Vinnerliste

De fleste kulturminnene vi har i Norge er promotert på ymse vis. Ikke minst er trapper i vinden. Sherpatrappen i Mosjøen og Vegatrappa er lokale varianter, men den trappa vi besøkte i helgen er svært lite besøkt og lite promotert. Det er nok mange år det aldri går folk i denne trappa, og den er vanskelig å finne. 450 trinn av det hardeste fjell er bygd for å vare, men mange er vaklevorne og man må trå rett på hvert et trinn! Jeg anbefaler ikke besøk hit siden den er i svært bratt terreng, og at man må ha rimelig gode forhold for å komme seg ned og opp igjen og mange av steinene er altså helt løse. For å komme seg hit går man i gjennom et nydelig fjellterreng med trange skar der snøsmeltingen lager små bekker som renner i sikksakk bortover gress-slettene. Et skikkelig eventyrterreng for lek med å sende drikkekoppene nedover "strykene". Det er steinmurer i terrenget - beite eller "Bogastelle" - ikke vet vi, men at det har ferdes mye folk her før er det ikke tvil om. Vi finner etter hvert den forlatte fjellgården høyt oppe i lia, nå gjengrodd, og det er vanskelig å se for seg hva de kunne ha av beiteland rundt her. Når var det fyr i denne primusen sist mon tro. Så er det å finne trappa i bratta og den er nesten umulig å finne, men vi finner den til slutt takket være lite vegetasjon på denne årstiden. 450 trappetrinn ned de bratte flågene - et helt utrolig byggverk fra tidlig 1800 tall. Helt til vi er ved Tosenfjorden. For et slit de har hatt de som livnærte seg og klarte seg på slike steder. Det står det all respekt av.

På tur i fjæra i Baltsfjorden på Senja..

Fin (e) tur (er) i dag også. Først Fjellsjøkampen, kommunetopp Hurdal og fylkestopp Akershus deretter Skreikampen, kommunetopp Eidsvoll (og en av de få i Akershus som faktisk har fin utsikt uten at man må klatre i tårn ) Godt turselskap i Elisabethsk og graham.

Bærumsmarka, med utsikt utover Oslofjorden:

Jeg hadde med 2 stk 450g gassbokser til stormkjøkkenet på to-ukersturen på Ifjordfjellet og Laksefjordvidda i fjor sommer. Jeg kunne klart meg med én 450g og én 230g boks. Skal det stekes endel mat/fisk og kokkeleres så går det litt drivstoff. Er det kaldt og fuktig i tillegg så fyrer man gjerne litt for varmen i teltet også.

Pinse og deilig sommervær i Trøndelag - endelig 😎 Denne skisesongen har vært tidenes lengste for min del. Om et par dager er det nøyaktig 7 måneder siden vi var på ski for første gang denne sesongen. Jeg er derfor egentlig helt klar for vår og fotturer nå, så gårsdagens tur gikk i utkanten av Femundsmarka langs Feragselva og Feragsdammen. Snøfritt der, men mye snø i Viglfjella og Flenskampan enda. I dag var det tilbake til snøen. To topper i hytteområdet ble besøkt. Litt trått føre selvsagt, og litt sikksakkgåing før vi kom opp på ca 800-850 moh. Derfra var det finfint skiføre. Helt utrolig på den siste dagen i mai i et terreng som er på mellom 700 og 1000 moh.

Rundhaugen, bare 450 moh, men vi skriver 31 mai, og det er mye snø i fjellet her fortsatt. Kan gå på ski fra parkeringsplassen på veien og opp. Det tiner, men det er mye snø i år. Utsikt mot Blåtind/den sovende soldat. (Midt i) Lyngsalpan landskapsvernområde Rekker sikkert noen skiturer til, men nå tror jeg neste tur innover får bli når det er bart.

Jeg både leser og ser på nyhetene at alle vil på tur i disse koronatider. Folk går i kø, alt for mange på sykkel og vanskelig å finne teltplass da det meste er opptatt. I det hele tatt, folk over alt. En helt ukjent problemstilling en snau time øst for hovedstaden. Strava viser at jeg på 2 dager har syklet drøye 80 km. og på denne tiden «så» jeg 4 personer. (Ikke medregnet de som satt i biler før og etter grus/sti starter) Resten av turen og timene var jeg dønn aleine. Dag 1 25 mai og sykkelen er pakket. Jeg skal prøve Bikepacking for første gang. Opplegget er å bruke en sykkel jeg allerede har + å kjøpe noen rimelige vesker. Jeg vil finne ut om man kan komme seg på tur på denne måten uten at det koster skjorta. Liker jeg denne formen for sykkeltur er planen en lengre tur litt senere. Jeg svinger meg på sykkelen kl 10 denne mandag formiddag og setter kursen sydover på Linna. Etter at Tertitten hadde sin siste tur her i 1960 er banen gjort om til gang og sykkelvei her i kommunen. Linna fører meg i landlige omgivelser til Skullerud. Dette var endestasjon for toget den gang Urskog-Hølandsbanen ennå var i drift. Fra Skulerud stasjon måtte gods og personer over i båt for ferden videre nedover Haldenvassdraget. En kar (person 1) holder på med plenklipping og jeg svinger bortom for en prat. Stedet holdes ryddig og pent og her passer det å ta pause. Jeg spør om stedet har et tilbud for dagens turister, og i dag spesielt oss syklister. Å ja da, sier han, her er det vannkraner å finne på flere av bygningene. Toalett (og dusj etter avtale) og masse grønt gress å hvile på. Litt lengre bort langs veien er det også en fin badeplass med sandstrand, bord og benk. Jeg takker for praten og setter kurs for badeplassen og en 5 minutter på benken der. Nå må jeg ut på asfalt og følger Fv125 med lite trafikk og etter noen kilometer svinger jeg av mot Opsal. Grusveien leder meg til bommen ved Krokselva. Jeg skal ikke ut på asfalt igjen før i morgen og er fornøyd med det.. Nå begynner turen for alvor. Krokselva pludrer og klukker og fuglene kappes om den beste sangen. Våren er i sannhet en deilig tid. I nordenden av Vegatjern skal jeg følge den gamle Presteveien. 2 tømmerstokker leder over elva, men viser seg å bli for smal for meg og sykkelen. Jeg tar rett og slik ikke sjangsen. Det blir å fortsette og via en omvei er planen å komme inn igjen på Presteveien fra nord. Det blir en strevsom tur i bratt terreng med mye vindfall. Ved demningen i sydenden av Damvann er jeg igjen inne på Presteveien, som ikke er en vei, men snarere en sti. Her sammenfaller den også med en av Flyktningerutene mot øst og den gang den var i bruk, friheten for de som trengte det. Litt grus, men mest sti som delvis trilles, delvis sykles før jeg omsider kommer ut på ny grusvei og tar til venstre ved Engemåsakoia. Nå bærer det rett nord i mange kilometer på fin grusvei med stø kurs for vannet Vortungen. Vortungen er et stort vann med viker, odder og øyer. Jeg passer på å fylle flaskene før stien starter bratt opp mot Branntårnet. Dette er egentlig en skikkelig omvei, men jeg har ikke vært her før og vil opp å se. Her og der kan det sykles, men for det meste dytter jeg sykkelen. Det gamle Branntårnet er i dag DNT hytte og heter Haukenestårnet. Jeg hadde ventet å møte folk her på en så fin dag, men det er bare meg og fuglene som har funnet veien hit i kveld. Flaskene er på ny tomme men kan heldigvis fylles fra en gammel håndpumpe. Etter adskillige «pump» kommer endelig vannet, krystallklart og iskaldt. At vann kan smake så godt! Jeg er skikkelig sulten og bestemmer meg for Storfegryte og kaffe her på verandaen. Greit å få det unna mens jeg har lett tilgang på godt rent vann. Jeg skulle gjerne blitt her i natt, men finner ikke plass til teltet. Det drar seg mot kveld og jeg vil sette camp før det blir mørkt så jeg må videre. Det går radig unna ned fra Haukenesfjellet på sti, kjerrevei og grusvei. I et kryss ser jeg tilfeldigvis et skilt som peker mot «Hotellet» og slår inn på den. Ned en ny bratt skråning hvor stien skjules under tørrkvist fra et gammelt hogstfelt. Jeg ser en grusvei i bunnen av feltet og bakser meg frem i kvisten. Godt det går nedover. Kommer ut til Vortungen igjen, lengre nord enn jeg var tidligere i dag. Finner en perfekt plass i vannkanten og bestemmer meg tvert. Rigger camp og tørker tøy. Fyrer opp primusen og det blir "rett i koppen" og kaffe mens jeg ser sola dale ned over åsen i vest. Det er helt vindstille og kvelden og natta bringer med seg mange lyder. Svarttrosten er den siste jeg hører av småfuglene. Med Tranens fjerne trumpetlyd og Storlomens kveldsang kommer både mørket og villmarksfølelsen snikende. Et måkepar ute på øya holder det gående på måkers vis nå og da gjennom hele natten. Dag 2 Opp med glidelåsen og frisk sval vind klarner tankene. Det er tidlig og jeg fyrer primusen fra posen og tar første kaffekopp mens jeg kikker ut døra. Drøyer lenge, men så er det tid for frokost og kaffe ute. Trekker den friske lufta dypt inn mens blikket hviler på en kruset vannflate. Setter sykkelen i bevegelse klokka 10 i dag også, og kke lenge etter kommer jeg til «Hotellet» som skiltene viste vei til i går. Vakkert beliggende på Vortungens østre bredd ligger Rømskog Spa & Resort. Det står et par biler her, men om det er åpent i disse koronatider vet jeg ikke. Den eneste jeg ser, kjører en gressklipper (person 2) på plenen utenfor. Under andre omstendigheter kunne det sikkert vært en bra plass for en stiv syklist, men jeg får ha det tilgode. Etter en liten høyde triller jeg ned til Sagtjenn og tar skarpt til venstre. Løfter sykkelen over bommen og begir meg mot Bottdalen der en ny bom må forseres. Vel oppe på flatene er det tid for vann og en Anton Berg. Har pause ved ei gammal stue og tar bilder av den når en bil plutselig ankommer. Litt overraskende egentlig, men det passer i grunnen bra. Jeg trenger tipps for veien videre og regner med han er kjent siden han har passert minimum 2 låste bommer. Han er nok litt skeptisk til hva jeg har fore, men svarer hyggelig når jeg spør om han er kjent i området. Han (person 3) er godt kjent her kan han fortelle; Jeg er født i den stua der, og peker mot stua jeg nettopp tok bilde av; men da var den bare halvparten så stor og av tømmer. Vi finner tonen og har en lang hyggelig prat om livet før og i dag, vilt og rovvilt og skogen som rekreasjon og virke. Som skogeier her vet han hvor det er best å komme seg fram med sykkel på slep. Han rister på hodet, men gir meg gode anvisninger for strekket som må forseres etter at kjerreveien er slutt. Det er ikke mange hundre meter, men ganske ulendt og med tett skog. Stien er heller ikke mye i bruk i nyere tid og kan være vanskelig å se. Det blir mange detaljer og jeg trodde jeg husket det meste. Men etter et hogstfelt mellom to koller finner jeg ikke stien han nevnte og roter skikkelig rundt. Kjenner knærne protestere og beslutter ny pause og kartsjekk. Det er da jeg oppdager at kartet er borte. Ingen stor krise, men verre er det at kameraet også mangler. Jeg må gå sporet tilbake, men hvordan finner jeg det lille svarte kameraet i all denne skauen. Jeg vet når det sist ble brukt, men det har vært mye kryss og tvers etter det. Jeg lar sykkelen stå og begynner på baksporet. Noen ganger skal man ha flaks og det har jeg i dag. Etter rundt 20 minutter finner jeg kameraet, men kartet ser jeg ikke. Dropper videre kartsøk og setter raskeste kurs tilbake til sykkelen og en velfortjent pause Etter vann og Snickers er det på´n igjen. Havner opp på Grevlingkulknatten som viser seg å være for bratt i den retningen jeg skal og finner ingen vei videre. Legger fra meg sykkelen og bruker beina på kryss og tvers i håp om finne en farbar vei videre. Endelig ser jeg noe som kan minne om en sti, eller nærmest et tråkk. Min kamp mot elementene ved Grevlingkulknatten er over etter nesten 2 timer og så er villnisset forsert og jeg er ute på et nytt veisystem. Ned fra åsen går det unna på fin grus og snart er jeg nede i nordenden av Gåsefjorden og en helt nødvendig pause på den deilige sandstranda. Hadde vannet vært varmere hadde jeg dyppet kroppen, men jeg nøyer meg med en kattevask. Entrer sykkelen og etter et par kilometer befinner jeg meg på Kjersundveien og har asfalt under hjulene. Ved Kjersund bru stopper jeg for et bilde og en kar (person 4) på landeveisykkel kommer susende. Han har skikkelig dårlig tid, eller så bare glemte han å hilse tilbake tenker jeg der jeg ser det blinkende røde baklyset bli borte rundt neste sving. Jeg passerer Halsnes friluftssenter hvor det forøvrig også er fint å ta en pause. En liten perle ved Mjermens bredd, med grønn gressmatte, gapahuk , badebrygge og badeplass samt toaletter. Men i dag sykler jeg forbi og snart etter forlater jeg asfalten til fordel for nok en grusvei. Når bommen er passert er det ikke lange biten til søndre Lambergtjenn til venstre og straks etter, nordre til høyre. I enden av nordre stiger grusveien bratt før det roer seg noe innover Trundalen. Ved Vesle Auretjenn kommer jeg igjen inn på Flyktningeruta og følger denne på småkupert grus mot Amundtjenna. Knærne har fått nok nå og jeg må av å trille i selv den minste bakke. Det blir sjokoladepause i skyggen av et tre på vei opp mot Vardehøgda. Drikker den siste skvetten med vann før utforkjøringen starter. Det går grådig fort nedover og snart etter står jeg ved bommen før Nyveien mellom Bjørkelangen og Hemnes. Krysser denne og på grusvei mellom gårdene tråkker jeg rolig det siste kvarteret hjem. Min første Bikepackingtur er gjennomført og det var så gøy at ny allerede er under planlegging.

Da har utfordringen min endelig begynt å trigge noen turer her! Tre stk "horisont-topper" er jaggu i boks! Ble noen små justeringer på planen skissert i forrige innlegg. For det første dro jeg ikke solo, slik jeg pleier, men sammen med en kompis og hans datter (som jeg er fadder til) og en bitteliten hardfør chihuahua-tispe. Så kuttet vi ned til én overnatting og endret rekkefølgen på toppturene for at det skulle passe for alle. Og så hadde vi fått et tips om en fin overnattingsplass for hengekøyer i nærheten av Siggjo Den nye planen ble da å først gå opp på Mehammarsåta, så overnatting og deretter Siggjo og Hovlandsnuten neste dag. På lørdag tok vi 9:00-ferga Halhjem-Sandvikvåg, kom fram til Heio i halvelleve-tiden og var på tur opp Sherpatrappene i god tid før klokka rundet elleve. Da vi hadde gått litt over halvveis var vi kommet ned i Store Tjørnadalen. Der tok vi en lang pause og spiste vi varme pølser før vi skulle begynne på oppstigningen til toppen. Vi valgte ut det som som kunne stå igjen der og slippe å tynge oss ned unødig på turen opp til toppen og ned igjen. Jeg hadde jo blant annet lange gamasjer og brodder i sekken... Fullstendig unyttig Hadde tatt med en lett hoftesekk i ryggsekken, og den holdt i lange baner til det nødvendigste. Turen gikk oppover i fint tempo, og vi gikk over noen få snøfonner som resulterte i opptil flere heftige snøballkriger. Det var så varmt at det faktisk bare var godt å bli truffet av litt snø. Vi nådde toppen, nøt utsikten, lokaliserte både Siggjo og Hovlandsnuten, og returnerte ned til "base camp" for å fyre i gang brenneren enda en gang og spise opp resten av pølsene. Deretter gjenstod det bare å traske tilbake til bilen. 13 km ble tilbakelagt på drøye fem og en halv time, og vi kjente det litt i beina da vi kom ned Vi kjørte deretter til Areiddalen på vestsiden av Siggjo, og fikk satt opp hengekøyene ved en fin elv, fikk i oss litt mer mat og livnet såpass til at vi dro ned til Areidvågen for å leke litt i packraften. Den er egentlig for stor for meg, og veeeldig for stor for fadder-barnet - men det spilte ingen rolle, vi holdt på til solen forsvant bak åsen. Så ble det en rask kjøretur som resulterte i noen gigantiske softiser hos en bensinstasjon på Svortland, før det ble retur til Areiddalen og møte med Hr. Lukkøye Etter en meget behagelig natt i hengekøyen, ble jeg neste morgen vekket av fuglekvitter, en klukkende elv og morgensol Litt frokost og kjapp rådslagning, så pakket vi sammen, og kjørte til parkeringsplassen på østsiden av Siggjo. Derfra går "standardløypa" opp. Siden datteren hadde sovet dårlig (hun hadde hatt chihuahuaen i køyen sin, og den vekket henne utallige ganger), fikk hun og bikkja sove ut i bilen mens jeg og kompisen dro til topps. Kort men artig sti med flere broer, fikk assosiasjoner til Reodor Felgens hjemvei i Flåklypa. En tur som er sammenliknbar med Løvstakken eller Lyderhorn her i Bergen, men kanskje med enda videre utsikt? Tok tre kvarter opp, ett kvarter på toppen og to kvarter ned. Flott tur, i alle fall Etter at vi var kommet ned igjen, var alle sammen klare for ny tur, men først måtte vi komme oss til Hovland. Det ble litt venting på fergeleiet i Jektevika, og en omvei med fergen til Nordhuglo, før vi kom til Hodnaneset og kunne kjøre nordover langs Onarheimsfjorden. Litt før klokken to var vi igang oppover mot Hovlandsnuten, alle sammen. Opp Sandlopedalen var nok de bratteste partiene denne helgen, med tendenser til klyving - og den knøttlille bikkja trengte en håndsrekning i ny og ne for å komme seg oppover. Da vi kom så høyt at vi møtte på snøfonner, ble det selvsagt atter snøballkriging i sommervarmen Utsikten da vi kom til topps, var den mest spektakulære på denne turen, var litt sånn "wow!"-stemning - blågrønn-alger gjorde havet skikkelig turkis, noe mobilkameraet hadde vanskelig for å få med seg, dessverre. Så ble det spist kalde pølser i lompe, appelsiner og sjokolade, før vi tok fatt på nedturen (der det ble mer snøballkriging, vi hadde jo fått ny energi av maten). Vi kom oss ned i god form (bikkja måtte opp i sekken det bratteste partiet nedover) etter å ha brukt tre og en halv time. Deretter vi kjørte mot Våge - der var vi 10 minutter for sein til ferga, og måtte vente i 1 time og 10 minutter på neste - jeg benyttet det til en fortreffelig liten blund. Etter en ladestopp på Os, var alle sammen kommet seg hjem i grei tid på søndagskvelden - med en fin opplevelse å huske i laaaaang tid Og jeg er slett ikke sikker på at denne turen hadde blitt noe av uten denne utfordringstråden. Etterskrift: Det viser seg at fargen i sjøen skyldes kalkalgen Emiliania huxleyi (kjælenavn E.Hux), og den kan sees fra verdensrommet iflg NRK Vestland

Nærtur i Innlandet. Turstien på Ilseng. VID_20200531_152953.mp4

Et par bilder fra tur opp til Morsfjell i går. Hengekøya var med så det ble en liten rast på toppen før jeg gikk ned igjen.

Jenta ønsket kun en ting til 10 års dagen i morgen - telttur! Så vi fant oss et vann. Broren kjøpte skikkelig fiskestang som ble overlevert jubilanten ved ankomst. Hun klarte å sette fast to ganger med nystanga så fadern måtte sjekke badetempen Nå lukter det mat.

Slå opp teltet på svaberg 👍

Nå er det jo ofte stor forskjell på juli og oktober her i landet, så mange foretrekker nok en liten og lett pose til sommermånedene og en varmere tresessongs til kalde høst- og vårnetter. 😊

Dropp innerteltet. Poblem løst.

Jeg bruker bensin og parafin. Bensin går fortere å forvarme, så bruker mest det. Lett å ha kontroll på hvor mye du bruker og hvor mye som er igjen. Og lett å ta med passe mengde.

Kald havregrøt fungerer fint ja. Har spist det noen ganger. Alt som er naturlig går som regel greit. Ris som du sier. Det tar bare lenger tid, men da er tanken at man gjør det klart på morgen, legger det i sekken før man går, så er det klart til middag når du kommer frem til camp. Jeg prøvde ertestuing tidligere i dag. Det fungerte greit det. Lot det stå i litt over en time, så ble konsistensen grei nok, men jeg tror jeg dropper ertestuing på tur. Kald ertestuing lukt var ganske brutal. haha

Jeg har lest om kaldgrøt, men aldri laget det. Det skal visstnok gå å lage kald havregrøt. Har tidligere mest lest om bløtlegging for å spare koketid på f.eks ris. Lagde en gang noen energi barer som bare skulle stå i kjøleskapet til de ble faste. Der var prinsippet at havregryn i blandingen trakk ut væske fra blandingen av hovedsakelig kakao, kokosmelk og peanøttsmør....

Hvilken del av landet holder du til på? Jeg bor nemlig på vestlandet og ser for meg at jeg i perioder ikke vil ha mulighet til å lufte posen så veldig ofte om det feks regner flere dager i strekk og jeg er på telttur. Men når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke da jeg aller helst vil på lengre telttur, så kanskje det ikke er et problem. Og det frister å kunne ha alt i dun, for av det (ganske begrensede) jeg har sett av syntetiske poser så tar de STOR plass, og plass i sekken er stort sett begrensningen for min del

Hva med en liten toppmontert gassbrenner? Skal du stort sett koke vann og i tillegg har mulighet til å fyre et kvistbål i vannkanten i ny og ne, holder det med 230-grams gassboks etter mine erfaringer. Er du Arne Brimi må du kanskje ha 450-grams boks.

Med Vådlandnuten i omtrent vindstille. Det gode været fortsetter. Etter noen dager med litt regn, og noen skikkelige regnbøyer, vard et atter sol – og nesten sommer. Temperaturen var fortsatt nærmere 10 grader enn 20, og det var en kald vind. Lørdag lovet Yr mer sommerlige temperaturer, og det var på tide med en skikkelig tur i heia. Den første turen i 2020 – utenom turen til Fidjadalen med telt. Bestyrerinnen var ikke vilt begeistret. Hun kunne godt tenke seg å være med. Det var snakk om en tur til Vådlandsnuten i Madland. En plass bestyrerinnen virkelig setter pris på. Jeg måtte planlegge turen uten Bestyrerinnen. Vådlandsnuten sammen med Bynuten er noen av de flotteste toppturene i området. Vådlandsnuten med sine 811 meter over havet, den høyeste. Fra toppen er det utsikt til heia innover og ut til nordsjøen. Det er nesten tradisjon med en tur i Madland tidlig på våren. Som oftest til toppen av Vådlandsnuten, men det er også andre turer i området som kan brukes. Turen ned Tverromdalen som et godt eksempel. Dette året har det kommet mye sne i heia. Snøsmeltingen har omtrent ikke kommet i gang, og det er skikkelig høye brøytekanter på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Det er mulig å se Vådlandsnutene fra lang avstand. De er godt synlige omtrent fra hver enste høyde nede på Jæren. Vi ser rett på Vådlandsnutene fra Grudahøyden, der Bestyrerinnen og jeg ofte går. I vår har det vært nysnø og gamle fenner omtrent til nå. Normalt går første turen i Madland rundt 1. mai. Nå var det omtrent snøfritt. Det ville nok være snefenner fortsatt, men ikke mange og lange. Det var på tide med en tur, men uten bestyrerinne. Hun hadde andre planer for dagen. Jeg kom meg avgårde litt tidligere enn vanlig, og selv om det tar noe tid å kjøre opp til Madland, så var jeg igang før 11. Det var også et par, sammen med to hunder som startet samtidig med meg. De for oppover bakkene i et betydelig bedre tempo enn meg. Nede ved midterste Fisketjønn badet hundene, og jeg gikk forbi. Jeg tok følge med et nytt par et stykke oppover. Det lå noen små fenner helt øverst. Vi gikk rundt og kom opp til skiltet under toppen. Det er kjekt å se at dette skiltet fortsatt står. Det er noen år siden broderen og jeg fikk det på plass. Det ble folksomt på toppen. Utenom oss som kom opp fra Høylandsskaret, kom det også to + en fra Rolighetsdalen og Maribakken. På toppen måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg gå rett ned eller ta rundturen till Maribakken?. Alle de andre ville gå rundturen. To av de som kom fra Rolighetsdalen ville til og med ned Tverromdalen for å gå til Madlandsvatnet og opp til parkeringsplassen. Det er en drøy tur på opp mot 20 kilometer. Mesteparten i «tungt» terreng. Det ble selvsagt til at jeg gikk rundturen, og tok følge videre med paret jeg alt hadde gått sammen med opp til toppen. Det ble en fin tur nedover Rolighetsdalen. Et par snøfenner, en vi måtte over, og en vi gikk rundt. Bakken var tørr og det var lett å komme fram. Vi stoppet et stykke fra Maribakken. Det var virkelig greit å sitte i sola og se ut over heia og myrene. Rundturene i Madlandsheia er virkelig flotte. Jeg fant blomstrende Greplyng. Det er alltid en flott opplevelse. Ofte den første blomsten etter at snøen er godt. Det er snart klar for skikkelige turer i heia. På parkeringsplassen var det på tide å si «Takk for turen» til et kjekt turfølge. Vi hadde en alle tiders tur sammen. Les hele artikkelen

Pinsetur til urdalsnipa idag i flott turvær - rundt 20 grader og var litt lufting så nedover vurderte jeg faktisk å ta på mer klær☀️😊😲 på hjemturen stoppet jeg og klappet på hesten som hadde en velfortjent fridag før jeg fikle en runde i vagleskogen og tok en test av nyinnkjøpt hengekøye (Amok draumr - superbehagelig men litt mye å dra på så ikke for alle turer?)

Kork håndtak er å foretrekke, bedre for svette hender å holde i over tid!

En siste kikk på utsikten fra hengekøya før søvnen kommer. Droppet tarpen i dag som i går, skyfri himmel ❤

Litt kommunetoppsamling i dag, så da ble det en ny (prekestolen i Gjerdrum) og gjenvisitt på et par jeg har vært på før (Bjørnholen, Sørum og Kohinor, Skedsmo) Fine turer, bra selskap

Tok et par overnattinger i telt ved Nybusjøen utenfor Hamar.

Avslutta arbeidsuke med nytelse av solnedgangen på Molnesfjellet, Vigra.

Med en pågående pandemi, og snøstorm i mai så er det fort gjort å gå inn i en aldri så liten depresjon. Det måtte settes inn umiddelbare tiltak, og hva er vel bedre antidepressiva enn en telttur med fiskestang og primus? Med den våren vi har hatt så langt, var det ikke mange alternativ om det skulle være håp om isfritt vann. Dermed måtte jeg ut mot havet og Alnesvatnet på Godøya ble valget. Noen år siden sist jeg var der. Utenom det er det ikke så mye å si enn at planen ble fulgt til punkt og prikke, ei natt i telt gjorde jobben. Fangst ble det dårlig med og jeg må innrømme jeg var litt smågrinete på turen ned igjen da jeg måtte konstatere at fangsten uteble. Etter å ha sett Michael Jordan dokumentaren "The last dance", har jeg lært at dette ikke er fordi jeg er sur og grinete, men en vinnerskalle. Takk MJ for den øyeåpneren der, og takk til Chris for trivelig turselskap. Folksomt. Middagstid, Chris kokkelerer. Kveldsstemning. Mitt favoritthjem. Mornings! Takk for oss! Godt å være i gang med ferskvannsfiske, men det er nok en stund til det blir isfritt på høyfjellet der jeg trives aller best. Her er det bare å smøre seg inn med tålmodighet. Jeg får bruke tiden på å planlegge sommerens langtur. I begynnelsen av august blir det en drøy ukestur, akkurat nå tenker jeg Skjækerfjella, men her er lite avgjort.Tips taes i mot med åpne armer og stormende jubel. Se hele artikkelen

Jeg ser ikke problemet. Dette rusket følger deg inn i teltet, enten du vil eller ei. Selv om du tar av støvlene ute , følger noe med deg når du skal åle deg inn i det lave teltet med knær og bukselegger i lyngen. Det er bare å følge det ut igjen dagen etter. Daglig renhold akkurat som hjemme...

Det er tilnærmet slik jeg gjør det med mitt Hilleberg Unna, men løfter hele teltet opp og rister det litt så alt bøsset faller ned mot hjørnet der teltet åpnes, og så bare vrenges det hjørnet av bunnduken ut døra så alt bøsset faller ut. Aldri hatt noe behov for noe børste. Tørker lett over med en fuktig klut om det er ille når man kommer hjem og teltet henges til tørk. Men nå er dette noe som gjøres som regel når det skal pakkes ned, er ikke så ille at det må gjøres daglig på tur. Får aldri noe særlig mye inn i teltet uansett, så er snakk om svært lite. Har heller aldri skoene med inn i teltet, de blir stående mellom ytter- og innertelt.

Har sviktet sandnes litt i år? Kanskje fordi det er en del plasser med lite parkering og mye folk? Har dermed reist litt sørover istedet..I dag hadde jeg ikke helt bestemt meg. Tenkte på moi-senderen men med en mystisk kø før ålgård var jeg plutselig på vei mot bursfjellet som jeg droppet sist jeg var i det området.. tenkte å gå en rundtur jeg hadde på topo kart på mobilen (orange tur) Men gå den umerkede delen først. Da jeg skulle svinge av veien ifølge den ruta så jeg flere folk som kom lengre innefra. Snakket med et par og det skulle gå greit å gå lengre inn. Siden den ruta jeg hadde så veldig bratt ut gikk jeg den lengre ruta. Fin sti (nesten traktorvei) til jeg mistet stien ved vann ‘247’. Men fulgte lia oppover og fant den heldigvis igjen ved gjerdeklyver. Så til toppen av bursfjellet. Da jeg skulle gå nedover startet jeg ved merking men syntes det så veldig bratt ut så stoppet og sjekket. Heldigvis siden det var stien jeg egentlig skulle gå opp (siden den var så bratt). Fant raskt den andre stien som var utrolig fin. Gikk jo altfor fort så jeg la til en ekstra runde via Skogen. Derfra stortsett på traktorvei tilbake. Bildet ved vannet viser bursfjellet som jeg kom fra. Ble totalt 10,6km (blå tur på kartet). Fin tur som jeg sikkert vil gå hele/deler av igjen. Og jeg hadde energi til en times ridetur i Vagleskogen (i Sandnes) etterpå😊

Fun Light, som er svært konsentrert, har mange gode smaker som samtidig gjør at man unngår alt sukkeret i iste, synes jeg. Dette er jo et hyggelig forum...

Eg gjekk meg ein liten tur for å teste ut det nye teltet mitt. Tok med meg bøker og notatbok og satt meg i "solsteiken" bak ein stein og filosoferte over livet og kokte kaffe. Det var svært fint. Ikke ein sjel å sjå i alle retninger. Stille og fredeleg. Ein del fugler utanfor. Overnatta fra søndag til mandag og gjekk så på jobb. Første gongen eg har hatt moglegheit til å koke kaffe medan eg ligg i soveposen. Det gav absolutt mersmak. Min oppleving no er at det å campe i eit stort telt er eit heilt anna oppleving enn å campe i eit lite telt. Alt i alt ein meget fin tur som gjorde meg roleg og lykkeleg. Neste gong vil eg nok kanskje ha prøvd å laga bål (men det er ikke mogleg i Hammerfest då det ikke finst trær her). Kanskje burde eg også prøve å ta med meg ei varmeflaske i plast for å varme opp soveposen eller rett og slett bruke ein ordentlig vintersovepose. Finnmark og Hammerfest/Kvaløya anbefales for alle som er glad i natur og stillhet. 50 meter ifra vegen finst det ikke eit menneske

Fortsatt mange nye turer å velge mellom i distriktet her. I dag ble det låglia. Rart å gå på et såpass stort hus midt i heia. Er tydeligvis blitt populær tur, alltid fullt på parkering der, men fant en plass å stå langs veien. Kjørte forbi et par andre parkeringer til andre turer så jeg har fortsatt flere igjen langs Sikvalandsveien. jeg gikk t/r men ser det er mulig med rundtur som jeg prøver neste gang. Ikke så lang tur men de som tror det er flatt på (høg)jæren tar feil. Masse topper å gå opp på for de som liker sånt. Fin tur med masse fjellfølelse!

Det var en gang? Kan man starte historien slik? Føles så feil å starte den med «da jeg var ung». Men det er jo egentlig det denne historien gjør. Det starta når jeg var i begynnelsen av 20-åra og levde hele vinterhalvåret i buldrerommet på Villmarkshuset og Cafe Sara i Oslo. På Cafe Sara ble alle store og små klatreskrønehistorier delt. Den ene ruta hardere enn den andre. Selv var jeg en svoren klipperotte så når de kule gutta snakka med store ord om Hurrungane, Turtagrø og Elvis (Storen) så var det så totalt fremmed for meg. Disse gutta var allerede da legender og hadde dette stedet som sitt eget lille mekka. De skrøt hemningsløs over harde og lange ruter i ekstreme værforhold. Noe som gjorde at jeg slo fra meg slik klatring. Det hørtes bare slitsomt, kaldt og vått ut. Jeg fikk heller holde meg til solskinnsklatring på klippene på Hankø og buldring innendørs. Men årene gikk og det gjorde en skulder også. Noe som gjorde at jeg ga meg helt med klatring. Jeg ville aldri komme tilbake på samme nivå noen gang. Så jeg ga litt opp det der med klatring. Men det var alltid savnet. Og ikke bare klatringen men alle nettene utendørs for å makse ut tilgjengelig klatretid. Og siden savner murra i bakhodet lenge, og skulderen ble trent opp, så måtte jeg se om jeg kunne ta opp klatringen igjen. Samtidig måtte jeg endre fokus og heller prøve en litt annen vinkling på klatringen. Så da begynte tanken forsiktig om tinderangling å ta form. Samtidig så jeg at en av de mest urbane mennesker jeg vet om, klatra Austabotntind. Og kan hun så kan i hvert fall jeg. Og vips hadde jeg kun ett fokus. Store Austabotntind. Jeg var nesten besatt. Et drøyt halvår i forveien ble dato satt og guide booka. Siden jeg er uerfaren på slik klatring og jeg ville klatre på mine premisser når jeg har tid, så er guide helt gull. Da slipper jeg å mase på andre også. Tiden fremover ble brukt på å trene både i terreng og klatrehallen. Men et par dager før turen så ble det hele avlyst da min klatrepartner smalt i veggen og brakk noen ribben 🙈 så da ble dagen brukt til å sitte på toppen av Store Dyrhaugstind og se bort på den fine profilen til Store Austabotntind. Men jeg ga meg ikke med det, så da ble det booka en hel fjellsportuke sommeren etter. En uke med to topper og litt lek og læring og sosialt dagene mellom. Som oppvarming til Store Austabotntind så fikk vi en tur over Uranostraversen fra syd. Og for en dag. Vi var helt alene i fjellet. Været var varmt og godt og det var helt vindstille. Gruppa var helt super og vi lo og fleipa i alle de 14 timene turen tok. For vi fikk med oss 8 km strafferunde pga store mengder snø over veien inn. Et par dager etter skulle vi endelig opp Store Austabotntind. Været var ikke like bra men vi tok sjansen. Og selv om det var midt i juli så snødde det. Akkurat nok snø til å dekke over steinrøysa, men allikevel ikke nok til å holde deg over steinen. Så på vei opp datt vi igjennom gang på gang. Jeg så ut som en dalmatiner på beina etter denne turen pga alle blåmerkene. Og sikt var det heller ikke mye av. På vestreste ved rappellen ned til eggen så skjedde diverse hendelser med et annet team, som gjorde at jeg snudde sammen med to andre damer på tur. Og det var jeg glad for. Ergo nådde jeg ikke Store Austabotntind den sommeren heller. Men selv om det ikke var noen krise å snu før toppen, så gir man seg ikke. To år skulle det gå for tredje forsøk. På forhånd hadde jeg lurt med meg en venninne som ikke har noe klatreefaring. Men siden hun er født og oppvokst i en steinrøys så var jeg ikke bekymra for henne. Natta ble tilbragt på bandet i en campingbil i stiv kuling. Det rista i hele bilen og søvn ble det lita av. Vi starta å gå fem om morgenen også. Men hey. Jeg var på tur med en av mine favoritt turmennesker og selv om vinden var sterk, så hadde ingen knekte ribben og det snødde ikke heller. Turen gikk faktisk som en lek selv om min venninne en stund lurte på hva i alle dager jeg hadde dratt henne med på 😂 men så fort vi var i tau så var alt bare fryd og gammen. Vi storkoste oss hver eneste meter av hele turen. Vi gikk også i le for kulingen som herja men siste stykket opp mot toppen så kjente vi vinden godt. Det var en liten stund usikkert om det var mulig å gå helt opp på toppvarden, men i det vi nærmet oss, så stoppet vinden opp og alle skyer forsvant på et blunk. Altså kan man få en bedre tur? 😍 Toppen ble feiret med rømmegrøt og Olsokfeiring på Fondsbu etterpå. Noe som virkelig toppet dagen. Så det tredje forsøket ble perfekt på så uendelig mange måter 😍 den som venter på noe godt osv. Det er noe i det.

Jeg kjøper 5 kg skummet (spray)tørrmelk fra salandia.de. Ca 340 kr inkl. frakt , mao. ca kr 70,-/kg. Rask levering med DHL (eneste fraktalternativ). Med 75 g/liter får du da 66 liter til ca kr 5.30/liter. Jeg lager bla. yogurt/drikkeyogurt av tørrmelka (se bilde 1). Jeg er diabetiker så jeg siler den ferdige yoghurten maksimalt for å få ut mest mulig av mysen ("whey'n") ettersom det aller meste av laktosen (melkesukkeret) finnes der. Jeg er ikke laktoseintolerant, men det er vel ingen som trenger laktose uansett... Skulle gjerne kjøpt Norske Normilk's sin tørrmelk av helmelk, spesielt for cheddaren jeg lager, men de selger kun til storkunder (25 kg's sekker, 850 kg's paller). Kjenner du noen som kjøper i i pallevis fra Normilk, og som kan selge meg en sekk..? Norske Norganic/Økoland kunne bestille inn en sekk til meg fra Tyskland (økologisk, fra Bohlsener Muehle), men den ville kommet på kr 3.500,-...(kr 140,-/kg) Så, jeg leter videre. Fant idag en tysk butikkjede (Metro) som selger 25 kg's sekker med "Nordmilch Vollmichpulver" (26% fett) for ca 91 EUR (inkl. 7% tysk OMS). Det blir ca kr 35,-/kg. Hvis tørrmelk av helmelk også skal blandes ut 75g/liter, så betyr det altså at en liter helmelk kommer på på kr 2.70 . (Mot kr 18,- i norsk butikk... ) Men, da må jeg vente til våren, når jeg skal til Tyskland igjen med bobilen. Nærmeste Metrobutikk ligger i Kiel. Hvis noen finner et bedre tilbud, i Norge, Sverige, Danmark eller Nord-Tyskland, så gi meg gjerne beskjed. P.s. til Sigri Hvis du kan klare å få til en handlevogn hos iHerb på under 1.8 kg (4 LBS), og over rundt 320 kr, får du den fraktfri. Tilbudet gjelder for den tregeste fraktvarianten (3-4 uker). Og, selvfølgelig, hvis du samtidig klarer å holde den under kr 350,- så slipper du jo også norsk moms og fortollingsgebyr. Husk at det er Tollvesenets valutakurs for den uka som vare ankommer som gjelder, ikke kursen den uka du bestiller og betaler. Urettferdig, men Tollvesenenet har bekreftet at det er slik. Jeg forsøker derfor å holde meg meg godt under kr 350,- (helst ned mot kr 330-340,-)