Vinnerliste

Nei, dette er jeg svært uenig i. Hvordan skal en søknad gjøre at du må sette deg inn i regler? En søknad er bare et spørsmål om du får tillatelse eller ikke. Skal du få noen form for garanti for at den som søker også setter seg inn i regelverk må du ha en form for intervju eller eksamen. "smekk på baken" er det allerede åpning for i lovverket. Det bør brukes mye mer. Miljøkriminalitet har tradisjonelt hatt lav prioritet, men de siste årene synes jeg å ha sett at trenden på dette er i ferd med å snu. Nei, det høres ikke bare byråkratisk ut. Det ville etter min mening være svært så upraktisk og også ta bort mye av spontaniteten i friluftslivet. Hvis jeg er på ferie ett sted, og så får lyst til å gå en tur i det fine været, så må jeg først sjekke om det er en nasjonalpark/naturreservat der. Så må jeg finne ut hvordan jeg skal søke for å få lov til å komme dit. Så må jeg eksamineres, eventuelt møte opp ett sted og få høytlesning av reglene for gjeldene område. Og så kan jeg dra på tur, kanskje. For nå har det vel gått så lang tid at jeg antakelig har reist hjem. Søknader og dispensasjoner kan være greit for å regulere mengden av og kanalisere trafikk i et utsatt område, men er etter min mening ikke en løsning for å få folk til å sette seg inn i regelverk. Jeg har mye mer tro på holdningsskapende arbeid, gjerne allerede i barneskolen. Det vil egentlig forundre meg om ikke skolebarna lærer det allerede (men foreldrenes oppførsel betyr som regel mer). Det var det når jeg gikk på barneskolen (1965-1975). Mulig det var fordi vi hadde en lærer som var veldig glad i naturhistorie og friluftsliv. Han tok oss med i 6. klasse på en ukes telttur i Nordmarka og en ukes telttur året etter i Vassfaret, da med en spantebygget kano trukket med seilduk som vi barna i klassen selv hadde laget i sløyden. Er det slutt på sånt for dagens barn eller? Jeg er svært glad for at vi har fri ferdsel for fotturister i naturen i Norge. Jeg ønsker på ingen måte at det skal bli som i USA, eller i England for dens saks skyld (Skotland og Irland er mange steder mye mer likt med Norge)

Jeg videreformidler reaksjonen til en av naturoppsynet i Femundsmarka nasjonalpark da jeg sendte linken til videoen til ham: "Men jøye meg. Det er det verste jeg har sett. Jeg anmeldte en for et par uker siden, men dette overgår hogginga hans." Jeg har kontakt med flere som driver oppsyn i Femundsmarka og benytter meg selvsagt av disse skulle jeg oppleve eller se tilsvarende.

Sørbølfjellet i Flå er Hardangervidda i miniatyr fortalte den trivelige taxisjåføren som kjørte oss fra Flå sentrum og opp til Røde kors hytta på Veneli. Onsdag 08.07 klokka 19:00 starter jeg og kona årets første fjelltur, som skal følge deler av Vassfarstien fra Veneli, over Sørbølfjellet og ned til Gulsvik. Omtrent 30 km fordelt på 5 dager. Et kraftig overtråkk for 4 uker siden gjør at turen må gå i Lasaron-tempo med fiskestang og kryssord. Med støttebandasje rundt venstre pote vandrer vi i vennlig fjellskog med myrull og summende mygg rundt oss. Over Veslefjellet bestemmer vi oss for å krysse myrene og følge stien over tregrensa før vi slår leir. Mer vind, mindre mygg og nydelig utsikt til solnedgangen. En sterk kandidat til fotokonkurransen "crocs i solnedgang" Neste dag våkner vi til blå himmel og deilig vær. 200 høydemeter skal nedlegges før vi er oppe på platået. På vei oppover skyer det raskt over og vinden stilner helt. Mygg og fluer er på oss så snart vi stopper opp, så vi går uten pause til vi kommer til et sjarmerende lite tjern på vel 1200 meter. 4 kilometer og begge er klar for lunsj. På grunn av mygg og noen lumske skyer setter vi opp teltet på en flat høyde ved tjernet. Etter en matbit blir vi bare liggende der og ender opp med å slå leir for dagen. Etter litt trøstespising av tørket frukt blir det en tur rundt til forskjellige nabovann med fiskestanga. Som regel er dagsetappene mine mye lenger, og da blir det lite tid og energi til fisking. Så egentlig ganske fint dette: Denne natten drømmer jeg så levende at jeg oppdager et hull like ved ventilen på Exped liggeunderlaget. Og selvsagt våkner jeg på morgenkvisten med ræva på bakken. Etter noen desperate minutter med visuell inspeksjon må jeg etter frokost frem med såpe og vann. Hullet lokaliseres på det siste området jeg såper inn. Lim og lapp. Tørke tørke såpe... Og så kommer de lumske skyene igjen Så lumske at regntrekket må på: Men regnet uteblir på mirakuløst vis og vi fisker oss fra vann til vann. Og i vann 1221 ved hytta Harehopp blir det endelig fangst. Mye vak og napp. Mister 2 fisk, så det blir bare 1 som havner i panna sammen med sopprisotto. Etter Harehopp-hytta blir det mer og mer stein i terrenget. Jeg kjenner den dårlige ankelen blir sliten over steinfeltene og er veldig forsiktig her. Har ikke lyst til å vrikke ankelen på nytt. Vi ender opp ved tjern 1160. Mye rennende vann og flat og fin leirplass. Det blir egg og bacon til frokost neste morgen. Jeg har tørket egg i dehydtratoren min, kjørt det til pulver i kjøkkenmaskinen og er spent på om det blir noe eggerøre å skrive hjem om...Overraskende god, men ikke helt som ferske egg. For å unngå en alt for lang siste etappe på søndagen så ser jeg at vi i alle fall må gå til Fekjaløken ved 963 i dag. Da har vi i det minste en plan for dagen, i motsetning til de 2 foregående der vi uten mål og mening virkelig fant fjellroen. Det er et mektig og flott landskap når vi nærmer oss Ørneflag. I det nydelig været bestemmer vi oss for en avstikker til toppen av Ørneflag. Lett stigning og etter 20 minutter er vi ved toppvarden. Tilbake på stien igjen runder vi Ørneflag. På østsiden er fjellet bratt og knudrete i motsetning til den grønne bølgende nord-vest siden. Det er et storslått og lettgått terreng fra Ørneflag og ned til Fekjaløken. Og akkurat der tregrensa starter står en staselig fjellfuru, som har vokst seg mye større enn alle de andre. Det er ikke tvil om hvor teltet skal stå. Her er det super utsikt over til Norefjell. Vi sover veldig godt sammen med det gamle treet og det svake bruset fra elva. Sørbølfjellet har vært et hyggelig bekjentskap, og ligger bra til om en skal reise fra Oslo. Med kollektivt er det knappe 2 timer med tog eller buss. Så får en velge om en skal gå opp på fjellet for egen maskin, eller ta taxi som vi gjorde. Jeg betalte rundt 450 kr. for turen. Det er bomvei opp, og jeg er litt usikker på parkeringsmuligheter. Nesten ikke noe snø der. Nesten ikke noen folk der. Siste dag blir en ren transportetappe nedover grusveier og hyttefelt, og nede i Gulsvik ligger Hallingporten kro, der vi avslutter med middag. Etterhvert føler jeg på en måte at jeg kjenner meg igjen her. Plutselig husker jeg en episode av Åndenes makt, der Lilli Bendriss renset opp hele Hallingporten. Hun har tydeligvis gjort en god jobb, for her var det ingen skygger lenger...

men visst dette viser seg og være i regi av en eller annen skole så burde kanskje oppsynet ta en telefon dit også.. for om detter er ei linje som har noe med villmark og gjøre så burde første time være og orientere seg om regler i en nasjonalpark..

Jeg har lastet den ned dersom det skulle være bruk for det @Bjarne H.S. Er det Jan du har kontakt med? I så fall kan jeg skrive til han direkte.

Jeg klarte å få til 11 dager i vakre Femundsmarka i sommer før jeg måtte hjem. Jeg klarte til og med å kaste opp hele 9 ganger. Det var litt av en tur!

Jeg sendte lenken til filmen til Tore Stengrundet. Jeg har også hatt kontakt med Sindre Valan som er nasjonalparkforvalter. Han opplyser meg i dag at det vil komme en reaksjon fra dem på dette.

Trusler med våpen er helt forkastelig, men det er ikke ingenmannsland selv om det er langt til fjells for deg. Jeg har selv hjulpet til med å forvalte et utleid fiskevald på Hardangervidda. Det meste av året ser ikke forbipasserende fotturister annet enn ei tom fiskebu og en båt trukket opp på stranda, men det foregår et intensivt fiske i en kort periode, med mange titalls garn og enormt mange arbeidstimer. Det tas da opp hundrevis av kilo fisk, og det fiskes på en sånn måte at bestanden holdes rett for vannet. I mange av disse vannene kunne det godt ha blitt tillatt stangfiske mot fiskekort, men det er opp til den som har rettigheten. Ofte kan denne rettigheten være leid for mye penger, og med detaljerte krav om røkting av vannene. Andre steder er det grunneier eller grunneierlag som selv røkter. Utmarka er et produksjonslandskap for noen og et rekreasjonslandskap for andre. Man bør se begge perspektiver her. Det fins forøvrig et dokument fra 1200-tallet som beskriver at Olav den Hellige ga fiskeretten i vannet Tesse til Torgeir på Garmo i Lom. Dette er greier med lange og dype tradisjoner.

Det var egentlig det jeg også lurte på. Jeg har vert der en del ganger oppgjennom årene og padlet det meste i Rogen-området. Jeg synes det ligner veldig, men er ikke sikker da. Det er vel uansett ikke grei framferd å hugge ned gamle furuer som antakelig har stått der i flere hundre år. Og det er i hvert fall ikke sporløs framferd, det er sikkert. Gamle trær (ikke bare furu) er viktig for naturen. Det var en biolog som sa at et levende tre består av 20% levende og 80% dødt materiale. For et dødt tre er det omvendt. Det består av 80% levende (mest sopp, lav og insekter) og 20% dødt materiale. La det døde treet leve i fred!

Ikke gi deg Tomas, vi er alle venner her, men forskjellige er vi. Egentlig kan vi være stolte av trådene våre. Vi er jo ikke Resett heller.

Jeg tror man her ofte og bør, skille mellom "allemannsretten" og retten til sportsfiske. Ja, det kan langs kysten være noe vanskelig flere plasser å komme til gode fiskeplasser, tro meg jeg har opplevd det, og her krysser interessene seg ganske godt, fri tilgang til strandsonen slik at man får fiske. Det stiller seg litt annerledes i fjellet og borte fra kysten. Her gjelder eiendomsretten også de flytende delene av eiendommen, motsatt hva som gjelder langs sjøen. Det er vanskelig å gjøre mye med, og man kan ikke trekke kortet med "allemannsretten" der, i dag. Når utmark blir innmark!

Greit nok at enkelte lover og reglar kan vera tullete og unødvendig. Men privat eigedomsrett er ikkje ein av dei. Eigedomsretten er heilt fundamental i korleis samfunnet vårt fungerer og er heldigvis beskytta av både Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Dersom du har tenkt å endre dette, har du ein lang veg å gå…

Det er jo regler for fiske ellers også. Ikke bare Hardangervidda. I Sverige har de helt horrible bøter for å bli tatt for fiske enkelte steder. Mange mange titusen kroner, så der skal man ha kontroll når man ferdes i strøk der man er usikker på grensene. F.eks Børgefjell. De har jo også totalforbud mot fiske og jakt i mange områder. Jeg syns det er ganske greit å forholde seg til. Som grunneier kan man selv velge om man vil selge fiskekort eller jaktkort. Det er en helt grei sak. Det er vanskelig å holde oversikten på Hardangervidda, men generellt vet de fleste når man krysser innpå et område som man kan være usikker på. Skal man på fisketur plikter det å sette seg inn i reglene på forhånd. Jeg tror kanskje man kan vri litt på det og tenke at om det hadde vært bare en privat grunneier på Hardangervidda, så kunne vedkommende nektet alle å fiske der. Man får være glad for at det finnes mulighet i enkelte vann. Vi har nemlig eksempler på at enorme områder blir stengt for all fiske, med unntak av de som betaler 20 000 pluss i uka. Det blir som en form for vern det også. Utrolig lite folk som ferdes i slike strøk.

Visst har de det, og kristenfolket har vært blant de ivrigste til å sikre seg goder.. Men disse eldste reglene sier også noe om innsats som er lagt ned av eiere og brukere, for eksempel denne innskriften på en runestein i Gausdal: "Eilifr Elg bar fisk i Rausjø". -Burde alle da ha rett til å fiske opp igjen ørreten Eilifr satte ut? Hvorfor tenker man ikke på samme måte når det gjelder for eksempel jakt? Alle burde få jakte overalt, bare man løser jaktkort..?

Oppsynet i Femundsmarka er orientert. Det anmeldes!

Jeg har en stund tenkt at jeg skulle skrive noen ord om erfaringer fra turer med barn de siste årene. Det er ikke ment som noen fasit, men litt tanker rundt de turene vi har hatt. Det har vært mye gode tips å finne på forumet her, så det har vært til stor hjelp. Vi er en familie på fem med barn på 2, 4 og 6. Vi har vært på telt-turer med barna fra de var små, som oftest alle sammen, men har også delt oss litt opp. Det har vært viktig for oss at barna skal kose seg og få en mestringsfølelse, og ha lyst til å bli med på neste tur. Vi har derfor gått kort og dratt på tur når værmeldingen har vært bra. Utstyr Jeg har ikke tidligere hatt spesielt fokus på lett-pakking, men har de siste årene tatt vekt inn som et kriterie når utstyr har blitt byttet ut og supplert. Ved å bruke litt tid på research og å planlegge i god tid har vi kjøpt det meste på salg (bruker da prisguiden.no), i outlet eller brukt på finn. Vår erfaring er at en overkommelig sekk for voksne og barn øker både trivselen og rekkevidden. Vi har nå to telt, et firemanns og et tomanns, og vi har også to hengekøyer. Dette bruker vi litt i kombinasjon avhengig av hvor vi skal på tur og hvor mange vi er. Vi er veldig fornøyde med en gassbrenner som står på bakken. Vi har en Optimus Vega, men her er det mange gode varianter. Dette er stabilt og om ikke 100% barnesikkert reduserer det sjansen for velting. Vi har også hatt med thermos på en del av turene, og kokt opp vann på kvelden. Da har det vært enkelt å ordne varm drikke på morgenen uten å måtte fyre opp primusen. En vattert fjellduk har vært topp, både til rastepauser, men også som lekeprosjekt/mini-telt for barna. Generelt på utstyr så har voksne vært trygge på å bruke det, spesielt telt og primus. Prøv å sette opp teltet noen ganger og sjekk at du får primus til å fungere og at gassboks og brenner passer sammen før du drar. Vi har også opplevd at det er en stor fordel at barna er fortrolige med egen sovepose og gjerne telt/hengekøye også. Mat Her har vi prøvd å gjøre det enkelt, men å variere fra pølser. Pannekaker, laksewrap eller pulled pork i pitabrød har fungert fint til middag. Til frokost/lunsj er polarbrød med enkelt pålegg popluært. Popcorn en slager, og ellers fokus på snop og kos. Vi har ikke brukt mye tid på å planlegge aktiviteter til turene. Etter at vi har satt opp telt har vi brukt tiden på å utforske nærområdet rundt teltplassen Tanken er at de enkle turene nå også kan legge grunnlaget for litt mer krevende turer etter hvert, men foreløpig er det enkle turer som gjør at både voksne og barn sitter igjen med en god følelse. Vi tar gjerne imot innspill fra andre på tips og triks til tur med barn.

10 minutter etter at den er brent ut, eventuelt tømt? (kommer an på hvor stor den er). Jeg har aldri sett på det som noe problem. Egentlig ikke tenkt på det en gang. Den er vel alltid kald når jeg er ferdig med å ha i meg det jeg har varmet. Det blir jo noe sot, så ha med noe å putte den i, og kanskje et par tynne ullhansker hvis du ikke vil få sot på hendene. Hanske kan jo også være greit å ha hvis du vil tømme ut restene før alt er sloknet, og for å ta i kjelen når den er varm. Jeg bruker forresten en liten skinnlapp til sånt.

+1

Hei Inspirert av denne tråden har jeg akkurat kjøpt min første kvistbrenner i titan. Er det noen som vet sånn ca hvor lang tid det tar før en slik er avkjølt nok til at den kan pakkes sammen igjen?

Det skjer ingen privatisering på Hardangervidda. Det aller meste av vidda er enten privat eller statsallmenning, og ingen statsallmenning er salgbar med dagens lovverk. Det er nokre kommunale eigedomar som er omsetningsbare, men eg kjenner ikkje til nokon planar om salg av desse. Private fiskekortordningar kjem og går. Dersom det er nokon utvikling her, har eg inntrykk av at det er i retning av meir moglegheiter for fiske for ålmugen.

Hvis ikke du skal dit i år er det jo ikke særlig relevant akkurat nå (og det kan jo være endret neste år igjen), men flere av de vannene på naboeiendommen er vel med på dette felles fiskekortet? https://www.inatur.no/fiske/53303d10e4b0a31a149ae70a/hardangervidda-sams-fiskekortordning men kan alltids ha et håp om at det blir åpnet for fiske igjen, spørs vel hvordan planer de har for eiendommen.

Ble litt for inspirert av diskusjonene her, så det ble en Solo Stove Titan + kjele, samt en Lixada foldable fra aliexpress. 1-3 dagers leveringstid føles nå ut som 5 evigheter.....

Takker og bukker. Ikke akkurat rett ved ser jeg nå, men var vel synlig fra området like ved hytta. Kan ikke erindre at vi gikk langt fra hytta. Det var frilufts-linje på skolen, men jeg var en urban, lat 17 åring. Var uansett den jeg tenkte på.

Lett å love billige fiskekort så lenge det ikke er ens egen lønn det handler om @Kristian J. Vabø du får trøste deg med at det ser ut til å være gode fiskemuligheter hvis man ser bort i fra akkurat den eiendommen som Mannevatn, Holmasjøen og Poddevanna ligger på.

Kvenvikmoen i Alta

Typisk det, og veldig leit... Når jeg blir rik og kjøper områder med fiskevann blir det svært billige fiskekort for alle! Bare så det er sagt

Flott innlegg det der, har ventet på det siden du begynte å poste på Instagram fra turen. Mye flotte bilder! Har allerede sendt link til innlegget til en kamerat og prøver å friste han med å ut på tur

Ikke vært der, men tipper sjefen Jarle kan gi deg den infoen. Ring dem eller sjekk FB-siden til Litlos turisthytte. Der kan du også kontakte dem. Verdens triveligste folk jobber der!

Tenker kanskje det ikke er så dumt om man måtte søke tillatelse for å oppsøke de mest utsatt områdene som nasjonalparken i Femunden slik som det gjøres i USA: Hvor man må sette seg inn i regler som gjelder etc og hvor man får en merkbar smekk på baken for å bryte reglene. Selv om det høres byråkratisk ut for de fleste nordmenn 😉

Ikke så langt unna Imingfjell har du Kallhovdfjorden og Mårvatn. Her kan du kjøre langt innover fjellet og finne fine steder å telte. Fordelen med å ha bilen med helt opp på fjellet er at dere kan kjøre litt rundt og kikke. Langs veien sørover fra Kalhovd turisthytte i retning Rjukan er det mange fine plasser. Haraldsjå, Store Nivstjønn er for eksempel fine.

Har oppdatert bloggen med første del av to for den siste dagen på Der Traumpfad, fra München til Venezia. Det er alltid et antiklimaks og avslutte en lang tur, men det var ihvertfall en fin første halvdel på vandringen fra Jesolo og fram til Punta Sabbioni, der fergen til Venezia går fra. Første delen av en nydelig tur ved siden av Sile-elven, mens andre del av en lengre 'slog' på en lang og rett vei. Underveis ble det et etterlengtet bad i Adriaterhavet. Der Traumpfad, dag 30: Jesolo - Punta Sabbioni (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/jesolo-punta-sabbioni.html) Etter å ha vandret fra München over Alpene og Dolomittene føles det godt å få kjølt ned føttene i Adriaterhavet.

Det er en kurant tjenseste å bruke til sånn og også se utvikling på f.eks snesmelting fra dato til dato. Med rette innstillinger og utsnitt får du komplett oversikt: https://apps.sentinel-hub.com/sentinel-playground/?source=S2&lat=60.97097472489626&lng=11.806457536295056&zoom=11&preset=1-NATURAL-COLOR&layers=B01,B02,B03&maxcc=100&gain=1.0&gamma=1.0&time=2019-11-01|2020-05-14&atmFilter=&showDates=false

da er dem vell fortsatt i rogens naturreservat? i så fall så gjeder reglene der også "skada växande eller döda stående eller ikullfallna - träd, buskar och gräva upp växter eller ta bort mossa och lav"

Totalforbud mot å ta noe annet enn småkvist fra bakken i Femundsmarka, så dette var fælt å se. Fint å se at de er flinke til å dokumentere lovbruddene selv, og at det blir anmeldt av @Bjarne H.S. Jeg kom nettopp hjem fra en femdagers-tur rundt Muggavassdraget selv, og kontrasten mellom bålplassene langs nedre deler av elva og den totale mangelen på menneskelige spor høyt oppe i vassdraget nærme svenskegrensa er stor. Jeg har lekt med tanken på om Femundsmarka burde vært delt inn i soner à la Lemmenjoen i Finland, med én del der det kun er lov å fyre bål langs faste bålplasser med utkjørt ved, og ellers gjelder normale regler. Rundt Røa-vassdraget og nedre Mugga og Grøtådalen kunne dette vært positivt, men jeg kjenner ærlig at det byr meg imot.

Høye døde trær er også brukt som hekkeplass for rovfugl. Uansett er det som Skogens Stønn nevner ikke akkurat sporløs ferdsel. Det gjorde vondt å se den filmen. Ungdommen burde lære seg å bruke kvistbrenner..

Hei. Til info så kontaktet jeg Eidfjord kommune istad for å høre om veien er åpnet, og fikk følgende svar: Hei, Bilvegen til Tinnhølen er open. Den opna 26. juni. Venleg helsing Eidfjord kommune Så da er det bare å ta på seg sekken

@elgen i Femundsmarka nasjonalpark er det forbudt å felle trær, også døde. Det er også forbudt å ta seg til rette på døde falne trær.

Tok turen ti Norefjellstua og gikk tur/retur Høgevarde. Var litt surt og halvveis ble det vått (ikke direkte det som var meldt...). Men fikk sett to flokker med reinsdyr, både på turen opp og turen ned. Og på vei ned til Noresund fikk jeg sett denne flotte Bifrost-broen. Æsene har besøkt Noresund i dag.

Fjorårets langtur blei gjennomført med et Fjellheimen Pro 3camp i bagasjen. Det fungerte selvfølgelig heilt utmerket, men bæreren har tydeligvis gått og gremmet seg i motbakkene, for vinteren har gått med til nettsøk og vurderinger rundt lettvektstelt. Tanken var et telt som kan brukes på lange turer der vekt har noe å si, eller kortere turer der overnattinga ikke er selv målet (f. eks på vei til en fjelltopp). For glamping eller dårlig værmelding har vi andre telt å velge i. Valget falt på et Tarptent Stratospire Li med tett innertelt (dvs. bare øverste halvdel av dørene har mesh). Laget av Dyneema(tm), veier 825g (med trekk og medfølgende 6 plugger) og settes opp vha vandrestaver (som vi uansett har med på denne typen turer). Man bør i tillegg ta med 2 ekstra plugger for sidebardunene. Siden vi stort sett turer rundt i Nord-Norge, der sniktrekk er et større problem enn varme netter, valgte vi altså tett innertelt. Teltet kom i hus for et par uker siden, men pga husmaling og diverse var første testmulighet denne helga. I mangel av hage måtte vi stikke oss opp i marka på Tromsøya der det ikke akkurat vrimler av gode teltplasser. Designet tilsier at man skal ligge anføttes, noe som krever flatt underlag «begge veier», men det gikk også greit å ligge begge samme vei. Avstand mellom inner- og yttertelt er så stor at du skal jobbe hardt for å få dem til å berøre hverandre. Til gjengjeld blir innerteltet hengende litt nedpå nesen når man skal sove, men det opplevdes ikke som et problem Høyeste punkt i teltet er 120 cm, noe turkompis på 187 stortrivdes med. Dette oppsettet blei med avstand mellom ytterduk og bakke, men det kan justeres bort. Akkurat plass til et Termarest NeoAir X-term LW (63x196) og et Exped Synmat 7M. 2 stk LW-underlag vil man nok få problemer med, men kan gå dersom kan justerer ned høyda på teltet. Som andre to-mannstelt er dette et telt for gode venner... Fortelt med 45 l sekk. - Vi har hittil bare brukt tunelltelt med stort fortelt og må nok øve oss litt å gå inn og ut av slike fortelt i regn. Den lave vekta på teltet betyr dog at vi i stedet kan ta med en tarp for større uteområde og bagasjeoppbevaring. Litt utsikt får man, selv med «tett» innertelt. Heile forteltet kan brettes til side (dersom man har med ekstra teltplugger). Glidelåser og detaljer virker solide og gjennomførte. Ferien starter i morra, så vi satser på å få testet det fleire ganger i løpet av de neste ukene.

Jeg tviler sterkt på at man hadde fått vernet området hvis ikke grunneier hadde fått beholde bruksrettigheter og det er _mange_ grunneiere på Hardangervidda (det er blant annet mange sameier, og disse er listet opp i verneforskriften for Hardangervidda nasjonalpark), så hvis man bare skulle vernet statens areal hadde nasjonalparken blitt vesentlig mindre. Det er jo slik at disse arealene var/er en viktig del av ressursgrunnlaget for gården, og eiendomsretten er vel ikke noe som ble bestemt av Høyfjellskommisjonen, det var vel primært et organ for å løse eiendoms-tvister mellom staten og private. Eiendomsretten er vel nedfelt i grunnloven og nei, det er faktisk ikke noen forskjell på om man eier hage eller om man eier noen tusen mål utmark .. vel, bortsett fra at det er litt vanskelig for hvermansen å påberobe seg allemannsrett i en hage da. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noen urettferdighet involvert her, det er fullt mulig å kjøpe seg landbrukseiendom med utmarksrettigheter hvis man har den interessen. Man må selvfølgelig forholde seg til alle de andre morsomhetene som ligger i det å eie landbrukseiendom som bo- og driveplikt og slikt men aldeles ikke umulig. Hadde det vært helt klin umulig å bli grunneier så kunne jeg jo vært enig i at det hadde vært noe urettferdig.

Et lite referat fra mine dager i Femundsmarka. Dag 1: Kaia Røoset – Skogtjønna. Dag 2: Skogtjønna – Grislehåen Dag 3: Grislehåen – Djuphåen Dag 4: Djuphåen – Kaia Røoset. Dag 5: Båt hjem 0930. Mandags morgen satte jeg kursen mot Jonasvollen. Hodet var fylt til randen av fisketips og sekken var pakket så lett som forsvarlig er, den var knappe 18 kg, en 55 L Bergans. En halvliter Pepsi Max var gjemt under passasjersetet. Min lille luksus til jeg kommer tilbake til bilen. Med en litt skral rygg, så vil jeg nødig bære på for mye unødvendig vekt. Ruten var også litt åpen, med tanke på nettopp det. Det var utrolig «stas» å se Fæmund II legge til kai, selv om jeg har mjøsutsikt og ser Skibladner hjemmefra daglig. Været var grått men fint. Jeg gikk om bord, la sekken på anvist plass for oss som skulle av ved Røa. I god covid19-ånd, så var billett forhåndsbestilt. Et lite «hav» av sekker, noen med flere fiskestenger og 130 liter store. Her var det folk som skulle være lenge på tur! Jeg satt foran i båten og bare dro inn inntrykkene fra den flotte naturen, orienterte meg litt og tittet på terrenget. Det var med vilje jeg valgte å gå på båten på Jonasvollen, da jeg ville ha en god båttur også som en del av turopplevelsen. Det var vel ca 10 personer som gikk av på Haugen og ca 15 som gikk av på Røa sammen med meg. Gikk av båten på Røa ca 1445. Mygghordene kom brått på i skogholtet mellom kaia og den første broen. Det kom en regnskur, så jeg stoppa for å ta på meg regnjakke. Jeg trodde jeg sto midt i myggstimen, men var like mye overalt. Planen min var å gå på sørsiden av Røa oppover. Jeg hadde ikke tenkt så mye over hvor jeg skulle «ta av» for å komme bort der, men regnet nok med at det var et veiskille før broen. Det stemte ikke helt. Ved broen gikk det ingen sti til høyre, men jeg så jo at det var ikke særlig langt bort til morenehaugen. Jeg gikk rett gjennom kratt og steinhauger og fant til slutt stien. Det var verdt slitet. Når jeg kom oppå moreneryggen på sørsiden og gikk østover hadde jeg en spektakulær utsikt ned til strykene. Det var tørr skogsbunn, god plass mellom furuene og fin sti. Det var lett å gå ned til elva og ta en kikk eller fiske. Her oppe var det en del vind og dermed nesten ikke mygg heller. Det går ikke bare en sti, men det går mange stier på kryss og tvers og ned mot elven. Likevel mistet jeg stien ved Vollhåen. Derfra måtte jeg manøvrere litt med kart og kompass for å finne enkleste vei til Svarttjønna og kloppene som går over myra sør for tjernet. Endelig kunne jeg gå ned til Nedre Roastens bredd, ved den hytta nederst der. Kjenne på vannet(varmt!) , ta en slurk og noen sjokoladebiter. Fortsatt et lite stykke igjen til kveldens planlagte leir ved Skogtjønna. Jeg skulle gå via Røvolltjønnan. Det var litt godt å komme litt oppå fjellet. Det ble lengre mellom furutrærne og kampesteinene ble større. Jeg var nå inne på rødstien til DNT og den var ganske lettgått. Ikke er det stor stigning opp til Røvolltjønnan heller. Sola skinte og vinden blåste idet jeg kom opp til det første tjernet. Nå skulle endelig fiskestangen frem. Prøvde lykken med kobberspinner i Røvolltjønnan og Abbortjønn. Bytta til sluk. Nei. Bytta farge på spinner. På sluk. Nei. Mark. Nei. Mulig det måtte bli en Real til kvelds. Jeg så et par andre turfølger ha leir der oppe. Her oppe må det ha vært ulevelig varmt for noen dager siden. Jeg er glad temperaturen nå er under 20 grader. Triveligere turtemperatur for meg det. Jeg la meg til på vestsiden av Skogtjønna, så et par andre leire på sørsiden. Fisket litt, men ikke noe napp. Var sliten og trøtt så la meg i teltet ganske tidlig. Dag 2: Skogtjønna til Grislehåen. Våknet med en veldig vond rygg. Da må etappen bli som den blir. Heldigvis er jeg alene på tur, så tempoet styrer jeg selv. Jeg bestemte meg også for å ikke ta hele hjemturen ned til Røa på en dag, men dele det inn i to dager, tilfelle ryggen ikke er helt på lag. Det var en nydelig morgen. Varmt men vind så myggen var ikke så plagsom. Fisket litt, fikk i meg frokost(ikke fisk), og kom meg avgårde. De to karene i teltet lengre bort hadde fisket hele dagen i går , og fått en fisk. Og de så skikkelig proffe ut også. Gikk forbi en gjeng voksne og barn som skulle slå leir på nordsiden av Skogtjønna. Veldig fint der også. Panoramautsikt opp mot Stor-Svuku. Jeg fisket litt i utoset på Skogtjønna, samt ved et navnløst tjern jeg passerte, men ikke noe. Det ble kaldere på ettermiddagen og noen smådrypp. Fulgte stien ned til de tre hyttene ved Roasten. Traff to gutter fra sørlandet med en veldig flott hund, ellers folketomt. Jeg var rimelig sliten når jeg kom til den lille «broen» over utoset til Grøtåa. Hvordan i alle dager skulle jeg komme meg over der. 3 glatte bjørkestokker og en slags slarkete streng å holde seg fast i. Vurderte å ta på meg crocs og vade. Over måtte jeg og halvveis på broa ville hodet snu, men jeg tvang meg selv over. Den er jo ikke veldig skummel, jeg var bare så sliten i kroppen. Jeg slo leir nedstrøms fra Oppsynsbua på en slags halvøy, mellom utoset Grøtåa og selve vassdraget. Fortsatt på sørsiden av elva. Oppsynsbua sto tom nå, og det var ikke et telt eller et menneske å se. Fikk opp teltet i den kraftige vinden. Frem med fiskeutstyret, etter noen kast bet en fryktelig gjedde på kroken. Jeg har aldri fått gjedde før, så funderte på hvordan dette skulle ende. For et sjukt kick å få den på land! Sykt sterk sak! Den dro ut og dro ut. Jeg dro den inn igjen. Den lå i sivet og summet seg, før den dro ut igjen med stor kraft. Løsnet bremsen masse, var redd alt skulle ryke. Den dro ut i sjuk fart. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få denne i land. Jeg har aldri fått gjedde før, men visste den hadde skarpe tenner. Kan jeg ta ut kroken og hive gjedda uti igjen? Eller setter en ikke gjedder ut igjen? Det endte med at den måtte bøte med livet da den kom i land. Kroken var langt nedi halsen. Det ble en gjeddebit stekt i meierismør til kvelds. Gjedde er ikke min favorittmat, det er vel konklusjonen. Utrolig flott kjøtt, men smaken var jo ikke noe særlig. Jeg hadde ikke vekt eller målbånd, men brukte et kartet mitt på a4-ark som målbånd. Som gammel handelogkontor-blåruss vet jeg jo at et A4-ark er 29.7 cm langt.. Gjedden var noe lengre enn 2 ark, så ca en 70 cm lang. Dag 3: Våkna tidlig til sol, skyer og en iskald vind. Jeg visste temperaturen skulle synke utover i uka. Det er bare å kle seg. Det er heldigvis ikke mygg da! Jeg tok morrakaffen i teltet. Jeg har exped chair-kit til liggeunderlaget mitt og kan stramme det opp til en ryggstøtte. Utrolig behagelig for ryggen, og de grammene ekstra i sekken bærer jeg gladelig. Så jeg sitter og ser på vannet, på sola og bare lar tankene fly. Ladet fiskestangen med noen jeg antok var passende. Kastet ut i Grislehåen og fikk napp før kroken landet i vannet omtrent. En flott ørret!! Stor også. I hvert fall en kilo, eller rundt en kilo. Den ble renset og skjært opp i biter, saltet og lagt i rene ziplock poser. Denne fisken gir meg både lunch og middag i kveldingen. Utpå dagen så går jeg fra Grislehåen og langs sørsiden av Roasten-vannene. Jeg tenkte det kanskje skulle bli en litt kjedelig tur langs vannet, men jeg beveget meg litt opp i terrenget til tider, alt etter hvor det var fornuftig å gå. Det var HELT nydelig å gå der. Svippet oppom Vassviktjønna. Der var det et telt som sto, det skjønner jeg godt. Der var det utrolig fint. Fant til og med en topp med litt dekning, så jeg fikk gi livstegn hjem. Det er masse viker, leirplasser og hvite små strender langs de to store vannene. Når jeg var tilbake nederst i Nedre Roasten, så kom jeg inn på rødstien igjen. Traff et par damer på DNT-tur, de var ikke var veldig interessert i å prate. Jeg fulgte rødstien over elva, og gikk ned til Djuphåen og slo leir der. Været holdt seg stort sett bra, sol, mye vind fra nordvest. Små regn/yr byger. Traff noen gutter med massiv oppakking øverst på nordsiden av Røa. Lengre nede traff jeg faren til en av gutta og hunden hans. De hadde matpause. All ære til de som er på vei opp Røa, med kano, bikkjer, koner som ikke helt visste hva de sa ja til, samt massiv oppakning. For en jobb! Forhåpentligvis er det en gulrot i enden for kanofolket. Det kom en ung kar innom leiren min i Djuphåen. Han hadde vært ute i 8 dager, og vært helt inni Rogen til fots. Han var «litt sliten» sa han. Det ble ikke noe fisking i Djuphåen, da jeg fortsatt hadde masse ørret igjen, som ble kveldsmaten. Og den smakte fortsatt helt nydelig. Dag 4: Sov lenge, men har ligget vondt i natt. I en bitteliten nesten usynlig nedoverbakke. Likevel nok til at jeg sklei nedover hele natta. Det regnet en del den natten. Jeg var ute på do kl 05, da var det trolsk stemning med et lite tåkelag over vannet. Flotte naturopplevelser døgnet rundt! Våkna igjen 0830. Får godt sovehjerte på tur. Satt i teltåpningen med kaffen da det kom 6 personer i 3 kanoer padlende nedover styrkene. Tøffinger. Nå skulle jeg bare bruke dagen på å surre meg ned til båtkaia. Fiske og kose meg. Hadde allverdens med god tid. Fikk en knøttliten ørret nedenfor ett av de strykene i Røa, den fikk gå fri. En ordentlig regnskur på veien, blir litt glatt på de store steinene noe som senker marsjfarten betraktelig. I tillegg er det veldig mange stier som går samme vei. Tror det jeg vekslet mellom 3 stier på veien ned langs Røa. En sti helt nede ved vannet, men litt lengre opp, og rødstien som er merket på kart. Noen stier leder bare rett ned til vannet og ikke videre, så det ble mange turer ned sånne, for å snu og opp igjen. Jeg synes vegetasjonen på nordsiden var mye mer frodig enn på sørsiden også. Mer kratt og løvskog. Stien går generelt lengre unna elven også. Jeg likte nok best stien på sørsiden. På grunn av elver og alle vannene er denne delen av Femundsmarka, der det lett å navigere seg rundt, selv om den er relativt «flat». Så om jeg havnet uttafor sti, eller var litt forvirret en stund, så gikk jeg bare opp på nærmeste morenerygg, så finn jeg overblikket igjen. Av og til må en få litt overblikk også, for å finne letteste vei gjennom steinhavet. Kartet mitt printet jeg ut fra norgeskart.no, 1:25000. De småhaugene og moreneryggene var ikke lett å se på kartet, men de er vel ikke så høye at de gir utslag i en høydekurve heller kanskje. Litt fisking med både mark, sluk, spinner og sild langs med elva…men ingenting falt i smak hos ørreten. Til og med den flotte helblanke spinneren min greidde de å motstå. Da så. Har masse spekepølse igjen jeg, om det er slik det skal være. De fleste jeg har snakket med har ikke fått noe fisk som helst. Så den flotte ørreten jeg fikk skal jeg være evig takknemlig for. Den veier nå for øvrig 2 kg. Ikke 1 kg som i sta. Det er vel slik det skal være i fiskehistorier? Så var broen over Starrhåen(trenger virkelig litt vedlikehold) i sikte, og jeg var straks ved veis ende. Litt kjedelig å «kaste bort» et halvt døgn på å sove ved kaia var en tanke jeg hadde. Da jeg kom ned til de godt brukte leirplassene ved kaia kom jeg i prat med to trøndere, en eldre far og og en voksen sønn. De hadde tent bål og kaffen var på gang. Det var helt passe med vindpust og kveldssolen tittet frem. Og der ble jeg sittende. Det ble en utrolig koselig kveld med to flotte folk. Eldstemann delte villig vekk turhistorier, fiskehistorier og gode råd. Min neste fisketur ble planlagt inni hodet mitt…. Når jeg la meg i teltet den kvelden følte jeg meg som et rikere menneske. Det ble en vindfull natt med masse regn. Morgenen rant med et blikk stille Femunden, og solskinn. Det var melisdryss på fjellene på andre siden av vannet. Fra båten så jeg at også Stor-Svuku hadde fått et kraftig melisdryss godt nedover fjellsidene. Det var godt jeg måtte ha solbriller på og var alene på dekk. Det var vemodig å forlate Femundsmarka. For en perle. Jeg kommer tilbake neste år.

Kan vel hende de er fornøyd med å ha deg som kunde også. Bra noen har skjønt hvordan det henger sammen 🙂

Fikk ny brenner på flekken selv om jeg hadde mistet kvittering, så da er problemet løst fra min side uten at jeg vet hva som var feil. Legger merke til at den nye jeg fikk går an å skru fra hverandre, noe jeg ikke fikk til på den rødglødende som sikker hadde kilt seg fast pga varmen. Som alltid meget fornøyd med å ha handlet på min lokale Sport1

Jeg holder meg som så mange til Trangia. Stekepannen har belegg båler 18 cm i diameter , og så pass må den være. har også den minste kaffekjelen - ca 2 - 3 kopper. Diameter 11 cm. l Men, en ting er å finne det som er best for deg, like viktig er behandlingen av utstyret. Som flere her nevner har de hatt utstyret i mange år. Det har jeg også, og for å beskyttet det gjør jeg som vist på bildet. Klipper til av gamle isbokser og tilpasser rundinger som plasseres i bunnen av stekepanne og kaserolle (En eller to ss?) Dermed slites ikke begegget av. I tillegg er de fine som vifter når bålet trenger et oppsving. Ellers bruker jeg kun stekespader jeg har laget av einer, og kniv skje og gaffel er av plast. Kjekt å ha for ofte spiser jeg rett fra kasserolle eller stekepanne Et minne fra vår første bokhylle, 3 mm finer, er en god skjærefjøl. Lokk til stekepanne og kasserolle lager jeg av aluminiumsbakker som jeg samler på fra selskapsmat eller kjøper f eks hos Staples eller office 24. Egentlig er visst det meste jeg skriver off topic, men det som hjertet er fylt av flyter "pennen" over med

Papirkart, Norge-serien i 1:50.000. Jeg er fascinert av kart, og har alltid vært det. Som barn lå jeg på gulvet i stua og studerte Det Bestes Store Verdensatlas i timesvis, det ble nesten utslitt etter hvert. På fjellturer kan jeg sitte lenge å se på terrenget rundt meg og sammenligne med kartet (og omvendt.) På reiser rundt i verden kjøper jeg lokale kart og studerer dem grundig. Om det er derfor vet jeg ikke, men jeg tør påstå at jeg har en godt over snittet velutviklet stedsans. På en lengre reise i Kina for mange år siden hadde jeg en morsom øvelse når jeg kom til middels store byer: Fra gjestehuset gikk jeg på en tilfeldig buss og satt på den noen kilometer inn i byen, og da jeg gikk av var øvelsen å finne veien tilbake til fots. Dette var steder der absolutt ingen snakket annet enn kinesisk, og bykartet var med kinesiske navn. Det gikk stort sett alltid bra, og jeg hadde stor glede av det Så på fjelltur er det kun papirkart og et skikkelig kompass for meg. Under vandring bruker jeg kartet flittig og ser på terrenget rundt meg så jeg hele tiden har oversikt.

Hei! Så spennende! Jeg tenker at det viktigste må være at alle basisbehov er dekket og at det er minst mulig irritasjonsmomenter underveis. Med basisbehov tenker jeg på mat, hvile og varme. Ekstra god mat kan være et pluss, men jeg tenker at det å ikke bli for sulten er enda viktigere. Kanskje han kan ha en pose med nøtter eller lignende som han kan spise fra når han føler for det, eller at dere kan spisere oftere og gjerne før dere er ordentlig sulten. Når det kommer til hvile så er det jo om å gjøre å få mest mulig komfort. Hvis dere ikke skal gå så langt så gjerne ta med litt ekstra komfort-ting, som et større liggeunderlag eller en varmere sovepose. Når det kommer til soving så tror jeg også det kan være viktig å snakke sammen på forhånd og innstille han på at det kan være vanskelig å få en god natts søvn når det er første gang på overnattingstur. Da blir det bare et pluss om han faktisk får sovet en del, og han mister ikke all mestringsfølelsen. Et tips når det kommer til soveposer er at de fleste poser kan faktisk zippes sammen selv om de er forskjellige merker. Fint for kvelden, men er nok fordel å sove i hver sin pose gjennom natten da to poser som er zippet sammen blir til en gigantisk pose og kan bli litt kald. Når det kommer til irritasjonsmomenter underveis så tenker jeg på mygg, knott, gnagsår osv. Husk å ta med myggmiddel, og evt. netting hvis det er mye knott der dere skal, evt. prøve å finne steder hvor det ikke er så mye av dette (unngå myr, finn steder med noe vind, og evt. i høyden). Gnagsår er jo også det typiske minnet folk sitter igjen med etter sin første tur, så kanskje ikke la han marsjere avgårde i helt nye fjellsko, men hør om han har noen egnede sko som han har brukt en del. Teip på helen og ellers andre standard gnagsår tips. Om det også er nytt for han å gå på do i naturen så kan en prat og innføring være nyttig. Han skjønner nok at friluftsliv er viktig for deg og vil gjøre sitt beste. At han sitter igjen med en mestringsfølelse tror jeg er nøkkelen. Det som er fint med mestringsfølelse er at den avhenger av forventningene. Har han store forventninger til seg selv, eller han tror du har store forventninger til han så er det lett for at han ikke lever opp til de forventningene. Så god kommunikasjon er viktig, spesielt i forkant, og selvsagt underveis. Ellers er det generelle tipset å holde det enkelt. Ikke dra på en lang tur. Planlegg godt. Gå over pakkelisten en del ganger ekstra slik at dere får med dere alt dere trenger. Jeg tenker det er viktig at du lar han være med i prosessen før avreise, og at han er involvert i gjøremål underveis. Da føler han seg mindre som passasjer, og det øker mestringsfølelsen hans. Men nå er jeg sikkert over på ting du har full ro på. Jeg har troen. Lykke til!

Hvis man vil ha følelsen av å sove under åpen himmel på godværsdager, så er det bare å legge seg utenfor teltet.

Et alternativ til forbud kunne vært en heftig pant, si et par hundre kr. Det burde være incentiv til å rydde etter seg - eller grei kompensasjon for å rydde etter andre. Kostnaden for å drive ordningen er det jo bare å legge på prisen, ser overhodet ikke noe problem med det Men ja, jeg vet - ren utopi.

😯 er folk sånn? Meg bekjent kjøper man ny om man ødelegger noe lånt?...

Jeg har denne. Den er rimelig, relativt lett (183g) og er på 10050mAh/3.1A. Den har to USB-A-utganger og USB-C inngang. Den ser heller ikke så verst ut. https://www.elkjop.no/product/mobil-og-gps/ladere-og-kabler-til-mobil/powerbank/S6PB10KC17/sandstrom-10-500-mah-powerbank-hvit