ikke noe. Det ble kaldere på ettermiddagen og noen smådrypp. Fulgte stien ned til de tre hyttene ved Roasten. Traff to gutter fra sørlandet med en veldig flott hund, ellers folketomt. Jeg var rimelig sliten når jeg kom til den lille «broen» over utoset til Grøtåa. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg over der. 3 glatte bjørkestokker og en slags slarkete streng å holde seg fast i. Vurderte å ta på meg crocs og vade. Over måtte jeg og halvveis på broa ville hodet snu, men jeg tvang meg selv over. Den er jo ikke veldig skummel, jeg var bare så sliten i kroppen. Jeg slo leir nedstrøms fra Oppsynsbua på en slags halvøy, mellom utoset Grøtåa og selve vassdraget. Fortsatt på sørsiden av elva. Oppsynsbua sto tom nå, og det var ikke et telt eller et menneske å se. Fikk opp teltet i den kraftige vinden. Frem med fiskeutstyret, etter noen kast bet en fryktelig gjedde på kroken. Jeg har aldri fått gjedde før, så funderte på hvordan dette skulle ende. For et sjukt kick å få den på land! Sykt sterk sak! Den dro ut og dro ut. Jeg dro den inn igjen. Den lå i sivet og summet seg, før den dro ut igjen med stor kraft. Løsnet bremsen masse, var redd alt skulle ryke. Den dro ut i sjuk fart. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få denne i land. Jeg har aldri fått gjedde før, men visste den hadde skarpe tenner. Kan jeg ta ut kroken og hive gjedda uti igjen? Eller setter en ikke gjedder ut igjen? Det endte med at den måtte bøte med livet da den kom i land. Kroken var langt nedi halsen. Det ble en gjeddebit stekt i meierismør til kvelds. Gjedde er ikke min favorittmat, det er vel konklusjonen. Utrolig flott kjøtt, men smaken var jo ikke noe særlig. Jeg hadde ikke vekt eller målbånd, men brukte et kartet mitt på a4-ark som målbånd. Som gammel handelogkontor-blåruss vet jeg jo at et A4-ark er 29.7 cm langt.. Gjedden var noe lengre enn 2 ark, så ca en 70 cm lang. Dag 3: Våkna tidlig til sol, skyer og en iskald vind. Jeg visste temperaturen skulle synke utover i uka. Det er bare å kle seg. Det er heldigvis ikke mygg da! Jeg tok morrakaffen i teltet. Jeg har exped chair-kit til liggeunderlaget mitt og kan stramme det opp til en ryggstøtte. Utrolig behagelig for ryggen, og de grammene ekstra i sekken bærer jeg gladelig. Så jeg sitter og ser på vannet, på sola og bare lar tankene fly. Ladet fiskestangen med noen jeg antok var passende. Kastet ut i Grislehåen og fikk napp før kroken landet i vannet omtrent. En flott ørret!! Stor også. I hvert fall en kilo, eller rundt en kilo. Den ble renset og skjært opp i biter, saltet og lagt i rene ziplock poser. Denne fisken gir meg både lunch og middag i kveldingen. Utpå dagen så går jeg fra Grislehåen og langs sørsiden av Roasten-vannene. Jeg tenkte det kanskje skulle bli en litt kjedelig tur langs vannet, men jeg beveget meg litt opp i terrenget til tider, alt etter hvor det var fornuftig å gå. Det var HELT nydelig å gå der. Svippet oppom Vassviktjønna. Der var det et telt som sto, det skjønner jeg godt. Der var det utrolig fint. Fant til og med en topp med litt dekning, så jeg fikk gi livstegn hjem. Det er masse viker, leirplasser og hvite små strender langs de to store vannene. Når jeg var tilbake nederst i Nedre Roasten, så kom jeg inn på rødstien igjen. Traff et par damer på DNT-tur, de var ikke var veldig interessert i å prate. Jeg fulgte rødstien over elva, og gikk ned til Djuphåen og slo leir der. Været holdt seg stort sett bra, sol, mye vind fra nordvest. Små regn/yr byger. Traff noen gutter med massiv oppakking øverst på nordsiden av Røa. Lengre nede traff jeg faren til en av gutta og hunden hans. De hadde matpause. All ære til de som er på vei opp Røa, med kano, bikkjer, koner som ikke helt visste hva de sa ja til, samt massiv oppakning. For en jobb! Forhåpentligvis er det en gulrot i enden for kanofolket. Det kom en ung kar innom leiren min i Djuphåen. Han hadde vært ute i 8 dager, og vært helt inni Rogen til fots. Han var «litt sliten» sa han. Det ble ikke noe fisking i Djuphåen, da jeg fortsatt hadde masse ørret igjen, som ble kveldsmaten. Og den smakte fortsatt helt nydelig. Dag 4: Sov lenge, men har ligget vondt i natt. I en bitteliten nesten usynlig nedoverbakke. Likevel nok til at jeg sklei nedover hele natta. Det regnet en del den natten. Jeg var ute på do kl 05, da var det trolsk stemning med et lite tåkelag over vannet. Flotte naturopplevelser døgnet rundt! Våkna igjen 0830. Får godt sovehjerte på tur. Satt i teltåpningen med kaffen da det kom 6 personer i 3 kanoer padlende nedover styrkene. Tøffinger. Nå skulle jeg bare bruke dagen på å surre meg ned til båtkaia. Fiske og kose meg. Hadde allverdens med god tid. Fikk en knøttliten ørret nedenfor ett av de strykene i Røa, den fikk gå fri. En ordentlig regnskur på veien, blir litt glatt på de store steinene noe som senker marsjfarten betraktelig. I tillegg er det veldig mange stier som går samme vei. Tror det jeg vekslet mellom 3 stier på veien ned langs Røa. En sti helt nede ved vannet, men litt lengre opp, og rødstien som er merket på kart. Noen stier leder bare rett ned til vannet og ikke videre, så det ble mange turer ned sånne, for å snu og opp igjen. Jeg synes vegetasjonen på nordsiden var mye mer frodig enn på sørsiden også. Mer kratt og løvskog. Stien går generelt lengre unna elven også. Jeg likte nok best stien på sørsiden. På grunn av elver og alle vannene er denne delen av Femundsmarka, der det lett å navigere seg rundt, selv om den er relativt «flat». Så om jeg havnet uttafor sti, eller var litt forvirret en stund, så gikk jeg bare opp på nærmeste morenerygg, så finn jeg overblikket igjen. Av og til må en få litt overblikk også, for å finne letteste vei gjennom steinhavet. Kartet mitt printet jeg ut fra norgeskart.no, 1:25000. De småhaugene og moreneryggene var ikke lett å se på kartet, men de er vel ikke så høye at de gir utslag i en høydekurve heller kanskje. Litt fisking med både mark, sluk, spinner og sild langs med elva…men ingenting falt i smak hos ørreten. Til og med den flotte helblanke spinneren min greidde de å motstå. Da så. Har masse spekepølse igjen jeg, om det er slik det skal være. De fleste jeg har snakket med har ikke fått noe fisk som helst. Så den flotte ørreten jeg fikk skal jeg være evig takknemlig for. Den veier nå for øvrig 2 kg. Ikke 1 kg som i sta. Det er vel slik det skal være i fiskehistorier? Så var broen over Starrhåen(trenger virkelig litt vedlikehold) i sikte, og jeg var straks ved veis ende. Litt kjedelig å «kaste bort» et halvt døgn på å sove ved kaia var en tanke jeg hadde. Da jeg kom ned til de godt brukte leirplassene ved kaia kom jeg i prat med to trøndere, en eldre far og og en voksen sønn. De hadde tent bål og kaffen var på gang. Det var helt passe med vindpust og kveldssolen tittet frem. Og der ble jeg sittende. Det ble en utrolig koselig kveld med to flotte folk. Eldstemann delte villig vekk turhistorier, fiskehistorier og gode råd. Min neste fisketur ble planlagt inni hodet mitt…. Når jeg la meg i teltet den kvelden følte jeg meg som et rikere menneske. Det ble en vindfull natt med masse regn. Morgenen rant med et blikk stille Femunden, og solskinn. Det var melisdryss på fjellene på andre siden av vannet. Fra båten så jeg at også Stor-Svuku hadde fått et kraftig melisdryss godt nedover fjellsidene. Det var godt jeg måtte ha solbriller på og var alene på dekk. Det var vemodig å forlate Femundsmarka. For en perle. Jeg kommer tilbake neste år.

Setter man teltet opp i stua så burde man være sikker på å unngå steinsprang, men om det hjelper mot idioti senere er jeg usikker på..

Fiskeørn på vei ned i reiret sitt

DET ER TUREN SOM ER MÅLET Det er sannelig ikke lett å plukke ut et turtriks, for det er jo mange. Og dessuten er det skrevet såpass mye fornuftig ovenfor her, at det er "som om jeg skulle sakt det sjøl". Men jeg har lyst og trekke fram Mikael MJ sitt tips: «NYT turen», og bygge litt på det: Jeg nevnte noe i mitt sitat til Mikaels innlegg, om å gå fra A til B. Er det ikke det en tur går ut på da, å gå fra en plass til en annen? Det kan være til en hytte eller et fiskevann osv. Men i all iver etter å nå fram til denne hytta eller fiskevannet, så er det lett å glemme det som er før du når fram. Og hva er det? Jo, det er selve turen. Det er viktig at du får med deg denne perioden, for det er da du kan oppleve noe (så lenge du ikke har øreplugger med musikk i ørene). Da kan det hende du blir glad i naturen, og at det betyr noe for deg det du opplever. Man vil jo gjerne bevare det som betyr noe for en, ikke sant? Et veldig, veldig viktig poeng for barneforeldre, som tar barna sine med ut på tur. Lær dem å bli glad i naturen. Ikke still for store krav og la dem leke med det som finnes der fra før. Ikke tilfør noe, men gi naturen en verdi slik den er opprinnelig. La dem oppdage ting og bruke sin fantasi. Da vil de komme tilbake som voksne og se på naturen som noe godt. Da vil de oppdra sine barn til også å bli glad i naturen, slik at de igjen vil bevare den. Når du har nådd fram til en plass, så har du bare kommet til et delmål. Så mitt beste tips er: DET ER TUREN SOM ER MÅLET. Da blir nemlig aldri en tur misslykket. Her kommer innlegget mitt som en kopi av det ovenfor, av en eller annen mystisk grunn som jeg ikke skjønner bæra av:

I går ble det en tur til Agdenes fyr i Orkland kommune. Der ble det tid til fiske, test av kvistbrenner (som jeg har lest så mye om her på fjellforum), og en tur opp til Kamsheia (hele 135 moh). Må innrømme at det ble fryktelig pusting og pesing opp den lille bakken. Får unnskylde meg med at det var min første friluftsaktivitet på over 4 mnd! Test av kvistbrenner gikk ikke så bra, men jeg var dårlig forberedt. Hadde bare med tennstål som jeg aldri har brukt før, ingen kniv, ikke noe å dekke til på sidene i den sterke vinden. Fikk fyr på noen strå i noen sekunder, men vil ikke skrive hvor lang tid jeg brukte på det.

Aldri opplevd drone nær hjemmet, men på populære topper. Jeg har absolutt ikke sansen for at mine opplevelser skal forringes av at noen jakter likerklikk på insta og YouTube. De gangene jeg har opplevd dette har det vært skikkelig forstyrrende.

Stranda som krysser øya: Akkarfjord - Sørøya - Finnmark https://www.google.no/maps/@70.7859869,23.3528219,1963m/data=!3m1!1e3

Dette er allerede strengt regulert innenfor de verneområdene som har forbud mot flyving med modellfly/drone. Står jo helt fritt til å benytte droner utenfor verneområder, såfremt man forholder seg til det andre regelverket rundt bruk av drone (maks høyde, avstand til mennesker etc.) Ser ingen større grunn til å tillate bruk av droner i verneområder (hvor det i henhold til verneforskriften ikke er tillatt) enn å tillate mer bruk av snøscooter i verneområder.

@svingen mener nok 28.000 mAh