Vinnerliste

En rask overnatting ved Svartskog i Oslofjorden. Hengekøye-mafiaen hadde okkupert hver meter av strandlinja denne pinsen så jeg måtte trekke oppover åsen. Fikk testet trangia triangel og et lite kokesett.

Det ble en siste skitur 2. pinsedag (1. juni) i Ålenfjella, men NÅ er det nok ski. Fjellskoa roper på meg.

De fleste kulturminnene vi har i Norge er promotert på ymse vis. Ikke minst er trapper i vinden. Sherpatrappen i Mosjøen og Vegatrappa er lokale varianter, men den trappa vi besøkte i helgen er svært lite besøkt og lite promotert. Det er nok mange år det aldri går folk i denne trappa, og den er vanskelig å finne. 450 trinn av det hardeste fjell er bygd for å vare, men mange er vaklevorne og man må trå rett på hvert et trinn! Jeg anbefaler ikke besøk hit siden den er i svært bratt terreng, og at man må ha rimelig gode forhold for å komme seg ned og opp igjen og mange av steinene er altså helt løse. For å komme seg hit går man i gjennom et nydelig fjellterreng med trange skar der snøsmeltingen lager små bekker som renner i sikksakk bortover gress-slettene. Et skikkelig eventyrterreng for lek med å sende drikkekoppene nedover "strykene". Det er steinmurer i terrenget - beite eller "Bogastelle" - ikke vet vi, men at det har ferdes mye folk her før er det ikke tvil om. Vi finner etter hvert den forlatte fjellgården høyt oppe i lia, nå gjengrodd, og det er vanskelig å se for seg hva de kunne ha av beiteland rundt her. Når var det fyr i denne primusen sist mon tro. Så er det å finne trappa i bratta og den er nesten umulig å finne, men vi finner den til slutt takket være lite vegetasjon på denne årstiden. 450 trappetrinn ned de bratte flågene - et helt utrolig byggverk fra tidlig 1800 tall. Helt til vi er ved Tosenfjorden. For et slit de har hatt de som livnærte seg og klarte seg på slike steder. Det står det all respekt av.

Stanga kom i posten idag og jeg fikk lurt meg en kjapp tur ut i skauen etter jobb. Kan ikke si annet enn takk til @Bjørn J og @ketilring for gode råd👍 Kastet hverken lengre eller kortere med 3-14gr, men den var lettere å kaste med og vesentlig mer presise kast! Var heller ikke feil når denna ruggen beit på 15gr møresilda!

Har aldri noe problem jeg

Hvis du forsto det innlegget som misunnelse så har du misforstått grundig. Det var et svar til et innlegg om hvor pengene havner. Den der "kjøp norsk-greia" var et poeng tidligere, da Helsport var et familieeid selskap og produserte i Norge. Da ble det faktisk norsk verdiskapning av en slik handel. Nå forsvinner teltkronene dine inn i Ferd/Andresen-systemet, hvor de med sine mange skatteadvokater har bestemt på forhånd hvor mye de skal berike samfunnet med av skattekroner. Den eneste reelle verdiskapningen man gjør i Norge på et teltkjøp er varehandelen i butikken..

Jeg både leser og ser på nyhetene at alle vil på tur i disse koronatider. Folk går i kø, alt for mange på sykkel og vanskelig å finne teltplass da det meste er opptatt. I det hele tatt, folk over alt. En helt ukjent problemstilling en snau time øst for hovedstaden. Strava viser at jeg på 2 dager har syklet drøye 80 km. og på denne tiden «så» jeg 4 personer. (Ikke medregnet de som satt i biler før og etter grus/sti starter) Resten av turen og timene var jeg dønn aleine. Dag 1 25 mai og sykkelen er pakket. Jeg skal prøve Bikepacking for første gang. Opplegget er å bruke en sykkel jeg allerede har + å kjøpe noen rimelige vesker. Jeg vil finne ut om man kan komme seg på tur på denne måten uten at det koster skjorta. Liker jeg denne formen for sykkeltur er planen en lengre tur litt senere. Jeg svinger meg på sykkelen kl 10 denne mandag formiddag og setter kursen sydover på Linna. Etter at Tertitten hadde sin siste tur her i 1960 er banen gjort om til gang og sykkelvei her i kommunen. Linna fører meg i landlige omgivelser til Skullerud. Dette var endestasjon for toget den gang Urskog-Hølandsbanen ennå var i drift. Fra Skulerud stasjon måtte gods og personer over i båt for ferden videre nedover Haldenvassdraget. En kar (person 1) holder på med plenklipping og jeg svinger bortom for en prat. Stedet holdes ryddig og pent og her passer det å ta pause. Jeg spør om stedet har et tilbud for dagens turister, og i dag spesielt oss syklister. Å ja da, sier han, her er det vannkraner å finne på flere av bygningene. Toalett (og dusj etter avtale) og masse grønt gress å hvile på. Litt lengre bort langs veien er det også en fin badeplass med sandstrand, bord og benk. Jeg takker for praten og setter kurs for badeplassen og en 5 minutter på benken der. Nå må jeg ut på asfalt og følger Fv125 med lite trafikk og etter noen kilometer svinger jeg av mot Opsal. Grusveien leder meg til bommen ved Krokselva. Jeg skal ikke ut på asfalt igjen før i morgen og er fornøyd med det.. Nå begynner turen for alvor. Krokselva pludrer og klukker og fuglene kappes om den beste sangen. Våren er i sannhet en deilig tid. I nordenden av Vegatjern skal jeg følge den gamle Presteveien. 2 tømmerstokker leder over elva, men viser seg å bli for smal for meg og sykkelen. Jeg tar rett og slik ikke sjangsen. Det blir å fortsette og via en omvei er planen å komme inn igjen på Presteveien fra nord. Det blir en strevsom tur i bratt terreng med mye vindfall. Ved demningen i sydenden av Damvann er jeg igjen inne på Presteveien, som ikke er en vei, men snarere en sti. Her sammenfaller den også med en av Flyktningerutene mot øst og den gang den var i bruk, friheten for de som trengte det. Litt grus, men mest sti som delvis trilles, delvis sykles før jeg omsider kommer ut på ny grusvei og tar til venstre ved Engemåsakoia. Nå bærer det rett nord i mange kilometer på fin grusvei med stø kurs for vannet Vortungen. Vortungen er et stort vann med viker, odder og øyer. Jeg passer på å fylle flaskene før stien starter bratt opp mot Branntårnet. Dette er egentlig en skikkelig omvei, men jeg har ikke vært her før og vil opp å se. Her og der kan det sykles, men for det meste dytter jeg sykkelen. Det gamle Branntårnet er i dag DNT hytte og heter Haukenestårnet. Jeg hadde ventet å møte folk her på en så fin dag, men det er bare meg og fuglene som har funnet veien hit i kveld. Flaskene er på ny tomme men kan heldigvis fylles fra en gammel håndpumpe. Etter adskillige «pump» kommer endelig vannet, krystallklart og iskaldt. At vann kan smake så godt! Jeg er skikkelig sulten og bestemmer meg for Storfegryte og kaffe her på verandaen. Greit å få det unna mens jeg har lett tilgang på godt rent vann. Jeg skulle gjerne blitt her i natt, men finner ikke plass til teltet. Det drar seg mot kveld og jeg vil sette camp før det blir mørkt så jeg må videre. Det går radig unna ned fra Haukenesfjellet på sti, kjerrevei og grusvei. I et kryss ser jeg tilfeldigvis et skilt som peker mot «Hotellet» og slår inn på den. Ned en ny bratt skråning hvor stien skjules under tørrkvist fra et gammelt hogstfelt. Jeg ser en grusvei i bunnen av feltet og bakser meg frem i kvisten. Godt det går nedover. Kommer ut til Vortungen igjen, lengre nord enn jeg var tidligere i dag. Finner en perfekt plass i vannkanten og bestemmer meg tvert. Rigger camp og tørker tøy. Fyrer opp primusen og det blir "rett i koppen" og kaffe mens jeg ser sola dale ned over åsen i vest. Det er helt vindstille og kvelden og natta bringer med seg mange lyder. Svarttrosten er den siste jeg hører av småfuglene. Med Tranens fjerne trumpetlyd og Storlomens kveldsang kommer både mørket og villmarksfølelsen snikende. Et måkepar ute på øya holder det gående på måkers vis nå og da gjennom hele natten. Dag 2 Opp med glidelåsen og frisk sval vind klarner tankene. Det er tidlig og jeg fyrer primusen fra posen og tar første kaffekopp mens jeg kikker ut døra. Drøyer lenge, men så er det tid for frokost og kaffe ute. Trekker den friske lufta dypt inn mens blikket hviler på en kruset vannflate. Setter sykkelen i bevegelse klokka 10 i dag også, og kke lenge etter kommer jeg til «Hotellet» som skiltene viste vei til i går. Vakkert beliggende på Vortungens østre bredd ligger Rømskog Spa & Resort. Det står et par biler her, men om det er åpent i disse koronatider vet jeg ikke. Den eneste jeg ser, kjører en gressklipper (person 2) på plenen utenfor. Under andre omstendigheter kunne det sikkert vært en bra plass for en stiv syklist, men jeg får ha det tilgode. Etter en liten høyde triller jeg ned til Sagtjenn og tar skarpt til venstre. Løfter sykkelen over bommen og begir meg mot Bottdalen der en ny bom må forseres. Vel oppe på flatene er det tid for vann og en Anton Berg. Har pause ved ei gammal stue og tar bilder av den når en bil plutselig ankommer. Litt overraskende egentlig, men det passer i grunnen bra. Jeg trenger tipps for veien videre og regner med han er kjent siden han har passert minimum 2 låste bommer. Han er nok litt skeptisk til hva jeg har fore, men svarer hyggelig når jeg spør om han er kjent i området. Han (person 3) er godt kjent her kan han fortelle; Jeg er født i den stua der, og peker mot stua jeg nettopp tok bilde av; men da var den bare halvparten så stor og av tømmer. Vi finner tonen og har en lang hyggelig prat om livet før og i dag, vilt og rovvilt og skogen som rekreasjon og virke. Som skogeier her vet han hvor det er best å komme seg fram med sykkel på slep. Han rister på hodet, men gir meg gode anvisninger for strekket som må forseres etter at kjerreveien er slutt. Det er ikke mange hundre meter, men ganske ulendt og med tett skog. Stien er heller ikke mye i bruk i nyere tid og kan være vanskelig å se. Det blir mange detaljer og jeg trodde jeg husket det meste. Men etter et hogstfelt mellom to koller finner jeg ikke stien han nevnte og roter skikkelig rundt. Kjenner knærne protestere og beslutter ny pause og kartsjekk. Det er da jeg oppdager at kartet er borte. Ingen stor krise, men verre er det at kameraet også mangler. Jeg må gå sporet tilbake, men hvordan finner jeg det lille svarte kameraet i all denne skauen. Jeg vet når det sist ble brukt, men det har vært mye kryss og tvers etter det. Jeg lar sykkelen stå og begynner på baksporet. Noen ganger skal man ha flaks og det har jeg i dag. Etter rundt 20 minutter finner jeg kameraet, men kartet ser jeg ikke. Dropper videre kartsøk og setter raskeste kurs tilbake til sykkelen og en velfortjent pause Etter vann og Snickers er det på´n igjen. Havner opp på Grevlingkulknatten som viser seg å være for bratt i den retningen jeg skal og finner ingen vei videre. Legger fra meg sykkelen og bruker beina på kryss og tvers i håp om finne en farbar vei videre. Endelig ser jeg noe som kan minne om en sti, eller nærmest et tråkk. Min kamp mot elementene ved Grevlingkulknatten er over etter nesten 2 timer og så er villnisset forsert og jeg er ute på et nytt veisystem. Ned fra åsen går det unna på fin grus og snart er jeg nede i nordenden av Gåsefjorden og en helt nødvendig pause på den deilige sandstranda. Hadde vannet vært varmere hadde jeg dyppet kroppen, men jeg nøyer meg med en kattevask. Entrer sykkelen og etter et par kilometer befinner jeg meg på Kjersundveien og har asfalt under hjulene. Ved Kjersund bru stopper jeg for et bilde og en kar (person 4) på landeveisykkel kommer susende. Han har skikkelig dårlig tid, eller så bare glemte han å hilse tilbake tenker jeg der jeg ser det blinkende røde baklyset bli borte rundt neste sving. Jeg passerer Halsnes friluftssenter hvor det forøvrig også er fint å ta en pause. En liten perle ved Mjermens bredd, med grønn gressmatte, gapahuk , badebrygge og badeplass samt toaletter. Men i dag sykler jeg forbi og snart etter forlater jeg asfalten til fordel for nok en grusvei. Når bommen er passert er det ikke lange biten til søndre Lambergtjenn til venstre og straks etter, nordre til høyre. I enden av nordre stiger grusveien bratt før det roer seg noe innover Trundalen. Ved Vesle Auretjenn kommer jeg igjen inn på Flyktningeruta og følger denne på småkupert grus mot Amundtjenna. Knærne har fått nok nå og jeg må av å trille i selv den minste bakke. Det blir sjokoladepause i skyggen av et tre på vei opp mot Vardehøgda. Drikker den siste skvetten med vann før utforkjøringen starter. Det går grådig fort nedover og snart etter står jeg ved bommen før Nyveien mellom Bjørkelangen og Hemnes. Krysser denne og på grusvei mellom gårdene tråkker jeg rolig det siste kvarteret hjem. Min første Bikepackingtur er gjennomført og det var så gøy at ny allerede er under planlegging.

Da har utfordringen min endelig begynt å trigge noen turer her! Tre stk "horisont-topper" er jaggu i boks! Ble noen små justeringer på planen skissert i forrige innlegg. For det første dro jeg ikke solo, slik jeg pleier, men sammen med en kompis og hans datter (som jeg er fadder til) og en bitteliten hardfør chihuahua-tispe. Så kuttet vi ned til én overnatting og endret rekkefølgen på toppturene for at det skulle passe for alle. Og så hadde vi fått et tips om en fin overnattingsplass for hengekøyer i nærheten av Siggjo Den nye planen ble da å først gå opp på Mehammarsåta, så overnatting og deretter Siggjo og Hovlandsnuten neste dag. På lørdag tok vi 9:00-ferga Halhjem-Sandvikvåg, kom fram til Heio i halvelleve-tiden og var på tur opp Sherpatrappene i god tid før klokka rundet elleve. Da vi hadde gått litt over halvveis var vi kommet ned i Store Tjørnadalen. Der tok vi en lang pause og spiste vi varme pølser før vi skulle begynne på oppstigningen til toppen. Vi valgte ut det som som kunne stå igjen der og slippe å tynge oss ned unødig på turen opp til toppen og ned igjen. Jeg hadde jo blant annet lange gamasjer og brodder i sekken... Fullstendig unyttig Hadde tatt med en lett hoftesekk i ryggsekken, og den holdt i lange baner til det nødvendigste. Turen gikk oppover i fint tempo, og vi gikk over noen få snøfonner som resulterte i opptil flere heftige snøballkriger. Det var så varmt at det faktisk bare var godt å bli truffet av litt snø. Vi nådde toppen, nøt utsikten, lokaliserte både Siggjo og Hovlandsnuten, og returnerte ned til "base camp" for å fyre i gang brenneren enda en gang og spise opp resten av pølsene. Deretter gjenstod det bare å traske tilbake til bilen. 13 km ble tilbakelagt på drøye fem og en halv time, og vi kjente det litt i beina da vi kom ned Vi kjørte deretter til Areiddalen på vestsiden av Siggjo, og fikk satt opp hengekøyene ved en fin elv, fikk i oss litt mer mat og livnet såpass til at vi dro ned til Areidvågen for å leke litt i packraften. Den er egentlig for stor for meg, og veeeldig for stor for fadder-barnet - men det spilte ingen rolle, vi holdt på til solen forsvant bak åsen. Så ble det en rask kjøretur som resulterte i noen gigantiske softiser hos en bensinstasjon på Svortland, før det ble retur til Areiddalen og møte med Hr. Lukkøye Etter en meget behagelig natt i hengekøyen, ble jeg neste morgen vekket av fuglekvitter, en klukkende elv og morgensol Litt frokost og kjapp rådslagning, så pakket vi sammen, og kjørte til parkeringsplassen på østsiden av Siggjo. Derfra går "standardløypa" opp. Siden datteren hadde sovet dårlig (hun hadde hatt chihuahuaen i køyen sin, og den vekket henne utallige ganger), fikk hun og bikkja sove ut i bilen mens jeg og kompisen dro til topps. Kort men artig sti med flere broer, fikk assosiasjoner til Reodor Felgens hjemvei i Flåklypa. En tur som er sammenliknbar med Løvstakken eller Lyderhorn her i Bergen, men kanskje med enda videre utsikt? Tok tre kvarter opp, ett kvarter på toppen og to kvarter ned. Flott tur, i alle fall Etter at vi var kommet ned igjen, var alle sammen klare for ny tur, men først måtte vi komme oss til Hovland. Det ble litt venting på fergeleiet i Jektevika, og en omvei med fergen til Nordhuglo, før vi kom til Hodnaneset og kunne kjøre nordover langs Onarheimsfjorden. Litt før klokken to var vi igang oppover mot Hovlandsnuten, alle sammen. Opp Sandlopedalen var nok de bratteste partiene denne helgen, med tendenser til klyving - og den knøttlille bikkja trengte en håndsrekning i ny og ne for å komme seg oppover. Da vi kom så høyt at vi møtte på snøfonner, ble det selvsagt atter snøballkriging i sommervarmen Utsikten da vi kom til topps, var den mest spektakulære på denne turen, var litt sånn "wow!"-stemning - blågrønn-alger gjorde havet skikkelig turkis, noe mobilkameraet hadde vanskelig for å få med seg, dessverre. Så ble det spist kalde pølser i lompe, appelsiner og sjokolade, før vi tok fatt på nedturen (der det ble mer snøballkriging, vi hadde jo fått ny energi av maten). Vi kom oss ned i god form (bikkja måtte opp i sekken det bratteste partiet nedover) etter å ha brukt tre og en halv time. Deretter vi kjørte mot Våge - der var vi 10 minutter for sein til ferga, og måtte vente i 1 time og 10 minutter på neste - jeg benyttet det til en fortreffelig liten blund. Etter en ladestopp på Os, var alle sammen kommet seg hjem i grei tid på søndagskvelden - med en fin opplevelse å huske i laaaaang tid Og jeg er slett ikke sikker på at denne turen hadde blitt noe av uten denne utfordringstråden. Etterskrift: Det viser seg at fargen i sjøen skyldes kalkalgen Emiliania huxleyi (kjælenavn E.Hux), og den kan sees fra verdensrommet iflg NRK Vestland

Et lurt "triks" er hvertfall å slakke/løsne ALLE kompressjonsreimer på sekken, for å så sette de på/stramme når alt er pakket. Hadde en 3-dagers tur nå i helgen, og lekte vel "Pakketetris" av og på i 2 uker før alt passet og jeg var fornøyd med vekta. Ville ha både lavt volum og lav vekt denne gang. Jeg har to sekker, 85l og 45l, og ville helst bare bruke den minste. Er utrolig hva man kan få til med pakking bare man forandrer litt her og der, både på formen og plassering av innholdet. Hadde med meg regn/vindjakke, men det var meldt flott vær så den var ikke prioritert, men den havnet i bunnen av sekken, sånn tilfelle. Sammenrullet gikk ikke så bra, men jeg brettet den så den dekket hele arealet på bunnen av sekken, da fikk jeg bedre plass igjen. Jeg droppet teltet på 2 kg, derfor kunne jeg velge den lille sekken. Bare der sparte jeg fort 5kg og mye volum.. (2kg telt, 2kg ekstra vekt i 85l sekken + Exped 9M Downmat-liggeunderlag). Endte opp med hengekøye og en liten Hilleberg-tarp, og kun bamseliggeunderlaget(utenpå sekken).. En annen ting jeg gjorde var å fjerne unødvendige tilbehør, feks pakkposen til opphengstauene til hengekøya. Igjen, formen på det man pakker har mye å si. En til dels firkanta klump tok mer plass enn å legge tauene løst. Her ble faktisk løsningen å legge de nederst mellom selve sekken og mesh-nettingen i ryggen på sekken, en Fjällräven Abisko Friluft 45l. Og så er det å evt finne ting som passer inni eller oppi hverandre, eller bedre mot hverandre enn annet utstyr. Jeg får feks gassbrenneren min akkurat oppi Trangia kaffekjelen, sammen med lighter og fyrstikker. Boksen med kakao får jeg oppi koppen. Gassboksen ble satt oppå pakkposen for klær, da gassbuksen er konkav under, og pakkposen ble rundt og konveks og liten nok til at gassboksen passet fint oppå, og jeg sparte noen centimeter på høyden. Passer soveposen (den virker litt stor den du har..?) oppi sekken på tvers, så prøv det, kanskje den pakker lavere i sekken på den måten og frigjør mer plass, enn å sett den på høykant. Kompresjonspose er jo selvsagt et must, jeg bruker det forløpig bare på dunsoveposen og ekstra skift av undertøy. Liggeunderlag av skumgummi fester jeg alltid på utsiden av sekken. På lengere turer på sommeren, om jeg også har med et Exped oppblåstbart liggeunderlag, et Exped 7 UL LW, som pakker svært lite i forhold til de andre de har. Jeg har den ulempen at jeg skal ha med både fiskeutstyr og fotoutstyr også, så blir fort fullt i en liten sekk, men det gikk til slutt, med gode marginer faktisk! Pakketetris er jo faktisk ganske gøy, hvertfall når man får det slik man vil (Nå må jeg bare passe meg for at jeg ikke blir en sånn UL-pakker..)

Ironi i skriftlig form er alltid vanskelig og blir lett misforstått😁

Spørs litt hvilken komfort man ønsker på tur også. Ekstrem lettpaking er gjerne en minimalt telt, et veldig lett underlag, dyr og lett 3 sesongspose, packlite klær, sekk på rundt kiloen etc. Jeg kan også pakke ganske så lett men med dårlig vær må jeg da ligge i teltet og det gidder jeg ikke. Så jeg vil ha med tarp for å ha noe mer skydd, jeg har gjerne 2 sett fiskeutstyr, jeg ligger ikke på 1cm skum, da sover jeg så dårlig at jeg likegodt kan bli hjemme. Så har jeg tøy så jeg kan være ute å fiske i regn og uansett har nok varmt og tørt tøy etterpå. Også kunne sitte ute selv om det blir kjølig på kvelden og ikke ligge i posen fordi jeg har slanka klesposen vel mye. Crocs el.l skal og med til leirbruk. Det er så klart forskjell på hvor mye folk tar med, hva de gjør, hvor lett de fryser etc. Så ingen pakkliste blir like. Jeg bruker 125L sekk på lengre turer og 88 liter på kortere og når det er så varmt at det er minimalt med klær som trengs. Men jeg har og blitt flinkere til legge igjen ting hjemme, trenger ikke dobbelt av alt. Men jeg tar alikvel med noe kjekt å ha som powerbank, radio, 2 kameraer. Jeg har ikke 45 liter men en på 50. Kan fint ta meg en overnattingstur med den i marka men da blir ting minimalt, noe jeg ikke ønsker.

Både jeg og datteren klarer oss fint med to soveposer, en 3-sesongs i dun og en sommerpose i syntet. Bruker begge på vinteren.

Jeg har med ett halvt tynt skumunderlag. Det dekker fra rompen og opp til nakken, så det vil fungere i ett nødsfall. Og utenpå sekken tar det liten plass, samt veldig greit å ha i inngangen i teltet. Legg igjen alt du ikke må ha, og «klipp alt i to» Med å «klippe alt i to» mener jeg at en tannkost med halvt skaft veier halvparten, og tar halvparten av plassen til en fullsize tannkost. Det samme gjelder en evt. stekespade etc. Ett kjøkkenhåndkle er mer enn nok til å tørke kroppen og teltgulvet om du har med denslags. Og om jeg har med en sovepose jeg vet er mer enn varm nok til å ligge i uten klær, trenger jeg faktisk ikke tørt skift engang. Jeg synes den vanlige 90 literen eller deromkring er helt passe

Prøv en boks fra Biltema eller Jula, de er produsert i Korea. Coleman boksene er produsert i Frankrike av Campingaz. Campingaz har ikke alltid vært kompatibel med andre enn seg selv.

Fin artikkel - https://backpackinglight.com/first-buy-a-smaller-pack-sanders/

Magasinet har ikke mange knivene. Eneste forretning som jeg kjenner til og som har mer enn 10 - 20 kniver, er Gammelt og Nytt. De har hundrevis av kniver. https://www.gn.no/

Magasinet flyttet til Kobbervikdalen, litt sør for Drammen sentrum, for 6 år siden. https://www.magasinet.no/kundesenter/vare-butikker/drammen/

Takker for tips. Bor i Oslo og ser at Skarpe Kniver holder til her. De melder at de også kan ta øksa.

For det fyrste ser eg ingen grunn til å ha som mål å pakke i ein 45l sekk. I alle fall for min del, er det ingen 45l sekk som er like god å ha på ryggen som ein 90-110l sekk. Får eg plass til det eg treng i sekken, er problemet løyst. Eit mindre telt vil sjølvsagt ta mindre plass i sekken, men det vil også vera meir trangbodd. Eg pakkar alltid teltstengene for seg, anten tredd ned i hjørne på sekken, eller i lomme utanpå sekken. Då kan teltet stappast mykje meir effektivt enn dersom teltstenge ligg i teltposen. Å rulle teltet rundt teltstengene er altså ikkje noko eg gjer. Eg tviler på at nokon av dei som pakkar i 45l sekk brukar syntetsovepose. Ein dunsovepose tar mindre plass. Skumunderlag tar stor plass. Eit https://www.thermarest.com/ie/sleeping-pads/fast-and-light/z-lite-sol-and-original-z-lite/z-lite.html er 9,3l samanpakka. Men underlaget har lita vekt, så det er mindre viktig å ha det tett mot ryggen, så dette er enkelt å feste utanpå sekken. Då er det også lett tilgjengeleg for bruk i pauser. Kokekar tar plass, og er dårleg eigna å stappe saman. Her gjeld det å nytte tomrommet til å oppbevare andre småting. Mat tar stor plass, og mat tar meir plass dess lenger turen er, slik er det bare. Eg har alltid med klede for ruskevær, så dersom det er finvær, treng eg meir plass i sekken til klede enn dersom det er kjøleg så eg kan ha på meg desse klede. Eg resier ikkje til fjells på overnattingstur utan jakke, uansett kva yr.no melder.

Hei Jeg hadde ikke tatt med meg to liggeunderlag for sommerbruk. Ett av de to du nevner burde være mer enn nok (det minste i volum siden der er volum som er problemet her). Har du komprimeringstrekk til soveposen? Det er også mulig å pakke soveposen vanntett og ha den utenpå når du har fjernet liggeunderlaget du har utenpå. Små myke ting (luer, votter, skjerf, ullundertøy, sokker osv) er det fint å pakke i små glatte plastposer hver for seg. disse blir da veldig enkelt å stue ned i de små rommene som det alltid blir rundt større pakker som telt, sovepose, kokeutstyr osv. Bruk litt kraftige poser så det ikke går hull på dem når du stapper. Jeg aner jo ikke hva du har prøvet å få opp i sekken, men 95 liter burde være mer enn nok hvis du har med deg stort sett vanlig turutstyr for sommertur i fjellet og ikke mye fiskeutstyr, fotoutstyr og lignende. På den annen side: Man fyller som regel opp det volumet man har. Det kan være en fordel å legge alt i to hauger. I den ene haugen skal kun det du ikke kan dra på tur uten å ha med (sovepose, telt, brenner, ett liggeunderlag, 1 kjele, gaffel, kopp, dagsrasjoner med mat...), altså bare det som er absolutt nødvendig, det du må ha med. I den andre haugen har du de tingene du mener at du trenger i tillegg (tallerken, skje, tarp, ekstra sokker, letherman, tannkrem, skosmurning, sjokolade, øl, øks, sag, ...), altså alt det du mener du bør ha med på tur. Når du har pakket alt fra den første haugen ned i sekken plukker du fra neste haug til du mener at sekken er tung nok eller den er full. Da gjelder det å prioritere slik at du plukker det viktigste først. Hvis du sitter igjen med noe vil du finne ut hav som er kjekt å ha i tilfelle musefelle-ting. De fleste, meg inkludert, tar veldig ofte med alt for mye skrammel på tur, ting som aldri blir brukt, hverken på denne turen eller tidligere turer. Tenk også på at det vil være en grense der alternativet er å avbryte turen og komme seg til folk. Man tar ikke med seg et ekstra telt i tilfelle teltet skulle brenne opp på en helgetur i Nordmarka, men kanskje hvis man skal krysse Grønnlandsisen. Man treger heller ikke å ta med seg et komplett skomakerverksted i tilfelle sålen ramler av en sko, men en taperull (som kan brukes til veldig mye) som man surrer fast sålen til så man kommer seg til bygds og får kjøppt et par nye sko. En brukken teltstang kan kanskje spjelkes med en pinne og tape? 200 m tau i tilfelle det er lagt mellom de to trærne der du skulle hatt ei klessnor? Nei! Heng tøyet i noen buker eller legg dem på steiner. Trenger du ei ekstra turbukse i tilfelle den ene blir våt, eller kan du bruke en tynn stillongs og regnbuksa i mellomtiden? God fornøyelse med pakkeplanlegginga! Og god tur. Hvor er det du skal hen? Og hvor lenge? 95 liter er en stor sekk. (på den annen side: jeg fyller lett storsekken min på 130 liter for en enkel overnatting fra kveld til morgen i gangavstand hjemmefra 😁) ;-) Hvis dette ikke gir mening, skriv det ut på papir, krøll det sammen og kast det i søpla papirinnsamlinga.

Veldig godt poeng. 😄 Det tar tid å lære seg å få pakket utstyret i sekken mest mulig effektivt, dette gjelder for hver eneste tur. På dag 3 er som regel alt perfekt...

Tror det står mellom å kjøpe større sekk eller nytt (og dyrere) utstyr med mindre volum .. men det funker også sånn ca. med å stappe godt, trekkspillunderlag og innimellom også telt på utsiden. Legge soveposen i vanntett pakksekk i bunnen av sekken sånn at man får fyllt hele bunnen og ikke har masse ledig hulrom rundt div. enheter og bruke alt av lommer og reimer for alt hva det er verdt. Kombiner med friske mengder bannskap og 4 runder sekketetris så blir det som regel tur.

Om du skal slukfiske etter ørret er det Lill-Auren og Spesial som gjelder. Sølvkroken spinnere er også gull verdt. Fargekombinasjonen rødt/kobber og rødt/sølv.Vekt 7-12 gram. Jeg har strengt tatt ikke annet i slukboksen, og trenger det heller ikke.

Med Vådlandnuten i omtrent vindstille. Det gode været fortsetter. Etter noen dager med litt regn, og noen skikkelige regnbøyer, vard et atter sol – og nesten sommer. Temperaturen var fortsatt nærmere 10 grader enn 20, og det var en kald vind. Lørdag lovet Yr mer sommerlige temperaturer, og det var på tide med en skikkelig tur i heia. Den første turen i 2020 – utenom turen til Fidjadalen med telt. Bestyrerinnen var ikke vilt begeistret. Hun kunne godt tenke seg å være med. Det var snakk om en tur til Vådlandsnuten i Madland. En plass bestyrerinnen virkelig setter pris på. Jeg måtte planlegge turen uten Bestyrerinnen. Vådlandsnuten sammen med Bynuten er noen av de flotteste toppturene i området. Vådlandsnuten med sine 811 meter over havet, den høyeste. Fra toppen er det utsikt til heia innover og ut til nordsjøen. Det er nesten tradisjon med en tur i Madland tidlig på våren. Som oftest til toppen av Vådlandsnuten, men det er også andre turer i området som kan brukes. Turen ned Tverromdalen som et godt eksempel. Dette året har det kommet mye sne i heia. Snøsmeltingen har omtrent ikke kommet i gang, og det er skikkelig høye brøytekanter på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Det er mulig å se Vådlandsnutene fra lang avstand. De er godt synlige omtrent fra hver enste høyde nede på Jæren. Vi ser rett på Vådlandsnutene fra Grudahøyden, der Bestyrerinnen og jeg ofte går. I vår har det vært nysnø og gamle fenner omtrent til nå. Normalt går første turen i Madland rundt 1. mai. Nå var det omtrent snøfritt. Det ville nok være snefenner fortsatt, men ikke mange og lange. Det var på tide med en tur, men uten bestyrerinne. Hun hadde andre planer for dagen. Jeg kom meg avgårde litt tidligere enn vanlig, og selv om det tar noe tid å kjøre opp til Madland, så var jeg igang før 11. Det var også et par, sammen med to hunder som startet samtidig med meg. De for oppover bakkene i et betydelig bedre tempo enn meg. Nede ved midterste Fisketjønn badet hundene, og jeg gikk forbi. Jeg tok følge med et nytt par et stykke oppover. Det lå noen små fenner helt øverst. Vi gikk rundt og kom opp til skiltet under toppen. Det er kjekt å se at dette skiltet fortsatt står. Det er noen år siden broderen og jeg fikk det på plass. Det ble folksomt på toppen. Utenom oss som kom opp fra Høylandsskaret, kom det også to + en fra Rolighetsdalen og Maribakken. På toppen måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg gå rett ned eller ta rundturen till Maribakken?. Alle de andre ville gå rundturen. To av de som kom fra Rolighetsdalen ville til og med ned Tverromdalen for å gå til Madlandsvatnet og opp til parkeringsplassen. Det er en drøy tur på opp mot 20 kilometer. Mesteparten i «tungt» terreng. Det ble selvsagt til at jeg gikk rundturen, og tok følge videre med paret jeg alt hadde gått sammen med opp til toppen. Det ble en fin tur nedover Rolighetsdalen. Et par snøfenner, en vi måtte over, og en vi gikk rundt. Bakken var tørr og det var lett å komme fram. Vi stoppet et stykke fra Maribakken. Det var virkelig greit å sitte i sola og se ut over heia og myrene. Rundturene i Madlandsheia er virkelig flotte. Jeg fant blomstrende Greplyng. Det er alltid en flott opplevelse. Ofte den første blomsten etter at snøen er godt. Det er snart klar for skikkelige turer i heia. På parkeringsplassen var det på tide å si «Takk for turen» til et kjekt turfølge. Vi hadde en alle tiders tur sammen. Les hele artikkelen

Pinsetur til urdalsnipa idag i flott turvær - rundt 20 grader og var litt lufting så nedover vurderte jeg faktisk å ta på mer klær☀️😊😲 på hjemturen stoppet jeg og klappet på hesten som hadde en velfortjent fridag før jeg fikle en runde i vagleskogen og tok en test av nyinnkjøpt hengekøye (Amok draumr - superbehagelig men litt mye å dra på så ikke for alle turer?)

Tur med dårlig kne. Endelig ville broderen være med på tur igjen. Det var en stund siden, og vi pleier å gå sammen minst en gang i uka. Det var på tide. Broderen har slitt med flere ting. Det siste var at kneet ikke ville samarbeide. Det gjorde skikkelig vondt rett under kneet når han hadde vært ute og spasert. Selv om turen var rimelig kort – og flat. Det ville derfor ikke bli noen langtur denne dagen, men selv en kort tur var noe å se fram til. Broderen tenkte seg til Bjødnali, men over toppen mot Blåfjell. Det er muligens en litt kortere tur enn den opp Urdådalen. Det er i hvert fall en god del mer høydemeter. Broderen så for seg å teste kneet opp bakken og eventuelt snu om det skulle bli for galt. Vi har vært velsignet med flott vår vær i det siste, og selv om det har vært perioder med regn, så har det ikke blitt skikkelig vått i myrene og i stien. Det har vært skikkelig gode forhold for tur. Denne dagen var det ikke vår det var sommer. Helst kortbuksevær. I det flotte været var det også andre som ville på tur. Det startet en gjeng samtidig med oss, og vi snakket med gjengen oppe ved garden. De var også på samme rundtur som oss. Trærne har fått blader. Det er grønt på bakken. Vi fant mer enn de vanlige blomstene. Det luktet også einer nedover lia mot Bjødnali. Det er en sommerlukt for meg. Oppover bakkene mot toppen, spurte jeg broderen hvordan det var med kneet. Litt vondt, men ikke verre enn at han ville fortsette. Nedover bakkene mot Moldtjørnet, spurte jeg om det samme, og fikk samme svar. Vi gikk helt opp til garden, nærmest for å gjøre turen litt lengre. Det er ikke en spesielt lang tur. Bare en 7-8 kilometer. Bakken opp hjelper jo på, det blir liksom mer trening ut av turen med en skikkelig bakke. Det ble en tur uten stress. Vi tok det med ro oppover bakkene. Selvsagt ble det litt pusting og pesing, men pulsen kom langt fra opp mot topp. Nedover gikk broderen forsiktig, og det betyr selvsagt at det går rolig for seg. Fra Bjødnali og tilbake til bilen, er det vei for det meste. Selv om det er bakker ned, så kunne broderen holde en grei fart. Ikke som vanlig, for da er det litt små-springing nedover disse bakkene. Langs ånå på tilbakeveien mot bilen, ble det varmt. Her sto sola rett ned og det var ikke mye vind inne i skogen. Vi kunne gjerne hatt på kortbukser. Det ble en skikkelig sommer tur. Denne gangen hadde vi ikke sett på klokka. Det hadde blitt mye småprating underveis. Vi kom begge til bilene i god form og uten egentlig å kjenne turen i beina i det hele tatt. Det var antakelig rette turen for broderen, for han mente kneet ikke hadde blitt dårligere. Han var klar for nye turer etterhvert. Les hele artikkelen

Tok et par overnattinger i telt ved Nybusjøen utenfor Hamar.

Jenta ønsket kun en ting til 10 års dagen i morgen - telttur! Så vi fant oss et vann. Broren kjøpte skikkelig fiskestang som ble overlevert jubilanten ved ankomst. Hun klarte å sette fast to ganger med nystanga så fadern måtte sjekke badetempen Nå lukter det mat.

http://www.overtheclouds.eu/ https://www.instagram.com/e.big.mountain/

Du satser på hele katalogen?

En ny rundtur på Høgjæren. Sigbjørn min svoger, og ofte turfølge, gikk en tur på Høgjæren som var ukjent for meg. Siden jeg jo har tid til å å gå så mange turer som jeg ønsker, og været var bra, var det ingen ting i veien for å forsøke å gå i Sigbjørn sine fotspor. Det vil si å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn og så ta fatt på turen mot Steinkjerringå – «Mor Norge». En plass jeg har besøkt nok så mange ganger. Det har vært en tørr vår, og jeg lurte på hvilke sko jeg skulle velge for turen oppe på Høgjæren. Området er ikke helt uten myr og vann. Det er mange muligheter for å bli våt på beina – om jeg valgte lave sko, mente jeg. Jeg kjøpte et nytt par lette «trekkingsko» - halvhøye Merrell Gore-Tex sko. Det var muligens en grei tur å prøve de nye skoene. De «gamle» Salomon lave sko (med Gore-Tex) gir meg som regel vonde gnagsår de første gangene jeg bruker disse. Jeg tok likevel på de nye skoene. De må jo tas i bruk på et eller annet tidspunkt. Det var greit vær og god værmelding. Lite vind, 10 grader og det var ikke snakk om nedbør. Helt greit turvær, men det hadde regnet litt i det siste. Det kunne være bløtt enkelte plasser. På turen mot Holmavatn kunne jeg se at enkelte steder var graset alt skåret og lagt i silo. Det vil si at våren er omme, og at sommeren er kommet. (Nå melder YR om sommertemperaturer om tre dager, men det har YR gjort de siste fem dagene...) Midt i uka burde det ikke være så mange andre på tur. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg møtte likevel bare to stykker på hele turen. Fra Holmavatn til Steinkjerringå er det god sti, nærmest vei. Det er lagt klopper over de dypeste myrsøkkene og gangsteiner en del plasser. Det er helt greit å gå i lave sko her, og det gjør de fleste. Vanligvis blir det bare til at jeg snur ved «Mor Norge». Samme sti frem og tilbake. Noen hundre meter fra statuen er det stidele, og det er mulig å gå mot Synesvarden eller tilbake til Holmavatn. Denne gangen satte jeg kursen mot litle og store Vandavatnet. Det er ikke helt riktig at jeg ikke har vært her før, en gang for riktig lenge siden – omtrent 50 år, var jeg på tur med min svigerfar i dette området. Jeg husker ikke spesielt mye fra turen og terrenget. Det ville bli kjekt å gå på nesten nye veier. Landskapet og naturen er litt spesiell rundt Steinkjerringå. Flatt, nesten uten «bakker», selv om det er en del høydemeter opp og ned. Uten trær eller busker – utenom planteskog – granskog enkelte plasser. Mye myr og enkelte plasser var det vått. Spesielt inne i skogen rett før store Vandavatnet var det sorpet. Det er også ganske spesielt med torvmyrene, med klare spor ette torvskjæring. Torv var omtrent det eneste brensel det var mulig å få tak på til midten av forrige århundre. Alle boliger måtte ha sin egen torvbe. Det tok omtrent to dager å skjære nok torv for en vinter. Så måtte torven «stakkes» og bringes i hus. Alt i alt en del arbeid. Det var torvstakker i en myr ikke langt fra stien for noen år siden. Jeg mener det var Jærmuseet som sto for arbeidet. Etter å gått rundt både litle og store Vandavatnet endte jeg ut på en parkeringsplass ved Likholen. Fra der og et par kilometer tilbake mot Gauleiksvarden var det traktor vei. Det var enkelt å følge de blåmalte pinnene som sto langs veien, men noen plasser var det vanskelig å komme over uten å bli våt, og dette var i en «tørr» periode. Det bar gjennom en skogdott, og igjen ut på åpne flate høgjæren. Det siste stykket opp mot Gauleiksvarden gikk stien i slake svinger og fulgte «eskerne» små høydedrag i det myrete området. Som sagt, rimelig flatt, men likevel 50 høydemeter opp til toppen. Siste stykket gikk samme vei som jeg kom. God sti og ingen problemer, men etter 13-14 kilometer kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur. Les hele artikkelen

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap. Folksomt. Middagstid, Chris kokkelerer. Kveldsstemning. Mitt favoritthjem. Mornings! Takk for oss! Godt å være i gang med ferskvannsfiske, men det er nok en stund til det blir isfritt på høyfjellet der jeg trives aller best. Her er det bare å smøre seg inn med tålmodighet. Jeg får bruke tiden på å planlegge sommerens langtur. I begynnelsen av august blir det en drøy ukestur, akkurat nå tenker jeg Skjækerfjella, men her er lite avgjort.Tips taes i mot med åpne armer og stormende jubel. Se hele artikkelen

Bratte bakker og mye folk. Dagen etter langturen mot Resasteinen og rundt Dalsnuten var jeg tilbake på parkeringsplassen ved Gramstad. Jeg hadde ikke tenkt på noen langtur denne dagen. Bare en helt vanlig tur, men gjerne med litt bakker.... Det finnes noen bakker rundt Gramstad. De fleste stiene byr på en del høydemeter både opp og ned. Det er selvsagt mulig å gå noen turer uten spesielt mye stigning, men de vanligste stiene går til en eller annen topp. En god treningsrunde er å gå mot Lutsi for så å ta opp mot Mattirudlå. Bakken opp Rinda er bratt og lang. Ikke så bratt som den jeg gikk dagen før, men brattere enn det jeg liker. Bakken opp fra Holmavika mot Øvre Eikenuten var både lengre og brattere. Nå var den bakken inne i skogen, mens bakken mot Mattirudlå til dels er på blanke berget med lite mellom horisonten og stien. Eksponert er hva jeg kaller slike plasser. Likevel var den bakken jeg satte kursen mot denne dagen. Bakken opp mot Mattirudlå bød som vanlig på høy puls og noen krampaktige tak i staven. Det er litt rart det der, bare noe å holde i gjør det lettere å komme seg oppover på de bratteste stedene. Jeg var ikke alene som klatret opp bakken denne dagen. Jeg hadde følge fra parkeringsplassen av et par. De gikk omtrent like fort som meg, og i bunnen av bakken fikk de gå først. Jeg regnet med at folk som er omtrent 40 år yngre enn meg holder større fart i bakkene. Mot Bjørndalsfjellet var de et stykke foran. Nedover mot veien tok jeg paret igjen. Det viste seg at de ville på samme runden som meg. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Som en liten etterpåklatt, tok de muligens også med Dalsnuten. Det er jo ikke lange avstanden opp til Dalsnuten fra Kvitemyra og stien mot Gramstad, men når høyden komme i tillegg til at det skal gås både opp og ned, så betyr Dalsnuten omtrent en halv time i tillegg. Jeg hadde ingen planer om Dalsnuten denne dagen, Det fikk holde med tre topper, og omtrent to timer på tur. Det hadde liksom blitt nok 3 timers turer i det siste. Ved skiltet som viser 200 meter til toppen av Fjogstadnuten, så jeg paret oppe i bakken. Jeg valgte å gå videre uten den lille avstikkeren opp på toppen. Det var ingen andre som var på denne turen. Jeg kunne se at det hadde gått andre tidligere på dagen, men for min del var det en tur uten mye folk det strekket. Det ble litt annerledes nede ved Revholstjørn. Dalsnuten må være et av de mest besøkte turmålene i distriktet. Ikke i klasse med Prekestolen (av noen kalt preikestolen...), men godt besøkt. Den nye parkeringsplassen med omtrent dobbelt så mange plasser som den «gamle», kommer antakelig godt med i disse Koronatider. Alle skal jo på tur. Da jeg igjen sto på parkeringsplassen ved Gramstad, tok jeg en oppsummering. Beina kjentes ganske greie. Jeg hadde antakelig fått vondt noen plasser om jeg hadde tatt med Dalsnuten, Knærne var ikke i like god stand. Det hadde antakelig blitt litt for mye av det gode med Dalsnuten på toppen av den vanlige rundturen. Les hele artikkelen

http://www.overtheclouds.eu/ https://www.instagram.com/e.big.mountain/

Bloggen er oppdatert med dag 22 på Der Traumpfad. En absolutt nydelig dag i Dolomittene (igjen), som inneholdt noen fantastiske utsikter, både med og uten skyer. Vandringen gikk fra Passo Duran og til Rifugio Pian de Fontana. Spesielt gledelig var øyeblikket da jeg kom ut av tåken på toppen av Forcella de Zitá Sud, uten å ha ventet det. Les og se bilder på: Der Traumpfad, dag 22: Passo Duran - Pian de Fontana (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/passo-duran-pian-de-fontana.html) Utsikt fra nedenfor Forcella de Zitá Sud.

From my friend Pär

Kun kort tid etterpå registrerer jeg en ravn i lufta. Tenker ikke noe mer over det, før den daler ned bakom den vesle åsen som skiller leirplassen vår fra bukta hvor vi fisker. En ravn etter ørret!

Så til et område som jeg synes er veldig flott, men som jeg sjelden hører at noen padler i. Det kan være fordi det ligger en bilvei kloss i fjorden på den ene siden, men på den andre siden er man uforstyrret, og målet for turen var Teistpollen, der er man fullstendig borte fra verden liksom. Flott fjord, som også er skjermet fra storhavet. Men det er ikke veldig enkelt å finne utsettingsplass, det er nok en fordel å være enten lite kresen, eller godt kjent. Turen ligger HER i bloggen nå.

Her er det en stund siden jeg har oppdatert ser jeg, litt sløv. Skulle ikke mer på tur før det blir vår skrev jeg sist, men det har jeg nå likevel gjort. Skifta til vinterdekk igjen i dag, for øvrig… De som vil oppdatere seg på alle turene siden forrige innlegg kan gå til siste tur med havsulepadling, og så velge eldre innlegg, ellers blir det helt spam her. Men jeg poster et par av de siste turene, for det har vært flott innimellom alt tjafs-været. Havsuleturen gikk i klinkstilla helt alene, ble rett og slett en rå tur. Ligger HER i bloggen. Fantastisk flott tur, jeg lå leeenge der ute og så på dem.

http://www.overtheclouds.eu/ https://www.instagram.com/e.big.mountain/

http://www.overtheclouds.eu/ https://www.instagram.com/e.big.mountain/

Moltes gràcies per veure-les. Heus aquí una altra que espero que us agradi. Coneixeu els pirineus? https://www.instagram.com/e.big.mountain/

True.. Jeg lånte min 111til en kamerat for mer enn 20 år siden på en tur vi begge , med guttene våre , skulle på opp til Mån ovenfor Månafossen . Jeg så at han hengte den på utsiden av sekken etter bærehåndtaket i boksen, og burde reagert og protestert. Men jeg tenkte ikke over hva som kunne gå galt jeg heller. Midt oppi bratta løsnet primusen og vi så den gå kast i kast nedover knausene. Og ett stykke nedi så vi lokk og resten skille lag. Vi klatret nedover og fant alle delene etterhvert. Brenner en plass, lokk , boks og deler av brenneren en annen plass. Det var en stillebrenner , så det vi lette lengst etter var capen på toppen av brenneren. Men vi fant alt ,puttet delene opp i sekken hans og gikk opp til Månavatn . Der fant kameraten ett par passende runde steiner og gjorde noe karosseriarbeid på den. Han fikk banket hengslene sammen og fikk lukket den. Primusen lagd kaffe og flere varme måltider resten av helgen. True grit...

Noen sier det ikke er orntli før en har 111 med bråkebrenner, men har det også. Nå er den ferdig fiksa. Der glemte jeg ta før bilder men den var omtent like sliten som den andre. En rar grønnfarge eller to på den som var rimelig matt. Så ut som det var lakket med kost eller noe. Denne brant fint så det var kun puss og ny lakk som trengtes. Siden kasse på denne hadde preg valgte jeg og ikke lakkere det. Deksel rundt brenner ble lakkert svart med 650c lakk. Sett en del brenner har de i messing men det var det ikke på denne, noe stålgreier eller noe for det var litt rust på den. Så fikk de til slutt et bilde sammen med "lillbror".