Vinnerliste

Jeg utforsker fortsatt nærområdet i min nye hjemby, denne gang med en overnattingstur til Sildpollheia, nord-øst for Svolvær i Lofoten. Nå som snøen er smeltet er det plutselig uendelig med stier og områder som er tilgjengelig for vandring. Video fra turen (ca 12-minutter):

Gikk Kløvstien i dag. Gammel ferdselsåre mellom Romsdal og Sunnmøre, beliggende i samme fjellmassiv som Trollstigen, og delvis i samme trasé som denne veien. Lite trafikk. Knallvær.

Fra ei nydelig sommernatt under åpen himmel.

Det er ikke lett å finne plass for seg selv langs Oslofjorden nå i sommervarmen, men den som leter.......

Gammel tråd, men likevel: Tester ut dette teltet med og uten innertelt før tur. Det eneste jeg kan se litt negativt med slike telt er døråpningen i forhold til regn. Tarp er selvsagt en mulighet, men den kommer da i tillegg til teltet i sekken. Men uansett har jeg med meg en lett regnponcho, så jeg ville finne ut om denne kunne brukes som en slags "baldakin" over døråpningen. Hetta over toppen, og bardunert i begge ender. På nye versjoner finnes det et borrelåsfeste for regntak (ekstrautstyr), men det koster jo en tusenlapp ekstra. Slik ser det ut her i hagen:

Mye bra som er nevnt her. For å oppsummere det jeg synes du skal fokusere på Oppsøk en forhandler, gjerne en som er eller har børsemaker. Hagle må passe godt, så det er veldig greit å få prøvd litt i butikk, samtidig som du kan få litt forklaring og gode råd. Kaliber 12 er nok en fordel. Først og fremst mtp. trening. Som nybegynner bør du skyte en del, og det er dumt hvis pris og tilgjengelighet på ammunisjon blir begrensende for treningsmengden din. Fokuser på dobbeltløp. Det er veldig lite en halvautomat gjør bedre, og ganske mye den gjør dårligere. Bare noe så banalt som å enkelt kunne brekke våpnet ved forsering av hindringer eller vanskelig terreng er en kjempefordel. Kjøp heller en brukt kvalitetshagle enn å falle for fristelsen å kjøpe ny (tyrkisk) budsjetthagle. Forskjellen er år og dag. Og verditapet på en kvalitetshagle fra en anerkjent produsent er mye mindre, i tilfelle du finner ut at dette ikke er noe for deg. Som moderator på kammeret.no skal jeg være den første til å innrømme at det er vanskelig å søke i forumet. Her er ett google-søk på Kammeret.no hvis du vil gjøre mer research: https://www.google.com/search?q=første+hagle+dame+site%3Akammeret.no&oq=første+hagle+dame+site%3Akammeret.no&aqs=chrome..69i57.7023j0j4&sourceid=chrome&ie=UTF-8

Sammen med Bestyrerinnen over snø og fosser. Det ble ingen tur til Blåfjellenden i påsken, for første gang på mange – mange år. Våren var lang og kald. Det kom nysnø 17. mai oppe i heia. Normalt er det sesongåpning rundt 1. juni. I fjor var vi innover 12. mai. I år var det full vinter i begynnelsen av juni. Så kom høytrykket med sol og varme. Bestyrerinnen bestemte kvikt at vi måtte inn til hytta og få orden på tingene. Spørsmålet var hvor mye snø som ligger igjen, og hvor stor Fossebekken er. Vi bestemt oss for å ta innover søndag 14, juni. En flott dag, selv om det blåste fra øst. En stiv bris. Dagene før hadde det regnet, og med varmen ble det både snøsmelting og regnvann. Jeg trodde det ville være mulig å komme over Fossebekken... Vi planla og bli på hytta i tre, muligens fire dager. Fra søndag til onsdag. Det betød mer i sekken enn til vanlig. I tillegg kom det en del ting som måtte innover. Korona krever litt annet enn til vanlig på hytta. Engangsvaskefiller, klor og engangshansker. Både Bestyrerinnen og jeg hadde tunge sekker. Oppover første bakken – Oleskaret opp av Hunnedalen, var det nå bar sti. Ikke en snøflekk i stien. Det pleier alltid å ligge en fonn igjen. Det var mindre snø nede i «lavlandet -mellom 600 moh til 750 moh enn det pleier på første turen. Oppe i høyden fra 750 moh til 900 moh, var det mer snø igjen enn vanlig. Heldigvis startet vi tidlig, det smeltet godt utover dagen. Fossebekken gikk stor. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt på meg billigcrogs og Bestyrerinnen var bestemt på at de skulle med i sekken. Selv om sekken egentlig var tung nok allerede. Nå veier ikke et par plastikksko veldig mye. De kom godt med. Fossebekken var stor og det buldret mye vann nedover lia. Hadde jeg gått alene, hadde jeg antakelig snudd. Med to ifølge går tingene mye lettere. Det var av med fjellskoene og på med plastikk og ut i fossen – bokstavelig talt. Ikke nok med at mye vann rant fort, det var i tillegg svinekaldt. Det gjorde skikkelig vondt. Vi kom over. Det tok ikke lang tid før vi igjen var varm i beina. 1/3 del av turen innover heia gikk på snø. Den var fast og grei å gå på – for det meste. Det skumle er at det ikke er mulig å se hulrom under et tynt lag av snø, så det blir noen gjennomtråkk. Helst helt inn mot barmark. Her går jeg veldig forsiktig. Det er tyngre å gå i snø, spesielt når det er over 20 grader. Det øverste laget blir såpass løst at det er omtrent som å vasse. I skråninger er det vanskelig å få skikkelig feste, så det blir å sparke foten inn i snøen. Litt tyngre enn vanlig det også. Halvveis innover ligger det et vann på 860 moh. Stien går langs vannet og over «Saftbekken». Her er det snø som dekker. For å komme fram gikk vi over bekken på snøen, og kunne høre vannet under oss. I tillegg er det en ur, som også var dekket av snø, men med lite snø mellom steinene. Det var heldigvis mulig å gå under ura på vei innover. Rett før bakken ned mot Blåfjellenden krysser stien et vad. Her var det heller ikke mulig å komme over uten å ta av skoene, og også her var vannet kaldt.... Heldigvis var vannstanden minket betraktelig i løpet av to dager med sol og varme. Vi kom tilbake til bilen uten å ta av oss på beine i det hele tatt. På hytta ble det jobbet. Det tar tid å vaske og støvsuge to bygg + dass, og ikke minst å skifte på over 40 sengeplasser. Snøen hadde minket merkbart i løpet av de dagene vi tilbrakte på hytta. Vi gikk tilbake på tirsdag, da var jobben gjort, og hytta er klar for sommersesongen 2020. Det gikk helt greit å komme seg tilbake til bilen. Tre dager i heia, i strålende sol, omtrent ikke en sky på himmelen og sommer på terrassen. Det er ikke ofte vi er så heldige å få oppleve slikt. Les hele artikkelen

Da må denne artikel omtrent had samme utgangspunkt som Aftenposten, hvis det er noen år siden. Uten å starte en for-debatt, så blir jeg ganske mistenkelig, når jeg nå om dager ser dyrt spesialfor for engelske settere, spesialfor for pointer mm dukke frem. Og de utrolig mange tilfeller av for-allergi hos hunder. Det er samme rovdyrfordøyelse, ellers skal man kanskje heller se på avlen. "Jeg har svigerforeldre som har tre Bernere. De får kiropraktorbehandling ved behov, akupunktur, den ene har gullnål i den ene poten mot smerter og tror den ene fikk noe healing også (trøste og bære). Glad vi har hamster..." Med al respekt for dine svigers, så antydet jeg noe om overbehandling. (Guld implantater i rygge på hunde med prolabser var på mote en periode hos "Fiffen". En av mutterens siste hunder fikk prolaps i ryggen og lam i bakkroppen. Hun prøvde 1. gang med veterinæren. Da det kom tilbake var det avliving. På det tidpunkt var mutteren en gammel "hundetante" dame, men visste altså, når tiden var inne. Pommeraninen fra Thailand?? Det blir litt feil å sammenligne priser derfra. Og jeg er egentlig motstander av både rasehunde og gatehunde import fra utlandet.Pgr. av sykdommer og falske sertifikater. Det er masser omplasserings hunder i Norge, og endelig vil jeg da promovere de norske hunderaser, som det er for få av: Lundehund, Buhund, Halden støver mm. Elgen

Hei Aftenposten hadde en artikkel d. 8.6.2020 s. 19-20: Et hundekjøp kan bli rådyrt: https://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/i/b5A9ze/et-hundekjoep-kan-bli-raadyrt-denne-familien-gjorde-alt-riktig-mener-e (Krever abonnement for å lese!) Artiklen kan skræmme enhver potensiell hundkjøper på økonomien! Med mellomrum kommer tilsvarende artikler om prisen på en baby det første året. Premissen er altid at det anskaffes en høyglansforkromet Emmaljunga luftgummihjuls pelsforet barnevogn fra ny og tilsvarende med annet barneutstyr og -merkeklær. Babyen er selvfølge fullstendig likegyldig overfor dette og ligger like gjerne i fetter Antons avlagte barnevogn! Nå, men hund: Altså valpe/hunder fås fra 0 kr for blandingsvalper/omplasseringshund til iflg dagens Finn.no: 28.000 kr. for en pommeranian valp! Blandingshunden Labradoodle skal visst være ganske dyr selvom blandingshund - uten at jeg dog har funnet prisen. Nevnte familie har anskaffet en Bichon valp (normal pris iflg Finn.no ca.10.000 kr, men opp til 20.000 kr). og det har så kostet dem rett under 40.000 kr de første 4-5 måneder med seng, tepper, skåle, bur hjemme og i bil samt veterinær!! Vet. er selvfølgelig ganske dyr, men det er store prisforskjeller!! Så finn den riktige. Og de første måneder bør det bare være en vaksinasjon, som valper normalt leveres med. Vet. foreningsleder Moseng påpeker ganske riktig at mange - alt for mange - raser er befængt med innavlsproblemer: alle kortsnuter, utstående øyne, KingCharles med for små hoder til hjernen mv. og der av følgende Vet.utgifter. Se endelig BBC's skremmende documentary og oppfølgeren om innavl, hvis dere kan finne den på nett/youTube via: https://en.wikipedia.org/wiki/Pedigree_Dogs_Exposed I oversikten oppgir Aftenposten veiledende pris for Valp: 15-20.000 kr. kanskje litt i overkant. Utstyr startpakke: tepper, 2 bure, seng, halsbånd, bånd mv. 6.000 kr. Løpende pr. månedtil hundeposer mv. ca. 200 kr. ?? Hunde bæsjer ca. 2x dagen a max 0,5 kr = hundeposer for ca. 30 kr/mdr Mat: i gjennomsnitt 800 kr./måned Forsikring: ca. 500 kr/mdr = 6.000 kr i året? I alt ca. 1100 -1.600 kr pr måned. ved levetid på 10 år: 130.- 200.000 kr. iflg Afteposten Jeg burde jo være ruinert nå med 2 huskyer!! Jeg kjøper Vom i den lokale hundebutikk, fordi jeg ikke har stor fryseplass for ca. 25 kr/500 g pølsen, som holder 3 dager til 2 hunder + kraftfor: Pr måned for 2 huskyer: ca. ca. 700 kr inkl diverse snob. dvs. 350 kr for 1 relativ stor og altetende hund!! I hundebutikken kan jeg jo se priser på halsbånd med swarowsky diamanter og hundeklær mm. til exorbitante priser. Hunden bryr sig faktisk ikke om det. Slett ikke klær! Tynnpelset hund skal selvfølgelig ha et dekken, men det kan jo være lurt å kjøpe hund med pels tilpasset norsk klima uansett! Kjøper man hundetepper, seng mm. hos fx Biltema, Jysk, Jula, så kan man kanskje diskutere kvalitet, men jeg har faktisk noe derfra og kjenner holdbarhet - også fra min gamle buhund som ble 17 år. Den hadde 2 lærhalsbånd og 2 sporseler gjennom livet. Jeg syr så selv bånd av nylonwebbing eller spleiser av fortøyningstau med BG kroker eller svirvel karabiner fordi jeg ikke kan kjøpe det ferdig, som jeg vil ha det. Bur fås fra ca. 500 kr til småhunder, men veterinærer har da nylig kritisert utstrakt bruk av bur hjemme. Mine huskyer beveger sig fritt rundt i huset har et par sacco senger og har hule under sofabordet. Bilbur er selvfølgelig bra sikkerhet og kan gjerne være ganske dyre, hvis man ønsker det. Jula priser: Hundeseng: 250 kr, teppe: 100 kr, hundeposer 240 stk 60 kr = 0,25 kr /stk (Voksen bæsjer ca 2 ganger dagen, valper hele tiden!) Bra klotang 60 kr.. kam, børste 30-50 kr. Jeg kan godt finne spesialkam i hundebutikken til 500 kr!! Jeg tror ikke at den er bedre. Halsbånd i lær 100 kr. Kobbel i lær 300 kr. Avlær hunden å bitte i kobbel! Det er en uting! YoYo kobbel hvis man liker det - husk, at det er stoppknapp på det! Faktisk originalt Flexiband hos Jula: 200 kr. Rustfri mat og vannskåler 25-30 kr stk. Hunden vil like gjerne ete av en plastskål/isboks, gammel gryte, som du kanskje har i forveien. Min startpakke blir altså ca. 2.000- 2.500 kr. Jeg har selvfølgelig trekkseler og -liner og karabinkroker til huskyene, men det blir likesom noe annet enn vanlig hundehold. Men trekkseler til ca. 500 kr bruker de kanskje 2 av i levetiden. Da elginnnen er gammel klatrer har vi huset fylt med merkelige karabiner. Hundeforsikring. Da jeg fik huskyene sjekket jeg og det ble veldig dyrt og de har mange unntak og dekker som regel ikke i hundens siste leveår, hvor de sikkert blir mer syke like som oss andre. Anskaffer man sig sunde hunder/raser kommer man til å betale mer til forsikring enn til veterinæren. Jeg spurte veterinæren, da jeg fikk hundene. Hun svarte: du fik dem fra Petter? Så trenger du ikke forsikring, sett mindre av til vet. hvert år enn til forsikring. Jeg sørger for vaksinasjoner og tannrensning. Gjennom 7-8 år har det ikke vært annet enn en tjuvparring, hvor det ikke passet med valper. Kloklipping bør man som hundeeier kunne klare selv. De misliker det som regel, men det går bra. Hunde lever lenger nå enn før, bl.a pgr av bedre foring, men også fordi mange kanskje får overbehandling hos veterinæren. Det skal man nøye overveie, hva som er et verdig lengere hundeliv- og en hund skjønner ikke alle pinslene den må igjennom ved store operasjoner, hvor den kanskje ikke får det bedre. Altså vil jeg avvise artiklen som skremmende vås, hvis man bare tenker sig litt om. Elgen

12 år er imponerende, Slik mitt ser ut kommer det til å var en brøkdel av den tiden. Men, det ser jo nesten ut som om det kan ha kommet noe på tennstålet som har korrodert det mye mer enn det naturlig skal?

12 år, ikke dårlig, men tennstål er så billig at jeg ser ikke helt poenget med å tenke på det. Mister mine før de blir så gammel. Men til saken. Slik rust kommer du vel ikke utenom, for fuktighet er det alltid i lufta. Du kan selvsagt smøre tennstålet inn med vaselin eller olje for å beskytte det mellom hver tur, men må du også gjøre det rent får du skal ut igjen, ellers får du vel et svare strev med få gnistregn av det.

Eg har jo nett kjøpt meg ein Hennessy Explorer! ❤️ Mellom anna fordi du sa pene ting om den! Testa den natt til i går, og det var fint, det. Eg testa hyttebooking mest for å teste. Nysgjerrig, vøtt.

Eg tenkte det var dekka i den meir generelle setningen min, men greit med ei presisering. Og det med å ikkje ha noko rett over brennaren, gjeld alle brennarar uansett alder og brennstoff.

Det er ikke tiden som er viktig, det er at den blir varm nok. Tiden vil variere veldig med om du tenner den inne på kjøkkenbenken eller ute i vind og regn. Et triks jeg bruker er å slippe parafin inn i brenneren til jeg ser det piple ut av dysa (steng med en gang da parafin under forvarming soter fælt). Når du forvarmer vil du høre når parafinen som du slapp inn i brenneren koker. Det vil suse et kort øyeblikk som brenneren gjør når den er i gang. Du kan også ofte se det som lyst grå røk som kommer ut av brenneren. Når du hører/ser dette er brenneren varm nok. På denne måten vil du skaffe deg erfaring med hvor mye rødsprit som må til under de forskjellige forholdene. Til å begynne med tar du i så mye rødsprit at du er sikker på at det er nok (det er ikke mulig å forvarme for mye). Etter hvert som du opparbeider deg erfaring reduserer du på rødspriten til så mye som du har lært deg at behøves (pluss litt til for å være sikker). Et annet triks jeg bruker er å ha rødspriten for opptenning i en sånn flaske for munnskyllemiddel som har et lite målebeger i åpningen. Målebegeret fylles ved å klemme på flaska. Typisk bruker jeg ett målebeger rødsprit til forvarminga når jeg er innendørs, to utendørs i stille vær og tre i vind. Disse flaskene er også helt pottetette og de er solide. Jeg har ei som jeg har brukt i minst 20 år, sikkert lengre. Eneste ulempen er at du må skylle munnen med de greiene som er oppi flaska når du kjøper den til flaska er tom, og de greiene der smaker ikke godt.

Tenk at folk samlar på primusar, då. Eg har ein sak frå Høvik, eg, faren min fekk han i konfirmasjonsgåve, og sidan han var fødd i 1936, vil eg tru han fekk primusen sin i 1951. Då eg opna han førre veke kom det masse parafin piplande ut frå toppen, det var tydelegvis trykk i han. Er det noko eg bør vere uroa over? Eg har i grunnen berre brukt gass- og bensinbrennarar, eg, så er litt blank på slike greier ein må forvarme med raudsprit. Det er jo litt artig om han framleis funkar.

Ja, min erfaring med diverse hundreogellevere er at stillebrennere krever lengre forvarmingstid enn bråkebrennere (her snakker jeg om parafin). Og om man åpner litt for tidlig på en bråkebrenner så flammer slår opp, går det seg til etter hvert og da brenner den fint. Det er sjelden man må forvarme på nytt.

For noen uker siden fulgte jeg en pakke fra USA, og litt avhengig av hvilket sporingssystem jeg brukte fikk jeg forskjellige resultater. Bl.a. påsto et system at pakken hadde kommet til Norge men blitt sendt tilbake til USA, for så å bli sendt hit en gang til. Det var feil, men det tok ganske lang tid fra den kom til Norge før jeg fikk den.

Må ikke forveksle come and shop påsan med shop and come 😉🤭

Eg brukar alltid berre ull: to sett trøyer, og så skifter eg når eg er ferdig med dagen. Superundertøy stinkar berre eg ser stygt på det. Under pauser kler eg på meg med ein gong, då kan ein godt ta den tørre inst og så ta den blaute utanpå, det funkar, men då må ein jo av med alt i mellomtida. Mi erfaring er at det ofte er BHen som er blautast og kaldast, og at den må AV dersom eg skal halde varmen. Eg brukar BH frå Northern playground med glidelås, dei er ganske greie å skifte med kleda på også, og ofte synest eg det går greit å ikkje skifte den sveitte t-trøya viss eg berre har fått tørr BH. Elles kan ein sjølvsagt berre droppe heile BHen, om ein ikkje har veldig stor byste. Eg har ikkje det, og i det siste har eg rett og slett gått utan, det blir SÅ mykje mindre sveitt. Men, haha, eg oppdaga at eg brått får sveitteflekkar UNDER puppen, for den sveitten har tidlegare gått i BHen og har stoppa opp der. The things ein lærar seg, altså.

Vi skal gå fra hytte til hytte i sommer i Erfjordheiene og jeg har bestilt to senger i hver av de (to selvbetjente og en ubetjent). Så, på de fleste hyttene til Stavanger turistforening så betaler man bare for sengene. Skåpet og Fjøløy f.eks. booker man hele hytta.

For å si det mildt. Er helt grønn på telting, så dette blir er krasjkurs har jeg en mistanke om. Masse brikker som skal på plass, så jeg tror jeg må ta en del på sparket underveis tror jeg. Synd, men jeg begynte planleggingen ganske sent så det er min egen feil. Heldigvis så går denne ruta gjennom tettsteder og byer av og til og jeg har mulighet til å avbryte og ta transport hjem om det skal skjære seg.

Da er brenneren mottatt og testet. Må si det fungerte utrolig bra. Akkurat nå kan jeg egentlig ikke skjønne hva mer jeg kan trenge fra en kvistbrenner, men det kan jo dukke opp ting etterhvert Det ble en usedvanlig trivelig lunsj på hjemmekontoret i dag

Vet ikke hvor du holder til i landet men anbefaler deg å reise til noen som er gode på tilpassing av børser først som sist. Det er mye (!) artigere å skyte med ei hagle som er godt tilpassa. Anbefaler også å kjøpe kaliber 12 hagle, mange damer som får anbefalt kaliber 20 hagler men begynner du å f.eks å skyte litt leirduer og reiser rundt på skytebanene er kaliber 12 ammunisjon stort sett både billigere og lettere tilgjengelig. tror forøvrig du får bedre våpenråd på kammeret.no

I Pinsen gjennomførte jeg en kultur-historisk vandring gjennom Oslomarka, hvor målet med turen var å følge de gamle ferdselsveiene som forbinder Hakadal med Maridalen, Maridalen med Lommedalen og Lommedalen med Ringerike. Disse ble brukt til å frakte jern, samt å være ferdselsveier, til og fra Oslo. Turen gikk fra Hakadals Verk til Sundvollen. Her er en bloggpost med første vei ut, som var Greveveien, som knytter Hakadals Verk med Maridalen: Oslomarkas gamle ferdselsveier: Greveveien (https://tarjeiskrede.blogspot.com/2020/05/greveveien.html)

Lørdagstur sammen med Sigbjørn og Anne Lise. Noen av oss turfolk, er så heldige å ha venner og familie som også liker å gå tur. Når disse også er med i en turgruppe som stadig finner nye turmål, så «drypper» det også litt nye turer på andre. Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise, er slike kjekke folk og denne lørdagen ville de ha oss med på tur. Til Brekko og Karten. Karten lyder kjent, men den jeg først tenker på ligger på Høgjæren og ikke i Brekko. Brekko er kjent. For meg blir det oftest med ski på beina i dette området. Nå ville Sigbjørn ha oss med på tur inn i området. Helst på stier som jeg aldri har beveget meg langs. Bestyrerinnen var straks klar for å dra oppover til Madlandsområdet og spesielt siden det ville bli en helt ny tur. Den siste tiden har det vært lite snakk om været. Vi har hatt enkelte dager med regn, men stor sett har det vært en flott periode, med mye sol og god temperatur. Denne lørdagen var det også meldt om sommertemperaturer og noe sol, men vind. Og ikke bare vind, men sterk vind. I skogen ville det ikke være noe problem, men oppe i høyden kunne det bli litt tyngre å gå bekkene med sterk vind imot. I tillegg så bråker vinden rundt ørene, slik at det faktisk «stresser» meg litt. Vi kjøret sammen opp til den nederste parkeringsplassen i Brekko. Her var det meningen å gå veien (lysløypa) det første stykket opp mot Stangebudalen, hvor det går en merket sti innover mot Karten. Veien går forbi skytebanen, og her kom vi ned å en sti litt tidligere i år, da vi var på turorientering i området. Hva om vi tok denne stien opp til»veien». Det ville være et lite stykke vi ikke har gått ned denne stien, men det ville være kjekt å bli kjent med den i sin helhet. Stien var flott den. Mye oppoverbakke, vi skulle jo tross alt opp 2-300 høydemeter. Stien var merket med røde «brikker» som var hengt opp i trærne. De var lette å få øye på, om vi bare så høyt nok opp. Litt uvant for oss som er vant med nødlinger og merker på stein nede på marka. Oppe på veien gikk vi der stien tar av mot Gloppenuten og fortsatte et stykke til neste «avkjørsel» hvor skilt viste vei innover mot Karten. Etter en liten bakke, var vi oppe i høyden, og fra der og omtrent til bilen bar det bare slake opp og ned . Selv opp til Karten var det greit å gå. På toppen kom dagens overraskelse. Det blåste. Stikker og strå. Vinden på toppen kom opp mot storm – over 22 meter i sekundet. Det var vanskelig å holde balansen, og for ikke å blåse ned i Urdalen holdt jeg meg et stykke fra kanten... Nede ved stidelet hvor vi gikk opp og ned til Karten. Hadde vi tre valg tilbake mot parkeringsplassen. Den lengste mot Foss før stien svingte mot Urdalen. Til langedalen og videre til Urdalen og rett mot Urdalen. Det er ikke så veldig forskjellig lengde på disse. Vi valgte den som gikk via Langedalen og til Urdalen. I følge kartet er det ikke mer en omtrent 2 kilometer ned til veien. Vi fulgte et svakt tråkk. Men med merker, og hadde ikke problem med å finne fram. Muligens 50 høydemeter nedover fra toppen Et heller slakt terreng. Nede ved lysløypa, fulgte vi den vanlige veien til parkeringsplassene og bilene. Alt i alt hadde turen tatt omtrent 4 timer, men med noen pauser, og en del stopp for fotografering og for å se oss om. Terrenget var virkelig noe å ta med seg inne ved Karten. Ikke som det vanlige heieterrenget, men med småvann, enkelte bjørker og furuer. En åpen slette med god sikt og med Gloppenuten dominerende mot nordøst. En kjekk ny tur i et litt uvanlig terreng. Les hele artikkelen

Jeg har kjøpt endel billige tynne trøyer i avdelingene for trening. Altså syntetiske treningsplagg for jogging og slikt. Disse er ofte billige, slitesterke og mange av plaggene er satt inn med middel som avhjelper endel på den værste lukta. Disse tørker også superraskt opp igjen, kan nesten bare vifte den noen runder over hodet så er de tørre igjen. Eventuelt kan de vaskes litt i en bekk eller tjern og er tørre på kort tid.

Planla en tur fra fredag kveld til søndag. Sekk pakket med nok mat til 6 måltider (5x Real + 1 pose pasta carbonara). Hadde også med kakao til 5 kopper, en pose med chilinøtter (230 gram), brustabletter, litt sukkerfri drops og et par Rett-i-koppen. Smør var også med, til steking av planlagt fiskefangst. Første gang i akkurat dette området. Startet å gå 18:30 fredag kveld. Ingen stimerking, så gikk etter kart lagret i hodet. Gikk opp Ormsetdalen etter skogsvei, til jeg kom til en hytte. Fra der var det antydning til en sti som jeg fulgte et stykke. Var utrolig slitsomt med stekende sol. Når svetten renner så mye at man får det i øynene og det begynner å svi, er det egentlig litt for gæli for meg. Etter litt over 2 timer var jeg kommet frem til planlagt område (Storvasslifjellet). Slo camp ved et lite vann ved Ramnklopiken. Fisk i vannet? Kastet ut sluken, men det ble vanskelig å sveive inn. Enten blitt borte på vei opp, eller kanskje mistet det på forrige tur for et par uker siden. Greide ikke å sovne før ganske sent, og ende også opp med å sove veldig dårlig hele nattet. Men tidlig opp i 6-7-tiden, pakket sammen og fortsatte mot neste planlagte camp. Det ble svært mye opp og ned. En god del snø gjorde meg usikker på rutevalg. Ble en god del frem & tilbake for å finne annen vei å gå. Utsikt mot Sølømsfjellet. Er veldig pysete, tar ingen unødvendige sjanser når jeg er på tur alene i fjellet. Etter ca. 2,5 timer gange, ble det pause ved et vann. Kokte vann til en pose real. Dette ble dagens første og siste måltid på turen. Hadde med meg noen brustabletter denne gangen, og det var kjempegodt. Iskald vann er godt når man er tørst, men jeg blir veldig fort lei av bare vann. Jammen er det godt å få noe smak på vannet. Etter en laaaaang pause, hele 50 min, fortsatte jeg mot dagens mål. Neste topp som skulle nås, var Sølømsfjellet. Men det var ikke bare-bare å komme seg opp og frem. Mye snø og vann, og vann under snøen. Igjen, ble det hit og dit for å finne passende rute. Begynte å bli ganske sliten, var ikke mange meterne før jeg måtte ta korte pustepauser. Opp kom jeg. Fin utsikt, men ikke noe "wow"-følelse. Her mot Litlklakken & Storklakken. Kunne nå også se vannene jeg hadde tenkt å campe ved, fortsatt mye snø og is. Siden klokken var bare 12:00, innså jeg at det ville bli for lenge (& kjedelig) å campe til i morgen, spesielt uten mulighet for fiske. Bestemte meg for å prøve å komme meg ned og hjem. Var vanskelig å komme seg ned fra Sølømsfjellet. Ingen tydelig sti, og det virket som det var snø på alle gode plasser å gå ned. Her ble det igjen masse hit og dit, opp og ned. Nå kan det være at det var en fin og grei sti motsatt vei enn der jeg valgte å gå. Utsikt videre mot neste mål. Kom meg etter hvert ned til en T-merket sti som gikk ved siden av noen vann. Fulgte den forbi Storskardknausen. Der møtte jeg en jente som stoppet meg og spurte om sti til Sølømsfjellet. Moren hennes kom også bort. Forklarte at jeg hadde ikke sett noen sti, men at det var mye snø og jeg kunne ha oversett eventuell sti. Så jeg var ikke til noe hjelp. På dette tidspunktet var jeg veldig, veldig sliten. Vondt i ryggen, knær og føtter. Vurderte seriøst å slå camp. Men staheten gir seg ikke. Kom meg opp på Pikfjellet, som var siste topp, før nedturen kunne starte. Det gikk veldig tregt, men mange små, korte pauser, før jeg endelig var tilbake til parkeringsplassen. Manuelt plottet inn ca. hvor jeg gikk. Hvis jeg hadde GPS-sporing, ville det nok blitt mye sikk-sakk og ikke så rette linjer. Svart-strek: fredag kveld. Blå-strek: Første del på morgenen, før frokost. Rød- og gul strek: Etter frokost. Ikke SÅ lang eller vanskelig tur for noen i god form, men slitsomt for meg. 😊 Opprinnelig ville jeg innom flere topper, men det måtte jeg gi opp. Det forstod jeg første kvelden. Blir alltid overrasket over hvor kupert det egentlig er. Jeg mister matlysten når jeg er på fjelltur, og hadde med meg hjem så å si all maten i sekken. I tillegg masse i sekken som aldri ble brukt av klær og andre småting. Jeg har en tendens til å fylle opp sekken, vanskelig å la det være igjen noe tomrom. Det er begrenset med plass i en 47-liters sekk, men godt å vite at sekken holder til noen dager i fjellet. Ble mange bilder dette. Men ellers blir de bortgjemt i en mappe på datamaskinen, uten at noen andre ser de.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Broderen har slitt med helsa i det siste. Ikke helt uvanlig for folk i vår alder, men selvsagt noe som ikke skal forekomme for oss. Vi skal være friske.... Det har medført en viss motstand mot lange turer. Han mangler trening. Selvsagt går det også ut over kondisjonen, Nettopp denne var det broderen helt så vi gjorde noe med. Det betød å finne en tur – med oppoverbakker. Ikke en direkte vanskelig oppgave i vårt distrikt, selv om Jæren er flat. Vi har en god del topper å velge blant. I løpet av de siste årene har det blitt en del turer opp til Bjørndalsfjellet og ned over Fjogstadnuten. En passe tur på litt under to timer og med noen høydemeter, både opp og ned.... Broderen anbefalte sterkt denne turen – denne gangen. Han ville bruke en kjent bakke for å finne ut hvor dårlig – eller god – form han egentlig var i. Vi ble fort enige om å møtes på parkeringsplassen ved Gramstad. Der var det en del andre biler en våre, men ikke slik «trengsel» som midt i koronatiden. Vi fikk greit plass. De første 500 meteren går på asfalt, slakt oppover, men så pass bratt at det utfordrer pust og puls. En grei bakke å få opp «dampen» i. Det merkes godt at det tar lengre tid å bli varm i kroppen etter som årene går. Det er bare noen meter fra gjerdeklyveren til den første bakken. Heldigvis er det lettere å holde «riktig» fart i terrenget. Siden det er omtrent 150 høydemeter til toppen gjelder det å regulerer tempo. Det gjør ikke alle – yngre – turgåere. Noen er i stand til omtrent å løpe opp bakkene. Det er i hvert fall ikke noe for oss. Alt går så meget bedre i godt vær .Når det i tillegg er tørt i bakken, skal det ikke mye til før det blir en alle tiders tur. Denne dagen perfekt turvær og det var tørt. Uten noen som helst problemer kom vi oss opp til toppen, og ut i vinden. Ikke sterk vind, men nok til at det ble kjølig. Siden vi ikke hadde vært så mye på tur sammen i det siste, ble det en del prating nedover bakkene. Det er hyggelig, og gjør turen enda bedre. Kjekt med selskap. Som vanlig la vi veien over Fjogstadnuten. Det er egentlig ikke mye til fjell – eller nut, men siden det står «nut» på kartet, bruker jeg navnet. Det virker i alle fall litt «imponerende». Broderen synes turen over Fjogstadnuten er en kjekk opplevelse. Det er liksom litt»hei» et stykke. Bare myr,sten svaberg og utsikt. Det tar ikke mange minuttene å krysse over denne lille heia, men helt grei å få med seg. Dalsnuten troner i vest. Det er ikke en stor utfordring å ta med denne også, men denne gangen ga broderen beskjed på forhånd at han ikke så syn på bakken opp til toppen av Dalsnuten. For ikke å snakke om samme bakke ned. Det siste stykket inn mot Gramstad går på god vei. Her er det enkelt å holde god fart. Vi fikk en kjapp tur tilbake til bilen fra Revholstjørnet. En grei tur og vi klarte turen på «vanlig» tid – broderen var fornøyd med det. Les hele artikkelen

Fjellmenn lurt av tett skodde. Slit. Hetebølge. Grov fjellrøye fanget på utrolig vis. Noen av nøkkelordene for denne skildringen fra Kvænangen.

Sommeren har kommet til Trøndelag, og siden vi elegant hoppet over våren er det fortsatt mye snø i fjellet. Heldigvis er den fin og fast å gå på. Lørdagens tur gikk i de lavereliggende delene av Flensmarka, søndagens i området rett vest for Kjølifjellet.

Sot? På kaffekjelen pleier jeg begynne å fjerne når det kan taes med ostehøvlen...

Nær-nærtur i dag, vel kanskje ikke så mye tur å snakke om når man går rundt jordet hjemme, men sesongens første 3 km i lårhøyt gress for å forhåpentligvis holde rådyrkjea unna kniven på slåmaskina. Får vel ta en runde i morgen også.

Liten overnattingstur i Østmarka.

Ikke rare turen, men drøye 9km på gruset sti Sjusjøvannet rundt. Litt snø hist og pist, men det er vel stort sett der løypemaskiner har pakket den. Fjellelva med utløp fra Kroksjøen gikk passe stor. Dette er nesten nede ved Sjusjøvannet. Myrene på Østsiden av vannet var ganske våte og alle har avrenning mot Sjusjøvannet. Her fra stien mot Rømåsen med Sjusjøen sentrum på andre siden av vannet. Fortsatt noen snøklatter på Mostfjellet 974moh. Og siden jeg var alene var alle enige om at turen var fin.

En kort tur i fjæra! Midnattssol og da er vinteren glemt. Tore

Mye dugnad på meg i det siste. I går monterte vi plank og diverse. Den lokale grunnskolen testet plankene og det var godkjent. På slutten sv denne varme dagen fikk vi servert is! Og kald brus. Kona til han jeg jobber med er sprek og kom opp med det i varmen. Det er en første gang for alt, og dette var første gang jeg spiste is i fjellet.

Ikke store turen, men i dag ble kajakken sjøsatt for sesongen, så bare en liten oppvarmingstur på 4,5km. Heftig ustabil de første meterne, 2 år siden sist den(...jeg...) var på vannet.. Ble fint å padle når vinden roet seg og sola var på vei ned

Leste for noen år siden at kostnaden ved hund fra innkjøp til død, basert på antatt livslengde inkludert mat, vaksiner gjennomsnittlige utgifter ved forsikring veterinær etc. var som følger: Liten hund: 100.000 Mellomstor hund: 200.000. Stor hund. 300.000 Jeg har svigerforeldre som har tre Bernere. De får kiropraktorbehandling ved behov, akupunktur, den ene har gullnål i den ene poten mot smerter og tror den ene fikk noe healing også (trøste og bære). Glad vi har hamster...

Forsommeren er egentlig en fin tid for turgåing med overnatting under tarp i fjæra: Vegetasjonen har ikke tatt overhand, insektene har ikke våknet og fuglene har knapt kommet i gang med eggene slik at de ikke holder sånt leven. Blant ulempene er at snøsmeltinga er i full gang så alt som ikke er stein er vått og myrete. Spesielt alle flate områder som kunne egne seg som leirplass. @TerjeH og jeg fulgte sti langs fjæra nordover fra Kvaløyvågen på Kvaløya til vi fant en tørrknaus ved Skarveskjæret. Det var akkurat plass til en Helsport-gapahuk som ly for østavinden. Det blei ikke plass til to stykker å ligger horisontalt inni den, så jeg rømte til en knaus litt høyere opp. Bål (med masse røyk) fikk vi til, så det blei både fiskepakke og epledessert. Ekte glamping med stolsett til underlagene og øl til maten. Det sildret og rant på alle kanter så bålet måtte nesten legges i elva. Vi hadde for en gang skyld med oss vannfilter slik at vi ikke trengte å være så kritiske til hvor vi hentet drikkevann. Jeg fant meg et par flate kvadratmeter. Dersom jeg glei utfor på eine sida ville jeg trille i havet. På andre sida ville jeg havne i myra. Det gikk utmerket. Det går forresten finfint å sove seg gjennom både midnatts- og morgensol dersom man trekker lua ned over øynene. Av dyreliv rundt camp kan vi melde om gauk, rype, småmåse, stormåse, tjeld, terne, teist og havørn. Når vi kjørte gjennom boligfeltene på Kvaløysletta så vi både rein og elg.

Liten tur til brufjellhålene ved Flekkefjord.

Ble en 3-dagerstur i pinsen, første overnattingsturen min i år faktisk. Bommet litt på det fine været, det ble igrunn aaalt for varmt til å løpe rundt i ulendt terreng utenfor sti med over 22 varmegrader og stekende sol, men heldigvis var ikke sekken så tung, 14,2kg, så sånn sett gikk det jo veldig greit. Når man var vel fremme så var jo slitet absolutt verdt det! Jeg var igrunn helt alene i området, bortsett fra at det var folk på en hytte på andre siden av vannet der jeg står å fisker. Kjekt å komme seg ut igjen! Det får duge med Instagrambildene denne gang

Pinsehelga blei starten på barmarkssesongen. Først i Senjahopen med merket sti langs fjæra til Skøytneset. @Terjeh poserer foran "baksida" av Okshornan Artig å se Nordlandet fra en anna vinkel. Knuten utfor Medfjordvær midt i bildet. 2. pinsedag tok vi ferga til Brensholmen og tok del i 17. mai-toget til Lakstinden, en av årets 10 på topp. Siden det er så mye snø i fjellet har de ikke kunne åpne alle toppene ennå og flere åpner som "skitopper" på tross av relativ lav høyde. Ute ved kysten er snøsmeltinga kommet litt lenger slik at vi bare trengte å passere et par snøflekker. Siden vi var her sist var det kommet opp en heil vindmøllepark. Man kan ofte føle seg liten i møte med fjell og store landskap, men det var møtet med det menneskeskapte på en slik plass som virkelig fikk meg til å følge meg lita. (Jeg måtte til slutt få beskjed om å slutte å se på de snurrende møllebladene av frykt for at jeg skulle bli sjøsyk og ikke greie å gå ned igjen...) Utsikt mot Sommarøy og Senja. Tussøy med et glimt av Håja. Tross vindmøllene kan turen anbefales som en liten avstikker for sommerens turister. God parkering og godt merket.

Vi valgte å campe helt nederst på fjellet i helgen. Det ble helt fantastisk! Og igjen ble vi minnet om hvor fantastisk det er med lavvo med komplett innertelt med fast bunn og lavvoovn med vedfyring når det blir fuktige dager!

En rask overnatting ved Svartskog i Oslofjorden. Hengekøye-mafiaen hadde okkupert hver meter av strandlinja denne pinsen så jeg måtte trekke oppover åsen. Fikk testet trangia triangel og et lite kokesett.

Mer slik @Terka 🤣

Det er lett å "gå i fella" og ta de samme bildene som alle andre tar, men det er det som er en av de vanskeligste utfordringene med forotgrafering. Det å komme opp med de nye ideene. Jeg har utstyr og kunnskap om fototeknikk til å ta nær sagt alle typer bilder. Og på jobb hender det markedsavdelingen lurer på om jeg kan ta noen bidler de kan benytte i reklame/SO-ME osv. Og jeg svarer stort sett det samme hver gang: "Kom opp med ideene eller bildene dere ønsker så skal jeg ta de". Nettopp fordiDet er selve ideene som er utfordringen som regel. En av tingene å eksperimentere med er kameravinkler. Høy eller lav kameraføring kan gjøre mye med et bilde. Ellers kan innføring av "props" gjøre at man ser ting på nye vinkler og også tar andre bilder enn ellers. det samme med hva som er fokus. Noen ganger kan man la utstyret være hovedfokus, mens man andre ganger lar "utøveren" være hovedfokus. Av "props" kan f.eks lenseball (https://www.google.com/search?q=lenseball&rlz=1C1SFXN_enNO836NO837&sxsrf=ALeKk01vNd5izHDO73g7WxhDguRfciBTsg:1584949807306&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=2ahUKEwiP5ICSjrDoAhUo06YKHaagBu4Q_AUoAXoECAsQAw&biw=1280&bih=913) gi både nye måter å se ting på og andre spennede muligheter som man kan benytte også uten ballen. Ellers så er det en ting jeg gjerne alltid fokuserer på og det er at man bør ha en interessant komposisjon dersom man skal vekke interessen hos andre enn de som har andre følelser involvert i bildet (dvs at de var med på turen, kjenner plassen osv...). God komposisjon gjør rett og slett bildene mer severdig for "hvermannsen". Tillater meg å klippe og tegne i et av bildene dine siden du først spør om innspill og bruke det som eksempel på det siste. Ved å flytte utføveren til ringen her så hår man utnyttet mye større deler av bildeflaten, involert mer av bildet og skapt en fin diagonal mot sola (som allerede er flott plassert ca i et knutepunkt for det gyldne snitt. Dette gjør at betrakteren gis muligheter til å la øynene vandre i bildet, bruker meer tid å det og finner det mer interessant uten at de egentlig vet hvorfor.

Det ble heldagstur til Mølen i dag Tatt med mobilen.

Har lystå dele dette bilde med de flotte folka her inne på Fjellforum, Dette er desidert det beste bildet jeg har tatt i min korte foto "Kariere" Men er så utrolig fornøyd med dette at jeg vil dele det med dere! Bildet er tatt i Gerlache Strait, Ved den Antarkstiske halvøy for 1 måned siden, jeg var stasjonert på Broen for å Scoute etter Spekkhoggere, området vi var er kjent for huse denne fantastiske skapningen, men er langt fra sikkert å finne disse, etter ca en time ser jeg at det er mye opprørt vann og liv rett ved siden av et lite isfjell, ser så noen finner, er da 70 % sikker på at dette er en flokk med Spekkhoggere..ber en kollega om hjelp for å få en 100% bekreftelse på dette, det får jeg, Vi endrer kurs på skipet for å komme nærmere, da vi er på ca 1000 meter ser jeg at det er en sel midt i spekhugger flokken, og skjønner at dette kan bli en veldig flott og spennende opplevelse, på 500 meters avstand stopper vi skipet og får et opplevelse jeg aldri kommer til å glemme! Spekkhuggerne ser ut til leke med selen som viser seg å være en ung Elefant sel, men da jeg senere snakker med en kollega som er marinbiolog, så var det ikke lek men opplæring av unge Spekkhuggere, Etter ca 2 timer var det slutt på opplæringen og Elefantselen endte sine dager, Jeg hadde da tatt 1400 bilder..Har flere som ble virkelig gode. Bildet er Beskjært og justert såvidt i LR.

Padling rundt Bjorøy i måneskinn