Vinnerliste

Jeg holder på å pakke sekken for fisketur, og er jeg heldig skal jeg til et sted hvor isen er i ferd med å gå opp? Håper jeg. Og det får jeg greie på i kveld. Hvis ikke blir det en tur til et vann på skauen. Men så var det å feste stengene til sekken da. Rørene som stengene kom i er kastet for lenge siden - de var altfor tunge. I stedet kjøpte jeg isolasjonsrør hos Biltema. Tettet igjen ( limte med Karsons lim) begge ender, og forsterket disse med tape. Snittet en liten spalte langsgående i bunnen av røret, slik at det er letter å legge stengene nedi. Monterte strikk for å holde stengene på plass, og avsluttet med å spraylakke den ene enden med min yndlingsfarge - orange. (For ikke å se ut som et vandrende juletre er den orange enden skjult i posen? Og det er posen som er saken. For jeg synes det alltid der noe troublede greier og få festet stengene til sekken. Igjen ble symaskinen redningen. Sydde rett og slett en pose av et gammelt teltstoff. Sydde en løpegang (sikkert ikke nødvndig) øverst og i den tredde jeg en tynn aluminiumstråd. Varmet deretter opp en spiker og brant hull i bunnen, og ved hjelp av et tynt tau festet jeg posen i riktig høyde - tror jeg. Deretter bant jeg stengene på plass. Og til ære for meg selv heiste jeg flagget.

Følger spent med på snøsmeltingen i år jeg også siden planen er å gå like høyt i terrenget som ifjor på vestvidda. Håper på flere middager som denne:

Vårtur i Målselvdalen, indre Troms. https://veidemannsblod.no/2020/06/08/vartur-i-malselvdalen/

Revir har forøvrig nuh fått inn Hegn igjen etter å ha vært utsolgt en stund så jeg røyk på 1 til. Mens vi snakker om tarp så laget jeg 2 korte videosnutter for kompis i helgen som lurte på et par knuter jeg har forsøkt å forklare over telefon uten hell. Kan like godt dele dem med dere i farten også: 2020-06-07 09.33.41.mp4 2020-06-07 11.52.17.mp4

Er litt ute av trening etter 20 år med aluminiumsbokser, men å åpne flasker ble gjort på følgende måte: Åpne første øl ved å jekke med korken til den neste øllen i køen. Drikk øl. Gjenta fire ganger. Når man kommer til siste øl i sixpacken, og man ikke lenger har en øl med kork å jekke med, bretter man pappen i sixpacken, og jekker øllen med kanten på bretten. Med de første fem øllene innabords bør selvtilliten være akkurat stor nok til å dra i land dette. Dessverre har jeg aldri vært tilstrekkelig interessert i hermetikk til å utvikle tilsvarende teknikk for åpning av bokser.

Det kommer sikkert mange tips her etter hvert (jeg har ikke oversikt over telt), men det er viktig å huske at man ikke kan garantere fint vær på fjellet. Du må derfor ha et telt som tåler en god del vind uten at stenger brekker og sømmer rakner. Det er ikke like hyggelig å måtte pakke sammen i uvær klokka 3 på natta for å gå to mil til nærmeste DNT-hytte, selv på sommeren. Lykke til! Teltliv vil gi deg en helt annen side av fjellet enn DNT-hytter (selv om de er koselige de og da)!

Hvis du bytter ut DNT med telt kan du vel kjøpe det meste du vil for det budsjettet 😂

Eg synes å merke meg ein viss tendens hos ein del menneske som ønskjer anbefalninger på utstyr, at dei rett og slett forventer for mykje av eit produkt. Eit telt kan ikke både vere stort, lett, rimeleg, tåle mykje vind og vere rimeleg samtidig. Ein må velge kva ein synes er viktigast. ** Eg har ikke drive så mykje og gått i Jotunheimen eller på nokon vidder. Mitt generelle inntrykk er at det kan variere ganske mykje når det gjeld vind, og at veret kan vere uforutsigbart og brutalt til tider. ** Teltet du nemner er 178 cm høgt. Om teltet står det blant anna: Expansive pole-supported vestibuleis ideal for hanging out in two Stargaze Luxury chairs or storing bikes and other gear. Creates a complete living and hangout zone, not just a place to sleep. ** 1) Eit høgt telt har meir vindfang og må difor vere meir solid enn eit lågare telt for å tåle same vindstyrke. Eg er usikker på om dette teltet har denne styrken. Eg har aldri høyrt om eit fjelltelt som du bærer på ryggen som er 180 cm høgt. 2) Basert på den teksten eg har sitert så gir dette for meg inntrykk av å vere eit telt som er meir campingtelt som er beregna for å stå i relativt beskytta terreng. Det står ikke nemnt i teksten at teltet er beregna på fjell og vidde. ** Viss eg hadde hatt barn og skulle tatt dei med på tur på høgfjellet ville eg nok valt eit robust og difor også tungt telt slik at vi både var og følte oss trygge. Skulle eg berre ha campa under skoggrensa ville eg heller ha valt eit stort og komfortabelt telt, og delvis nedprioritert soliditet. Eg har dog ingen erfaring med å ta med barn på tur og eg har heller ikke slått opp telt på høgfjellet.

Mye snø og mye vann. Det ble ingen påske på Blåfjellenden, og etterhvert har jeg begynt å tvile på om det blir noen sommer. Våren kom forholdsvis tidlig hjemme, men det var kaldt. Kulde betyr snø i fjellet, og på 17. mai kom det 25cm nysnø. Denne nysnøen forsvant for, men den kom i tillegg til store snømengder fra før. Det er flere ting som kan hindre fot-turen tidlig på våren. Snøsmelting og mye vann er en ting, men snøfenner og løs snø er en annen ting. Det er lett å tråkke gjennom og ødelegge beina. Normalt vil det være faste og greie fenner i slutten av mai. Dette året har det vært skiføre til nå. Jeg sjekket snøkartet. Det viste fortsatt mye snø mellom Høgaleitet og Blåfjellenden. Nå trenger snøkartet ikke være helt pålitelig. Det var på tide å sjekke opp forholdene. Normalt går første turen innover til Blåfjellenden i siste uke av mai. En gang, i 2015, kom jeg meg ikke inn før 19. juni. Delvis på grunn av mye snø, men også på grunn av en fot i ulage. Jeg var i tvil om jeg skulle ta med mat og utstyr for en overnatting på hytta, eller om jeg skulle legge opp til en tur innover for å snu på halv-veien. Etter å ha sjekket Yr og diskutert med meg selv, fant jeg ut at jeg bare skulle gå innover for å se på forholdene. Det betyr lettere sekk og antakelig at jeg slipper å gå med våte sko dagen etter. Jeg mente det kunne være mye vann i Fossebekken og ved vaet øverst. Det var selvsagt ingen andre biler enn min på parkeringsplassen. Jeg kunne se spor oppover, og i en av hytten var det arbeidsfolk. Det ble tid til en liten prat. Det er ofte snefenner omtrent helt ned mot stien første gangen jeg går innover. I hvert fall i søkket ved den første bakken, og det er omtrent alltid nødvendig å gå over en eller flere fenner for å komme til topps i Oleskaret. Dette året kunne jeg enkelt gå rundt de få rester av snø som lå i stien opp mot toppen av skaret. Øverst, ble det den vanlige omveien for å unngå den bratte fonna i stien ned mot «porten til Olav». Nede på flaten og rund Fossebekktjørnene til Fossebekken, var det omtrent som normalt for første turen. Som oftest går et par uker tidligere... Fra jeg kunne se Fossebekken og videre oppover, var det fortsatt skiføre. Over 750 moh, hadde være så avgjort ikke kommet langt. Det var vinter helst. Siden sola steikte i nakken, og det ikke var snakk om noe vind av betydning, ble det likevel skikkelig varmt enkelte plasser, og der var snøen våt – sørpeføre. Fossebekken gikk stor. Det var fortsatt mulig å komme over, men ikke i stien, og ikke uten å tråkke i vann. Det er et stykke der vannet renner over et flatt svaberg, og her er det lett å komme fram, men med vann rundt støvlene som lett går over støvleskaftet. Nesten halv-veis, på 850 moh, snudde jeg. Videre innover var det mye snø. Selv med stor snøsmelting vil det være snø i stien til langt ut i juli. Etter min mening vil det være «dårlige» forhold for fot-tur til Blåfjellenden i hvert fall minst en eller muligens to uker til. Selv med sommerlige temperaturer og sol. Det gikk mye lettere å gå tilbake. Egne spor å tråkke i, gjør det hele greiere. Det var en gjeng på tur rett opp av hyttebyen. Jeg kunne også se spor av fol innover. Det var antakelig sauefolkene som sjekket forholdene. I hvert fall hadde de med hund, og brukte stav. Det ble omtrent tre timer i heia i brukbart vær. Selv om jeg ikke kom helt inn til hytta, vurderte jeg å kalle turen «første heietur i 2020», men jeg tror åpningen av sesongen 2020 får utstå til første gang jeg kommer helt inn. Les hele artikkelen

Nesten som et one-man-band https://youtu.be/tPnGTZa_-kw?t=303

Skal man vurdere så må man sammenligne og skal man sammenligne må man minst ha to om ikke tre. En enkelt kikkert er vanskelig å bli klok på. Den er stor sett alltid bra nok. Det er først når du sammenligner du virkelig kan se forskjeller. Noen ganger er det som natt og dag. Spesielle situasjoner som motlys og skumring skiller de gode fra de mindre gode. Men til 99 prosent av normal bruk er det meste godt nok om det er ikke er Kina ræl som du ikke klarer å fokusere. NB det å stille fokus er ikke alltid like enkelt. Ved første gangs bruk stiller man hvert øye for seg. På det ene okularet er det mulig å stille. Da må man holde det andre øyet igjen og stille skarpt. Deretter holder man det siste øyet igjen og stiller med fokuseringen. Og vips er begge øyer i fokus neste gang du bruker kikkerten. Mvh Tore

Siste tur med pulk og fjellski for denne sesongen. Et par flotte dager i indre Troms, Dividalsområdet http://utinord.blogspot.com/2020/05/dividalen-med-ski-og-pulk.html

Første tur i området, og hadde ikke noe kunnskap om hvor jeg skulle gå. Hadde studert litt på norgeskart.no, og området så OK ut, ganske flatt og ikke så langt. Men var ikke så flatt som jeg trodde. Parkerte ved Arasvikvegen, startet fra bilen 20:45. Fulgte en skogsvei et lite stykke før jeg kom til en sti. Tok sjansen, og fulgte stien. Men stien ble borte etter en stund. Greide etter hvert å komme bort til skogsveien igjen. Litt lengre opp var Almosetra. Fant en "skogsvei" som fortsatte. Men valgte etter en stund å gå mer direkte mot toppen. Det er mulig jeg gikk en omvei, men slik blir det av og til når det ikke er tydelig sti eller merking. Kom meg etter hvert på toppen Ålmomannen. Fant en grei plass å overnatte. Ganske mye vind til langt på natt. Har enda ikke greid å få stramt alle sider på dette teltet, det virker umulig. Det ble en natt med lite og dårlig søvn. Frokost ble pasta carbonara, før turen fortsatte mot Tjønnlifjellet/Ertvågsfjellet. Fra toppen av Tjønnlifjellet/Ertvågsfjellet. Etterpå ble det nedover til Ertvågstjønna og opp igjen til Korsbekkfjellet. Her ble det tid til mat: laks og kremet pasta, og kakao. Egentlig hadde jeg planer om å gå enda lengre, men det var mye snø. Begynte også å bli sliten. Derfor ble turen avkortet. Neste mål var Durmålsfjellet, en mindre topp på vei ned. På vei ned Korsbekkfjellet, kom jeg over en dam, som hadde noen krypende innsekt (av god størrelse) på bunnen. Usikker på hvilke innsekt det var, lignet på gresshopper. Men under vann? Plutselig kom en firfisle frem også. Etter et par minutter med fotografering, fortsatte turen nedover, begynte å bli veldig bratt. Tråkket nesten på en orm. Heldigvis var den mer redd for meg, enn jeg for den, og den pilte ned i ett hull. Da jeg endelig kom meg ned bratte bakken, ble jeg møtt av en elv med stor vannføring. "Umulig" å komme seg over. Vanskelig når man ikke er kjent, for det kan være en bro/overgang bare noen meter lengre opp (eller ned). Durmålsfjellet var det bare å glemme denne gangen. Fulgte elven nedover. Veldig mye bekker og myr over alt. Frosk "over alt". Til slutt kom jeg til en bekk som ikke var mulig å komme seg over med tørre sko. Trestammen som lå over anså jeg ikke som trygg = ønsket ikke å ende opp med hele kroppen/sekk i vannet. Da måtte sko og sokker av. Når vannet er så kaldt at man får vondt i beina etter bare få sekunder, er det bare å komme seg over så raskt som mulig. Var litt problematisk å komme seg videre ned, veldig bratte bakker, elver og dårlig med sti, men kom meg etter hvert ned til sivilisasjonen. Ser på kartet i ettertid at jeg var bare 300 meter fra en seter, som kunne gjort det mye enklere å komme meg ned på det vanskeligste punktet. Da jeg til slutt var kommet ned til veien, var jeg utslitt og hadde vondt i bena. Så startet gåturen på 2,4 km tilbake til bilen. Etterpå ble det en kjøretur på 15 min til min faste fiskeplass, for litt saltvannsfiske. Etter bare 2-3 min(!) hadde jeg en sei av grei størrelse på kroken. Ble stekt sei og løk til middag.

Takk for mange tips, REJOHN.

Siden jeg har planer om å bruke kajakken mer i sommer, har jeg hatt lyst til å ha kameraet lett tilgjengelig foran meg, så etter litt googling endte det med kjøp av en dekksbag som er halvmåneformet. De hadde èn igjen hos XXL Første året hadde jeg kameraet bare mellom beina nede i kajakken, men da padlet jeg i ferskvann, nå blir det saltvann. Og med fare for at det kan sprute vann oppi kajakken så utgår jo det nå, kameraer og elektronikk er ikke så glade i saltvann. Ved en evt velt er det jo og risky. Det utgår og å ha kameraet nedi der om jeg må bruke spruttrekket. Kameraet jeg vanligvis bruker er mindre, men måtte teste med 5D'en og 70-200 f2.8en også, tilfelle man vil ha med pro-utstyret en dag. Så nå blir kameraet lett tilgjengelig rett foran meg med bare å åpne en liten glidelås! Med det lille kameraet får jeg nok plass til drona og inni der Så nå er det bare å få sjøsatt balja og håpe det virker som planlagt!

Det var meningen det. Kan man ikke bruke en boksåpner, en kniv, skje eller en murstein, prøv å bruk hodet.

jepp, dette peisbrenselet i fra Biltema virker fint: https://www.biltema.no/hjem/innredning/drivstoff/peisbrensel-2000034955?gclid=Cj0KCQjww_f2BRC-ARIsAP3zarHcSz24IBQfuhgxixYVfA7pkiASjAmih2fMDJknwvtoLRl1gS6NmYAaAk3NEALw_wcB

Du kan se etter Fin Fyr Brennvæske på frilufts- eller båtutstyrsbutikker - den soter litt mindre enn vanlig rødsprit (og koster mer). Tror også @Blaser fant noe peisbrensel han syntes var bra? Ellers er avstanden mellom brenneren og kokekaret viktig. Generelt er det sånn at om høydeforskjellen blir for stor så blir det mye soting, mens om høydeforskjellen blir for liten så blir det dårlig varmeeffekt og lange koketider. Vanligvis er en avstand på ca 2,5 cm regnet som OK - da skal bunnen på kokekaret stå i flammene omtrent der de skifter farge fra blått til gult. Soter det likevel, kan du forsøke enten litt vann i brenselet, eller få senket kokekaret et par millimeter nærmere brenneren. Lykke til

Skjønner ikke problemet. Jeg er opprinnelig fra Tyskland og det stemmer som ryktene sier, at det gikk i en god del hermetikk på tidligere turer (70-, 80-tallet).

Hei Ja, Øl flaske kapsler-no problem! Kan åpnes med tenner, giftering, kam, kanten av vernehjelm, vannpistol av plast, bordkant, diverse verktøy mmm, observert gjennom arbeidslivet. 😉 Elgen

Et lenge etterlengtet produkt! Du får starte produksjon

Egentlig så tar du litt feil. Ved bruk av oppblåsbart rektangulært (altså ikke Klymit sitt spesialkøyeunderlag) liggeunderlag i køya lønner deg seg å ikke blåse opp mer enn til ca 70%. Da former underlaget seg bedre etter køya. Jo stivere underlaget er (mer luft), jo mer vil du øke sjansen for å skli av underlaget om natten. Dette gjelder altså for banankøyer, eller "gathered-end" køyer for å bruke et godt norsk ord. Amok Draumr bruker jo underlaget for å gi stivhet og form til køya. Bro-køyer (bridge-hammocks) dvs køyer der du ligger på langs, men som er spredt ut med en tversoverstang i hver ende, kan nok også tåle stivere underlag.

Da jeg har gjemt min ene på en plass vi er mye på tur, men som fortsatt er under minst 1 meter snø så ble det på tide å innvie en av reservebrennerne i helgen:

Klattermusen Tor har fantastiske bærereimer. Dvs brede og gode. Mer likt Bergans viking enn noen annen sekk jeg har eid. I tillegg har denne sekken et veldig bra system for å feste og stramme hoftebeltet. Har du mulighet så test denne sekken. Har stort sett alle de andre sekkene som foreslås over og klattermusen er anderledes. Men ingen sekk er perfekt. Fordeler og bakdeler med alle. Jeg har endt opp med en hel haug og er fortsatt ikke helt i mål. Tore

Støtter den om fjellreven kajka, sjølv må e ha den på M i bredde men tar du den inn på S så er den nokså smal, gå i butikk og prøv ut. spør også om å få stappe to eller tre tunge campingtelt oppi for å kjenne på vekta.

Dette er hvordan en Recon ser ut oppe ved skulder reima. Jeg ville anta at du kan flytte dem inn der håndtaket er festa. Altså bare bytte plass.

Ja, Fjellreven Kajka kan stilles på. Small Medium og Large i skulderbredde. Jeg mener det er et ganske godt sprang mellom S og L og at den kan tilpasses til mange forskjellige kropps fasonger. Passer du den ellers på ryggen så syns jeg det er en veldig god sekk med mange fine løsninger!

Joho! Jeg har MSR Mutha Hubba og det er et superdupert telt på mange måter, ikke minst pga lav vekt (2260), det har to innganger, høyt nok under taket for en regnværsdag eller to, det er selvstående og du kan bruke inner- og yttertelt uavhengig av hverandre. Om du kun bruker innerteltet har du nydelig utsikt gjennom myggnettingen, men...som du sier; det er er luftig telt og kan bli vel kaldt i kaldere vær/trekk. En annen super ting med Mutha Hubba´en, er at du kan kjøpe til et "gear shed", et ekstra fortelt. Her er det supert å kokkelere i dårlig vær, eller et sted å ha hunden (ikke lurt med hund i et telt med så tynn bunnduk). Jeg elsker min Mutha Hubba, men har også MSR Hubba (solotelt) og MSR Remote (vintertelt).

Enkel vil bare gjøre vondt verre. Jo lengre du er, jo mer lengde og bredde på køya trenger du.

Det kan heeeeeeeeeelt sikkert være at dette er en bedre løsning:

En del av kosen med å væra på tur er jo nettopp en varm kopp kaffe om morgenen, etterfulgt av egg og bacon, før en varm middag litt utpå 😁

Utvidet bruksområde for elektropumpa ;-):

En kort rundtur fra Gramstad. Broderen var klar for tur på onsdag. Det vil si, han ønsket å teste kneet i noen bakker, og helst på en tur der han kunne korte inn om nødvendig. Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten er akkurat en slik tur. Ikke for lang, bare så vidt 8 kilometer. Ikke for mange høydemeter, men tross alt nesten 500 meter – både opp og ned... Kneet til broderen vil liksom ikke bli helt godt. Likevel ønsket han å teste det i noen bakker. En onsdagstur fra Gramstad var det han så for seg. Jeg hadde selvsagt ikke noe i mot det. Tur er helt klart populært. Det varen masse biler på parkeringsplassen da vi kom, og det rullet stadig inn nye biler. Ikke så mange tar turen oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet, men stien oppover er likevel godt opptråkket. I dårlig vær er det mye sorpe og vann. Denne dagen var det forholdsvis bra vær da vi startet. Det var meldt om regn senere på dagen, men da håpet vi å være ferdig med turen. Sol og oppoverbakke betyr svette. For oss med langbukser, ble det varmt. Vi hadde valgt feil i dag. Vi skulle valgt kortbukse. Mange andre gikk i sommerklær, og helst uten jakker. På toppen var det likevel så pass kaldt at vi ikke tok noen lang pause. Vi satte kursen nedover ganske kjapt. Det var kjekt å være på tur igjen sammen med broderen. Det har ikke blitt så mange turer i det siste. Vi hadde en del å prate om, så det ble ingen «treningstur» bare en vanlig ordinær «kosetur». Nede på veien spurte jeg om vi skulle fortsette rundt, eller bare ta direkte ned til bilen. Broderen var ikke i tvil. Vi skulle også ta turen over Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn før vi tok veien tilbake. Det er ingen lang «omvei». Det tar bare omtrent en halv time å gå denne ekstrarunden. Det er en bakke opp mot Fjogstadnuten. Den er ikke like lang og bratt som bakkene opp mot Bjørndalsfjellet, men de bakkene krever likevel litt kondisjon. God trening, mener broderen. Stien rundt Fjogstadnuten er langt fra så oppgått som opp mot toppen på andre siden av veien. Det går nok ikke så mange som går her som der. Vi, både broderen og jeg, synes turen er kjekk. Den gir en liten smak av fjell og vidde - «hei». Det er ikke en busk eller tre oppe på flaten. Bare stein, myr og svaberg. Slakt opp og ned. En grei «forlengelse». Fra Kvitemyr/Revholstjørn er det «motorvei» tilbake til parkeringsplassen ved Gramstad. Her er det lagt flat stein i stien på nordsiden av Revholstjørn og opp mot Dalsnuten. Et stykke oppover lia mot toppen av Dalsnuten er det «trapper» for at folk skal enkelt kunne nå toppen. Denne gangen tok vi ikke turen om Dalsnuten, men satte kursen direkte mot bilen. Det ble «nesen» to timer. Sammen med bakkene ga det en helt grei tur på en vanlig onsdag. Les hele artikkelen

hei Selv de mest ydmyke modeller av tradisjonell Schweizer lommekniv har jo både bra boksåpner og korketrekker og flaskekapselåpner!! Så hvad er problemet? Man kan åpne boks med kniv, men skal passe på fingrene! Elgen

Forsommeren er egentlig en fin tid for turgåing med overnatting under tarp i fjæra: Vegetasjonen har ikke tatt overhand, insektene har ikke våknet og fuglene har knapt kommet i gang med eggene slik at de ikke holder sånt leven. Blant ulempene er at snøsmeltinga er i full gang så alt som ikke er stein er vått og myrete. Spesielt alle flate områder som kunne egne seg som leirplass. @TerjeH og jeg fulgte sti langs fjæra nordover fra Kvaløyvågen på Kvaløya til vi fant en tørrknaus ved Skarveskjæret. Det var akkurat plass til en Helsport-gapahuk som ly for østavinden. Det blei ikke plass til to stykker å ligger horisontalt inni den, så jeg rømte til en knaus litt høyere opp. Bål (med masse røyk) fikk vi til, så det blei både fiskepakke og epledessert. Ekte glamping med stolsett til underlagene og øl til maten. Det sildret og rant på alle kanter så bålet måtte nesten legges i elva. Vi hadde for en gang skyld med oss vannfilter slik at vi ikke trengte å være så kritiske til hvor vi hentet drikkevann. Jeg fant meg et par flate kvadratmeter. Dersom jeg glei utfor på eine sida ville jeg trille i havet. På andre sida ville jeg havne i myra. Det gikk utmerket. Det går forresten finfint å sove seg gjennom både midnatts- og morgensol dersom man trekker lua ned over øynene. Av dyreliv rundt camp kan vi melde om gauk, rype, småmåse, stormåse, tjeld, terne, teist og havørn. Når vi kjørte gjennom boligfeltene på Kvaløysletta så vi både rein og elg.

Ingen er "best" - da hadde ikke noen kjøpt den andre typen. Hvert til sitt bruk - kuppel har sine fordeler, akkurat som tunneltelt. Dessuten finnes det en del veldig gode telt som er både og, eller egentlig en kombinasjon av kuppel og tunnel, de har tatt de beste egenskapene fra hver type.

Kjøpte ett hilleberg Unna for 4000kr på finn.no. 12 år gammelt, og i god stand. Knalltelt, spesielt til bruk i kajakk, da man kan klare seg med kun 4 barduner i sterk vind på svabergcamping. Jeg har gjort en modifisering. Jeg har sydd på en tynn strikk mellom festet midt på langveggen uten dør, og rett i innerteltsduken. I ytterteltet er strikket knytt i det allerede eksisterende festet på innsiden av duken som også brukes til å løfte duken ved ønsket økt ventilasjon. Det for å holde innerteltet litt lengre ut og roligere ved mye vind.

Jeg ville ikke satsa på sko som ikke passer på foten. 😊 Crispi, Alfa, Salomon med flere har alle blitt smalere de siste åra. Noen kaller det ‘anatomisk passform’, med en smalere forfot og en innoverrettet storetå. Jeg antar det er et slags motefenomen... Jeg kjenner til noen få svenske og amerikanske produsenter som fortsatt lager fottøy med ‘fotform’, som Lundhags, Keen, Altra og Topo. Noen som kjenner til flere?

jaggø ble det ikke kjøpt inn et telt i dag. våknet opp, gikk inn på kontoret med morgen kaffen og satte meg ned forran pcn for og lese litt nyheter og en kjapp tur innom Finn.no for og se om det lå noe snadder ute på markedet. kom over et Hilleberg Unna telt som nesten akkurat hadde blitt lagt ut, heiv meg over tastaturet og skrev til selgern at jeg ville komme og se. Flaks for min del så bodde han ikke veldig langt unna heller. Vestfold er ikke stort 😅 selgern var en veldig koselig fyr og prate med så vi ble stående og prate en god stund om friluftslivet, tviler på at fruen som satt i bilen som var mer gira på shoppings var veldig fornøyd med det, men pytt pytt. Teltet ble med meg hjem som også er mitt første Hilleberg telt.

Jeg har alltid med multiverktøy med kniv, skrutrekker, øks, boksåpner osv. Det ser slik ut: Åpner bokser lett som bare det...

Trenger ikkje ta med heile kjøkkenet, trenger kun denne pung-pungen i DCF!

Bloggen er oppdatert med den 24de dagen på Der Traumpfad fra München til Venezia, da gikk jeg ned fra Rifugio 7th Alpini til Belluno, det største stedet etter München. Denne dagen så meg gå ned gjennom grønn skog og brusende bekker, streve og slåss med bittesmå flått, omtrent falle i søvn mens jeg fikset min brukne tann hos tannlegen og vandrende nysgjerrig av ruten bare for å finne en skjult perle, den smale og kronglete kløften Bus del Buson. Der Traumpfad, dag 24: Pis Pilon - Belluno (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/pis-pilon-belluno.html) Bus del Buson.

Pinsehelga blei starten på barmarkssesongen. Først i Senjahopen med merket sti langs fjæra til Skøytneset. @Terjeh poserer foran "baksida" av Okshornan Artig å se Nordlandet fra en anna vinkel. Knuten utfor Medfjordvær midt i bildet. 2. pinsedag tok vi ferga til Brensholmen og tok del i 17. mai-toget til Lakstinden, en av årets 10 på topp. Siden det er så mye snø i fjellet har de ikke kunne åpne alle toppene ennå og flere åpner som "skitopper" på tross av relativ lav høyde. Ute ved kysten er snøsmeltinga kommet litt lenger slik at vi bare trengte å passere et par snøflekker. Siden vi var her sist var det kommet opp en heil vindmøllepark. Man kan ofte føle seg liten i møte med fjell og store landskap, men det var møtet med det menneskeskapte på en slik plass som virkelig fikk meg til å følge meg lita. (Jeg måtte til slutt få beskjed om å slutte å se på de snurrende møllebladene av frykt for at jeg skulle bli sjøsyk og ikke greie å gå ned igjen...) Utsikt mot Sommarøy og Senja. Tussøy med et glimt av Håja. Tross vindmøllene kan turen anbefales som en liten avstikker for sommerens turister. God parkering og godt merket.

Fin (e) tur (er) i dag også. Først Fjellsjøkampen, kommunetopp Hurdal og fylkestopp Akershus deretter Skreikampen, kommunetopp Eidsvoll (og en av de få i Akershus som faktisk har fin utsikt uten at man må klatre i tårn ) Godt turselskap i Elisabethsk og graham.

Pinse og deilig sommervær i Trøndelag - endelig 😎 Denne skisesongen har vært tidenes lengste for min del. Om et par dager er det nøyaktig 7 måneder siden vi var på ski for første gang denne sesongen. Jeg er derfor egentlig helt klar for vår og fotturer nå, så gårsdagens tur gikk i utkanten av Femundsmarka langs Feragselva og Feragsdammen. Snøfritt der, men mye snø i Viglfjella og Flenskampan enda. I dag var det tilbake til snøen. To topper i hytteområdet ble besøkt. Litt trått føre selvsagt, og litt sikksakkgåing før vi kom opp på ca 800-850 moh. Derfra var det finfint skiføre. Helt utrolig på den siste dagen i mai i et terreng som er på mellom 700 og 1000 moh.

Rundhaugen, bare 450 moh, men vi skriver 31 mai, og det er mye snø i fjellet her fortsatt. Kan gå på ski fra parkeringsplassen på veien og opp. Det tiner, men det er mye snø i år. Utsikt mot Blåtind/den sovende soldat. (Midt i) Lyngsalpan landskapsvernområde Rekker sikkert noen skiturer til, men nå tror jeg neste tur innover får bli når det er bart.

En liten tur til Kringelskjæret i nabolaget er kommet HER i bloggen. Kort tur, men veldig fin.

Jeg har fått på plass 1. mai-turen min i bloggen, den ligger HER nå. Alltid like stas når jeg kan kombinere jobb og padling, sånn sett heldig at jeg jobber i en kommune der det er både folk og bedrifter på en del øyer. Når det da i tillegg klaffer med været, sånn som det gjorde denne gangen, så er det jo fenomenalt! Fikk også testet litt å ta bilder med domen, det er skøy. Det er ikke så mange bilder som faktisk kan brukes, men heldigvis fikk jeg ett denne gangen som var helt ok.

Har skrevet noen ord om dette vanviddet her: Norsk natur er under sterkt press. Vindindustriens inntog i naturen vår er en katastrofe for biologisk mangfold, natur, landskap og lokalbefolkning. Det er en tragedie at utenlandsk kapitalkraft (hovedsaklig) nærmest har fritt frem her til lands. Vi prostituerer ut vår egen fantastiske natur. Inngrepene er irreversible. Og hvorfor skal vi ødelegge så enorme arealer av naturen vår når vi kan oppgradere eksisterende vannkraftanlegg med minimale inngrep, med kjempegevinst? Og hvem har ansvar når vindkraftverkene har gått ut på dato, og skal saneres? Vindturbiner er i stor grad ikke gjenvinnbare. Spesielt gjelder det de enorme turbinbladene. I USA graver de dem ned i enorme fyllinger.

Recon funker helt genialt som dagstursekk også