Vinnerliste

Kom hjem i går etter fem netter i Trillemarka. God blanding av masse forskjellig vær og til tider helsikes mye knott, men veldig deilig å koble ordentlig ut etter en hektisk vår på jobb. En av tingene jeg liker med Trillemarka er at det ikke er mobildekning 😊 Denne gangen satset jeg på dagsturer fra camp i stedet for mye vandring med sekk. Parkerte ved Skodøl og gikk til Grunntjenn og satte opp første camp der. Ble hengekøye denne gangen da jeg synes det kan være litt utfordrende å finne gode teltplasser i Trillemarka. Ganskje kjølig og bra med vind da jeg kom, så jeg fikk kjørt meg litt da jeg skulle sette opp den ultralette tarpen 😁 Neste dag gikk jeg en dagstur til Søtelifjell og gikk innom Madonnaen. Dette var det eneste stedet jeg så noe særlig folk, utover dette møtte jeg folk tre ganger i løpet av turen. Søkte ly i en liten bu da det kom en skikkelig regnskur. Dag tre sov jeg lenge da jeg hadde vært mye våken og kald om natta. Etter langsom mårrakaffe og frokost pakket jeg sammen og gikk til Vindholvatnet. Stoppa på veien ved vannet som ligger rett ovenfor Vindholvatnet (noen som vet hva det heter? Bilde nedenfor. Står ikke navn på kartet mitt.. Veldig vakkert). Hadde lang lunsjpause der. Satte opp camp ved Vindholvatnet. Jeg tilbrakte ettermiddagen/kvelden i sola ved vannkanten og bare slappa av. Mye fisk som hoppa. Dagen etter skulle jeg egentlig gå til Middagsfjellet, men samme hvor mye jeg leita så fant jeg ikke stien (ser helt uproblematisk ut på kartet, så skjønner ikke hva som gikk feil...). Til slutt kom det veldig mye regn så jeg rusla tilbake til camp. Hadde også et par ekstreme knottangrep, ett oppe ved Åsanlanglitjenn og ett ved camp. Umulig å sitte ute og drikke kaffe eller spise. Dag 4 ble det tur opp på Sølandsfjellet. Mye moltebær. Dag fem pakka jeg sammen veldig tidlig for å unngå å bli angrepet av en million knott mens jeg pakka. Siden jeg var nede i Sigdal relativt tidlig, la jeg inn en tur opp Høgevarde da jeg ikke har vært der før. Visste ikke at det var reinsdyr der, så ble ganske forbauset da jeg kom over en liten høyde og så 25 av dem 😆 Og derfra gikk turen hjem - nå føler jeg endelig at ferien har begynt 😊 planlegger nå Hardangervidda.

Oppsynet i Femundsmarka er orientert. Det anmeldes!

Hei folkens! Jeg har nå hatt kanoen på vannet en ukes tid. Som dere vet strevde jeg veldig, men alt er glemt nå. Tenkte jeg skulle skrive en liten oppsummering av førsteinntrykket i tilfelle andre er interessert i samme type kano. Det står i beskrivelsen at denne passer perfekt for barnefamiliar, og jeg tror de skrev at det går fint med to voksne og to barn. Dette er mye mulig om barna er små, jeg har hatt to stykk barn på 11 år og synes da kanoen er passe full. Det blir trangt mellom årene. Jeg tror nok det ville gått med en passiv passasjer ekstra, men da blir det veldig intimt. Jeg er veldig fornøyd med kjøpet, og tror det er den perfekte kanoen for oss. Jeg har ikke hatt noen problemer med å kontrollere kanoen. Jeg synes den er veldig enkel å padle. Jeg har bare mistet kontroll ved et par anledninger hvor det har vært mye vind. Da har det vært fort gjort å gjenvinne kontroll. Kanoen går dit jeg vil den skal gå. Vi har vært ute i tett trafikk med mye båter og bølger, dette har ingen ting å si. På det verste gynger det litt ekstra godt, men det er bare artig. Jeg har også testet med hund i kanoen, og hun skulle angripe et tau som hang under en bro. Det ble et veldig spetakkel hvor hun hoppet opp pp skuldrene mine med labbene i det vi passerte. Kanoen gynget stabilt, fikk aldri følelsen av at vi kom til å velte. Setene blir brukt som ryggstøtte. Sitter mest på kne, eller på rumpe i bunn med ryggen mot setet. Det er godt å sette seg opp på de for å få bedre utsikt, men utover dette ser jeg liten nytte i setene. Gulvene er dekt med liggeunderlag og tepper. Hele familien er fornøyd med investeringen, og vi er ute på vannet hver eneste dag. Artig å oppdage nye badeplasser. Takk for alle gode tips! Her er en video fra dagens tur med litt munnspill mens vi flyter inn en stille sideelv

Tok turen ti Norefjellstua og gikk tur/retur Høgevarde. Var litt surt og halvveis ble det vått (ikke direkte det som var meldt...). Men fikk sett to flokker med reinsdyr, både på turen opp og turen ned. Og på vei ned til Noresund fikk jeg sett denne flotte Bifrost-broen. Æsene har besøkt Noresund i dag.

Jeg gidder ikke å involvere meg i diskusjonen om eiendomsrett, men disse sporene/"traktorvegene" er trolig traseer som har vært i bruk siden før det ble nasjonalpark der. Opprinnelig var det nok kløv- eller kjerreveger. Siden transportmidler har blitt oppgradert, så har sikkert også disse blitt oppgradert. Eller snarere, det har blitt tatt i bruk moderne transportmidler på dem. Dette er nok nødvendig for å kunne fortsette næringsutøvelsen, men de er garantert belagt med strenge restriksjoner for bruken. Også er det viktig å huske at vern er ikke det samme som ingen bruk, overhodet. Snarere tvert i mot. Her i landet har vi lett for å verne, uten å tenke på at det også kan ha vært bruk som har vært med på å forme det vi verner. Og når bruken, pga vern, opphører, så endres preget.

Eg er oppriktig skremd over at nokon kan meine at privat eigedomsrett bare skal gjelde i byen. Privat eigedomsrett er noko som har vorte opparbeidd frå gamal tid. Höyfjellskommisjonen gav ingen eigedomsrett til private, Höyfjellskommisjonen gav staten eigedomsretten til det ingen annan eigde, altså det heiter statsallmenning, samtidig med at bruksrettane i allmenningane vart formalisert. 'Fjellfolkets rike : folk og virke på Hardangervidda' er ei bok som kan anbefalast dersom du er interessert i å sette deg inn i historia til allmenningane på vidda. Ettersom du tydelegvis er totalt kunnskapslaus, kan det nevnast at fjellloven feirer 100 år i år, og i den forbindelse ligg det nokre overraskelsar rundt omkring i allmenningane: https://www.fjellstyregavene.no/ I staden for å irritere deg over kvar du ikkje får fiske, bør du vera takknemleg for dei plassane du får fiske.

Det er ikke noe urettferdighet her, men ren misunnelse. Har noen mer enn deg så skal staten ta det. Om staten tar deler av inntektsgrunnlaget for folk i distriktene ser ikke ut til å bekymre flere i denne tråden. Det klages på alt, avgiftsparkering var oppe i en annen trå, samme argumentrekka. Skal vi opprettholde bosetningen i distriktene som jeg mener er viktig så får vi jammen godta at de tjener litt penger på oss og ikke å komme å klage over at vi må betale for oss. Svinedyrt utstyr har mange kjøpt, men å klage på prisen fiskekort og foreslå at staten skal gå til ekspropriasjon virker lite gjennomtenkt.

Jeg tviler sterkt på at man hadde fått vernet området hvis ikke grunneier hadde fått beholde bruksrettigheter og det er _mange_ grunneiere på Hardangervidda (det er blant annet mange sameier, og disse er listet opp i verneforskriften for Hardangervidda nasjonalpark), så hvis man bare skulle vernet statens areal hadde nasjonalparken blitt vesentlig mindre. Det er jo slik at disse arealene var/er en viktig del av ressursgrunnlaget for gården, og eiendomsretten er vel ikke noe som ble bestemt av Høyfjellskommisjonen, det var vel primært et organ for å løse eiendoms-tvister mellom staten og private. Eiendomsretten er vel nedfelt i grunnloven og nei, det er faktisk ikke noen forskjell på om man eier hage eller om man eier noen tusen mål utmark .. vel, bortsett fra at det er litt vanskelig for hvermansen å påberobe seg allemannsrett i en hage da. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noen urettferdighet involvert her, det er fullt mulig å kjøpe seg landbrukseiendom med utmarksrettigheter hvis man har den interessen. Man må selvfølgelig forholde seg til alle de andre morsomhetene som ligger i det å eie landbrukseiendom som bo- og driveplikt og slikt men aldeles ikke umulig. Hadde det vært helt klin umulig å bli grunneier så kunne jeg jo vært enig i at det hadde vært noe urettferdig.

Fjorårets langtur blei gjennomført med et Fjellheimen Pro 3camp i bagasjen. Det fungerte selvfølgelig heilt utmerket, men bæreren har tydeligvis gått og gremmet seg i motbakkene, for vinteren har gått med til nettsøk og vurderinger rundt lettvektstelt. Tanken var et telt som kan brukes på lange turer der vekt har noe å si, eller kortere turer der overnattinga ikke er selv målet (f. eks på vei til en fjelltopp). For glamping eller dårlig værmelding har vi andre telt å velge i. Valget falt på et Tarptent Stratospire Li med tett innertelt (dvs. bare øverste halvdel av dørene har mesh). Laget av Dyneema(tm), veier 825g (med trekk og medfølgende 6 plugger) og settes opp vha vandrestaver (som vi uansett har med på denne typen turer). Man bør i tillegg ta med 2 ekstra plugger for sidebardunene. Siden vi stort sett turer rundt i Nord-Norge, der sniktrekk er et større problem enn varme netter, valgte vi altså tett innertelt. Teltet kom i hus for et par uker siden, men pga husmaling og diverse var første testmulighet denne helga. I mangel av hage måtte vi stikke oss opp i marka på Tromsøya der det ikke akkurat vrimler av gode teltplasser. Designet tilsier at man skal ligge anføttes, noe som krever flatt underlag «begge veier», men det gikk også greit å ligge begge samme vei. Avstand mellom inner- og yttertelt er så stor at du skal jobbe hardt for å få dem til å berøre hverandre. Til gjengjeld blir innerteltet hengende litt nedpå nesen når man skal sove, men det opplevdes ikke som et problem Høyeste punkt i teltet er 120 cm, noe turkompis på 187 stortrivdes med. Dette oppsettet blei med avstand mellom ytterduk og bakke, men det kan justeres bort. Akkurat plass til et Termarest NeoAir X-term LW (63x196) og et Exped Synmat 7M. 2 stk LW-underlag vil man nok få problemer med, men kan gå dersom kan justerer ned høyda på teltet. Som andre to-mannstelt er dette et telt for gode venner... Fortelt med 45 l sekk. - Vi har hittil bare brukt tunelltelt med stort fortelt og må nok øve oss litt å gå inn og ut av slike fortelt i regn. Den lave vekta på teltet betyr dog at vi i stedet kan ta med en tarp for større uteområde og bagasjeoppbevaring. Litt utsikt får man, selv med «tett» innertelt. Heile forteltet kan brettes til side (dersom man har med ekstra teltplugger). Glidelåser og detaljer virker solide og gjennomførte. Ferien starter i morra, så vi satser på å få testet det fleire ganger i løpet av de neste ukene.

Kan jeg få bestemme hva som er greit forbruk eller ikke?

Her kan jo bare oppsynet ta for seg av dimlingene! Alt er filmet! ... Tenk hva som hadde skjedd hadde jeg møtt disse imbesillene der ute, uten vitner...

Bra Bjarne, det meste er greit, men dassen låner jeg ikke bort, men jeg har en båt dass stående i bua.

Jeg møtte vel meg sjøl i døra, ganske fort, på denne Svingdør?

Der kom det. Det er ganske forutsigbart at når denne typer temaer kommer opp er det alltid noen som skal henge ut Løvenskiold. Den debatten har vi i Bærum hvert år, men de fleste av oss er i grunn ganske fornøyd med skogsdriften hans. Måten det drives på gjør marka tilgjengelig for store grupper brukere. Selvfølgelig har vi det tradisjonelle hylekoret som bråker om skogsbilveiene selv om det er stier nok til de som vil gå alene, sånne som meg. Skogsbilveiene gjør marka tilgjengelig for alle aldergrupper. Både småbarnsforeldre på trille tur og pensjonister og folk på sykkeltur. Dessuten, har Løvenskiold gjort en kjempejobb med å ta vare på det gamle Bærums verk. Her er de gamle arbeiderboligene pusset opp og nye hus bygget i gammel stil. Som en politiker enn gang sa "når alle har lyst til å bli rike hvorfor er det da så ille at noen har blitt det.?" Det er bra tullete å hevde at Løvenskiold og andre grunneiere innskrenker friheten vår. Å ligge i telt er gratis. Fiskekort har folk stort sett råd til. Men enkelte må alltid sutre over at de må betale for både fiskekort og parkering og argumenterer om det skal være gratis, men i virkeligheten er det ikke noe som er gratis. Jeg har liten tro på at vi hadde vært tjent med at staten hadde overtatt dette. Avgifter hadde det blitt, det vet vi av erfaring. jeg ender opp med et vell kjent sitat fra Dagens Næringsliv hvor en skrev" Hos enkelte menneske er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften"

Nettopp ! Og hva får folk til å tro at det vil bli bedre her i Norge om staten/"folket" skulle eie all eiendom ?

Du fikk litt på peppern, det har du fortjent. Ofte har argumentrekka di med misunnelse å gjøre, men om det gjelder deg kan jeg ikke påstå, det blir for dumt. Grunneier er jeg ikke, jeg bor i Bærum like ved Krokskogen/Nordmarka. Jeg er nok langt over gjennomsnittlig opptatt av at vi skal bevare levende bygder og opprettholde bosetning i distriktene. Da får vi finne oss i at folk i distriktene også skal kunne ha et inntektsgrunnlag.

Det er som sagt forutsatt i verneforskriften at næringsmessig bruk av nasjonalparken kan fortsette, man må ha tillatelse fra forvaltningsmyndigheten for å benytte motorisert kjøretøy men det gis tillatelse (etter fast trasè) blant annet til organisert fiske av et visst omfang, utfrakting av dyr felt i jakt, drift av turisthytter etc. alt dette er spesifisert i verneforskriften. Hardangervidda er forøvrig full av gamle ferdselsårer (sleper) både i form av velbrukte stier (eks. normannslepene) og gamle ferdselsveier til stølene, og i nyere tid (men før vern) traktorsleper.

Hei Hundekjøring er en livstil på linje med flere islandshester på småbruk. Min bilmekaniker gir ikke kreditt til hundekjørere og hestefolk.😉 Men man kan altså drive rasjonelt hundehold uten bruk av "bling"halsbånd. Elgen

Takker for tips! »Man taver det man haver!» Den første presenningen jeg fant frem som jeg hadde liggende, passet nesten perfekt. Den skulle vel optimalt sett vært ca 5 cm lengre på to av sidene, men bedre enn ingen Footprint. Ang. feste av Footprinten, så merket jeg at den har flyttet seg noen få cm ila. kvelden pga. noen aktive barn som har lekt seg i teltet før leggetid. Jeg kommer til å feste den med strikk og plugger:)

Jeg har grublet og diskutert med meg selv i ett par år nå , om det er noen grunn til å kjøpe ett nytt telt. Men nå kjøpte jeg Helsport sitt Ringstind 2 Superlight. Jeg har ikke tenkt å pensjonere mitt Stetind 2 telt , men dette nye er 600 gram lettere og har disse 2 inngangene. Det var det som gjorde at jeg vant diskusjonen med meg selv og kjøpte det. Som man kanskje forstår er ikke diskusjonen helt avsluttet , om jeg har gjort det rette , men kommende helg skal det nye teltet brukes og forhåpentligvis er jeg overbevist etter turen om jeg har gjort noe rett...

Jeg oppretter et eget emne om dette så budskapet kommer klart fram. I en annen tråd om frokost er det sagt at Viking Tørrmelk er borte fra markedet. Jeg ba straks min samboer hamstre noen pakker for hos oss hadde de fortsatt på lager. Jeg sjekket et annet sosialt medie og spurte Viking melk (ja de har egen gruppe), om de hadde sluttet å lage eller distribuere dette, og de svarte: Hei Kjell Iver :) Hyggelig å høre fra deg. Nei, vi produserer fremdeles Viking Tørrmelk. Dessverre har Rema 1000 sluttet å føre produktet, men du kan fortsatt kjøpe tørrmelken hos Joker, Spar, Meny, Coop Mega og Coop Obs. Utvalget i de lokale butikkene kan variere, så et tips er å informere de ansatte i butikken om at du er interessert i å kjøpe Viking Tørrmelk ;) Ha en fin dag videre! Så jeg lar tipset gå videre. Det er veldig synd om slike produkt forsvinner fra butikkhyllene.

Er vel ikke helt nye perspektiver dette men: – Naturen har nærmest blitt et moteshow, og stiene en catwalk, sier Per Ingvar Haukeland, seniorforsker på institutt for friluftsliv ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Når utstyret blir skiftet ut hvert år og reisene for å oppleve natur blir lengre og lengre så øker klimautslippene: https://www.nrk.no/telemark/nordmenn-bruker-15-milliarder-i-aret-pa-sportsutstyr-1.14575621

Er det ikke Hedmark Idrett og villmark?. https://www.folkehogskole.no/skole/hedmarktoppen/idrett-og-villmark Jeg tror nok dette må tilskrives ung dumskap. De vet nok ikke bedre..men hvor er turlederne..?

Kan være lurt at noen laster ned den videoen før den fjernes fra youtube. Den kommer garantert til å bli sletta hvis de får snusen i at politiet er involvert.

Fremtidens friluftsfolk! Idioter... Det som er enda mer irriterende er jo at det virker som dette er en tur i regi av en eller annen skole, så noen der burde tatt litt ansvar. Kan jo være lov å håpe at en anmeldelse og bot finner sin vei til de rette, slik folk med droner og ulovlig flyging har fått..

Det er mulig disse begynner å få kalde føtter da kommentarfeltet på youtube. er stengt. Det er nesten så en ikke tror det en ser. Et øyeblikk da jeg så hvor krøkkete de var med verktøy tenkte jeg at kanskje noe kan få Darwin prisen. Litt for stygg tanke, men jeg måtte få det ut.

Kjenner jeg Per Fredrik rett, ja så er det helt greit for han! Er han i godt humør får du også låne dassen hans! ...

Jada ,jeg mener at generelt sett så innskrenker ikke grunneiere friheten min, men vi har noe utskudd. også her i Asker og Bærum og da i strandsonen, folk som har tatt seg til rette. De er egentlig ganske tragiske. Snakker du til dem kommer det "vet du ikke hvem jeg er?" Går du videre så truer de med advokaten sin. Disse er så få at de er nesten verneverdige. Jeg står ved det jeg skrev om misunnelse, mye ligger der selv om det vi har tatt opp her er sammensatt. Ingen bør la seg skremme bort eller bli krenket.

Når var det egentlig slik? Tilbake i steinalderen kanskje? Siden den gang, så har det alltid vært noen som har lagt begrensninger på andres muligheter til å benytte arealer. Og "allmuens" rettigheter var i hvert fall ikke bedre før i tida. Det en kanskje kan hevde, er at en del av eierforholdene ble etablert i ei tid da ikke alle hadde samme muligheter. Ut over det, synes jeg det er vanskelig å se noen stor urettferdighet i dette. Men, kanskje en kan snu på det. Kanskje burde vernede områder bli ekspropriert, men skikkelig kompensert, så slipper privatpersoner "byrden" med å ta vare på dette for fellesskapet

Bare å stemme Rødt på neste stortingsvalg ! Men kommunismen har vel vist seg å ikke fungere spesielt bra så lenge mennesker er med i bildet !

Skal vi holde oss til tema folkens 😉, og la andre forum ta seg av person karakteristikker.

671 meter over havet og du kan se Stavanger fra toppen. Tidligere var Bynuten det høyeste fjellet i Sandnes. Slikt endrer seg etter etter som årene går. Bynuten har ikke blitt større eller høyere, men det har Sandnes. Jeg antar at Lysekammen på litt over 1300 moh er høyest i kommunen. Det er jo litt underlig at deler Nilsebuvannet ligger i Sandnes, og at Blåfjellenden bare ligger et par kilometer fra grensen. Etter en tur fram og tilbake til Blåfjellenden på onsdag/torsdag, lurte jeg på hvor jeg skulle gå på fredagen. Værmeldingen for de nærmeste dagen var mindre god med regn hver dag fremover – utenom fredagen. Det måtte bli en tur, men hvor? Det har blitt en del turer fra Gramstad eller oppe på høgjæren. Det er alltid mulig å finne en tur en plass her. Etter en stund dukket en tur til Bynuten opp. Kunne det være en mulighet?. Turen er ikke på mer en en drøy mil, men det er omtrent 650 høydemeter – både opp og ned. Ville jeg kunne gjennomføre turen med litt stive bein etter turen inn til Blåfjellenden. Jeg satte kursen mot parkeringsplassen på Seldalsheia. Der var det alt en god del biler. Andre var også på tur denne fredagen. Det gode været har lokket folk ut på tur. Forrige gang jeg gikk her, holdt de på med en «parkeringsplass» oppe i bakken. Det viste seg å være «parkeringsplass» for helikopter og deler til monstermastene i forbindelse med etablering av ny kraftlinje inn til Stavanger. Ikke for bil i det hele tatt. Jeg prøvde å holde litt igjen oppover Lyseveien. Det ble faktisk full stopp et lite øyeblikk. Jeg holdt på å tråkke på en hoggorm midt i veien. Den forsvant for ut i gresset på siden. Det er antakelig en god stund siden jeg har gått denne turen på sommerstid. Jeg kan ikke huske at stien var så tilgrodd med busker og kratt. Antakelig er også mye av bjørkene lang stien kommet til etter at jeg begynte å gå mot toppen av Sandnes – en gang på 80 tallet. For 30-40 år siden var det plass til 15-16 biler på parkeringsplassen. Jeg var ofte alene på tur mot toppen, og få folk viste om at det også fantes en topp lengre inne – Selvikstakken. Stien gikk på andre siden av Trodlabærtjødnet og i ura på nordsiden av tjørnet i begynnelsen Svartedalen. Landskapet her ikke endret seg i det hele tatt over skogen. Der er det fjell og knatter og småpytter og gress, som før. Jeg møtte en del folk som kom i mot. Den første alt nede ved parkeringsplassen. Han må ha startet tidlig den morgenen. Jeg startet sent, og gikk rolig... Det var ikke andre på toppen, og jeg stoppet ikke opp, men fortsatte videre nedover. Jeg burde muligens ha drukket noe, men.... Det kom en kar oppover i god stil og fart. Det virket ikke som han hadde problemer med bratte kneiker. For andre – meg – er det litt annerledes. Det kom to karer i mot ved «telgraph-hill». Med store sekker. De ville ligge i telt. Og fikk antakelig en litt våt morgen. Det er blitt flere enn før som bruker telt denne sommeren. Disse to karene hadde egentlig planlagt en tur rundt Lysefjorden, men været gjorde at de valgte Bynuten. Nedover var jeg glad jeg hadde stokken med. Det var helt greit å sette stokken ned først ved lange steg nedover. Det avlastet knærne, og gjorde det lettere å komme seg videre. Det er ikke til å komme fra at jeg godt kunne kjenne at det var tredje dagen med litt tung tur. Jeg kom ned, og var glad for nok en flott tur til Bynuten. Les hele artikkelen

Ble innkjøp av en White SC Comp FF 20 fra XXL siden jeg ble litt bekymret for at det skulle bli utsolgt for denne modellen i størrelse XL. Har vært stor etterspørsel på sykkel de siste månedene i Norge. Har så vist fått prøvd den, men den virker som en god sykkel til prisen. Testet den også kjapt med sykkelvogn, og var ingen problem med de lave girene.

Private fiskevann på Hardangervidda er hovedinntektskilden til flere fjellgårder. Gårder med bratte, tungdrevne jorder og store utmarksareal. Alle dere som kjøper oppdrettsrakfisk bør etterspørre nydelig lokalprodusert rakfisk for Numedal. SÅ mye bedre. Dere som ønsker slutt på private fiskevann må tenke over konsekvensene for de som ville mistet sin inntekt og jobb.

Synes det er bra jeg, alternativet er vel at Hardangervidda nasjonalpark hadde vært halvparten så stor.

Det som er typisk for i år et du ut juli bør planlegge rutene under 3-400 moh. Alt over dette vil måtte foregår på mye (tildels råtten) snø. Jeg har selv innsett at neste ukes planlagte (halve) Senja på langs utgår pga snø. Ringvassøy er flott, f.eks. området rundt Soltindvatnet. Dersom du vil lengre ut i havgapet kan du ta ferga fra Hansnes til Vannøya. Prøv f.eks. Kyststien fra Vannavalen til Hamre eller inn dalen fra Skipsfjorden i retning vannene der. @AK74 bør kunne gi lokalinformasjon. http://www.skipsfjord.com/wp-content/uploads/2013/01/27949_Ishavskysten_kyststi_Plakat-skil_web_x2x.pdf Det er vanskelig å si noe om typisk terreng, siden dette varierer veldig. På f.eks. Senja har du heile spekteret fra «Sørlandssvaberg», vidder og smale daler til forrevne fjell som går rett i havet. Hengekøya kan stort sett bare ligge heime siden vegetasjonen ut mot kysten er preget av småbjørk. Tregrensa går på 400 moh i Tromsø, lavere ut mot kysten. Mygga og kleggen har kommet. Lykke til!

Hei hei. Lenge siden jeg har vært inne å rapportert fra mine turer, men her kommer en kort. Tjønndalen. Wow. Jeg ble ganske overrasket over hvor lite stier og spor etter mennesker det var i dette området. Ikke det helt store fisket på denne turen, men fikk det min onkel ville kalle «flott stekefisk» 😄 Enkel tur i lettgått terreng. Besøkte Litjtjønna, Midtitjønna og Stortjønna. En tur på ca 11km rundt alt. Når jeg kom hjem innså jeg at jeg hadde filmet mye så satt sammen en liten video. Ta gjerne en titt og fortell meg hva du synes. mvh Ole

Jeg syns det er helt greit at de skremmer folk litt mtp hva hund kan koste, for jeg ser altfor mange som egentlig ikke har råd til sine hunder. Selvom det kanskje var litt overdrevne summer fra aftenposten sin side såklart. Men av egen erfaring så skjønner ikke folk så mye føre man setter ting litt på spissen og overdriver litt. Selv har jeg et dyrt hundehold med 4 hunder, hvor 2 av de er konkurransehunder som går aktivt og har en ny valp på vei Og ikke minst skjer det noe med hundene mine, så blir det kun brukt spesialister i sitt fagfelt, selvom det ofte er dyrere

Likevel blir man gjentatte ganger overrasket over hvor godt innerteltet holder på varme og følelsen av kald luft som strømmer inn når man åpner mot forteltet/ute. Både vinterstid og sommerstid.

Da må denne artikel omtrent had samme utgangspunkt som Aftenposten, hvis det er noen år siden. Uten å starte en for-debatt, så blir jeg ganske mistenkelig, når jeg nå om dager ser dyrt spesialfor for engelske settere, spesialfor for pointer mm dukke frem. Og de utrolig mange tilfeller av for-allergi hos hunder. Det er samme rovdyrfordøyelse, ellers skal man kanskje heller se på avlen. "Jeg har svigerforeldre som har tre Bernere. De får kiropraktorbehandling ved behov, akupunktur, den ene har gullnål i den ene poten mot smerter og tror den ene fikk noe healing også (trøste og bære). Glad vi har hamster..." Med al respekt for dine svigers, så antydet jeg noe om overbehandling. (Guld implantater i rygge på hunde med prolabser var på mote en periode hos "Fiffen". En av mutterens siste hunder fikk prolaps i ryggen og lam i bakkroppen. Hun prøvde 1. gang med veterinæren. Da det kom tilbake var det avliving. På det tidpunkt var mutteren en gammel "hundetante" dame, men visste altså, når tiden var inne. Pommeraninen fra Thailand?? Det blir litt feil å sammenligne priser derfra. Og jeg er egentlig motstander av både rasehunde og gatehunde import fra utlandet.Pgr. av sykdommer og falske sertifikater. Det er masser omplasserings hunder i Norge, og endelig vil jeg da promovere de norske hunderaser, som det er for få av: Lundehund, Buhund, Halden støver mm. Elgen

Salget av utstyr til friluftsliv har virkelig tatt av første halvdelen av 2020, og med regjeringens oppfordring til «hjemmeferie», så trur jeg det skal bli unormalt folksomt på vidden i år. Det kommer nok mye «pent brukt» på Finn.no etter ferien! 👍😆

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Tja og ja. Jeg kjenner ingen som gjennomfører flere flyreiser hvert år for naturopplevelser, eller bytter ut utstyr hvert år (bortsett fra noen dedikerte syklister som har nye sykler hvert år delvis sponset pga reklameverdien de gir importøren). Og for dem som f.eks. bytter skallklær hvert år pga farge/mote, havner ikke klærne på finn.no etc. slik at andre kjøper brukt i steden for nytt? MEN, jeg har selv inntrykket av økende "appearance is everything" og at mange drar det langt for kunne vise frem det ypperste "insta-moment" satt opp i detalj helt fra utstyrsvalg til posering og "riktig" terreng/natur. Det blir flere og flere som bruker naturen, dette er "inn". Hva hadde disse menneskene brukt kjøpekraften sin på i stedet for utstyr og reiser? Hadde alternativene gitt like stort miljøavtrykk? Hvordan vi bruker den store kjøpekraften hver enkelt nordmenn i gjennomsnitt har er ganske avgjørende, enten det går til reiser, oppussing av bolig, ny båt, eller nye skallklær. Å reparere i stedet for å kaste, å tenke "godt nok", osv. er sunt uansett ift hva man kunne tenkt seg. Og for ikke å sitte her med pekefingeren til alle andre 😄 Jeg har selv et volum friluftsutstyr godt over gjennomsnittet og kunne klart meg med en del mindre. I motvekt har jeg bevisst valgt å nedprioritere andre områder (klær, interiør/oppussing, feriereiser, osv.), og jeg forsøker å reparere ting som er ødelagt/skadet. Stor kjøpekraft kombinert med nåtidens store fokus på toppen av behovpyramiden er generelt negativt for miljøet.

Verden generelt hadde hatt det bedre av at vi i vesten ble litt mer fattige. Roe ned på å produsere og vekst. Dagens samfunn er bygd opp på kun en ting - vekst. Produsere mest mulig. Men nå har det tatt helt av. Det lages mer og mer ting og stæsj som er ment å vare i kort tid så produsentene kan ha vekst i omsettingen sin. Og alle produsenter lager flere og flere varer med mindre forskjeller for at flere skal kjøpe flere varer fremfor kun ett som funker til alt. Enten må folk slutte og handle, eller så må produsentene roe ned på produktiviteten sin. I mellomtiden sikler man rundt på sidene til fjellsport 🤦🏼‍♀️ Jeg klikka meg ut av den fanen nå btw. For nå. Men så glemmer man så fort lønna er på kontoen.

Likte at de kalte det bærekraftsparadokset. Og jeg føler meg skyldig, for jeg hadde sikkert ikke trengt flere forskjellige bukser og jakker 🙈 men jeg flyr veldig sjeldent, og jeg har stor sans for gjenbruk. Faktisk så tror jeg mesteparten av mine turklær og tursko er kjøpt brukt. Men like fult har jeg dårlig samvittighet daglig for mitt forbruk. Og jeg er som så mange andre, som får glede av å få seg nye ting og klær og mister all fornuftig i handlingens euforiske glede 🙈🙈 uuups lizzm 🙈

Huff, den kommentaren din i første setning var litt vittig å lese😜😳😂

Glad ikke alle som ferdes i Femundsmarka oppfører seg slik, da hadde det ikke vært mye igjen av de flotte gamle furuene der inne Se miljøkriminaliteten fra 4:22 og 7:25.