Vinnerliste

Som sykepleier på intensivavdeling kan jeg se langt etter noe særlig skogstur fremover nå som dette melder seg. Blir i hovedsak jobb fremover i ånden av solidaritet og dugnads holdning. Vi går en spennende tid i møte folkens.

Jeg vil bare nevne det til alle som måtte lese dette; til alle de som planlegger å dra til hytta den nærmeste tiden, dere må være klar over at dersom sykdom oppstår, og dere trenger helsehjelp i form av AMK, så vit det at det krever enorme ressurser som kan være behov ett annet sted for å redde deg. Dette er ikke sagt for at de det gjelder skal få dårlig samvittighet, det er dog ett faktum at å hjelpe folk mer perifert enn nødvendig, når man har mulighet til å holde seg hjemme, er krevende og går på bekostning av andre. Vi er alle avhengige av at alle spiller på lag og tar forhåndsregler og prøver å gjøre dette så lett som mulig for hverandre, og om altfor mange drar til fjells vil det bli helt talentløst å jobbe i AMK.

Karasjohka juli 2019 Jeg tok ropet om flere turrapporter litt vel alvorlig, og her er resultatet – en roman. Jeg husket for mange detaljer, og er dårlig på å utelate ting så hvis du vil være med på reisen kan du ikke si du ikke ble advart på forhånd. I mange år har Yngve og jeg snakket om at vi måtte ta turen til Finnmark en sommer. Vi er godt over middels glad i å fiske begge to, for å si det forsiktig, så den storfisken der oppe vi har hørt så mye om ble en større og større fristelse. Egentlig var planen at det først skulle skje noe år frem i tid, men høsten 2018 kikka vi litt nærmere på mulighetene – bare for gøy egentlig. Det ble litt kronglete hvis man reiste med fly. Avhengig av buss og taxi og skyss og rutetider og gudene vet hva, så da sjekket vi hvor langt det egentlig var å kjøre. Det viste seg overraskende nok at det var langt, ca 1500 km fra Trondheim, enda lenger for Yngve fra Ålesund. Men når viljen er sterk så kan den overvinne så mangt. Det virket overkommelig, og vi gikk videre til neste steg. Hvor skal vi dra? Monsen, Monsen og Mattis hadde tatt turen fra starten av Karasjohka og helt ned til Karasjok. Vi leste oss opp på padleguider, turrapporter, bilder på instagram, videoer på youtube og hele pakka. Vi ble mer og mer overbevist om at dette var stedet vi skulle legge turen, selv om elvepadling var noe vi aldri hadde drevet med før. Vi sjekket ut alle de forskjellige ankomstene og startpunktene. Kontaktet folk som kunne transportere oss inn med ATV, fly og helikopter. Regnet på km og timer hvis vi skulle gå helt inn, deler av veien eller transport hele veien. Valget falt til slutt på å benytte oss av Mosquito Air Taxi, som nettopp hadde startet opp, og bli flydd inn til et vann rett vest for Øvre Anárjohka nasjonalpark, Hávgajávri. Derfra skulle vi brukes apostlenes hester inn til Vuolit Dápmotjávri via Coarvejávri og begynne padlingen derfra ned Dápmotjohka, ut i Lulimus Guhkesjávri og videre ned Karasjohka. Før vi visste ordet av det var turen plutselig en realitet, og tiden snirklet seg av gårde i snegletempo mot avreisedato. 18. juli kom Yngve, spretten i steget, av toget i Trondheim med et stort glis og en tung sekk. Vi stakk en tur innom Agdars sportsfiske for å plukke ut noen velvalgte fluer og sluker før vi satte oss i bilen og suste nesten uten stopp opp til Kautokeino via de svenske og finske skoger. Det var et vanvittig dyreliv langs de tomme veiene på natta, med tosifret antall av både elg, hare, rev og det som så ut som orrfugl. Man måtte være på vakt bak rattet med andre ord! 15 timer senere var vi fremme på Thon Hotel Kautokeino og kunne etter litt venting endelig få et par timer på øyet i noe mer behagelig enn et bilsete. Resten av dagen ble brukt til proviantering, kartstudier, merking av stryk, potensielle fiskeplasser og til kvelden et par enheter leskende drikke. Det jobbes knallhardt Morgenen etter ble sekkene pakket og veid til 32 kg med 14 dagers proviant og packraft, noe vi så oss meget godt fornøyd med. Derfra kjørte vi til basen til Mosquito ved vannet Vuottasjávrresuolu, ca midt mellom Kautokeino og Karasjok. Planen var å sette bilen der og ta buss tilbake fra endestasjonen vår i Karasjok, men de hyggelige folkene i Mosquito Air Taxi tilbydde seg å kjøre bilen vår hjem til seg, og så sette den på en parkeringsplass ved Ássebákti når vi nærmet oss målet. Da slapp vi det litt kjedelige siste stykket mot Karasjok og å måtte time det perfekt med de dagene det går buss på strekningen. Fantastisk hyggelige folk, anbefaler absolutt å benytte seg av de om man er på jakt etter slike tjenester der oppe. Basen og flyet til Mosquito Air Taxi Det kriblet godt i magen når vi tok av på vår første reise i sjøfly, med en ung og stødig pilot bak spakene. Det var et fantastisk skue og vi kjente på gleden over å skulle befinne oss midt i villmarka de neste to ukene. Vi landet silkemykt på Hávgajávri og gikk i land i sydenden av vannet før vi satte kompasskurs østover og inn i nasjonalparken. Går an å leve med det her For to vestlendinger som er vant til lett navigering blant høye fjell med fine siktepunkter i alle retninger, ble det ikke overraskende litt rot på de første kilometerene. Selv om vi hadde tenkt å gå inn til Coarvejávri sør for fjellet Lulimus (kaller man det fjell på Finnmarksvidda?) endte vi selvfølgelig opp med å gå over toppen av nevnte fjell. Ble voldsomme 30 høydemeter for mye, så kan ikke se på det som altfor mange krefter kastet bort. Der var det også full 4G, så vi fikk sagt farvel til våre kjære hjemme enda en gang, og sjekket værmeldingene en siste gang før vi gikk ned de 30 høydemeterne og forsvant ut av dekning igjen. Det føltes godt. Toppen av storfjellet Lulimus Det var 25 grader i skyggen og vi sank dypt ned i laven der vi gikk, så ved Coarvejávi fant vi ut at vi skulle tjuvstarte litt på padlingen og spare bena en stund. Yngve blåste opp sin raft uten problemer, men for min del revnet pumpesekken lenge før jeg var halvveis. Raftene var ikke fra samme produsent, så det gikk ikke å låne Yngve sin heller. Han la seg i brisen ute på vannet mens han lo godt av meg der jeg blåste og blåste mens jeg prøvde å ikke svime av i varmen. Når jeg endelig kom meg ut på vannet selv tok vi oss god tid på turen over. Koset oss og nøt tilværelsen uten sekk på ryggen så lenge vi kunne, før vi gikk i land i andre enden. Derfra var det en kort, men tung siste reise bort til vann 410 hvor vi satte første leir for turen. Vi satte raftene på vannet igjen for å prøve fiskelykken, og endte opp med en liten gjedde på litt over kiloen. Det var ørreten vi helst ville ha, men den lot vente på seg. Vi gledet oss til at padleeventyret skulle begynne for alvor dagen etter, og sovnet med et smil om munnen begge to etter en god kveldsmat. Kursen er funnet Turens første fisk Camp dag 1 ved vann 410. Droppa ytterteltet denne natta for å kose meg litt ekstra Vi begynte dagen etter med å bære ned til Vuolit Dápmotjávri, da det ikke var mulig å padle i den korte elva mellom vannene, og satte kursen mot Dápmotjohka som ledet ned til Lulimus Guhkesjávri. Det var en helt fantastisk liten elv, faktisk den fineste etappen på hele turen. Bortsett fra et lite strekke på 30-40 meter hvor viene hadde vokst seg over elva var hele strekket padlbart. Når vi kom ut i et av tjernene skremte vi opp en stor elgokse som stod og drakk i vannet på andre siden. Et nydelig skue, men den var bort før vi fikk tenkt på å ta frem kamera. Like greit, så kan man nyte det med øynene i stedet. Etter elva munnet ut i Lulimus Guhkesjávri satte vi kursen noen hundre meter sørover, og fant en fin plass å slå leir på vestsiden av vannet. Inngangen til paradis, også kjent som Dápmotjohka Går ikke an å ikke kose seg nedover her Kvelden brukte vi på å gå opp igjen langs elva vi hadde padlet ned, med fiskestengene i hånden. Vi hadde sett stor fisk på vei nedover, men det var for trangt å padle med fiskestang i full lengde på raftene så fiskingen ble utsatt til vi var nede. Det var kanskje dumt, for det ble bare et par abbor på oss den kvelden. Dagen etter prøvde vi lykken i det store vannet og de små øst for leiren. Det ble mange gjedder, den største på 3,5 kg, og en del abbor denne dagen også. Fremdeles var ørreten kjedelig og nektet å ta det vi prøvde å lure den med. Selv i vindstille forhold deler av dagen var det ikke et eneste vak å se. Det var fremdeles høy temperatur både i luft og vann. Ikke ideelt for ørretfiske. En liten hvilepause i sivet på Lulimus Guhkesjávri etter den harde jobben med å kose seg hele dagen Slukøret bestemte vi oss sent på ettermiddagen for å pakke sammen leiren og prøve lykken lenger nede i vassdraget. Vi hadde medvind og dorget oss hele lengden av vannet uten kontakt med en eneste fisk. Håpet begynte å svinne hen, men i kanalen mellom Lulimus Guhkesjávri og Gaskkamus Guhkesjávri var det plutselig noe som tok sluken min. Jeg kjente at dette var hverken gjedde eller abbor, dette var ørret! Det var et stusslig eksemplar, kanskje 300 gram, men ørreten var her – humøret steg betraktelig! Vi drev ned til sundet i midten av vannet, og her kunne vi se vak. Det var fin fisk som gulpet i seg insekter fra overflaten med ujevne mellomrom. Vi slo selvfølgelig leir umiddelbart, og her skulle vi bli i to netter. Det var helt vindstille, himmelen speilet seg i overflaten, og fisken var skuddredd. Den var også så langt fra land at man ikke kunne bruke flue fra land. Yngve, som er en mest kompetente av oss med fluestanga tok den med seg ut i packraften. Problemet er bare at det er ganske vanskelig å peive rundt med en lang stang uten at en sånn farkost peker i helt feil retning når du har kommet så langt at du skal plassere flua over fisken. Det kom noen velvalgte gloser fra mannen med rød jakke den kvelden. Jeg holdt ut med sluk og spinner, men holdt meg på avstand fra bannskapen som foregikk i den andre packraften. Først og fremst for å ikke skremme vekk byttet hans, men også for å skåne de sensitive ørene mine. Trygg avstand Plutselig hørte jeg et gledesbrøl bak meg, lemenet hadde fast fisk! Bøyen på stanga tilsa at dette var fin fisk og jeg sveiva inn det jeg var god for og padla som det gjaldt livet for å være klar med håven om nødvendig. Før jeg var fremme kom det enda et brøl, denne gangen var det lite glede å spore. Fisken hadde vist hvem som var sjefen og lirket seg løs fra flua. Nå var det like før lemenet sprakk, og jeg snudde så fort jeg kunne for å komme på trygg avstand. Lemenet Siden kasting med tilhørende plask virket håpløst bestemte jeg meg for å prøve meg på dorging. Snøret gikk ut mens jeg padlet i fint driv helt til sørenden av vannet – ingenting. Jeg snudde i en stor bue og begynte reisen tilbake nordover, armene begynte å bli sliten og melkesyra kom snikende sakte, men sikkert. Akkurat som sluken bak meg. Jeg kjempa meg helt tilbake til nordenden av vannet. 10 meter fra land tok jeg stanga og begynte å sveive inn for å ikke sette meg fast i bunnen – og der! Et voldsomt hugg og bremsen begynte å hyle. Nå var det min tur til å komme med gledesbrølet, mens jeg ba til høyere makter om at jeg ikke skulle lide samme skjebne som lemenet. Jeg tok meg god tid og lot fisken jobbe, selv om den ikke var så stor som jeg selvfølgelig trodde den var de første sekundene. Ikke lenge etter kunne jeg håve inn en nydelig, sølvfarget kubbe av en ørret. Den bikket så vidt over kiloen, mer enn nok for meg den dagen. Endelig hadde vi klart det, nå kunne vi (red.anm. jeg) ta kvelden med en god følelse i kroppen. Stolt type Neste dag ble brukt stort sett til fots. Vi fisket oss langs vannet ned til en samling med hytter som samene bruker under reindrift. Været var like strålende i dag, med nok vind til at hverken mygg eller knott kunne plage oss. Vi brukte mange timer ved vannet vest for hyttene, nøt omgivelsene mens vi spiste sjokolade på sandstrender og i lyngen. Ørreten uteble dessverre, men det manglet ikke på napp. Vi fikk flere abbor på over kiloen, i tillegg til mange mindre – og gjedde. De jævla gjeddene. Man blir fort lei av å manøvrere mellom nåletenner for å kreve tilbake fiskeredskapen sin fra en gjeddekjeft. Og de sitter jo helst så langt bak i svelget som mulig. Mye unødig fiskedød, men mange vil vel si at gjedda har godt av å få redusert bestanden litt uansett, så mye som det finnes av den. Var en smule tett vegetasjon langs elva ned til hyttene. Valgte en annen vei tilbake Nyter livet i vannkanten vest for hyttene Multer må fotograferes de også Morgenen etter startet vi på en lang padleetappe, helt ned til Buolzajávri. Det var lite vann i elva som følge av en varm sommer med lite regn, så tanken var å komme seg lenger ned og håpe på mer vann der. Ikke langt fra Buolza møtte vi for første gang et annet menneske. Han stod i vannkanten i en kulp og knyttet på en ny sluk. Han hadde hatt på ei gjedde han anslo til rundt 5 kg, som hadde tatt med den forrige redskapen hans tilbake til skjulestedet sitt. Han var på vei oppover på elva fra basen sin nede ved Buolza, og stort mer enn det rakk vi ikke å finne ut før strømmen bestemte at nå var det på tide å komme seg videre. I sørenden av Buolzajávri så vi noe merkelig som lå på land på østsiden. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det var en flåte bygd av stokker og et oljefat. Det så ut som den hadde ligget der noen år. Vi håpte det fantes en spennende historie bak bygging og bruk, men mistenker at det var gjort av noen som bare hadde hatt det gøy. Ville du lagt ut på langtur med denne? Vinden skulle visstnok komme fra nord dagen etter, i følge den snart ukegamle værmeldingen vår. Så med det i tankene valgte vi å padle helt til øya nord i vannet og slå leir der. Vi fant en fin plass på en høyde hvor det allerede var en bålplass, og etter at teltene var oppe og kokesakene satt i sving satt vi oss og speidet utover vannet i solnedgangen. Vinden løyet, og fisken begynte å vake. Da fikk vi hastverk og var raskt ute på vannet. Problemet var bare at vakene viste seg å være abbor. Små abbor. Håpet om mer ørret fikk seg et skudd for baugen, men med så vakre omgivelser er det vanskelig å ikke kose seg likevel. Turens hittil største gjedde fikk undertegnede på kroken, 4,5 kg. Yngve måtte frem med slepetauet for å få meg i land på en vakker sandstrand for å fullbyrde drapet. Å få en enorm gjeddekjeft om bord i en packraft er ikke så lett, med mindre de hjelper til selv. En av artsfrendene til den nevnt over bestemte seg for å ta sats og hoppe om bord. De tennene er ikke helt ideell for konstruksjonen, men vi overlevde heldigvis begge to. Jeg og raften altså, gjedda gikk det ikke like bra med. Drapsmann poserer med sitt offer Får oppleve mye flott når man drar på tur Etter fisket var over og vi koset oss foran bålet hørte vi plutselig et plask i det fjerne. Vi begynte å lure på om vi hadde oversett noen andre som hadde leir i nærheten og at de trengte et myggrikt nattbad for å avslutte dagen. Så vi reiste oss selvfølgelig for å riste på hodet mens vi observerte fra avstand. Man blir nysgjerrig på folk når man ikke ser så mange av dem. Men det var visst ikke myggvante badere likevel, det var en elgokse som svømte pent og pyntelig fra bredden på andre siden. 10 sekunder senere skjønte vi at, visst faen, den der er på vei ut på øya vår. Retrospektivt så gjorde vi kanskje et litt tvilsomt valg etter dette, vi la på sprang for å komme nærmere elgen. Når vi nærmet oss huket vi oss ned og snek oss frem mellom småbjørkene mens vi speidet etter skogens konge. Der! Et kort sekund fikk vi sett den på 50 meters hold, vi snek oss videre på noe som kunne minne om en avskjæringskurs. Et glimt til! Den hadde sett oss og satte opp farten. Vi fulgte etter, men så den aldri igjen. Ikke hørte vi noe mer plasking heller, så kanskje det nå var den som observerte oss fra skjulestedet sitt i skyggene i øyas bjørkeskog. Den var i så fall en mye bedre spion enn oss. Vår hjemmekoselige bålplass ved Buolza Dagen etter begynte vi ferden videre ned elva. En frustrerende ferd egentlig. Lite vann, og det vannet som var der var varmt. Fisken glimret med sitt fravær, bortsett fra gjedda da. Den er alltid interessert. Siden vannføringen var lav, var det vanskelig å komme seg frem. Det ble mye finnavigering mellom steiner, ofte med litt for god tro på hvor små åpninger og grunne områder vi kunne komme oss over. Inn og ut av packraften, bæring, lining, banning. Vi passerte noen finner som bodde i en lavvo et stykke fra elvebredden. Et sky folkeslag sies det, og når de så oss trakk de seg godt tilbake og inn i skogen og observerte oss fra avstand, så da stemmer vel ryktene godt. Kombinasjonen av det tunge slitet og det dårlige fisket gjorde at det gikk en liten faen i oss, og vi bestemte oss for å fortsette hele veien til Vuottasjávri før vi ga oss for dagen. Kanskje det ekstra vannet fra Áhkkanas ville gjøre underverker for både vannstand og fisket. I svingen rett etter Áhkkanasnjálbmi der vi hadde tenkt vi kunne slå leir, fant vi en gjeng på 4 gutter som også var på tur med packraft. De hadde blitt flydd ut av Mosquito Air Taxi de også, men startet reisen på Buolza. De hadde tatt seg bedre tid enn oss på veien nedover, men fisket hadde vært dårlig. De hadde fått en ørret og noen gjedder. Videre nedover elva byttet vi på å passere hverandres leirplasser før vi stiftet nærmere bekjentskap senere på turen. Vi satte opp leir på en høyde langs vestbredden av Vuottasjávri den kvelden, og sovnet utslitt i soveposen etter litt mat og bål. Camp Vuottasjávri Neste dag våknet vi til sterk vind, sterk motvind. Vi drøyde med avreise i håp om at vinden skulle løye eller skifte retning, og for å hvile slitne kropper. Men etter et par timer bestemte vi oss for å sette ut i vinden likevel. Vi prøvde å bruke alt av omgivelser som kunne gi ly for vinden underveis, men når vi passerte den lille utstikkeren på østsiden av vannet var det slutt på hjelpen. Vi kjempet oss sakte, men sikkert over og inntil land på nordsiden, hvor det igjen var mulig å hvile et sekund uten å måtte padle de samme meterne på nytt etterpå. 2 av de 4 gutta vi passerte dagen før satt nå på en fin sandstrand foran oss og koset seg sikkert veldig med å se på slitet vårt. Jeg hadde nok gjort det samme om jeg var de. Etter mye mat og drikke fortsatte vi mot elva og passerte de to resterende medlemmene av firerbanden på veien. Der elva smalnet til etter vannet så ut som en lovende fiskeplass, så vi valgte å gå i land for å fiske litt. Både Yngve og jeg fikk napp i løpet av de 2-3 første kastene, men vi mistet fisken begge to. Og viktigst av alt, begge var enig i at det kjentes ut som det var ørret som hadde smakt på sluken. «Litt» ble plutselig til noen timer. Jeg hadde et napp til, småfisk, men det glimtet i ivrig sølv under vann. Også den hoppet av kroken min og forsvant ut av syne. Så roper noen navnet mitt fra lenger ned i elva. Jeg hopper fra stein til stein nedover for å overvære det jeg antar er et prakteksemplar av en ørret. Og der står han stolt som en hane, med hans første ørret for turen! Stolt ung mann Vi hoppet tilbake i packraftene og fisket oss i rolig tempo nedover elva, uten å få annet enn gjedder på kroken. Den jævla gjedda.. Vi slo leir på østbredden av Vuottasluoppal, spiste en nydelig frysetørket middag og hoppet tilbake i packraften for å fiske videre. Vi fisket på vakende fisk store deler av kvelden, men hver gang vi fikk noe viste det seg alltid å være abbor. Flere av abborene var flotte fisker på rundt kiloen, men vi var lei av abboren også nå. Det var ørret vi ville ha, og snart var vi ved Lailafossen som betydde slutten på fisket. Så vi holdt på til langt på natt. Den eneste belønningen vi fikk var mer abbor, og fienden vår – gjedda. I tilfelle du lurte på om det var mygg der oppe. Nei, det er ikke rusk på skjermen din Hjelper litt med sånne omgivelser når ørreten viser seg fra sin verste side Vi ga opp håpet om ørret i Vuottasluoppal og padlet neste dag videre mot Lailafossen. Vi brukte lang tid, for her skulle det fiskes mye. Og det ga resultater, turens største ørret ble et faktum i en liten og dyp kulp. Jeg syntes jeg så en skygge på andre siden kulpen og kastet i skyggens retning. Noe var bortpå sluken, et solid rykk, men slapp med en gang. Hjertet begynte å slå raskere. Her var sjansen min, nå blir det storfisk. Jeg kastet på nytt. Sveivet inn, så sakte jeg kunne uten å sette meg i bunn. Plutselig smeller det til og bremsen hyler de korte meterne det er mulig å stikke av i den lille kulpen. Jeg er i ekstase, dette er en enorm fisk! Men, så slutter den helt å kjempe. Jeg sveiver inn og den bare siger mot meg uten å røre en muskel. Gjedde, igjen! Nå er det jeg som holder på å eksplodere. Denne gjedda er diger, jeg kommer til å måtte slite en evighet for å få opp denne her. Jeg får nesten lyst å hive stanga i elva. Men når fisker kommer inntil land gjør den bare et halvhjertet utrus til. Jeg sveiver inn på nytt, og kan lempe fisken på land uten problem. Kroken sitter til og med i munnviken! Jeg slipper å kjempe med gjeddetenner for å få løs kroken, en gledens dag. «Var ikke den vanvittig feit den fisken der?» kommer det fra siden. Jeg går ned på huk for å fjerne kroken fra gjeddekjeften og ser at den har noe i svelget – «Det stikker en halefinne opp av halsen på den!». Vi veier fisken, finner frem kniven og begynner på det nødvendige arbeidet. Dette ble foreviget i videoformat som du kan se deler av i linken under: Instagram video Lønner seg å slutte å spise når man er mett Ut popper det jammen meg en ørret, en ganske stor ørret. Hodet og fremre del av kroppen har blitt delvis fordøyd allerede, men bakre halvdel er fremdeles intakt. Et fascinerende skue. Og at gjedda fremdeles er sulten, med så mye mat i magen allerede?! Jævla gjedder. Den veide 5,5 kg før operasjonen, og 4,2 kg etter, og hadde altså 1,3 kg ørret i magen. Tør ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle spise en så stor prosentandel av kroppsvekten min i ett måltid. Etter å ha kjempet oss opp den bratte bakken der man går opp fra Lailafossen, begynner vi å lete etter en leirplass i området og slår oss som vanlig til på en høyde. Vi vil ha vind, selv om sola ikke er like varm som den har vært så langt på turen. Da slipper man mye av myggen, og det er en god strategi på Finnmarksvidda skjønte vi etter hvert. Siden dette var siste stopp med fiskemuligheter, ble det selvfølgelig tilbrakt mange timer med elva denne kvelden også. Der man går opp av elva for å bære forbi fossen krydde det av ørret, men de var av typen <100 gram og ikke særlig interessant så vi fant en vei ned fjellsiden til selve fossen og området oven- og nedenfor den. Har var strømmen sterk, men vi hadde hørt historier om folk som hadde fått fisk her før. Med kaldere vær fikk vi også forhåpninger om en mer aktiv ørret i elva. Det rekognoseres ved fossen De første timene var det lite å rapportere. Vi gikk opp og ned, kastet og kastet. Byttet sluker og spinnere. Fant sannsynligvis opp nye måter å sveive inn et snøre på i håp om å lokke frem en lat ørret, men det begynte å se dårlig ut. Men plutselig hørte jeg, over alt bråket fra fossen, et brøl bak meg. Der står Yngve, med fisk i håven! På grunn av støyen hadde jeg ikke fått med meg ropingen hans, men han ordnet opp på egenhånd og kunne stolt vise frem kilosfisk av det ypperste kaliber han også. En viktig seier mot slutten av eventyret, og du kan se gleden i øynene hans bak de utstrakte armene. Første gang i livet han er glad på ekte, og ja - han har barn Jeg trodde jeg hadde klart å lure enda en ørret helt på tampen jeg også. Jeg så bare halefinnen til å begynne med, og den kjempet godt og jevnt. Likevel, det var selvfølgelig ei jævla gjedde. Med det pakket vi sammen fiskesakene, laget en god kveldsmat og la oss fornøyd i teltene våre for det som skulle bli siste gang på denne turen. Klar for avreise Camp Laila Etter Lailafossen begynner den vanskeligste delen av Karasjohka, og fossene og strykene kommer på rekke og rad. En del av de vanligvis vanskelige partiene var ikke så ille siden vannføringen ikke var mye å skryte av. Men det betydde samtidig at partier som vanligvis kan padles uten problem, plutselig blir en utfordring. Gi og ta kalles det vel. Det ble mye bæring den dagen, og når vi kom frem til Fálesgorzi bestemte vi oss for at nå var det nok padling for i dag. Vi ville bruke beina i stedet, og spare slitne armer etter timevis med intens kurskorrigering for å sno seg mellom steiner man vanligvis seiler fint over i en kano. Vi fulgte ATV-spor opp over topp 311 og ned til Beaivvasgieddi, hvor det finnes en åpen hytte. Den har to deler, der den ene alltid er åpen, men den andre kan være låst. Når vi nærmet oss så vi at det kom røyk fra pipa. Vi var våte og kalde etter strykene og litt regn på veien ned elva, og håpte at de som var der enten bodde i den delen som kunne være låst eller at den var åpen slik at vi kunne slenge oss inn der for varme, tørre omgivelser en natt. Når vi gikk i land kjente vi igjen packraftene til de 4 gutta som vi hadde byttet på å passere hverandre med nedover elva. De hadde kommet frem kort tid før oss, og hadde dratt forbi oss ved Lailafossen ikke lenge før vi satte av gårde den morgenen. De hadde hatt en røff etappe de også, og når det viste seg at den andre delen av hytta var låst var de hyggelig nok til å invitere oss inn til dem. Det var 6 sengeplasser i den halvdelen, perfekt! Et behagelig strekke av elva Utsikt fra ATV-sporet vårt Den ene av de hadde truffet en skarp stein i elva som hadde skåret hull på ikke bare bunnen av raften, men også pakkposen han hadde i baugen under spruttrekket. Det hadde resultert iblant annet våt sovepose, som hang til tørk over vedovnen. De var glade for å kunne sove innendørs denne natten de også for å si det sånn! En annen av de hadde vært enda mer uheldig. I et forsøk på å manøvrere i et stryk hadde han satt karbonåra ned mellom to steiner og knekt av hele årebladet! De hadde lett for å prøve å finne det igjen, men hadde ikke hatt hellet med seg. Løsningen deres ble å sage og spikke til en tykk planke de hadde funnet ved hytta og surre den fast i den knekte enden av åra. Han gleda seg ikke til å ta fatt på milene ned til Karasjok. Etter noen timer der planken får trekke vann kom den nok til å veie mange kilo, i tillegg til å være ganske dårlig egnet som åreblad i utgangspunktet. De skulle ta resten av turen over minimum to dager, og hadde heldigvis tid til gode hvis det ble nødvendig. Vi dro før de neste morgen, så jeg fikk aldri vite hvordan resultatet av Reodor Felgen løsningen ble. Håper jeg en dag finnet ut av det. Noen her som kjenner dem kanskje? Kvelden ble brukt til å utveksle røverhistorier og fiskeskrøner. De hadde et betraktelig mer luksuriøse proviantvalg enn oss og kunne by på sterke varer utover kvelden. De hadde fyrt med flybensin på veien nedover, og begynte å bli ganske lei av å rense brennerne sine. Vi hadde gass til overs, så da fikk de en stor boks av oss for å gjøre kokkeleringen litt lettere de neste dagene som takk for gjestfriheten. Siste stykket ned til Ássebákti skulle på papiret være en veldig grei etappe, og vi hadde god tro på å rekke ned til bilen før det ble for sent på kvelden. Der skulle nok en gang den lave vannføringen stikke kjepper i hjulene for oss. Flere steder var elva så grunn at det ikke var mulig å komme seg frem. Det gikk tregt, timene fløy og vi hadde fremdeles langt igjen. Men sta (og dum) som vi er, nekta vi å gi oss. Etter 11 timer kom vi til Buollánnjárga. Et stykke foran oss så vi en mann som stod i vannkanten med laksestanga uten å ense at vi kom mot han. Vi hadde hørt om folk som fikk huden full av laksefiskere når de padlet ned laksestrekker, og var redd vi skulle få en skyllebøtte. Vi ropte et varsel om at vi kom nedover, og han snudde seg og så på oss, sveivet inn snøret og ble stående å se på oss der vi dreiv mot han. Når vi nærmet oss smilte han og sa «Næmmæn, e dokker kald gutta? Skal dokker bli med inn på hytta å få dokker en kaffi?» En engel sendt fra oven med andre ord. Vi takket selvfølgelig ja og ble med han bort til hytta hans ikke langt unna. Vi fikk av oss de våte klærne i regnværet og skiftet til tørt tøy. Inne i den varme hytta ventet en kanne med nytraktet kaffe og sjokolade. Som sagt, en engel. Vi ble sittende å prate, fortalte om turen vår og han fortalte historier om elva og fisker som hadde blitt tatt av enorme proporsjoner. Vi fortalte at vi hadde tenkt å komme oss til Ássebákti i løpet av kvelden, og han fortalte at det kom til å bli vanskelig. Elva var så grunn lenger nede at det ville være bortimot umulig å padle store deler av de siste 8 kilometerne. Og som den engelen han var, foreslo han at han kunne kjøre oss til bilen vår. Det er vanskelig å ikke takke ja til sånt, selv om det er litt juks også. Men det måtte være lov syntes vi, når elva velger å være så vanskelig som den hadde vært. Vi betalte han rikelig når han slapp oss av ved bilen vår, det fortjente han, engelen vår. Men tro det eller ei, omtrent det eneste jeg har glemt fra denne turen her – det er navnet til engelen. Takk skal du ha i alle fall! Vi bestilte hotellrom i Kautokeino fra bilen og suste av gårde mot en varm, deilig hotellseng, med minner for livet. Og tenk, det kunne til og med vært enda bedre. Det får bli neste gang. Vi kommer nok tilbake, med litt mer tålmodighet på veien nedover. Og da skal engelen få kaffe og sjokolade av oss, hvis han er på hytta. Vår engel nr 2, Thermacell Backpacker Den hjalp oss med å holde dette her til et minimum Er du trøtt og sliten nå som du har lest alt dette her? Ta deg enda en kaffe, så ordner det seg sikkert!

Et lite innspill til tematikken her fra Luftambulansen https://www.nrk.no/sorlandet/luftambulanse-advarer-mot-karantene-pa-hytta_-_-ikke-forvent-a-bli-henta-1.14940894

Nei, du legger ikke på røret sekundet du får Korona, men som det er meldt flere steder; den første uken har de fleste milde symptomer, og deretter blir det forverring, om du er uheldig, og da kan det gå radig. Poenget var ikke at hver enkelt under noen omstendigheter ikke skal dra på fjellet, men budskapet er at det er lov å vurdere hvor intenst behovet er for å stikke til fjells, og de aktuelle konsekvensene de skulle medbringe om det verste skjer. Som jeg prøvde å få frem, dette var en generell anmodning. Siden ingen egentlig vet hvem som er smittebærere og ikke, så er det greit å ikke bevege seg for mye om det ikke er strengt tatt nødvendig. Hele poenget mitt til alle der ute er; Ikke vær ego, men prøv å tenk at du gjør det du gjør for noen andre enn familien. Ikke kjøp 17 tonn med mat, tenk på at det er andre som kanskje ikke har handlet enda. Ikke beveg deg bare fordi du føler du må, tenk på at det kan være noen i nærheten av deg som kan bli alvorlig syke om du skulle bære smitte. Om vi har ett snev av nestekjærlighet, så kanskje flere alle Doomsday Preppers der ute kommer seg fint gjennom det her.

Nå er jeg over dørstokkmila og litt til, så denne tråden trenger jeg ikke å friske opp lenger Hadde planer om å få høyere snittfart på dagens tur, noe jeg fikk. Hadde 20.1 km/t med terrengsykkel i motvinden, og gledet meg til å se tallene på returen i medvinden, men da gikk f.skapet tom for batteri 😂 Vil anta at snittfarta på returen lå rundt 25 km/t. Det skulle bli rundt 22.5 km/t på litt over 30 km. Føler meg helt fin også Denne dagen har jeg ventet på.......

Vel. De fleste som tenker å dra på fjellet eller hytta drar vel dit for å isolere seg mot eventuelle smittekilder. Noe som faktisk kan være en god ide hvis man er helt sikker på at man ikke bærer på smitten når man drar! Sjøl har jeg jo vært på fjellet en stund og skal ikke ned før om 968 dager, satser på at corona har rast ifra seg til da😂😂 Men jeg skal jo proviantere underveis og kommer til å ta mine forhåndsregler i så måte. Bengt-Are Bare Friluftsliv

Blir det karantene blir det tid for arkeologiske utgravninger i fryseren. Er jeg heldig får jeg endelig tømt den. Noen påsto en gang at de så det de mente måtte være en nedfryst dinosaur i de dypere lagene...

Har vært på Lifjell flere ganger de siste årene, kun gått inn fra Grimås. Naturen er veldig veldig flott! Fiske er veldig variert, har fått fisk fra 50 gram og opp til kiloen. På Inatur står det litt om fisket. Send en pm om du vil ha litt mer info fra det jeg har erfart der.

Har litt tid til Fjellforum innimellom planlegging og pakking.😃 En hundeslede beregnet på nordisk-kjøring, med hundekjøreren på ski, er en merkbart bedre doning til hundekjøring enn en pulk. Det er flere faktorer som virker inn, men de viktigste er: - Bredden på skiene som gjør den mer stabil enn en pulk. - Kjøreegenskapene til sleden som gjør at den følger hunden og terrenget bedre/mykere enn en pulk. - Det er plass til en ski under sleden, sånn at du kan stå med en ski under og en ved siden av i lange utforkjøringer. Dette er langt mindre belastende enn å stå med skiene på hver sin side av en pulk. Pulkens eneste fordel er egentlig at den har noe bedre flyteegenskaper i løssnø, men dette er i stor grad en teoretisk fordel. Realiteten er jo at om snøen bærer hunden, så bærer den også sleden. Og om du må tråkke spor for hunden, så har du samtidig også tråkket spor for sleden. Polarisen har brems som standard, og enten man tror det eller ikke så er en brems veldig nyttig, selv med kun én hund. Polarisen er også kanskje lettere enn en pulk av tilsvarende størrelse med påmontert brems. Og om man sammenligner så er vel en Polaris en del billigere enn en ny pulk med brems.

Vil oppmuntre deg til å dra på tur alene, det er en helt spesiell opplevelse. Ikke bare opplever du naturen og omgivelsene bedre men du opplever deg selv på en ny måte uten yttre påvirkninger. Jeg er kvinne, bedriftseier og mor som til tider har behov for å slippe å ta hensyn til alle rundt meg, og den eneste plassen for å tilfredstille slike behov er på vidda uten dekning Husker godt den følelsen før jeg dro på min første egotripp på vidda, suget i magen, spenningen og usikkeheten på hvordan dette ville gå. Jeg gikk på vinteren i Mars på 5 dagerstur over Vestfjellet fra Alta i Finnmark til Troms. Dette fjellstrekket er vilt og vakkert, uten hverken telefon eller internett dekning. Den dagen jeg startet var det ikke spesielt bra vær og værre ble det. Etter milevandring oppover i vind og nysnø måtte jeg slå leir 5 kilometer før planlagt da sikten ble dårlig og endte opp å slå leir i det verste fjellpartiet på turen med tanke på værharde forhold. Etter å ha fått opp teltet alene med vindstyrke på 25, rigget meg til og fått mat i kroppen og en liten portvin kjente jeg en mestringsfølelse og en tilfredshet som jeg hverken har opplevd før eller etter. Denne følelsen unner jeg alle å oppleve, men den kan selvfølgelig for noen opplves ved en tur i skogen. Etter dette har det blitt flere turer og jeg begynner jeg å glede meg til neste egotripp allerede når den ene avsluttes. Om noen uker starter jeg på ny tur over samme fjellparti, flere har spurt om å få være med, men fordelene ved å gå alene er flere. Å dra på egotur krever mere forberedelser og respekt for naturen og været. Viktig å ha tenkt gjennom hvordan du skal handle i ulike situasjoner som kan oppstå, lag deg gjerne en liten beredskapsplan for slike turer. Prøv å slå opp teltet alene i sterk vind, jo bedre beredt jo morsommer blir turen. Selv har jeg laget stormsikring på teltet som er festet til pulken hele tiden, det siste jeg har lyst til er å bli uten telt. Om det kan bli ensomt, er svaret nei, hender også at jeg etter en god høylytt diskusjon med meg selv ender opp med latterkramper. Jeg skriver turlogg og pleier å ha med en god bok som jeg forøvrig ikke har had tid til å lese Det hele handler faktisk bare om å være, ...og nyte det!

Tonje har jeg dessverre ikke noe sansen for lenger etter denne serien, nok er nevnt om henne allerede over så har ikke noe å tilføye. Jens har jeg kjempesans for, trivlig kar og gode skildringer på både opp og nedturer. Eneste som jeg blir littebitt irritert over er at han ved flere anledninger, på forskjellig måter, nevner at han ikke kan skjønne hvorfor folk gidder å leve et "normalt" liv med jobb, unger og forpliktelser. Ser på en måte ned på oss "idioter" som faktisk lever et vanlig liv, mens han suser rundt og leker seg - til vår store fornøyelse da selvsagt 😃 Men føler meg litt skuffa at vi som får landet til å gå rundt og sørger for at fremtidens generasjon vokser opp blir "latterliggjort" av en som loffer rundt og gjør det motsatte. Jeg forstår og respekterer både villmarkssjeler som har tatt den til det fulle og lever drømmen, og jeg respekterer og skjønner de som ikke er helt der. Bare folk er lykkelig med hverdagen sin så må jo alt være bra 😊 Men se bort fra det, så er det bare hygge å bli med Jens på tur 👍😃

Det er ikke rakettforskning. Oppfordringen om ikke-nødvendige fritidsreiser er alle reiser innenlands eller utenlands som ikke er strengt nødvendig. Hvis du anser en topptur som strengt nødvendig, så drar du på topptur. Poenget med oppfordringen er nok at problemet ligger i hver enkelt person sin evne til å vurdere situasjonen. Folk dro til kollen selv om de fikk beskjed om å ikke gjøre det. Folk drar på butikken når de har karantene. Det er bare lettere om alle faktisk gjør det de får beskjed om istedenfor å vurdere så mye på egenhånd.

Det var vel smittefare og vanskene med å desinfisere helikopter som var saken, altså man kan ikke beregne å bli henta om man får symptomer på smittsomt virus .. om man brekker et bein på tur så komme de nok med helikopteret, om det skjer på hytta eller ei spiller vel ikke så stor rolle ...

Jeg har nå i første omgang fått to uker ufrivillig fri fra jobb, så da blir det vel å dra litt på skogen for å få dagene til å gå de dagene været er ok.

Vel, nå er det ikke slik at dette viruset gjør deg akutt syk og at du må ha umiddelbart hjelp. Men å gjemme seg bort langt inni fjellet på en hytte er ikke å anbefale. Selv har jeg hytte ganske nært byen, så skulle noe oppstå er det innen for normal kjøreavstand til legekontor/sykehus. Men å bo som sild i tønne i trange nabolag i byen, kan by på langt større utfordringer enn å være litt på landet i disse dager

Normalt ville det ikke ha betydd noe særlig, siden jeg er på tur med telt og ofte alene, eventuelt med en annen person. Men akkurat i år hadde jeg tenkt å gå på ski for første gang på mange år, så jeg hadde booket meg inn noen dager på DNT-hytte på Hardangervidda, da jeg tenkte at jeg burde begynne litt forsiktig siden jeg ikke er vant til høyfjellet på vinteren. Den reservasjonen skal jeg nå avbestille. Vurderer å prøve telt og pulk i stedet, men har aldri gått med pulk heller så da må det bli i en kontrollert lavterskel-kontekst så jeg ikke skaper potensial for en redningsaksjon... Er nå pålagt hjemmekontor og har fått en drøss med møter, seminarer og undervisning kansellert, så tenker at jeg vil få litt mer tid til tur fremover. Blir da transport med bil.

Jeg har handlet min via 3D-printtjenesten Shapeways. https://www.shapeways.com/shops/berniedawgshop Du får nå original til min type brenner vesentlig billigere enn de ca 700 de skulle har før: https://www.fjellsport.no/primus-omnilite-ti-silencer.html?q=silencer

Påvirker ikke friluftslivet mitt på noen annen måte enn at det ser ut til at jeg får bedre tid til å utøve det, siden alt annet jeg hadde tenkt å reise på blir avlyst.

Med fare for å høres ut som jeg venter på "Atomvinteren", så har jeg faktisk fulgt veilederen fra DSB om egenberedskap. https://www.sikkerhverdag.no/egenberedskap

Jeg forholder meg til statens egne anbefalinger og har før Korona inntraff sørget for lager ihht DSB. Litt overdrevet akkurat han karen der tenker jeg, men OK. Friluftsmessig blir det vel ingen endring for min egen del. Er pålagt hjemmekontor, men noe ekstra fri ser det ikke ut til å bli. Turisthytter er jeg "aldri" innom uansett, så akkurat der er det business as usual.

Ja, er den jeg vet om

Lettlest roman og jeg sier som de andre tusen takk for at du delte. God start på en litt halvgrå torsdags morgen. 👍

https://lowenborg.no/butikk/hund/polaris-nr-1-m-dragbrems/

Vintertur med litt vår - "Vibå e komen". Jeg hadde i grunnen sett fram til en litt lengre tur denne lørdagen. Det har blitt mange korte turer, og jeg kunne tenke meg en liten utfordring. Det vil si en runde rundt Li eller tilsvarende. Minst 3 timer. Det viste seg å bli «vanskelig». Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det var frost natt til lørdag, og det betød at «nødløsningen» måtte bli en tur langs sjøkanten. Den vanlige «langturen» er fra Hå til Varhaug og retur. 17 kilometer – relativt flatt, relativt vått, og med muligens mye vind, men ikke ofte mye is og snø. Beskjeden fra Bestyrerinnen var klar. Hun kunne tenke seg å bli med på turen, men ikke frem og tilbake. En vie er omtrent 8 kilometer, helt greit for Bestyrerinnen. Det var selvsagt været som gjorde at Bestyrerinnen så for seg en tur. Det var meldt lite vind og ikke nedbør. I tillegg var det muligheter for sol. Bra turvær. Broderen meldte avbud. Han sliter av og til med noe smerter i beina, og av erfaring blir det ikke bedre med å gå tur. Han hiver innpå noen små, og er normalt klar etter noen dager, men ikke denne lørdagen. Med bare Bestyrerinnen og meg på tur, blir det litt logistikkutfordringer. Vi er heldigvis satt opp med to biler, og denne dagen fikk vi bruk for begge. Det ble samling på Hå gamle prestegård og felleskjøring «ned» til Varhaug gamle kirkegård. Det var andre biler på parkeringsplassen, men bare et par stykker. Vi tok mot Hå på det som er merket som «Kongeveien». Stien er vel den gamle veien mellom presteboligen og kirkegården. Gammel er stien uansett. Over Komedelen er det en hulvei. En dyp grop der mange generasjoners ferdsel har gravd seg ned i bakken. Vi kunne se spor foran oss. Det var andre på tur denne dagen. Da vi nådde Reimebukta og kom til «Hvilesteinen» så vi folk. Kjentfolk til og med. Bestyrerinnen fikk smake på hjemmebakt, og vi fikk oss en liten prat. Det er kjekt å treffe andre på tur. Det mørknet i vest, og jeg lurte på om vi ville få regn. Det blåste i hvert fall vesentlig friskere enn da vi startet. Det var helt greit å ha den kalde vinden bakfra. Vinden kom nok opp mot kuling over toppen på Komedelen. Jeg hadde tenkt å gå både frem og tilbake. Det var en stund siden jeg hadde hatt en langtur. Med kald vind bakfra var et helt greit, men ,ed kald vind i mot? Det kunne bli en lang og kald tur sørover. Det ble helst til at jeg gjorde turen kort.... I det vi rundet fyret ved Obrestad, så vi folk oppe i bratte lia. På vei ned mot stien. Det var da noe kjent med folkene? Sigbjørn og Kjell Einar?. Nei, de er da ikke på tur en litt sur lørdag. Selvsagt var det Sigbjørn og Kjell Einar med en del andre som var på en kort tur. De holdt til i Johnsa-huset og var på en luftetur mellom måltidene. Og skulle tilbake for grøt. Den måtte selvsagt lages på melk fra gården til Kjell Einar. Noe annet er ikke mulig. Vi tok følge inn mot Prestegården. Vi har gått tur sammen en del ganger, og det ble en hyggelig avslutning på en kort tur. For det ble til at jeg tok følge med Bestyrerinnen hjem. Les hele artikkelen

@Kjell Iver Den tilhører turfølget mitt, men er så frekk at jeg svarer ja på hans vegne! Han kan protestere selv om han blir fornærmet @Yngrav 😁

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg denne videoen før nå, og enig i at den var utrolig stilig! For en appetit! Håper det er greit for TS at jeg legger inn videoen hans her.

Mountain Equipment kjører størrelse + short/regular/long benlengde. Denne tabellen er for herrer:

Kjørte til Grimås i går ettermiddag/kveld. Første gang på Lifjell. Endte opp ved et lite tjønn. Overnattet i nyinnkjøpt billig-telt. I dag gikk jeg over en del hauger/topper jeg ikke vet navnet på. Det blir nok flere turer til dette området, men da med fiskestang i sekken. Ikke noe spesielt som skjedde på turen, og derfor ikke så mye å skrive. Men tok litt bilder, og tenkte at kanskje har noen interesse i å se snø/isstatus i området...

Arcteryx har tall-modellar.

Må selv alltid vurdere lengde mot magevidde da de aller fleste bukser er lagd for folk med mer mage enn det jeg har i forhold til høyde. Så når ny bukse skal handles så må mange modeller testes for å finne de som er smaleste i livet i forhold til høyde

Ingen fyrer så store BÅL som Lars Monsen. De prøvde en gang i Ålesund (Slinningsbålet), men tross i at det ble notat i GWR, så var det vel mere som et fortenningsbål i Lars Monsens størrelsesorden.

Er en sånn tråd virkelig nødvendig egentlig? Hva er formålet med den? Jeg mener, trådstarter @Bjarne H.S. her har allerede gitt sin tydelige mening om temaet i flere poster, i minst èn annen tråd, samt i et blogginnlegg. Føler bare du leter her, for å få det svart på hvitt at "nei, vi ekke fan av T.B og J.K er i en helt annen liga, og dette må vi utdype videre". Jeg er ikke i tvil om i hvilken leir jeg befinner meg, allikevel ser jeg bare ikke poenget å opprette en sånn tråd når det virker som alle er relativt enige. Om tråden har livets rett er ikke opp til meg, jeg bare synes dette blir og piske en død hest just for the gist of it.

Spekulativ tråd @Bjarne H.S. 😅 Jens er i en helt annen liga og mye nærmere der jeg selv ønsker og tror at jeg er. Jeg syntes allikevel at Tonje og serien hennes er veldig bra. Husk at jenta bare er i begynnelsen av tjueåra. Ingen unnskyldninger for lovbrudd, men tror du Ingstad og andre «helter» for 100 år siden hadde alt på stell i henhold til lovverk? Har ikke sett annet enn heltedyrkelse av disse. Hadde jeg skulle prøvd meg på samme overvintring ville jeg absolutt skaffet meg godkjenning før jeg bygde hytte, men jeg syntes faktisk, helt ærlig at lovbruddet er av forholdsvis ubetydelig art alt tatt i betraktning. Var det bedre å sette opp et skur av plast?

Har fulgt en Ungarsk kar på instagram i noen måneder som lager forskjellig tur utstyr, og kvaliteten virker ganske bra. Så bestemte meg i dag å legge inn en bestilling på en ny Tarp og pute til køya Her er hjemmesiden hans om noen vil titte litt: https://khibu.hu/ (bruk google chrome med oversettelse) SILPOLY HYBRID TARP Total Weight: 550g KHIBU ANTI NIGHTMARE PILLOW: frame: 20D ripstop with nylon DWR coating stuffing: goose flakes filling capacity: 450 CUIN filling weight: 120g Total weight: 170g

HEI Jeg er egentlig ganske fornøyd med det meste av turutstyret mitt. Mye er kjøpt på tilbud og en god del er "piratmerker, -membraner", som over tid har vist sig bra. En del merkevarer betaler man overpris for - også innen for andre områder. En del har vi dobbelt av, fordi Elginnen var aktiv klatrer og turfreak, da vi traff hverandre. Men det som nok tar prisen i kvalitet og holdbarhet er et par originale "Stillongs" stillongs. Varemerket er likesom "primus" og "zalo" blitt en betegnelse. De er norsk fremstillet av norsk ull! Ikke noe pyse-merino ull her! Stillongsene er nok eldre enn de fleste her på FF, da de vel snart er ca. 50 år! OK, de er da stoppet ganske litt her og der og sydd i baken, men varmer like bra for det. De har vært brukt i massevis på skiturer (for varme om sommeren). I 2 vintersesonger var jeg skiguide og et par sesonger ekstra skibums i Østerrike, hvor de ble brukt hver dag fra jul til påske. Siden ble de brukt innerst under tørrdrakt i forbindelse med yrkesdykking i knap 20 år. Se, dette er et kvalitetsplagg, som jeg tviler på man kan få i dag! Elgen

Mye flott i denne tråden Hvis der er litt lys til overs er foto en interesse som gjør at timene blir små og går altfor fort. Krypefoto, sånn macrofotografering er midt i blinken for meg. Vinterstid telter jeg bare under tregrensa og kan sitte ved bålet til jeg binger. Ellers vil jeg støtte meg til alle de som mener at en bør ta det litt av gangen og bygge stein på stein. Jeg lader mine batterier best når jeg er alene. Her er det bare å hive seg. Lykke til @SondreW

På sommeren funker jo dette fint. På vinteren kan kveldene fort bli en del lenger. Jeg trives alene på tur, men det er en spesiell opplevelse å være inne i et lite telt mens det blåser stiv kuling rundt deg og alt er mørkt

Min gode trurvenninne, Akita.

Utrolig fint der oppe 😊 fine bilder. Fornøyd med teltet? 😎 Var der oppe forrige helg selv også.

Jeg og en kamerat har også vært på Lifjell fra tidlig Fredag til nå Lørdag, tuslet litt rundt overalt og utforsket fjellområde 🙏😊