Vinnerliste

Ut på tur på Hurum med barna i kveldingen. Koselig å finne harespor i nysnøen. Sønnen var overrasket over at harespor kunne se slik ut. Så jeg måtte hoppe rundt og vise han hvordan en hare hopper når den ikke løper... 🤗🙃

Vet man selv om man er smittet før man legger ut på tur? ...

Jeg droppet å sette meg i bilen for å padle i dag, gikk heller over veien ned til havet og tok en tur i nærområdet. Det ga uttelling! Jeg så fem otere på turen, en del ørn, en del sel, en flokk niser, en flokk haveller, fjæreplytt - og årets første gjeng med tjeld! Strålende tur. Jeg hadde mest lyst til å padle på yttersida etter orkanen i går var det sikkert artig der, men vi er jo anbefalt å holde oss i egen kommune og det er uansett uaktuelt å kombinere padling med besøk sånn som det er nå, så. Da ble det litt endring i friluftslivet her nå, selv om jeg neppe hadde blitt smittet eller smitta noen ved å padle alene i nabokommunen heller. Nok av luringer som "tenker sjøl".

Fint å lufte Trailmasteren i dag kun 20 min hjemmefra. Fantastisk deilig med bål, kniv og kaffe og bare glemme virus og alt en liten times tid.

Det var voldsomt. Den største risikoen er folk i trafikken. Skal man unngå andre innleggelser bør man forby bilkjøring. Vi kan lage en egenerklæring for bilførere også? 🤷‍♂️ Hvis man er frisk, og «ung og sprek», skal det ikke være store forskjellen på å få corona og en vanlig influensa. Spesielt den første fasen av sykdommen pleier å være mild, den senere fasen kan bli værre og da er man trolig kommet seg hjem under dynen for lengst. Men corona er smittsom som fy, slik at ekstremt mange får den, og man må unngå at for mange får den samtidig. Merkelig nok er det allikevel viktig at en viss andel personer får den, slik at ikke pandemien varer for lenge i befolkningen, men det må være innenfor helsevesenets kapasitet. I følge TV2 som nettopp presenterte «strategien». Så utgjør en telter som er en dagsmarsj innenfor bilen en stor overhengende trussel? Blir han/henne så syk at det går mot innleggelse, ville det skjedd uansett hvor man er, og trolig har man vert mildere syk i dager før dette. For å finne ut hvor sannsynlig scenariet er må man gange sansynnligheten for at man blir syk på turen med sannsynligheten for at man samtidig blir alvorlig syk av sykdommen i løpet av turen med hensyn til personlig helsetilstand. Man er ihvertfall trygg på å ikke spre smitte, forutsatt at man ikke stopper på vei til turen. Dette var ingen anbefaling til det ene eller andre.

Tenker det greieste er å puste gjennom nesen, og lese og prøve å forstå offisielle rådene. Turer i frisk luft på steder det ikke er mange andre er sunt for både kropp og sjel. Så velger turer i egen kommune, og minimerer kjøring (Den største risikoen for uhell er fortsatt langs veien, og ikke mens en er på tur).

Det er en del som ikke har skjønt hva reiserestriksjonene og redusert sosial kontakt skal vær godt for. Det er ikke for at akkurat DU skal føle deg trygg! Det er fordi vi skal bremse spredningen av viruset slik at vi (forhåpentligvis) har sykehuskapasitet til å behandle de som måtte ha behov for det. Ett av disse tiltakene er at akkurat DU ikke skal sette deg i en situasjon hvor du kan trenge hjelp, uansett hvor fint pudderføre det måtte være. https://www.friflyt.no/nyheter/utsett-toppturen?fbclid=IwAR0RJ9bbdIcARujD-t5hOGIUKMtqQ3VpI1SRlUZrNNlZD0jJ7pW5lka4yog

Flott farge. Den grønne etter min og mange andres mening alt for mørk og hvis man ikke vil ha rødt er sand det beste valget - synes jeg. Sand bikker nesten litt mot svak grønn under noen lysforhold. Behagelig lys inne i teltet også. (Staika på bildene) Har forresten et Keron i sand på vei nå btw. Legger ved et bilde fra Hillebergforum som viser grønnfargen» Hilleberg har nå selv om det ikke var tema her.

Du får legge igjen en bekreftelse på at du avstår fra hjelp hvis du skulle være en av de uheldige som blir syke, eller du på annen måtte skulle få behov for assistanse. For uhell skjer innimellom og er det en ting vi ikke trenger akkurat nå, så er det egoister på fjelltur som legger beslag på nødetatene.

Som andre her er inne på så handler dette ikke om din risiko, men om hva du kan gjøre for andre, ved å bidra til å hindre å spre viruset eller bli en belastning for et allerede utfordret helsevesen. > Har du ikke vært i kontakt med andre mennesker de siste 14 dagene og garantert vet at du ikke er smittet? (Iflg. WHO, så er inkubasjonstiden, det vil si tiden fra man er smittet til sykdommen gir symptomer, anslått til å være 5-6 dager, men den kan variere fra 0-14 dager.) > Mener du at din tur med noen fine dager inne på skogen/fjellet/etc. er mer verdt enn den (antageligvis lille, men like fullt eksisterende) risikoen du påløper ved å ha et uhell eller bli syk og dermed bli en unødvendig ekstrabelastning for helsevesen/Røde Kors/Luft Ambulanse/andre som da må hjelpe deg i denne situasjonen? (Sammenlignet med det å oppholde deg hjemme og eventuelt ta turer i nærområdet.) > Prioritere selvsentrisk eller med tanke for de rundt deg? Ganske enkle valg egentlig? Og så får vi håpe at ved å prioritere riktig så går dette fortere over og vi kan gå tilbake til å gjøre de tingene vi utsetter å gjøre nå.

Da jeg bestilte min Akto ville jeg ha grønn. Men leveringstiden ble for lang så fikk jeg en i sandfarge. Er veldig glad for det. Behagelig farge, glir fint inn i naturen.

Vært sløv med å legge igjen smånotater fra min nærturer i det siste - så her kommer fire bilder fra fire forskjellige turer de siste to ukene - der er først Olsokfjellet med snø, dernest Lyderhorn med litt mindre snø, så gårsdagens Damsgårdsfjell uten snø og til sist dagens fra tur (i sur nordavind fra sør) med en gjeng som gjerne ville gå etappe #2 på 7-fjellsturen (fra Laksevåghallen opp Nygårdslien, over Holefjellet til Damsgårdsfjellet og ned til Melkeplassen). Blir forresten spennende å se om det blir noe av den turen i år? Bildet fra Damgårdsfjellet hadde jeg tenkt skulle vært fra et annet sted - fra en tur hjem fra jobb over Lyderhorn eller Gravdalsfjellet. Men jeg droppet å ta bussen på jobb i corona-dugnads-ånd i går morges, og tok heller en nærere tur etter å ha kjørt hjem i stedet. Og samtlige turer hadde sin sjarm - har vært såpass ustadig vær at jeg er glad for å få tatt småturer innimellom

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Bål og kniv er undervurdert i disse tider

Jeg har "bare" div Hilleberg i rødt farge. Men på et telt som primært ville være tiltenkt barmarkssesongen virker sand/brunt å være en fin farge. (Viktig å drømme litt i disse dager 😄) Her fra kajaktur i Sverige og Jotunheimen nå i jula:

Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller. Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen. Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå. Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige... Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur. Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter. Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag. Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit. Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv. Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover. På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald. Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen. Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le. For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer. Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt. I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot. Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen. Les hele artikkelen

Får bare håpe melbillene ikke får vite om dette 😬🙊 Det er ikke så lenge siden det var mye skriverier i media om hva man burde ha i beredskap hjemme. Har noen lært? Nei....

Nå har dere sjansen: sjekk ut NÆRTUREN! Gresset er ikke ALLTID grønnest på andre sider av gjerdet...

Her ser dere hvilken farge jeg valgte. Veldig fornøyd med førsteinntrykket. Flott lys inne i teltet og fargen Sand tror jeg kommer til å passe godt til naturen her nord også. Flott og stramt innertelt med god takhøyde. Ytterduken blir nok krøllfri etter litt bruk og festing av barduner. Kjapt å sette opp og ta ned. Takk til Fjellsport for kjapp levering og hyggelig pris.

Fant den på Bokhylla.no: https://www.nb.no/items/250a670a80c134964f718f88109d0b03?page=0

Strandtur i dag 😊 Ertsvika på Hurum.

Nah, ikke behov selv. Alle mine er grønn og jeg trives med de som de er, selv om den nye grønnfargen er litt i mørkeste laget - og jeg derfor kan forså at noen da fortrekker sandfargen. Men altså det plager meg ikke. Har bare tenkt tanken noen ganger etter å ha lest her inn når spørsmålet om valg av farge stadig kommer opp.

Har bestilt en Kovea Spider og en MSR Titan liten kjele, begge på tilbud på Fjellsport. Farlig å isolere seg hjemme... Begge til bruk på litt lengre turer der det blir en del vekt i sekken.

For meg finnes ingen ultimat turkniv. Det blir litt som å spørre etter den ultimate ryggsekk som både skal være dagstursekk og ekspedisjonssekk. Men jeg har en kniv som alltid er med meg på tur, og som brukes til alt mulig av småarbeid som å kutte ei snor eller ei fiskesene, spikke ei klesklype eller et pølsespidd, flekke never og spikke fliser til opptenning, skjære opp falukorven i skiver for stekepanna, sløye en stekefisk, skjære ei brødskive og smøre smør på skiva, skjære ut en lapp for å lappe et hull i buksa eller i Ally-kanoen og mye mye mer. Men den egner seg ikke til å kløyve vedkubber eller hugge ned ei buske tykkere enn 5 cm. Ei heller som boksåpner eller til slakting av elg (nei, jeg jakter ikke storvilt), men å skjære ut brystet på ei due eller ei rype er den fin til. Så for meg er den så ultimat som det er mulig å få blitt, i betydningen at alltid er med og at den så og si alltid blir brukt til ett eller annet i løpet av en tur. Den er liten, bladet er 7,5 cm fra skaftet til spissen. Og skaftet ligger utrolig bra i hånda.

Er leder i grendelaget, ordføreren har oppfordret folk å dra på tur og komme seg ut. Blir for dumt om grendelaget stenger hytter og gapahuker. Sesongen for hyttene har ikke startet enda (kjørt skuterspor). Er nok tryggere der en hjemme (så fremt en ikke drar på fjellet full av corona)

Vet ikke hvordan de hyttene ligger til men alle åpne statskog buer er "stengt" nå. Kun til nød.

Ja, folk får gjøre sine egne valg når det gjelder telting innen egen kommune selvsagt. Er man 100% sikker på at alt går som man har planlagt. Den risikoen er jeg usikker på om jeg selv er villig til å ta. Man kan risikere at man setter evt ambulanse, Røde Kors eller redningspersonell ut av spill i lang lang tid.

Har faktisk vurdert å kjøpe ekstra yttertelt til mitt røde Unna, slik at jeg har et i sand også.. Var en på Facebookgruppen "Hilleberg Owners Group" som ville kjøpe ekstra yttertelt til sitt Unna, og fikk da svar både på mail og rettelser av Petra Hilleberg i kommentarfeltet etterpå. Så det skal nok la seg gjøre å bestille ekstra. "Paul Davidson, March 10 at 10:53 PM - Hi all I emailed hilleberg asking if they could provide me with an outer unna tent . There reply was we don’t stock the outer and inner separate but could help you out the next time we produce that model . Great I thought what price . Received an email saying £680 for the outer and £47.50for rain vent cover. Now I’m a big fan of hilleberg tents but why not call a spade a spade and say no we can’t help you out buy a new one be cheaper" "Petra Hilleberg - Unfortunately the outer tent is the most expensive part of the tent so that is why it ends up being a bit pricey to get just the outer. We also don’t normally stock them or split tents since it makes it difficult with inventory. I understand that this can seem strange or very expensive but again the fabric is the most expensive part." "Petra Hilleberg Hello again, I checked on that price because it did not seem quite right. They did give you the incorrect price. The Unna outer only (including the vent cover) is 442£." Med den prisen der(442£), så er det nesten like greit å bare bestille et nytt telt

Siden jeg nå har vært på 100eight ski i 3 år, høres ikke så mye, men de har ligget på kant det meste av tiden ifm kiting, og de har blitt kjørt på masse slags føreforhold. I tillegg har de vært med på mange lokale "topp"-tur (500-800 hm) økter i løssnø. Og ytelser og holdbarhet er på topp. Så 3DGlass konstruksjon som Völkl også bruker på sine V-werks virker meget bra og kan anbefales. Beskrivelsene völkl angir på sine sider er fornuftige, og med endra bedre material specs på v-werks tror jeg du får ei topp ski. VTA-98 er sikkert også bra, men da nærmer du deg veldig "lett" segmentet. Men for lange dager i fjellet om man er normaltrent er jo ikke lav vekt helt borte når man bare skal opp en bre/topp til for å strekke dagene lengst mulig.

Oppdatert liste 2020. - Bergans 1 mannstelt jeg arvet av farfar - Helsport Nordmarka 3 camp ( første jeg kjøpte ) - Helsport Turtagrø 4 camp ( ettersom familien ble større ) - Et lite gapahuk telt jeg tok med meg i forbifarten på xxl ( 199 kr ) - Helsport Ringstind SL ( om jeg skal pakke superlight ) - Helsport Reinsfjell SL 3 camp ( fordi det er verdens beste telt ) - Jerven Mountain Igloo 3 ES ( fikk av gjengen da jeg fylte 40 ) - Amok Draumr ( alle burde prøve ) - Tentsile Stingray ( morro for ungene ) - Helsport Patagonia 3 camp Extreme ( hell yeah ) Jada, teltfetish.... Men, alle er i bruk.

Det Kjellis skriver. Finner det samme i bruksanvisningen som følger med XGK-EX og på MSR sin heimeside. https://www.msrgear.com/on/demandware.static/-/Library-Sites-cdiSharedLibrary/default/dwe11c69d9/pdf/manuals/2011_XGK_StoveInss_EN_USJC.pdf

Høyde under taket kjennes veldig godt, godt med plass i begge absidene (som er diagonale, og absolutt en fordel), plass har man også godt med i innerteltet. Alene er det som et palass, med to har man også godt med både plass til utstyr og personer, dog, vi to som har vært i teltet på 4-5 turer er ikke over 1.80m. Men veggene er gode og rette, og man får lett tilgang til de forskjellige luftemulighetene. Mye smart plasserte myggnettinger også på alle lufteplassene, utenom inngangsdørå til ytterteltet, noe bare KEB versjonen har (dog den blir overkill til vanlig bruk.) Hvor vidt er bra til vandring osv vil jeg si er avhengig av hvor mye plass du har i sekken (dersom det ikke er snakk om pulk), samt vekten. Man merker jo at det tar plass dersom man er alene om alt som tas med på tur, men det er så individuelt igjen, og hvilken erfaringer man har. Det kan komprimeres noe om man tar stengene/stangposen for seg selv. Anbefaler også å sette opp teltet alene ett par ganger før tur sånn at du blir vant med oppsettet og nedtak av de tre stengene.

Dynafit Hoji Pro Tour. Ikkje noke å tenke på. Kjøp Mantra v-werks om du ikkje treng den lettast moglege skien. VTA98 er vel kanskje ei jenteski. Ligg Mantra for sal ny på finn 5000 :)

Siden dagene nå består av både jobb og fritid hjemme, og morgendagens planlagte topptur utsettes, så er det greit å ha et stengt skisenter i nærheten. Hadde det helt for meg selv på kveldens runder, nye runder i morgen. #toppturerstatning 🤪

💙 Kvamskogen 💙 🌞 Solskinn 🌞 https://www.instagram.com/p/B9r6wDHBEYz/?igshid=fxaowh8fdijf (i slutten av videoen får dere de den nye hjelmen min. Ikke moteriktig, men kun 225 gram og fullt godkjent for skikjøring! 👍)

Håper alle tenker over at det er ekstremt knapt med ressurser til skader og redningsaksjoner nå fremover. Uavhengig av faren for å bli smittet og smitte andre, alt man kan gjøre for å unngå ytterligere belastning av helsetjenester er til fordel for hele samfunnet vårt nå. Skogene og fjellene står der senere.

Det blir telttur denne helgen. Pulken var allerede pakket en stund. Det er en kjapp biltur uten mellomstop på bensinstasjon. Skulle det være folk på fjellet går jeg rundt i en stor bue.

Det er ikke rakettforskning. Oppfordringen om ikke-nødvendige fritidsreiser er alle reiser innenlands eller utenlands som ikke er strengt nødvendig. Hvis du anser en topptur som strengt nødvendig, så drar du på topptur. Poenget med oppfordringen er nok at problemet ligger i hver enkelt person sin evne til å vurdere situasjonen. Folk dro til kollen selv om de fikk beskjed om å ikke gjøre det. Folk drar på butikken når de har karantene. Det er bare lettere om alle faktisk gjør det de får beskjed om istedenfor å vurdere så mye på egenhånd.

Litt sent nå da, men var det sånn at du bare så vidt prøvde dem, fant ut at de var for stramme og returnerte dem. Da jeg stappet bena oppi mine Skare, var den umiddelbare tanke at de måtte returneres. Men så var det ei som lurte på om jeg ikke kunne gå litt rundt med dem inne. Jeg gjorde det, med ulike kombinasjoner av sokker. Opp og ned kjellertrappa og rundt og rundt i stua. Bikkjene trodde jeg var blitt gal. Så tenkte jeg og tenkte litt til og prøvde på nytt og nå er det de beste skoa jeg har. Nesten så jeg har vurdert en str mindre som jeg kan bruke på sommeren. Blir jo ikke engang klam i dem, noe jeg blir av fjellstøvlene mine. De startet med å være trange, men så gikk alt seg plutselig til. Men når det er sagt, Alfa sitter bra på meg og ikke på deg, så sånn sett kan det hende Skare er feil støvel. Kan hende Skare expedition hadde passet deg bedre.

Tonje har jeg dessverre ikke noe sansen for lenger etter denne serien, nok er nevnt om henne allerede over så har ikke noe å tilføye. Jens har jeg kjempesans for, trivlig kar og gode skildringer på både opp og nedturer. Eneste som jeg blir littebitt irritert over er at han ved flere anledninger, på forskjellig måter, nevner at han ikke kan skjønne hvorfor folk gidder å leve et "normalt" liv med jobb, unger og forpliktelser. Ser på en måte ned på oss "idioter" som faktisk lever et vanlig liv, mens han suser rundt og leker seg - til vår store fornøyelse da selvsagt 😃 Men føler meg litt skuffa at vi som får landet til å gå rundt og sørger for at fremtidens generasjon vokser opp blir "latterliggjort" av en som loffer rundt og gjør det motsatte. Jeg forstår og respekterer både villmarkssjeler som har tatt den til det fulle og lever drømmen, og jeg respekterer og skjønner de som ikke er helt der. Bare folk er lykkelig med hverdagen sin så må jo alt være bra 😊 Men se bort fra det, så er det bare hygge å bli med Jens på tur 👍😃

Takk for alle svar! Fikk i all hast kjøpt en sånn tråd til å feste ting utenpå sekken (husker ikke helt hva det heter), og fikk festet liggeunderlaget nederst, og soveposen under lokket. Meeeen, hadde ikke trengt å stresse sånn med det, fikk ha soveposen i pulken 😅 Men glad jeg tok med den tykkeste, sov behagelig og hadde en fantastisk tur!

Guttungen på 7 og jeg trengte en pause fra jentene i familien og valgte derfor nå i kveld å ta en natt i telt her på Ringebufjellet ved foten av Trabelifjell. Utrolig deilig å komme seg i telt igjen etter 2 mnd med andre ting som har kommet i veien!

Utrolig fint der oppe 😊 fine bilder. Fornøyd med teltet? 😎 Var der oppe forrige helg selv også.

Ser den, men teltet er ikke så mørkt innenfra som en skulle tro. Lysforholdene inne er ikke ulik mitt 10 år gamle Ringstind 2 synes jeg, så jeg trives veldig godt inne i Aktoen også

Det er ingen likehetstegn mellom hjemmekontor og karantene. Dette med å gå en tur, eller kjøre bil et stykke for så å gå på topptur er innafor. Dette ble også presisert av Høie under pressekonferansen. Om da noe skulle skje når man er på en slik tur er det en selvfølge at man blir berget med helikopter.