Vinnerliste

Tok lunsjen ute i dag, bare 10 minutters kjøretur hjemmefra Våren er på vei

Det ble en dagstur til Mølen hvor målet var å komme seg ut, samt ta noen bilder. Planegger nye turer for å fange soloppgang og solnedgang. Tror ikke det er lov å fyre opp primus på rullesteinene, derfor må jeg sjekke det videre før jeg gjør det. Det finnes angitte plasser for grilling etc.

Det er lov å bruke sunn fornuft. Jeg bor sånn at bil er eneste alternativ i forbindelse med omsorg for barn (30%). Dette er betydelig mer farlig enn å sove i telt i skogen. Samme gjelder landeveissykling og stisykling, som er de nærliggende dagsturalternativene for min del. Teltturen kan starte rett utafor døra eller evt. en veldig kort kjøretur. Vi kan sove i telt like ved vei om vi vil. All menneskelig aktivitet innebærer en form for risiko og enn så lenge er det ikke innført portforbud og åpnet for en viss bruk av skjønn. Vi er sikkert enige om at vi dropper ekspedisjonene, hasardiøse toppturer og generelt holder oss innenfor rammer man anser som trygge, i tillegg til å følge rådet om å legge turen til nærområdene. a

Fra dagens luftetur..

Jeg synes mitt blåe er superflott!

Noe av poenget er vel å være så liten belastning for helsevesenet som mulig. Jeg har droppet overnatting i telt, da jeg teoretisk sett kan bli syk midt på natten inne i skauen - ikke nødvendigvis av korona, men av andre ting. For eksempel ble en kollega av meg, som er i god fysisk form, nylig hasteinnlagt på sykehus med akutt sykdom. Det var relativt enkelt å frakte ham med en sykebil fra hjemmet hans, der han oppholdt seg da han ble syk. Det hadde vært mye mer kronglete om han hadde ligget en times tid inne i Oslomarka uten bilvei. Jeg klør etter å dra på telttur, men i det store bildet tenker jeg at det er bedre å la være.

I disse korona tider var det helt nødvendig å få seg 5 min pause fra alt. Det er ganske syke tilstander som krever at vi alle er frisk og opplagt skal vi kunne være i stand til å hjelpe.

Jeg så den nye programserien til Harald Eia i går, "Sånn er Norge", der det ene programmet handler om tillit vi nordmenn har til hverandre, og igjen er en stor del for at velferdsnorge faktisk fungerer så godt. Så kan man jo lure på om denne tilliten vil få seg en knekk nå som folk oppfører seg som idioter, drar på hytta på fjellet, har "karantenefester" og hamstrer til den store gullmedalje. Jeg mister hvertfall mye av troa på mange når jeg ser dette. Men jeg ble jo ikke akkurat så veldig overasket heller, for denne ego-tendensen er ikke ny. Trist Jeg tar middagen i skogen i morgen, laget på bål. Men det er en kort tur.. ellers stopper ikke turlivet her helt opp, da det kun er dagsturer.

Strandtur i dag 😊 Ertsvika på Hurum.

Det var voldsomt. Den største risikoen er folk i trafikken. Skal man unngå andre innleggelser bør man forby bilkjøring. Vi kan lage en egenerklæring for bilførere også? 🤷‍♂️ Hvis man er frisk, og «ung og sprek», skal det ikke være store forskjellen på å få corona og en vanlig influensa. Spesielt den første fasen av sykdommen pleier å være mild, den senere fasen kan bli værre og da er man trolig kommet seg hjem under dynen for lengst. Men corona er smittsom som fy, slik at ekstremt mange får den, og man må unngå at for mange får den samtidig. Merkelig nok er det allikevel viktig at en viss andel personer får den, slik at ikke pandemien varer for lenge i befolkningen, men det må være innenfor helsevesenets kapasitet. I følge TV2 som nettopp presenterte «strategien». Så utgjør en telter som er en dagsmarsj innenfor bilen en stor overhengende trussel? Blir han/henne så syk at det går mot innleggelse, ville det skjedd uansett hvor man er, og trolig har man vert mildere syk i dager før dette. For å finne ut hvor sannsynlig scenariet er må man gange sansynnligheten for at man blir syk på turen med sannsynligheten for at man samtidig blir alvorlig syk av sykdommen i løpet av turen med hensyn til personlig helsetilstand. Man er ihvertfall trygg på å ikke spre smitte, forutsatt at man ikke stopper på vei til turen. Dette var ingen anbefaling til det ene eller andre.

Du får legge igjen en bekreftelse på at du avstår fra hjelp hvis du skulle være en av de uheldige som blir syke, eller du på annen måtte skulle få behov for assistanse. For uhell skjer innimellom og er det en ting vi ikke trenger akkurat nå, så er det egoister på fjelltur som legger beslag på nødetatene.

Ja det var kanskje det. Beklager om du tok det sånn. Det var vel mer ment som et hint om at ting av og til koster og alt er ikke tilrettelagt om det ikke er penger i det. Men naturen er gratis! God tur!

Mange alternativer til friluftsliv, men islagte fjell frister ikke. Nå er det meldt mildvær og det kan bli OK fotføre om en dag eller to, men inntil det er romaskin foran TV helt innafor på alle måter. Kan ikke se at det kan være noen risiko. Jeg leste et sted at de hadde innført portforbud i ett eller annet land, og det vil jo evt bli helt forferdelig, så de enkle reglene vi har fått mhp å ferdes og risiko bør være kurante å følge opp.

Det ble heldagstur til Mølen i dag Tatt med mobilen.

Å reise innenfor egen kommune gjelder kun for folk som kan risikere å bli syke og som da vil bli en belastning for helsevesenet i en annen kommune enn den du bor i. Om man krysser en kommunegrense, ute i skogen, med sekk på ryggen så kan jeg ikke se at dette skulle ha noe å si. Jeg bor i Stavanger kommune, men må kjøre til nabokommunen Sandnes for å komme meg ut på tur naturen. Sandnes har store turområder som passer ypperlig for dagsturer, men i Stavanger så er man stort sett henvist til parker og turveier hvor det vrimler av folk. Husk det er fremdeles lov å "tenke sjæl".

Og da kan du vel bare reise (innenfor egen kommune), frisk luft er fortsatt bra har jeg hørt rykter om. Hold avstand til folk, unngå folkeansamlinger, tenk hygiene (vask hendene) og ikke ta unødig risiko. Bør vel holde deg unna t-banen da, men å bruke beina hjemmefra er nå vel greit. Det er snakk om å unngå situasjoner hvor man kan bidra til smittespredning eller at store folkeansamlinger overbelaster kapasiteten for småkommuner. Om du sitter alene i stua di eller om du sitter alene i et telt i nordmarka gjør ingen stor forskjell tenker nå jeg ...

Jeg tror ikke at en telttur i Nordmarka kommer inn under dette. Det måtte i så fall være reisen med T-banen. Jeg ville heller sette en slik tur under betegnelsen "isolasjon". Ikke så stor fare for å møte andre på tur i Nordmarka i disse dager, og hvis noen er ute så burde det ikke være noe problem å holde avstand.

Vet man selv om man er smittet før man legger ut på tur? ...

Som andre her er inne på så handler dette ikke om din risiko, men om hva du kan gjøre for andre, ved å bidra til å hindre å spre viruset eller bli en belastning for et allerede utfordret helsevesen. > Har du ikke vært i kontakt med andre mennesker de siste 14 dagene og garantert vet at du ikke er smittet? (Iflg. WHO, så er inkubasjonstiden, det vil si tiden fra man er smittet til sykdommen gir symptomer, anslått til å være 5-6 dager, men den kan variere fra 0-14 dager.) > Mener du at din tur med noen fine dager inne på skogen/fjellet/etc. er mer verdt enn den (antageligvis lille, men like fullt eksisterende) risikoen du påløper ved å ha et uhell eller bli syk og dermed bli en unødvendig ekstrabelastning for helsevesen/Røde Kors/Luft Ambulanse/andre som da må hjelpe deg i denne situasjonen? (Sammenlignet med det å oppholde deg hjemme og eventuelt ta turer i nærområdet.) > Prioritere selvsentrisk eller med tanke for de rundt deg? Ganske enkle valg egentlig? Og så får vi håpe at ved å prioritere riktig så går dette fortere over og vi kan gå tilbake til å gjøre de tingene vi utsetter å gjøre nå.

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen Onsdag har blitt turdag, og med godt turvær, blir det av og til en «langtur» på to-tre timer. Vel og merke i terreng for det meste og alltid med sekk. Det får heller være at enkelte nok mener det er litt «spesielt» å dra rundt på en ryggsekk en vanlig onsdag. Jeg snakket med broderen, han kunne tenke seg en tur. Bestyrerinnen var også i turmodus. Hun er ikke alltid klar for en onsdagstur. Denne uka passet det bra. Med bra turvær på gang, kom broderen tilbake med beskjed om at også Bjørg ville være med. Det kunne ikke bli noen riktig langtur. Noen av oss er dessverre plaget med skader fra tidligere sykdom og ikke helt klar for «tunge tak». Nå ville det blåse en del – i følge yr. Det skulle også være litt sol og dagen burde bli uten nedbør. En helt grei værmelding for oss. Med vind, passer det bra å la turen gå i skog. Der tar ikke vinden i det hele tatt. En av de vanlige turene våre er runden fra Sælandskogen til Bjødnali, Sjelset og tilbake. En rundtur på litt over 8 kilometer. Noe som tar oss omtrent to timer. En passe tur på en onsdag. Med coronavirus rundt om, og med en del av oss over 70, prøver vi å holde avstand. Minimum en meter – ute. Det betyr også at vi kjører hver vår bil til parkeringsplassen. Jeg kan ikke tro at det er lett å bli smittet på tur med frisk luft rund oss, men er villig til å ta den lille risikoen. Broderen, Bjørg og Bestyrerinnen er også klar over at det må holdes avstand. Vi møttes på parkeringsplassen og tok av gårde mot Urdådalen. Det er en opparbeidet «vei» oppover dalen. Full av stein og ikke helt enkel i vått vær. Denne dagen var det tørr stein og helt greit. Det er eikeskog nede ved vannet litt lengre opp går det over i bjørkeskog. På denne tiden er det fortsatt ikke blader på trærne og skogen stå nok så «naken». Det er greit å få sett litt av terrenget rundt, som normalt er umulig å se på grunn av skogen. Vi stoppet ved Bjødnali og fant fram termos og kopper. En kjekk pause med litt sol i ansiktet. Vinden hadde nok tatt seg opp, men i le av en stor stein varmet sola. Et stykke oppe i bakken mot Sjelset fikk broderen og jeg lov til å stikke av. Vi ble sendt ut for å hente bilene slik at jenten slapp å gå det siste stykket mot parkeringsplassen. Det gikk så pass fort de siste kilometrene, at i hvert fall jeg ble skikkelig svett. Coronaviruset sprer frykt, sykdom og det som verre er. Likevel kan det ha en liten positiv effekt. Det var mange på tur denne dagen. Fortsetter det slik kommer Norge i form. Vi møtte mange på turen rundt. Både familier og voksne. Denne gangen var det ikke bare pensjonister på tur en vanlig onsdag. En grei tur. Les hele artikkelen

Ble nysgjerrig og tok et kjapt søk. Denne fra FHI sier litt https://www.fhi.no/nettpub/hin/skader/skader-og-ulykker-i-norge/ Kan være noe i hypotesen du har om tid i hjemmet, og da spesielt for barn og eldre:

Takk for god tilbakemelding, blir kanskje litt mye tenking frem og tilbake som du sier. Får vel Temagami rutfri til ca halve prisen av Lars Fält. Eneste jeg har lurt på er det med at den skal tåle en del mer i forhold til batonering og at man kan skrape tennstål med den. Nå pleier jeg som regel å ha med en liten øks hvis jeg veit jeg skal lage bål uansett. Jeg kommer kanskje uansett til å kvie meg litt med å misbruke disse knivene alt for mye. Har en mora buschraft som jeg bruker røft. Der var flere her inne som skrøyt fælt av casstrøm og Lars Fält. Er vel kanskje litt redd for å gå glipp av noe. Men jeg er ingen kniv samler. Skal ha en god brukskniv.

Lars Fält kniven er uten tvil den beste kniven jeg har i samlingen min, lett valg i min bok.

Hvor har man det fra at flest ulykker skjer i hjemmet? Det er jo en frase man alltid hører om, men er det riktig? Er det tatt hensyn til at det er i hjemmet man oppholder seg desidert flest timer i løpet av døgnet?

Er dette gjennomtenkt? 🤔 Hadde det vert bedre å be folk ta mindre risiko når man er ute, altså tryggere og kortere turer i stedet? 🤷‍♂️ De fleste ulykker skjer jo nettopp i hjemmet, og nå oppfordres folk til å bli hjemme. Da arbeider man heller på huset, bilen, båten og i garasjen i stedet. Statistisk sett vil dette føre til mer arbeid for helsevesenet. Uansett reise, hvis man ikke bruker kollektivtrafikk, og unngår stopp, butikker og offentlige toalett på veien. Kan man gjøre det ganske «smittefritt». Men absolutt, bilturen er jo en særdeles stor risiko. Det er bilkjøring man burde oppfordre til å slutte med. Jeg bor 100 meter fra sjøen, og tenker meg en tur i kajakken nå før det og blir forbudt

Ja da ville jeg valgt v-werks, du sparer mye vekt der samtidig som du har litt vekt 👍. Kan ikke skjønne annet enn at VTA98 vil oppføre seg mer som ei lett ski og falle mer igjennom under røffere forhold.

Nå strammes reiserestiksjonene til. Da passer det perfekt at mitt "feriemål" for sommeren er minst fem teltnetter med 4-åringen, i hjemkommunen naturligvis. Befriende deilig å bo i utkantstrøk i disse dager, masse boltreplass.

Siste nytt er at det ser ut som Coraona kan smitte via luft (luftamitte), som visstnok ikke er det samme som dråpesmitte. Er du i samme rom som noen som har Corona, kan deler av selve luften være smittsom, og en meters avstand kan være for lite. EDIT; fant link. Hele rommet blir infisert, helt opp til lufteventilen i taket, og spres via vanlig pusting. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EWnEEK/koronaviruset-spres-via-spytt-og-sekret-luftsmittetiltak-maa-gjennomfoeres-bjoerg-marit-andersen

Stort fokus på håndvask er nok både overdrevet og virker nok litt mot sin hensikt. Jeg var en tur innom butikken og der stod pensjonistene i kø foran det lille bordet med Antibac, som var satt frem, for å vake hendene sine. Etterpå stimlet de sammen foran fiskedisken, kjøttdisken, reoler med frukt og grønt og foran tilbudsvarene. Der stod de og pustet og peste, hostet og harket. Men de hadde jo vasket hendene i Antibac så da var de nok trygge. "Mot dumskapen kjemper selv guder forgjeves". Dråpesmitte er en større fare enn kontaktsmitte, det er derfor at folk oppfordres til å unngå større folke ansamlinger. Dråper fra pust, hosting og nysing kan sveve i luften ganske lenge, og hvis slike dråper inneholder smitte så hjelper det lite med Antivac på hendene.

Tenker det greieste er å puste gjennom nesen, og lese og prøve å forstå offisielle rådene. Turer i frisk luft på steder det ikke er mange andre er sunt for både kropp og sjel. Så velger turer i egen kommune, og minimerer kjøring (Den største risikoen for uhell er fortsatt langs veien, og ikke mens en er på tur).

Det er en del som ikke har skjønt hva reiserestriksjonene og redusert sosial kontakt skal vær godt for. Det er ikke for at akkurat DU skal føle deg trygg! Det er fordi vi skal bremse spredningen av viruset slik at vi (forhåpentligvis) har sykehuskapasitet til å behandle de som måtte ha behov for det. Ett av disse tiltakene er at akkurat DU ikke skal sette deg i en situasjon hvor du kan trenge hjelp, uansett hvor fint pudderføre det måtte være. https://www.friflyt.no/nyheter/utsett-toppturen?fbclid=IwAR0RJ9bbdIcARujD-t5hOGIUKMtqQ3VpI1SRlUZrNNlZD0jJ7pW5lka4yog

Jeg tar sjansen på å Kjøre 10 min og deretter forflytte meg 15 min til fots på skogsstier. Tror det er innafor. Husk, de fleste skader skjer i hjemmet. 😉

Tvert i mot Kjell Iver. Vi kommer til å dra enda mer på telttur og da i nærområdene siden ferieturer og slikt vil måtte utgå. Bor på det sentrale østland og det er skoger på alle kanter innenfor kommunen.

Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller. Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen. Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå. Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige... Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur. Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter. Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag. Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit. Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv. Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover. På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald. Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen. Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le. For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer. Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt. I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot. Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen. Les hele artikkelen

Ut på tur på Hurum med barna i kveldingen. Koselig å finne harespor i nysnøen. Sønnen var overrasket over at harespor kunne se slik ut. Så jeg måtte hoppe rundt og vise han hvordan en hare hopper når den ikke løper... 🤗🙃

Får bare håpe melbillene ikke får vite om dette 😬🙊 Det er ikke så lenge siden det var mye skriverier i media om hva man burde ha i beredskap hjemme. Har noen lært? Nei....

Vært sløv med å legge igjen smånotater fra min nærturer i det siste - så her kommer fire bilder fra fire forskjellige turer de siste to ukene - der er først Olsokfjellet med snø, dernest Lyderhorn med litt mindre snø, så gårsdagens Damsgårdsfjell uten snø og til sist dagens fra tur (i sur nordavind fra sør) med en gjeng som gjerne ville gå etappe #2 på 7-fjellsturen (fra Laksevåghallen opp Nygårdslien, over Holefjellet til Damsgårdsfjellet og ned til Melkeplassen). Blir forresten spennende å se om det blir noe av den turen i år? Bildet fra Damgårdsfjellet hadde jeg tenkt skulle vært fra et annet sted - fra en tur hjem fra jobb over Lyderhorn eller Gravdalsfjellet. Men jeg droppet å ta bussen på jobb i corona-dugnads-ånd i går morges, og tok heller en nærere tur etter å ha kjørt hjem i stedet. Og samtlige turer hadde sin sjarm - har vært såpass ustadig vær at jeg er glad for å få tatt småturer innimellom

Tørrvarer, kjøtt og fisk kjøper jeg som regel inn kvanta av når det er gode priser uansett. Har mel, bønner, pasta, linser, ris. Loftet er fullt av bioetanol, gassbokser og bensin. Har også en grei pakke telys, batterier til hodelykter og vanndunk uansett. Det eneste uvanlige jeg har kjøpt dennr uken er en pakke tørrgjær (bruker vanligvis fersk), en ekstra pakke obux utover det jeg har i medisinskapet, og noen poser frosne grønnsaker. Ikke fordi jeg tror verden går under, men kun så jeg kan holde meg hjemme 14 dager hvis jeg blir syk. Og som @Marius Engelsen bor jeg rett ved naturens matfat - sjøen, og sjøfiskestanga er klar. Blir enkle turer utenfor døren nå fremover.

Ok @Fjellfilmeren, da høres det mer moderat ut enn jeg først tolket. Unnskyld. DSB anbefaler 3 dager. Ett par pakker havregryn og ett par pakker knekkebrød klarer vi oss fint med, i tillegg til «forbruksmaten» som ligger i skuffer, skap, kjøleskap og frys. Tenker at egentlig de fleste bruker noen dager på å tømme forbruksvarene som allerede er i skuffer skap og frys. Har tilfeldigvis også noen turmatpakker kjøpt på tilbud, men det var ikke for å «hamstre», eller «ha på lager». Det er sånt som jeg forsyner meg av når jeg skal på tur. I værste fall bor jeg 100 meter fra sjøen, har kajakk, robåt og fiskeutstyr

Det er nettopp disse tankene som gjør at butikkene kan gå tomme: «trengte bare å kjøpe noe egg, fløte, og rømme før butikkene gikk tomme«. Butikkene går ikke tomme hvis folk handler som normalt. Man må jo bli rimelig lei pasta, hveteboller og gammelt kjøtt fra 3 (!) frysebokser før det er tomt, blitt dårlig eller veldig uappetittlig. Skal man investere kapitalen i noe ville jeg heller investert i eiendom framfor matvarer. Mat øker ikke i verdi på samme måte. Og skal man tro folket, kommer dasspapir til å bli den nye valutaen snart. Jeg har to pakker havregryn liggende. Det holder 🤷‍♂️

De få gangene jeg har tatt korte bæringer med Allyen opp ned så har jeg alltid en ryggsekk med. Legg ei åre på tvers mellom sekken og nakken (evt festes til ramma) og legg kanoen oppå. Det funker greit for korte bæringer, men jeg må innrømme at hvis det er sånt terreng som på Bjarnes bilde så sleper jeg den heller (tom for last). Dette med en pakkramme som man kan stroppe ting til er jo en god ide. Særlig på kanotur. Her i Oslo er det alltid noen gamle pakkrammesekker på loppemarkeder. Det kan jo være en ide å finne en gammel, billig sekk for å lage et prøveopplegg? Denne ligger forøvrig på Finn.no

Eg har eit stort selskinn liggande frå min fars fangsttid i isen. Kan ikkje tru det kan måle seg med reinskinn, då det ikkje har samme luftlaget. Er spekket som isolerar hjå selen.

Har lystå dele dette bilde med de flotte folka her inne på Fjellforum, Dette er desidert det beste bildet jeg har tatt i min korte foto "Kariere" Men er så utrolig fornøyd med dette at jeg vil dele det med dere! Bildet er tatt i Gerlache Strait, Ved den Antarkstiske halvøy for 1 måned siden, jeg var stasjonert på Broen for å Scoute etter Spekkhoggere, området vi var er kjent for huse denne fantastiske skapningen, men er langt fra sikkert å finne disse, etter ca en time ser jeg at det er mye opprørt vann og liv rett ved siden av et lite isfjell, ser så noen finner, er da 70 % sikker på at dette er en flokk med Spekkhoggere..ber en kollega om hjelp for å få en 100% bekreftelse på dette, det får jeg, Vi endrer kurs på skipet for å komme nærmere, da vi er på ca 1000 meter ser jeg at det er en sel midt i spekhugger flokken, og skjønner at dette kan bli en veldig flott og spennende opplevelse, på 500 meters avstand stopper vi skipet og får et opplevelse jeg aldri kommer til å glemme! Spekkhuggerne ser ut til leke med selen som viser seg å være en ung Elefant sel, men da jeg senere snakker med en kollega som er marinbiolog, så var det ikke lek men opplæring av unge Spekkhuggere, Etter ca 2 timer var det slutt på opplæringen og Elefantselen endte sine dager, Jeg hadde da tatt 1400 bilder..Har flere som ble virkelig gode. Bildet er Beskjært og justert såvidt i LR.

Ingen erfaring med selskinn men generelt har selen kortere pels enn reinsdyr. I tillegg er hårene/pelsen til reinsdyret porøst og luftfylt. Dette gjør at jeg ville satset på reinskinnet med hensyn til isolasjon. Dvs til underlag. Til klær eller annet kan det være at selskinn et egner seg bedre. Mvh Tore

Jeg er veldig fornøyd med mitt sikkert 20 år gamle Stetind 2 telt fra Helsport. Det veier 2 kg med alt . Jeg har i mange år vurdert arvtageren til dette teltet , Ringstind teltet , men det som har holdt meg igjen der er at de valgte å lage akkurat det teltet med bare en bøyle , i stedet for 2 , som Stetind har. Det har gjort at det er vanskeligere å få Ringstind teltet til å stå fint og jeg syntes det var ett dårligere telt. Nå har jo Ringstind blitt modifisert etterhvert, og i mine øyne har de prøvd å finne tilbake til Stetind igjen. If it aint broken , dont fix it...

Tenkte å informere om at jeg har premiere på første episode av serien "Landet på langs" på YouTube-kanalen min nå til fredag (07.02.2020). Traileren nedenfor gir noen smakebiter av hva som kommer. Det har også blitt laget TV-program fra serien (Villmark Uten Voksne) som har blitt sendt på TV 2 og ligger nå på Sumo. Likevel er disse episodene som gikk på TV veldig korte, så serien som nå kommer vil inneholde lenger episoder som gir et skikkelig innblikk i hverdagen på ekspedisjon. Alt fra vandring i alt mulig terreng i alt av vær, fisking i skogen og på vidda, pakking og trening, maten vi spiser på tur, hvordan vi orienterer osv. Gleder meg til å vise, så kan alle som vil se helt gratis;) Abonner gjerne på kanalen og skru på varsler så du ikke går glipp av episodene som kommer hver fredag fremover;)

Liten hvil på Hardangervidda. Er svak for masse grønt og små elver/bekker som dette..

Hadde med 3-liter rose også

Fant denne pakka til en grei penge på finn: Blir et alternativ til mitt Ringstind Superlight 1-2 som har omtrent nøyaktig samme vekt som oppsettet over. Har ikke mye erfaring med henging men har prøvd en sommernatt på skauen med en TTT og et Thermarest underlag og det fungerte veldig bra. Spent på å få testet denne DD pakken! Jeg ønsket meg uansett selve DD tarpen så ble egentelig en bonus med resten av pakka