Vinnerliste

Jeg har vært på tur. Men full oppakning. Egentlig litt av en sensasjon, særlig fordi dette var den første etter mareritturen i fjor hvor det nærmest var et mirakel at jeg klarte å komme meg tilbake til Synken for egen maskin Men det som gjorde turen så vellykket tror jeg var måten jeg denne gang gikk på, i motsetning til i fjor. Da gikk jeg omtrent «til krampa tok meg», og ankom Holken som et slakt. Derfor bestemte jeg meg for følgende gangform: En gangform som forhåpentligvis kan inspirere andre som sliter med plager i beina. Egentlig ingen nyhet. I Speideren ble det kalt for Speidermarsj: Kombinere løp og gange. Mitt opplegg var å gå 120 skritt. Så full stopp i 20 sekunder, og så var det på ’n igjen. For lettvinthets skyld talte, eller kanskje det heter telte jeg til 60 hver gang jeg satte høyre foten i bakken. Fulgte selvsagt ikke opplegget helt slavisk, ingen vits og stoppe mitt i et myrhull med vann til midt på leggen. Men som prinsipp gjennomførte jeg opplegget og denne gang ankom jeg leirplassen i fin form. Og storkoste meg - hele tiden. To fine ørreter ble det også. Den ene på en E 12 og den andre på en klekker. Likevel, når dette er sagt må jeg tilføye at det var stor distanseforskjell på turen til Holken og nå til Fagervann. Men skal jeg gå durabelig langt i fremtiden kommer jeg nok til å slå opp teltet og ta en god og lang pause Men uansett om du skulle ta igjen en som mumler «58, 59 60», er det ingen grunn til å ringe 113. Ps. Opplegget med en pose til fiskestengene fungerte fint

Det er mange måter å dra på tur på og de har hver sin sjarm. Jeg er veldig glad i å gå lange turer i villmarken selv om jeg på ingen måte er på Monsen nivå. Det er gøy å detaljplanlegge og teste ut i forkant og det gir en enorm mestringsfølelse å gjennomføre. Men jeg kan også kose meg veldig på luksustur med bagasjetransport, hotellovernattinger og restaurantmiddager. I år er det eneste turalternativet mitt sykkeltur og jeg blir nesten litt stressa av at jeg kan handle mat så ofte og må planlegge mat fra dag til dag. Drytech og havregrøt er enkelt å forholde seg til selv om det selvfølgelig blir kjedelig i lengden. Det viktigste er kanskje å finne en måte å dra på tur som en trives med selv.

Sjekk reiseforsikringen din. Det samme problemet, om det er noe problem du møter i også i båt. Der kan vi ikke gjøre noe annet enn å dra ned glidelåsen. På den andre siden har jeg aldri blitt frastjålet noe fra hverken telt eller båt. Fjellfanter går jo for å være ærlige mennesker, så jeg kommer hvert fall til å fortsette nåværende praksis. Men man behøver jo ikke f eks å legge lommeboken lett synlig

"Flatbunnpanneadapter" til Windburner (modda Jetboil adapter) til venstre og til Reactor til høyre (Ebay). Modifisering av Jetboil adapteret kan ses her:

Har windburner og windburner duo (slangebrenner). Disse virker bra til mer enn bare vannkoking, men har ikke mye erfaring med det enda. Skal du lage mye mat går det mye gass. Hadde jeg skulle stekt pannekaker hver dag hadde jeg nok tatt med en lett bensinbrenner i stedet for. Som feks optimus Svea123r. Fordelen med windburner for min del er ikke bare at den har veldig god vindtoleranse uten å bruke vindskjerm, men også at den kan henges opp. Veldig praktisk når en klatrer, henger i hengekøye, eller ikke vil sette fyr på bakken ved uhell. Får tommel opp fra meg. Har også jetboil zip. Det er kun en vannkoker for steder i ly. Jeg ville ikke hatt tid for oppkok av vann som kriterie. Er det en ting du har når du er på tur er det tid. Windburner velger man fordi den er vindstabil, enkel og stabil. Den er ikke veldig lett eller billig.

Jeg drar på XXL og kjøper solar proof nå. Sånn ellers satte jeg opp teltet ute i går og det stod oppe hele natta. Her i Oslo har det vært enorme mengder regn siste døgnet så det fikk VIRKELIG testa seg. Jeg så inni teltet i morges. Ytterduken var fuktig på innsida, men ingen områder med lekkasjer som jeg kunne se. Bunnduken er jeg noe usikker på, virker som om det trenger noe fukt gjennom opp fra bakken. Den eksisterende impregneringen på ytterduken var altså overraskende bra, og vannet prellet ganske greit av, selv om jeg merker at teltet er tungt og gjennomtrukket av vann nå. Jeg kunne altså fint overlevd et døgn med sammenhengende kraftig regn inne i teltet som det er nå. Enda bedre blir det vel med ekstra impregnering.

Dette er som med teltstenger. Helt rette telt- eller Ally-stenger er ekvivalenten til press i turbuksa... (Det er som nevnt over en grense mellom normal bruksbøy og faresignal her, men den er vanskelig å vurdere uten bilder. Har flere kompiser med Ally, jeg har en selv og vi har en på jobb. Ingen av disse har 100% rette rør i lengderetningen lengre når vi tar de fra hverandre)

Det ble topptur til Sølen på fredag, og det var ikke måte på hvor heldig jeg var med været. Sol fra skyfri himmel hele dagen, 30 varmegrader og tilnærmet vindstille, til og med på toppen. Fantastisk.

En kort fisketur. Sol og fisk er god terapi. Tore

TL;DR. Jeg har kjøpt nytt telt. Her er noen bilder og tanker om teltet jeg tror flere vil sette pris på (skroll ned). Om ikke annet håper jeg bildene kan være til informasjon for dem som vurderer dette teltet selv. Jeg har lenge vært på utkikk etter et telt som kan passe for alle turene hvor mitt SL-telt ikke egner seg. Mine kriterier har vært et telt som kan brukes året rundt, med god plass i ytter- og innertelt og en kvalitet/styrke som kan tåle det meste av vær og vind. Teltet kommer i hovedsak til å brukes av meg, kjæresten og vår hund. Helst to innganger og et innertelt med jevnt god høyde, med vertikale vegger i liggeretningen. Vekt har (med andre ord) ikke vært hovedprioritet. Keron-teltene til Hilleberg har i utgangspunktet vært teltet jeg har erfaring med fra tidligere og har ønsket meg, men dette koster også betydelig mer enn hva jeg har hatt lommebok og hjerte til å avse til et telt. Helsport-teltene er ofte litt lavere priset, og det har virket som det kun er mindre detaljer som skiller disse fra teltene til konkurrenten. Telt fra begge produsenter har vært aktuelle i påvente av et godt tilbud/for stor lommebok. For noen uker siden kom jeg omsider over et tilbud jeg har ventet på: I Helsport sin outlet dukket det opp et Helsport Spitsbergen Camp Pro (3p). Teltet burde på papiret kunne være en god konkurrent til flere av Hilleberg sine 3p tunnelltelt, Keron inkludert, så til prisen jeg fikk det for ble valget lett. Før jeg fant frem Bank-IDen lette jeg etter informasjon om teltet utenom den infoen Helsport ga. Jeg fant få brukererfaringer om teltet, men flere om en tidligere variant (Svea). Denne tråden er ment som en gjennomgang av mine førsteinntrykk av teltet paret med bilder av teltet. Det kan også leses bildeserie av teltets detaljer for dem som eventuelt vurderer et slikt telt selv. Tråden er ikke ment objektiv, og bør leses i lys av bakgrunnen over. Dette er tråden jeg skulle ønske jeg kunne lest før jeg selv kjøpte teltet. Jeg har kun en natt i teltet til nå, så en lengre anmeldelse av teltet får komme om et års tid. NB: Teksten kommer før bildene. -- Telt endrer seg med åra, også dem under samme navn. For klarhet er dette et Spitsbergen Camp Pro med art.nr. 163-120, og merket med 2018/0901. Jeg regner med at teltet er 2018-versjon, hvis ikke en 2019-versjon produsert i 2018. Jeg finner ingen informasjon på at det har vært en endring i dette teltet fra 2018 til 2019. Jeg ble veldig overrasket over hvor kompakt teltet var nedpakket. Kanskje dette er vanlig, og at det er svære 4-mannstelt jeg har i tankene når jeg synes dette var lite. Her er det lagt opp mot et Bamse Extreme liggeunderlag for sammenligning. Teltet får plass ned i storsekken min (Gregory Baltoro 95 Pro) på tvers uten noe særlig problemer. Pakkingen er kun for å illustrere hvor mye plass som er igjen -- sekken er strammet helt inn på toppen, så det er mye å gå på. Jeg har også fått teltet ned på tvers i en eldre versjon av Osprey sin Kestrel 68, dog med litt mer lirking. Teltet går greit gjennom åpningen i bunn av sekken for rask tilgjengelighet på slutten av dagen. Av erfaring liker jeg å pakke teltet delt, og helt til slutt, så jeg får nok ikke mye bruk for akkurat dette selv. Teltposen i seg selv er romslig, men kjekke komprimeringsreimer. Det kunne med fordel vært mulig å stramme disse litt strammere, men jeg tar heller en romslig pose enn en alt for liten en (kremt, Nigor Spix). Slik ser innholdet ut etter jeg har pakket det ut og inn igjen. Teltet kommer fra fabrikk med ytterteltet og innerteltet koblet fra hverandre (standard). Det er en egen pose til teltstengene og pluggene. Det er ett ekstra stangledd, et skjøte-ledd sammen med stengene. Mitt telt kom med én ekstra plugg i tillegg til de som trengs for alle teltets festepunkter. Pluggene som kommer med dette teltet er Helsport sine i mellomsjiktet på 19 cm og 10,8 gram per stk. De er 4 cm lengre og veier litt mer enn Superlight/Trek-pluggene. Jeg kommer nok til å kjøpe et sett med X-trem-pluggene som er en cm lengre og veier over det dobbelte, da disse virker litt lettbøyelige. Stengene er DAC Featherlite NSL-stenger med 35cm segmenter. I posen med plugger finnes rep-kit til teltduken. Oppsett: Teltet oppleves på mange måter likt som alle andre tunnelltelt jeg har prøvd. Ikke noe spesielt mye vanskeligere eller lettere enn f.eks. Hilleberg Keron, Nigor Spix, Helsport Fjellheimen osv. Fest i de to ytterste festene på kortsidene, tre i stengene, stengene i koppene, stram til, løft opp og strekk ut fra motsatt side, fest alle fester. Uten noen særlige etterjusteringer ser det slik ut. Det hele tok ca 13 minutt med rolig tempo alene (med høysnue). Det eneste jeg måtte justere var stangkanalene som endte opp på feil side av skjøten -- det kan være en idé å følge med på det før teltet strammes helt opp ved stangkoppene. Duken går helt til bakken slik den skal på et helårstelt, men i ytterteltene ble det en liten glipe de to gangene jeg har satt opp teltet. Kan hende jeg kunne justert noe for å unngå det. Da jeg satt opp teltet, ble jeg overrasket over at bardunene var festet til teltet med bare ett feste langs sidene av teltet, og fra ventileringsluka på kortsidene. Til dags dato viser både Helsport sine nettsider et bilde av et helt likt telt, men med mange flere fester. På bildene på nettsiden er det doble fester for hver bardun, pluss at festene fra ventilene i kortenden er festet med to ekstra fester. Har lagt ved enda et bilde under, sammen med en faksimile fra Helsport.no i skrivende stund. Også de andre bildene på Helsport.no viser slike fester. Jeg har kun funnet bilder av teltet med bardunfester som mitt telt har i katalogen til Helsport. Jeg vet ikke om det vil ha betydning for bruk og holdbarhet, men synes det er ganske skuffende å måtte møte så store endringer fra annonse til ferdig vare. Teltet ser unektelig litt spinklere ut, selv om det skulle vise seg og bare være kosmetisk. Det må nevnes at teltet har, som andre Helsport telt, de helt fantastiske strikkene for å feste bardunene med før nedpakk. Bardunsurr ved oppsett er ikke et problem med dette teltet. Selve ytterduken virker veldig solid. Dette er helt klart sammenlignbart med Black Label-serien til Hilleberg, og NPL-vis unna SL-teltene til Helsport. Jeg ønsket meg et solid telt, ikke et lett telt. Det gir dette teltet følelsen av å være. Dette er, som på de fleste moderne telt av denne typen, et silikonbehandlet polyamid. Dette teltet er sydd av det samme materialet som Helsport bruker på X-trem-teltene. Duken er 40 denier med ripstop med en rivestyrke på 18kg. Rivestyrken er lik som brukes på Black Label-teltene. Enkelte deler av duken føles klebrig, noe jeg antar er fra silikonet i stoffet, men det er merkelig at dette varierer rundt på teltet uten noen spesiell tendens (f.eks. at det var mer silikon over deler av teltet for ekstra beskyttelse). Det virker helt tilfeldig hvilke deler av ytterteltet som virker klebrig. Ytterteltene gir stor plass til utstyr. Det største ytterteltet har god nok plass til matlaging og litt romstering, mens det andre har mer eller mindre kun plass til småfolk og lagring av utstyr. Her er teltet helt på nivå med Hilleberg sine telt. Døren derimot, vil jeg nok bruke litt tid på å tilvenne meg. Etter flere turer med Keron GT-døren, blir nok denne asymmetriske døren vanskelig å venne seg til. Den er rett og slett veldig lav på venstre side, og unødvendig høy på høyre. Den omvendte U-døren til Hilleberg er også mer fleksibel og kan åpnes fra begge sider, og dermed beskytte innerteltet fra vær og vind. Innerteltet er godt løftet langs tre av stangkanalene og har en 360 graders glidelåsåpning for både innerteltsdøren og myggnettingen. Alt føles veldig solid og godt. De nederste festene i innerteltet er festet på en måte som gjør at selve gulvet "flyter" langs bakken og hjørnene føles ikke strukket ut. Jeg antar at dette er for å hindre slitasje i bunnduken over tid, men ulempen er at hele bunnduken føles løs og bretter seg lett. I den lille tiden jeg har brukt i teltet har jeg flere ganger måtte dra i bunnduken for å unngå brett på den ene siden og strekk på den andre. I telt hvor "badromsgulvet" er strukket helt ut av festene til selve innerteltet, oppleves det mye enklere å organisere og flytte på ting. Mulig dette går seg til og at det er et kompromiss jeg vil sette pris på i lengden (ref. slitasje og holdbarhet). Innerteltet er godt utrustet med nettinglommer for saker og ting. I hvert hjørne er det slike lommer, og umiddelbart til venstre innenfor hver av inngangene er det en ekstra lomme hvor hele, eller deler av, døren til innerteltet kan stappes inn i. Innerteltet føles romslig, og jeg har ingen problemer med høyden i teltet. Jeg er 187 og kan fint sitte oppreist, jobbe på knærne og surre rundt i teltet. Dette kommer til å komme godt med på værfaste dager. Her er det plass til å boltre seg for to personer. Innerteltet er holdt på plass av Helsports (relativt) nye kroker og vevde festepunkter. Sammenlignet med systemet på mitt SL-telt fra noen år tilbake er disse en DRØM å sette opp. Det gjør man jo ikke så ofte, men det tok en brøkdelen av tiden å sette opp innerteltet med disse festene enn hva jeg har erfart fra tidligere og andre patenter. Tommel opp. Teltet har tre store ventiler. På baksiden er det ett nede ved bakken/knehøyde, og et i takhøyde. I ytterteltet ved hovedinngangen er det én ventil i takhøyde. Se oversiktsbildene av teltet over. Helsport skriver stort om dette systemet de kaller for AirFlow II. Designet skal hjelp varm luft stige ut av toppventilene slik at frisk luft suges inn fra de lavere ventilene. Jeg har ingen grunn til å tro at dette ikke er et godt system. Det jeg derimot er veldig misfornøyd med er at det ikke finnes noen glidelås for å ta av myggnettingen på noen av ventilene (!). Da jeg oppdaget det tenkte jeg at det må være en feil, men at en slik feil er gjort på alle tre ventilene tviler jeg på. Det var rett og slett en skuffende opplevelse. Jeg gikk tilbake til nettsidene (igjen) for å se om det var skrevet noe sted, og det eneste jeg kunne finne var bilder av en tidligere versjon som hadde dette. I et telt i Pro-serien, bør det være en absolutt selvfølge at jeg kan velge å lufte med helt åpne ventiler. Vurderer om jeg skal sende Helsport en e-post om dette. Her virker det som Helsport har spart på kostnadene ved å ta bort en helt vesentlig funksjon i ventilasjonen. Under ser du bildene av mitt telt, samt en faksimile fra Helsport sine sider hvor de viser Spitsbergen Pro Camp med denne muligheten. Her er et av bildene av teltet på Helsport.no. Dette er altså enten en feilproduksjon på mitt telt, eller så har de valgt å ta bort muligheten til å åpne myggnettingene i ventilene. Dette var rett og slett skuffende. I katalogen skriver Helsport at "I alle våre telt (foruten Superlight-serien) er det gjennomgående at ventilasjonssystemet er fullstendig lukkbart. Ventilasjonen kan stenges helt ved vinterbruk, og myggnetting og stofflukking kan åpnes og lukkes uavhengig av hverandre". Tydeligvis ikke? Døren på baksiden av teltet kan brettes videre slik at hele den ene kortsiden gjøres helt åpen. Dette er en veldig spennende side ved teltet jeg gleder meg til å prøve i praksis på rolige netter. Når hele det lille ytterteltet er tatt bort, er også mye av stabiliteten fra de ekstra festene fjernet. Det er nå to fester langs bakken og de to bardunene fra stangkanalen som holder teltet spent. Dette går relativt greit, men det er veldig merkbart at det ytterste leddet av teltet er svakere enn de andre. Når kvelden kom var det denne delen av teltet som var mest påvirket av temperaturendringene og ytterteltet hang nedtil innerteltet akkurat her. Jeg tipper en ekstra bardun i lengderetningen fra toppen av stangkanalen ville hjulpet her. Det er mulig noen ekstra justeringer også kunne gjort mye for å gjøre teltet mer stabilt. Et av de store fordelene med et stort tunnelltelt som dette er de vertikale veggene på innerteltet. Det var en av hovedgrunnene til at jeg ønsket meg et slikt telt -- jeg ønsker sjelefred fra at jeg i løpet av natta skal skli inn i teltduken og gjøre soveposen våt fra kondens. Teltet er oppgitt med en lengde i innerteltet på 220. Det ser omtrent slik ut med et Bamse Extreme liggeunderlag sammen med en Sea to Summit Comfort Plus Insulated Large (gisp) og en Mountain Equipment Glacier 1000 i lang versjon. Når fotenden av posen og liggeunderlaget (ikke Bamsen) er lagt såvidt inntil den ene kortveggen av innerteltet, er det ca 10-15cm igjen ved hodeenden. Fordelen nå er at jeg ikke har en skråvegg i tillegg som gjør den praktiske liggelengden mye kortere. Her innfrir teltet til forventningene. Her er noen ekstra bilder av to soveposer (den til høyre en misbrukt Robens sommerpose AKA vinterlakenposen numero uno). Her er det god plass til to voksne folk som liker å breie seg. Hvis teltet i hovedsak skal soves i er det grei plass til 3 så lenge ikke alle har LW-underlag. Disse bildene gir også et godt bilde av hvor mye av innerteltet som gir god takhøyde. Veggene på langsidene er relativt bratte, og det oppleves høyt under taket i mer enn bare én liten stripe langs midten av teltet. ---- Til slutt noen meta-kommentarer: Jeg kan tidvis være veldig detaljorientert og nerdete. I denne posten har jeg gitt meg selv fullstendig frihet til å være det. Det betyr ikke at jeg synes alt jeg har skrevet om er veldig viktig. Det betyr bare at jeg synes det er detaljer som er viktige nok til å være med i en vurdering om teltet er verdt pengene det koster før et kjøp. Flere av punktene jeg har skrevet kan vise seg å være ikke-problemer etter litt tid med teltet. Noen av dem kan bli verre eller slik jeg kanskje tror -- ulemper. Førsteinntrykket som helhet er godt, selvom det har vært noen ting jeg synes burde vært annerledes. Jeg angrer ikke på kjøpet. Jeg har ikke funnet noen sider ved teltet utenom myggnettingene i ventilene jeg virkelig tenker kunne vært en deal-breaker alene. Og kanskje er heller ikke det så farlig som jeg ser for meg. Det er på grunn av dette at jeg kaller det et førsteinntrykk, selv om det er detaljert og pedantisk. Så får vi se med tid og bruk om jeg blir fornøyd med teltet, noe jeg sikkert i hovedsak blir. Kommenter gjerne hva du tenker om teltet. Vil gjerne høre fra deg hvis du har erfaringer med teltet i denne eller en tidligere versjon av den. Hvis det er detaljer med teltet du ønsker å se/lese mer av/om, kan jeg også ta en titt på det senere. Håper det har vært underholdende/til hjelp for noen hvertfall Lars

Fjellheimen har samme bredde i innerteltet mens Lofoten smalner mot fotenden. Lofoten skrår og mer i taket så i fotenden er det vel 20cm lavere enn Fjellheim3n. Med barn er det greit med litt ekstra plass. Ville og tatt en titt på Hilleberg Kaitum 3. Det har og god bredde og høyde. I tillegg har det fortelt i begge ender som gir rette endevegger i innertelt og gjør det romsligere. Vekt er vel omtrent samme som de andre. Det finnes og i GT versjon med ekstra stort fortelt i ene enden som gir litt ekstra vekt. Så vidt jeg husker kan man også rulle opp ene enden på det.

Nok en tur til ‘rundtomkring’ - denne gang til rennesøy. Har vært der et par ganger før i år - til rennesøyhornet fra sel og også ute på ‘badetur’ til austre Åmøy med helleristninger. Denne helgen tok jeg tur fra Vikevåg via pila og så litt utenfor merket løype til og rundt dalestemmen på sel og så den merkede stien tilbake. Ca 9km og 300høydemeter? Kunne vært Irland. Fascinerende landskap med store gresslier, masse sau og fuglesang, litt urskog (rundt dalestemmen) - og herlig passe varmt turvær😊 gjorde godt for en litt stressa kropp og hode..

Yes, har fått satt opp teltet nå. Positivt overrasket !! helt klart et 1 manns telt, men da godt med plass. veier 2,0 kg

Med dårlige sko og gnagsår. Det var en av de dagene jeg burde holdt meg hjemme. Det er jo ikke alltid at tingen går slik de bør, og denne dagen var det Denne dagen var det Salomon-skoene som laget problemer. Broderen ville på tur, og jeg syntes det var en god ide ta ut på tur sammen. Vi har ikke hatt så veldig mange slike turer i det siste. Broderen har slitt litt med helsa, og selv om han nå har gjennomført EU-kontroll og fått alt godkjent, så har han ikke helt fått opp dampen enda. Det er egentlig litt urettferdig. Broderen blir i form bare ved å ta i noen dager. For egen del krever bedre form, timer – hver uke. Broderen var derfor interessert i en ikke for krevende tur, men gjerne opp mot to timer. Den vanligste turen for oss to som passer dette, er på Høgjæren, men start fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Denne merkede stien tar oss opp mot Kartakalven og videre til Synesvarden. Her er det mulig å velge en sti mot Holmavatn og videre mot Steinkjerringå, eller gå direkte mot Steinkjerringå. Vi velger som regel det siste, selv om jeg ofte har gått den lange turene når jeg er alene. Turen fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og direkte ned til Steinkjerringå går hele tiden i terreng, mens det er godt opparbeidet «vei» mot Holmavatn og videre. Broderen foretrekker så avgjort å gå i terreng. Det gir trening og hjelper på balansen. Turen som vi valgte å gå går slakt opp og ned. Det blir en del høydemeter tilsammen, men ikke mange «kneikene» å bryne seg på. Det blir mer langintervall. Hvor høyt pulsen kommer, er avhengig av hvor mye krefter som brukes opp de slake bakkene. For gubber på over 70, blir det som oftest til at vi holder pulsen god under syrenivået. Omtrent på 80 % av maxpuls? Det blir jo trening av det også. Det var fortsatt tørt i bakken, og vinden var bare en moderat bris. Sola gjemte seg bak et nok så tungt skydekke, og vi fikk faktisk noen dråper på oss, selv om yr ikke meldte regn. Jeg oppdaget helt i starten at jeg hadde valgt feil sko. Jeg har fire par med Salomon XA Pro3. De eldste 3 parene er nærmest utslitt. Disse skoene holder ikke mange kilometer i terreng. Det siste paret nekter konsekvent å samarbeide. Jeg har forsøkt å «gå inn» skoene på korte turer, og til og med brukt de på en tur rundt Gruda – nesten 1 1/2 time. Det ble det skikkelige gnagsår av. I tørt terreng kan skoene godt være «gamle» og slitt. Det gjør ikke mye om Gore-Tex`en ikke holder, og at det er et hull her og der. De er brukenes på minst en tur til.... De nye ga gnagsår omtrent etter første bakke. Og det ble selvsagt ikke bedre etter hvert. Tilfeldigvis får både broderen og jeg sjeldent gnagsår. Ved Steinkjerringå – halvveis – lette begge i sekkene etter en liten grønn eske med Compeed. Ingen av oss var oppsatt med det. Det ble en slitsom tur tilbake. Nå er ikke et gnagsår allverden, men det kan gjøre videre turer mer «vonde» enn vanlig. Vi kom tilbake etter vel to timer, noen få minutter lengre enn vanlig. Jeg skylder på manglende Compeed. Les hele artikkelen

Jeg har hatt Windburner siden den ble lansert og hette Windboiler. Den har helt klart litt den brenneren jeg bruker mest. Årsaken er enkel i bruk, stabil, upåvirket av vind og alt i et kompakt system. Har også gått til innkjøp av stekepanna. Enig i at den nok ikke er helt tilpasset finsteking og kokkelering, men til en og annen ørret, egg, bacon og evt karbis, er den super. Den sitter som et skudd på brenneren, og er også nesten ikke påvirket av vind. Det finnes lettere brennere med bedre justering, men ingen med samme totalpakka etter mitt skjønn 🙂

Med mindre stekepannen fulgte med systemet er det "himla dyr bacon". Det er kanskje det største problemet med den, at du må ha en MSR stekepanne med varmeveksler for å få den til å passe. Selvfølgelig tåler den like mye vind som gryta, men kokkelering er kanskje ikke førsteprioritet når det er vindutsatt. Misforstå meg rett, jeg liker Windburneren, men med et arsenal av brennere og gryter er ikke den jeg velger til kokkelering. Av samme grunn har jeg ikke adapter til Jetboil zip, men den har heller ikke samme regulator som Minimo som nevnes over.

Gnagsår og andre problemer med føttene legger straks en demper på stemningen og kan ødelegge hele turen. Har selv opplevd noe lignende med crispi Besseggen sko: det gamle paret har loset meg på moseseng gjennom langturer i 3 år uten noe som helst problemer. Etter hull i goretex og sprekker i tuppen på sålen (tråkking av telt plugger?) så kjøpte jeg nye i samme størrelse og modell. Men det nye paret stritter liksom imot. Får ikke helt gått de inn.........mystisk🦍

Bruk vest! Jeg har måttet plukke opp bikkjen fra sjøen, da er vesten gull verdt. Godt håndtak å holde i, og hunden flyter bedre.

Uten at jeg husker det så altfor godt, hadde hun det ypperste av utstyr. Og det visste øyensynlig noen, så det var nok ikke en som tilfeldigvis gikk forbi. Nærmest et bestillingstyveri. Men det jeg husker var at jeg foreslo kronerulling for henne, men fikk av en eller annen her på Forumet besskjed at det ikke var synd på henne, hun var skikkelig sponset. Men det hjemler slett ikke å bli frastjålet sitt utstyr. Jeg er forsikret gjennom i Sparebank 1 gjennom Norges Offisersforbund som er medlem av LO, og min kone er også forsikret i et LO forbund. Dette betyr at vi ikke har noen egenandel. Når det gjelder den praktiske delen, opplevde jeg i 2017 at høyre kne tok kvelden. Jeg fikk kontakt med Røde kors og de sendte et terrengkjøretøy i møte med meg. men det kostet meg 2000 kroner. Noe senere, i en annen sak, var jeg i kontakt med Forsikringen og i løpet av samtalen kom jeg til å nevne denne episoden. "Hvor mye betalte du, sa du"? Jeg nevnte beløpet, men sa at jeg ikke hdde noen kvittering. "Spiller ingen rolle", og dermed hadde jeg kr 2000 på kontoen. Snakk om service

Som Tom42 sier, fjellfanter går for å være ærlige mennesker, selv om det helt sikkert finnes unntak her også. Jeg har aldri opplevd at noen har romstert inne i teltet mitt på de turene jeg har vært på, det er helt vanlig å gå dagsturer fra camp. God tur

@Marius Engelsen Ja, har en 120 L pack Liner selv som er digg å kunne ta med seg inn i teltet (Unna) om sekken er skikkelig blaut Men så er det negative om man må pakke linern i teltet og så prøve å få den ned i sekken utenfor teltet når man bryter camp. Har havna på litt div. størrelser av vanntette pakksekker i forskjellige farger. Da veit jeg hva som ligger i hvilken pakksekk og slipper å åpne en diger liner i møkkaværet bare for å få tak i en enkelt ting

Särmä TST RP80 recon pack Litt overkill kanskje, men justerbart og modifiserbart i det uendelige.

Supert, takker for svar. Da skal jeg titte litt på det lokale apoteket før jeg tar turen

Jeg har også Exped mesh organizer, og er forholdsvis fornøyd. Et mye billigere alternativ er å kjøpe vaskeposer beregnet for bh etc (tror de finnes i forskjellige str), for så å evnt putte de i pakkpose/plastpose etc. Men selvfølgelig er det bedre for "turimaget" å svi av litt penger på sportsbutikk enn å kjøpe vaskeposer for undertøy på lindex😉

Kovea Spider er en lett og kompakt brenner som (i følge internett) har en bredere varmespredning enn det ser ut som. Krever selvfølgelig vindskjerm. Ellers er jo trangia en slager for matlaging . Har laget fløtegratinegte poteter (minus gratinert biten) i min uten problemer.

Picaridin er det samme som Icaridin, som finnes i bl.a. det velkjente Autan myggmiddelet. På meg er det svært effektivt, minst like effektivt som DEET, og i følge mange rapporter er det betydelig mindre helseskadelig. Og det er mye mindre grisete og klissete enn DEET, og snillere mot plast og klær.

En tur opp i heia. Da ble det endelig en tur til Blåfjellenden i år også. Det betyr vanligvis at sesongen i heia er i gang, men i år ligger fortsatt snøen de fleste plassene. Selv om det minker kjapt med de sommertemperaturene vi har nå. Jeg hørte at noen fortsatt planlegger skiturer innover mot Sandvatn, og det betyr at turen der får utstå en stund til. Den turen gå normalt en uke eller så, sener en den første inn til Blåfjellenden. Jeg husker et år da første turen gikk 19. juni, i år blir det minst en uke senere. Når de høyeste hyttene i heia fortsatt er innesnødd, vil det muligens passe å ta en tur til en av de lavereliggende hyttene. Nå har jeg vært på Skåpet – hele to ganger, så hva med Viglesdalen? Viglesdalen ligger på litt over 400 moh, og det er helt sikkert snøfritt. Det kunne bli en skikkelig flott tur oppover liene mot Viglesdalsvannet og inn til hyttene. For oppe på flate moen ligger det i dag tre STF hytter. Den første – og minste – fra 1927, den neste ble bygd i 1991, og den siste nye i fjor. Det mangler i hvert fall ikke sengeplasser i Viglesdalen, men så er det også mange som dra dit. Veien opp mot Viglesdalen er litt spesiell. Det er «vei» og ikke sti, men ikke en vanlig kjøre- eller kjerrevei. Det er murt opp trapper og lagt til rette for å få sauedrifter til heis. Brua over elva, er delvis murt av store steinen og er et «kunstverk» langt inne i heia. I siden over Viglesdalsvannet går det ras om vinteren. Tidligere var det Statens Vegvesen som vedlikeholdt veien, og det står fortsatt «rasfare» skilt langs stien. Jeg gikk i sporene av sauer på vei innover og oppover. Det var et par drifte foran meg. På hytta var det to karer, og hadde en liten pause. Det var såpass varmt at sauene hadde behov for å ta det med ro før de tok fatt på bakkene oppover «Benkene» mot Stegjadalen og videre mot Stakken. Det er etterhvert blitt såpass dyrt å frakte sauene med bil til Nilsebudammen for så å drive de den korte veien til Nilsebu, at det igjen er sauer som drives fra Nes og opp til Nilsebu. To lange dager i heia. På en dag som den jeg var der, er det bare kjekt, men i regn og dårlig vær, så kan det være surt. Sommer, sol og blå himmel. Ikke et vindpust omtrent på vei oppover. Det ble varmt. Heldigvis var det skygge enkelte plasser, slik at det var mulig å kjøle seg litt ned. Det hadde selvsagt vært mulig å ta et bad – i isvannet. Det holdt antakelig ikke mer enn 5-6 grader. Alt for kaldt for meg. På vei oppover kom jeg til å tenke på en av de første turene her. Da så jeg og Bestyrerinnen bergfruen i all sin prakt oppe på en stein langs Viglesdalsvannet. Jeg kikket bort på den første steinen jeg møtte i det jeg kom over brua øverst. Og der sto bergfruen dette året også. En kjekk ting å se. Det er letter å gå nedover enn opp. 300 høydemeter nedover er bedre enn de samme oppover. Det var også kommet en liten vind mens jeg hadde pause i hytta. Selv med litt stive bein, ble det en grei tur tilbake til bilen. Turen er ikke mer enn 7 kilometer, begge veier 14, men det er god sti «vei» og mye å se på oppover mot Viglesdalen. I «gamledager» - for 20 år siden, sto det to timer på turen – en vei, i dag er turen merket med tre timer. Noe som er en grei tid i godt selskap. Med bil gjennom tunnel, og motorvei omtrent halve veien, gikk det bare litt over en time fra Klepp til Nes, selv om det var omtrent 80 kilometer. En helt grei biltur – uten å vente på ferjer. Les hele artikkelen

Jeg har vest på mine, selvom ho ene er en kløpper på å svømme. Mye kan skje, og jeg syns håndtaket på vestene er helt ypperlige for å lempe opp hundene fra vannet og opp i kajakk/kano

Jeg har alltid hatt med vest til min hund, men den har blitt brukt når det har vært de aspektene du nevner, langt fra land, kaldt vann, lange kryssinger og stryk.

Spekemat, både skinke og pølser. Egg tåler det meste hvis du klarer å ikke knuse dem. Mat som røkt; ikke bare med røyksmak ! Tåler også mye.

Jeg utforsker fortsatt nærområdet i min nye hjemby, denne gang med en overnattingstur til Sildpollheia, nord-øst for Svolvær i Lofoten. Nå som snøen er smeltet er det plutselig uendelig med stier og områder som er tilgjengelig for vandring. Video fra turen (ca 12-minutter):

Jeg endte med å ta utskrift av to 1:25,000 kart. Oppdaget mot slutten at jeg hadde tatt med meg feil deler, og måtte ty til navigering med mobil den siste delen av turen. Vi fant da nærmeste grus-sti, og fulgte den i retning Kjelsås. Det hadde seg dessverre slik at min turkamerat manglet sekk til å bære store deler av eget utstyr, så jeg fylte sekken min med 2x underlag, 2x sovepose, telt, og mer til. En generaltabbe jeg gjorde var å fylle sekken med en 2.5L drikkeblære. Jeg fylte denne til randen både på dag 1 og 2, men i retrospekt innser jeg at det hadde vært bedre å bruke en nalgene drikkeflaske eller camelbak chute. Med på turen hadde vi 3x real turmat (2x ble spist), 1 kg med nøtter (0.75 kg ble spist), 150 gr sjokolade (150 gr ble spist), noe havregryn med tørmelk og sukrin, noe annen snacks og en liter med vin på kartong. Sekken min veide til slutt 19.5 kg, og hans veide 7 kg. Vi tok buss klokken 15:55 fra Oslo Bussterminal (rute 126), og gikk av to stopp før Stryken stasjon. Vi hadde noen startproblemer, da det var en elv som måtte krysses for å komme til punktet hvor gpsen er plottet fra. Vår første tanke var å bruke jernbanelinjens bro, men vi oppdaget raskt noen skilt som advarte oss mot høyspentledninger. Selv om risikoen for å komme til skade ble ansett som relativt liten, fant vi ut at det ble for dumt om turen (og livet) allerede skulle ende her - Noen kan kanskje komme med noen innspill om det faktisk er "ufarlig" å gå langs jernbanelinjen såfremt vi tar forhåndsregler? Videre forsøkte vi å gå oppover elven, men vi så ikke umiddelbart noen steder hvor elven ble smalere. Løsningen ble å gå tilbake til start, gå noen km langs med europavei og bro, klatre over et viltgjerde, for så å følge veien til vi på nytt befant oss hvor vi en gang var, men på andre siden av elven. Og så bar det av gårde med turen. Midtveis på dag 1 gjorde jeg en feil med navigeringen, og plutselig var vi av ruten. Men mens vi gikk, fant vi både et sted hvor vi kunne slå camp (Finntjern) og hvordan vi kunne komme oss tilbake til den originale ruten. Mot slutten av dag 1 begynte jeg å få gnagsår på høyre hæl, noe jeg tror at kommer av 1) for stramt knyttede sko, og 2) sand (eller noe annet) som har vært i ullsokken. Mot slutten av dag to (dvs. i 15-tiden), begynte beina å verke. Anklene kjente nok på belastning av ryggsekken, og føttene var blitt litt hovne, så skona var litt små. Jeg har lest litt på forum at mange anbefaler trail running shoes fremfor hiking boots. Noen som kan uttale seg om dette? For min egen del, brukte jeg noen mid height salomon sko (ala Salomon Quest eller X Ultra 3 mid). Jeg har også noen M77, men tenker at de er litt ekstreme å dra på tur med, med mindre man skal på jakt? Dagen etter hjemkomst, var hælene vonde/knuste (som om jeg skulle hoppet fra 2-3 meter, og landet med hælene på asfalt), men dette ga seg etter en dag. Jeg har enda gnagsår på høyre fot (dette løste jeg på turen ved å legge sportsteip over, og da kjente jeg ingenting), og begge storetær er i ferd med å bli blå (fra at skona føltes små mot slutten av turen). Jeg håper å komme meg på ny tur om en uke eller to. Takk for alle tips! Jeg legger ved noen kart fra turen. Ved Søndre Movann skulle vi egentlig valgt en kurs som gikk østover, vi valgte istedenfor å følge grus-sti mot Maridalsvannet, og Kjelsås. Planlagt rute: https://ut.no/tur/1112351/gamle-hadelandsvei-fra-arvoll-til-stryken/kart#14.03/60.03649/10.83419

Får si som min gamle sjef alltid sa. Et firma er aldri bedre enn sine ansatte. Og det er i aller høyeste grad gjeldende for Helsport. De ville ikke hatt en sjanse hadde det ikke vært for trivelige, løsningsorienterte og kompetente folk ute på Melhus. Slik drift passer ikke inn i storkonsern drift. Og jeg frykter virkelig at dette er starten på nedtur for helsport. For min del har helsport stort sett blitt foretrukket framfor andre leverandører nettopp pga. God kunde kontakt, løsningsorientert og man føler man blir hørt. Og ikke minst en vanvittig god (og rimelig) service.

Spørsmålet "hvor mange kjeler trenger du?" henger sammen med spørmålet "hvor mange brennere trenger du?" - i hvert fall for meg Til en bitteliten BRS3000 (25 grams bråkebøtte av en gassbrenner) hører en bitteliten 0,6 liters alukjele som også kan brukes som kopp. Til en litt større FMS300T (45 grams bråkebøtte av en gassbrenner) hører en foldbar 1,4 liters kaffekjel i aluminium og silikon. Til en enda litt større Windpro 2 (187 grams stillegående og bred gassbrenner) hører en ca 1,1 liters alupanne med høy kant og lokk. Til en enda større Svea 123R (klassisk bensinbrenner med helikopterlyd) hører en 0,9 liters alukjele med pannelokk. Til en enda større Coleman 442 (stillegående bensinbrenner med amerikansk automatstart) hører en 1,9 liters kakeboks som har fått nytt bruksområde. Til en Toms Woodsove eller Littlbug-kopi (sprakende kvistbrennere) hører en 1,8 liters titankjele (plass til både brenner, tørr opptenningsved og mer til). Til en selvmekket Fancee Feest (14 grams eller 25 grams lydløs spritbrenner) hører en ganske bred 0,8 liters alukjele med pannelokk. De andre kjelene mine trenger jeg egentlig ikke

Det er sti på begge sider av Roastensjøene, men de er ikke merket på noe vis. Jeg vet ikke om det er greit å vade over ved innoset i Øvre Roasten, men det er en mulighet noen hundre meter lenger oppe, i Grislehåen, like ved oppsynshytta der. Jeg ville heller hatt camp 1 på sørbredden av det store Røvoltjønnet. Fine plasser på og ved det lange neset der, dvs at dere følger stien på sørsiden av det vannet. Følger dere stien på sørsiden av Roastensjøene og sørsiden av Nedre Røa bør dere også prøve å fiske i Vassviktjønna og Svarttjønna. Stien på sørsiden av Nedre Røa er ikke merket på kartet, men den er svært tydelig. Den brukes av de som bærer kanoer/kajakker langs Nedre Røa og starter omtrent ved hytta lengst nordvest i Nedre Roasten, i vika der. Det er lagt ut klopper å gå på på myra sørvest for Svarttjønna. Denne stien langs sørsiden av Nedre Røa gir også gode fiskemuligheter i håene nedover da stien går tett på elva i motsetning til T-stien på nordsiden. Vading over Røa like nedenfor oppsynshytta i Grislehåen: