Vinnerliste

Dividalen i helga. Soving under åpen himmel, fantastisk skiføre, hare, rype, skogsfugl og rev å se. Og spor av jerv.

Dette er kanskje utbrodert nok nå, men en ting som er bra med Nalgeneflaske og ulsokker er at det alltid er med uansett. Det krever ikke noe planlegging eller vurdering av vær og temperatur på forhånd. Videre så gjør ikke varmeflasker i gummi noe magisk, altså kan den ikke både varme bedre OG holde lenger på varmen. Så lenge den lagrede energimengden er lik, dvs. samme mengde vann varmet til samme temperatur, er det forholdet mellom isolasjon og overflateareal som avgjør hvor raskt denne energien tappes til omgivelsene, altså hvor varm den føles og hvor lenge den holder på varmen. Det varmeflasker gjør bedre er oppvarming direkte mot kroppen, da den former seg etter kroppen og gir større kontaktflate, men om man bare vil bruke den som en ekstra varmekilde i soveposen, så har man ikke særlig utbytte av denne egenskapen. Til slutt er det hva man selv foretrekker som er viktigst.

Vi er visst fortsatt bare midt i Randonee-sesongen. @TerjeH og jeg tok en kveldstur til Lille Blåmann i går. Sol, vindstille og folketomt. Men det er nok lurt å i fortsettelsen satse på startsted litt lenger unna fjæra. Snøen i skogen var seriøst råtten og umulig å kjøre i på tur ned, men til gjengjeld fikk vi nyte nydelig snødekt skare de øverste 4-500 høydemetrene. (Friluftsparkeringa var redusert til potetåker og stengt. Tenk hvis vi hadde fått et lite alpinanlegg her med asfaltere plasser. Og kafé på toppen. Og, og...)

I ettermiddag ble mine hvite legger eksponert i solen for andre gang sammen med turshortsen i år Første legg-lufte-tur var for 4 uker siden, da var det noen fine dager her i Bergen og jeg gikk hjemmefra etter Dagrevyen i shorts og t-skjorte, overnattet i hengekøye ved et vatn 2 km fra jobben, og tok turen over Lyderhorn hjem igjen etter jobb neste dag. Burde vel ha lagt inn en liten rapport på den turen, men er blitt latere med innleggene her, dessverre. Delvis kan jeg unnskylde den labrere skriveaktiviteten med at jeg i det siste har vært på en god del turer sammen med fadderbarn, og da blir jeg nok litt mer tilbakeholden med bilder og skriverier. Uansett: Nå er utvilsomt våren her, forsommeren er like rundt hjørnet, dørstokkmila er til for å forseres og det må da gå an å legge ut et bilde og noen ord litt oftere nå?! 👍

Lei av 17.maimas, maling av hus og sååå kom solen! Da gikk husmorgenet mitt i dvale. Så i kveld tok vi middagen i skogen og fikk duppet oss litt!

Støtter forslaget om BA copper spur hv1 eller 2 ul. Lett gjennomtenkt telt som brukes av mange. De har vel også en utgave som er dedikert syklister og om jeg ikke husker feil har litt kortere stangsegmenter. Selv bruker jeg dette på mine turer. 1 persons med gedigent fortelt. Lite fotavtrykk der du skal sove gjør det lettere å finne flat mark. Ellers er jeg helt i starten av Bikepacking selv og har nettopp lagt ut denne video som presenterer et rimelig alternativ. Er mulig du for seriøs langtur burde gå for noen dyrere/bedre, les gjennomprøvde bagger og vesker. Litt kjedelig om fester etc ikke holder mål. Har ikke nok bruksdøgn på mine til å si noe om det pr i dag. Kom gjerne med tilbakemelding om hva du ender opp med. Lykke til.

Fant ut at det passet bra med litt testing i ettermiddag - og litt konkurranse. I det ene hjørnet, MSR Quick Solo pot, eloksert alu, 1,1 l. kapasitet. Lav og fin profil. I det andre, en toaks 900ml titankopp/panne, kjøpt på eBay. 115mm bred, bare. Begge ble fylt med ,5 l vann, og satt over en pocketrocket 2 med primusgass. Full guffe. Noen som vil tippe vinneren? 😀

Ahh... Takker Da har jeg sendt epost til geologisk museum. Vil publisere svaret.

Elsker observasjoner som dette.

Jeg har gjort som deg @Arcticpeak og handlet fra xxl. Vil rett og slett teste om det er mulig å komme seg på tur på budsjett. Som deg fikk jeg problem med feste av bag på styret pga kabler og grep for hendene. Prøvde å lage til noe, men endte opp med å kjøpe en løsning og det fungerte mye bedre. Som jeg viser i filmen i forrige post endte jeg for totalt oppsett på 1.335,- som jeg syns er helt greit og det er samme pris som 1 veske fra Ortlieb. Uten sammenligning for øvrig.

BA har bikepacking versjon av et par av teltene . Er vel Copper Spur og FLy creek. De har kortere stangledd og oppbevaringspose er paget slik at du kan feste teltet på styret. Og noe smådetaljer som feste til hjelm på innertelt og noen stropper på ytterduk en kan feste klær etc for tørk så de ikke blåser avgårde. Siste hadde kanskje vært en ide på flere telt. Jeg tror nok jeg hadde valg Copper Spur fremfor FLy Creek. Det fordi det er helt selvstående og du får mer plass til bagasje i det. FLy Creek sagger også mer i duken i fotenden siden et bare er en stang der. Bruker selv Copper Spur UL2 selv som telt nr 1, dog forrige modell siden det er fra 2009 eller noe. Du får jo også Tigerwall som er veldig lette, helt ned i 765gr for tomanns men det koster mye. Sovepose. Se på Warmpeace sine dunposer. Liggeunderlag. Bruker selv Exped sine. Sommer er Synmat UL7 i LW versjon. Pakker lite og lett.

Gøy at det er andre her på forumet som interesserer seg for bikepacking. Når det gjelder vesker, så er det vesker fra Ortlieb, Restrap og Apidura som gjelder. Ortlieb Seat-Pack, Ortlieb Handlebar-Pack og Ortlieb Frame-Pack skal være det aller beste. https://bikeshop.no/ortlieb/orf9901/ortlieb-seat-pack-seteveske-grå-8-165l-vanntett https://bikeshop.no/ortlieb/orf9921/ortlieb-handlebar-pack-styreveske-grå-15l-vanntett https://bikeshop.no/ortlieb/orf9972/ortlieb-frame-pack-l-rammeveske-grå-6l-vanntett Men som med alt annet fra Ortlieb kommer kvalitet med en stiv pris. (Kvalitet koster.) Jeg har ikke så stort budsjett til bikepackingutstyr, jeg her derfor gått til innkjøp av vesentlig billigere vesker fra XXL som jeg skal teste på en 3 dagers tur nå til helgen, nemlig disse: https://www.xxl.no/white-traveler-saddle-bag-large-sykkelbag-for-setet-svart/p/1172081_1_style https://www.xxl.no/white-traveler-handlebar-bag-sykkelbag-for-styret-svart/p/1172079_1_style Jeg har ikke kjøpt noen rammeveske av den enkle grunn at jeg skal pakke teltet i en pakkpose, som så skal stroppes fast til overrøret på ramma. Jeg prøve pakket veskene fra XL/White i helgen, og kvaliteten på veskene virker grei nok, men man kan lett se at det er en billig løsning, veskene er mindre enn de store man ka få fra Ortlieb, derfor blir det trangt om plassen, det blir vanskelig å få med mat for noe særlig mer enn 4 dager. Spesielt styrevesken med sine 4 liter, er liten. Styrevesken var også vanskelig å montere på min sykkel uten at det ble konflikt med kablene på styret, Ortlieb har noen avstandsstykker på sin veske, og jeg lurer på om jeg skal prøve å lage noe lignende selv dersom jeg finner egnet materiale i kveld. Setevesken ser derimot ut til å fungere bedre jeg tok en prøvetur med fullpakket sykkel i nabolaget, og da kunne jeg ikke merke noe svai fra den. Teltet jeg skal bruke er forøvrig ett Hilleberg Unna jeg har hatt i mange år, det tåler mer eller mindre "alt", men tar litt plass. (Det er derfor jeg skal feste det direkte på ramma i en vanlig pakkpose.)

En viktig ting å tenke på er at alaska husky ikke er en rase, men en fellesbetegnelse på en stor gruppe trekkhunder av blandingsrase, med ulik grad av polarhund innblandet. Alaska husky er dermed en veldig varierende hundetype, og du kan treffe på både store og små huskyer, hunder med god pels og med dårlig pels, hunder med lavt stressnivå og hunder med ekstremt høyt stressnivå. Besøk flest mulig eiere/oppdrettere av de hundetypene dere tenker på. Se hvordan hundene er, hva de brukes til, hvordan de fungerer i hverdagen, det er tross alt flest hverdager i et år. Besøk også gjerne oppdrettere av de hundetypene dere vurderer, for det er ikke hipp som happ hvilken oppdretter dere velger om dere er på utkikk etter en hund med spesifikke egenskaper. Finn.no er ikke stedet å begynne søket etter en turkamerat dere skal ha i 10 år eller mer fremover. Husk at det også finnes flere polarhundraser enn samojed, som kanskje også kan dekke behovene du skisserer. Det er verdt å gjøre et grundig forarbeide.

Det var nok meg som hadde honning mer eller mindre over alt i sekken. Ikke noe å trakte etter, og jeg har sluttet med det nå. 😉

Jeg har kun kjøkkenmaskin med kvern til daglig bruk, og fikk låne STOR kvern da jeg skulle produsere hundepemmikan i vinter. Den var glimrende til grovmaling av hundemat, og jeg har nå stor kvern på 3-fas på ønskelisten.

I dag: Liten tur til Ytre Forsøl for å se om våren var kommet noe lengre på kysten enn i innlandet. Det hadde den for så vidt, men sjansen for at det er snøfritt til 17. mai er minimal Uansett hvor kort eller langt våren er på vei så smaker det ALLTID med bålkaffe og røkt/tørket reinhjerte...

Ramsløktur i Ramsvik med venninne i går. Ramsløk er nydelig men det er vanskelig å finne gode bruksområder. Prøvde å tørke men det er altfor tidkrevende. Så jeg ender med å hakke og fryse ned og da er det så lett å glemme bort samt at hele fryseren stinker ramsløk... Syns den er best fersk, her til egg.

Senorge.no og webkamera kort unna viser snøforhold i området. Man skal aldri stole på å få den hele og fulle sannhet via TV eller youtube Ikke stol på programledere som kanskje ikke har satt seg helt inn i de lokale forholdene og reglene som gjelder. De er journalister, ikke nødvendigvis ihuga sportsfiskere med lokalkunnskap. Sjekk inatur.no om fiskekort og fiskeredskap som er tillatt i område. Ring Halne Fjellstove om rutebåt og evt. tillatt oterfiske i Halnefjorden m.m.

Jeg synes også det er ett skille mellom de som tar bilder på tur, og de som går på tur for å ta bilder. Jeg er langs langt i fra en fotograf, og kan tilnærmet ingen teknikker. Men jeg liker best bilder med bevegelse, eller en form for aktivitet. Skal det være bilder som «står i ro» liker jeg at de i det minste representerer en form for tur, som at det er med en kajakk, telt, sykkel, ski eller noe sånt på bildet. Synes bilder av blomster, trær, fugler, kaffekjeler og fisker er kjedelige. Landskapsbilder kan være greit om det er med noe mer enn bare landskapet på bildet. Men det gøyeste synes jeg er actionbilder, jeg får litt mer følelsen av bilder med bevegelse. Eller så har jeg ett bilde som ble med i nest siste nummer av padling, som jeg ble fornøyd med: Og så må man ikke glemme mobilkameraet i dag. De beste kameratelefonene ta mer enn bare greie bilder, og redigeringsappene kan gjøre en god del med bildene i etterkant. En god fotograf kan gjøre mer med en telefon enn en amatør med utstyr til 100k.

Se så stor forskjell det ble på størrelsen på vannet da! Den likte jeg.

Er nok ikke så dumt å lære seg det og, det kan jo tross alt forandre bilder ganske mye. Blander man det inn med avstand mellom kamera, motiv og bakgrunn i tillegg, er man langt på vei. (Og med bruk av dette kan man og lære hvordan man kan "jukse" seg til uskarp bakgrunn med billige kit-teleobjektiver med liten blender som eneste mulighet.. typisk f4.5, f5,6, f6.3 osv...) Jeg liker å bruke både tele og vidvinkel på tur, men normalt så er det noe som tilsvarer 35mm på fullformat som står på kameraet. Har alltid med meg 15-45mm, 22mm f2 (tilsvarer 35mm på 1,6crop) og 50mm f1.8 på tur, men tar ofte også med meg en 85mm f1.8. Skulle helst hatt med min trofaste 70-200mm f2.8, men den blir for tung å drasse på. På bildeeksemplene under måtte jeg bruke 85mm for å få mer det uttrykket jeg var på jakt etter, for å få vannet "nærmere".. Fra kanten der jeg er og til vannet er det ca 1,2km... 15mm, og kamera ikke så langt fra meg: 85mm, og kamera plassert et godt stykke bak meg. Men samme avstand mellom meg og vannet, har kun flyttet meg noen meter til siden for der jeg satt på første bildet: Og så et bilde tatt på 45mm, på kanten der jeg står på bilde nr2, som kanskje viser mer sannheten.. Dette er jo et fint eksempel på hvordan det kan jukses med vidvinkel og teleoptikk, noe som ble så heftig tatt opp i media for ikke så lenge siden...

Dette er nok en stein fra en jettegryte...

Tror ikke du trenger å grave frem noen linker, for de som har hatt interesse av dette tidligere har nok allerede funnet nettopp de. Man kan ta båt fra Halne til sørenden av Halnefjorden fra rundt 1. juli tror jeg. Derfra kort avstand til både Skaupa og Sleipa. Du når nok ikke vårfisket akkurat som vist i de nevnte programmer, da må du ta beina fatt sjøl langs Halnefjorden. I år så kan det bli på snøføre i såfall, ser jeg snøkartet rett akkurat nå. Jeg har ikke selv vært i området, sør for Halnefjorden, men tenkt tanken, og da kanskje en rundtur med nevnte båt sør til Skaupaoset og derfra tilbake mot Halne Fjellstove. En langhelg eller en ukes tid hadde vært passe til en slik liten rundtur. Flere fine småvann å besøke på vestsiden av Halnefjorden ser jeg som må være mulig å fiske i.

Ønsket er en veldig polar AH med god høyde (egentlig en grønlandshund - ikke fortell fruen), gjerne meld ifra om noen vet av gode oppdrettere i Trøndelag og omegn, forstår at dette er særs viktig da det er en blandingshund. Jeg var innom deg i November om du husker, @Gisle Uren 😊 Har enda ikke fått fruen på gli med grønlandshund, men håper på å finne en AH som kan minne om grønlandshunden.

Ikke mye å tilføye her. Går mest i bleieskift for tiden. Blir til å fikle med den i sommer/høst.

Kan ikke si noe om 600, var isfritt på Andersnattjern på 414 og islagt, riktig nok dårlig is ... men fortsatt is på Slokovatnet på 930 ... tenker nok det er mulig at 600 er isfritt, men sikker er jeg ikke

Var det ikke du som hadde 2 dl honning fordelt utover sekken en gang? 🤣 (eller var det @REs?)

Fantastiske forhold for skitur på nasjonaldagen i Ålen. Nå kan egentlig sommeren bare komme. Skiturer siden 2. november i fjor og frem til nå. Det er lenge nok det. Fjellskoa roper på meg ute i gangen 🥾

Hei Det er vanskelig både å velge rase/type, som ikke alene er makker i et 2-spann, men som også skal fungere som en flokk - samboere! Det helt vanskelige valget kommer, når du skal plukke en ut av 6 meget søte valper! Og det er det mange ulike meninger om!! Jeg tok altså ikke den mest pågående, som kunne være en potensiell trøbbel-maker, som noen altså gjør. Det ble den vist også?)(Vedhefter politiets retningslinjer for valpe-valg.) Så mener jeg at en 8-ukers valp er en meget liten hundebaby, som moren ennå ikke har preget helt og fått kustus på, så jeg ville vente i hvert fall til 10-12 uker. Men mange er uenig med meg. Jeg hadde stor glede av min gamle buhund i 17 år, som jeg fik som unghund og likedan fik jeg hannen som ca 4 mdr. pgr. av jobb, reise mm. men også med klar hensikt. Jeg kom mye hos hundekjøreren den sommer og gikk med valpen og introduserte ham fx for store, farlige kyr. (Vi har kyr på hytta.) gisle@uren har noen veldig bra synspunkter på dette i sin veldig bra bok. Dessuten var han stueren!😜 De 2 hundekjørere driver ikke systematisk avl, så jeg kan ikke vise til de. Alaska Huskyer faller jo i noen ganske ulike grupper: Langdistanse med tykk pels, utholdende, men gir sig også før de blir trætte, mye polarhund. ("Parkerer"). Så er der sprint/mellom distanse AH med kortere pels, ofte hengeører, fordi det er mer pointer, vorsteher, mynde mm blandet inn. De går gradvis over mot korthårete "eurohounds" som brukes mye i midteuropa til korte løp < 25 km. Disse løper livet av sig likesom Vorsteher blandinger, som brukes mye til kortdistanse nordisk (hund-pulk-skiløper). Så det er stor forskjell på AH'er. En gammel nabo drev med sådan og hadde verdens største? vorstehertispe, som jeg har gått tur med, når de var ute til fx. konfirmasjon. Kunne nesten velte meg i 100 kg klassen - men meget snill hund! Jeg har som nevnt en AH hann på ca. 25-26 kg og så en halvt Sibirian/AH tispe på 28 kg. De er ikke veldig langbeinte og klart turhunder, ikke til racerløp. Nei, hun er ikke feit, men har brystkasse som en dyphavsdykker! AH'en er klart raskere og lettere på foten og mer trekkvillig - også fordi hun er smartere. Man kan jo hvile sig litt, mens makkeren trekker. Hun er en traktor og sterk som en okse. AH hannen er lederhunden, fordi tispen har en jaktradar permanent kjørende oppe i hodet og kaster sig ved enhver leilighet i grøften etter mus, storfugl, ryper, sau, ekorn i treer, selvom hun godt vet, at hun ikke får de siste. Han strever voldsomt med lederjobben fordi hun er ca. 3 kg tyngre, når hun skal hives på rett kjøl opp av grøften. Forrige sommer knertet hun 5 lemmen på en kort dagstur og spiste de. Så det sir noe om jaktlysten. Sibir faren hennes tok rådyr. De kunne sikkert opplæres som jakt bandhundersporhunder, men jakter for sin egen del (spise selv!) - ikke for deg, i motsetning til jakthunder. Dessuten er hun ledertispen (dominant tispe) og det forteller hun andre tisper -tydelig! Men det slipper du med 2 hanner. Begge er meget rolige inne og vil helst ligge med beina i været, allerhelst i armkroken. Enig med @borgeren: Sibirer er nok ganske rolige hunder både ute og inne, men trekker nok mindre enn AH og de er i hvert fall langsommere og vil aldri vinne løp. Johanne Sundby har skrevet bok om hundekjøring med sibir. Undertitel: "for oss som ennå ikke har vunnet Finmarksløpet."! @HegeP: Jeg har vanskelig vet å tro at en Border Collie vil traktoren i spannet?? Vi har flere venner med BC, og de er alle ganske spretne og jo ikke veldig tunge. Likesom huskyerne vil jakte vil de gjete hva som helst. Den ene ven var budeie på en geitestøl med ca. 100 geiter og en ikke- dressert BC!! Det var noe kaotisk. Den gjorde sit beste men hadde ikke peiling for udressert! Så da den angrep geitene i malkemaskinen gikk jeg tur med den! Stanley Coren (Han med BC, som kan over 100 ulike leker ved navn!)har skrevet om hundes intelligens ut fra flere indikatorer: hvor rask innlæring, hvor mange ulike ting, selvstendig problemløsing mm og til slutt repetisjon av ordre og lydighets index. Her er BC helt på topp med god grunn, men Huskyer/polarehunde under middels. Jeg har ingen problemer med å lære huskyene huskyrelevante ting som høyre, venstre, stå/stopp, holde høyre/-venstre. venstre om hindringe mmm. Akkurat "langsom" fungerer bare noen sekunder. Dvs at jeg kan dirigere dem i ulendt terreng, utenom steinur mm. Men tispen kan ikke: "sitt", for hun var ut over den alder hvor snob løftet opp gir den riktige refleks. Dette er ikke viktig for meg.Men huskyer scorer lavt på lydighetsindex, fordi de har andre viktigere ting for sig selv som fx jakt, andre hunder mm. En annen husky eier gik til Agility, hvor BC jo er suverene. Huskyen lærte relativhurtigt ruten og opplegget, enn da den hadde gjort det noen ganger var det mye mer moro å jakte de andre hunder - og så hører huskyer ingenting. Der vil BC please sin herre. I håp om dett var utdypende og lykke til Elgen Polithøgskolen: Rangering av valpene Ekstremt dominerende og aggressiv valp, som lett provoseres til å bite. Hunden kan bli tøff å få til og krever en erfaren og konsekvent fører. Dominerende og selvsikker. Den kan provoseres til å bite, men aksepterer en bestemt fører, som vet hva slags hund man har med å gjøre. Utadvendt og vennlig, elsker regelmessig trening og mosjon. Temperamentet kan lett tilpasses ulike miljøer. Velegnet til alle aktive hundeførere. Lett å kontrollere og den tilpasser seg lett. Dens underdanige natur vil gjøre at den konstant overlater styringen til sin fører. En førsteklasses familiehund. Egnet til en hundefører som kan «løfte» hunden. Ekstremt underdanig og usikker. Knytter seg nært til sin fører, og krever selskap og oppmuntring for å blomstre. Egnet til eldre par eller enslige. Uavhengig og uinteressert i mennesker. Vil ha meget lite behov for selskap av mennesker. Vanskelig å sosialisere og trene, hvis den ikke selv vil. Trives best alene. Kilde: Politihøgskolen Politihund Politihunden er en viktig ressurs i den operative tjeneste og har mange ulike bruksområder. En søks-/narkotikahund har følgende bruksområder: Søk på transportmidler Leilighetssøk Objektsøk Søk i bedrifts-/industrimiljøer Åstedssøk Apor Forebyggende tjeneste Patruljetjeneste Hundeførere i politiet må: Ha fullført grunnutdanning ved Politihøgskolen/Politiskolen Ha fast ansettelse som polititjenesteperson Minimum være godkjent som Innsatspersonell kategori 4 (IP4) Ha hund som er rekruttert og har bestått mental test og fysisk undersøkelse Være fysisk og psykisk egnet I Norge er det totalt cirka 220 tjenestehunder, 130 er patruljehunder og resten søkshunder Kilde: Politihøgskolen.no

Hei Litt OT men: Ser på foto, at @ljosland har en klassisk hvit lommekniv med rett egg. I min ungdom ble de kalt "svanekniv"?Bladet har samme fasong som en riggerkniv, som jo er beregnet til at kunne legge opp på kraftigere tau og så banke med en klubbe. Jeg har en tilsvarende, men mye spinklere kniv fra Victorinox med samme type klinge. Modellen er vist gått ut, og var kanskje for helt menige soldater?? Bare 1 klinge - intet annet. MEN den er slepet som et stemmejern! dvs. skrå på den ene siden og "flat" på den andre. Og så er den av noe stål, som er lett å slipe og holder skarpheten. Nesten alle fiskere på danskesiden av Skagerakk - Kattgat bruker den, når de reparere garn og trål. Ofte stukket inn i papphylsen som holder trådspolen i brystlommen. Så skal de bare føre tråden forbi brystlommen for å kutte. Farlig praksis! Jeg kjenner 1 av de som fikk sig pulsåreblødning på den konto. Satte tommelen på, ble kjørt opp til den lokale legen og sydd sammen. Senere på ettermiddagen var tilbake og sy trål. Denne lommekniven fik jeg forærende av den lokale trålbinder på denne plass for: "Du skal da ha en ordentlig skarp kniv, hvis du skal rense fisk!" Og nettopp dette er den ypperlig til!!! Bl.a. fordi den ikke har "spiss" men er rett - og så er den syl skarp som en skalpel. Det var som å foreta "det hvite snitt" å renske en makrell forleden, hodet smatt av som i guillotinen og hale likedan! Så den brukes altid til fiske sløying og andre finsnitt. Elgen

Nasjonaldagen ble markert med en tur til Nordre Kolsås (380 moh), som er den høyeste av Kolsåstoppene. Det var en god del som hadde valgt å feire dagen på samme måte, blant annet et par familier med store og små, som hadde tatt turen opp for å synge nasjonalsagen klokken 1300. Fra toppen er det blant annet flott utsikt mot Nesoddlandet og sørover i Oslofjorden mot Drøbak. Fra selve toppunktet er det utsikt mot Krokkskogen. I anledning dagen hadde jeg pyntet sekken med flagg og 17. mai sløyfe. Det var mange sekker med flagg å se ute i dag. Hva passer ikke bedre enn et lite stykke Norge fra Freia i anledning dagen, med litt te til. Selv om det var en del skyer og vind, så lyste løvetannen godt opp.

Større overflate gir raskere varmetap. Dette kan kompenseres med å isolere flasken. Samme med å «holde» på varmen. Det er mer behagelig med en myk flaske om man ligger føttene oppå den eller noe sånt, men i soveposen ligger den mellom bena vanligvis (sånn jeg gjør det), for min del tar en nalgeneflaske mindre plass da og er mer behagelig, men det er smak og behag. Ja, man får større drivstofforbruk (Og tidsbruk på smelting) fordi man ikke kan drikke vannet fra en gummiflaske, da heller man det ut (hvis man ikke bærer det med seg). Vannet fra Nalgeneflasken bruker man til drikke/mat/kaffe. Vektforskjellen er betydelig en gummiflaske veier 400 gram. Jeg synes vekten på pulken har noe å si, spesielt i bratt terreng. Og enda mer om jeg går med sekk. Bruk det du vil, selvsagt. Der er kun personlig smak/komfor vs. vekt det er snakk om 👍😀

Eg nyttar Nalgeneflaske til varmeflaske fordi eg likevel har den med. Mogleg ei vanleg varmeflaske har mindre varmetap, men enkel faktisk forsking syner at Nalgeneflaska funkar for meg.

Ikke en skikkelig langtur, men med mange høydemeter. Etter å ha skulket unna den lange turen, var jeg klar for ny prøve på onsdag. Værmeldingen var adskillig bedre. Det kunne til og med bli sol. Det var forhold for en lengre tur. Siden jeg hadde planlagt en riktig langtur, og ikke klart å gjennomføre, tok jeg til vettet og tenkte bare på en litt lengre tur. Hva med å starte på Gramstad, gå mot Paradisskaret og så opp Rinda til Mattisrudlå og videre til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, for så å ta en kjapp tur opp på Dalsnuten. Ikke så lang som den jeg hadde planlagt tidligere, men lengre enn den jeg virkelig gjennomførte. Denne dagen var YR og værgudene nok så enige. Det var sol og noen lyse skyer. Ikke mye vind og forholdsvis tørt fortsatt. Bra forhold for en tur. Her var det bare å komme i gang. Andre hadde også sjekket YR eller muligens sett ut vinduet. Det var en god del biler på Gramstad. Ikke så mye som på en god søndag, men det var mye folk og bil. Jeg var ikke alene om å gå mot Paradisskaret. Jeg møtte til og med et par som kom i mot. Der bakken oppover Rinda starter, øverst i Paradisskaret sto det en jente og lurte hvor hun burde gå. Hun hadde kommet opp fra Vatne og tok sikte på Bjørndalsfjellet. Det ble antakelig en rundtur mot Gramstad. Jeg kunne høre andre oppe i bakken, og tok igjen en gjeng. Vi kom alle omtrent samtidig opp til toppen. Bortover mot Bjørndalsfjellet var det en hel gjeng. Jeg tok forbi og kom til toppen av Bjørndalsfjellet alene. Det var ikke noen grunn for å stoppe opp, så jeg fortsatte mot Fjogstadveien.. Det kom mye folk i mot i bakken ned fra toppen. Først jenta jeg hadde snakket med i bakken, dernest den gjengen jeg hadde gått forbi. Det var hjertelaget på tur. Det virket ikke som om disse folkene hadde vært på tur i området før. De var glade for litt informasjon om hvor de burde gå for å komme nedover mot parkeringsplassen. Jeg hadde ikke problemer med å finne fram. Det ble likevel til at jeg stoppet opp et par plasser bare for å se meg rundt. Våren er kommet for fullt. Bjørka står lyse grønn markene har fått grønt gras, blåbærlyngen stå med blomst. Det er en like stor opplevelse hvert å å se vinteren forsvinne og våren komme. Det er som oftest ikke mange folk som går til Fjogstadnuten. Her hender det jeg går alene, og dette er også en grei plass å stoppe opp for å se litt utover. Denne dagen hadde jeg tenkt meg til topps på Dalsnuten, og der er det enda bedre utsikt enn fra Fjogstadnuten. Jeg kan ikke si det går fort opp fra Revholstjørn til toppen av Dalsnuten, selv om jeg tok den «nye» stien opp rundt utsiden av Dalsnuten. Det hadde blitt noen høydemeter alt, og bakken opp krever sitt uansett. Nedover går mye greiere. For meg med stive bein etter mange høydemeter, ble det ikke noen kjapp tur ned bakken, selv om det er «trapp» for det meste. Bortover flyene mot Gramstad, fikk jeg mer opp farten, men ble likevel tatt igjen av en gjeng ungdommer. De var antakelig rundt 50 år yngre enn meg.... En flott tur i godt vær. Kunne jeg ha klart den lange Turen? Les hele artikkelen

En grei treningstur. Det er enkelt å planlegge lange flott og kjekke turer. Å gå de samme turene er langt fra like enkelt, og av og til blir det litt mye planlegging. Spesielt om været ikke samarbeider. YR ville ha det til at mandag skulle det bli greit vær. Omtrent som det vi har hatt en god stund alt. Lite nedbør og mye sol, men litt vind. Med slikt vær burde det være mulig å gjennomføre de storslagne planene. Jeg hadde tenkt en tur fra Gramstad til Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og så ta over Resasteinen og Skjørestadfjellet og tilbake via Dalevann og Dale. En rundtur på opp mot 5-6 timer – minst, mente jeg. Og det burde jo være gjennomførbart – minst, mente jeg..... Det så ikke like lyst ut for turen på morgenen. Mørke skyer og kaldt. Det lå hagel i hagen, og det hadde vært ned mot null på natten. Ikke optimale forhold for en langtur. Jeg tok likevel mot Gramstad for å sjekke forholdene. Det var andre på tur denne dagen. Det sto en del biler ved stien mot Paradis-skaret. Skulle jeg ta den veien opp mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet? Bakken opp mot Mattisrudlå er bratt. Ikke en bakke jeg liker å ta om det er vått og glatt. Jeg valgte å satse på «normalveien» mot Bjørndalsfjellet. Oppe i bakken var det hvitt i søkkene. Ikke snø – heldigvis, men hagel. Det var likevel en kald start på turen. Det har regnet så pass lite den siste tiden at det likevel var tørt i bakken og enkelt å gå. Stien opp mot Bjørndalsfjellet kan være skikkelig sleip i regn og vått vær. Det var andre på tur mot Bjørndalsfjellet denne dagen. Ikke så veldig mange, men jeg var ikke alene. På toppen var det ingen andre, og riktig surt i vinden, Intet blivende sted. Det var bare å komme seg ned over igjen. Selv om det ikke var «bra» vær, var det likevel vår. Bjørkene sto med den spesielle vårfargen, det var småfugler som kvitret og gjøken gol borte i lia. Nedoverbakkene gikk greit, og jeg begynte å komme i det rette turhumøret. Nede på veien vurderte jeg et lite øyeblikk om jeg bare skulle slutte av hele turen og ta mot bilen. Det ble til at jeg tok mot Fjogstadnuten. Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot Bjørndalsfjellet, heller ikke like lange, men de gir muligheter for å få pulsen høyt opp uansett. Etter hvert kjenner jeg jo bakkene, og kan tilpasse farten. Det ble en grei tur oppover. Neste spørsmål var om jeg skulle ta mot Dalsnuten. Det ville blitt nok en drøy bakke opp, og en lang tur over slettene tilbake til bilen. Det ble til at jeg satte kursen direkte mot parkeringsplassen uten noe videre oppover og nedover. En kort tur på 8-9 kilometer og denne dagen brukte jeg omtrent to timer. En standard tur som gir god trening. Les hele artikkelen

Eg gjekk meg ein liten tur for å teste ut det nye teltet mitt. Tok med meg bøker og notatbok og satt meg i "solsteiken" bak ein stein og filosoferte over livet og kokte kaffe. Det var svært fint. Ikke ein sjel å sjå i alle retninger. Stille og fredeleg. Ein del fugler utanfor. Overnatta fra søndag til mandag og gjekk så på jobb. Første gongen eg har hatt moglegheit til å koke kaffe medan eg ligg i soveposen. Det gav absolutt mersmak. Min oppleving no er at det å campe i eit stort telt er eit heilt anna oppleving enn å campe i eit lite telt. Alt i alt ein meget fin tur som gjorde meg roleg og lykkeleg. Neste gong vil eg nok kanskje ha prøvd å laga bål (men det er ikke mogleg i Hammerfest då det ikke finst trær her). Kanskje burde eg også prøve å ta med meg ei varmeflaske i plast for å varme opp soveposen eller rett og slett bruke ein ordentlig vintersovepose. Finnmark og Hammerfest/Kvaløya anbefales for alle som er glad i natur og stillhet. 50 meter ifra vegen finst det ikke eit menneske

Og snømengden øker i Bergen Kommune. Kult!

Bestyrerinnen og jeg på fredagstur. Det var Bestyrerinnen som foreslo å ta turen til høgjæren for å besøke Karten og Brusanuten. Denne toppen har vi ikke besøkt så veldig mange ganger. De første gangene i dårlig vær. Denne dagen var værmeldingen grei. Det var snakk om vind, men sol og lite skyer, og ikke nedbør. Selv om det har regnet litt de siste dagene, så er det fortsatt tørt i marka. Turen til Karten og Brusanuten passer beste om det er tørt. Stien går gjennom noen gode myrer og det kan være vått.... Det er bare tre år siden første gang vi var på denne toppen, og det har ikke blitt mer en 5 besøk til nå. Det var så avgjort tid for et nytt besøk. Været var jo også på vår side, det har ikke alltid vært tilfelle på våre tidligere turer til Brusanuten. Det er ikke helt lett å finne parkeringsplassen for turen. Den er heller ikke spesielt stor 8-10 biler og det er fullt. Vi fant en plass blant 4-5 andre biler. «Parkeringsplassene» ligger et par hundre meter fra Buevegen – riksvei 504 mellom Varhaug og Bue på E 39. Fra Kartavollkrysset, rett ved Karlsbua, er det litt under 2 kilometer til en avkjørsel, og 200 meter inn fra veien er det plass til bilene. Det er en driftsbygning der, som er synlig fra veien. Den enkleste måten å finne avkjørselen på, er å kikke etter en stikkvei til høyre (sør) rett etter Husavannet, men før Mellomstrandvannet. Altså mellom de to vannene. Fra «parkeringsplassen» går det en grusvei oppover og rundt det store jordet ved parkeringsplassen. Veien skal følges et godt stykke oppover, og helt till toppen av Karten om den skal besøkes på turen. Veien mot Brusanuten tar av til venstre ved Kartavannet, og fortsetter langs vannet. Om Karten inngår i turplanene, blir det å gå fra dette krysset og opp, og så samme vei tilbake, Fra krysset går veien mot andre enden av Kartavannet. Derfra og til toppen er det bare å følge stien. Den går gjennom skogen over bekken og opp til heia over skogen. Så bærer det opp noen bakker og over en gjerdeklyver. Derfra er det lett å se varden på toppen, Stien fortsetter videre over toppen og ned. Så blir det myr og steinet sti til en ny traktorvei. Et stykke nedover står det veiviser tilbake til Kartavannet og veien som ble brukt opp. Rundturen er på 9-10 kilometer og det kan lett gå 3 timer. For vår del, som er kjent i terrenget, ble det en litt annen vei mot toppen av Karten. Det ble ikke lange stoppen der. Vinden blåste oss kjapt nedover mot Kartavannet. Det ble heller ingen stopp på toppen av Brusanuten. Det var vinter forhold. Kald vind og lite sol. Nede i bakkene ble det straks mye bedre, og det ble helt greit å ta en pause bak en stein. Det var skikkelig tørt i bakken. Det var bare å spasere over myrene, men selv med lang «tørke» var det plasser der det var mulig å bli våt på beina. Vi fikk en kjekk og flott tur, selv om det blåste skikkelig enkelte plasser. Det ble helst til at vi ikke kikket på utsikten men ned i stien. Utsikten, både fra Karten og Brusanuten er ellers verdt å få med seg. Selv om det er mange vindmøller rundt i horisonten. Les hele artikkelen

En tur med bakker og utsikt. Siden forrige tur til Vårlivarden hadde jeg lurt på hvor langt det ville være å gå mot toppen, men med en rundtur om Myrland. Det har bare blitt en tur fra Øvre Hetland til toppen og tilbake siden jeg sluttet å gå den bratte veien mot toppen. Sist ble det en test opp direkte mot toppen. Det fristet ikke til gjentakelse. Stien mellom Myrland og opp til der «klatringen» mot toppen begynner, kan jeg heller ikke huske. Jeg tror jeg gikk ned denne veien en gang i fjern fortid, men jeg husker ikke noe av hvordan stien er. Det kunne kanskje passe å sjekke ut denne stien. Det ville også gi meg en peiling på hvor lang tid rundtur ville ta. I motsetning til turen opp og ned, som er litt kort, håpet jeg denne omveien ville gi en tur på over to timer. En torsdag, med bra vær, hvor mange andre ville jeg møte på denne dagen? Det viste seg å ikke være mange. Det var andre biler på parkeringsplassen ved Øvre Hetland, og en del biler på Myrland, men folk? Jeg traff bare 4 stykke på tur, og merkelig nok traff jeg alle fire samtidig. Ikke folksomt akkurat. Værmeldingen var bra, men YR fulgte ikke opp. Inne i skogen var det helt greit. Stor sett tørt og fint, og litt sol inne i mellom. Flott turvær i flott terreng. Jeg visste jo det var mange høydemeter mellom Myrland og den vanlige stien fra Øvre Hetland, men ble overrasket over hvor bratte bakkene var. Det gikk rett opp et par plasser. Selv om det var bratt, hadde jeg ikke noe problem med høydeskrekk. Ingen plass var bakken «eksponert» mot stup, det var busker og trær langs stien. Det er litt merkelig, men turen opp til Vårlivarden, var engang ganske grei. Det var en tur jeg ofte gikk, og hadde ikke problemer med å komme opp. En tur med regn og is, gjorde meg skeptisk til de bratteste partiene, og jeg gikk heller andre plasser. (Og turen er jo ikke spesielt lang.) De siste årene har det blitt noen turer mot denne toppen. Jeg er aldri «sikker» oppover bakkene, - eller nedover. Det henger nok litt sammen med at balansen etter hvert ikke er som den en gang var. Alderen gjør nok sitt. Denne gangen gikk det forsiktig oppover. Jeg gikk egentlig og kikket etter en unnskyldning for å snu. Skyene over toppen så svarte og stygge ut. Kunne det bli regn? Jeg kom opp – og ned. Denne gangen var det helt greit å klatre nedover det bratteste stykket. Selvsagt tok jeg det med ro og sikret enkelte plasser. (Det viser ikke på buksebake....) Det gikk greiere ned enn opp. Nå er ikke turen rundt på mer enn 8-9 kilometer. Det er en god del høydemeter opp (og ned). Det tok meg rundt to timer. En skikkelig kjekk tur, og godt turvær. Selvsagt ble det ikke noe av regnet jeg gikk og kikket etter. Les hele artikkelen

Skiføret har hatt vanskelige kår siste uke i Ålen, men over tregrensa er det fortsatt fint. Det meldes imidlertid om minusgrader nesten hele kommende uke, så kanskje er det håp for en skitur 17. mai 🙂

Flott dag på Sør Senja. Ble 7 km t/r på dronningstien med hunden, før det var hjem å skifte til skibekledning. Tur mot Lonketind, men snudde når vinden økte mot toppen. Vannvittig godt føre enda. Heldig som kan få vår i fjæra og vinter litt lenger opp😊

Da ble det nok en tur til Ble. Nydelig vær og temperatur og fortsatt 0 insekter. 🙂

Nesten vinter i mai. Onsdag har jo etter hvert blitt fast tur dag. Nå er det nok slik at nesten hver dag er fast tur dag i disse koronatider, men onsdagen var blitt turdag før pandemien. Som oftest blir det en kort tur. Rundt Gruda eller nede å stranden, på høgjæren eller en annen plass. Ikke mer enn godt og vel en times tur, eller 6-8 kilometer. Uten sekk, men om broderen er med, blir det vanligvis full fart. God trening. Det blir sjeldent jeg går alene, enten blir Bestyrerinnen med, eller så er det broderen som stiller opp. Nå i pandemiens tid, har det blitt litt andre turer, også på onsdagene. Som oftest en noe lengre tur. Denne onsdagen passet det for broderen. Bestyrerinnen var opptatt på annet hold. Hagen må holdes i orden. Broderen og jeg ble fort enige om at det ville passe med en tur på høgjæren. Den vanlige turen er «trekanten», hvor vi starter ved Holmavatn (godt merket avkjørsel opp av Varhaug – på riksvei 504 – Bueveien.) Turen går normalt først til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. 7 kilometer og for oss omtrent 1 1/2 time. Litt kort mente broderen denne dagen. Hva om vi startet ved parkeringsplassen i Tovdal og gikk til Steinkjerringå, og så samme vei tilbake? Dette er en tur på omtrent en mil, og den tar oss nok så nøyaktig to timer. Lang nok til å bli notert i loggen, som en grei tur... Nå vil «noen» muligens mene det er alt for flatt, og for kort, til å være «tur». Det er ikke bakker nok, og midt på Jæren kan vel en tur ikke være spesielt utfordrende. Dette er nok korrekt – om været og naturen ikke blir for ekstrem. Det er ikke mer enn 100 år siden dette var villmark så godt som noe. Med rovdyr og skikkelige utfordringer i dårlig vær. Nesten en dagsmarsj fra folk. Synet på bakkene oppe på høgjæren har muligens endret seg opp gjennom årene. Tidligere var det «flatt», etter hvert har det blitt bakker og kneiker – av en eller annen merkelig grunn. Der det går oppover – tidligere bare en liten åsrygg, kan det være en utfordring å holde pust og puls i sjakk. «Bakkene» er seige. For oss pensjonister er det god trening med langintervaller. Vi startet fra parkeringsplassen og tok fatt på bakken opp mot Kartakalven. Nesten 80 høydemeter lengre oppe. Bare for å gå de samme høydemeterne nedover. Så er det de samme høydemeterne opp til Synesvarden. Og sånn går jo turen... Nede i Anisdalsheia står statuen av «Mor Norge». - stein-kjerringå, som et greit turmål. Jeg kan ennå huske hvor øde jeg synes det var ved Steinkjerringå første gang jeg var der. Nå er det godt opparbeidet sti fra Holmavatn, og stedet blir besøkt av mange. Det viser på marka rundt statuen. Det ble ikke lange stoppen for oss, denne gangen. Selv om det er mai, så hadde vi på vinterklær. Vinden var så pass kraftig at det ble kaldt. Selv hetta måtte opp en stund, og det uten at det var nedbør. Med vinden bakfra på vei tilbake, ble alt så meget bedre. Det ble en grei tur og bakken gikk kjapt. Vi var tilbake ved bilen litt i underkant av to timer etter vi startet. (1 minutt under...) En helt grei tur, og ikke bare når det gjelder trening, Området er kjekt å gå i. Les hele artikkelen

Jeg skjønner ikke det med å ta med papiret hjem. Papir er blant de tingene som løser seg opp raskest, og gir ingen giftig forurensning. Siden bæsjen uansett skal begraves skikkelig, så kan man begrave papiret med den. Det blir til jord lenge før bæsjen blir det. Skulle en annen være så uheldig å grave en ny grop på akkurat samme sted, så kan det være greit å få et lite forvarsel med papir..

Fin plan med Hardangervidda. Jeg ville heller valgt å parkere ved Tinnhølen og ta en rundtur derfra i området. Evt. krysse vidda fra Tinnhølen til Lofthus/Kinsarvik og buss tilbake igjen. Det er broer over elvene følger du T-stiene på vidda. Man får kjøpt fiskekort for mye av vestvidda (Ullensvang/Eidfjord/Røldal/Ulvik). Du trenger ikke tenke på ørekyta. Den har lite å si for dette området.

Nå leste jeg den lista veldig på skrå, men det sto vel ikke fiskeutstyr der? I en packraft er vel fiskestang omlag like viktig som åre?

Hei Gir ett lite bidrag igjen til denne artige tråden med både korte og lenger turer Det er vinterferie og lite snø i de lavere deler av Agderfylkene, så fotturer kan fortsatt gjøres flere steder. Denne vinterferien reiser vi ikke bort så da er mulighetene der for å få tatt noen av turene i nærområdet en har hatt planer om lenge. Ørnenapen i Setesdal er en av plassene jeg ha hatt lyst å besøke. Dette er Setesdalen svar på Trolltunga, en fjellnabb som stikker ut over ei ur ett par hundre meter over Byglandsfjorden. Ørnenapen skal vist nok ha vært mye større, men en gang for lenge siden (1792-4) raste den ut og ødela flere små dyrkbare teiger for gården som ligger like under. Men det som står igjen i dag er ett flott turmål. For å komme dit må man til Aust-Agder og til stedet Lauvdal som ligger like nord for Fånefjell tunnelen, ca mitt i Byglandsfjorden. Ørnenapen er noen få hundre meter sør for toppen på Tveitnapen som er på 610 mtr høyde. latitude

Hei! Ja beklager @torgust du kom litt uheldig ut her. Det som skjedde var at jeg ble tatt litt på senga mht antall ordrer som plutselig ble mange flere enn jeg hadde trodd. Etter messa var vi tomme. Bestillingen tok litt lenger tid fordi ordren ble ganske stor osv. Men nå er vi i balanse igjen og vi leverer enten fra lager eller etter mye kortere tid enn før til lav pris. Noen fikk litt senere enn forventet men de fleste kom ganske kjapt som f.eks @svingen Vekten av båten som oppgitt er kun båten. Så kommer sete, rygg, trekk etc i tillegg. Jobber med å få ned vekten enda mer og skal justere vekten på ekstrautstyret. Vh Kolbjørn

Har beskrevet et område i Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark på bloggen min. Tror nok den kan ha interesse for en del folk her på forumet. Link: http://gunnarkjarstad-naturfoto.blogspot.com/2010/07/holden-fjellgard-i-blafjella.html Mvh Gunnar

Lyngve skrev: Bør vi heller ikke bare sitte på sidelinjen for å se om naturen slukker brannen av seg selv Lett å si for en som ikke er avhengig av skog som levebrød. Her er det snakk om grisgrente småbygder langt fra hovedstaden som har skogen som primærnæring. Avstanden til sentralmakta er vel også en av grunnene til at skikkelig helikopterinnsats kom alt for sent. Når det er så tørt langt ned i skogbunnen, brennes humuslaget bort og god skogbunn forvandles til et tynt skraplag som det bare blir ugras og krattskog på i hundrevis av år. Nå står også heimevernet på Agder i ferd med å bli spart bort så vi får vel basere oss på frivillig innsats, Lions, AA, veldedighet o.l.